SINDRE HOVDENAKK, VG
«Forrykende drama! (...) Romanen har et forrykende driv som gjør den vanskelig å legge fra seg. (...) Fuglefangerne vil uten tvil være blant høstens beste romaner innen thrillersjangeren!» SVEN GJERULDSEN, TVEDESTRANDSPOSTEN
«Velgjort samtidsdrama med politisk snert» PÅL GERHARD OLSEN, AFTENPOSTEN
ET MULIG STATSKUPP ET BRUTALT ATTENTAT EN LIVSFARLIG MULDVARP
U
nder heftige demonstrasjoner foran Stortinget forsøker en skjør mindretallsregjering å drive gjennom en omstridt arbeidsreform. Overraskende kulminerer debatten med at statsministeren stiller kabinettsspørsmål – og taper.
Morgenen etter blir statsministeren drept av en ukjent attentatmann, og landet kastes ut i et bunnløst politisk kaos. Gjerningsmannen passer ikke inn i noen normal terrorprofil, og Oslo er lammet av frykt for nye anslag. Hvem står bak, og hvorfor? Er angrepet en fordekt krigserklæring? Et forsøk på å undergrave Norges demokrati? Spesialrådgiver Theo Hannover i PST får ansvaret for etterforskningen. Raskt kommer motstridende interesser for dagen, og mye tyder på at noen i de innerste maktsirkler motarbeider ham. Theo må kjempe både mot ytre og indre fiender i en nådeløs kamp mot klokken.
OMSLAGSFOTO: JENNY MOI VINDEGG OMSLAGSDESIGN/ILLUSTRASJON: STOLTZEDESIGN.DK
FOTO: ROLF M. AAGAARD
«Helproff spenning (...) Eirik Wekre er en forfatter som så definitivt vet hva han holder på med»
EIRIK WEKRE I N K O G N I T O
DETTE SKREV ANMELDERNE OM WEKRES FORRIGE ROMAN, FUGLEFANGERNE (2014):
EIRIK WEKRE (f. 1966 i Oslo) har etablert seg
EIRIK
INKOGNITO
som vår kanskje fremste forfatter av brennaktuelle politiske thrillere. Han fikk sitt store gjennombrudd som spenningsforfatter med trilogien Operasjon Snøhvit, Operasjon Isbjørn og Operasjon Høye Nord (2008–2010). Bøkene har nådd et stort publikum i Norge og Danmark.
«Wekres trilogi er begavet, særdeles velskrevet og fint strukturerede politiske spændingsromaner, der langt hen ad vejen bevæger sig på faktuelt grundlag. De befinder sig et sted mellem Frederick Forsyth og John le Carré, tilsat det bedste fra disse års skandinaviske krimier.» LARS OVE SAUERBERG, JYLLANDS-POSTEN
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze ISBN 978-82-05-48763-5 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Eirik Wekre
Inkognito Thriller
Inkognito: Under ukjent navn, uten 책 gi seg til kjenne; fingert, p책tatt navn som tjener til 책 skjule det virkelige. (Store norske leksikon)
1
Lørdag 20. juni 09.00 Inkognitogaten 18, Oslo Statsministerboligens kjellergarasje var sval og stille. Viften summet svakt i luftavsuget. Bilene luktet nyvasket. Utenfra hørtes en svak rumling fra 19-trikken som svingte opp mot Riddervolds plass. På kjøreseddelen sto det bare Privat besøk – Romerike. Hun kikket på klokken og oppdaget samtidig at tykt, mørkt blod dryppet fra hånden ned på betonggulvet. Et kutt i håndbaken. Men hun hadde da ikke vært borti noe skarpt? Gundersen satt i førersetet på BMW-en og kontrollerte tjenestepistolen. Han likte å fikle med våpenet i ledige stunder. Han ble oppmerksom på at hun blødde og stakk pistolen tilbake i skulderhylsteret. «Du trenger ikke …» protesterte hun. «Stå stille.» Han strakte seg etter førstehjelpssakene før han steg ut og brettet ut vesken på setet. «Få se.» Hun rakte lydig hånden frem. Han grep den og tørket bort blodet før han festet plasteret stramt og klemte hånden hennes. «Sånn.» Hun følte seg som en liten pike. «Takk.» Han smilte og ryddet bort sakene. Tryllet frem en tjuekroning. «Kron eller mynt?» Hun smilte. Det var Gundersens faste ritual. De kjørte alltid to biler, og det var opp til dem å avgjøre hvilken som skulle frakte statsministeren. «Ta mynt, du.» Hun visste at han ikke ville ha kron. Det 7
var hans form for overtro. Han hadde vært i Den kongelige politieskorte før, men søkt overflytting. Påsto at tiden med kongefamilien hadde gjort ham til republikaner. Gundersen nølte og kikket ertelystent på henne, så knipset han plutselig mynten i været. Den snurret lynfort og lignet en tåkete liten ball oppunder lysstoffrørene, før den spant vektløs rundt sin egen akse og stupte ned i Gundersens høyre håndflate. Han holdt den frem. Mynt. Statsministeren skulle kjøre med Gundersen. Hun følte et stikk av skuffelse. Statsminister Somby var en hyggelig mann som likte å snakke, også med folk som henne. Gundersen stakk mynten i lommen. «’Privat besøk’, mon tro hva det kan være?» Hun hadde også lurt på det. Ifølge livvaktskiftet de hadde avløst, hadde Somby sittet i parti- og regjeringsdrøftinger natten igjennom, og ikke vært hjemme før i sekstiden. Altså hadde han sovet maksimalt to timer. En gang hadde han fortalt henne at