Hanging Hill by Gyldendal Norsk Forlag

Hva om du fant deg selv skilt og uten penger, uten utdanning og med en tenåringsdatter å forsørge? Hva om den eneste måten å overleve på var å gjøre noe du aldri trodde var mulig? Disse spørsmålene har Sally aldri tenkt på før. Gift med en suksessfull forretningsmann, har hun alltid vært en dagdrømmer. Til nå. Hennes søster Zoe er helt motsatt. En politiinspektør som arbeider ved Bath hovedpolitistasjon, som elsker jobben sin og utstråler selvtillit. Ingen ville ha gjettet at hun skjuler en tyve år gammel mørk hemmelighet. Hvis den avsløres, kan den ødelegge alt for henne. Mo Hayder har skrevet ni kritikerroste kriminalromaner og er oversatt til over tjue språk. Gyldendal har tidligere utgitt Ritualer, Hud og Borte, de tre første bøkene i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack Caffery. Mo Hayder har en mastergrad i film fra The American University i Washington DC og en mastergrad i kreativ skriving fra Bath Spa University i England. Hun har arbeidet som bartender, sikkerhetsvakt, filmskaper, vertinne på en klubb i Tokyo og engelsklærer i Asia. Hun er bosatt i Bath.

Sallys datter kommer i trøbbel, og Sally trenger en stor sum kontanter veldig fort. Hun har ingen som kan hjelpe seg, og tvinges dermed inn i en kriminell verden med pornografi og narkotika; en verden der tenåringsjenter lett kan forsvinne. De to søstrene kjemper for å overleve. Inntil en av dem gjør noe så forferdelig at det ikke er noen vei tilbake …

«En underholdende bok. Hayder har løsrevet seg fra sine tidligere karakterer og kommet opp med nye og troverdige personer. [...] En god historie, Hayders beste til nå, og jeg håper Zoe dukker opp i fremtidige bøker.»

EuroCrime

Om Hud skrev avisene:

«Hanging Hill er en oppriktig forstyrrende og gripende vinner.» Financial Times

«… nattsvermeraktig, krypende og uhyggelig … bør leses i dagslys!» Eva Nyhaug, Moss Avis

«… denne forfatteren er virkelig en av de makabre jentene … Skikkelig guffen bok. Men spennende.» Ingvar Ambjørnsen, VG

Om Ritualer: «… med sans for intrikate sammenhenger og et skarpt blikk på organisert kriminalitet, befester Mo Hayder stillingen som en av de mer spennende krimforfatterne i England.» LHN, Bergens Tidende

«… Hayder har … stadig nye overraskelser i ermet … et intrikat og ikke rent lite elegant uttenkt nett av hendelser … forventningene til neste bok er skyhøye.» Stavanger Aftenblad

«Hayder skriver ikke for dem med frynsete nerver.» www.mohayder.net Jacket photograph: Man © Glasshouse Images / Wildcard Images, UK Back cover photograph © Nikki Smith / Arcangel Images Cover design: Claire Ward tw

Vi Menn

788205 419698

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 4 av 432) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Hanging Hill Copyright © Mo Hayder 2011 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Bantam Press Transworld Publishers, 2011 Published by agreement with the Leonhardt & Høier Literary Agency A/S Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaˇciarne BB s.r.o. Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Claire Ward Illustrasjonsfoto, bakside: © Nikki Smith / Arkangel Images Illustrasjonsfoto, forside: Man © Glasshouse Images / Wildcard Images, UK Oversetter Torleif Sjøgren-Erichsen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-41969-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 3 av 432) NOT PRINT READY!

Mo Hayder

Hanging Hill Oversatt fra engelsk av Torleif SjĂ¸gren-Erichsen

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 5 av 432) NOT PRINT READY!

