Format: 133 x 211 mm (Klaffer: 90mm)
EN NY S AK FOR P OLITIFØRSTEBE TJENT WILLIAM WISTING.
MORTEN ABRAHAMSEN, VG
«Tilhører kremen av norske kriminalforfattere ... Nok en utmerket kriminalroman fra denne velorienterte forfatteren.»
Om Den eneste ene (2007): «Den eneste ene føyer seg inn i rekken av det som nå er fire forbilledlige krimromaner.» KURT HANSSEN, DAGBL ADET
Om Når havet stilner (2006):
TERJE STEML AND, AFTENPOSTEN
Om Felicia forsvant (2005):
JAK THUNDENE
«... boken byr på et meget velutviklet, endog sofistikert plott. Her kommer overraskelsene tett som hagl.»
JØRN LIER HORST BLE TILDELT BOKHANDLERPRISEN 2011
TERJE STEML AND, AFTENPOSTEN
9
788205
429529
DE SIGN: BJØR N KU LSET H
JAK THUNDENE
«Knallbra fra Horst.»
Wisting har brukt hele sitt yrkesliv på å jakte på forbrytere. Nå er det han som er byttet, og han må arbeide på egen hånd og i skjul for å finne ut hvem av deres egne som konstruerte det falske beviset, og hva som egentlig skjedde den gangen. Han får hjelp av journalistdatteren Line, men også fra svært uventet hold. Så forsvinner en ny, ung kvinne. Det blir starten på et nervepirrende kappløp.
JØRN LIER HOR ST (f. 1970 i Bamble) har i flere år arbeidet som etterforskningsleder ved Vestfold politidistrikt. Han debuterte som krimforfatter i 2004, og har utgitt sju kriminalromaner med politimannen William Wisting i hovedrollen. Han mottok Bokhandlerprisen i 2011 for Vinterstengt.
HORST
TERJE STEML AND, AFTENPOSTEN
William Wisting suspenderes og settes selv under etterforskning mistenkt for å ha fabrikkert bevis. Han var etterforskningsleder i en av landets mest medieomtalte straffesaker, da unge Cecilia Linde ble funnet drept. Nå, 17 år senere, har det kommet for en dag at bevisene som felte gjerningsmannen var forfalsket. Mediene værer nytt blod.
JØRN LIER
«Nattmannen er en svært godt konstruert krim.»
FOTO: CHRISTI A N ELG V IN
Om Nattmannen (2009):
Anmelderne mener: Om Vinterstengt (2011): «Førsteklasses krim.» SINDRE HOVDENAKK, VG
«Krimelskere: Les!» KNUT HOLT, FÆDREL ANDSVENNEN
Om Bunnfall (2010):
JAK THUNDENE
«Strålende krim på dypt vann.» MORTEN ABRAHAMSEN, VG
«Blink igjen fra Horst.» TERJE STEML AND, AFTENPOSTEN
OMS L AGS DE SIGN: BJØRN KU LS E TH
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 80 g Super Snowbright 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Bjørn Kulseth / Fjeldheim & Partners ISBN 978-82-05-42952-9 ISBN 978-82-525-8059-4 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Jørn Lier Horst
Jakthundene Kriminalroman
JØRN LIER HORST Tidligere utgitt: Nøkkelvitnet. Kriminalroman, 2004 Felicia forsvant. Kriminalroman, 2005 Når havet stilner. Kriminalroman, 2006 Den eneste ene. Kriminalroman, 2007 Kodenavn Hunter: Dobbeltspill (NRK Aktivum) 2008 Kriminalteknikk. Vitenskapsbiblioteket, 2008 Nattmannen. Kriminalroman, 2009 Bunnfall. Kriminalroman, 2010 Vinterstengt. Kriminalroman, 2011 Salamandergåten. Ungdomsbok, 2012 (Kagge) Maltesergåten. Ungdomsbok, 2012 (Kagge)
1
Regnet kom i kraftige skurer som slo mot ruta. Vannet sildret nedover vinduene, og det dryppet fra takutspringet ned på fortausbordene utenfor. Kraftige vindkast fikk de nakne greinene på poplene til å skrape mot veggene. William Wisting satt ved et av vindusbordene og stirret ut. Klebrig høstløv ble revet løs fra det våte fortauet og kastet med vinden. Det stod en flyttebil der ute i regnet. Et ungt par løp ut til den med noen store pappesker før de hastet tilbake mot portrommet. Wisting likte regn. Han visste ikke riktig hvorfor, men det la liksom en demper på alt. Det fikk ham til å senke skuldrene og pulsen til å slå litt roligere. Myke jazztoner blandet seg med lyden fra nedbøren. Wisting snudde seg mot disken. Flammene på de mange stearinlysene kastet blafrende skygger langs veggene. Suzanne smilte til ham, strakte hånden opp mot hylla på veggen og skrudde musikken litt lavere. De var ikke helt alene i det avlange lokalet. Rundt et bord ved enden av disken satt tre ungdommer. Det intime og urbane kafélokalet var blitt et stamsted for studenter fra den nyopprettede avdelingen for Politihøgskolen. Han snudde seg mot vinduet igjen. Den gylne freden stod det i en bue med speilvendte, frostede bokstaver. Galleri og kaffebar. Det hadde alltid vært Suzannes drøm. Hvor lenge hun hadde båret på den, visste han ikke. En vinterkveld hadde hun lagt fra seg boka hun leste, og fortalt at den handlet 5