han trengte tre, helst fire timers søvn for å fungere. Å lede landet var som å befinne seg i en konstant unntakstilstand der egne behov måtte forsakes. Der hadde de noe til felles. Døren fra boligseksjonen slo opp, og Somby kom til syne. Han var kledd i dongeribukser og en rutete fritidsskjorte og trippet de fem trinnene ned til garasjen. Kona sto igjen i døren, hun var iført stramme treningsklær med store svettefelter. «Hils Christian og Håkon!» ropte hun. Somby løftet hånden som tegn på at han hadde hørt henne. Kona slo døren igjen. «God morgen.» Han smilte til henne. «Hvem får jeg æren av å kjøre med i dag?» Lå det et snev av forhåpning i stemmen, ville han helst kjøre med henne? Gundersen kremtet og åpnet baksetedøren på BMW-en. «God morgen.» 8
«Nåvel.» Somby nikket tilbake. «Bare kjør mot Gardermoen. Jeg forklarer veien når vi nærmer oss.» Han kravlet inn i baksetet og lukket døren etter seg. Hun nølte et sekund før hun smatt inn i Mercedesen. Hadde en følelse av at noe var i ulage. Et avvik fra normalen. Men hva? Var det kuttet i hånden? Hun forsto ikke hvordan det hadde skjedd. Klokken i dashbordet viste 09.07 da de rullet ut av porten. Morgenlyset var skarpt, hun satte solbrillene på nesen. På fortauet midt imot sto en skikkelse og myste mot dem. En mann med arbeidsklær og slitt ryggsekk. En polsk håndverker, gjettet hun. Gundersen svingte rundt kvartalet og tok Parkveien og Løkkeveien ned bak den amerikanske ambassaden. Over Ekebergåsen hang solen høyt på en klar, blå himmel. I Vikaterrassen spankulerte to jenter i småsko og sommerkjoler. De spiste is. Sommeren var kommet for å bli. I Festningstunnelen gjallet et vedvarende ekko av motorlyder. Det var mer biltrafikk enn normalt. Skoleferien var i gang. Tankene dreide rundt Somby i bilen foran. Statsministeren var en politiker ulik alle andre. Nasjonen trengte å stramme livremmen, og tidligere på året hadde han pålagt seg selv et ti prosents lønnskutt for å gå foran som et godt eksempel. En symbolhandling, men likevel. Noe liknende hadde aldri skjedd før. Dagen før hadde vært enda mer oppsiktsvekkende. Han hadde stilt kabinettsspørsmål i Stortinget for å presse gjennom arbeidstidsreformen. Ultimatumet hadde kommet overraskende på alle, og han hadde fått flertallet mot seg. Nå satt regjeringen på oppsigelse, og hvem som skulle overta regjeringsmakten, var helt i det blå. Det var tøft gjort. Somby hadde satt landets beste foran egen prestisje. Somby var hel ved. Hun håpet han kunne fortsette som statsminister, det var visst ikke helt umulig. De passerte fartskameraet, og Gundersen økte farten videre innover i Ekebergtunnelen. 9
Hun holdt avstanden. Somby utstrålte trygghet, en smittende ro. Nå satt han vel og pratet med Gundersen, spurte hvordan det gikk med familien, de to tvillingguttene, hytta i Odalen. Flere av ministrene hans var uspiselige, men Somby tok hun gjerne en kule for. Å beskytte ham var meningsfylt. Når de kjørte, hadde han flere ganger fisket etter bakgrunnen hennes, og bare blitt ivrigere når hun unnvek spørsmålet. Selv ikke han kunne få vite sannheten. Kanskje særlig ikke han. Gundersen fulgte trafikken. Et danskregistrert vogntog tok av mot Ryen. Stasjonsvogner fulle av barn og ferieutstyr. Tunnelen var slutt, og BMW-en rullet ut i solen på Kværnerbrua. Hun vippet på seg solbrillene igjen. Da lød det et dumpt smell. BMW-en løftet seg fra betongdekket, hang et øyeblikk i luften. Bakruten ble pulverisert og presset ut av rammen. Bilen slo i bakken igjen og skjente over i venstre felt. Den unngikk så vidt to biler, smalt mot betongkanten og skrapte bortetter med et langtrukkent hvin. Bilen snurret voldsomt over mot høyre igjen. Hun bråbremset for å unngå den. Nå så hun at de andre rutene også var blåst ut. BMW-en traff autovernet med fronten først og snurret baklengs, saktere nå, mot Vålerengtunnelen. I det høyre feltet tjue–tretti meter foran tunnelåpningen kom det til full stopp. Gjennom vindusrammen i førerdøren så hun de blodige restene av Gundersen som hang over rattet. Det så ut som om baksiden av hodet var borte. Refleksene slo inn. Hun stanset på tvers av venstre kjørefelt og slo blålysene på. Bilene bak bremset så det pep i dekkene og stanset. Tankene raste gjennom henne. Attentat mot statsministeren. Trolig en fjernstyrt bombe, den måtte ha vært plassert i veibanen, kanskje under et kumlokk, eller hadde noen klart å feste den under bilen? Hun kalte opp sentralen. «S.-min. rammet av bilbombe – trenger bistand.» 10
«Er S.-min. i live?» gjentok sentralen. Stemmen var overtydelig. Han kunne umulig ha overlevd noe slikt. «Jeg vet ikke,» ropte hun, grep førstehjelpssettet og stormet frem mot vraket.
