Å holde pusten by Gyldendal Norsk Forlag

Roman

Å holde pusten

Å holde pusten er en roman om å få besøk fra barnevernet, om å ha en kjæreste som ligner på en firfisle, og venner som lever i en annen virkelighet. Det handler om å ha en mor som er syk, en far i Kristiansand, en lillesøster som ikke vil på skolen. Å holde pusten er en historie om en seksten år gammel jente. Det handler om å være barn, og om å holde på å bli voksen. Men mest av alt handler det om å holde ut. Holde fast. Og holde sine egne folk samlet.

Agate Øksendal Kaupang

788205 453746

Å holde pusten Agate Øksendal Kaupang

Agate Øksendal Kaupang er født i 1993 i Kristiansand. Hun har vokst opp der og på Østlandet. Hun har skrevet for scenen, og bidratt med tekster i ulike antologier. Tidligere gikk hun på Forfatterstudiet i Bø, nå studerer hun ved Biskops Arnö. Å holde pusten er hennes første bok.

Portrett: Lisa Hillbom

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s. Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 11/15 pkt. Omslagsillustrasjon: Privat Omslagsdesign: Sindre Rosness ISBN 978-82-05-45374-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Til Amalie

Agate Ă&#x2DC;ksendal Kaupang

Ă&#x2026; holde pusten Roman

HĂ¸st

jeg våkner av at Emilie rister i skulderen min. Det er en stund siden vi flyttet senga hennes inn til meg. Rommet har skråtak, det er så vidt plass til den. Mellom sengene har vi lirket inn et nattbord, som flyter over av gamle blader, bølgete av fukt, lekseark, leppepomader, et par tomme vannglass. – Våkn opp. Du må våkne, sier hun. Jeg setter meg halvt opp i senga, lent på albuene. – Mamma er i Bagdad. – Er hun i Bagdad nå? spør jeg. – Ja, hun er i Bagdad, bare hør. Lyden av glass som knuses under oss. Mamma som et strandet dyr i stua. Hvalropene hennes kommer opp gjennom gulvet, og runger av fortvilelse. Emilie står opp, stiller seg foran senga mi. Jeg ser på henne i det grå mørket. Hun har en hvit truse i bomull. På det magre brystet hennes der det før bare så ut som om noen hadde sølt to flekker saus, har det begynt å tegne seg uferdige rundinger med spisse tupper. – Jeg skal ordne det, sier jeg. 7

Jeg kommer tilbake, legger meg på magen under dyna. Litt etter står hun ved senga mi igjen. Og hun vet jeg har et hjerte av bruspulver. Hun trenger bare å stikke tunga borti, så knitrer det voldsomt før det til slutt smelter. – Sover du? hvisker hun. – Ja, sier jeg. Med et demonstrativt sukk løfter jeg på dyna og gir henne plass. Hun kryper under til meg. Trekker ut armen min så den blir vannrett før hun legger hodet på den. – God natt, sier hun fornøyd. Munnen hennes lukter søtt av rosa tyggegummi. Jeg gidder ikke å bli sint fordi hun ikke har pusset tennene.

da det blir lyst, tar vi på sko. Vi soper sammen glass fra gulvet på kjøkkenet og i stua. Det blir nesten nok til å fylle en bærepose. Vi heller innholdet ut over kjøkkenbordet. Sorterer ut bitene med samme farge og legger dem i forskjellige hauger. Jeg starter med en vase. Den er hvit med blått mønster. Halsen på den er limt fra før. Det tyter gult, størknet lim ut fra sprekkene. Emilie spør hvorfor hun må på skolen, og sier at hun ikke vil. Jeg sier noe om at utdanning er grunnpilaren i ethvert samfunn. Da hun spør meg hvorfor ikke jeg skal, blir jeg sint og vet ikke hva jeg skal svare.

