© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2013 Omslag: Marianne Moldskred moldskreddesign.com Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: TBB, a.s., Slovakia 2013 Papir: Enso Creamy 70 g (2,0) Boken er satt med: Garamond 12/16 ISBN 978-82-05-45304-3 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Farlig stille.indd 4
04.07.13 12.02
Ă…shild Moldskred
Farlig stille
Farlig stille.indd 3
04.07.13 12.02
«I’ll go where I don’t wanna go And I know when I don’t know how I’ll smile with a tear in my eye And I’ll stay when I say goodbye» Gluecifer
Farlig stille.indd 5
04.07.13 12.02
Disse er med Bloddrikkere: Mutanter av mennesker. Må drikke menneskeblod, i tillegg til å spise vanlig mat. De mørke: Halvt mennesker, halvt bloddrikkere. Ytre kjennetegn er spaltede og ovale pupiller, pluss gule øyne med det samme de våkner eller når de er sinte. Skal være født onde. Mørketid: En organisert gruppe av bloddrikkere som jakter på De mørke. Rådet: Bloddrikkernes høyesterett. Tar ofte avgjørelser dersom en sak rammer flere familier. Nattpolitiet: En hemmelig avdeling i Sikkerhetspolitiet som jakter på bloddrikkere. Runa Mørkland: Halvt bloddrikker. Slipper å jakte, kan leve av donorblod eller jerntabletter. Åge Wadler: Runas bestekompis. Hildegard Mørkland: Runas dominerende mormor. Overhodet i familien Mørkland. Tidligere medlem av Mørketid. Valborg Mørkland: Runas mor. Jørgen Kleiva: Kompis av Runa og Åge. Jens Slangmo: Asks bestekompis. Gutten som Runa er forelska i. Ask Mørkland: Runas favorittfiende og fetter. Kjæreste med prinsesse Maria Victoria. Gustav Fosse og Vibeke William Fosse: Far og datter. Medlemmer av Mørketid. Tor Rav: Leder av Mørketid. Ylva Samuelsen: Åges mormor.
Farlig stille.indd 6
04.07.13 12.02
Dette har skjedd Alt gikk galt etter at Runa og Åge fikk ny engelskvikar. Vakre Vibeke inviterte Åge med på en falsk deit, og forsøkte å overbevise ham om at familien til Runa drikker blod. Først da Åge fant en pose med donorblod i kjøleskapet hjemme hos Runa og mora, måtte han innse at Vibeke snakket sant. Agendaen til Vibeke viste seg fort å være noe helt annet enn å beskytte mennesker mot bloddrikkere. Hun var ute etter Runa, som hun – på grunn av de splittede pupillene – tror er en av De mørke, og trengte Åge for å bevise det. Til slutt gikk Vibeke og faren hennes, Gustav, drastisk til verks. De kidnappet Runa og Åge i et forsøk på å lokke frem betroelser, eller lokke frem udyret i Runa. Runa og Åge tilbrakte en lang natt i fangenskap, flyktet gjennom en tunnel full av vann, for så å bli tatt til fange igjen. Til slutt måtte Vibeke og Gustav innse at de ikke hadde sterke nok beviser mot Runa. Men på grunn av en overvåkingsvideo, hvor Runa var påvirket av narkotika og gikk til angrep på prinsesse Maria Victoria med kniv (noe som også var en del av Vibeke og Gustavs desperate plan), og at Rådet trengte en syndebukk for drapet på TV-pastor Mugge, får nå Runa behandling på en psykiatrisk ungdomsklinikk.