2
Lørdag 20. juni 10.30 Beach Club Express, Oslo Lufthavn Gardermoen Theo Hannover bladde i avisen. Han drakk kaffe og spiste kyllingsandwich. Foran ham lå to ukers ferie, og han hadde ennå ikke bestemt seg for hva han skulle fylle dem med. Det var mange år siden han hadde hatt en slik følelse av frihet og tidsoverflod. Utenfor terminalen sto røykerne og trippet, passasjerer trillet koffertene sine til og fra busser og biler. I bakgrunnen lå Romeriksåsen badet i morgensol. Himmelen var knallblå, luften klar og ren. Avisen var full av stoff om kabinettsspørsmålet dagen før. Spekulasjoner om hvem som nå ville få makten. Han leste uten egentlig å registrere hva som sto. Tankene var et annet sted. I et av flyene som var i ferd med å ta av, satt Juni og Hege. Datteren og kjæresten hans. De to kvinnene i hans liv skulle reise til Florida i et forsøk på å skvære opp. Juni var midt i tenåringståken av hormoner og kroppsutvikling, sosial turbulens og skolepress. Hun kunne være ufordragelig iblant, totalt egenrådig og utilsnakkende, og Hege nektet å akseptere det. Antakelig måtte man være av samme kjøtt og blod for å holde det ut. Han befant seg i en stadig bredere lojalitetsspagat mellom de to. Han kom til kort både som far og kjæreste. Noe måtte endres. Han hadde gjort det han kunne, måtte slutte å tenke på det, nå var det opp til dem. Det var usagt, men for ham føltes det som siste sjanse. 12
Han skjøv avisen vekk og reiste seg brått. Den klare himmelen og den grønne åsen i vest hadde vekket turlysten i ham. Forsommeren kunne være fantastisk i fjellet, og værvarselet var godt! Han strenet ut og mot parkeringen. I tankene begynte han å lage en pakkeliste. I lommen ringte telefonen. Han dro den opp og sjekket displayet. Pia Strömer, sjefen. Hjertet sank. Motvillig trykket han inn svarknappen. Strömer var knapp: Statsministeren var livstruende skadet etter et bombeattentat. Politiledelsen hadde slått nasjonal katastrofealarm. Mobilisering av alt mannskap. Stengning av grenseoverganger. Han lyttet med vantro. Budskapet sto i grell kontrast til den løsslupne feriestemningen blant menneskene rundt ham. «Er du langt unna?» sa Strömer. «Du behøves her.» «En halv time.» «Møt på Politihuset. Oslopolitiet får etterforskningsansvaret, men jeg vil ha deg med.» «Spor etter gjerningsmennene?» «Ingenting foreløpig.» Hun ble avbrutt av en stemme i bakgrunnen. Så kom hun tilbake. «Husk våpen, det er full bevæpning!» Tjenestepistolen lå i Nydalen. «Det blir en omvei.» «Ja vel, bare kom deg hit, da!» Strömer la på. Theo ga gass sørover mot byen. Tankene raste. Bombeattentat mot statsministeren. «Et anslag mot selve demokratiet,» hadde Strömer sagt. Mot rikets sikkerhet, nettopp hva PST skulle beskytte. Solen presset stekende mot bilvinduene, men likevel føltes det som det lå en istapp langs ryggraden. Skulle Somby dø, var det uendelig trist, for han var en lovende og likandes politiker. Men hvorfor angripe en statsminister som nettopp hadde avsatt seg selv? Det var dobbelt meningsløst. 13
Med gru mintes han terroranslaget i Oslo 22. juli 2011. Bomben i Regjeringskvartalet hadde bare vært en avledningsmanøver for det som skulle følge. Var dette attentatet også bare opptakten til noe større? Trafikken sto plutselig stille like etter Hvam-krysset. Det virket som den oppsto av at folk bremset ned for å se på de blinkende blålysene i motsatt kjørefelt. Køen nærmet seg langsomt. To patruljer fra Romerike politidistrikt hadde etablert en provisorisk veisperring i nordgående felt. Alle biler på vei ut av byen måtte svinge gjennom en sluse. To betjenter med maskinpistoler på magen kikket inn i hver enkelt bil. Han lurte på hva de så etter. Skjeggete islamister? Eller