Begravelsen ble holdt i en anglikansk kirke på en høyde like utenfor den eldgamle kurbyen Bath. Kirken var over tusen år gammel, ikke større enn et kapell, og oppkjørselen var for liten for journalistene og fotografene som skubbet til hverandre for å få det beste utsiktspunktet. Det var en varm dag, og lukten av gress og kaprifol drev over gravlunden mens de sørgende ankom. Noen rådyr, som pleide å komme hit om ettermiddagen for å spise av mosen på gravsteinene, ble skremt av all aktiviteten. De bykset over de lave steinmurene og forsvant inn i skogen omkring. Mens folk gikk på rad og rekke inn i kirken, ble to kvinner sittende utenfor på en benk under en hvit buddleja. Sommerfugler flagret omkring rundt blomstene over hodet på dem, men kvinnene kikket ikke opp for å se på dem. De var forent i sin stillhet – i sin nummenhet og vantro over kjeden av begivenheter som hadde ledet dem til dette stedet. Sally og Zoë Benedict. De var søstre, selv om ingen ville ha gjettet det ved å se på dem. Den høye, hengslete var Zoë. Hun var et år eldre enn Sally, som var mye mindre og spedere, og som fortsatt hadde det runde, umerkede ansiktet til et barn. Hun satt og stirret ned på de små hendene sine, og papirlommetørkleet hun hadde knadd og revet i filler. «Dette er tøffere enn jeg hadde regnet med,» sa hun. «Jeg vet faktisk ikke om jeg klarer å gå inn. Jeg trodde det skulle gå greit, men nå vet jeg ikke lenger.» «Ikke jeg heller,» mumlet Zoë. «Ikke jeg heller.» De ble sittende en stund i taushet. Et par personer gikk opp trappen – folk de ikke kjente. Så kom noen av Millies ven5

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 6 av 432) NOT PRINT READY!

ner: Peter og Nial. De så keitete ut i dress og med alvorlige ansiktsuttrykk. «Søsteren hans er her,» sa Zoë etter en stund. «Jeg snakket med henne på trappen.» «Søsteren? Jeg visste ikke at han hadde en søster.» «Det har han.» «Rart å tenke på at han har en familie. Hvordan ser hun ut?» «Hun ligner ikke på ham, gudskjelov. Men hun spurte om hun kunne få snakke med deg.» «Hva er det hun vil?» Zoë trakk på skuldrene. «Si unnskyld, tipper jeg.» «Hva sa du?» «Hva tror du jeg sa? Nei. Selvsagt sa jeg nei. Hun har gått inn.» Hun kastet et blikk over skulderen på kirkedørene. Sognepresten sto der og snakket lavt med Steve Finder, Sallys nye kjæreste. Han var en bra mann, tenkte Zoë, en fyr som kunne gi Sally omsorg uten å kvele henne. Nettopp den typen menneske hun trengte. Han kikket opp, oppdaget at Zoë stirret på ham, og nikket. Han holdt opp armbåndsuret sitt og banket lett på det for å signalisere at tiden var inne. Sognepresten la hendene på dørene, klar til å lukke dem. Zoë reiste seg. «Kom. Vi kan like gjerne få det overstått.» Sally rørte seg ikke. «Det er noe jeg må spørre deg om, Zoë. Om det som skjedde.» Zoë nølte. Dette var ikke riktig tidspunkt for å snakke om det. De kunne ikke endre fortiden ved å snakke om den. Men hun satte seg igjen. «OK.» «Dette høres nok rart ut.» Sally snudde og vendte på papirkulene i hånden. «Men når du … når du ser tilbake på det … tror du at du kunne ha forutsett det?» «Å, Sally … nei. Nei, det kunne jeg ikke. Man blir ikke synsk av å være i politiet. Selv om det er det folk ønsker.» «Jeg bare lurte. For …» «For hva da?» «For når jeg ser meg tilbake, tror jeg at jeg kunne ha forutsett det. Jeg tror jeg fikk et varsel om det. Jeg vet at det 6

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 7 av 432) NOT PRINT READY!

høres vilt ut, men jeg tror jeg fikk det. Et varsel. Et forvarsel. Et slags fremsyn, eller hva man nå kaller det.» «Nei, Sally. Sånt er bare tull.» «Jeg vet det – og det var det jeg tenkte da det skjedde. Jeg syntes det var dumt. Men nå klarer jeg ikke la være å tenke at hvis jeg hadde vært mer oppmerksom, kunne jeg ha forutsett alt dette …» Hun slo ut med hendene som for å inkludere kirken, likbilen som sto parkert ved foten av trappen, TVbilene og fotografene. «At jeg kunne ha stanset det.» Zoë tenkte på dette en stund. For ikke lenge siden ville hun ha ledd høyt av den slags utsagn. Men nå var hun ikke så sikker lenger. Verden var et besynderlig sted. Hun skottet opp mot Steve og sognepresten, deretter tilbake på søsteren. «Du har aldri fortalt meg om noe ’forvarsel’. Når skjedde det?» «Når?» Sally ristet på hodet. «Det er jeg ikke helt sikker på. Men jeg tror det var den dagen da Lorne Wood forsvant.»