om fergemannen på Hudson River. I hele sitt liv hadde han seilt mellom New York og Jersey, fram og tilbake, tilbake og fram. Dag etter dag, år etter år. Så en dag hadde han tatt sin store beslutning. Han dreide båten og satte kurs til havs for full fart, ut på det store havet han hadde drømt om i hele sitt liv. Neste dag hadde hun kjøpt kafélokalet. Hun hadde spurt hva som var hans drøm, men han hadde ikke svart. Ikke fordi han ikke ville, men fordi han ikke visste. Han likte livet sitt slik det var. Han var politimann og ønsket ikke at noe skulle være annerledes. Arbeidet hans som etterforsker ga ham en følelse av å gjøre noe som var viktig og betydningsfullt. Han løftet kaffekoppen, trakk til seg søndagsavisa og kastet et nytt blikk ut i høstmørket. Vanligvis satt han innerst i lokalet, der ikke så mange la merke til ham. Men i dette været var det ikke så mange som var ute, og han kunne sitte i fred ved vindusbordet uten at noen forbipasserende kjente ham igjen og kom inn for å slå av en prat. Han var etter hvert blitt vant til å bli gjenkjent på gata, og det skjedde stadig oftere etter at han hadde latt seg overtale til å bli med i et talkshow på TV for å snakke om en av sakene han hadde arbeidet med. En av guttene ved bordet foran disken hadde kikket på ham da han kom inn og dultet til de to andre. Wisting hadde kjent igjen ham også. Han var en av politistudentene. På starten av semesteret hadde Wisting blitt invitert til å holde foredrag om etikk og moral. Gutten var en av dem som hadde sittet på første rad. Wisting trakk avisa til seg. Forsiden var preget av slanketips, varsel om mer regn og intriger i et realityprogram på TV. Det var sjelden søndagsavisene inneholdt ferske nyheter. Hermetikkstoff, kalte Line sakene som hadde ligget i redaksjonen i dager og uker før de kom på trykk. Datteren hadde vært journalist i VG i snart fem år nå. Det var et yrke som passet nysgjerrigheten og den kritiske sansen hun var utstyrt med. Hun hadde vært i ulike avdelinger, men for tiden jobbet hun i krimredaksjonen. Det førte til at redaksjonen hun var 6
en del av noen ganger dekket saker Wisting arbeidet med. Det ga ham en dobbeltrolle han greit hadde klart å håndtere. Det han mislikte med datterens karrierevalg, var tanken på at jobben ville bringe henne tett på alle samfunnets grusomheter. Wisting hadde vært politimann i 31 år. Det hadde gitt ham innsikt i de fleste former for brutalitet og råskap, men også mange søvnløse netter. Det var noe han ønsket datteren skulle bli forskånet for. Han bladde forbi kommentarsidene og skummet gjennom det som var av nyhetsstoff. Han regnet ikke med å finne noen saker fra Line. Han hadde snakket med henne før helgen og visste at hun var på en friperiode. Å diskutere aktuelle nyhetssaker med Line var noe han stadig satte mer pris på. Det hadde ikke vært lett for ham å innrømme det, men samtalene med Line hadde gjort noe med hvordan han så på sin egen rolle som politi. Hun hadde et utenfrablikk på ham og yrkesgruppen hans som mer enn en gang hadde fått ham til å revurdere ganske så stivnede oppfatninger om seg selv. Senest under foredraget for politistudentene, der han snakket om hvor viktig det var for folks trygghet og tillit at politiet opptrådte med integritet, anstendighet og skikkelighet, hadde han opplevd at Lines synspunkter hadde gitt ham en verdifull ballast. Han hadde forsøkt å forklare de kommende kollegaene hvor viktig grunnverdiene for politirollen var. At det handler om saklighet og objektivitet, ærlighet og oppriktighet, og en konstant søken etter sannhet. Da han kom til programoversikten bakerst i avisa, reiste studentene seg fra bordet. De ble stående ved døra og kneppe jakkene. Den lengste av dem søkte Wisting med blikket. Wisting smilte og møtte det med et gjenkjennende nikk. «Fri i dag?» spurte den andre. «Det er en av fordelene når du har vært så lenge i etaten som meg,» svarte Wisting. «Jobb fra åtte til fire og fri hver helg.» «Takk for et godt foredrag, forresten.» Wisting grep kaffekoppen. 7
«Hyggelig av deg å si det.» Studenten ville si noe mer, men Wistings telefon ringte. Han fant den fram, så at det var Line og svarte. «Hei, pappa,» sa hun. «Har noen fra avisa ringt deg?» «Nei,» svarte Wisting og nikket til de tre studentene som var på vei ut. «Hvordan det? Har det skjedd noe?» Line svarte ikke. «Jeg er innom redaksjonen nå,» forklarte hun. «Har du ikke fri?» «Jo, men jeg var og trente og stakk bare en rask tur oppom.» Wisting drakk av koppen. Han kjente igjen mye av seg selv i datteren. Vitebegjæret og ønsket om alltid å være der ting skjedde. «Det kommer til å stå om deg i avisa i morgen,» sa Line og tok en pause før hun fortsatte: «Men denne gangen er det deg de er ute etter. Det er deg de skal ta.»
