Harpesang by Gyldendal Norsk Forlag

Rygg: 25 mm

Format: 133 x 211 mm (Klaffer: 90mm)

«Her er mørke skoger, mørkere hemmeligheter, vakre naturbilder og varme, nære personbeskrivelser. Alt er som det skal være i Skogli. Levi har klart det igjen.» ANNE SCHÄFFER, TARA

«Det er saft og kraft i Levi Henriksens prosa … Spennende er det, energisk og tidvis poetisk. Og hele tiden lojalt mot miljø og personer.» KNUT FALDBAKKEN, VG

«Henriksen har levert en sterk, meget leseverdig fortelling.» SVEIN JOHS OTTESEN, AFTENPOSTEN

Om Kjære deg min kjære (2010, dikt): «Her finst mange suverene formuleringar der erfaringar er fortetta ned til ein poetisk buljongterning av språkleg pregnans.» HELGE TORVUND, DAGBLADET

«På sitt beste ligner det på Rolf Jacobsen. Henriksen fører en hverdagslig, ujålete stil med innslag av fortellinger som kan bråstoppe i et slående poeng eller bilde.» INGUNN ØKLAND, AFTENPOSTEN

«Levis roots-album … noen ganger nekter det å slippe taket, som små sanger du ikke helt skjønner hvorfor du går og nynner på.» GEIR VESTAD, HAMAR ARBEIDERBLAD

«Bevegende dikt … Levi Henriksens debutsamling inneholder noen dikt som jeg tror kan bli virkelige bruksdikt.»

et er himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen får høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løfter ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøver å puste liv i. Og for første gang på lenge slipper meningsløsheten taket.

LEVI HENRIKSEN (f. 1964) debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2002 med novellesamlingen Feber. Det store gjennombruddet kom i 2004 med romanen Snø vil falle over snø som har falt, som ble tildelt Bokhandlerprisen. Novellesamlingen Bare mjuke pakker under treet (2005) ble til den kritikerroste Bent Hamer-filmen Hjem til jul (2010).

Det er De Tre Syngende Søsken Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater, singler med titler som «Det er mitt kors å bære» og «Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel». De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrer ikke mer.

Om Dagen skal komme med blå vind (2011): «Ny uimotståelig Skogli-roman fra Levi Henriksen … en fortellingens driblekunstner, presser dramatikken fram på uventede steder og skyter den ene kanonskrønen etter den andre rett i leserens vidåpne mål.»

Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Tre Syngende Søsken Thorsen. Han blir satt på de vanskeligste prøver. Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livet deres igjen.

LARS HELGE NILSEN, BERGENS TIDENDE

«Han får deg til å tenke – både over egne holdninger og eget liv. Det gir boka en dimensjon ut over at den er fabelaktig godt skrevet.» ANDERS MEHLUM HASLE, SANDEFJORDS BLAD

KNUT ØDEGÅRD, VÅRT LAND

«Og Levi Henriksen er no ein driven forteljar som porsjonerer forteljinga ut i høvelege dosar slik at han held på spenninga og arbeider fram ein skikkeleg page-turner.»

Om Postkort fra alle tings utkant (2012, essays): «I løpet av drøye 250 sider beveger han seg relativt elegant mellom sjangere, og er både tidvis morsom og ikke minst på grensen til det rørende – uten at det blir for sentimentalt. Henriksen er en mester i å beskrive mennesker.»

OLE KARLSEN, DAG OG TID

ROMAN

MOSS AVIS

«Dagen skal komme med blå vind er ein medrivande, ja, uvanleg spennande roman … Levi Henriksen har gjort det igjen.» MARTA NORHEIM, NRK P2

9 7 8 8 2 05 4 3 2 2 3 9

FORFATTERFOTO: ROLF M. AAGAARD OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Bjørn Kulseth ISBN 978-82-05-43223-9 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Levi Henriksen

Harpesang Roman

We are ugly but we have the music. ÂŤchelsea hotel #2Âť, leonard cohen

Kapittel 1

Første gang jeg så søsknene Thorsen var i kirka i Kongsvinger. Jeg var i byen for å være fadder i en barnedåp, og sjelden har en søndagsmorgen truffet meg mer front mot front. Kvelden før hadde endt med totalhavari. En gjeng lokale musikere, som ifølge faren til dåpsbarnet hadde gjort mer for å modernisere bluesen enn noe annet norsk band, hadde holdt hjemmekonsert. Men som plateprodusent søker jeg litt andre kvaliteter enn en halvfull pubgjest, og dette forsøket på å levere rootsmusikk i ny innpakning hadde drevet meg til å begynne å drikke. Og verst av alt, det hadde drevet meg til å fortsette også, jeg som aldri har tålt brun sprit. Da jeg søndag morgen gravde fram trynet mitt i duggen på baderomsspeilet, virket det helt usannsynlig at jeg kunne bli presentabel nok til å ta oppstilling foran en døpefont, langt mindre møte blikket til presten lenge nok til å uttale Hubert uten at det ville komme til å lyde som en besvergelse. Jeg forsøkte å finne styrke i å se for meg ansiktet til den avdøde gitaristen til Howlin’ Wolf som dåpsbarnet skulle oppkalles etter, men alt jeg klarte å forestille meg, var en svart malstrøm som hele verden ble sugd ned i. To kanner kaffe seinere klarte jeg å stable meg opp og av gårde til kirka, men kom ikke lenger enn til nest bakerste benk før jeg ga tegn til resten 9