en nervøs hvit mann, en mulig soloterrorist? Nå sto trafikken bom stille begge veier. Han slo på radioen. Det ble meldt at både Ekeberg- og Vålerengtunnelen var stengt i begge retninger på grunn av et trafikkuhell. Hovedfartsåren nordover. Omkjøring og kaos. Theo sjekket klokken. Dette hadde han ikke tid til. Fra tiden på Spaning hadde han fortsatt en blålampe liggende. En gammeldags saftblander med magnetfot. Han plugget den i strømuttaket og tutet seg vei ut på veiskulderen der han fortsatte sørover mot byen. Trafikken løste seg opp ved Alnabru. NRK Radio meldte at en bil fra regjeringens kjøretjeneste hadde vært involvert i en alvorlig ulykke. At det var bebudet en pressekonferanse på Politihuset klokken tolv. Theo merket at han fortsatt frøs i den varme bilen. Et land uten ledelse. Stengte veier ut av byen. Terrorister på frifot. Folk kunne få panikk av mindre.
3
Lørdag 20. juni 11.10 Politihuset på Grønland Pia Strömer møtte ham utenfor operasjonssentralen. Hun kom fra møte i krisestaben og oppdaterte ham mens de gikk opp trappene til Kriminalavdelingen. «Du blir satt til å lede etterforskningen sammen med Jånni Mikkelsen. Den strategiske og taktiske delen. Det blir i tillegg en egen gruppe med islamistfokus, og en for netthatere og potensielle soloterrorister.» Theo var overveldet av ansvaret. Hun måtte ha høye tanker om ham. Selv hadde han sett for seg en rolle som koordinator mellom PST og oslopolitiet. Døren til møterommet sto på gløtt, og hun gikk foran ham inn. Jan Petter Krum, direktøren for Politidirektoratet var der. Likedan politimester Tore Hoff, eller Papa, som var både dekkmerket og kallenavnet internt. Videre Jånni Mikkelsen og to av hans folk fra Krim: Lisbeth Müller og Herman Svenson. Theo kjente dem fra før, han gikk rundt bordet og håndhilste på alle. Krum var øverst i rang, han stilte seg ved enden av bordet. «Før dere går i gang. La meg understreke viktigheten av samarbeid på tvers av etater og avdelinger. Dette er en komplisert sak. Kommunikasjon og koordinasjon er essensielt! Dette er godt beskrevet i planverket. Nå må vi stå sammen.» Han kikket i notatene. 15
«Situasjonen krever ekstraordinær innsats av oss alle. Det er nå vi må vise hva vi er laget av!» Han lot blikket vandre rundt bordet. Stirret hver og én alvorlig inn i øynene. Pannen var blank av svette. Noen år tidligere, under en annen terroraksjon, hadde Krum vært leder for Ordensavdelingen. Byen var blitt invadert av demonstranter som protesterte mot at EU skulle få fredsprisen. Den gang hadde Krum brutt sammen og sykmeldt seg da presset ble for stort. «Vi møtes på nytt her …» Krum kikket på klokken. «Om tre timer. Jeg håper ved gud vi har svarene til da.» Han stakk papirene i dokumentmappen og strenet ut. Politimester Hoff tok ordet. Han virket oppblåst i den trange uniformsskjorten. «Deres jobb blir rett og slett å finne gjerningsmennene. Vi må punktere denne situasjonen før den eskalerer!» Kallenavnet Papa var blitt sittende ved Hoff også fordi han lignet på Ernest Hemingway. Han var en svært bestemt brumlebasse, med et bredt, kraftig ansikt, fullskjegg og et ustabilt temperament. «Dette handler ikke bare om statsministeren,» fortsatte han og svelget. «Det handler om forsvar av demokratiet og rikets sikkerhet.» Han trakk pusten tungt. «Men kanskje enda viktigere så handler det om politietatens standing i folket. Etter det som skjedde i går, og i dag, hvis vi svikter nå, så …» Han kremtet. Med ett forsto Theo hva han mente. Avstemmingen i Stortinget dagen før, som hadde endt med kabinettsspørsmål og resulterte i at Sombys regjering måtte gå av, hadde handlet om å drive gjennom den omstridte arbeidstidsreformen, som blant annet ville medføre omfattende endringer i politiansattes vakt- og overtidsordninger. Uniformerte politifolk fra hele landet hadde demonstrert mot reformen utenfor Stortinget. Nå så han for seg avisoppslag av typen «Politiet som demonstrerte mot Somby i går, voktet ham ikke godt nok i dag». 16
