Isbaderen

KVINNEN I PLAST (2010) «Kvinnen i plast nærmest krever å bli lest» Leif Ekle, NRK P2

En tidlig førjulsmorgen heves liket av Sveinung

«Vannet på den dødes ansikt frøs til is mens de så på.»

Adeler opp fra havnebassenget ved Oslo Rådhus.

Det ser ut som en julebordsulykke, men politietterFoto: Rolf M. Aagaard

forsker Lena Stigersand avdekker snart at det dreier seg om et drap. Hun får et tips om at den drepte

«Kjell Ola Dahl leverer varene. Hver gang.»

Anita Hartviksen Ravn, Rana Blad

kvelden før hadde et møte med en frem­tredende stortingskvinne. Politikeren avviser at hun kjenner Kjell Ola Dahl debuterte i 1993 og har siden

til Adeler, men Lena har en sterk mistanke om at

ut­gitt en rekke kritikerroste kriminalromaner. I

hun lyver. Etter konfrontasjonen legger hun merke

2000 fikk han Rivertonprisen for En liten gyllen ring. Hans kriminalromaner utgis i 14 land.

«Få er bedre enn Kjell Ola Dahl på å skrive filmatiske scener.»

Arne Guttormsen, Vårt Land

LINDEMANS TIVOLI (2008)

til at en bil følger etter henne – en bil hun senere

«... en medrivende leseopplevelse med thrillerspenning og humrende skråblikk på dårskap.»

Per Haddal, Aftenposten

observerer på gaten utenfor boligen sin. www.kjelloladahl.no kodahl.blogspot.com

Isbaderen

Saken får stadig større dimensjoner. Lena blir av sin overordnete bedt om å holde stortingsrepresentanten unna drapsetterforskningen. Hvem kan som politiførstebetjent Gunnarstranda etterforsker drapet på, sett hvem som dyttet Adeler i vannet?

9

788205 418370

«En roman som klarer det kunststykket å være underholdende uten å være grunn.»

Norunn Ottesen Seip, Dagsavisen

LINDEMAN & SACHS (2006)

Isbaderen

hun stole på? Og har den narkomane jenta

«Den skal stå tidleg opp som vil gjere ein like bra jobb som Kjell Ola Dahl med å snekre i hop ei komplisert krimgåte og plassere henne i eit truverdig miljø i dagens Oslo» Asbjørn Sjøstrand, Bergens Tidende

«Kanskje en av de beste romaner fra finansmiljøet i Norge.»

Trygve Hegnar, Kapital

DEN FJERDE RANEREN (2005) «Spennende politikrim med ekstra vri.»

Kurt Hanssen, Dagbladet «Elitekrim ... Kjell Ola Dahl er en av de store i norsk krim, og Den fjerde raneren viser hvorfor: Her er storyen effektivt fortalt, framdriften er dynamisk og leseren får hele tiden påfyll.»

Stavanger Aftenblad

Š Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook, Falun Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Norbook Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13.5 pkt.

Omslagsdesign: Koitz animation & graphics ISBN 978-82-05-41837-0 ISBN 978-82-525-7868-3 (Bokklubben)

Kjell Ola Dahl

Isbaderen Kriminalroman

Oslo, torsdag 10. desember

1 Nina baner seg vei mot strømmen av mennesker som velter opp fra T-banetrappene på Egertorget. Hun fortsetter nedover Karl Johan, der varmekablene under belegningssteinene holder bakken snøfri. Hun setter farten opp.

Trafikklyset skifter til rødt, men Nina stanser ikke. Hun kaster et blikk over skulderen og løper videre. Eksosen som smyger seg over åpen asfalt reflekterer lyset fra bilene i morgenrushet og kryper opp langs karosseriene.

Plastnisser iført ullgensere og vadmelsbukser står og ler i montrene. Utstillingsfigurene smiler frosne smil og vinker med stive armer. Nina halser forbi, en skygge i vinduet.

Nina løper ned trappene til Jernbanetorget T-banestasjon.

Et tog kommer drønnende inn på stasjonen og stanser.

Dørene slår opp. Folk flommer ut på perrongen.

Nina drøyer. Venter. Ser seg om. Dørene slås igjen. Hun kaster seg inn i siste øyeblikk. En mann gjør det samme i vognen bak.

Toget starter. Det er lunere her inne, men Nina fryser.