av følget at jeg måtte sette meg og samle meg litt før jeg ble med framover mot plassene som var reservert faddere og familie. Jeg har aldri vært en spesielt troende mann, men da jeg satt der bakerst i Guds eget tempel, klarte jeg ikke å la være å tenke på en historie fra Bibelen som bestefar likte å fortelle. Den om Paulus som blir slått til jorda utenfor Damaskus, og som må bli blind for å klare å se. Da jeg stormet ut av kirka og tok snarveien over flere graver for å rekke fram til toalettet før katastrofen var et faktum, rakk jeg så vidt å lure på om også jeg ble utsatt for en lignende prøvelse, før jeg rev døra til avlukket åpen og kastet meg på kne foran porselenet. Tilbake i kirka anstrengte jeg meg for å svaie minst mulig, og da jeg slapp meg ned ytterst på en av de første benkeradene, forsøkte jeg å unngå å puste rett på folk, men den nye kona til den gamle bestevennen min ble likevel påfallende smal i øynene. Jeg rettet ryggen, prøvde å spenne magemusklene, men tyngdekraften fortsatte å slite i meg på en måte jeg aldri tidligere hadde opplevd. Svetten sved i øynene, og en isnende fornemmelse opp og ned langs ryggraden, som fra Daudens pekefinger, lurte hjertet til å pumpe dobbeltslag. Det var tre barn som skulle døpes denne søndagen, og kirka var nesten full. Hubert Malling var den siste som skulle ta det langgrunne vannet foran alteret, og jeg kjente at jeg ikke ville klare å sitte gjennom hele gudstjenesten. Kirkeskipet fikk noe sidetungt over seg, de grovskårne golvplankene ble innbydende som innsida av ei kiste, og jeg skulle akkurat til å gi meg over da jeg ble reddet av søsknene Thorsen. I ettertid kom jeg til å tenke på stemmene deres som den hånda 10

som hogger tak i deg idet du er i ferd med å forsvinne under vann for tredje gang. Jeg kan ikke forklare det annerledes enn at søsknene Thorsen rørte det forherdede produsenthjertet mitt på en måte ingen andre stemmer hadde gjort noen gang tidligere. Til å begynne med våget jeg ikke å snu meg av frykt for å forsterke svetten og skallebanken, men da det tredje verset begynte med Ingen nød og ingen lykke skal av Herrens hånd dem rykke, måtte jeg bare vri på hodet. Jeg forventet å stirre rett inn i de kritthvite tanngardene til noen barmfagre gospeltåkelurer, og måtte se to ganger for virkelig å forstå hvem det var som sang med slik inderlighet. Mannen var på grensen til å være kvapsete, og det tynne, bomullsfargede håret lå limt til issen som breddegrader over en globus. Den høyeste kvinnen hadde kullsvart hår, og rougen framhevet kinnbeina i det smale ansiktet på en måte som fikk meg til å tenke på en langnebbet fugl. Den andre kvinnen skjulte håret under en gammelmodig hatt, men det var ikke vanskelig å se at hun en gang hadde vært en som kunne få menn til å snuble over reklameskilt eller stange inn i lyktestolper. Sittende skulder mot skulder, tre benker bak meg og langt nord i livet var det lite ved disse tre tilårskomne sangerne som tydet på at de hadde felles aner, men stemmene deres hadde røtter i et felles musikalsk DNA, og jeg kunne ikke unngå å la meg forbløffe over autoriteten i måten de sang på. I kirka var det kanskje 200 mennesker, hvorav minst halvparten sang med i dåpssalmene. Likevel hørte jeg de tre klart og tydelig over alle andre, de formidlet hvert eneste ord som om det var små stykker av liv de virkelig hadde levd. Sangen deres bar noe vektløst i seg, en lang stripe av bevegelse som fikk alt rundt meg til å bli utydelig. Den løftet mitt 11

skrøpelige legeme opp av dødsskyggens dal og fylte meg med ydmykhet. Da det ble vår tur til å ta plass rundt døpefonten, følte jeg meg levende på en måte jeg innbiller meg man bare gjør etter å ha krabbet ut fra et bilvrak. Uten problemer klarte jeg å forkynne navnet til Hubert med klar og tydelig stemme, og tåresigdene det la igjen i farens øyne, fikk meg til å bøye hodet i en slags ærefrykt over å få være så nær noe som i et annet menneskes liv må oppleves som ren, uforfalsket lykke. Etter at presten hadde løftet Hubert opp foran alteret, slik at hele menigheten kunne ønske ham velkommen, tok vi på ny plass i benkene, og kirketjeneren messet noe fra Peters første brev. Jeg følte en velsignet fred senke seg, og passet på å sette meg mest mulig ubekvemt så ikke øyenlokkene skulle begynne å gli igjen. I mitt indre hadde jeg allerede strakt hånda ut etter dåpsselskapets første Budweiser, og da presten ba alle forenes i Herrens bønn, trodde jeg først at de tre sangerne brøt ut i tungetale, men så kjente jeg igjen Fader vår. Bortsett fra at ordene deres lød helt forskjellig fra dem som kom fra de andre bøyde hodene rundt meg. – Hva er det som skjer? hvisket jeg til Malling og vippet hodet bakover. – De demonstrerer mot at Fader vår er blitt revidert, og nekter å bruke den moderniserte teksten som er innført fra og med i dag, hvisket Malling tilbake og fortsatte å stirre ned på arket sitt. – Hvem er de gamlingene? – Noen søsken fra ei bygd rett utafor her. De ga ut flere plater og var ganske berømte sangere i forrige årtusen. – Hva slags sangere? sa jeg med stadig like lav stemme. 12

