Kire 1: Hulder

© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2013 Omslagsdesign: Siri Pettersen Omslagsillustrasjon: Elise M. Syvertsen Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: TBB, a.s., Slovakia 2013 Papir: 80 g Holmen Book (1,8) Boken er satt med: 13/15 Adobe Garamond ISBN 978-82-05-45077-6 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo Utdraget fra Peer Gynt er hentet fra Henrik Ibsen Samlede verker Bind II. Andre handling, scene 5 og 6 (Gyldendal 1995).

Sangteksten på side 209 er hentet fra sangen «Ti ganger tusen» fra John Olav Nilsen & Gjengens debutplate: fra For sant til å være godt (2009)

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 4

19.08.13 15.41

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 3

19.08.13 15.41

«Det er bare tre muligheter. Enten lyver søsteren deres, eller så er hun gal, eller så forteller hun sannheten.»

Fra Løven, heksa og klesskapet av C.S. Lewis

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 6

19.08.13 15.41

Prolog Erik pustet tungt der han delvis gikk, delvis klatret opp­ over fjellsiden. Flere ganger ristet han forundret på hodet og så opp på moren, som med lette skritt kom seg opp den bratte stigningen.

– Her er det en bekk, ropte hun til ham. – Tenk, det fortsatt finnes steder der vi kan drikke rent vann rett fra naturen.

Hun huket seg ned. Erik ble stående på en flat stein som virket malplassert i det myrete landskapet. Han så rett opp i den røde nikkersrumpa. Slurpelydene hennes fikk ham til å rødme. Uten å tenke over det gikk han noen skritt til siden og ut i myra. Han så mismodig ned, det ene beinet satt fast til leggen i vann. Fuktigheten slapp taket med et langt svupp.

Moren snudde seg. – Pass opp for hullene.

– Joa, sa Erik og kjente den kalde væten sige ned i støvelen.

– Gå mest mulig på steinene, så slipper du å synke i myra.

– Takk for tipset, mumlet han.

Han tørket svetten av pannen. Det var blitt etter­ 7

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 7

19.08.13 15.41

middag, og han var sulten. Erik fokuserte på all den gode maten moren hadde i sekken, og tanken ga ham ny energi.

Det ble mindre bratt, og snart sto de på et lite steinplatå.

Myra foran dem så helt uberørt ut.

– Dette er et lite stykke Norge hele landet har glemt, sa moren.

Hun tok noen små, nølende skritt ut i landskapet før hun snudde seg smilende mot ham. Erik prøvde å tråkke i sporene hennes, men denne sommeren hadde han fått større føtter og blitt tyngre enn henne, noe som gjorde at myra hele tiden fikk nytt tak rundt anklene hans. Han ga fra seg et irritert stønn og møtte blikket hennes.

– Her er det perfekt, sa hun og pekte på en flat stein.

Den så innbydende ut der den lå som en tørr oase midt i alt det våte. De satte seg, og Erik så på alt hun fant fram fra sekken: ferskt brød, innkjøpt to timer tidligere på Tonstad Bakeri, så ost, honning, salami, et par epler, en Kvikklunsj og to wienerbrød til dessert. Til slutt tok hun fram den gamle termosen og en tollekniv, som hun straks begynte å skjære opp brødet med. Erik skjenket kakao og kjente at han slappet av. Den skarpe rynken mellom øynene til moren så mindre ut i ettermiddagslyset. Hun hadde luk­ ket øynene og satt og gned den ene skulderen med hånden.

– Skal jeg? sa han lavt.

Hun så overrasket ut, men nikket ivrig. Først da han la hendene på skuldrene hennes, slo det ham hvor lenge det var siden det hadde vært noen som helst berøring mellom dem.

– Vi pleide å gå hit, morfar og jeg, sa moren. – Han hadde mange minner fra fjellet, for da han var liten gutt, måtte han ofte føre kuene opp på beite.

8

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 8

19.08.13 15.41

– Opp hit? Hva kunne de spise her? Myrull?

Hun bøyde hodet bakover og så på ham. Et smil lekte i munnviken.

– Det var ikke så lett den gangen, sa hun.

– Nei da … Og for oss er livet bare en lek, sa han med hard stemme og slapp taket i skuldrene hennes.

De satt tause en stund. Rynken mellom øynene til moren var tilbake.

– Erik, da … Jeg prøver virkelig ikke å fokusere på …

Hvis jeg bare tar medisinen min, så går det jo bra med oss. Gjør det ikke?

Han ble mørk et sted inni seg over måten hun sa «medi­ sinen min» på, som om hun fortsatt snakket til en guttunge.