T-banetoget rykker og kaster på seg i svingene. Passasjerene klamrer seg fast til stengene som går fra golv til tak. Nina sitter med ryggen mot kjøreretningen. Hun lar øynene sveipe over passasjerene, som sitter tett og står tett, 5

noen med blikket mot taket, andre med øynene fordypet i en avis eller en bok. Nina lar blikket vandre videre. Hun får øyekontakt med forfølgeren.

Han sitter langt bak i vognsettet og løfter hånden til en hilsen.

Nina reiser seg med et rykk. Hun halter framover i vognen. Det er tett av mennesker på toget og Nina skjuler seg bak andres rygger idet hun manøvrerer seg mot døren.

Toget stanser på Grønland stasjon.

Dørene slår opp.

Nina venter, like før dørene skal lukkes, går hun av.

Toget kjører videre.

Nina står igjen på perrongen. Hun står helt stille, som om hun er redd for å undersøke, redd for å vite resultatet av sin plutselige manøver. Endelig snur hun seg. Da oppdager hun forfølgeren som står noen meter unna.

De står og ser hverandre inn i øynene noen lange og tause sekunder. Nina skal til å si noe. Ordene drukner i larmen fra et nytt tog som bremser ned foran perrongen og stanser. Mannen leser Ninas frykt.

Dørene slås opp, folk strømmer ut og et fåtall går på.

De to står stadig stille. Bare Ninas blikk flakker.

Dørene er på vei til å lukkes.

Nina kaster seg inn.

På mirakuløst vis gjør forfølgeren det samme idet dørene slår igjen.

Toget begynner å kjøre. Nina går framover i vognen, skubber mennesker til side. Hun befinner seg i fremste vognsett. Hun må stanse da hun ikke kommer lenger.

Sakte snur hun seg og møter forfølgerens blikk. Hun står slik idet toget kommer fram til neste stasjon. Dørene slås opp. Nina venter. Dørene skal til å lukkes.

Nina kaster seg ut i siste sekund.

Nina går sakte og kaster jagede blikk til begge sider.

6

Idet toget kjører videre, ser hun seg om. Ser bare passasjerer, ikke forfølgeren. Det tynnes ut med mennesker på perrongen.

Da oppdager hun det. Hun har passert ham. Nå setter mannen seg i bevegelse. Han begynner å gå mot henne.

Nina rygger, nedover perrongen. Det er bare dem nå.

Nina er presset mot veggen. Men veggen har en åpning.

Hun kaster seg rundt og hopper ned på skinnegangen.

Hun løper inn i tunnelen. Snart har hun glidd i ett med mørket i tunnelen.

2 Den nederste stripen av himmelen var en purpurfarget linjal over horisonten: et rødt innhogg i en pastell av gråtoner. Det dampet frost av vannet i havnebassenget. Minus 24 utenfor. Om få dager ville havna fryse til.

Lena bremset ned for rødt lys på Kontraskjæret. Bare tanken på 24 minus fikk henne til å hutre.

«Har du sånt liggende her?» spurte Emil Yttergjerde.

Han satt stadig sammenkrøpet i passasjersetet og rotet igjennom hanskerommet på jakt etter en CD. Nå holdt han fram en uåpnet pakke med OB. «Du finner den ikke der,» sa hun. «Den ligger garantert i et annet cover, jeg klarer ikke holde orden på CD-er når jeg kjører bil.»

«I et annet cover? Vi snakker om Tom Waits,» sa Emil.

«Du kødder ikke med Tom Waits på den måten.» Han fortsatte å lete i hanskerommet. Lyset skiftet til grønt, og Lena satte bilen i gir.

7

«Hva er dette?» spurte Emil Yttergjerde, idet hun giret ned, svingte og krysset trikkesporet.

Lena skvatt. «Slipp den,» sa hun fort. «Det er en pepperspray.»

«Den er jo farlig,» sa Emil.

«Nettopp derfor skal du legge den fra deg!»

Lena styrte bilen mot på Rådhusbrygga der det sto parkert en patruljebil og en gul ambulanse.

Lena stanset og trakk til håndbrekket. Tok peppersprayen ut av hendene hans. «Hvor er lokket?»

«Det var ikke på.»

«Få lokket.»

«Det er sant, det var ikke på.»

Lena slengte sprayen fra seg, åpnet døren og gikk ut.