– De er pinsevenner og sang kristne sanger, sa Malling og forsøkte å konsentrere seg om bønnen igjen. Da jeg vred på hodet, hadde de tre søsknene reist seg fra benken, og det var noe med posituren som fikk meg til å tenke på et av de tøffeste rockefotografiene som finnes. Bildet er tatt i Oakland, California i 1970 og viser hvordan Creedence Clearwater Revival ble møtt av publikum da de var på sitt aller beste. Fotografen har stått bak på scenen og tatt bildet ut over det bølgende folkehavet. Blant alle de oppglødde fjesene, de oppstrakte hendene og tett sammenflettede kroppene er det tre jenter som stikker seg ut. De rager flere hoder over alle andre, og sannsynligvis må de sitte på noens skuldre, men jeg har alltid likt å tro at de blir båret opp og fram av evnen til å la seg fullstendig oppsluke av musikken. Søsknene Thorsen kneiste ikke like vellystig med nakkene, men ansiktene deres brant med en tilsvarende glød. John Fogerty ser ut til å være fullstendig komfortabel i sin rolle og holder venstrehånda løftet som om han vil lyse en velsignelse over forsamlingen, mens presten i Vinger kirke derimot fikk noe brydd over seg. Hennes forsøk på å lede menigheten igjennom den nye versjonen av Fader vår ga meg følelsen av å følge en tv-sending der lyd og bilde ikke var synkronisert. Det var prestens lepper jeg så bevege seg, men det var stemmene til de tre søsknene jeg hørte. Etter dåpen ble vi stående foran alteret for å bli fotografert sammen med presten, og jeg kunne ikke la være å følge med på de tre sangernes uttogsmarsj. Først ble jeg overrasket over at de virket mye eldre på avstand, og at mannen brukte rullator. Så slo det meg at de gikk som et rockeband som i årevis har fulgt det samme innøvde mønsteret når de går av scenen, sjefen først og så de andre i nøye synkronisert diagonalgang. 13

Jeg skulle akkurat til å spørre Malling mer om søsknene da det begynte å knitre i blitz rundt oss, og jeg måtte bruke de nærmeste minuttene til å stramme leppene i mitt beste popstjernesmil. På vei ut av kirka ble jeg gående ved siden av presten. Jeg takket henne for en fin preken og spurte hvem de var, de tre som sang så vakkert. – Maria, Timoteus og Tulla Thorsen, svarte hun. – De hadde en utrolig tilstedeværelse, sa jeg og måtte anstrenge meg for ikke å virke utålmodig fordi jeg ønsket å få et siste glimt av søsknene før de forsvant. – De har alltid hatt den virkningen på folk, sa presten. – Så du kjenner dem? Hun trakk på skuldrene. – Jeg vil heller si jeg vet godt hvem de er. – Jeg trodde ikke pinsevenner pleide å gå i kirka, sa jeg. – Forsamlingshuset deres har brent ned, men jeg vet egentlig ikke hvor ofte de pleide å gå der. Selv før brannen hørte jeg at de ofte var rundt i andre menigheter i byen. – Hvorfor det? sa jeg. Presten trakk på skuldrene. – Kanskje fordi de har veldig klare oppfatninger av hvordan troen bør utøves, sa hun. – Ganske konservative altså? spurte jeg. – Nei, det vil jeg langt fra kalle dem. På mange måter er de fulle av motsetninger når det gjelder de store og ikke minst de små teologiske spørsmålene. Den ene av damene er for øvrig fast gjest på kirkegården, tidligere var hun her i hvert fall flere ganger i uka. Selv forsøkte jeg i mange år å overtale alle tre til å synge i kirka. De sa ja én gang, og da kom det flere folk enn på julaften. En journalist som var til stede, mente søsknene kunne synge de døde opp fra gravene. Det er ikke et bilde jeg selv 14

ville brukt, men en gang i tiden var de Hedmarks mestselgende plateartister. Vårsola skinte tårene fram i øynene mine da jeg kom ut på kirketrappa, og jeg fikk ny føling med helvetesfornemmelsene. Først da jeg fikk satt på meg solbrillene, klarte jeg å heve blikket over kirkegården, og så de tre søsknene ved en gravstøtte helt inne ved kirkemuren. Men fortsatt var det et par hender jeg måtte trykke og noen lykkønskninger jeg måtte ta imot på Huberts vegne før jeg klarte å bane meg vei mellom familiefotografene. De to søstrene hadde allerede forsvunnet inn blant de parkerte bilene, men jeg tok igjen Timoteus idet han skulle forlate kirkegården. – Unnskyld, sa jeg og fikk ham til å stoppe opp. – Jeg må bare si at det var en fantastisk opplevelse å høre dere synge i kirka. Det var rett og slett … magisk. – Er du bedrukken? spurte han og hogg blikket i meg slik at jeg måtte slå øynene ned. – Unnskyld? sa jeg og kjente øreflippene bli varme. – Er du full? Det oser sprit av deg. – Jeg tok noen drammer i går, sa jeg og svelget. – Du kjenner til hva de sier om alkohol? fortsatte han. Jeg ristet på hodet. – Djevelens badevann, sa han med en klar og tydelig stemme som fint kunne tilhørt en tjue år yngre mann. Så satte han rullatoren i bevegelse med kurs mot søstrene sine. – Unnskyld, sa jeg igjen, og la hånda på det ene håndtaket. – Jeg mente det jeg sa. Jeg tror aldri jeg har hørt noen synge seg mer under huden på meg. – Da får jeg håpe du har tjukk hud, sa han. – Jeg er plateprodusent, sa jeg. For første gang fikk jeg følelsen av at han så på meg, ikke 15