– Ikke fokusere …, mumlet han. – Hvor lenge er det til jeg også må begynne med medisiner …

Han spyttet ordene ut som om de smakte vondt.

– Jeg håper jo at du skal slippe det, sa hun like lavt.

Plutselig fikk Erik et inntrykk av at hun trodde noen hørte dem, for hun så seg stadig rundt med nervøse blikk.

Hendene, som fortsatt holdt brødkniven og en halvveis påsmurt skive, lå uvirksomme i fanget. Erik vendte ansiktet mot solen. Nøt å kjenne varmen i kinnene og pannen, men etter en liten stund så han forbauset ned på armene sine, for han kjente hårene reise seg. Forvirret omfavnet han seg selv mens han begynte å skjelve. Han speidet rundt seg med en fornemmelse av at noen var rett bak dem. Men det var ingen bevegelse der, bare små, hvite blomster som vaiet svakt i sønnavinden. Kulden stakk så hardt i ham at han følte beina bli numne. Han reiste seg.

– Erik? sa moren med en bekymret mine. – Hva er …

Hun sluttet brått å snakke og reiste seg, hun også.

9

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 9

19.08.13 15.41

Bevegelsen fikk brødskiven til å falle ut i den grønnbrune myra, men hun brydde seg ikke om det, holdt bare kniven hardt i hånden og så anspent ut.

– Hva-a skje-her? sa han og hakket tenner.

– Jeg vet ikke, sa moren lavt. – Men det er ikke noe bra.

Han ville spørre henne om hvorfor hun sa det, men det var som det ikke spilte noen rolle lenger. Egentlig gjorde ingenting det. Det var bare han og denne stikkende kulden.

En kulde som gjorde vondt, men som likevel varmet ham på et vis. En tanke slo ham: Den er ekte, denne følelsen av at det finnes noe annet her ute. Noe annet enn mennesker og dyr. Det var ikke en ny følelse. Han hadde kjent den flere ganger tidligere, og han visste at det hadde moren også.

En bevegelse ytterst i synsfeltet fikk ham til å vende blikket bort fra henne og mot to store steiner ved enden av myra.

Erik kjente et sting i hjertet. Mellom steinene var det en trekantet, mørk åpning, og foran den sto en høy, nærmest majestetisk kvinne. Hun hadde en grønn, glinsende kjole på seg, håret var tykt og mørkt og satt opp slik at det lå som en krone rundt hodet. Han visste at hun ville ham noe, selv om hun bare sto der og så på ham. Suget i brystet fortalte ham at han måtte bort til henne så fort som mulig.

– Nei, Erik! Hun er en hulder, hveste moren og dro ham i t-skjorten.

Han hørte hva moren sa, men ristet henne av seg og begynte å gå over myra mot den grønnkledde. Moren ropte navnet hans, men det betydde ingenting. Det eneste som var viktig, var å komme seg fram til kvinnen. Han kjente frydefulle, nesten smertefulle støt i mage og bryst. For det var henne han hadde ventet på.

Han kunne se henne tydeligere nå. Den grønne kjolen 10

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 10

19.08.13 15.41

så ut som om den var malt rett på kroppen, og solen fikk det til å glitre i håret hennes. Hun smilte vennlig. Den ene støvelen hans satte seg fast i et myrhull, og han stønnet utålmodig mens han strevde med å få den løs. Til slutt dro han foten opp og lot støvelen sitte igjen. Forsinkelsen gjorde at moren innhentet ham. Hun grep armen hans og skrek at den grønnkledde var farlig. Stemmen hennes endte i skarp piping, slik en mus skriker like før katten setter inn dødsstøtet. Hylene irriterte Erik. Han dyttet til henne så hun mistet fotfestet og falt på ryggen i myra. I sidesynet registrerte han at hun reiste seg. Hun holdt fortsatt kniven i hånden. Men blikket hans søkte den grønnkledde, som bare var et par meter unna. De store øynene hennes var nesten gule, ørene spisse, ansiktet smalt med høye kinnbein, munnen unaturlig stor, mens nesen var liten og nett.

– Kire, hvisket hun, – Kire … Kom, kjære Kire. Du er min nå. Stemmen var hes, men likevel underlig syngende.

– Ja, ja, jeg kommer …

Erik hørte at stemmen hans var blitt mørk. Nå kjente han at det som hadde vært som en frost i ham, forandret seg og ble til en sildring som fylte hele ham med en lengsel han aldri før hadde følt. Det var henne han var ment for.