det startet med at telefonen ringte, onsdag i forrige uke. Den stod i gangen, oppå kommoden, og ga fra seg en høy, skjærende lyd, nesten som en alarm. Røret i mørkegrønn, hard plast, med et klistremerke på siden der det stod hva man skulle ringe hvis det brant, eller hvis noen var syke, eller hvis noe annet fælt hadde skjedd. Jeg kunne ikke huske sist gang den hadde ringt. Jeg trodde den var død. At Kurt hadde gnagd over ledningen en gang Emilie hadde glemt å lukke han inn i buret. Vi lot den bare ringe, men til slutt gjorde kimingen meg så urolig at jeg likevel tok den. Det var en dame fra barnevernet. Hun presenterte seg med et navn jeg glemte med det samme. Spurte om det stemte at jeg het det jeg het, og om jeg var seksten år. Jeg bare nikket, men så kom jeg på at jeg snakket i telefonen, og jeg ga fra meg et spakt ja. Barnevernsdamen sa at hun hadde snakket med mamma tidligere. At de hadde avtalt et møte, men at hun hadde kjørt seg vill på vei til oss og trengte en veibeskrivelse. Jeg tenkte at jeg kunne sende henne et annet sted. Beskrive veien til Anett eller noen i klassen. Da ville hun 10

blitt fornøyd. Fått fine ting å skrive i rapporten sin senere. Men jeg sa det som det var: Ta til venstre ved Essostasjonen, kjør rett fram til du kommer til Tyriveien, så tar du til høyre opp en bakke, også til høyre igjen. Jeg la på røret, så bort på Emilie. Hun hadde stått og lyttet. To våte felt var i ferd med å flyte ut under ermene på genseren min. Jeg hadde en sånn prikking i hodet, og foran øynene. Den lignet på den jeg får under føttene når de har sovnet. Kaktusprikking. Jeg stod der og tenkte at vi måtte gjøre noe. Mormor hadde sagt at badet var viktigst. At alltid når hun var på besøk hos noen, lot hun som hun skulle på do, men egentlig tok hun papir rundt fingeren og dro den langs kanten under setet for å sjekke om det var rengjort der. – Du må vaske badet, sa jeg. – Skal vi ikke ringe mamma? spurte hun. – Nei. Jeg tok støvsugeren ut av det smale skapet på kjøkkenet. Idet jeg viklet ut ledningen, kjente jeg gråten stige tykk oppover i halsen. Jeg satte støpselet i kontakten. Den virket ikke. Ville ikke suge. Jeg sparket til den så smerten ilte gjennom stortåa. Jeg åpnet døra. Hun hadde sånne vennlige, litt slitte joggesko. Sterke, brede lår under stoffet i olabuksa. Håret var samlet i en kort hestehale. Det kledde henne å ha håret slik, tenkte jeg, stramt bakover. Alle sånne damer hadde det. 11

– Her ute har dere gjemt dere godt, sa hun og smilte slik at kinnene gikk litt oppover. Jeg sa ingenting. – Men det var veldig fint her, sa hun og var alvorlig. Jeg så ned på de bare føttene mine mot dørmatta. Jeg holdt fortsatt i dørhåndtaket med den ene hånda. – Moren din har kanskje sagt noe om at jeg skulle komme og besøke dere? spurte hun. – Det tror jeg ikke, sa jeg. – Jeg har forsøkt å nå henne på mobilen. – Ja vel, sa jeg. Også ble det stille igjen. Hun spurte om hvor moren min var, og jeg visste ikke, så jeg sa bare butikken. Mamma kunne være dypt inni skogen. Hun kunne være på senteret, i en liten, eksotisk butikk og smake på krydder. Hun kunne ligge i ballrommet på McDonald’s, eller hos en hun nettopp hadde blitt kjent med. Hun kunne være i Strømstad eller i himmelen. Jeg visste ikke. Og jeg tenkte at barnevernsdamen kanskje skjønte at jeg ikke visste, for hun så på meg med rolige øyne, som om hun ventet på meg. De var ikke strenge, bare alvorlige, men det var ubehagelig likevel, for det føltes som om hun hadde laser i dem. Som om hun kunne stirre rett inn. – Det er en butikk som ligger ganske langt unna, la jeg til. – Hva med faren deres, bor han i nærheten? spurte hun. – Han bor i Kristiansand. – Dere ser han ikke så ofte? 12