2
Line hørte farens pust i øret. Hun skjøv musepekeren vilkårlig over skjermen der saken om faren var gjort klar til publisering. Ansiktet hans frontet oppslaget. «Det handler om Cecilia-saken,» forklarte hun. «Cecilia-saken?» gjentok faren i den andre enden. Stemmen hans var nølende. Det var en av de sakene han aldri hadde villet snakket om. En av de vanskelige og vonde. «Cecilia Linde,» forklarte Line, men visste at faren ikke trengte noen påminnelse. Han hadde vært en ung etterforsker den gangen, og det hadde vært en av tiårets mest omtale drapssaker. Hun hørte faren svelge og lyden av en kopp som ble satt ned mot bordplaten. «Ja vel?» sa han bare. Line kikket opp fra skjermen. Ved nyhetsdesken reiste redaksjonssjefen seg og gikk mot trappa til etasjen over. Det var tid for kveldsmøte, der de siste trådene til morgendagens avis ble samlet og en endelig beslutning om hvilke saker som skulle på førstesiden, ble tatt. Saken de hadde forberedt om faren fylte to sider, og var et åpenbart førstesideoppslag. Drapet på Cecilia Linde satt fortsatt langt framme i lesernes bevissthet, og kom til å selge godt nå også, selv etter 17 år. «Advokaten til Haglund har sendt en begjæring til Gjenopptakelseskommisjonen,» forklarte hun da redaksjonssjefen hadde passert. Faren var taus i andre enden. Nyhetssjefen stokket en bunke papirer og fulgte etter redaksjonssjefen til etasjen over. Line skumleste saken foran seg på nytt. Den stilte 9
egentlig flere spørsmål enn den ga svar, og hun forstod at dette var en sak som kom til å gå som føljetong, ikke bare i hennes avis. «En privatetterforsker har jobbet med saken,» fortsatte hun. «Hva har det egentlig med meg å gjøre?» spurte faren, men hun hørte på stemmen hans at han forstod hva som var i ferd med å skje. Det var faren som hadde ledet etterforskningen den gangen for 17 år siden. I mellomtiden var han blitt en profilert politimann. Et kjent ansikt som kunne stilles til ansvar og som gjorde det lettere å sette dagsorden. «De mener det har blitt fabrikkert bevis,» forklarte Line. «Hva slags bevis?» «DNA-beviset. De mener det ble plantet av politiet.» Hun så for seg hvordan fingrene hans krummet seg rundt kaffekoppen på bordet foran ham. «Hvordan begrunner de det?» ville han vite. «Advokaten har fått prøvene analysert på nytt og mener at sigarettsneipen det ble funnet DNA på, ble plantet.» «Det påstod de den gangen også.» «Advokaten mener at de kan bevise det, og sier at dokumentasjonen er oversendt Gjenopptakelseskommisjonen.» «Jeg skjønner ikke hvordan han kan bevise noen ting,» mumlet faren. «De har et nytt vitne også,» fortsatte Line. «Et som kan gi Haglund alibi.» «Hvorfor stod ikke vitnet fram den gangen?» «Han gjorde det,» sa Line og svelget. «Han skal ha ringt den gangen og snakket med deg, men det skjedde ikke noe mer.» Det ble stille i andre enden. «Det er kveldsmøte her nå,» fortsatte Line. «Men de kommer til å ringe deg for en kommentar. Du bør forberede deg på hva du skal si.» Faren forble taus. Line lot blikket hvile på skjermen. Bildet av faren tok det meste av plassen. De hadde brukt et pressebilde fra da han var gjest i dette talkshowet for nes10
ten et år siden. Studiokulissene var lette å kjenne igjen og fungerte som en slags subtil understrekning av at det var en kjent etterforsker som nå ble anklaget for lovbrudd. På bildet var det tykke, mørke håret hans litt i uorden. Han hadde et stramt smil om munnen, og rynkene i ansiktet røpet at han hadde opplevd mye. Han stirret inn i kameraet med mørke øyne og et rolig blikk. I fjernsynsprogrammet hadde han framstått som den rettskafne og erfarne politimannen han var, men også som en omsorgsfull og bekymret etterforsker med et sterkt samfunnsengasjement. I morgen kunne bildeteksten få folk til å se på ham med andre øyne. Øynene kunne oppfattes som kalde, og det stramme smilet kunne virke falskt. Medias makt ble til avmakt. «Line?» Hun rettet på telefonen. «Ja?» «Det er ikke sant. Ikke noe av det de sier er sant.» «Jeg vet det, pappa. Du trenger ikke fortelle det til meg, men det kommer uansett til å stå på trykk i morgen.»