Henne. Ingen annen. Men like før han var framme, kom moren ham i forkjøpet. Erik kjente tyngden av den lille kroppen hennes idet hun brøytet seg forbi ham. Med et hyl satte hun kniven rett i brystet på den grønnkledde. Hun trakk kniven til seg og hogg igjen. Og igjen. Fortsatte slik lenge etter at den grønnkledde hadde segnet om og blitt liggende i den våte mosen. Moren stakk kniven enda en gang i brystet hennes mens hun ropte: – Du får ham ikke! Ikke ham! Du får ikke min sønn!

11

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 11

19.08.13 15.41

Erik hadde stått der og stirret sløvt på angrepet, som om transen han var i, ikke tillot ham å ta innover seg det som skjedde. Men sakte våknet han fra beruselsen og skrek til. For kvinnen moren drepte foran øynene hans, var ikke ­lenger den vakre grønnkledde som hadde fylt ham med lengsel, hun var en vanlig kvinne i en blå anorakk, håret var blitt kort og lysebrunt og det var ordentlig blod som lagde mørke flekker på klærne hennes. Han trengte ikke vende seg bort fra synet, for tårene blindet ham helt. Moren sank sammen på kne foran kvinnen mens hun lavt mumlet «nei, nei, nei». En del av ham ønsket å trøste henne, men panikken fikk ham til å handle annerledes. Han snudde seg og løp tilbake over myra og nedover fjellsiden. Den andre støvelen ble sittende fast et sted på veien, men han slet foten løs fra både sokk og støvel og peiste på videre.

Han ynket seg der han løp, snublet flere ganger, men kom seg på beina igjen. Etter hvert presset gråten på, og han begynte å hulke. Det var vanskelig å komme seg nedover den siste skråningen, det føltes som om trærne stilte seg i veien for ham.

– Det var ikke meg! ropte han mot et stort eiketre. – Jeg gjorde ingenting.

Gråtende sank han sammen foran treet og ble liggende der i fosterstilling, han gned på beina som var fulle av sår, blod og gjørme.

Senere fikk han vite at det var i denne tilstanden en ­lokal bonde fant ham. Han ble tatt hånd om av lens­ mannen, som også satte i gang en leteaksjon etter mo­ ren hans. Det viste seg at hun ikke var vanskelig å finne.

Timer senere gikk hun fortsatt rundt den døde kvinnen oppe på heia mens hun snakket vilt og usammenhengende.

12

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 12

19.08.13 15.41

Hun i­ nsisterte på at kvinnen egentlig ikke var død, at hun bare lot som. Lensmannen fortalte at før ambulansefolkene kjørte henne bort, hadde hun ropt: – Erik vet hva jeg snakker om. Han så det, han også.

Han kan fortelle dere …

Men Erik hadde ikke sagt noe som helst om det som hadde hendt denne ettermiddagen. Han bestemte seg for aldri å snakke om den grønnkledde igjen.

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 13

19.08.13 15.41

1 Ett år senere De en gang hvite veggene i korridorene på Alvheim hadde gulnet. Erik fikk det for seg at det var pasientenes kaldsvette som hadde satt sin farge på dem. Selv kjente han seg mest kald, den stikkende gåsehuden som stadig plaget ham, fikk ham til å hive etter pusten. Han gikk et skritt lenger unna faren. Ville ikke at han skulle høre gispingen hans. Instinktivt forsto Erik at han var alene om å være kald her inne. Det kjentes som om gulvet ville suge seg fast under skoene hans, og slik lød det også: en svuppende lyd for hvert skritt han tok. En pleier kom imot dem, bærende på et glass fylt med en væske som lignet urin. Hun virket brydd. Lenger borte sto en annen pleier og holdt i armen til en eldre mann.

– Så ja, dette går bra, hørte han henne mumle.

Erik møtte den gamles glassaktige blikk og nølte med å passere dem. Faren lente seg mot ham og sa mildt: – Du trenger ikke være med inn hvis du ikke vil.

Erik kjente den varme hånden hans på skulderen.

Den hjalp et lite øyeblikk mot kulden som nuppet i ham.

– Joa. 14

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 14

19.08.13 15.41

Han snudde seg og så at den gamle mannen hadde begynt å gå, med ørsmå skritt. Det lød som om gulvet hadde fått hikke.

Faren hadde sagt det samme under hele kjøreturen oppover dalen: at de når som helst kunne snu. Det måtte ikke være akkurat i dag Erik besøkte henne her.

Det kunne bli hvilken som helst annen dag, de skulle jo bo i Sirdal framover. Erik mumlet at det gikk bra, mens han så ut på de små trehusene de kjørte forbi.

I bunnen av dalen var de få og mørke, men lenger oppe ble det flere av dem. De var lysere og lignet mer på hytter. Mange hadde gress på taket, og helt øverst i dalen var det nylig bygd to digre leilighetskomplekser.