Politimesteren kikket på Strömer. «Noe å tilføye?» «Nå gjelder nødretten,» sa Strömer. «Dere har alle fullmakter.» «Akkurat.» Politimesteren reiste seg. «Tiden er knapp.» Han og Strömer forsvant ut døren. Mikkelsen kikket bort på ham. Han virket lite ivrig på å ta føringen. Theo var uforberedt, men reiste seg. Han grep en rød tusj og tegnet en strek på den hvite tavlen. «OK, folkens. Hva er de viktigste spørsmålene?» Lisbeth lente seg frem. «Hvordan har de klart å feste bomben til bilen?» Theo skrev spørsmålet på tavlen. Lisbeth skar en grimase. «Kanskje det finnes bilder fra et overvåkningskamera i servicegarasjen?» «Var ikke bomben plassert under et kumlokk i veien?» spurte Svenson. «Skadene på bilen tyder ikke på det,» sa Mikkelsen. «Jeg snakket med en av teknikerne.» «Hva mer?» sa Theo. «Hadde Somby mottatt trusler i forkant?» sa Lisbeth. «PST arkiverer alt sånt,» sa Theo. «Vi trenger ikke tenke på det. Netthatergruppen følger opp den listen.» «Hvordan visste de at statsministeren skulle kjøre akkurat der akkurat da?» fortsatte Lisbeth. «Har de en kilde på innsiden?» Theo tenkte etter. Lisbeth hadde rett. Attentatet var neppe mulig uten innsideinformasjon. Noen i statsministerens nærmeste krets måtte være involvert.
4
Lørdag 20. juni 12.00 Tøyen Trafikken sto stille i begge retninger. Jånni satte på blålysene og manøvrerte tjenestebilen langsomt frem mellom bilradene opp Åkebergveien. Bilene i høyre felt kravlet en etter en opp på fortauskanten og inn mot fengselsmuren. Utenfor en kafé på motsatt side satt tre fylliker og pekte og lo av dem. Theo spente på seg sikkerhetsbeltet. Han sjekket mobilen, men det var ingen nye meldinger. Florida-flyet til Hege og Juni måtte ha kommet seg i luften før alarmen gikk og avgangene ble kansellert. Han hørte rotorlyd og kikket opp. Rett frem så han politihelikopteret henge mot himmelen, over åstedet i Kværnerdalen. Jånni tok til venstre i Galgeberg-krysset, gjennom bussbommen, og akselererte kraftig oppover Vålerenga. Knokene var hvite rundt rattet, han begynte å si noe, men holdt inne. I stedet slo han på bilradioen. Det var tre år siden sist de hadde jobbet sammen, men Jånni Mikkelsen så ti år eldre ut. Øynene hadde mistet noe av gløden, håret var mer grått enn brunt, og den firskårne haken var rundere. Den gustne kjakehuden hang i sig ned mot halsen. Jånni snurpet munnen sammen i konsentrasjon mens han forserte rundkjøringen ved Etterstad og påkjøringsrampen til E6. Med en krapp U-sving kastet han bilen ned i det nordgående løpet av Vålerengtunnelen, mot kjøreretningen. Radioen sendte nyheter. Jånni skrudde opp volumet. Som18
bys tilstand var svært alvorlig. Regjeringen hadde satt kriserådet i funksjon. Publikum ble anmodet om å følge nyhetssendinger og rette seg etter politiets instrukser. Tunnelen var dunkel og gikk bratt nedover mot høyre. Theo svettet på ryggen. Kjørebanen var avsperret i andre enden, men likevel hadde han følelsen av at et vogntog når som helst kunne dukke opp bak svingen. Nyhetssendingen fortsatte. NRK meldte at justisminister Tor André Tranvik, lederen av Koalisjonspartiet, inntil videre også ville fungere som settestatsminister. «Tranvik?» fnøs Mikkelsen. «Den sveklingen?» Tranvik hadde som justisminister frontet arbeidstidsreformen, og var mektig upopulær i politietaten. I demonstrasjonen dagen før hadde det vært bannere som kalte ministeren både «landssviker» og «en fiende