Jotunheimen. Historien, maten, turene

Jotunheimen Historien, maten, turene

Lars Pilø (f. 1961) •

Jobber ved kulturarvenheten i Oppland fylkeskommune og er bl.a. ansvarlig for snøfonn-

Espen Finstad • Reidar Marstein • Lars Pilø

arkeologien i Oppland. Bor på Hamar.

•

Har doktorgrad i arkeologi fra Universitetet i Oslo.

•

Er spesialist i krevende feltarbeid og har vært

• Jan Stokstad • Arne Brimi

Espen Finstad (f. 1964)

sentral i utgravningene av vikingbyen ved Kaupang.

•

Arbeider som fylkesarkeolog i Oppland og bor på Lillehammer.

•

Hovedfag i nordisk arkeologi ved Universitet i Oslo.

•

Har besteget de fleste av Norges topper over 2000 meter, og har gjennomført flere turer og ekspedisjoner til Canada og Sibir.

Jan Stokstad (f. 1959) •

Bruker mesteparten av fritiden sin i fjellet sammen med Reidar Marstein for å kartlegge kulturminner i Jotunheimen.

•

Fikk Lom kommunes miljøpris 1997 og Kulturprisen i 2005.

Turene Dra på tur med fortiden. Vi har kartfestet mange tusen kulturminner i Jotunheimen og har lagt opp ruten til 20 lette, middels krevende og krevende turer. Til istunnelen der isen er over 4000 år gammel og hvor fortiden smelter frem. Til tuftene etter bua til Jo Gjende. Til fangstanlegget ved Besseggen. Til Brimi Fjellstugu, til dyregravene mellom Nedre og Øvre Grjotåi og mye, mye mer.

Maten

Reidar Marstein (f. 1946) •

Hva er den opprinnelige smaken? Arne Brimi tar deg med på oppdagelsesferd blant rein, fisk og urter og viser hvordan du kan tilberede enkle og smakfulle retter mens du er på tur.

Arne Brimi (f. 1957)

Hvilken betydning har reinen for Jotunheimens eldre historie?

på tur» på TV 2.

Hvordan så vikingenes ”basecamp” ut og hvordan har det seg at

•

Driver matstedet Vianvang i Vågå.

luseplagen i byene la grunnlaget for god økonomi i fjellbygdene i

•

Utnevnt som æresdoktor ved Universitetet for

Jotunheimen?

miljø- og biovitenskap.

•

•

for sin innsats for norsk matkultur.

9

788205 408890

Bruker mesteparten av fritiden i fjellet sammen med Jan Stokstad på leting etter og registrering av fangstanlegg og kulturminner.

•

Fikk Lom kommunes miljøpris i 1997 og 2008, samt Kulturprisen i 2005.

Ble i 2005 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden

Eier og driver Dølamøbler AS i Lom, hvor han også bor.

Historien

Mesterkokk fra Vågå, kjent fra blant annet «Gutta

•

Er brennende interessert i norske høyfjell og arktiske fangstkulturer.

Reingjeter med 30 års erfaring, født og

oppvokst i Vågå.

•

•

Historien Uten reinen ville Jotunheimens eldre historie sett helt annerledes ut. Reinen er selve nøkkelen.

➢ Side 10

Folk bodde andre steder om vinteren, men så gikk turen til Jotunheimen.

– et sommereventyr for rein og folk. ➢ Side 21 For tusen år siden herjet lusa i byene, noe som utrolig nok la grunnlaget for god økonomi i fjellbygdene rundt Jotunheimen. Fra matauk til rikspolitikk. ➢ Side 30 Hvem mistet skoen i størrelse 39 for 3400 år siden? Norges eldste sko smeltet fram fra isen i 2006. ➢ Side 40 Vi har funnet en av vikingenes «basecamps»

i Jotunheimen. Fra heller til hus. ➢ Side 51 Jegerens bomskudd ble et arkeologisk lykketreff.

Bli med inn i Jotunheimens tidsmaskin. Klima og klimaendringer. ➢ Side59

Bli med inn i tidsmaskinen Jotunheimen.

Maten Hvilke smaker likte fangstfolket? Hva er den opprinnelige smaken? Bli med på oppdagelsesferd blant rein, fisk og urter med Arne Brimi. ➢ Side 67 Kvann, godt i dram. Vier, sterk og fin som te.

Fjellbjørk på salaten, ryllik i stedet for timian. Favorittsmakar i høgfjellet. ➢ Side 71. Bruk sma-

kene i fjellet og lag enkle og smakfulle måltider. Alt du trenger er en god råvare, noen urter, en steinhelle og et bål. Arne Brimi gir tips om alt fra Hengjande fisk til noe godt i sekken. ➢ Side 75

Bli med på oppdagelsesferd blant rein, fisk og urter med Arne Brimi.