Farlig stille.indd 7
04.07.13 12.02
Farlig stille.indd 8
04.07.13 12.02
Torsdag 6. januar – Tortur Runa har mistet tellingen over hvor mange dager det har gått siden julekvelden og utageringen. Medisinene som dysset henne inn i en behagelig likegyldighet de første døgnene, har sluttet å virke. Det kjennes ut som mørket i brystet vokser for hver time. Det er nesten umulig å slåss mot det. Men på nattbordet, inni De fire og han som gjør galt verre, en av bøkene som hun fikk av Åge og Jørgen i julegave, ligger et brev fra hver av bestekompisene. De tror på henne. De heier på henne. Hun kan ikke svikte dem. Det er en av grunnene til at hun fortsatt ligger i senga uten å ha et drap på samvittigheten. En annen ting som holder henne igjen, er ordene til Vibeke da hun besøkte henne på julaften. Vibeke og Gustav bare venter på at hun skal gi etter for ondskapen i seg. De er helt sikre på at alle snart skal få vite det som de selv er overbevist om: at Runa er et monster. Men den kanskje viktigste grunnen til at samvittig heten er ren, er fotoet som hun holder i hånda nesten hele dagen. Som hun ser på igjen og igjen. Bildet av henne og Åge fra Tusenfryd. Fregnene hans. Gleden som stråler ut fra de snille øynene med de lange og lyse øyevippene. 9
Farlig stille.indd 9
04.07.13 12.02
Hun stryker enda en gang tommelen over den bitte lille nesa på bildet. Hun setter seg i lotusstilling oppå dyna og biter negler. Det er blitt vanskelig å få tak i dem med tennene etter de siste timenes rastløse tygging. Hun frykter kvelden og natta. Er bildet av Åge nok til å stanse henne? Hva skjer når den plutselige og intense trangen etter å skade noen, igjen sprenger i brystet, hodet og fingrene og hun føler seg som et desperat dyr? Hun må ut herfra. For å se ham. Men også for å lete etter en annen. Som hun ikke vet hvem er, som hun faktisk ikke vet om eksisterer. For et par dager siden hadde hun våknet med et tydelig minne fra en drøm. Det var en dame med øyne som hen nes, ovale pupiller og splitt både oppe og nede. Først tenkte hun at det bare var akkurat det – et bilde fra en drøm, men i stedet for å blekne utover dagen slik drømmer pleier å gjøre, ble dama mer detaljert. Og det var som om Runa begynte å huske noe, få tak i en flik av et minne. Dama hadde kort, blondt hår og blå øyne. Og hun så snill ut når hun smilte. Men det skjedde noe mer, noe uhyggelig, som murrer akkurat så langt bak i bevisstheten at Runa ikke riktig greier å nå det. Drømmen hadde likevel fylt henne med håp, en uvant varme som løste opp noe av det harde og vonde. Tanken på at hun ikke er alene om ha feilfødt-øyne og et mørke som hun ikke forstår hvor kommer fra … Runa har bestemt seg for å finne henne. Hun har bestemt seg for å tro på at dama eksisterer. Det banker på døra. Det er Ragnhild, en pleier på moras 10
Farlig stille.indd 10
04.07.13 12.02
alder. Hun kommer vel for å sjekke om hun har spist kvelds maten og svelget tablettene. Men hun kommer alene. Hva kan det bety? Runa forter seg å putte bildet av henne og Åge under puta. De første dagene etter julaften, da hun forsøkte å skade seg selv for å fortrenge lysten til å drepe, kom pleierne alltid parvis inn på rommet. Men nå tar de tydeligvis sjansen på å komme alene igjen. Hun har jo ikke hatt flere «utageringer», som de kaller det. Ikke har hun skadet seg selv heller. «Hvordan går det, Runa? Har du ikke matlyst?» Hun har bare spist den ene av kneipbrødskivene med brunost og jordbærsyltetøy. Tablettene ligger urørte ved siden av. Det former seg en plan i hodet hennes. «Jeg gruer meg til natta. Jeg vet at jeg ikke får sove,» sier hun med så