I grøftekantene var det satt opp store reklameplakater.

De lovet topp underholdning i vintersesongen. Men nå så husene falmet ut, som om sommersolen ville viske ut løftene om hvor hysterisk morsomt livet i skiløypene var.

Terrenget helt øverst i dalen flatet ut. Det ble færre hytter langs veien. Erik vurderte å spørre faren om hvorfor ingen bygde langs denne strekningen, men ordene virket like uinteressante som temaet. Han brydde seg ikke om hvem som bodde her eller hvor de bodde. Like lite som han trodde de ville bry seg om ham. Folk er folk, og generelt liker ikke folk sånne som ham … eller henne. Det hadde moren sagt den dagen han begynte på skolen. De vil føle at du er annerledes, hadde hun sagt. Folk frykter alt som er ukjent. Men du skal ikke la det plage deg. Du og jeg er spesielle, vi to. Men vi passer ikke inn i denne tiden. Han likte ikke at hun snakket på 15

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 15

19.08.13 15.41

den måten. Hadde han begynt å grine? Han husket ikke helt. Hun hadde i hvert fall unnskyldt seg og strøket ham over hodet. Kanskje du slipper unna.

Faren hadde parkert foran et flott, brunt herskapshus. Det nyåpnede psykiatriske sykehuset hadde tid­ ligere vært et høyfjellshotell. Noe Erik hadde vanskelig for å tro, siden innsiden av bygget var preget av nakne vegger og stygge møbler av plast. Noen farger var altfor sterke, andre for blasse.

Faren stoppet foran døren til rom 3 og smilte på en måte han sikkert selv trodde var beroligende, men som Erik kunne se var innøvd.

– Vent litt her først, du, sa faren. – Okei?

Erik nikket og slo blikket ned i det gule vinylbelegget. Døren ble åpnet og lukket. Han hadde sett moren fire ganger det siste året. Hver gang hadde hun begynt å skrike. Erik vurderte om han skulle ha hendene i lommene eller ikke, så han prøvde begge deler, før han oppgitt ristet på hodet og endte med å legge armene i kors. Flere kvinnelige pleiere gikk forbi. Noen av dem nikket vennlig, mens andre lot som om de ikke la merke til ham. Alle hadde store, hvite bukser og romslig bluse. Og hele tiden svuppet gulvet under de hvite plast­kloggene deres.

Ut av en dør kom to pleiere med en jente mellom seg. Erik kvapp da han så henne. Hun kunne ikke være eldre enn ham selv. Han kjente en trang til å smile til henne, et sånt dette-går-bra-smil, men så møtte han blikket hennes. Det var like glassaktig som det han nettopp hadde sett hos den gamle mannen.

– De er overalt her …, mumlet hun.

16

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 16

19.08.13 15.41

Erik snappet etter pusten og kjente smilet stivne.

Det var som om ordene hennes virket direkte på ham.

Han la merke til jentas armer. De var fulle av arr. Håret hennes var tynt og pistrete, som om noen hadde dratt ut digre dotter. Plutselig hevet hun stemmen, og blikket så nesten klart ut da hun så rett på ham.

– Du er en de vil ha!

– Neimen hysj, Lena! sa den ene pleieren.

De fikk plutselig hastverk med å få henne forbi. Han kunne høre klynkingen hennes lenge etter at de var utenfor synsvidde.

Så åpnet faren endelig døren og ba ham komme inn.

Morens rom var hvitere enn korridoren, og noen roser faren hadde satt i en vase, kjempet en hard kamp for å gjøre det koselig. Hjulene på sengen minnet Erik på at det når som helst kunne komme et team av pleiere inn og kjøre moren bort i full fart. Motvillig så han på fjeset hennes. De små svetteperlene på pannen og kinnene lå stille uten å renne. De kunne like gjerne ha vært av stearin. Igjen og igjen gled blikket hennes unna. Det var som om hun prøvde å se ham i øynene uten å få det til.

– Gutten min, sa hun. – Du kom.

– Hei, mamma.

Han satte seg på stolen like ved sengen. Faren sto ved vinduet og så ut. Erik kunne skimte et par flystriper på den ellers klare, blå himmelen. Det var lørdag. En dag for turer i fjellet eller fisketurer langs elven. Han prøvde å finne en stilling på den harde stolen. Han var blitt tynnere, kanskje fordi han hadde vokst så mye i det siste, han visste ikke. Det var ikke lenger mulig å 17

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 17

19.08.13 15.41

sitte behagelig på harde stoler. Han stakk hendene inn under lårene. Det hjalp litt.