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 8 av 432) NOT PRINT READY!

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 9 av 432) NOT PRINT READY!

Del en

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 10 av 432) NOT PRINT READY!

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 11 av 432) NOT PRINT READY!

Det var en ettermiddag om våren, tidlig i mai, på den tiden av året da kveldene ble lengre og primulaene og tulipanene under trærne for lengst hadde begynt å henge med hodet og miste kronbladene. Tegnene på varmere vær hadde gjort alle optimistiske, og for første gang på månedsvis hadde Sally dratt til Isabelle for å spise lunsj. Sola sto fortsatt høyt på himmelen, og tenåringsbarna deres var ute i hagen, mens de to kvinnene åpnet en flaske vin og holdt seg på kjøkkenet. Vinduene sto åpne, de smårutete gardinene flagret lett i vinden, og fra sin plass ved bordet holdt Sally øye med tenåringene. De hadde kjent hverandre siden barnehagen, men det var ikke før i de siste tolv månedene at Millie hadde vist noen interesse for å dra ut hit til Isabelle. Men nå var de en gjeng – en sammensveiset, liten gruppe – to jenter og to gutter, som alle var født innenfor to år og gikk på samme privatskole – Kingsmead. Sophie, Isabelles yngste på femten, sto på hendene i hagen, mens de mørke korketrekkerne hoppet og spratt rundt hodet hennes. Millie, som var like gammel, men et hode lavere, holdt beina hennes oppe. Jentene var kledd i samme type jeans og halterneck, men Millies klær var utvaskede og slitte sammenlignet med Sophies. «Jeg blir nødt til å gjøre noe med det,» sa Sally tankefullt. «Skoleuniformen hennes holder også på å rakne i sømmene. Jeg gikk til forstanderinnen for å høre om jeg kunne få en brukt, men hun hadde ikke noen igjen i Sallys størrelse. Det virker som om alle foreldrene på Kingsmead vil ha brukte uniformer nå.» «Det er et tegn i tiden,» sa Isabelle. Hun var i gang med 11

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 12 av 432) NOT PRINT READY!

å lage en sirupsterte og trykket butterdeigen flat med en marmorplate hun hadde liggende oppå kjøleskapet. Smøret og sirupen putret i gryta og fylte kjøkkenet med en tung, nøtteaktig lukt. «Jeg har alltid gitt Sophies avlagte klær til forstanderinnen.» Hun tok av marmorplaten og satte paien i ovnen. «Men heretter skal Millie få dem. Sophie bruker et nummer større enn henne.» Hun tørket av de melhvite hendene på forkleet og ble stående en stund og betrakte venninnen. Sally visste hva hun tenkte – at Sallys ansikt var blekt og grimete, og at håret ikke var rent. Hun syntes antagelig synd på henne når hun så på det rosa forkleet fra rengjøringsfirmaet HomeMaids som hun gikk med over den falmede jeansen og den blomstermønstrede toppen. Sally brydde seg ikke om det. Hun begynte, etter all tiden som var gått, å venne seg til at folk syntes synd på henne. Det skyldtes selvfølgelig skilsmissen. Skilsmissen, samt Julians nye kone og barn. «Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre mer for å hjelpe deg.» «Men du er allerede til stor hjelp, Isabelle.» Hun smilte. «Du snakker fortsatt med meg. Og det er mer enn mange av de andre mødrene på Kingsmead gjør.» «Er det så ille? Fortsatt?» Verre, tenkte hun. Men hun smilte. «Det kommer til å gå bra.» «Mener du det?» «Absolutt. Jeg har snakket med banksjefen og fått refinansiert alle lånene, så jeg slipper å betale så mye i renter. Og jeg får stadig mer å gjøre i byrået.» «Jeg skjønner ikke hvordan du holder ut, så mye som du jobber.» Sally trakk på skuldrene. «Det er det da også andre som gjør.» «Ja, men de er vant til det.» Hun så Isabelle gå bort til komfyren og røre i sirupen. Det sto åpnede poser med mel og havregryn på kjøkkenbenken. Varene hadde eksklusive etiketter som «Waitrose» og «Finest» og «Goodies Delicatessen». I Sally og Millies hus 12

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 13 av 432) NOT PRINT READY!