3
Kveldsstillheten hadde lagt seg over redaksjonslokalene. Bilder fra utenlandske nyhetskanaler gled over de tause fjernsynsskjermene, akkompagnert av lyden fra trente fingre som løp over tastaturene og enkelte lavmælte telefonsamtaler. Line var i ferd med å logge seg av datamaskinen da redaksjonssjefen kom skrittende ned fra kveldsmøtet. Han het Joakim Frost, men ble bare kalt Frosten. Han så seg rundt i rommet før han gikk over mot henne. Blikket var kaldt, som om han så tvers gjennom henne. Det ble sagt om ham at han hadde fått stillingen som redaksjonssjef nettopp fordi han ikke var i stand til å se de menneskelige tragediene bak overskriftene. Hans mangel på empati hadde med andre ord gitt ham de rette kvalifikasjonene. «Jeg beklager,» sa han og tok det for gitt at hun hadde sett saken de forberedte om faren hennes. «Jeg skulle til å ringe deg for å gi deg en orientering, men nå er du her.» Line nikket. Hun visste han hadde vært pådriver for oppslaget og kjente ham for godt til å starte en diskusjon. Han var en standhaftig vokter av avisas kommersielle interesser. For ham handlet det om å hale inn førstesider, og hun var ikke interessert i å høre ham fortelle om en uavhengig og fri presse. Dessuten var han neppe interessert i hennes motargumenter. Frosten hadde vært i avisa i nesten 40 år. I hans øyne var hun fremdeles en ubetydelig nykommer. «Det er en sak vi ikke kan stoppe,» sa han. Hun nikket på nytt. «Har du snakket med faren din?» 12
«Ja.» «Hva sier han?» «Han får kommentere det selv.» Frosten nikket. «Han har selvfølgelig tilsvarsrett.» Line kostet på seg et skjevt smil. Å gi et tilsvar på beskyldninger som ble trykket på førstesiden, var lite verdt. Dessuten var det en håpløs oppgave å skulle imøtegå en sak hele redaksjonen hadde arbeidet med, gjennom en telefonhenvendelse som kom rett før avisa gikk i trykken. «Hør, Line,» fortsatte Frosten. «Jeg forstår at dette er vanskelig. Det har vært vanskelig for meg også, men denne saken dreier seg om noe mye mer enn hva vi måtte tenke og føle. Det er viktig at pressen er en kritisk overvåker. Dette er en sak av allmenn og nasjonal interesse.» Line reiste seg. Argumentene hans var et skinnhellig dekke over det som virkelige betydde noe for ham: opplagstallene. Avisas integritet kunne godt ivaretas uten å lage et sensasjonsoppslag med hennes far som hovedperson. Saken behøvde ikke være personifisert. Kritikken kunne like gjerne vært rettet mot politiet som organisasjon og offentlig myndighet. Men det ville ikke selge like godt. «Hvis du trenger litt tid på deg, kan du ta noen dager fri,» tilbød redaksjonssjefen. «Så kan du heller komme tilbake når dette er over.» «Nei takk.» «Jeg tror det fort kunne blitt en styggere sak dersom vi lot noen andre få den.» Line kikket bort. Tanken på farens ansikt plassert i front på morgendagens avis gjorde henne uvel. «Spar meg,» ba hun. «Line!» Ropet kom fra nyhetssjefen. Han stod sammen med en av kveldsreporterne, men rev av et ark fra blokka hennes og kom småspringende mot dem. «Jeg vet du har fri og at det sikkert passer dårlig, men kan du rykke ut?» 13
Line rakk ikke å samle tankene, men spurte automatisk: «På hva da?» «Drap i Gamlebyen i Fredrikstad. Vi har ikke fått det bekreftet fra politiet ennå, men vi har en tipser som står ved et blodig lik.» Line kjente hvordan nyhetstipset fylte henne med energi og utladet henne på samme tid. Det var slike saker hun likte å jobbe med. Det var det hun var god på. Hun var flink til å finne kilder og hadde utviklet en egen evne til både å tappe dem for opplysninger og analysere dem, slik at hun visste hva hun kunne bruke og hva hun ikke kunne stole på. Frostens ansikt bredte seg i et glis foran henne. «Han ringer til oss fra åstedet?» «Først til politiet, så til oss.» «Feil rekkefølge, men OK. Hvem kan skaffe bilder?» «Vi har en frilanser der om ti minutter, men trenger en reporter.» Joakim Frost snudde seg mot Line. «Hvis du ikke har tenkt å ta imot tilbudet om noen fridager, synes jeg du skal komme deg av gårde,» sa han og gikk med raske skritt mot desken. Line betraktet ryggen hans og skjønte at det ville være mye mer behagelig for ham og de andre dersom hun tilbrakte de neste dagene i Østfold i stedet for her i redaksjonen. Nyhetssjefen rakte henne arket med navn og telefonnummer til den som hadde ringt inn tipset. «Det kan være noe i dette,» sa han og la til med lav stemme: «Vi setter ikke førstesiden før om fire timer.»
