Himmel over London by Gyldendal Norsk Forlag

41 mm

«... en ordentlig sidevender.» Sve n s ka Dag b lad et

«... nydelig fortalt, presist og spennende hele veien.» Dag e n s Nyh ete r

«Det er ytterst raffinert og elegant gjort.» S u n ds va l ls T i d n i n g

«Himmel over London er briljant.» Dalar nas Ti d n i n g

«Håkan Nesser når han er som best.» Ö stran

et begynner kl. 14.50 på Paddington Station, i hjertet av London. Eller kanskje en septemberkveld i 1968, på Trafalgar Square. Eller enda lenger tilbake i tiden,

med en løgnaktig stasjonsbetjent og sønnen hans i byen K-.

Himmel over London er en spionhistorie, eller kanskje er den en kjærlighetshistorie, eller noe helt annet, et sofistikert romaneksperiment. Det handler om en døende mangemillionær og det som kan være hans arvinger. Og om bøker, hvorfor det ikke går an å leve uten dem. Det handler også om tiden som ubønnhørlig stjeler livene våre og om hjertets bunnløse ensomhet. Og kanskje er fortelleren hovedpersonen i denne kinesiske esken av en roman. Eller kan det være slik? For hvem er egentlig fortelleren?

H å k a n N e ss e r H i m m e l o v e r Lo n d o n

Svensk presse om Himmel over London:

Foto: Lena Koller

Håkan Nesser (født 1950) er en av svensk litteraturs mest anerkjente forfattere, og har hatt stor suksess med sine bøker om førstebetjent Van Veeteren og hans medarbeidere. Håkan Nesser debuterte i 1988 med romanen Koreografen. I 1993 mottok han Svenska Deckarakademins debutantpris for den første boken i serien om Van Veeteren. De følgende fire bøkene hans ble alle nominert til «Årets bästa svenska deckare», og to av dem vant prisen (Borkmanns punkt og

Kvinnen med fødselsmerket). Den syvende Van Veeterenboken, Carambole, ble kåret til beste skandinaviske kriminalroman i 2000. Håkan Nesser avrundet Van Veeteren-serien i 2003 med

Tilfellet G. Han har siden utgitt tre bøker i serien om den italienskættede kriminalbetjenten Gunnar Barbarotti i Kymlinge:

Menneske uten hund, En annen historie (beste svenske kriminalroman 2007), og Beretningen om Herr Roos. Den fjerde,

De ensomme, forelå på norsk våren 2011. Den filmatiserte oppvekstromanen Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen (1998) utkom på Gyldendal høsten 2005.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 4 av 536) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Himmel över London Copyright © Håkan Nesser 2011 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden Printed in Trykk/innbinding: Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslag: Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-42494-4 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 3 av 536) NOT PRINT READY!

HĂĽkan Nesser

Himmel over London Oversatt fra svensk av Elisabeth BjĂ¸rnson

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 5 av 536) NOT PRINT READY!

«Ideen vi har dannet oss om bøker, går ut på at hvis man ikke klarer å gjenfortelle dem under en barbering, da er de litteratur. Og det er ikke noe for oss. Leser dere?» Alessandro Baricco: Denne historien

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 9 av 536) NOT PRINT READY!

1 Leonard

Vi ankom Paddington med Heathrow Express klokken 4.50. Jeg tok imot en Evening Standard fra en som sto og delte ut aviser, og mens vi sto der og ventet i drosjekøen, rakk jeg å lese om et knivdrap ute på Wimbledon Common – utført av en som journalisten kalte «The Watch Killer», siden han så ut til å ha for vane å legge igjen et ødelagt armbåndsur på ofrene sine. Jeg nevnte ingenting om saken til Maud, vi hadde i det hele tatt ikke snakket stort sammen i løpet av reisen, og hun liker ikke å bli minnet om tilstanden i verden. Liker ikke å bli minnet om min tilstand heller, hvis jeg skal være nøyaktig, og det er nettopp det jeg har bestemt meg for å prøve å være. Nøyaktig. Fremfor alt i tankene, ikke slippe inn den vanlige, irriterende tvilen, men isteden være så skjerpet i hodet som mulig de nærmeste tolv dagene. Det dreier seg ikke om mer for at alt skal gå i boks, hva som nå kan menes med dette, men i svake øyeblikk innbiller jeg meg at hele mitt liv har vært et prøvekart av halvkvedede viser og beslutninger som har rent ut mellom fingrene på meg. Det blir ekstra tydelig nå i ellevte time, når man nødvendigvis ser seg tilbake, siden det ikke lenger finnes noen andre steder å se, og jeg har ikke tenkt å la 9