sto det «Value» eller «Lidl» på alle pakkene, og fryseren var full av de dvaske, ulekre grønnsakene hun hadde slitt med å dyrke i bakhagen. Det hadde ikke tatt henne lang tid å skjønne at grønnsaksdyrking var for de ørkesløst rike. Det var mye billigere å kjøpe dem på supermarkedet. Nå bet hun i tommelfingerneglen og så Isabelle bevege seg rundt i kjøkkenet – den velkjente, robuste ryggen, fornuftig kledd i jordfarget shorts og bluse. De hadde vært venner i årevis, og hun var personen Sally stolte mest på, den første hun ville gå til for å be om råd. Likevel følte hun seg litt beklemt over å ta opp det hun hadde på hjertet. Men til slutt gikk hun bort til vesken sin og dro ut en blå mappe. Den var slitt og ble holdt sammen bare av en gummistrikk. Hun tok den bort til bordet, la den ved siden av vinglassene, tok av strikken og tømte ut innholdet: håndmalte kort, pyntet med perler, bånd og fjær som var festet med lakk. Hun la dem utover bordet og satte seg nølende, på nippet til å raske dem til seg og sope dem ned i vesken igjen. «Sally?» Isabelle løftet gryta av platen og kom bort for å se på dem, mens hun fortsatt rørte. «Det er ikke du som har laget disse, vel?» Hun kikket på det øverste. Det forestilte en kvinne i et fiolett sjal med et dryss av stjerner, som hun hadde viklet over ansiktet slik at bare øynene syntes. «Gud – så flotte de er. Hva er det?» «Tarotkort.» «Tarotkort? Du har ikke tenkt å åpne bod på Glastonburyfestivalen, vel? Og bli spåkone?» «Nei, ikke vær dum.» Isabelle satte fra seg gryta og tok opp det neste kortet. Det forestilte en høy kvinne som holdt en stor, gjennomsiktig stjerne ut foran seg. Det virket som om hun stirret gjennom den mot skyene og sola. Det flokete, mørke håret, langt og med striper av grått, hang nedover ryggen hennes. Isabelle smilte et raskt, forlegent smil. «Det er ikke meg, vel?» «Jo.» 13

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 14 av 432) NOT PRINT READY!

«Oppriktig talt, Sally – du har gjort brystene litt for prangende, synes jeg.» «Hvis du blar gjennom kortene, vil du se mange ansikter du kjenner.» Isabelle gikk raskt gjennom bildene og stanset iblant når hun dro kjensel på noen. «Sophie! Og her er Millie. Du har malt oss alle sammen – ungene også. De er nydelige.» «Jeg lurer på om jeg kan selge dem,» sa Sally nølende. «Kanskje til den hippiebutikken på Northumberland Place. Hva tror du?» Isabelle snudde seg og sendte henne et rart blikk. Halvt forundret, halvt muntert, som om hun ikke helt visste om Sally fleipet eller ikke. Sally skjønte straks at hun hadde gjort en tabbe, og begynte raskt å feie kortene sammen, mens skamrødmen bredte seg over halsen. «Nei – de er selvfølgelig ikke gode nok. Det visste jeg jo egentlig.» «Nei. Ikke legg dem bort. De er flotte. Virkelig flotte. Det er bare … Tror du virkelig at du vil få nok for dem til at det vil hjelpe deg med … jo, altså … gjelden din?» Sally stirret ned på kortene. Hun var glovarm i ansiktet. Hun burde ikke ha sagt noe. Isabelle hadde rett – hun ville knapt få noe som helst ved å selge kortene. I hvert fall ikke nok til at det ville gjøre et merkbart innhugg i gjelden. Hun var så dum. Så utrolig dum. «Men ikke fordi de ikke er gode, Sally. De er praktfulle! Det mener jeg, helt ærlig. Bare se på dette!» Isabelle holdt opp et bilde av Millie. Lille, merkelige Millie som alltid hadde vært mindre enn de andre og som ikke lignet det minste på Sally, med den lange panneluggen og det strittende, røde håret, som et nepalsk lite gatebarn. Hun hadde ville og vidåpne øyne som et dyr – akkurat som tanten, Zoë. «Det er helt fantastisk. Det er henne på en prikk. Og dette av Sophie – det er nydelig. Helt nydelig! Og Nial, og Peter!» Nial var Isabelles sjenerte sønn, det eldste barnet hennes, og Peter Cyrus den kjekke kameraten hans – villbassen og alle jentenes yndling. «Og Lorne – bare se på henne – og enda et 14

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 15 av 432) NOT PRINT READY!