bare rett igjennom meg, og øynene glimtet til som hos et dyr som brått får ferten av noe som ikke burde være der. – Plateprodusent? gjentok han. Jeg nikket og smilte. – For å snakke litt mer om djevelen, kjenner du til hva vi sier om ham der jeg kommer fra? sa Timoteus. Jeg forsøkte å komme opp med et underfundig svar, men endte med å riste på hodet. – Det er ikke sikkert det er verdt å gi seg inn på en slåsskamp med djevelen. Sjøl om du vinner blir du full av brannsår. Nå venter søstrene mine, pass deg for Harleyen, sa han, og jeg stirret uforstående på ham. – Harleyen? Timoteus Thorsen svarte ikke, trillet bare rullatoren over foten min. – Unnskyld, ropte jeg etter ham og begynte å ta etter lommeboka mi. – Du unnskylder deg mer enn en kveker, sa han uten å gjøre minne til å stoppe på ny. – Kan jeg gi deg telefonnummeret mitt. Jeg kunne tenke meg å ta en prat med deg og søstrene dine, sa jeg og tok dobbeltskritt ved sida av ham mens jeg konsentrerte meg om å få lirket et visittkort ut av lommeboka. Det virket ikke som om Timoteus hørte det jeg sa, han bare fortsatte over parkeringsplassen. Først nå la jeg merke til at den minste søsteren sto og ventet på ham foran en diger blå og hvit amerikaner. Den andre søsteren satt allerede bak rattet. – Jeg bare stikker det nedi lomma på jakka di, sa jeg, og da han fortsatt ikke svarte, gjorde jeg nettopp det. – OK. Ha en fin søndag, sa jeg og nølte. – Kanskje du foretrekker at jeg ringer deg. Har du et telefonnummer jeg kan nå deg på? 16

Jeg hadde ikke ventet at han ville svare, og var på vei til å snu meg da stemmen hans ramset opp noen tall. På ny holdt jeg på å si unnskyld, men tok meg i det. – Kan du gjenta, ropte jeg, og denne gangen fikk jeg rablet ned nummeret hans i almanakken min. – Ypperlig. Takk for i dag, svarte jeg og ble stående og se etter Timoteus til han nådde fram til bilen. Søsteren la sammen rullatoren hans, de satte seg inn og den blå og hvite amerikaneren rullet langsomt over parkeringsplassen før den blinket seg ut på veien. Til tross for at sola var skarp, var den ikke særlig varm, og jeg syntes det var vågalt av Timoteus Thorsen å kjøre med nedrullet vindu. Så kunne jeg se noe bli kastet ut av bilen. Jeg ventet til amerikaneren var forsvunnet nedover mot byen før jeg gikk over asfalten for å se hva det var, og trengte ikke å bøye meg ned for å kjenne igjen visittkortet mitt.

Kapittel 2

Mandag våknet jeg tidlig i en av de nyrestaurerte gråbeingårdene nederst i gamlebyen i Kongsvinger. Jeg trengte ikke å være tilbake i Oslo før torsdag da jeg skulle begynne på en ny preproduksjon, og hadde bestemt meg for å trå vannet noen dager hos Malling. Man skulle kanskje tro at en mann i min alder har lært av sine feiltrinn, men da jeg labbet inn på badet, følte jeg tydelig at kvelden før hadde sluttet med uvær og kuling i kastene nok en gang. Formen var likevel merkbart bedre enn søndag morgen, jeg klarte å spise to egg til frokost, og sto i vinduet og vinket da Malling kjørte Hubert og kona til helsesøster før han selv dro på jobb som eiendomsmegler. Da jeg fant fram nummeret til Timoteus Thorsen, hadde jeg ingen klar formening om hva jeg forventet. Men i enhver manns liv er det en klar grense for hvor mye 12-takters blues man klarer å fordøye, og i det siste hadde jeg følt et desperat behov for å jobbe med musikk som ikke på død og liv måtte gå opp i det samme skjemaet. Paradoksalt nok er de fleste utøvere av europeisk blues mer konservative enn de som har fått musikken nedarvet gjennom generasjoner i Mississippideltaet eller sumpene i Louisiana. Blues handler mer enn noen annen musikkform om følelser, men når låtene uten unntak følger den samme formelen, blir det fort matematikk. Det var derfor jeg hadde hatt slike forhåpninger til det bandet Malling ga så strålende anbe18

falinger. Jeg stolte på ham. Men det hadde rent mye blues i havet siden vi første gang hørte Bukka White sammen, og selv om vi fortsatt var gode venner, hadde vi utviklet oss forskjellig. Som lytter hadde Malling en nesten barnlig tilnærming til musikk, mens terskelen for min begeistring var blitt stadig høyere. Jeg skjenket meg en ny kopp kaffe og sank ned i en av de slitte stolene i Chesterfield-salongen Malling hadde arvet etter faren. Hvis jeg ikke hadde vært i så elendig form under dåpen i går, ville søsknene Thorsens hudløse sang ha truffet meg på samme måte da? Det var umulig å svare på, men jeg trengte en skikkelig utfordring. Jeg trengte å stilne ropet om at Jim Gystad hadde sine beste produksjoner bak seg og ikke lenger ble drevet av noen annen hunger enn den å stille sulten. Det er når du hele tiden har full kontroll at du blir en kjedelig produsent. Det var lenge siden jeg hadde hatt følelsen av å ha noe å risikere. Altfor lenge hadde jeg oppholdt meg i et slags shabby chic-landskap, der det handlet om å få ny musikk til å høres gammel ut. Med søsknene Thorsen ville det handle om å holde fast ved det opprinnelige i stemmene deres, ikke søte til eller pynte på. Være modig nok til å bruke alderen deres som del av det kunstneriske uttrykket, ikke som en unnskyldning. Flere ganger i det siste hadde jeg kjent følelsen av å være en snekker som bygger det samme huset om og om igjen, fordi det blir forventet og etterspurt. Kanskje det var like greit å se seg om etter noe helt annet? Muligens begynne å strekke ledninger og sette opp sikringsskap igjen? Jeg var 42 år og trengte å se på livet som noe annet enn et langsomt tidsfordriv. Jeg begynte først å skrible ned noen stikkord på en post-itlapp, men krøllet papiret sammen og kastet det i søpla. Det var 19