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 10 av 536) NOT PRINT READY!

det skje igjen. Bort med den helvetes ambivalensen, tenker jeg. Finalen må bli i en annen toneart enn selve symfonien. Litt Händel, hvorfor ikke? Jeg kostet på meg et smil ved denne oppsummerende tanken, den fremsto i nettopp disse musikalske termene, og jeg oppfattet tydelig det stillferdige indreskimmeret som har begynt å dukke opp i hodet på meg av og til. Kortvarig og helt sikkert bedragersk, men likevel et overraskende glimt av noe lyst, og sikkert godartet. Jeg vet ikke hva det dreier seg om eller betyr, men det spiller ingen rolle. Jeg kastet avisen i en innsamlingsboks og tente en sigarett, det var minst tyve personer foran oss i køen, jeg ville rekke å røyke den i fred og ro. «Du burde ikke …» Hun rakk å legge bånd på seg, men ikke helt. Det er ikke den typen kreft som kommer til å ta livet av meg, selv om hver enkelt sigarett sannsynligvis også bidrar til å påskynde forløpet. Werner understreket dette sist vi møttes, men det er slike ting leger er betalt for å understreke, det vet vi begge to. Jeg har røkt i over femti år, så hvorfor skulle jeg slutte når jeg har så kort tid igjen? Den naturlige sluttdatoen behøver vi ikke spekulere på, men det ville ikke under noen omstendigheter ha dreid seg om mer enn et halvår. Nå dreier det seg altså om dager, jeg har saken i mine egne hender, og jeg er overbevist om at såpass i alle fall kommer til å bli meg forunt. Knappe to uker. I dag skriver vi den 13. september, det er den 25. som er den avgjørende datoen, og jeg regner med å kunne våkne opp til den dagen med en påtagelig følelse av fortrøstning og tilfredsstillelse. Jeg kunne egentlig skrive triumf – Händel, som sagt – men ydmykhet er en dyd. * 10

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 11 av 536) NOT PRINT READY!

Drosjen førte oss gjennom tett trafikk og et gulaktig duskregn bortover Bishop’s Bridge Road og Westbourne Grove til Chepstow Road. The Commander ligger på grensen mellom Bayswater og Notting Hill; et øyeblikk ble jeg overveldet av en følelse av å komme tilbake. Hele området bort mot Portobello har forandret seg de senere årene, spesielt Westbourne Grove, der nyfødte restauranter, interiørbutikker, gallerier og italienske kafeer slåss om plassen med de gamle nytteinnretningene: myntvaskerier, jernvarehandler, tapetserere, frisører og fruktboder. Og ikke å forglemme levningene fra viktoriatiden: St. Stephen’s Terrace, Kensington Gardens Square og Pembroke Villas. Det er i det hele tatt en fin blanding, og jeg tenker at jeg burde ha levd hele mitt voksne liv her. Hvorfor flyttet jeg noensinne herfra? Alt ville vært så annerledes. The Commander har ti eller elleve år på baken. Jeg har bodd her en gang før, et par døgn i forbindelse med Christophers begravelse, og vi får den samme suiten som jeg hadde den gangen. Jeg ba om den da jeg ringte og bestilte, og det møtte ingen hindringer. Et stort rom med to sovealkover og et romslig tekjøkken. Femte etasje med en stor balkong mot vest, bortover mot Portobello og Notting Hill. Regnet hadde gitt seg mens vi sjekket inn, så jeg foreslo et glass sherry ute i den friske luften, og Maud aksepterte tilbudet. Tørket av bord og stoler med et håndkle mens jeg fant frem glass og flasken vi hadde kjøpt i taxfree-butikken. Synd, tenkte jeg mens vi hevet glassene og lot blikkene våre streife hverandre. Synd at du ikke spilte kortene dine bedre. Men det er naturligvis ikke dette det handler om, eller har handlet om; det er bare en av disse tomme forumuleringene man tyr til i mangel av virkelig presisjon. * 11

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 12 av 536) NOT PRINT READY!