av Millie. Og et til av Sophie, og så meg igjen. Og …» Hun stanset plutselig og kikket ned på et av kortene. «Åh,» sa hun med et grøss. «Åh.» «Hva er det?» «Jeg vet ikke. Det er noe galt med fargene på dette bildet.» Sally dro det til seg. Det var Stavenes prinsesse – kledd i en virvlende, rød kjole, som strevde med å holde igjen en tiger som slet i en lenke. Millie hadde vært modell for dette også, bortsett fra at noe hadde skjedd med ansiktet hennes på dette kortet. Sally dro en finger over det og trykket på det. Kanskje akrylen hadde sprukket, eller falmet på en eller annen måte, for selv om kroppen og klærne og bakgrunnen var slik hun hadde malt dem, var ansiktet uklart. Som på et maleri av Francis Bacon eller Lucian Freud. Et av de uhyggelige bildene hvor man tilsynelatende så under huden på modellen og rett inn til vevet. «Æsj,» sa Isabelle. «Æsj. Jeg er glad for at jeg ikke tror på disse greiene. Ellers ville jeg vært skikkelig bekymret nå. Som om det var et forvarsel eller noe sånt.» Sally svarte ikke. Hun stirret på ansiktet. Det var som om en magisk hånd hadde rørt ved det og endret Millies ansiktstrekk. «Sally? Du tror ikke på sånne ting, vel?» Sally skjøv kortet nederst i bunken. Hun så opp og blunket. «Nei, selvfølgelig ikke. Ikke vær dum.» Isabelle skrapte stolen bakover og bar gryta tilbake til komfyren. Sally skjøv kortene sammen i en uryddig haug, feide dem ned i vesken og tok en rask slurk av vinen. Hun skulle gjerne ha drukket hele glasset i én slurk, for å løse opp den ekle knuten som hadde dannet seg i magen. Hun skulle gjerne ha drukket seg litt brisen og sittet i sola i en fluktstol sammen med Isabelle, slik de gjorde før – den gangen da hun fortsatt hadde en ektemann og tid til å gjøre det hun hadde lyst til. Hun hadde ikke forstått hvor heldig hun var på den tiden. Nå kunne hun ikke sitte i sola og drikke, ikke engang på en søndag. Hun hadde ikke råd til den gode vinen Isabelle drakk, heller. Og når lunsjen var over, skulle 15

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 16 av 432) NOT PRINT READY!

hun på jobb, ikke ut i hagen. Kanskje, tenkte hun mens hun gned seg trett i nakken, fikk hun bare som fortjent. «Mamma? Mamma!» Begge kvinnene snudde seg. Millie sto i døråpningen, rød i ansiktet og andpusten. Jeansen hennes var dekket av grønske, og hun holdt mobilen sin fram mot dem. «Millie?» Sally rettet seg opp. «Hva er det?» «Kan vi slå på PC-en din, Mrs. Sweetman? Alle tvitrer om det. Det er Lorne. Hun har forsvunnet.»

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 17 av 432) NOT PRINT READY!

På politistasjonen, bare tre kilometer unna i Bath sentrum, ble det ikke snakket om annet enn Lorne Wood. Hun var seksten år gammel og elev ved en lokal privatskole, Faulkner’s. Hun var populær – og ifølge foreldrene til å stole på. Fra første øyeblikk var Sallys søster, Zoë Benedict, overbevist om at Lorne aldri mer ville bli sett i live. Kanskje det bare var sånn Zoë var – i overkant pragmatisk – men da et av søketeamene som lette i underskogen langs Kennet and Avon-kanalen klokka to den ettermiddagen, fant et lik, ble hun ikke det minste overrasket. «Ikke at jeg ville finne på å si ’Hva var det jeg sa’,» mumlet hun til kriminaletterforsker Ben Parris mens de gikk langs trekkveien ved kanalen. Hun holdt hendene i lommene på den svarte jeansen som førstebetjenten alltid ba henne slutte å gå med, for som etterforsker av en viss rang, var hun forpliktet til å ivareta etatens ansikt utad. «De ordene får du aldri høre fra min munn.» «Nei, selvsagt ikke.» Han tok ikke blikket fra gruppen med mennesker foran dem. «Det strider mot din natur.» Stedet var allerede sperret av med bærbare leskjermer langs stien. Bakenfor skjermene sto ti–tolv personer – stort sett lektereiere, og allerede en representant for pressen, kledd i en svart, vanntett jakke. Mens de to etterforskerne brøytet seg fram med politiskiltene løftet, hevet han Nikon-kameraet og knipset noen bilder. Han var et sikkert tegn på at ryktene spredde seg raskere enn politiet klarte å holde tritt med, tenkte Zoë. Et område på nesten to tusen kvadratmeter var blitt sper17