tynn stemme hun kan klare. «Det hjelper dersom du spiser medisinene dine, vet du. De hjelper deg å slappe av og koble ut tankene.» Ragnhild går bort til matbrettet, som står på gulvet foran nattbordet, bøyer seg og plukker opp en hvit pille. «Svelg denne, så skal du se at du sovner om et par timer.» «Jeg er så ensom …» «Savner du mamma?» Hun nikker. Ragnhild blir stående midt på gulvet. Runa kniper seg på innsiden av underarmen for å forsøke å bli fuktig i øynene. «Vi kan jo ringe mora di i morgen og spørre om hun vil ta seg en tur?» Hun rister på hodet. «Mamma vil ikke ta borti meg engang.» 11
Farlig stille.indd 11
04.07.13 12.02
«Mora di synes sikkert dette er trist og vanskelig. Bare gi henne litt tid.» Nå kommer det viktigste. Runa må passe på ikke å over drive. «Kan du holde rundt meg, Ragnhild? Bare en liten stund?» Hun ser at Ragnhild nøler. Hun går sikkert gjennom samtlige advarsler og restriksjoner i hodet. Runa har fått med seg de viktigste: aldri snu ryggen til en pasient, hold armene synlig, vær forsiktig med nærkontakt. «Selvfølgelig. Kan du svelge denne pillen først?» «Jeg lover å gjøre det etterpå.» Ragnhild setter seg ned på sengekanten og Runa legger hodet inntil de tunge brystene. Hun lukker øynene og lyt ter til hjerterytmen. Får faktisk lyst til å sitte slik en stund og bare kjenne på den trygge kroppsvarmen. Hun kan ikke huske sist en voksen holdt rundt henne. Hildegard og mora tror at det holder med noen fine ord en gang iblant. Hun må beholde kontrollen. Vil bare ut herfra. Ikke skade Ragnhild. Hun løfter armen og legger den varsomt rundt nakken til pleieren. Ragnhild stivner og Runa begynner å snufse for å ta oppmerksomheten bort fra fingrene som leter etter punktet mellom andre og tredje nakkevirvel. «Så så, jenta mi. Det ordner seg til slutt,» sier Ragnhild og gynger rolig fra side til side. Runa finner det rette punktet og presser raskt og lett. Hun føler samtidig en overveldende trang til å flytte hånda til et mer smertefullt sted og deretter sørge for at Ragnhild aldri mer vil våkne. Pleieren blir øyeblikkelig slapp og tung, og Runa må 12
Farlig stille.indd 12
04.07.13 12.02
bruke litt krefter for å skyve henne fra seg og legge henne forsiktig på ryggen i senga. «Du kommer til å kunne bevege deg igjen om noen minutter, Ragnhild. Jeg har ikke skadet deg, jeg lover,» hvisker hun. Hun løsner ID-kortet og alarmen. Så løfter hun opp puta og tar med seg bildet som ligger under. Hun putter det i bh-en for å være sikker på ikke å miste det. Gangen utenfor rommet er tom. En radiovert skravler inne på vaktrommet. Døra står åpen, men rommet ligger akkurat så langt unna at hun ikke kan se inn. De to andre pleierne på vakt på skjermet avdeling sitter enten inne på kontoret, eller er inne hos en av de andre pasientene. Runa tar fem lange og lydløse skritt bort til døra med glassvindu, den som fører ut til den åpne avdelingen, og legger IDkortet inntil sensoren ved siden av døra. Så taster hun kjapt en firesifret kode: 3 – 3 – 9 – 8. Hun håper hun så riktig den gangen hun satt ute på gangen, nær døra, og en av pleierne tastet fire tall. Det klikker i låsen. Koden var riktig! En mann ler høyt inne på vaktrommet på åpen avde ling. Siden pleierne rullerer på å jobbe på skjermet og åpen avdeling, hører hun med en gang at latteren tilhører Olav, en rødhåret medisinstudent. Han er den eneste som har fått henne til å le her på galehuset. Runa lister seg forbi. Tør ikke å kikke inn for å se om Olav eller kollegaen legger merke til henne. Hun passerer inngangen til stua, kjøkkenet og kontoret til avdelingssjefen uten at noen kommer løpende. 13