av et trygt Norge». «Regjeringen sitter på oppsigelse, og så skal den kujonen inn og styre landet?» Mikkelsen bannet. «Ja ja. Det tar vel ikke lang tid før han sykmelder seg.» Tranvik hadde noen år tidligere vært sykmeldt på grunn av depresjon. Theo fnøs av irritasjon. Hvorfor snakket Jånni nedsettende om andre i stedet for å konsentrere seg om oppgaven? På Politihuset passet det visst alltid å diskutere lønns- og arbeidsvilkår. Slik hadde det vært i hans egen tid òg. Samarbeidet kom ikke til å fungere med sånt oppgulp. Theo skulle til å si i ham imot, men i det samme kom tunnelåpningen til syne. Jånni bremset ned, trillet ut på broen og stanset på siden av veien. De steg ut i det skarpe sollyset og tok på seg solbrillene helt på likt. Dalen var som en gryte, luften dirret av varme. Eimen av en eksplosjon var fortsatt merkbar. Ambulansene hadde kjørt. Politihelikopteret var borte. Alle lyder var dempet, det var som om det hadde senket seg et slør av stillhet over dalen. I skrenten opp mot Ekeberg hadde skuelystne tatt oppstilling. På fortauet i Konows gate hadde et tv-team rigget seg opp med en lift. Theo var varm og ør, han følte seg som i en saktefilm uten lyd fra orkanens indre. 19
En redningsbil var i ferd med å vinsje vraket av VIP-bilen opp på planet. De skuddsikre rutene var blåst ut innenfra og hang bare i gummilistene. En av krimteknikerne kom mot dem med solen i øynene. Theo kjente igjen Wangen, en rutinert Kripos-etterforsker. Han var i hvit kjeledress og hadde et rødt bind rundt armen som markerte at han var åstedsleder. Nesen virket enda spissere og skjevere enn før. Det grå hentehåret lå i uryddige striper over skallen. «Å, er det deg?» Wangen dro hanskene av og håndhilste. «Jeg trodde du hadde sluttet?» «Han er i PST nå,» brøt Jånni Mikkelsen inn. «Vi samarbeider.» «Akkurat.» «Hva har du?» sa Jånni utålmodig. Wangen sukket. «Ikke stort, dessverre. Vi tauer bilen inn på laben så vi kan ta bedre prøver.» «Type sprengstoff?» «For tidlig å si. Det virker som ladningen detonerte foran i kupeen, og at statsministeren, som satt rett bak sjåføren, delvis ble skjermet av ham.» «Gundersen,» sa Mikkelsen. «Hva behager?» «Sjåføren.» «Å.» «Tobarnsfar. Han jobbet for meg en gang.» Wangen sukket deltagende. «Det er forferdelig.» Jånni Mikkelsen så forpint ut. Theo følte med ham. Skulle han kondolere? Vise medfølelse og klappe ham på ryggen? Han lot det være. Mikkelsen innbød ikke til nærhet. Og så var det tv-kameraet oppe i skråningen. Ble alt de foretok seg direktesendt? «Så bomben var plassert inne i kupeen?» spurte Theo. Wangen nikket mot vraket som nå ble stroppet fast på planet til redningsbilen. «Bortsett fra bulker og skraper etter autovernet er det ingen karosseriskader å snakke om.» Han pekte bortover broen. 20
«Det er heller ingen spor av noen eksplosjon i veilegemet.» «Vitneobservasjoner?» «Ikke vårt bord. Men hvem skulle det være?» Theo så seg grundigere omkring. Broen hadde tunnelåpninger omgitt av bratte skrenter i begge ender. I nord var sikten skjermet av den gamle maskinhallen på Kværner Brug. Hallen var kontorbygg nå, men det satt neppe noen der i finværet og studerte trafikken en lørdag morgen. På sørsiden og under broen lå NSBs servicehall og skiftespor for togene. Men noen av husene i Ekebergskrenten hadde sikt. De fikk organisere en dør-til-dør-utspørring. «Var det ikke en livvakt til?» spurte Theo. «En følgebil?» Wangen nikket. Svetten rant fra de buskede øyenbrynene og ned langs den skarpe neseryggen. Han dro ned glidelåsen og vrengte av seg kjeledressen. «En kvinne, faktisk. Ifølge ambulansefolkene drev hun førstehjelp på statsministeren og ble med ham til sykehuset. Hun er nok det beste vitnet.»