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 18 av 432) NOT PRINT READY!

ret av med teip, for å hindre publikum innsyn. Underlaget på stien var løs, kalkholdig grus, som på den ene siden gikk over i sivaksene langs bredden av kanalen, på den andre i en floke av vegetasjon – hundekjeks, brennesler og gress. Politifolkene hadde latt det være en åpning på omtrent femti meter mellom skjermene og den indre sperreteipen. Vel tretti meter forbi den, i en del av underskogen som dannet en naturlig tunnel, sto et hvitt telt. Zoë og Ben tok på seg hvite kjeledresser, strammet hettene og dro på seg hansker. Så dukket de inn i teltet. Luften der inn var varm og tett av duftene av jord og nedtrampet gress, og på bakken var lette sporsikringsplater av aluminium lagt ut i et sikksakkmønster. «Det er henne.» Åstedskoordinatoren sto en fot innenfor teltduken og noterte på et clipboard. Han så ikke opp på dem. «Ingen tvil, det er Lorne Wood.» Bak ham, i enden av rekken med sikringsplater, gikk en åstedsfotograf rundt en gjørmete presenning og filmet. «Presenningen er av den typen de bruker til å dekke til ved med på lekterne. Men ingen i denne delen av kanalen savner noen. Fyren slengte den over henne. Når man ser på henne, er det nesten som om hun ligger i senga si.» Han hadde rett. Lorne lå på ryggen, som om hun sov, med den ene armen hvilende oppå presenningen, som var trukket opp over brystet hennes som en dyne. Hodet dinglet til den ene siden, vendt opp og bort fra inngangen til teltet. Zoë kunne ikke se ansiktet hennes, men hun kunne se T-skjorten. Den var grå, med ordene «I am Banksy» over brystet. Den Lorne hadde hatt på seg da hun forlot huset i går ettermiddag. «Når ble hun meldt savnet?» «Klokka åtte,» sa Ben. «Da skulle hun være på vei hjem.» «Vi har funnet nøklene hennes,» sa åstedskoordinatoren, «men fortsatt ingen mobil. Det kommer et dykkerteam for å søke i kanalen senere.» I hjørnet av teltet slapp en tekniker et par svarte ballerinasko ned i en plastpose. Han stakk en rød vimpel i bakken, 18

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 19 av 432) NOT PRINT READY!

så forseglet han posen og signerte over forseglingen. «Var det der de ble funnet?» spurte hun ham. Han nikket. «Rett der borte. Begge to.» «Sparket av? Dratt av?» «Tatt av. De sto sånn.» Åstedskoordinatoren strakte ut hendene, rett og sirlig ved siden av hverandre. «De var plassert der.» «Er det gjørme på dem?» «Ja. Men ikke herfra. Fra et eller annet sted langs trekkveien.» «Og dette gresset – som er trykket flatt?» «Fra slåsskampen.» «Ikke rare flekken,» sa hun. «Nei. Det ser ut til å ha gått raskt.» Fotografen var ferdig med å filme. Han tok et skritt tilbake og lot Zoë og Ben gå bort til liket. Sporsikringsplatene delte seg i to retninger ved begynnelsen av presenningen og strakte seg rundt liket. Zoë og Ben gikk forsiktig langs siden som ledet mot Lornes ansikt. De sto tause en lang stund og kikket ned på henne. De hadde jobbet i kriminalavsnittet i mer enn et tiår, og i løpet av den tiden hadde de bare hatt med en håndfull drap å gjøre. Ingenting som minnet om dette. Zoë kikket opp på åstedskoordinatoren. Hun kjente at tårene trengte seg på. «Hva har fått ansiktet hennes til å bli sånn?» «Vi vet ikke riktig. Vi tror det sitter en tennisball mellom tennene hennes.» «Å faen,» sa Ben. «Fy faen.» Åstedskoordinatoren hadde rett: En bit med isoleringsteip var klistret over Lornes munn. Den holdt på plass en rund gjenstand som var blitt presset inn så langt den gikk. Selvlysende grønne fibrer var synlige øverst og nederst. Den hadde bendt kjeven så langt opp at det virket som om hun snerret eller skrek. Nesen var klemt sammen til en blodig klump, og øynene var presset hardt igjen. Det var mer blod i håret hennes. To tydelige striper strakte seg ut fra isoleringsteipen og ned til kjeven – omtrent der kjeven til en buktalers 19