Farlig stille.indd 13
04.07.13 12.02
Koden er, takk og lov og idiotisk nok, den samme på ytterdøra. Hun lukker den stille etter seg og løper ned trappen. Hjernen kjennes treig etter alle ukene med medisiner og sløving. Det eneste hun vet er at hun må se Åge. Før noe annet. Ellers vil alt gå til helvete. Derfor jogger hun i retning Hovseter, selv om hun vet at det er der politiet vil lete først. Det er snø i lufta og hun har bare på seg T-skjorte, ull genser og dongeribukse, i tillegg til sneakersene som hun hele tida har fått lov til å bruke inne på avdelingen. Fingrene og ørene svir og brystvortene er blitt harde og såre, men kulden gjør ikke så mye akkurat nå. Den tar bort litt av fokuset på alt det som skjer inne i henne. Det tar en evighet å komme seg hjem. Hun velger en liten omvei for å minske faren for å bli sett. Går først opp til Vinderen T-banestasjon, følger deretter Holmenveien, Tråkka og, går til sist, til venstre nedover Stasjonsveien. Det kjennes som musklene i beina har forsvunnet. Hun burde hørt på pleierne som har bedt henne om å spise og bevege seg mer, men hun har verken hatt energi eller lyst. Endelig står hun skjult i de tette buskene som skiller leke plassen og Hovseterveien nittiseks. Hennes og Åges blokk. Er han hjemme? Hun har så lyst til å springe bort og finne etternavnet til Åge med piltastene på ringeklokka. Dersom hun får han for seg selv i bare fem små minutter, vil hun kanskje få styrke til å holde ut litt til. Holde ut seg selv. Mens hun står og dagdrømmer om Åge, åpner noen døra. Hun huker seg raskt ned i buskene. Kan det være ham? 14
Farlig stille.indd 14
04.07.13 12.02
Men, nei. Først kommer Hildegard med lange skritt og stramt ansikt. Like bak henne småløper mora for å holde følge. Ansiktet til mora virker blekt og dratt da hun passerer en svart og slank utelykt. Røykskyen står ut av munnen hennes. Det stikker et sted innenfor klærne. Savner mora henne? Tenker hun av og til at det er blitt tomt og stille i leilighe ten? At det er godt å ha noen som lager middag og tiner blod til hun kommer hjem fra jobb? Runa strekker forsiktig hals og ser ryggene deres – Hilde gards pelskledde og moras med Odd Molly brodert i grønt på lilla bakgrunn – forsvinne rundt svingen til gjeste parkeringen. Vet de at jeg har rømt? Selvfølgelig har Ragnhild eller en annen på avdelingen rukket å slå alarm. Det må ha gått minst en time siden hun trykket pleieren i svime. Hildegard var blek av innestengt raseri da hun kom og besøkte henne første juledag. Runa var for sløv til å gjøre noe annet enn å ligge og ta imot kjeften og si noen tafatte unnskyld. Bestemora gjentok gang på gang at Runa måtte huske å ta kontrollen over seg selv og ikke slippe løs sinnet sitt i andres påsyn. «Du vet jo at Gustav bare venter på en sjanse til å ta deg!» Hildegard har jobbet så hardt for å renvaske henne, og nå ødelegger hun alt. Noen plystrer i nærheten, og Runa forsøker igjen å gjøre seg så liten som mulig i buskene. Hun er redd for at per sonen skal høre hvordan tennene hennes klaprer av kulde. Det knirker i hengsler; den plystrende har satt seg på en 15
Farlig stille.indd 15
04.07.13 12.02