4
Journalisten ringte rett før klokka ti. Wisting oppfattet ikke navnet, bare at han ringte fra Verdens Gang. «Vi skriver om Cecilia-saken i morgen,» innledet han. «Advokat Sigurd Henden har oversendt en begjæring til Gjenopptakelseskommisjonen.» «Ja vel.» «Vi ønsker din kommentar til at du blir beskyldt for å ha jukset med bevisene som fikk Rudolf Haglund dømt.» Wisting kremtet og svarte med stødig stemme: «Hva var navnet ditt?» Journalisten nølte, og Wisting fikk mistanke om at han hadde presentert seg utydelig med vilje. «Eskild Berg.» Wisting kremtet på nytt. Det måtte være en vanlig nyhetsjournalist og ikke en av krimfolkene han vanligvis snakket med når det var noe. Han mente han hadde sett navnet på trykk, men kunne ikke huske å ha snakket med ham. «Hva er din kommentar til beskyldningene om at du har forfalsket bevis?» gjentok journalisten. Wisting kjente en ubehagelig iling nedover nakken og ryggen, men klarte å bevare roen i stemmen. «Det er vanskelig å kommentere …,» svarte han, «… når jeg ikke kjenner innholdet i beskyldningene.» «Advokat Henden hevder han kan dokumentere at Rudolf Haglund ble dømt på grunnlag av fabrikkerte bevis.» «Jeg kjenner ikke til noe slikt.» «Du var ansvarlig for etterforskningen?» «Det er riktig.» 15
«Men stemmer det? Ble det forfalsket bevis?» Wisting tidde mens han formet et svar i hodet. Journalisten forventet neppe at han skulle få en bekreftelse, men var åpenbart ute etter å provosere fram en kommentar. «Jeg kjenner ikke bakgrunnen for Henden sine påstander,» sa han langsomt slik at journalisten skulle få tid til å notere. «Men det er helt ukjent for meg at det på noen som helst måte skal ha foregått uregelmessigheter under etterforskningen.» «Det skal også være et vitne som ikke har blitt gitt anledning til å forklare seg,» fortsatte journalisten. «Et vitne som ville forklare seg til fordel for Haglund.» «Det er også ukjent for meg, men det er i så fall forhold jeg føler meg trygg på at kommisjonen vil utrede.» «Men synes du ikke det er grove beskyldninger mot deg som ansvarlig etterforskningsleder?» Journalisten forsøkte åpenbart å hale ut av ham personlige refleksjoner. «Du kan sitere meg på det jeg nettopp har sagt,» svarte Wisting. «Noe mer vil jeg ikke si i kveld.» Journalisten prøvde seg et par ganger til, men uten å få napp. Wisting la telefonen fra seg, vel vitende om at det uansett ikke var hans framstilling som var mest interessant for saken. Han hadde stor forståelse for pressens rolle som vakthund. Det var dens oppgave å kritisere politikere, maktmennesker og offentlige organer. Den skulle søke rett og avsløre svindel og urett. Det var prinsipper han gjerne forsvarte, men nå føltes det som om uretten rammet ham selv. Blikket vendte seg mot den regnvåte vindusruta igjen. Han stirret tanketungt på sitt eget speilbilde. Det dunkle lyset vred konturene i ansiktet hans og gjorde ham til en fremmed. Han kjente advokat Henden fra flere saker. Han hadde ikke vært Haglund sin forsvarer under rettssaken for 17 år siden, men var i dag en anerkjent og profilert advokat i et av landets største og mest velrenommerte firmaer, med bakgrunn som både statssekretær og personlig rådgiver i Jus16
tisdepartementet. I de sakene Wisting hadde hatt med ham å gjøre, hadde han opptrådt ryddig og korrekt. Han drev ikke med spill for galleriet og satt vanligvis med solide kort på hånden når han gjorde utspill i media. Wisting var klar over at Henden arbeidet med saken. For et par måneder siden hadde advokaten bedt om utlån av saksdokumentene. Det hendte av og til at journalister, privatetterforskere eller advokater fikk dem til å åpne arkivskapene, men det førte sjelden eller aldri til noe. Sigurd Henden var ikke den typen advokat som skrev brev eller begjæringer bare for å tekke klientene sine. Han hadde en høy profesjonell standard og måtte ha funnet noe i de gamle saksdokumentene som han kunne bruke i en begjæring om å gjenåpne den gamle drapssaken. Wisting forstod bare ikke hva det kunne være, og han kjente at det uroet ham. Suzanne rev ham ut av tankene. «Hjelper du meg?» spurte hun og åpnet oppvaskmaskinen. Varm damp steg opp i ansiktet hennes, og hun tok et skritt tilbake. Wisting reiste seg, ga henne et smil og gikk bak disken for å rydde ut glassene. Suzanne gikk til døra, låste og snudde skiltet slik at siden som fortalte at det var stengt, hang utover. Så begynte hun å blåse ut stearinlysene. Wisting åpnet munnen for å fortelle henne om Cecilia Linde, men visste ikke hvor han skulle begynne, og lukket den igjen.