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 20 av 432) NOT PRINT READY!

dukke ville være hengslet, bortsett fra at de nådde kjeven nesten under ørene. Hun måtte ha ligget på ryggen mens hun blødde. «Hvor kommer det fra?» «Munnen.» «Har hun bitt seg i tunga?» Åstedskoordinatoren trakk på skuldrene. «Eller kanskje huden har revnet.» «Revnet?» Han berørte munnvikene hennes. «En tennisball som er trykket inn i munnen, vil legge press på huden her.» «Hud kan ikke rev…» begynte hun, men så husket hun at hud kunne revne. Hun hadde sett det på ryggen og i ansiktet på selvmordsofre som hadde hoppet fra høye bygninger. Sammenstøtet fikk ofte huden til å revne. Tanken ga henne en kald klump i magen. «Har dere dratt presenningen ned?» Ben bøyde seg fram og prøvde å kikke under presenningen. «Kan vi se?» «Patologen har bedt oss om at ingen andre får røre det – og at dere i stedet deltar under obduksjonen. Han … jeg … begge vil at hun skal fraktes til likhuset akkurat slik hun ligger. Med presenning og det hele.» «Så det er altså et seksuelt element inne i bildet?» Åstedskoordinatoren fnyste. «Ja. Det kan du definitivt si at det er. Et sterkt seksuelt element.» «Ja vel?» Ben sjekket klokka og snudde seg mot Zoë. «Hva har du lyst til å gjøre?» Hun dro øynene bort fra Lornes ansikt og så politimannen i den andre enden av teltet klistre en etikett på posen med skoene. «Jeg tror …» mumlet hun «… jeg tror jeg har lyst til å gå en tur.»

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 21 av 432) NOT PRINT READY!

En stund hadde Lorne Wood vært med i Millie og Sophies lille gruppe – men så, for omtrent et år siden, virket det som om hun hadde vokst fra de andre jentene. Kanskje de ikke hadde hatt så mye til felles i utgangspunktet – hun hadde gått på en annen skole, var et år eldre, og Sally hadde alltid syntes at hun virket mer moden. Hun var den peneste av dem alle, og det så ut som om hun visste det. Hun var blond, med melkehvit hud og klare, blå øyne. En klassisk skjønnhet. Denne lunsjen samlet tenåringene seg rundt PC-en på Isabelles arbeidsrom, mens de prøvde å samle inn all tilgjengelig sladder og danne seg et bilde av hva som hadde skjedd ved hjelp av Facebook og Twitter. Det var ikke mye nytt – politiet hadde ikke kommet med noen offentlige uttalelser siden i dag morges, da de bekreftet at hun var savnet. Hun ble etter alt å dømme sist sett av moren i går ettermiddag da hun dro inn til byen, til fots, for å shoppe. Facebook-siden hennes var ikke blitt oppdatert etter det, og hun hadde ikke brukt mobilen. Da foreldrene ringte, var telefonen slått av. «Det kan være en bagatell,» sa Isabelle da ungdommene hadde gått ut i hagen igjen. «Hun er lei av foreldrene og stikker av med en kjæreste. Jeg gjorde det samme da jeg var på den alderen – for å gi foreldrene mine en lærepenge.» «Antagelig,» samtykket Sally. «Kanskje.» Klokka var nesten halv to. På tide å komme seg av sted. Hun begynte å pakke sakene sine mens hun tenkte på Lorne. Hun hadde møtt henne bare en håndfull ganger, men hun husket henne som en besluttsom jente, med et litt sørgmodig uttrykk i ansiktet. Hun husket en dag hun satt sammen 21

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 22 av 432) NOT PRINT READY!