Kulden møtte kroppen som en hard vegg. Det knirket i snødekket for hvert skritt idet hun gikk mot to uniformerte betjenter som var i ferd med å rigge til sperrebukker og teip. To andre skikkelser manøvrerte en gul lift på bryggekanten.

Hun skrittet over sperreteipen, fortsatte forbi murhuset på utstikkeren og gikk helt fram til bryggekanten. Motoren i liften mjauet. En mann i redningsdrakt sto på en redningsflåte og festet en stropp under armene på en livløs mannsskikkelse som fløt i vannskorpen.

En av karene fra AMK prikket henne på skulderen. «Jeg skjønte at det er du som bestemmer her?»

Hun nikket.

«Han er død og har vært død en stund, vi har ikke noe her å gjøre, så vi trekker oss.»

Hun nikket igjen. «Ok.» Ambulansen startet opp og kjørte vekk.

Liften heiste liket opp fra vannet. Den stive kroppen dunket i murkanten og kranføreren bannet.

En trikk gled ut fra stoppestedet foran vestbanetomta 8

og ble borte bak de spisse takene på teltene i julemarkedet som lignet en slags landsby foran rådhuset. Julebelysningen glødet der inne.

Kranføreren bannet igjen. Kroppen steg høyere og roterte i luften. Jakkeslagene hang ned som tunge vimpler. Det dryppet vann som straks frøs til istapper på tøyet.

Mannen ved liften brølte at noen skulle ta tak. Hender ble strakt i været, hanskekledde, vottekledde. De nådde ikke opp. Kroppen hang for høyt.

«Ned, ned, ned,» hvisket Lena til kranføreren.

Liket deiset i bakken. Emil Yttergjerde grep tak i stroppen og veltet kroppen over på ryggen. Vannet på den dødes ansikt frøs til is mens de så på. Et glasert fjes tilhørende en ung mann med kort, lyst hår. Lena knelte og undersøkte hendene. Ingen giftering, men et kostbart armbåndsur om venstre håndledd: en kronograf fra Tissot som tikket og gikk. Klokken var blitt ni.

Lyden av korsang kunne høres langt unna, kom i bølger gjennom grålysningen. Lena snudde seg og speidet.

Bak gjerdene, mellom teltene til julemarkedet, kunne hun skimte en gruppe nonner som sang en hymne for de først ankomne gjestene. Svartkledde. De lignet kråker.

En gruppe tilskuere hadde samlet seg bak politisperringen. Det lynte i en blits.

«Dress og pensko i 25 minus,» mumlet Emil og la til som for å forklare: «Hjem fra julebord, dritings, og så gikk han til kanten av brygga for å pisse.»

Lena knelte ned, grov i de fuktige lommene og fant et nøkkelknippe. I innerlommen på dressjakken lå en lommebok.

Hun åpnet den stivfrosne lommeboken. Måtte ta av seg hanskene. Blåste på fingrene og studerte bankkortet: Eieren av kortet het Sveinung Adeler. Fødselsdatoen viste at han var 31 år gammel. Lommeboken inneholdt også en 9

resept på kortisonsalve og en bunke sedler som ennå ikke hadde rukket å fryse sammen til en isblokk. Hun talte to tusen to hundre kroner.

Den døde hadde vært en lang person, slank og velproporsjonert. To år yngre enn meg, tenkte Lena. Dette er en fyr som i går kunne ha sittet på samme buss som meg eller trent seg svett i samme sal etterpå, på spinningen.

Bare innmari trist, tenkte hun og skuttet seg. Nonnene sluttet endelig å synge. Det var blitt lysere, desembers grålysning. Det skramlet fra Nesoddfergen som la til land hundre meter unna. En svart flokk med vinterkledde mennesker veltet ut og spredte seg før de fortsatte mot Vikaterrassen og Nationaltheatret.

De eneste som var fokusert på scenen hun selv sto på, var den lille gruppen med pressefolk bak sperreteipen.

Da likbilen startet opp og tok den døde med til Rettsmedisinsk institutt, hadde to åstedsgranskere tatt utstikkeren i besittelse. Lena og Emil ruslet tilbake mot bilen.

Lena trakk pusten da hun nådde sperreteipen hvor pressefolkene ventet, og sa: «Vi vet ikke noe mer enn det dere har sett. Mann, etnisk norsk, antakelig forulykket i løpet av natten. Vi skal bringe fakta på det rene og sender en pressemelding når vi vet mer.»