– Går det bra? sa han.

– Jo …, sa hun.

– Vi har flyttet hit nå, så vi kan besøke deg oftere.

– Ja, sa hun.

Blikket hennes var like ved å holde hans fast. Hun senket stemmen.

– Men dere skulle ikke ha kommet. Det er ikke trygt for deg her. Det er tryggere i byer, der klarer de ikke å leve, de forstår seg ikke på byene.

– Gunnhild, sa faren. – Du skulle ikke snakke om dette. Ikke til Erik.

– Det går greit, pappa.

Moren hadde lukket øynene og pustet tungt.

– Du vil aldri kunne beskytte ham, sa hun i små korte stønn. – De vil komme etter ham, og han vil være helt alene.

Ordene fikk Erik til å føle seg svimmel. Faren signaliserte med en hånd at han skulle gå. Han var nummen i hendene da han reiste seg. Ute på gangen sank han ned på gulvet langs veggen og trakk beina opp under seg mens han prøvde å la være å bite på innsiden av kinnene. Ifølge den nye tannlegen var denne bitingen noe han gjorde i søvne. Etter at han fikk vite det, hadde han begynt å bite ellers også. Med tungen kjente han den ømme hudfolden i det ene kinnet. Den var nesten løs. Erik bet til. Tårene presset seg fram. Han blunket hardt da faren plutselig rev opp døren og ropte «Kom!» mot vaktrommet i enden av korridoren. En pleier gikk med hastige skritt, mens faren veivet med armene som 18

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 18

19.08.13 15.41

om det skulle hjelpe henne framover. Erik skyndte seg opp, redd for at hun skulle snuble i ham. Hun ble inne hos moren en stund før hun kom ut og sa til Erik: – Neste gang du besøker din mor, må doktor Fjeldberg være her.

Faren nikket og holdt en kameratslig hånd på skulderen hans. Erik sa ingenting, han visste at hvis han møtte farens blikk nå, ville han begynne å grine, og det hadde han lovet seg selv å slutte med.

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 19

19.08.13 15.41

2 Erik forsto fortsatt ikke hvorfor den videre behandlingen av moren absolutt måtte skje i Sirdal. Faren hadde forklart at det fantes en lege her som var spesialist på morens diagnose. Hva diagnosen helt besto i, visste ikke Erik. Bare at den inneholdt ordet schizofreni. Det var morens advokat som hadde nevnt Alvheim og doktor Fjeldberg. Erik likte det ikke. Bare navnet Alvheim fikk ham til å skjelve. Han ville ikke bo i denne dalen der moren hadde stukket ned en fremmed. Men alt ble vridd på av de voksne. For dem var redselen hans noe han måtte jobbe med. Plutselig var det sunt for ham å bo i nærheten av der det hadde skjedd. De sa det var viktig for ham å besøke moren ofte, viktig at hun fikk se at Erik klarte seg, tross hennes mange dystre spå­ dommer. Erik ristet på hodet. Voksne skjønte ingenting.

Faren hadde fått seg jobb som bibliotekar i det lille tettstedet Tonstad nederst i dalen. De hadde kjøpt en gammel gård av Brådtvedt, en barndomsvenn av morfaren til Erik. Brådtvedt hadde ikke noen familie til å overta stedet.

Da han og faren kom kjørende i sin leide varebil en 20

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 20

19.08.13 15.41

varm søndag i slutten av juli, sto den gamle mannen på tunet og smilte. Han var lut i ryggen, og den hvite, strittende hårmanken kunne ligne de hippe frisyrene man så i skolegårder i Kristiansand, men det var nok tilfeldig.

Bonden fortalte faren om det praktiske. Han snakket i vei om hvordan de små uthusene kunne gjøres om til gjesteboliger, og om låvegulvet, som var så morkent at det var utrygt å gå på. Erik hørte at faren ble mer og mer utålmodig, og til slutt avbrøt han Brådtvedt og sa: – Erik vil like seg her. Mye å utforske, vet du.

Erik sparket i grusen foran det hvite hovedhuset.

Faren hadde rett, han likte seg her. Huset minnet om forsideillustrasjonen på en bok moren hadde lest for ham for mange år siden. Hun hadde sikkert vært innom denne gården da hun var en liten jente, for den lå ikke langt unna barndomshjemmet hennes. Faren begynte å lempe ut fra varebilen. Brådtvedt kom slentrende bort til Erik og spurte om ikke han kunne overta gårdens to katter, de ville ikke like å bli flyttet på. Erik nikket.

Han var takknemlig, men greide ikke helt å uttrykke det. Moren hadde sagt at en burde ha katter, for de sanset ting menneskene ikke fikk med seg.