Jeg svelget medisinene mine også mens vi satt der ute på balkongen – på hennes oppfordring. Hun er nøye med det. To hvite, to røde og en grå med blått magebelte. Tre ganger om dagen, legens ordre. Hun liker å minne meg på det, siden hun da fremstår i et godt lys. Hun holder meg i live. Sørger for at jeg ikke har vondt, jeg er altfor distré til å ta meg av disse tingene selv. Det er selvfølgelig sludder, men jeg har hørt henne beskrive situasjonen akkurat slik overfor både Gertrud og Tom. Problemet med medisinene er et annet, ikke at jeg glemmer å ta dem. De sløver meg ned. Ikke mye, men litt. Hvis jeg vil være klar i hodet, bør jeg hoppe over pillene. Smertene kommer isteden, like sikkert som amen i kjerka, men av og til må jeg velge det alternativet. Det er et intrikat spill, det skal jeg være den første til å skrive under på, men det finnes et par attråverdige timer – i alle fall halvannen – mellom tregheten og smertene, og med tanke på det jeg har pålagt meg, er det viktig at jeg får med meg de korte tidsrommene hver dag. Sytti–åtti minutter da jeg hverken er trett, sløv eller dominert av smerter, ja, jeg vurderer det som en slags daglig nødvendighet. Sen morgen og tidlig kveld er de beste tidspunktene. «Hvordan føler du deg?» «Utmerket, takk.» «Vondt?» «Nei.» «Trett?» «Ikke noe særlig. Hvis jeg tar meg en liten lur, kan vi gå ut og spise etterpå.» «Du liker dette området, ikke sant?» «Ja, jeg liker det veldig godt.» Hun trakk på skuldrene. Vi ble sittende tause noen øyeblikk og betrakte vesthimmelen og Wembley og Ealing, der den ned12

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 13 av 536) NOT PRINT READY!

adgående solen nettopp hadde begynt å finne veien inn under skydekket. Jeg røkte en sigarett til, og konstaterte at det var første gang vi var sammen i London. Riktignok også den siste. Byen betyr ingenting for Maud. Hun har ikke noe forhold til Covent Garden, Little Venice eller Chalk Farm. Har aldri gått over Hungerford Bridge med to pund i lommen eller sittet på The Elgin to minutter før fotballbildene fra Highbury begynner å rulle inn. Highbury finnes ikke lenger, Arsenal spiller i alle fall kampene sine et annet sted, og jeg tar det som et tegn på at det kan være på tide å dø. Covent Garden ser heller ikke ut som i 1960-årene, da jeg kom hit for første gang, men herregud, tenker jeg, det er over førti år siden. Femogførti, faktisk, men nå kjenner jeg at søvnen holder på å innhente meg, og jeg drikker opp de siste dråpene av sherryen. Det er naturligvis ikke byen som har gjennomgått den store forandringen; det som har skjedd når det gjelder nybygging og utvikling i løpet av nesten et halvt århundre, er bare kosmetisk sammenlignet med den forandringen og det raset som har skjedd i meg. Slik er det, faktisk. Det er ikke verden som eldes, den blir bare nyere og nyere, står duggfrisk opp til hver moderne morgen og hver jomfruelige krig. Men betrakterens blikk blir gammelt; skittent og sammenpakket til et stadig tettere filter legger dagenes og årenes akkumulerte lede seg foran øynene våre, det er én av tusen tenkelige måter å uttrykke situasjonen på, og det er ingen nyhet. «Kom inn og legg deg før du faller av stolen.» Jeg kommer meg på bena og lar meg motvillig og brummende bli ledet inn i halvmørket i rommet. «Jeg tar en spasertur i området mens du sover. Er det greit?» Greit. Greit. Måtte englene synge deg til ro, Leonard Vermin. 13

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 14 av 536) NOT PRINT READY!