noe som sa meg at det neppe var noe poeng i å forberede seg til en samtale med Timoteus Thorsen. Jeg slo nummeret uten mer nøling, og røret ble løftet av så kjapt at jeg ikke rakk å bli nervøs. Før jeg fikk presentert meg begynte en damestemme å snakke. – Eh, hei. Dette er Jim Gystad. Jeg traff Timoteus Thorsen etter gudstjenesten i går. Det er jeg som er plateprodusent. Er han å treffe? sa jeg i ett pust, hele tiden mens dama ufortrødent pratet videre. – Du blir nå satt over, sa stemmen. Jeg tenkte at Timoteus kanskje bodde på omsorgshjem, før en ny dame sa hallo på svensk, mer innsmigrende enn den forrige. – Ja, hallo, sa jeg. – Dette er Jim Gystad. Kan jeg få snakke med Timoteus Thorsen? – Da måste du forsöka bög-linjen, sa den svenske dama, betydelig mindre innsmigrende. – Unnskyld? sa jeg. – Det här är en privat chat för heterofila. Bög-chatten har et niotal till slut. – Beklager, sa jeg og la på. Jesus. Det var første gang jeg hadde ringt en sextelefon i edru tilstand. Jeg sjekket hva jeg hadde skrevet i almanakken, og slo nummeret på ny. – Hei, velkommen til erotikklinjen. Tjenesten koster 149 kroner i oppkobling og 15 kroner i minuttet fra du får svar. Du blir nå satt over, sa den samme stemmen som sist. Halleluja. Jeg hadde klart å notere feil nummer. Rockehistorien var riktignok full av legendariske fuck-ups der band hadde gått på feil tog, kommet for seint til fly eller i ren glede over å skulle få platekontrakt blitt så avsindig beruset at de 20

ikke husket hvem eller hvor de skulle møte. Eller hva med Dick Rowe hos Decca Records som takket nei til The Beatles med begrunnelsen at gitargrupper var på vei ut? Men en sextelefon! Jeg slo nummeret til Opplysningen og ble lettet over å treffe en mann som attpåtil snakket norsk. – Kan jeg få nummeret til Timoteus Thorsen i Kongsvinger kommune, sa jeg. Gjennom konkyliesuset i mobilen hørte jeg febrilsk tasteknastring, og så: – Timoteus Thorsen har jeg ingen telefon på i Kongsvinger, nei, sa mannen. – Prøv Maria, da. Maria Thorsen. Denne gangen kom svaret raskere. – Beklager. Jeg finner ikke noe på henne heller. Du har ingen flere opplysninger? Jeg ristet på hodet, før jeg tok meg i det. – Nei, men kan du forsøke Tulla Thorsen også, selv om det sikkert er et klengenavn. Heller ikke det søket ga resultater. Jeg slo nummeret til Malling. – Ingen av Thorsen-søsknene er oppført på Opplysningen. Vet du hvor noen av dem bor? spurte jeg. – Jeg tror de holder til i samme hus, men de har sikkert hemmelig nummer. Jeg vet ikke den nøyaktige adressen, men kan forklare deg veien, så får du bare spørre deg fram. Jeg sank på ny ned i ørelappstolen mens jeg prøvde å sortere inntrykkene fra i går. Forsøkte å forme en mental prosjektbeskrivelse som om jeg skulle sende inn en søknad om innspillingsstøtte, men jeg klarte det ikke. Jeg hadde aldri vært lenger unna å formulere noe fornuftig om musikk jeg ønsket å jobbe med. De fleste produsenter bærer på en drøm om å snuble over en artist eller et band som har dette noe. Dette uttrykket som 21

gjør at man straks begynner å tenke på hvordan det kan foredles i studio og presenteres for publikum uten å vanne ut det kunstneriske. Jeg hadde funnet mine artister i en barnedåp i en kirke, og tenkte på det presten hadde sagt om at søsknene kunne synge de døde opp av grava. Selv ville jeg formulert det litt annerledes, men stemmene til Maria, Timoteus og Tulla var ferdig formet. Det var en strålende dag. Lyset hadde den ufiltrerte, glassklare skarpheten man nesten bare finner om våren, og i vannkanten ved en av sjøene utenfor byen sto de glisne løvtrærne oppmarsjert som en flokk forblåste soldater. Et øyeblikk angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med meg skisseboka mi hjemmefra. Dette hadde vært en perfekt dag å sette seg til i veikanten, brette fram en ny side og bruke lang tid på å kvesse blyanten. Og da jeg etter Mallings anvisninger svingte av riksveien, var det noe som ga meg lyst til å fortsette rett fram mot Sverige. Jeg hadde ikke kjørt den veien siden jeg så Motörhead i Eda Folkpark som 16-åring, og brått ble jeg nysgjerrig på om dette merkelige, lille stedet Eda stadig klamret seg fast mellom teltvarehus, pornosjapper og kolonialhandlere. Men hvis det fortsatt eksisterte, lå det sikkert der i morgen også, så jeg fortsatte forbi skiltet til en golfbane og ned noen hårnålssvinger til jeg var framme i bunnen av dalen. Den første veien ned til venstre ledet mot jernbanen, og jeg tenkte at det måtte være et like bra utgangspunkt som noe annet. Togreferansene er mange i rootsmusikken, men det var lite ved denne jernbanestasjonen som minnet om oppbrudd eller å bli dømt til å være evig akterutseilt. Plaketten der det sto 167 moh. klamret seg riktignok standhaftig fast under takmønet, og det sto en forlatt benk på perrongen, men skiltet med navnet på stasjonen var borte, og de knuste vinduene og 22