med henne i hagen, da hun og Millie fortsatt bodde sammen med Julian i Sion Road, og Lorne hadde sagt, helt ut av det blå: «Millie er så heldig. Du vet – fordi det bare er henne.» «Bare henne?» «Ingen brødre eller søstre.» Det hadde overrasket Sally. «Jeg trodde du kom godt overens med broren din.» «Ikke egentlig.» «Er han ikke snill mot deg?» «Å jo, han er veldig snill. Han er snill. Og han er hyggelig. Og han er flink.» Hun skjøv håret bort fra det vakre ansiktet. «Han er helt perfekt. Gjør alt mamma og pappa vil. Det er det jeg mener. Millie er heldig.» Denne samtalen hadde festet seg i Sallys hukommelse, og hun husket den nå, like tydelig som om den skulle ha funnet sted i går. Hun hadde aldri før hørt noen si at det var en ulempe å ha en bror eller en søster. Det var kanskje noen som tenkte det, men hun hadde aldri hørt noen si det. «Jeg skulle ønske de ikke gjorde det der.» Sally kikket opp. Isabelle sto i vinduet og stirret ut i hagen med en betenkt mine. «Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det til dem.» Sally reiste seg og gikk bort til henne. Hagen var lang, beplantet med frukttrær og omgitt av høye popler som raslet og svaiet ved det minste vindpust. «Hvor er de?» Isabelle pekte. «Ser du? Helt i enden av hagen. De sitter på klyveledet. Jeg vet hva de tenker på.» «Gjør du?» «Å ja da. Pollocks gård. De lurer på om de kan komme seg ned dit uten at vi oppdager det.» Isabelles hus lå halvannen kilometer nord for Bath, ved foten av de bratte skråningene i Lansdown. I nordvest lå de lave slettene med golfbanene; i øst, grensende opp mot Isabelles hage, lå Pollocks gård. Den hadde ligget der og forfalt de siste tre årene, etter at eieren, gamle Pollock, hadde gått fra forstanden, og ifølge ryktene begynt å drikke et middel mot saueparasitter. Avlingene hadde visnet ute i åkrene og 22

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 23 av 432) NOT PRINT READY!

var nå kvalt av ugress; brune maiskolber hang fra stenglene. Delvis demonterte jordbruksmaskiner sto og rustet langs stiene, grisetrauene var fylt med stillestående regnvann, og de råtnende pyramidene av silofôr var blitt angrepet av rotter og spist av til de så ut som smuldrende ruiner fra en glemt sivilisasjon. Stedet var beryktet – ikke bare for farene ute i åkrene, men for et eldgammelt steinbrudd, som hadde skåret en dyp kløft i landskapet og delte eiendommen i to. Selve våningshuset lå i bunnen av steinbruddet – man kunne stå på de øverste jordene og se ned gjennom trærne på taket. Det var der gamle Pollock hadde dødd – i lenestolen foran fjernsynet. Han hadde sittet der i månedsvis, mens årstidene skiftet, huset forfalt og strømmen ble slått av, til han ble oppdaget av en meth-bruker som lette etter et bortgjemt sted å ruse seg på. «Guttene er blitt verre etter at det skjedde. Stedet virker som en magnet på dem. De hisser hverandre opp. De elsker å skremme hverandre og utfordre hverandre.» Isabelle sukket, snudde seg fra vinduet og gikk tilbake til komfyren, hvor sirupsterten sto til avkjøling på en rist. «Det spiller ingen rolle hva jeg sier. De later som om de ikke drar dit mer, men det vet jeg at de gjør. Og hvis det ikke er dem, er det noen andre. Jeg gikk ned dit for omtrent en måned siden – og det ser helt grusomt ut. Stedet er fullt av tomme potetgullposer, siderflasker, og alle motbydelige ting man kan forestille seg. Det varer nok ikke lenge før en av dem tråkker på en sprøyte. Jeg fant en ølboks i Nials papirkurv forleden, og jeg stoler ikke på Peter. Jeg har sett sårskorper rundt munnen hans. Vet du hva det betyr?» «Nei.» «Ikke jeg heller. Jeg tenkte vel automatisk på dop. Kanskje jeg burde si fra til moren hans – hvem vet? Men altså – det stedet.» Hun gjorde et kast med hodet mot vinduet. «Det gjør ikke saken bedre. Jo før skiftet blir foretatt og eiendommen solgt, desto bedre. Jeg har bedt gartneren gjentatte ganger om å tette klyveledet – men det blir aldri til at han gjør det. Når de er i den alderen, kan man ikke la være å tenke …» 23

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25006) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 11. januar 2012 - 8:57 (side 24 av 432) NOT PRINT READY!

Hun grøsset litt. Blikket hennes flyttet seg raskt til Sallys veske. Kanskje hun tenkte på Millies ansikt på tarotkortet. Eller kanskje på Lorne Wood. Savnet i seksten timer. Så lysnet uttrykket hennes. «Ikke vær redd,» sa hun. «Jeg skal nok holde et øye med henne. Jeg skal kjøre henne bort til Julian klokka seks. Du har absolutt ingen grunn til å være urolig.»