Tverrbottindane

Kyrkja

Fangstanlegg

Fangstanlegg

Leirvatnet Fangstanlegg

Leirvassbu Nøgla Leirvassboden

Turene Putt noe godt i sekken og dra på tur med fortiden. Vi har kartfestet mange tusen kulturminner i Jotunheimen. Vi viser deg vei til de største fangstanleggene, til boplassene og gravplassene.

Og så tar vi deg med til istunnelen ved Juvfonna der isen er over 4000 år gammel og hvor fortiden bokstavelig talt smelter frem. 20 lette, middels krevende og krevende turer.

God tur!

1. Juvasshytta–Klimaparken–Juvfonne ➢Side 84

11. Randsverk–Kverngrov ➢Side 148

2. Hovde–Elgsløyfti ➢Side 92

12. Hindsæter–Tjørnosdalen ➢Side 152

3. Sålell–Fossbotn–Finnshalsen ➢Side 100

13. Bessheim–Bessvatnet–Besseggen ➢Side 158

4. Sålell–Villreinstigen–Veodalen ➢Side 106

14. Memurubu–Bjørnbøltjønne ➢Side 166

5. Grønbue–Grønbekken ➢Side 112

15. Nedre Leirungen rundt ➢Side 172

6. Veodalen – Stornautgarden og tuftene etter bua til Jo Gjende ➢Side 118

16. Torfinnsbu–Svartdalen ➢Side 178

7. Veodalen med bil. Kulturminne ved bilvegen ➢Side 124 8. Eklesætri–Gråvåhøi–Gjelingtjørnholet ➢Side 130 9. Brimi Fjellstugu–Gråvåhøi ➢Side 136 10. Smørlii–Buaberget ➢Side 142

17. Eidsbugarden–Mjølkedalen ➢Side 184 18. Leirvassbu–Kyrkjeglupen ➢Side 190 19. Storflye–Brangsdalen ➢Side 196 20. Spiterstulen–Heillstugu ➢Side 202

Putt noe godt i sekken og dra p책 tur med fortiden.

Urinnvåneren i fjellet. Den betydde liv eller død for fangstfolkene. Myter og forestillinger om reinen var nok en sentral del av deres kultur.

Fra matauk til rikspolitikk

I

nnu-folket i Canada forteller en myte om en mann som levde sammen med reinen, giftet seg med en simle og ble forvandlet til en rein. Han ble herre over reinsdyrene og hjalp Innu-folket med å få tak i rein. Slike fortellinger har det ganske sikkert vært hos de gamle reinjegerne i Jotunheimen også, selv om disse mytene dessverre er forsvunnet ut av historien. Det nærmeste vi kommer mytologiske forestillinger om reinen, er ved å tolke helleristninger hvor det er risset inn bilder av rein, andre dyr og symboler. Helleristninger er ikke kjent fra Jotunheimen. Reinfangsten var også ren matauk de første årtusener den foregikk. Kjøttet ble spist i forbindelse med jakten, eller på ulike måter konservert for å bli fortært senere. (Se side 68) Jotunheimen

Datidens olje Utover i jernalderen, og særlig når vi kommer til folkevandringstiden og vikingtiden, ser vi konturene av et samfunn hvor makten samles hos færre personer. I denne perioden ble reinfangsten intensivert, og vi får et klart inntrykk av at den blir bedre organisert og får sterkere sentral styring. Det var altså ikke lenger bare den enkelte jeger og det enkelte jaktlag som rådet over ressursene i fjellet.

Også samfunnsmakten hadde fått øynene opp for Jotunheimens rikdommer. Det var ustabile politiske forhold med skiftende allianser, og det var kamp om ressursene. Det var særlig skinnene og gevirene fra reinsdyrene som var økonomisk interessante. Gevirene ble brukt til å lage gjenstander,

for eksempel kammer, og var derfor etterspurt som råmateriale av vikingtidens håndverkere.

Vi ser en eksplosiv økning i utnyttelsen av utmarksressursene i vikingtiden. Som en del av maktkampen og posisjoneringen som pågår frem mot statsdannelsen, ble det viktig å ha kontroll over reinfangsten og andre utmarksressurser. Man kan nesten si at reinen var datidens olje i disse fjellbygdene. Reinfangsten i Jotunheimen hadde således en viktig maktpolitisk verdi.

Rein mot lus Når vi kommer inn i tidlig middelalder, får vi for alvor inntrykk av at kongemakten har lagt sin hånd over reinfangsten. I hvert fall var kongen og hans lokale lendmenn involvert i fangsten. Byene, både i og utenfor Norge, var også i vekst. Det medførte blant annet stor luseplage. Reingevir var etterspurt

som råmateriale for kammer. Vi kan kanskje si at den store luseplagen ble det noe bisarre grunnlaget for god økonomi i fjellbygdene.