Ord, ord. Jeg har en del å ordne opp i før vi er fremme ved den 25., det har jeg selvfølgelig, men den første kvelden nøyde vi oss med en enkel middag like i nærheten. Bloody French, en liten restaurant i Westbourne Grove, nærmest folketom, til tross for at de serverte en aldeles utmerket bouef bourgignon og en høyst drikkbar merlot. Maud uttrykte begeistring for maten, men var ellers nokså fåmælt. Jeg forsøkte å underholde henne med beretningen om det avhugde øret og hvordan Portobello fikk navnet sitt – og med historien om drapet på Whiteley, som altså skjedde mindre enn hundre meter fra stedet der vi befant oss. Januar 1907, hvis jeg ikke tar feil, drapsmannen het Horace Rayner og påsto at han var den velstående Whiteleys uekte sønn; han unnslapp galgen med en hårsbredd etter at hundre og åtti tusen mennesker hadde undertegnet en petisjon om at hans liv måtte bli spart – men jeg så på Maud at ingenting av dette vakte et fnugg av interesse. Vi har egentlig ikke hatt noe å snakke om de siste ti årene, og det slo meg der vi satt og ventet på ostefatet som vi hadde tenkt å dele, at det aldri, ikke engang i den første tiden, hadde vært noen holdbare broer mellom oss. Muligens bare viljen til å bygge dem, denne positivistiske lidelsen, men når man har stått tilstrekkelig lenge på hver sin side av elven, burde man ha vett til å slutte å rope. Holde kjeft isteden, vende alt sammen ryggen og gå sin vei. Jeg vurderte noen sekunder om jeg skulle presentere dette bildet for henne, jeg innbiller meg av og til at jeg skylder henne en smule oppriktighet nå i ellevte time – men jeg resignerte. Jeg har få muligheter til å gjøre meg forstått, og det ville ikke tjent noen annen hensikt enn selvtilfreds ærlighet. Og om Alexander Herzen og Bakunin, som begge bodde her 14

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 15 av 536) NOT PRINT READY!

i strøket i noen år, nevnte jeg ikke et ord. Maud har aldri vært interessert i de tidlige revolusjonære. Det er ganske nøyaktig tyve år siden vi møttes for første gang, nå snakker jeg om Maud, ikke om Herzen og Bakunin. Det var i en lavvannsperiode i mitt liv; jeg hadde mistet Michelle, en kvinne jeg virkelig hadde vært villig til å tilbringe alle mine resterende dager og netter sammen med (særlig nettene, det må innrømmes). Jeg var blitt utsatt for grov vold fra ektemannen hennes, hadde ligget to måneder på sykehus, og det var etter anbefaling fra behandlende lege (i maskepi med mine to venner Justin og Tom, tror jeg) at jeg bestemte meg for å gå i terapi. Det var en viss rusmisbruksproblematikk med i bildet, jeg skulle snart fylle femti, og tiden var muligens inne til å innse at livet ikke kom til å vare evig. Maud var fireogtredve år da jeg trådte inn på kontoret hennes en regnfull mandag ettermiddag i midten av august. Metoden hun brukte kaltes kognitiv adferdsterapi, og da vi håndhilste på hverandre, fikk jeg et inntrykk av henne som jeg aldri før hadde fått av en kvinne. Jeg har fremdeles, etter tyve år, vanskelig for å beskrive den følelsen, men jeg har mer og mer kommet til at den måtte skyldes moderligheten hennes. Plutselig sto jeg overfor en kvinne som tilbød seg å ta seg av meg. Min egen mor, jeg er klar over at jeg ennå ikke har fortalt noe om mine foreldre eller oppveksten min, kanskje burde jeg ha begynt i den enden isteden, men jeg har ikke tid til å drive å strukturere og omstrukturere – min egen mor gikk altså bort i tuberkulose da jeg ikke var mer enn fire år gammel, og det er en omstendighet som i hvert fall til en viss grad må ha hatt betydning for mitt forhold til Maud. Hun fylte et gammelt tomrom, det ville være idiotisk å innbille seg noe annet. Men jeg kommer muligens tilbake til dette. Det er ikke møtet med Maud som er det sentrale i min historie; for å finne 15