– Nei. Emilie kom opp bak meg i dørkarmen, tok etter armen min. – Nei, det er jo ganske langt, sa barnevernsdamen. Hun så på Emilie.– Du må være Emilie? Emilie nikket. – Hvor gammel er du, da? – Syv og et halvt, sa hun og plundret med å holde opp syv og en halv finger. – Du er ti, sa jeg, vred meg løs fra grepet hennes. – Hun liker å tulle, fortsatte jeg og så på barnevernsdamen. Jeg ville spørre henne om hvem som hadde sagt at hun skulle komme hit, men jeg torde ikke. Også kom mamma, gående mot oss i oppkjørselen. Støvlettene hennes sank ned i grusen og lagde krafselyder. Øynene var smale av lite søvn, men det skinte i dem, og hun smilte. Hun tok barnevernsdamen i hånda, viste henne inn. Hun sa at hun ikke behøvde å ta av seg på beina, også gikk de inn på kjøkkenet, og vi gikk etter. Mamma ba barnevernsdamen om å sette seg. Hun tok en tallerken med ketsjuprester og en halv fiskepinne i den ene hånda, og børstet bort smuler med den andre. Hun skylte tallerkenen under vasken og la den i kummen. Så ryddet hun bort takeawayesker i isopor fra kjøkkenbenken. Hun tråkket på dem og hev dem i søpla. Mens hun gjorde det, pratet hun hele tiden. Hun tullet og bablet i vei. Sa at hun ikke hadde fått noe brev, beklaget igjen for at det var så rotete. Sa at hun hadde hatt så mye å gjøre 13

i det siste, at det hadde gått i ett. Også sa hun sånne ting som ikke var sant. Barnevernsdamen lo. Mamma vippet ned den lille knotten, og vannkokeren begynte å buldre. – Bruker du noe i teen? spurte mamma. – Jeg tar gjerne litt honning eller suketter, sa barnevernsdamen. Mamma åpnet skapene med begge hender. De var nesten tomme. Hun hang et øyeblikk i dørene mens hun lagde en smekkelyd med tunga. Så sendte hun oss i butikken. Surret et langt skjerf rund halsen til Emilie og insisterte på at hun skulle ha på votter, enda det var ganske mildt. Vi sa ingenting til hverandre på veien ned. Etterpå, på turen hjem, var vi stille da også. Alt som hørtes, var sukettene som raslet i lomma mi opp bakken. Da vi kom inn igjen, satt de med hendene foldet rundt hver sin tekopp. De satt lent over bordet, med hodene tett som om de var venninner. Vi satte oss ned. Det stod rundstykker og plommesyltetøy på bordet. – Dette var et nydelig syltetøy, sa hun til mamma, og mamma sa: – Takk, de er fra hagen til moren min. Og barnevernsdamen spurte oss litt om skolen, om hvilke fag vi likte og sånn, men det var mest mamma som snakket, og hun snakket høyt. – Dere er den siste saken min, sa barnevernsdamen. – Jeg skal snart gifte meg med en mann som eier et småbruk på Jæren, jeg skal flytte dit. Mamma lo og sa at hun hadde vært sammen med en 14

sauebonde en gang. Hun vitset om sauebonden og bygda han kom fra, og tok lĂ¸peren fra bordet rundt hodet. Knyttet den under haka og etterlignet de andre damene som bodde der. Og sĂĽ lo de lenge, klukkende som snĂ¸ som smelter.