Etter to uker hadde han og faren utforsket huset på hvert sitt vis. Faren hadde kartlagt hvilke gjerdeplanker som var løse, hvilke trappetrinn som knirket og hva slags redskaper Brådtvedt hadde latt være igjen til dem.

Erik ble aldri vant til å se hvordan faren liksom glødet når han oppdaget noe som måtte ordnes. Faren hadde alltid fikset ting. Han var like god til å lappe bukser som til å snekre en benk. Alt hendene hans tok i, ble ordnet.

21

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 21

19.08.13 15.41

Erik hadde av og til tenkt at faren ikke trengte ham og moren. De hadde så lite å bidra med i familiebedriften.

Moren lagde god mat, men den ble alltid servert til feil tid. Middagen kunne komme på bordet først klokken ti om kvelden, og ofte måtte Erik hoppe over frokosten fordi spinatpaien hun ville servere, umulig kunne bli klar før det ringte inn. Men her, i det store, hvite huset, skulle han gitt mye for å kjenne lukten av spinatpai.

De siste dagene av sommerferien konkurrerte farens hamring med bassen i Eriks stereoanlegg. Faren hadde latt ham velge rom først. Det var fire soverom i andre etasje, alle med hvite trevegger, en hvit seng og et lite skrivebord stående foran vinduet. Erik stusset først over at det ikke var dobbeltseng noe sted, men det skyldtes naturligvis at bonden levde alene. Han hadde altså hatt tre gjesterom stående klare til enhver tid. Hva trodde Brådtvedt? At Sirdal en dag ville bli en turistmagnet, og når den tid kom, skulle det ikke mangle sengeplasser?

Riktignok hadde dalen sine besøkende, men få av dem kom ned hit. Han vurderte rommene nøye og tilbrakte en natt i hvert. Det endte med at han ikke valgte noen av dem, men et lite kvistværelse i etasjen over. Det føltes som det mest uberørte rommet i huset, og den følelsen virket beroligende på Erik.

Faren tok rommet som vendte ut mot Sira, elven som buktet seg gjennom dalen. Ingen av dem kommenterte mangelen på dobbeltsenger. Trappen opp til Eriks kvistværelse var så smal og bratt at den minnet om en stige, og skråveggene i rommet gjorde at det ikke var mulig å stå oppreist andre steder enn midt i. Fra vinduet så man ut mot den store, røde låven. Til venstre for 22

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 22

19.08.13 15.41

den rant Sira. Brådtvedt hadde fortalt at før var elven svær og stri, men nå var store deler av vannet lagt i rør.

Noe som gjorde Sirdal til en kraftkommune, altså en rik kommune. Faren hadde begeistret ramset opp for Erik alle godene de fikk ved å flytte hit. Det var noe om billige svømmehaller og gratis trening. Ingen av delene interesserte Erik nevneverdig. Han fikk lyst til å svare at fjellene her fikk solen til å forsvinne tidlig. At å bade i en elv eller i en svømmehall aldri kunne måle seg med å svømme mot de solfylte svabergene utenfor Bystranda i Kristiansand. Han kunne sagt at her var det ingen andre på hans alder på flere kilometers avstand. Men Erik ville ikke såre faren ved å snakke om det som var galt med det nye hjemmet deres. Det ville ikke hjelpe.

Dessuten hadde han jo ikke hatt noen venner der de bodde før heller, selv om gaten var full av jevngamle.

Det var kanskje bedre å være et sted der ingen kunne se at han var alene? Erik trivdes på det nye rommet sitt. Når han sto midt i kvistværelset om kveldene og speidet ut på tunet og videre utover jordene bortenfor låven, følte han seg som en fyrvokter: ensom, men med full oversikt.

De skrå veggene kledde han med noen av plakatene sine hjemmefra. Alle fotballplakatene var kastet. De hadde bare vært veggpryd på det gamle rommet hans i tilfelle noen fra den forrige klassen skulle komme på besøk.

Han ville gi et inntrykk av å interessere seg for det de brydde seg om, men nå var den slags blitt helt uviktig.

Plakaten med den store dragen fikk plassen over sengen, slik den hadde hatt på rommet hjemme. Fantasivesener 23

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 23

19.08.13 15.41

hadde fascinert ham så lenge han kunne huske. Da han var liten, sparte han på motiver av enhjørninger. Men i andre klasse fikk han kallenavnet jentegutten på grunn av den interessen. Drager var mer stuerent, han kunne skylde på at han likte enkelte datarollespill der drager hadde en viktig rolle. Men Erik spilte aldri dataspill.