huske. Hun snur seg varsomt og ser mot lekeplassen. Gutten har tredd en hodelykt utenpå lua. Innimellom tastingen på en mobiltelefon tester han ut lyktas funksjoner. Hun kjen ner igjen det stygge trynet hans da han lar hodelykta skinne på den svakeste innstillingen. Raymond i klassen. Han har mobbet Åge så lenge hun kan huske. Det er altfor stille. Hun får lyst til å skrike. Stemmene inne i henne blir ekstra ivrige dersom det er stille rundt henne. Nå insisterer de på at Raymond er et ekkelt kryp som fortjener straff. Og hun sliter med å finne motargumenter. Han er jo bare en ussel mobber. Et svin som har fått Åge til å gråte mange ganger. Mørket tar opp stadig mer plass bak T-skjorta og ull genseren og lar seg ikke skremme bort av Tusenfrydbildet i bh-en. Hun trekker opp ermet på genseren og kniper hardt i den tynne huden på underarmen, men den er blitt kald og nummen. Neglene har begynt å verke, men selv ikke neglesprett er nok til å flytte fokuset i kveld. Til slutt holder hun ikke ut lenger. Hun lukker øynene og konsentrerer seg om det feite svinet på huska. Runa har bare forsøkt å trenge inn i tankene til noen to ganger før. Én gang da hun lokket Marek til å møte henne på det hemmelige stedet hvor hun og Åge pleide å leke, og én gang da hun hevnet seg på Ask. Raymond! Du skal møte skolens søteste jente på stien opp mot Bogstad Camping! Akkurat nå! Kathinka! Hun venter på deg i mørket! Fort deg opp i skogen! Hun gjentar ordene. Roper dem innvendig. Raymond slutter å taste på mobilen, ser opp og reiser 16
Farlig stille.indd 16
04.07.13 12.02
seg fra huska. Det virker! Nå går han fort bortover veien. Mot skogen. Hun passer på at det ikke er folk i nærheten og følger etter. «Hei, tjukken.» Raymond skvetter og snur seg mot henne. Hodelykta hans blender henne, og hun må bruke den ene hånda som skygge. «Har du vært snill mot Åge mens jeg har vært borte?» Hun går litt til siden. Raymond er snar med å sikte seg inn på ansiktet hennes igjen. «Hva vil du?» «Kanskje jeg har savnet deg.» «Hva vil du, spurte jeg?» Han speider rundt seg. «Skal du møte noen her?» «Har ikke du noe med.» «Kathinka?» «Hvordan vet … hvorfor tror du det?» Stemmen hans knekker så vidt av usikkerhet, men han er ikke redd. Ikke ennå. «Den svære tunga di henger ut av kjeften hver gang hun går forbi deg. Er ikke særlig sexy med sikkel, altså.» Han tar et lite skritt mot henne. «Jeg er ikke redd deg hvis det er det du tror. Bare fordi du har jævla stygge øyne.» Hun tar seg i å nyte alt det som stemmene hvisker at hun er i stand til å gjøre. «Jeg tror kanskje du burde være redd.» Raymond har alltid vært stor og kraftig. En av dem som ikke har trengt å føle frykt. 17
Farlig stille.indd 17
04.07.13 12.02
Han tar enda et skritt mot henne, selv om hun kan lukte svetten som bryter ut i hårfestet hans. «Tror du virkelig at jeg er redd ei tynn, lita psykobitch som deg?» Hun forflytter seg kjapt til siden. Raymond virrer forvirret med hodet for å kunne blende henne med hodelykta igjen. «Har du aldri sett skrekkfilmer?» «Hva mener du?» «Har du ikke sett den japanske med hun lille og tynne jenta med langt hår som henger foran ansiktet?» Raymond finner henne. Hun må se på brystet hans for å greie å holde øynene åpne. «Jeg må gå.» Han rygger et par skritt, snur seg og går raskt nedover den snødekte og steinete stien. Nesten før Runa har fått tenkt seg om, står hun et par meter foran ham. Raymond hyler av overraskelse. «Hvordan …?» Munnen hans fortsetter å bevege seg uten lyd. Hun er ikke sikker på hvordan det skjedde selv. Det er slikt som pleier å skje når hun blir sint. Hun blir raskere, sterkere og får skarpere sanser. Hun nyter den voksende frykten og respekten i blikket hans. Raymond reagerer instinktivt og forsøker å bokse henne i ansiktet. Hun dukker, og ser for seg en smidig kampsport utøver idet hun glir unna knyttneve nummer to og smetter bak ryggen hans. Et kjapt slag med siden av hånda mot den brede nakken, kutter oksygentilførselen til hjernen og han deiser i bakken som et tre felt med motorsag. 18
Farlig stille.indd 18
04.07.13 12.02