den vulgære graffitien sang sine mistrøstige sanger om forslumming og nedleggelse. Det lå flere hus på hver side av jernbanesporet, og jeg gikk ut av bilen i håp om å se antydning til liv, men det hersket en trykkende søndagsstillhet over eiendommene. Jeg er ikke typen som ringer på dører i fremmede hus, så etter å ha stått en stund helt rolig foran panseret, satte jeg meg inn i bilen igjen og kjørte tilbake. Rett etter et grustak ved en kraterformet innsjø fortsatte veien langs jernbaneskinnene før den dreide svakt i motsatt retning. Jeg kjørte videre mot det som måtte være en nedlagt butikk. På den andre sida av veien sto to menn på et digert stillas og snekret. Jeg parkerte i grøftekanten og uten helt å vite hvorfor løftet jeg hånda til hilsen før jeg var på talehold. – Hei, sa jeg da var nær nok, og begge mennene sluttet å hamre. – Er dere godt kjent her? Den yngste mannen nikket. Håret hans var samlet i en hestehale, og han hadde fargerike tatoveringer som løp nedover begge armene. – Jeg skulle vært hos søsknene Thorsen, og forstår det slik at de bor sammen et eller annet sted her i bygda, sa jeg og smilte. – Er du journalist? sa mannen med hestehalen. Jeg ristet på hodet, holdt på å si produsent, men tok meg i det. – Jeg fotograferte dem i en barnedåp hvor de sang i går, men da jeg ringte nummeret de ga meg etterpå, kom jeg ikke fram, sa jeg, og ble overrasket over hvor lett det var å juge. Men da jeg så blikket mennene vekslet, ble jeg usikker på hvor vellykket løgnen var. – Var det mye stønning? sa mannen med hestehale, og den andre fyren med tynt, rødlig hår himlet med øynene. – Unnskyld? sa jeg. 23

– Endte du opp på en sexlinje? Timoteus er glad i å gi fra seg slike numre til folk han ikke vil snakke med. – Ja, sa jeg og kjente kinnene mine ta fyr. Det måtte være noe med det innestengte, trange som ga folk som bodde her en egen evne til å møte spørsmål med spørsmål for å få alle utenfra til å føle seg utilpass. Jeg snudde meg for å gå tilbake til bilen. – Du kjørte forbi oppkjørselen, sa den langhårede mannen og pekte tilbake. – Thorsen-huset ligger rett over grustaket. Du må krysse jernbanelinja. Det er barndomshjemmet deres, og en av de fineste plassene i hele bygda. På folkemunne blir det bare kalt Hallelujagaten. – Hallelujagaten? sa jeg. Han nikket. – Det er noe fra en sang, sa han. – Takk for hjelpa, sa jeg og tok et skritt bakover. – Hei, vent litt, sa mannen med hestehalen. – Sang de virkelig i går? Det gjør de nesten aldri offentlig lenger. Vi hadde håpet å få dem hit når huset står ferdig. – De sang ikke solo, hvis det er det du mener, sa jeg. – Er det et samfunnshus dere bygger? – Nei. Bedehus. Det forrige brant ned under den store høststormen for to år siden. Ingenting hadde vært som en gjenåpning med De Tre Syngende Søsken Thorsen, men de forlanger 30.000 for å spille. – 30.000 kroner for å spille på et bedehus? sa jeg. Begge mennene nikket. – Lykke til, sa jeg og kjørte tilbake mot innsjøen og grustaket. 30 000 spenn, det måtte være en spøk. Eller kanskje ikke. Jeg kjente mange artister som priset seg for høyt, for å slippe å ta spillejobber de egentlig ikke ønsket. * 24

Etter å ha fulgt en geitrygg av en vei opp gjennom grustaket og forbi ei diger tømmerlunne, kom jeg ut på et åpent platå der tett granskog sto som en palisade ned mot dalen. Bakken virket grønnere og frodigere her enn nede rundt stasjonen, og begge sider av veien opp til porten var overstrødd med blåveis. Den rustfargede, romslige tømmerbygningen lå helt innunder en åskam, og på begge kortsidene av huset vokste noen frodige bjørker. En bekk løp flomfrådende nedover åssiden og krysset under veien før den forsvant videre inn i det lille granholtet ned mot grustaket. Midt på det naturlige platået var det en liten dam, og noen ender lettet fra vannet idet jeg passerte. Da jeg stoppet bilen og rullet ned vinduet, fylte bruset fra bekken kupeen. Ingenting gir mer gjenklang enn lyden av stillhet. Det slo meg at plasseringen av huset kanskje ikke først og fremst handlet om å ha sola lengst mulig om dagen. Beliggenheten ga beboerne rikelig anledning til å overveie hvorvidt de ønsket besøk eller ikke. De trengte ikke engang å løpe hvis de ønsket å fordufte inn i skogen bak gården før uønskede gjester nådde fram til inngangsdøra. Da jeg åpnet porten, knirket den motvillig, som om den ikke var blitt brukt på lenge. De to store vinduene i annen etasje stirret på meg som blanke glassøyne, og det halvmåneformede gelenderet rundt inngangsdøra minnet om de skjeve undertennene i en munn. Jeg vet egentlig ikke om jeg ble lettet eller skuffet da jeg la merke til at dørene til garasjen var åpne, og at den digre amerikaneren ikke sto parkert der inne. Et øyeblikk ble jeg i villrede om hva jeg skulle gjøre. Så kunne jeg høre en lyd inne i selve huset. Musikk? Jeg rakk to skritt fram før en hund begynte å gjø, og så stemte enda en i. På ny stoppet jeg opp, men ikke i 25