Hun skyndte seg forbi flokken.

En hånd grep henne om armen.

Lena snudde seg.

Mannen som holdt i henne var rundt førti, med langt brunt og bølget hår, kledelig ubarbert ansikt, grå øyne som søkte hennes over et smil som blottla en liten glipe mellom fortennene.

«Et foto av deg?» Han vinket med et kamera. Øynene hans blinket muntert, og hun smilte tilbake.

10

«Nei, takk,» sa hun og åpnet bildøren. Hun satte seg inn.

«Her!» Hun tok imot visittkortet han rakte henne og trakk døren til seg.

Emil satte seg bak rattet. Pressefolkene var på vei vekk.

Hun betraktet skikkelsen som beveget seg ledig over plassen idet han knyttet skjerfet tettere om halsen og trakk en lue over hodet. Hun leste på kortet: Steffen Gjerstad, journalist.

«Jeg kjenner han fyren litt,» sa Emil. «Det vil si, dama mi gjør det. Monica. Hun sitter i resepsjonen i Dagens Næringsliv. Han jobber der.»

«Pen rumpe,» sa Lena.

«Lena,» flirte Emil og ristet smilende på hodet. Han startet bilen og satte den i gir med et lite byks.

3 Fartein Rise var en høy og litt mager kar med langt hår som han hele tiden gredde tilbake med to fingre idet han forsøkte å feste det bak ørene. Frisyren måtte være en relikvie fra tjue år tilbake, da Fartein Rise var i motorsykkelpatruljen, red sin digre BMW og dro damer med hippiestilen sin. Han holdt stilen i hevd med sin korte skinnjakke. Men håret var blitt tynt og gråsprengt med årene.

«Det er bare utrolig,» sa Rise på bergensdialekt. «En av vognførerne på T-banen ser et menneske løpe på sporet i tunnelen. Han slår alarm. Driftsavdelingen på Tøyen stanser all trafikk og sender folk inn for å sjekke. De trå11

ler tunnelen og finner ikke en levende sjel – påstår de. Så settes trafikken i gang igjen. På Grønland stasjon står Grorudbanen. Den rekker å kjøre to hundre meter. Gjett hva som skjer? Denne damen står bak en av søylene mellom sporene der inne. Og hun bare kaster seg fram.»

Gunnarstrandas kulepenn sluttet å virke. Han kikket opp. Så rett på Rise. Det virket som Rise ventet på en kommentar. Gunnarstranda prøvde pennen igjen. Den virket ikke. «Har du en penn?» spurte han.

Rise fisket opp en sølvfarget Ballograf fra brystlommen på motorsykkeljakken.

«Damen ble jo kjørt i småbiter. Kunne lagt alt sammen i en bærepose fra IKEA,» sa Rise. «Hadde det ikke vært så grisete. Tjue minutter høytrykksspyling i vinterkulden er jo et helvete for alle.»

Gunnarstranda var ikke interessert i Rises oppdrag på T-banen. Men pratingen gjorde ham ukonsentrert. Han var halvveis ferdig med å fylle ut tippekupongene. Men hvor var han i systemet?

Emil Yttergjerde kom inn gjennom døren og satte seg ved siden av Gunnarstranda.

«Litt av en start på dagen,» sa Rise.

Yttergjerde hvisket til Gunnarstranda: «Hva snakker han om?»

Gunnarstranda ga opp å fylle ut flere kryss. Han skjøv kulepennen tilbake og samlet tippekupongene sammen.

«Hva er det du snakker om, Rise?»

«En dame kastet seg foran et tog på T-banen,» sa Fartein Rise, «det er selvsagt tragisk, og selvmordere er jo utspekulerte. Men hvordan er det mulig? Folk på T-banen påstår at de sjekket tunnelen uten å finne henne. Jeg som står foran T-banevognen, ser jo at det er flere gjemmesteder der inne. Nisjer i tunnelveggen, stengt med gitre. Men gitter kan jo brytes opp.»

12

«Jeg blir dårlig hver gang jeg hører om selvmord,» sa Yttergjerde.

«Jeg fatter bare ikke at det er mulig,» gjentok Rise. «De som gjennomsøker den tunnelen må jo skjønne at det lønner seg å lete grundig. Det blir mye lengre trafikkstans etter et selvdrap.»