5
Regnet traff frontruta da hun kjørte ut av garasjeanlegget. Vannet løp i striper nedover vinduene og tilslørte verden utenfor bilen. De første kilometerne nedover langs motorveien gikk tankene bare til faren og den uvissheten han måtte sitte med. Hun følte seg hjelpeløs, som om hun sviktet ham. Hun skottet ned på lappen i setet ved siden av seg med notatene fra nyhetssjefen og kjente hvordan andre tanker begynte å ta form i hodet. Hun hadde ingen mulighet til å hindre at saken om faren kom på trykk, men hun kunne klare å skyve den bort fra førstesiden. Men det kom helt an på hva hun klarte å få ut av jobben hun skulle i gang med. De første timene i en drapssak var like viktige for journalister som politifolk. Hun presset litt hardere på gasspedalen, fisket opp mobiltelefonen og slo nummeret til fotografen som allerede var på plass. Han het Erik Fjeld. En kortvokst, lubben og rødhåret fyr med tykke briller, som hun hadde jobbet sammen med på et par saker tidligere. «Hva vet du?» spurte hun og gikk rett på sak. «Nå har de sperret av et større område,» forklarte han. «Men da jeg kom, var det nesten ingen her.» «Vet vi hvem som er drept?» «Nei, jeg tror ikke politiet vet det heller.» Line kikket på klokka. Deadline var kvart over ett. Det var i overkant av tre timer til. Hun hadde levert førstesider på kortere tid før, men det kom mer an på saken enn henne. Drapssaker nådde stadig sjeldnere fronten på papiravisa. Nyhetens interesse dalte når nettavisene omtalte saken 18
parallelt med at trykkeriene arbeidet. Da måtte det i så fall være noe helt spesielt ved saken, og en vinkling de garantert var alene om. «Men det er en mann?» spurte hun mens hun stirret forbi vindusviskerne og ut på den regnvåte veien som glinset i lyset fra billyktene. «Ja, rundt 50 år sies det.» Line skar en grimase. Det hørtes ut som en sak det kom til å bli vanskelig å gjøre noe ut av. Unge kvinner ga større overskrifter. Slik var det bare. Og oddsene for at det var en eller annen kjendis var heller ikke høye. I farten kom hun bare på to kjente personer fra Fredrikstad. Roald Amundsen og filmregissøren Harald Zwart. Amundsen hadde vært død i snart hundre år, og Zwart befant seg sikkert ikke i Norge engang. «Har du en adresse eller et bilnummer?» fortsatte hun å spørre. Det var opplysninger som kunne hjelpe dem med å sirkle inn identiteten til drapsofferet. «Sorry. Akkurat der han ligger, er det verken biler eller hus.» «Er det mye presse der?» spurte hun videre. «Bare de lokale fra Demokraten og Fredriksstad Blad, og en fotograf som pleier å levere til Scanpix. «Hva har du av bilder?» «Jeg var her tidlig,» forklarte fotografen. «Var tett på og har en serie som er skikkelig bra. De har lagt et teppe over liket. Hunden hans står ved siden av og strekker hals. Fantastisk lyssetting med skinn fra blålysene. Politibånd og uniformer i bakgrunnen.» «Hund?» «Ja, han må ha vært ute og gått tur da han ble overfalt.» Line kjente hvordan opplysningen gjorde henne oppløftet. Det var mange hundeelskere der ute. «Hva slags hund er det?» «Det er en sånn langhåret sak, litt sånn som Labbetuss på barne-TV, hvis du husker ham. Bare ikke så stor.» Line smilte. Hun husket Labbetuss. 19
«Spar hundebildene til jeg kommer,» sa hun. «Men send over det andre du har. De trenger noe annet enn leserfoto til nettet.» «De vil sikkert ha bilder av bikkja,» innvendte fotografen. «De er skikkelig bra.» «Vent med dem,» gjentok Line. Hun trengte dem til sitt eget oppslag. Dersom de beste bildene allerede var ute på nettet, falt verdien av hennes eget arbeid. Hun avsluttet samtalen uten flere protester fra fotografen. Så kastet hun et blikk i sladrespeilet og møtte de blå øynene sine. Hun var usminket og hadde ikke ordnet håret etter turen innom treningsrommet på jobben. Det føltes som om alt