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 16 av 536) NOT PRINT READY!

det punktet, dette imaginære navet, må vi gå ytterligere tyve år tilbake i tiden, ja, faktisk toogtyve. September 1968, det var da jeg traff Carla, og siden jeg nå står overfor det endelige oppgjøret, vet jeg like klart og bestemt som høsthimmelen over Montana og ravnene i Tower at dette er den altoverskyggende hendelsen i løpet av min vandring i denne jammerdalen. Som altså snart er over, men nå glir pennen ut av hånden min og tankene ut av sin bane, jeg ser at Maud allerede har slukket lampen i alkoven sin, og det er på høy tid at jeg gjør det samme. Jeg er uansett glad for at vi har kommet så langt, til grenselandet mellom Bayswater og Notting Hill. Og et annet grenseland, adskillig mer besunget, vinker rundt hjørnet. Ingen smerter, bare tretthet og et visst trykk over brystet.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 17 av 536) NOT PRINT READY!

Den gule notatboken: Trafalgar Square. Det var den 5. september 1968. Jeg hadde tilbrakt dagen med å flytte – fra et trangt kott i Shoreditch, et par kvartaler fra Liverpool Street Station, til et ikke fullt så trangt kott (og med utvidede kokemuligheter) i nærheten av Earl’s Court – og jeg vet ikke hva det var som hadde fått meg til å begi meg til Trafalgar Square. Antagelig skulle jeg møte noen. En som i så fall aldri dukket opp, eller også hadde flyttestrevet, sleping av kofferter og pappkartonger opp tre etasjer i en svingete trapp, tatt lengre tid enn beregnet, og jeg var forsinket; en som kanskje var blitt lei av å vente, men jeg husker ikke. Uansett satt jeg der på balustraden, røkte en sigarett mens jeg betraktet duene og menneskene og lorden oppe på søylen sin. Det var en vakker og veltemperert høstkveld, klokken nærmet seg halv syv. La meg konstatere, før handlingen øker i tempo og ikke er mulig å bremse, at jeg var åtteogtyve år gammel. Jeg hadde bodd i London i tre år; kom hit for første gang – etter avbrutte akademiske studier, men fullført militærtjeneste – i juni 1965, og hadde ennå ikke klart å komme meg herfra. Det hadde ikke vært noen grunn til det. London var verdens hovedstad i de årene på 1960-tallet, ingen tvil om det; jeg var blitt trukket hit som et viljeløst insekt til en høstlig parafinlampe, og hadde 17

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 18 av 536) NOT PRINT READY!

begynte å fotografere og skrive artikler på frilansbasis: musikk, moter, ungdomsopprør, politikk, popkunst og hva annet jeg kunne finne på. Et tresiders intervju med Arthur Brown for International Times var høydepunktet så langt, muligens i konkurranse med et tosiders med Bertrand Russell om Vietnam-krigen for et amerikansk magasin. I oktober 1967 hadde jeg, sammen med tre likesinnede, Christopher, Mary og Fjodor, startet en undergrunnsblekke, The Spiff, som mot alle odds hadde åtte nummer bak seg og snart skulle fylle ett år. Kanskje var det for øvrig en av disse andre spifferne jeg skulle ha truffet den kvelden hvis jeg nå ikke hadde kommet for sent, men igjen: Det er av underordnet betydning. Om bare et minutt eller to skulle livet begynne på et nytt kapittel, jeg stumpet sigaretten og tenkte på ingenting. Eller muligens på forholdet til Mary og Fjodor, jeg pleide å gjøre det; om ikke tiden snart var inne for henne til å dumpe ham og gi meg en sjanse isteden. Det ville på mange måter vært en sann fryd, men neppe noen heldig utvikling for Spiffs vedkommende. Kanskje ikke for Marys heller, jeg vet ikke. En sandalprofet med langt skjegg, runde, blå Lennon-briller og en kaftan som luktet hest, forlot plassen sin på balustraden like til høyre for meg etter å ha lukket sin Bhagavadgita. Jeg merket at jeg var sulten, det gikk opp for meg at jeg ikke hadde spist noe i løpet av hele dagen, og jeg begynte å grave i lommene for å sjekke kassabeholdningen. Men så langt rakk jeg aldri, for det var nå det begynte. En kvinne kom gående skrått oppover trappen og stoppet opp to meter foran meg. Hun så ut til å være i tredveårsalderen, var kledd i en enkel, rød kjole og en tynn strikkejakke i samme farge. Håret var mørkt og klippet i pasjefasong, og hun hørte 18