Det ble i denne perioden også bygget store massefangstanlegg hvor man kunne samle mange hundre reinsdyr i store kveer for avliving. Dyregravsystemene utvides, og fangsten når et høydepunkt på 1200-tallet. Mange mennesker var involvert i fangsten, både med bygging, ettersyn, driving under fangsten, slakting, partering, bearbeiding og transport. Også i Jotunheimen var fangsten trolig på sitt største i vikingtiden og middelalderen. Men deretter gikk det nedover. Kanskje ble reinen rett og slett beskattet så hardt at den nesten ble utryddet? Reinens faste trekkruter ble en trussel mot dens eksistens når fangsten ble organisert bra nok. Svartedauden, som kom til Norge i år 1349, ble nok en kjærkommen fangstpause for villreinen.

Venstre: Det var mange ressurser i utmarka som ble utnyttet.

Her ser vi blant annet kokeboller av kleberstein, skinn, kammer (av reinsgevir), brynestein og jernbarrer (laget av myrmalm).

Under: Kammer er flott håndverk og mange er rikt dekorert, som denne som er funnet på Alhaug i Hedmark.

Historien

På varme sommerdager trekker reinen fortsatt opp på Juvfonne . Selv om det nå kun er tamrein i området, er det en flott opplevelse – kanskje ikke ulik den fangstfolkene hadde.

Skremmepinner Skremmepinner er trestikker som har vært festet i bakken eller på fonna i loddrett stilling, og med en bevegelig del festet til toppen, noen ganger med en snor. Denne delen har beveget seg i vinden, en bevegelse som reinen ikke likte, og som dermed gjorde at den holdt avstand. For å ha en effekt bør skremmepinnene opprinnelig ha stått som et gjerde for å lede reinen. Funn fra Juvfonne viser at skremmepinnene har stått med ca. 2 meters avstand. Stikken er gjerne spisset i bunnen.

Lengden var én meter. I toppen av stikken kan det være skåret inn en fure eller et hakk for å feste en snor. Den bevegelige delen kan ha vært en fint utformet vimpel av tynn trespon, bjørkeris buntet sammen med vidjespenning eller rett og slett never. De eldste funnene etter skremmepinner i Jotunheimen dateres til 300-tallet e.Kr. Bruken av skremmepinner ser ut til å opphøre ved utgangen av vikingtiden. Reinjakt med bruk av gjerder med skremmepinner er også kjent helt opp til vår egen tid i Sibir og på Grønland.

Historien

Skulle dyregravene fungerer, måtte de være tildekket før fangsten startet. Dekkingsmaterialet, som var lyng, mose, torv og lignende, ble lagt på tynne trespiler. Trespilene ble stukket inn mellom de øverste hellelagene. Dekkingsmaterialet ble da liggende i plan med toppen av grava. Dyregraven på bildet er arkeologisk undersøkt og restaurert. Ligger i Veodalen, se tur 7.

Dyregraver En utbredt reinfangstmetode var bruk av graver som reinen falt ned i. Det finnes to hovedtyper av dyregraver. Den ene hovedtypen er oppmurt i stein. Den kan være nedgravd og/eller murt opp et stykke over bakkenivå. Den andre hovedtypen er utgravd i jord- og grusmasser og var kledd innvendig med tre. Selv om funksjonen var den samme, fremstår de to typene ganske forskjellig i terrenget i dag. De murte gravene kan være nesten perfekt bevarte, eller de fremstår som sammenraste steinfylte forsenkninger. Typen som var kledd med tre, vil i dag som regel fremstå som en dyp, rundaktig grop i løsmasseavsetninger.

Dyregravene er lagt i dyrenes trekkruter, ofte i flaskehalser i terrenget. Det kan være mellom en berghammer og et vann, i en dalbunn eller i et fjellpass. De kan finnes enkeltvis eller flere samlet. I enkelte områder finnes hundrevis av dyregraver i ett og samme system. Disse store dyregravsysJotunheimen

temene må sees i sammenheng med de tidligere sesongvandringene mellom vinter- og sommerbeiter. Når det gjelder enkeltliggende graver eller mindre samlinger, var disse beregnet på beitende rein som beveget seg innenfor et mindre område.

De murte dyregravene finnes oftest i høyfjellet fra ca. 1100 moh. De er normalt omkring to meter lange, 70 cm brede, og to meter dype. Ut fra hvert hjørne i dyregraven finnes lave ledegjerder av stein, ca. 20–30 cm høye. Når dyregravene var i bruk, var de tildekket med tynne kvister og vegetasjon.