var blitt snudd opp ned rundt henne den siste timen. Hun hadde egentlig ikke hatt andre planer for kvelden enn å legge seg på sofaen og finne en god film. Nå lå hun litt over fartsgrensa på E6 på vei mot Østfold. Hun skiftet fil etter å ha passert avkjøringen til Vinterbro og plukket opp lappen med nummeret til den som hadde ringt inn tipset. Hun burde avtalt et møte med ham for intervju, men det fantes ikke tid til det. Hun måtte ta det på telefon. Det ringte lenge før det svarte. Mannen var tydeligvis preget av det han hadde opplevd, og skalv i stemmen når han snakket. Line lente seg framover, la arket midt på rattet og styrte med underarmen mens hun noterte stikkord. Historien hans inneholdt ikke noe mer enn hva hun allerede visste. Han hadde vært på vei hjem da han kom over den døde mannen. «Blodet rant fremdeles ut av ham,» forklarte han. «Men det var ikke noe jeg kunne gjøre. Ansiktet hans var helt knust.» Line vemmet seg, men blodet som rant var noe som ville gjøre seg i uthevet sitatform, og som kunne være med på å bringe saken nærmere førstesiden. Og måten noen var blitt drept på var alltid et godt poeng. «Han ble slått i hjel?» spurte hun for å være sikker. «Ja, ja.» 20
«Vet du hva han ble slått med?» «Nei.» «Det lå ikke noe igjen på bakken? Et slagvåpen eller noe?» «Nei … Jeg ville lagt merke til det hvis det lå et balltre eller noe der, lissom. Men det kan jo ha vært en stein eller noe.» «Du må jo ha kommet rett etter at det skjedde,» mente Line og viste til det ferske blodet. «Så du noen andre der?» Det ble stille, som om mannen tenkte seg om. «Nei, det var bare meg der,» svarte han. «Meg, og den døde mannen. Og hunden hans.» En runde med tilleggsspørsmål ga ikke noe mer hun kunne bruke. Hun avsluttet samtalen og merket hvordan motstridende følelser rev og slet i henne. Hun jaktet på blodige og bestialske detaljer i håp om at det skulle skyve saken om faren bort fra førstesiden. For å tilfredsstille egne behov hadde hun et slags ønske om at et annet menneske var blitt påført mest mulig lidelse. Det var tanker hun ikke kjente seg selv helt igjen i. En lastebil virvlet opp vann fra den regnvåte veibanen foran henne. Hun ventet til hun hadde passert den og slo nummeret til Opplysningen. Vanligvis når hun rykket ut, fungerte de som ble igjen i redaksjonen som et bakkemannskap. Et team som holdt henne løpende informert om hva de forskjellige nettavisene skrev, sjekket ut opplysninger på eget initiativ og undersøkte ting hun ville ha hjelp til. Nå hadde hun ikke lyst til å snakke med noen inne på huset. En dame med søvnig stemme spurte hva hun kunne hjelpe til med. Line ba henne finne nummeret til en bensinstasjon i Gamlebyen i Fredrikstad. Rykter om hva som skjedde i en småby hadde en tendens til å spre seg raskt, og hun hadde erfaring med at kveldsåpne bensinstasjoner var steder der det ble snakket om det meste. Hun ble satt over til Statoil Østsiden. Jenta som svarte hørtes ung ut. Line presenterte seg og plukket opp arket med stikkordene fra nyhetssjefen. 21
«Jeg jobber i VG og er på vei nedover for å skrive om drapet i Heibergs gate,» forklarte hun og kontrollerte gatenavnet på lappen foran seg. «Har du hørt om det?» Line kunne høre hvordan jenta som var på jobb snudde og vendte på en tyggegummi i munnen før hun svarte. «Ja, det har vært flere innom her som har snakket om det.» «Har noen sagt hvem det er?» «Nei.» «Det skal være en mann som har vært ute og gått tur med hunden sin.» «Det er mange som går tur der, da, langs vollgravene.» «Han har en langhåret hund,» forsøkte Line seg. «Sånn som Labbetuss. Kanskje han har vært innom stasjonen?» «Labbetuss?» Jenta i andre enden var åpenbart for ung, og Line lot være å forklare. «Han som er drept skal være 45–50 år,» fortsatte hun i stedet. «Jeg tror ikke jeg har sett