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 19 av 536) NOT PRINT READY!

like lite hjemme i hippiehavet ovenfor Trafalgar Square som en rubin i en shepard’s pie. Det var imidlertid ikke det vakre utseendet hennes som fikk meg til å holde pusten, men nølingen og den åpenbare usikkerheten. Hun hadde stoppet midt i et steg, og nå så hun på klokken. Kastet deretter et blikk bakover, ned mot løvene og bassenget, som om hun ville kontrollere at hun ikke var forfulgt. Eller at hun var det. Ble stående et par sekunder mens hun lette etter et eller annet i håndvesken før hun trakk på skuldrene og oppdaget den halvmeteren med sitteplass som nettopp var blitt ledig ved siden av meg. Hun møtte blikket mitt. Jeg nikket. Eller jeg tror jeg nikket. I alle fall forsøkte jeg på et eller annet telepatisk vis å oppfordre henne til å komme og sette seg; det er omtrent slik jeg i ettertid har villet tolke min opphissede passivitet i disse avgjørende sekundene. Disse blanke og skjebnesvangre øyeblikkene som forekommer så sjelden i løpet av et liv, men som likevel, når de presenterer seg, skjenker en slags nøkkel til alle de uformulerte spørsmålene vi bærer med oss. Det er dette. Det er nå. Hun så seg over skulderen på nytt, deretter gled et kjapt, usikkert smil over ansiktet, og hun satte seg i tomrommet etter sandalprofeten. «Hei. Jeg heter Leonard.» På hvilken annen måte kunne jeg ha begynt? Å tilkjennegi min identitet, åpent og ærlig, at jeg var et selvstendig individ i dette mylderet av diffuse eksistenser – det var virkelig uvanlig mye folk rundt Trafalgar og Charing Cross den kvelden … alt annet, ja, alle andre former for åpninger og preludier ville ha ført i feil retning. Jeg har villet overbevise meg om det. «I am Carla.» Aksent. Østeuropeisk, så vidt jeg kunne bedømme, men det var bare tre ord. Jeg rakte frem hånden. Hun tok den uten å 19

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 20 av 536) NOT PRINT READY!

nøle, holdt den i noen sekunder mens hun så på meg med et åpent blikk. Det inneholdt egentlig ingenting bortsett fra spørsmålet: Kan jeg stole på deg? Jeg bød henne på en sigarett. Hun tok imot den, og jeg tente for oss begge. Foreløpig hadde vi ikke avslørt mer for hverandre enn navnene våre. Fornavnene. Leonard og Carla. Vi tok et par drag i taushet. Hun satt så tett inntil meg på steinbalustraden at jeg kunne kjenne kroppsvarmen hennes langs den høyre armen. Vi holdt blikket rettet mot menneskene og duene mens vi røkte. Den vidstrakte, åpne plassen og menneskemylderet var litt av en arena denne behagelige sensommerkvelden. En lutrygget ung mann spilte gitar og sang en Donovan-låt et stykke fra oss. Lukten av hasj og annet brennende gress kom og gikk. En jente i oransje langbukser og bar overkropp gikk på hendene. Carla så på klokken igjen. «Will you help me?» Jeg nikket. «Jeg skal hjelpe deg. Hva vil du jeg skal gjøre?» Hun stakk hånden ned i vesken. Tok opp en liten, lysegrå konvolutt. Holdt den mellom tommelen og pekefingeren et kort øyeblikk før hun rakte den til meg. Jeg tok imot den og så spørrende på henne. Hun trakk pusten dypt og så alvorlig på meg. «Please go.» Jeg forsto ikke. Hvordan skulle jeg kunne forstå? Øynene hennes vekslet mellom grønt og brunt, så jeg nå, det høyre var grønnere enn det venstre. Hun holdt munnen litt åpen, bare et par millimeter, og jeg ventet på at hun skulle si noe mer. Kastet et blikk på konvolutten, den var tynn og veide nesten ingenting. «Hva er det du vil ha hjelp med?» Hun nikket mot konvolutten. «Please go.» Så gjorde hun den forseglende gesten, den som på en eller 20