villrede denne gangen. Siden jeg ble bitt av en schæfer i fjerde klasse har jeg vært livredd for hunder. Uendelig forsiktig begynte jeg å bevege meg baklengs, og akkurat idet hånda mi fant håndtaket til porten, kom to elghunder luntende rundt hushjørnet. Først ble jeg lettet fordi det ikke var schæfere, men da luntingen gikk over til ville byks, rev jeg porten åpen og løp. Jeg forsto straks at jeg ikke hadde en sjanse i verden til å rekke bort til bilen før hundene, og dreide nedover mot skogholtet. Kanskje ville jeg rekke å klatre opp i et tre, kanskje ville jeg finne noe å forsvare meg med, kanskje visste jeg ikke hva jeg gjorde. Fotbladene mine traff bakken tungt og ugrasiøst, og jeg løp som jeg aldri før hadde gjort. Jeg kunne alt høre lyden av buksene mine som ble flerret i stykker, kjenne tennene som ville spjære huden og fortsette ned gjennom muskler og trevler til de støtte på bein. Men hvorfor tok de meg ikke igjen? Jeg kastet et blikk over skuldra og rakk så vidt å registrere at jeg fortsatt hadde noen meters forsprang før jorda forsvant under meg. Et øyeblikk svevde jeg av sted før jeg landet på knærne i en mjuk masse, tippet over ende og begynte å rulle viljeløst kast i kast nedover. Nå dør jeg, tenkte jeg, før alt av bevegelse plutselig stoppet opp. Jeg ble liggende helt stille og vente på å bli vektløs. Kjenne sjelen bane seg vei opp og ut av meg, mens legemet mitt ble igjen på bakken. Men ingenting skjedde, og da jeg løftet hodet, kunne jeg se de to elghundene stå skulder mot skulder, uutgrunnelige som to sfinxer oppe på toppen av grustaket. Da de merket at jeg beveget meg, kunne jeg sverge på at de så på hverandre som to utkastere, fornøyde med godt utført jobb. Så ble de bare borte. Der jeg hadde falt over kanten, skrådde grustaket ned mot bunnen av dalen, og massen hadde en nesten gyllenbrun farge. 26

I retning mot stasjonen så grusen helt annerledes ut, det virket som om den besto mer av jord enn sand. Fargesjatteringene så ut som i ei fyrstekake, som en plansje som viste hvordan jorda var bygd opp. Skorpe, øvre mantel, mantel, ytre og indre kjerne. Jeg kunne fortsatt huske det fra skolen, hvordan jeg alltid fikk lyst til å ta en diger jafs for virkelig å kjenne hvordan Norge smakte. Jeg veltet meg over på rygg og fikk øye på en flokk sandsvaler som fløy ut og inn av redene øverst i grustaket. De jevnstore hullene var drillet inn som noter til en skjebnetung symfoni. Jeg hadde skrubbsår på begge håndbakene og kroppen føltes mørbanket, men det kjentes ikke som om noe var brukket. Likevel kviet jeg meg for å reise meg. Fryktet ilinger av brå smerte og en plutselig erkjennelse av virkelig å være skadet, for det var en lyd inne i hodet mitt nå. Noe jeg ikke hadde merket mens jeg lå på magen. En kvernende brumming. Hadde jeg fått hjernerystelse? Jeg merket at grunnen under meg ristet, og jeg tenkte at et tog var i ferd med å passere, men vibrasjonen ble ikke borte. Som en insisterende, primitiv rytme trengte den opp i meg og la igjen et svakt gyng i hele kroppen. Jeg presset øynene igjen, tenkte at det var fallet som hadde fått det til å svimle for meg, men lyden fortsatte å vokse. Den hadde noe monotont manipulerende, noe rytmisk suggererende over seg som fikk meg til å tenke på åpningen av «Telegram» med Nazareth og jeg orket ikke ligge rolig lenger. Stavret meg på beina og spyttet sand ut av kjeften. Begynte å gå med en følelse i kroppen som etter å ha vært gjennom et plutselig trykkfall, og måtte ta noen støtteskritt for ikke å falle. Lyden ble enda sterkere lenger inn i grustaket. Jeg fortsatte forbi en gul gravemaskin og over et rustent jernbanespor. Idet jeg rundet ei sliten Moelven-brakke, så jeg hvor lyden kom fra. Grus ble ført gjennom en langhalset innretning, ned 27