ham,» svarte jenta etter noe nøling. «Ikke i dag i hvert fall, men jeg kan godt høre litt rundt.» «Fint. Kan du skrive ned nummeret mitt og ringe meg dersom du hører noe? Vi betaler for nyttige opplysninger.» Tipshonoraret var normalt noe hun ikke fortalte om når hun snakket med folk, men det kunne være en avgjørende faktor for å få folk til å ringe tilbake. «Greit det,» svarte jenta. «Er det nummeret som står i displayet her?» Line ramset opp telefonnummeret sitt for å være sikker på at det var rett og gjentok oppfordringen om å ringe. «Rart vær å gå tur i, forresten,» kommenterte jenta. «Det pøsregner. Det har det gjort i hele kveld.» Line ga jenta rett, men reflekterte ikke nærmere over det. Neste telefon gikk til Taxisentralen. Mannen på sentralbordet snakket bredt med sjarmerende dialekt, litt nasalt og full av tykke l-er. Han kunne ikke hjelpe henne, men satte 22
henne over til en bil som stod i Torsnesveien, like i nærheten av åstedet. «Har du hørt noe om hvem det kan være?» spurte hun da hun hadde presentert seg. Sjåføren virket ivrig, men kunne ikke hjelpe henne. «Men det vanker en del utlendinger der på kveldstid,» forklarte han. «En av sjåførene våre ble ranet og truet med kniv på Gudeberg i sommer.» «Det tror jeg at jeg leste om,» kommenterte Line uten at hun egentlig husket saken. Sjåføren lovet å forhøre seg blant kolleger og andre bekjente før Line ga fra seg telefonnummeret og lovet at tips de kunne bruke ville bli honorert. Klokka på dashbordet viste 22.19. Foreløpig hadde hun ingenting å gå på, og det var mindre enn tre timer til deadline.
Format: 133 x 211 mm (Klaffer: 90mm)
EN NY S AK FOR P OLITIFØRSTEBE TJENT WILLIAM WISTING.
MORTEN ABRAHAMSEN, VG
«Tilhører kremen av norske kriminalforfattere ... Nok en utmerket kriminalroman fra denne velorienterte forfatteren.»
Om Den eneste ene (2007): «Den eneste ene føyer seg inn i rekken av det som nå er fire forbilledlige krimromaner.» KURT HANSSEN, DAGBL ADET
Om Når havet stilner (2006):
TERJE STEML AND, AFTENPOSTEN
Om Felicia forsvant (2005):
JAK THUNDENE
«... boken byr på et meget velutviklet, endog sofistikert plott. Her kommer overraskelsene tett som hagl.»
JØRN LIER HORST BLE TILDELT BOKHANDLERPRISEN 2011
TERJE STEML AND, AFTENPOSTEN
9
788205
429529
DE SIGN: BJØR N KU LSET H
JAK THUNDENE
«Knallbra fra Horst.»
Wisting har brukt hele sitt yrkesliv på å jakte på forbrytere. Nå er det han som er byttet, og han må arbeide på egen hånd og i skjul for å finne ut hvem av deres egne som konstruerte det falske beviset, og hva som egentlig skjedde den gangen. Han får hjelp av journalistdatteren Line, men også fra svært uventet hold. Så forsvinner en ny, ung kvinne. Det blir starten på et nervepirrende kappløp.
JØRN LIER HOR ST (f. 1970 i Bamble) har i flere år arbeidet som etterforskningsleder ved Vestfold politidistrikt. Han debuterte som krimforfatter i 2004, og har utgitt sju kriminalromaner med politimannen William Wisting i hovedrollen. Han mottok Bokhandlerprisen i 2011 for Vinterstengt.
HORST
TERJE STEML AND, AFTENPOSTEN
William Wisting suspenderes og settes selv under etterforskning mistenkt for å ha fabrikkert bevis. Han var etterforskningsleder i en av landets mest medieomtalte straffesaker, da unge Cecilia Linde ble funnet drept. Nå, 17 år senere, har det kommet for en dag at bevisene som felte gjerningsmannen var forfalsket. Mediene værer nytt blod.
JØRN LIER
«Nattmannen er en svært godt konstruert krim.»
FOTO: CHRISTI A N ELG V IN
Om Nattmannen (2009):
Anmelderne mener: Om Vinterstengt (2011): «Førsteklasses krim.» SINDRE HOVDENAKK, VG
«Krimelskere: Les!» KNUT HOLT, FÆDREL ANDSVENNEN
Om Bunnfall (2010):
JAK THUNDENE
«Strålende krim på dypt vann.» MORTEN ABRAHAMSEN, VG
«Blink igjen fra Horst.» TERJE STEML AND, AFTENPOSTEN
OMS L AGS DE SIGN: BJØRN KU LS E TH