Han fikk en stikkende hodepine etter noen minutter.

Det samme gjaldt hvis han satt for lenge og surfet på nettet. Han måtte begrense surfingen til kun å dreie seg om lekseinnleveringer. Dessuten var sosiale medier der alle la ut alt, kun en påminnelse om hvor alene han var. Erik var sikker på at han kunne ha lagt ut verdens søteste bilde av seg selv og de to kattene, og absolutt ingen ville like det. Ikke engang bry seg.

Ofte, når han ikke fikk sove, lå han i sengen og studerte dragen. Skråtaket endte der sengen begynte, noe som fikk det til å virke som om det mektige dyret så ned på ham. Dragen sto høyt oppe på fjellet og skuet majestetisk mot horisonten. Rundt føttene dens lå det ubestemmelige knokler, og langt bakenfor var det flere drager som spredde vingene. Det var som om de gjorde seg klare til kamp.

Det var blitt en kveld i august og dagen etter skulle Erik troppe opp på Tonstad skole og starte på tiende trinn. Men Erik trodde ikke et sekund at det kom til å bli annerledes på denne skolen enn den forrige. Folk er folk, som moren sa. Han tenkte på henne. Hva gjorde hun der oppe på Alvheim? Så hun på de samme prate­ programmene på tv som faren? Leste hun noe? Eller var hun for dopa? Ved siden av ham i sengen hadde den 24

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 24

19.08.13 15.41

ene katten krøpet opp, den som Brådtvedt kalte Molly.

Hun var helt svart, med unntak av en hvit pote og to brillelignende hvite ringer rundt øynene. Molly hadde godtatt ham instinktivt, mens Mons, den lille, hvite broren hennes, var mer reservert. Molly vred seg på rygg og strakte både den hvite og den svarte poten opp mot ansiktet hans. Erik kjente en klo streife nesetippen, og han smilte mens han klødde henne under haken.

– Mrr, sa Molly.

Han bøyde seg over henne, la hele ansiktet ned i pelsen og gned det fram og tilbake helt til Molly sluttet å male. Da han løftet hodet igjen, kunne han se full­ månen mellom de to lyse gardinene. Den velkjente gåse­ huden bredde seg over kroppen. Erik reiste seg med et rykk som fikk Molly til å skvette bort. Det hadde nylig regnet. Fullmånelyset skinte i det våte gresset på tunet og fikk det til å ligne en hinne som når som helst kunne åpne seg. Erik kom til å tenke på noe annet Brådtvedt hadde sagt den dagen de overtok gården.

– Du må sette ut grøt til dem.

– Til kattene? hadde Erik spurt.

Bonden hadde ristet på hodet og senket stemmen.

– Hver gang det er fullmåne, må de ha grøt.

– Hva snakker du om? Hvem?

– Hysj, en skal ikke nevne dem.

Han hadde kastet et blikk mot Eriks far, som hadde stått og banket med knokene på husveggen.

– Det er du som må gjøre det, la han til.

Dermed hadde samtalen vært over. Brådtvedt hadde smilt og plutselig gitt seg til å lokke på kattene. De dukket straks fram baksiden av låven, og begynte å gni 25

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 25

19.08.13 15.41

seg mot bondens legger. Synet av de to tillitsfulle ­pusene hadde fått Erik til å tro at han hadde innbilt seg samtalen. Inntil nå.

Han satte foten mot det øverste trinnet i den bratte loftstrappen. Erik lyttet, men det var stille i huset. For å unngå knirking gjorde han seg lettere ved delvis å heise seg nedover gelenderet med hendene. Han gikk ned på kjøkkenet og inn på det lille kottet innenfor.

Der fant han en pakke med femminutters-grøtris, som var den eneste grøtrisen faren brukte. Grøten ble ikke like god som den moren pleide å lage. Hun kunne bruke en hel dag på å koke grøt. Det var selvsagt ikke særlig tidseffektivt, men som hun selv sa: Jeg går jo bare her hjemme hele dagen. Da kan jeg i det minste lage god mat.

Først nå slo det Erik at moren alltid kokte for mye grøt. De spiste aldri opp, likevel kunne han ikke huske å ha sett noen grøtrester. Hvor ble restene av? Kastet hun dem? Det ante ham at hun ikke hadde gjort det.

Han satte gryten på komfyren og rørte grøtrisen rundt i melken. Etter noen minutter begynte det å putre, og lukten lokket både Molly og Mons inn på kjøkkenet.

De mjauet og stirret opp på ham. Erik skyndte seg å bestikke dem med noen ostebiter for at maset deres ikke skulle vekke faren.

– Vil de ha sukker og kanel, tror dere? sa han.