5
Lørdag 20. juni 12.40 Kværnerdalen Vimplene på Kværnerhallen hang rett ned. Solen trykket på åstedet som en varmelampe. Theo, Jånni og Wangen sto sammen i taushet. Åstedslederen tørket svette av ansiktet med et lommetørkle. Han kikket forsiktig opp på Jånni Mikkelsen som stirret i bakken og svelget tungt. Var han på gråten? Eller var det stillhet for å hedre en død kollega? Rundt dem på broen gikk hvite kjeledresser omkring og målte bremsespor og fotograferte løse gjenstander. I det fjerne lød helikopterduren igjen. Theo snudde seg mot lyden. Politihelikopteret var på vei inn fra fjorden mot sentrum. Det gikk lavere og forsvant ut av syne. Han vendte seg mot Wangen igjen. «Kan jeg se nærmere på vraket?» Wangen slo ut med hånden. «Naturligvis.» Theo klatret opp på planet av redningsbilen. Statsministeren hadde kjørt en ombygd og forsterket BMW 760. Den måtte være minst ti år gammel. Metallet i dørene var bulkete og oppskrapet. Theo la seg ned på alle fire og kikket innunder. Understellet virket uskadd. Bomben hadde altså ikke gått av under bilen. Han reiste seg igjen. Wangen rakte ham et par latekshansker. Theo trakk dem på, de gled lett over de svette fingrene. Et øyeblikk ble han stående og nøle, så åpnet han døren. Innsiden var dekket av blod og hudrester. En søt, emmen lukt slo 22
imot ham. Theo holdt pusten og lente seg inn. Nakkestøtten på førersetet var brukket tvert av. Bare to metallstumper sto igjen. Baksetet var dekket av blod som var i ferd med å størkne. En humle kravlet rundt i den seige grøten. Trykket av eksplosjonen i den tette kupeen måtte ha vært formidabelt. Han kunne ikke forestille seg at det var mulig å overleve. Legene på Rikshospitalet var kanskje landets dyktigste, men ikke trollmenn. Humlen lettet med blodige ben og satte seg i håret hans. Han dro seg ut og slo døren igjen. Trakk pusten. Den kvalme lukten hang igjen i nesen. Han bukserte seg forsiktig langs kanten av lasteplanet til forsiden av vraket. Frontruten hang merkelig nok fortsatt sammen og lå som et splintret glassteppe på panseret til bilen. Han oppdaget en glipe i glassmosaikken. Den var stor nok til at han kunne skimte vindusviskerfestet på baksiden. Han pekte og snudde seg mot Wangen. «Hva er dette?» Åstedslederen klatret opp og kikket nærmere. «En splint, antakelig. Utgangshullet til en stor splint.» «En splintbombe?» «Trykkbombe,» sa Wangen. «Splinten er kanskje fra en metallgjenstand i kupeen.» «Så som?» Wangen trakk på skuldrene. «Et antennefeste på dashbordet, kanskje. Sjåførens slipsnål, en bit av nakkestøttebøylene, hva som helst.» Wangen hoppet ned igjen. Han dro en boks snus opp av bukselommen. Møysommelig bakte han en pris som han plasserte bak overleppen. Theo var i tvil. Hullet i glassteppet lignet nesten et kulehull. Åpningen etter et tommetykt prosjektil. Var det løsnet skudd mot bilen? I så fall måtte det ha kommet forfra, fra et kjøretøy eller et sted rundt tunnelåpningen. Han luftet muligheten med Wangen, som skar en skeptisk grimase. «Det er alltids en mulighet. Lab-testene vil gi oss svar …» Jånni kom til. «Tenker du panserbrytende ammo?» 23
Theo nikket. Han pekte mot den bevokste skråningen som omkranset åpningen til Vålerengtunnelen. «Der borte fra et sted. Jeg tar en titt.» Wangen tørket fingrene mot buksen. «Jeg blir med.» Det var ikke mulig å klatre opp på siden av tunnelåpningen. For å komme til krattskogen måtte de gå tilbake, ned rampen og under broen på kjøreveien langs Kværnerhallen. I skyggen under broen sto bilene stille i en kø som slynget seg gjennom rundkjøringene og videre i retning Galgeberg. En eldre Renault uten klimaanlegg sto med dørene åpne. Sjåføren lente seg ut da de passerte. «Hva skjer? Er det trygt nå?» Theo ignorerte ham. Wangen tørket svette av pannen. Ved inngangen til Kværnerbyen førte en gangsti opp langs jernbanesporene, videre gjennom en kulvert og opp en trapp til Enebakkveien. De tok til venstre oppover fortauet, forbi et gult hybelhus. På oversiden av hybelhuset lå en liten parkeringsplass inn mot nettinggjerdet som skilte tomten fra togsporene. Det sto tre privatbiler og en tilhenger oppstilt på merkede plasser. De studerte gjerdet nærmere. På oversiden løp det tre lag med piggtråd. Lenger ned var nettingen rusten og gjennomvokst av småtrær og kratt. «Her,» sa Wangen og pekte. Theo gikk over. Bak tilhengeren var det et hull i gjerdet. I alt løvverket var det vanskelig å få øye på. Nettingen var klippet med tang, kuttene var blanke. Theo knelte og presset grenene til side. Han vred seg inn gjennom åpningen og reiste seg på andre siden. Wangen fulgte etter. Solen flimret ned mellom bladene. Han tok seg varsomt gjennom kjerret. Svermer av knøttsmå insekter strøk over ansiktet. Han kjente en luftstrøm med kjellerlukt. De nådde frem til et gult ventilasjonstårn. Det var fri sikt ned på veibroen. Mikkelsen sto ved tjenestebilen og vinket. Theo vinket tilbake. «Det var som faen,» vislet Wangen. «Jeg tror du har rett.» Han pekte inn under en hasselbusk. 24