på et gummibånd og bort til noe som så ut som et fiskehjell av metall. Den monotone skranglingen kom fra småstein som ble ristet fram og tilbake over noen stålstrenger som filtrerte grusen ned i bunnen av en jernbanevogn. Lyden kom og gikk i styrke som om den skulle bli kjørt gjennom en phaser, mens småsteinen ble slynget fram og tilbake med en metronomisk presisjon. Lyden ga inntrykk av å trenge seg opp og ut av jorda, noe ursonisk som fikk meg til å tenke på eldgamle bluesmusikere i Sørstatene som trampet takta til sanger de hadde båret i seg fra før de ble født. Jeg gikk enda litt nærmere og la merke til en mann med blåklær og øreklokker som betjente innretningen. Mannen så opp, men først da jeg var så tett på at jeg kunne ha berørt skuldra hans, tilkjennega han nærværet mitt med et kort nikk. Jeg ga tegn til at han skulle ta av seg øreklokkene. – Hei. Jeg ble veldig fascinert av den innretningen. Hva gjør den? sa jeg, og kjente jeg fortsatt hadde grus i munnen da jeg smilte. – Innretningen? sa han. – Den sorterer grus. – Fascinerende, sa jeg. – Hva blir den kalt? Mannen så på meg og fisket en sigarett ut av en softpack i jakkelomma. – Grusharpe, sa han. – Et fantastisk navn. – Har du hatt et uhell? sa han og så ned på bukseknærne mine. Jeg ristet på hodet og smilte på ny. – Jeg bare snublet. Er det greit for deg at jeg tar opp lyden? – Tar opp? sa han. Jeg nikket og holdt opp iPhonen min. – Hvorfor det? sa han. Med en gang visste jeg ikke hva jeg skulle si, for det var 28

ikke noe jeg kunne forklare, som en tanke jeg ennå ikke hadde tenkt, men den rytmiske innstendigheten i grusharpa, det organiske og maskinmessige på én gang, fylte meg med en plutselig erkjennelse av at alt har sin egen sang. – Jeg liker lyden, sa jeg bare. – Er du fra byen? sa han. – Kongsvinger? Nei, jeg kommer fra Oslo. – Det var det jeg mente, sa mannen. – Vær så god. Ta opp hva du vil. Et kvarter seinere krysset jeg på ny jernbanen. Jeg kunne fortsatt fjernt høre lyden av grusharpa. Den besnærende rytmen bar meg over veien og ned mot innsjøen, og først da tok rådvillheten meg igjen. Hvordan skulle jeg klare å hente bilen så lenge de to hundene var løse? Det var for tidlig å ringe Malling, han var fortsatt på jobb, dessuten ville jeg ikke at han skulle gjøre seg morsom på min bekostning. Jeg kastet et blikk oppover veien, og hadde nesten overbevist meg selv om at hundene ikke sto vakt ved bilen min, da en Range Rover kjørte inn til sida. Det tok litt tid før jeg kjente igjen den langhårede snekkeren fra bedehuset. – Fikk du levert bildene? spurte han etter å ha rullet ned vinduet. – Hva? Å nei, sa jeg, og ristet på hodet så jeg kunne kjenne at det drysset grus fra håret. – Var de ikke hjemme? – Nei. Jo, eller jeg vet ikke. Amerikaneren var i hvert fall borte. – Amerikaneren? sa den langhårede mannen og rynket panna. – Bilen deres. Den de kjørte i går. – Jeg forstår du kan ta feil, men det er ingen amerikaner de 29

kusker rundt i, sa mannen, og så ut som han egentlig hadde lyst til å si noe annet. – Det er en Opel Kaptein 1956-modell. Bygdas mest velholdte veteranbil. Det er ingen andre enn Maria som får kjøre den. Det har hun gjort helt siden de kjøpte den etter å ha kommet tilbake fra Amerika. – Tilbake fra USA, sa jeg. – Hva gjorde de der? – De var på en eller annen turné. Mannen kastet et blikk på klokka før han fortsatte. – Selv om Maria er borte, pleier de to andre å være igjen hjemme. Kanskje de ikke hørte at du banket på? Jeg svarte ikke med en gang. Stirret i retning den blekkfargede sjøen før jeg møtte blikket hans igjen. – Jeg kom aldri så langt. Det var plutselig to olme bikkjer utenfor huset, og jeg er ikke noe glad i hunder. Det gikk ikke bedre enn at jeg ramlet utfor grustaket, og bilen min står fortsatt igjen der oppe. – To bikkjer? To elghunder? spurte han. Jeg nikket. Igjen så det ut som han endte med å si noe annet enn det han egentlig hadde tenkt. – Vil du jeg skal svinge deg opp? sa han. Jeg nikket på ny. Bilen luktet maling og materialer, og mannen kjørte på uvørent håndverkervis. Da vi skrenset inn foran huset, hadde han ikke enset ett eneste av de vasshølene jeg med slik møye hadde styrt unna. – Det var veldig snilt, sa jeg og tok etter døra. Det så ut som om porten opp til huset fortsatt sto åpen, men jeg kunne ikke se noe til hundene. – Ikke noe å snakke om. Skal du gjøre et nytt forsøk? sa mannen, og da jeg nølte, la han til: – Du kan jo bare legge bildene i postkassa. 30

– God idé. Takk for turen, sa jeg, løftet høyrehånda til avskjed og fortet meg bort til min egen bil. Et øyeblikk overveide jeg å kjøre helt bort til huset og bli sittende i bilen til noen la merke til at jeg var der. Men jeg følte at en slik entré, eller snarere en slik mangel på entré, ikke ville gjøre det lettere å oppnå kontakt med Timoteus Thorsen. Jeg måtte heller klare å oppspore telefonnummeret og ringe for å avtale et møte. På veien nedover kastet jeg et blikk bort dit hvor jeg hadde stupt over kanten. Noe fra en sang, eller kunne det være et bibelord, ramlet ned i hodet på meg. Jordas salt. Saltet fra jorda. Dere er saltet på jorda. Noe slikt. Uansett, det var en bra arbeidstittel. Noe å bygge videre på.