«Det tror jeg de skjønner,» sa Gunnarstranda tørt. Han likte dårlig å høre folk klage på andres arbeid. Det minnet om sladring. Kakling rundt vannposten.

«Var hun ung?» spurte Yttergjerde.

Rise trakk på skuldrene. «Nærmest tannløs og med sprøyteutstyr i lommene, narkovrak. Type Plata. Hun skulle bare visst hvor mye trøbbel hun skapte. Hvorfor skulle hun drepe seg selv der nede? Kunne hun ikke like godt kjørt i seg en sprøyte med heroin?»

«Narkovrak?» sa Yttergjerde. «Noen vi kjenner?»

Rise trakk på skuldrene. «Hun het Nina Stenshagen.»

Yttergjerde ristet på hodet.

«Hvordan er det mulig,» begynte Rise igjen, «gjennomsøke en tunnel med lyset på, uten å finne …»

Gunnarstranda, som hadde bestemt seg for å fylle ut kupongene annensteds, hørte ikke mer. Døren slo i med et brak bak ham.

4 Lena fant en luke mellom to halvmeterhøye kanter av brøytet snø i Vogts gate. Dette var Lenas spesiale, lukeparkering med lav margin. Hun ga tegn og kjørte forbi den fremste bilen, ga blaffen i køen som bremset ned bak, og rygget uten videre inn i luken, vred rattet hardt over 13

KVINNEN I PLAST (2010) «Kvinnen i plast nærmest krever å bli lest» Leif Ekle, NRK P2

En tidlig førjulsmorgen heves liket av Sveinung

«Vannet på den dødes ansikt frøs til is mens de så på.»

Adeler opp fra havnebassenget ved Oslo Rådhus.

Det ser ut som en julebordsulykke, men politietterFoto: Rolf M. Aagaard

forsker Lena Stigersand avdekker snart at det dreier seg om et drap. Hun får et tips om at den drepte

«Kjell Ola Dahl leverer varene. Hver gang.»

Anita Hartviksen Ravn, Rana Blad

kvelden før hadde et møte med en frem­tredende stortingskvinne. Politikeren avviser at hun kjenner Kjell Ola Dahl debuterte i 1993 og har siden

til Adeler, men Lena har en sterk mistanke om at

ut­gitt en rekke kritikerroste kriminalromaner. I

hun lyver. Etter konfrontasjonen legger hun merke

2000 fikk han Rivertonprisen for En liten gyllen ring. Hans kriminalromaner utgis i 14 land.

«Få er bedre enn Kjell Ola Dahl på å skrive filmatiske scener.»

Arne Guttormsen, Vårt Land

LINDEMANS TIVOLI (2008)

til at en bil følger etter henne – en bil hun senere

«... en medrivende leseopplevelse med thrillerspenning og humrende skråblikk på dårskap.»

Per Haddal, Aftenposten

observerer på gaten utenfor boligen sin. www.kjelloladahl.no kodahl.blogspot.com

Isbaderen

Saken får stadig større dimensjoner. Lena blir av sin overordnete bedt om å holde stortingsrepresentanten unna drapsetterforskningen. Hvem kan som politiførstebetjent Gunnarstranda etterforsker drapet på, sett hvem som dyttet Adeler i vannet?

9

788205 418370

«En roman som klarer det kunststykket å være underholdende uten å være grunn.»

Norunn Ottesen Seip, Dagsavisen

LINDEMAN & SACHS (2006)

Isbaderen

hun stole på? Og har den narkomane jenta

«Den skal stå tidleg opp som vil gjere ein like bra jobb som Kjell Ola Dahl med å snekre i hop ei komplisert krimgåte og plassere henne i eit truverdig miljø i dagens Oslo» Asbjørn Sjøstrand, Bergens Tidende

«Kanskje en av de beste romaner fra finansmiljøet i Norge.»

Trygve Hegnar, Kapital

DEN FJERDE RANEREN (2005) «Spennende politikrim med ekstra vri.»

Kurt Hanssen, Dagbladet «Elitekrim ... Kjell Ola Dahl er en av de store i norsk krim, og Den fjerde raneren viser hvorfor: Her er storyen effektivt fortalt, framdriften er dynamisk og leseren får hele tiden påfyll.»

Stavanger Aftenblad