Theo lente seg frem. I bakken som var dekket av gress og tørre blader, kunne de se tydelige fordypninger. Noen hadde ligget der. Til venstre lå et par avbrukne kvister. Skytteren hadde ryddet seg bedre sikt. Wangen fant frem mobiltelefonen og ringte en kollega nede på broen. «Pakk sammen og kom opp hit. Vi har et nytt åsted.» Han dro flere latekshansker opp av lommen. «Forsiktig nå.» Theo bøyde seg nærmere leiet. Til høyre for krattet vokste brenneslene tett. Han skjøv plantene varsomt fra side til side. Et stykke inn blinket noe mellom stilkene. Han stakk hånden ned og følte seg frem. Stenglene brant mot håndleddet, men fingertuppene traff noe avlangt. Han klemte det fast og dro hånden til seg. En tomhylse. En stor, blank tomhylse. Han holdt den under nesen. Det luktet ennå krutt. Bilen med Somby hadde altså ikke eksplodert. Den var blitt beskutt. «Wangen!» Åstedslederen gjorde store øyne. Han holdt frem en bevispose. Theo slapp hylsen nedi med en følelse av triumf. Nå hadde de et spor etter gjerningsmannen. Han følte seg opprømt og utålmodig. Så fikk han en ny tanke. Hvorfor hadde ikke gjerningsmannen plukket med seg tomhylsen? Hastverk? Slendrian? Det var påfallende i det ellers proffe opplegget. Wangen studerte patronhylsen gjennom plasten. «Tolvsjukaliber,» sa han. «I bunnen står det preget inn HXP12. Tallet markerer produksjonsår.» Theo fisket ut mobilen og slo nummeret til Jånni. Han fortalte om funnet. Mikkelsen var taus et par sekunder. «Jeg kommer opp,» sa han. «Med bilen.» Han la på. Theo ringte til S-2 i krisestaben og gjentok nyheten. «Vi leter altså ikke etter en bombemann, men en skarpskytter?» 25
«Nettopp.» «Det er notert.» Theo la på og ble stående med telefonen i hånden. Skulle han ringe Strömer også? Det fikk vente. «Dette var flaut,» sa Wangen fårete. «At jeg ikke oppdaget kulehullet.» «Ikke vær dum,» sa Theo distré. «Dette fant vi ut sammen.» Tankene raste. En skarpskytter fra langt hold. Det var ikke vanlig operasjonsmønster for islamistiske terrorister. På den annen side så fornyet de seg stadig. Overraskelse var terrorens natur.
SINDRE HOVDENAKK, VG
«Forrykende drama! (...) Romanen har et forrykende driv som gjør den vanskelig å legge fra seg. (...) Fuglefangerne vil uten tvil være blant høstens beste romaner innen thrillersjangeren!» SVEN GJERULDSEN, TVEDESTRANDSPOSTEN
«Velgjort samtidsdrama med politisk snert» PÅL GERHARD OLSEN, AFTENPOSTEN
ET MULIG STATSKUPP ET BRUTALT ATTENTAT EN LIVSFARLIG MULDVARP
U
nder heftige demonstrasjoner foran Stortinget forsøker en skjør mindretallsregjering å drive gjennom en omstridt arbeidsreform. Overraskende kulminerer debatten med at statsministeren stiller kabinettsspørsmål – og taper.
Morgenen etter blir statsministeren drept av en ukjent attentatmann, og landet kastes ut i et bunnløst politisk kaos. Gjerningsmannen passer ikke inn i noen normal terrorprofil, og Oslo er lammet av frykt for nye anslag. Hvem står bak, og hvorfor? Er angrepet en fordekt krigserklæring? Et forsøk på å undergrave Norges demokrati? Spesialrådgiver Theo Hannover i PST får ansvaret for etterforskningen. Raskt kommer motstridende interesser for dagen, og mye tyder på at noen i de innerste maktsirkler motarbeider ham. Theo må kjempe både mot ytre og indre fiender i en nådeløs kamp mot klokken.
OMSLAGSFOTO: JENNY MOI VINDEGG OMSLAGSDESIGN/ILLUSTRASJON: STOLTZEDESIGN.DK
FOTO: ROLF M. AAGAARD
«Helproff spenning (...) Eirik Wekre er en forfatter som så definitivt vet hva han holder på med»
EIRIK WEKRE I N K O G N I T O
DETTE SKREV ANMELDERNE OM WEKRES FORRIGE ROMAN, FUGLEFANGERNE (2014):
EIRIK WEKRE (f. 1966 i Oslo) har etablert seg
EIRIK
INKOGNITO
som vår kanskje fremste forfatter av brennaktuelle politiske thrillere. Han fikk sitt store gjennombrudd som spenningsforfatter med trilogien Operasjon Snøhvit, Operasjon Isbjørn og Operasjon Høye Nord (2008–2010). Bøkene har nådd et stort publikum i Norge og Danmark.
«Wekres trilogi er begavet, særdeles velskrevet og fint strukturerede politiske spændingsromaner, der langt hen ad vejen bevæger sig på faktuelt grundlag. De befinder sig et sted mellem Frederick Forsyth og John le Carré, tilsat det bedste fra disse års skandinaviske krimier.» LARS OVE SAUERBERG, JYLLANDS-POSTEN