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 21 av 536) NOT PRINT READY!

annen måte avgjorde alt sammen. Hun la pekefingeren mot leppene sine og deretter mot mine. Berøringen varte bare i en brøkdel av et sekund, men selv da jeg våknet neste morgen, kunne jeg fornemme denne fingeren. Så hoppet hun ned fra balustraden. Rettet på kjolen med en enkel håndbevegelse og skyndte seg nedover trappen uten å se seg tilbake. Det sto ingenting utenpå konvolutten. Ingen adressat, ingen avsender. Jeg åpnet klaffen. Tok ut en billett. Enkelt trykk på lysegult papir, den gjaldt en konsert. Musikk av Bach, Vivaldi, Pachelbel og Telemann fremført av et tysk barokkensemble. Die Wiedermeirische Sieben. Sted: kirken St. Martin-in-the Fields, Trafalgar Square. Jeg dreide på hodet og så bort mot den. Den lå mindre enn hundre meter fra stedet der jeg befant meg. Tid: torsdag den 5. september, klokken 7 pm. Jeg så på klokken. Den begynte om ti minutter. Jeg skriver dette nesten tolv år senere, og mye fra den tiden, som jeg har bestemt meg for å forsøke å fange før det er for sent, fremstår på alle mulige måter for meg som flyktige fantasifostre. Men denne første kvelden, ovenfor Trafalgar Square og senere inne i kirken, fremstår sylskarpt og detaljert i hukommelsen. Som innledningsscenen til en film, da man ennå er lys våken og forventningsfull – eller de første sidene av en bok som man ikke vet om er verdt ens oppmerksomhet, men som man i begynnelsen likevel vier full konsentrasjon. Nettopp for å gi det hele en sjanse, for ikke å dømme for tidlig. Eller noe i den retning; det er naturligvis ikke viktig, det er mest det at jeg selv er forbløffet over hvor overtydelig det er. Her i en helt annen by så mange år senere. 21

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 22 av 536) NOT PRINT READY!

Men nok om det. Kirkerommet var ganske fullt, men ikke helt. Min plass var ganske langt bak til høyre. Q15, to skritt inn fra midtgangen. Q16, 17 og 18 var opptatt av tre velondulerte damer i syttiårsalderen – mens Q14, plassen nærmest midtgangen, var tom. Jeg sank ned på den harde trebenken i samme øyeblikk som musikerne gjorde entré og publikum brøt ut i en forsiktig applaus. En vakt stengte dørene bak meg, men jeg registrerte at de ikke klarte å holde trafikkstøyen helt ute. Lyset over publikum ble dempet litt, og musikerne begynte å stemme instrumentene. Jeg hadde besøkt St. Martin-in-the-Fields tidligere, men ikke vært på konsert der. Jeg var i det hele tatt ikke særlig vel bevandret i klassisk musikk, men likevel ikke helt ignorant. Et tynt program fortalte at det ville bli fremført seks verker, og jeg kjente halvparten av dem: Bachs Brandenburg-konserter (nummer to og nummer fire) og en av Vivaldis årstider (Sommeren). Verkene av Telemann og Pachelbel kjente jeg ikke. Det begynte med en av brandenburgerne, jeg vet ikke hvilken, og jeg befant meg snart i en eiendommelig splittet tilstand mellom søvn og ekstrem våkenhet. Barokkens snirklete kontrapunktikk kan jo gjøre hvem som helst søvnig, jeg har av og til innbilt meg at det er nettopp dette som er både hemmeligheten og hensikten med denne musikkformen – men sammen med det jeg nettopp hadde opplevd ute på Trafalgar Square, fikk trettheten en nærmest surrealistisk understrøm. Jeg følte meg som om jeg satt i en gammel svarthvittfilm, eller snarere deltok i innspillingen av en – enda en billig cineastisk assosiasjon, men den får holde – et opptak der regissøren har avbrutt arbeidet for å gå på toalettet eller for å kjøpe sigaretter eller hva som helst, men der kameraet likevel går, til tross for at manuset ligger ulest og ubearbeidet i de romslige lommene hans, 22