Molly ga fra seg en kurrende strupelyd før hun igjen konsentrerte seg om osten.

– Okei, sa Erik.

Han strødde litt sukker på og la en diger smørklump midt i grøten. Han syntes det så riktig godt ut da han 26

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 26

19.08.13 15.41

satte skålen litt bortenfor utetrappen. Der sto den i skyggen fra månen og utelampen. Han listet seg opp på rommet igjen, men kjente seg altfor våken til å sove, og ble stående og se ut. I utkanten av tunet, like der skogen begynte, sto det som en gang hadde vært et fotballmål, men som nå var redusert til to skjeve stenger.

Tverrliggeren lå ved siden av og råtnet i det høye gresset.

Erik hadde vært der borte samme formiddag, og med en spiker hadde han risset initialene sine i den ene pålen.

Til slutt hadde han rispet seg i fingeren og latt blodet som piplet fram, farge bokstavene. Det var nesten en tvangstanke å sette signaturen sin på steder han oppholdt seg. Han blunket hardt mens han så for seg den dagen for tre år siden da moren hadde tegnet inn navnet hans på stueveggen. Om og om igjen hadde hun skrevet Erik Skoglund. Hele veggen var dekket. Familiefotoene lå på gulvet. Da han kom hjem fra skolen, hadde hun sett på ham med et dødt blikk. Det holder dem unna deg, hvisket hun, før hun nærmest som i transe gikk ut på badet og begynte å vaske hendene. Det hadde blødd fra dype kutt i fingrene hennes. Hun hadde s­krevet navnetrekkene med blodet sitt. Erik hadde vasket alt bort før faren kom hjem. Sårene på hånden hennes plastret han med alle Star Wars-plastrene han hadde.

De hadde grodd, men hun hadde arr ennå. Faren fikk vite at hun hadde hatt et uhell med løkhakkeren. Jeg burde ha vært mer ærlig med pappa. Hvorfor var jeg ikke det? tenkte han.

Molly freste. Erik kvapp til. Nå syntes han det var noe som beveget seg mellom stengene. I neste øyeblikk var det borte, men like etterpå fikk han igjen øye på noe 27

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 27

19.08.13 15.41

som kunne være en skikkelse. Denne gangen var den lenger inne på tunet. Men det var ikke godt å si om det virkelig var noe der, eller om det bare var skyggene fra ripsbuskene som bevegde seg. Erik skalv igjen. Han la armene rundt seg selv. Helt siden de flyttet hit, hadde han vært fylt av denne plagsomme kulden. Han gjespet, trakk seg bort til sengen og la dynen rundt seg. Han ble sittende oppreist for å kunne holde oversikt, men snart kjente han øynene glippe og lot hodet falle ned mot skulderen.

I søvne snakket han med dragen om en krig som skulle komme. Dragen hadde en mørk, melodiøs bassrøst. – Også du må gjøre deg klar, sa den.

Erik ville svare, det var noe viktig han måtte få sagt.

Han våknet av at han mumlet ned i puten, som var våt av sikkel. Innsiden av kinnet verket av nye bitesår. Han så på vekkerklokken, Darth Vaders røde øyne viste kvart over fem. Hutrende kom han seg opp, listet seg ned og ut på trappen. Grøtskålen var tom. Ved siden av den lå en liten, brun skinnpung. Han tok den opp og speidet ut på tunet, men morgentåken gjorde det vanskelig å se annet enn vage konturer av låven og uthusene. Elven suste som vanlig. Han tok inn skålen og satte den i oppvaskmaskinen, men ombestemte seg og vasket den for hånd, før han satte den stille tilbake i skapet.

På vei opp stanset han litt foran farens rom og lyttet til de tunge og velkjente åndedragene som hørtes ut som om de skulle ende i et lite snork, men lyden kom aldri. Først da han satt ved skrivebordet sitt, åpnet han skinnpungen. Den inneholdt en rund tremedaljong som var trædd inn på en flettet skinnrem. Et ansikt var skåret 28

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 28

19.08.13 15.41

ut: To store og litt skjeve øyne så mot ham under en kort pannelugg. Selv om bildet var uten farger, var fjeset mer levende enn de fleste bilder Erik hadde sett. Ansiktet var feminint, men Erik hadde likevel følelsen av at det var en mann. Han prøvde remmen rundt halsen. Det lille tresmykket la seg midt mellom brystmusklene han hadde prøvd å trene fram alene her på rommet disse to ukene. Det kjentes riktig, og i et lite øyeblikk ble den evinnelige kulden erstattet av en varm ro.

Hulder - Bok 1 - Kire.indd 29

19.08.13 15.41