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 23 av 536) NOT PRINT READY!

ja, bilder av denne typen trengte seg virkelig på mens jeg satt der og glippet med øynene og forsøkte å huske alle detaljer av Carla; det vil si de få detaljene hun hadde latt unnslippe, og sterkest av disse var utvilsomt den lette berøringen med pekefingeren på leppene mine. Jeg vet også at jeg i løpet av den første halvtimen inne i kirken – allerede da – forsto hva det var som gjorde at hun skilte seg så radikalt ut i min erfaringsverden. Hun var den første kvinnen. Alle de tidligere forholdene mine, de var nå ikke så overveldende mange, men i alle fall et halvt dusin, hadde vært med jenter. Jeg visste praktisk talt ingenting om Carla, men uansett hva hun var, var hun ingen jente. En kort pause fulgte applausen etter det første verket, cembalisten forlot ensemblet for en stund, instrumentene ble stemt på nytt, og like før det for meg ukjente verket av Telemann ble introdusert, kom en herre og satte seg på den tomme plassen til venstre for meg. Q14. Han var høy og tynn. Mørk, blankslitt dress, bruntonede briller og bakoverkjemmet, litt krøllete, grånende hår. Hvit skjorte uten slips. Et sted mellom femti og seksti. Med hensyn til utseendet rakk jeg ikke å legge merke til mer enn det. En svak duft av et eller annet enklere etterbarberingsvann omga ham, og han hadde med seg en liten, svart dokumentmappe som han satte mellom føttene sine på gulvet. Det er alt jeg kan si om ham. Jeg sovnet under Telemann. Jeg skulle ønske at det ikke hadde vært tilfellet, men til tross for det ferske minnet av møtet med Carla og den gnagende følelsen av hyperrealisme, var det umulig å holde øynene åpne. Jeg våknet av applausen, og det tok et øyeblikk før jeg husket hvor jeg befant meg. Cembalisten kom tilbake sammen med en fløytist. En ny, noe mattere applaus 23

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 24 av 536) NOT PRINT READY!

ønsket dem velkommen. Jeg så meg rundt. De tre damene på Q16, 17 og 18 satt der ennå, rake i ryggen; en av dem bød akkurat da de andre på pastiller fra en blikkeske, og jeg tenkte at det antagelig dreide seg om Fishermans’s Friend. Til venstre var det tomt. Q14, mannen med den blankslitte dressen og de grå lokkene, hadde forlatt plassen sin. Han hadde også satt igjen dokumentmappen. Den lå flatt på benken der han hadde sittet, en svart skinnaffære med et par år på baken, så det ut til. Blanke metallbeslag. Han kom ikke tilbake i løpet av Vivaldis Sommeren. Heller ikke i den påfølgende pausen, og like før Pachelbel skulle åpne annen avdeling, bestemte jeg meg. Grep fatt i dokumentmappen og skyndte meg ut av kirken. Mørket hadde begynt å senke seg over Trafalgar Square, men folkevrimmelen var om mulig enda tettere enn den hadde vært for en time siden. Turister, hippier, en flokk ridende politifolk og en og annen Londonbeboer som hadde forvillet seg dit. Før jeg dro hjem til mitt nye bosted ved Earl’s Court, oppholdt jeg meg en stund i nærheten av den plassen der jeg tidligere hadde sittet. Hørte på et par forskjellige gatemusikanter og røkte tre eller fire sigaretter, men jeg så ikke snurten av Carla. Ikke av Q14 heller, og det ante meg at jeg var en brikke i et spill jeg ikke kunne gjøre meg noen som helst forestilling om.