Disse dyregravene var beregnet på dyr som vandret og beitet. Et avgjørende poeng for god fangst var at dyrene ikke måtte være skremt. De ante fred og ingen fare og gikk der de fant best beite og enklest mulig terreng. Hadde dyrene vært skremt, ville de med letthet ha hoppet over de lave ledegjerdene.

Jo lenger vest i Jotunheimen man kommer, eller jo høyere opp i terrenget man går, jo færre dyregraver.

Reinjakten ble da drevet med pil og bue i store velbygde systemer av buestillinger.

3400 år gammel hudsko smelter frem Reidar Marstein forteller: 2006 var et merkeår for snøfonner og breer i høyfjellene våre. Sommeren var varm, og høsten fortsatte med høye temperaturer til ut i oktober. Aldri før har vi vært vitne til slik nedsmelting, og aldri før har vi sett fonnene og breene så små som denne høsten.

I områdene ved Kvitingskjølen i Lom ligger det flere store snøfonner: Storfonna, Langfonna og Handklefonna. Hit opp trekker reinen på varme dager for å minske insektplagen. Dette har fangstfolkene visst å utnytte helt fra de tidligste tider. På en tur hit opp sommeren 1995 oppdaget jeg store fangstanlegg ved fonnene. Interessen for området var tent, i fantasien så jeg bortskutte piler ligge gjemt i fonnene.

I årene som fulgte, gikk jeg høstturer hit opp,

Denne typen sko er laget av ett lærstykke, med snøringer foran og bak, og kalles hudsko. Skoen er i størrelse 39, den er laget av ugarvet lær og datert til å være 3400 år gammel.

40

Jotunheimen

i håp om at fonnene hadde smeltet nok ned til at spennende ting var kommet fram. Sommeren 2002 var mild og nedsmeltingen av fonnene stor. Sist i august kom den første gjenstanden fram fra Storfonna, en skremmepinne med never på toppen som ble datert til å være fra år 700 e.Kr. I 2003 var det nok en varm sommer som gikk over i en mild høst, nedsmeltingen var stor, og fonnene enda mindre enn året før. Senhøstes lå det fremdeles fremsmeltede skremmepinner på rekke og rad ved fonnekanten.

De to neste årene var det derimot liten nedsmelting, fonnene var store. Første turen jeg gikk i 2006, var den 25. august. Aldri før har jeg sett fonnene så små, smeltevannet rant som bekker på dem.

Det ble turer hit opp hver uke utover denne høsten. Fonnene minket, og for hver tur var nye gjenstander smeltet fram – pilspisser, pilskaft og skremmepinner lå stadig ved fonnekanten. Men det var turen den 17. september som ble den store opplevelsen. Jeg startet tidlig om morgenen og var fremme ved Langfonna i nitiden. Det var helt utrolig hvor fonna hadde smeltet ned, bare i løpet av den siste uka hadde den trukket seg tilbake mange meter. Med stor spenning startet jeg turen rundt fonnekanten. Her måtte det være stygglenge siden sist noen hadde satt sin fot. Etter en stund dukket en nylig fremsmeltet buestilling opp. Dette fortalte at fonna en gang tidligere hadde vært enda mindre.

Om lag 25 meter ovenfor buestillingen ble jeg var noe som lå på bakken. Fram med fotoapparatet og GPS-en. Her måtte jeg registrere posisjonen og ta foto. Spent tok jeg gjenstanden opp fra bakken, fjernet forsiktig breslam, og der stod jeg med en sko i handa. Ikke en vanlig sko, men en sko som måtte være utrolig gammel. Jeg følte meg nokså sikker på at det var en mann med pil og bue, på jakt etter villrein, som en gang hadde brukt denne. Det var en merkelig følelse å stå der ved fonnekanten med denne gamle skoen i hånden. Jeg kom på en måte så mye nærmere disse folkene. Jeg så for meg jegere som lå i buestillingene bortover fonnekanten, klare til å fyre løs på reinflokken. Så tenkte jeg

Langfonna på Kvitingskjølen. Øverst til høyre ser en skoen slik den lå da den ble funnet av Reidar Marstein den 17. september i 2006. Funnstedet for skoen er markert på bildet. Bildet er tatt den 28. september samme år. Langfonna var da på sitt minste på 3400 år. På bildet på forrige side vises tydelig sømmen i hælen på skoen.

på ham som hadde brukt denne skoen. Det var vel lite trolig at han hadde gått videre med bare en sko.

Han hadde nok endt sine dager her oppe ved fonna på Kvitingskjølen nesten 2000 moh., men hvordan?

Tankene gikk til ismannen Ötzi, som smeltet fram fra isen i Alpene. I den venstre skuldra hans satt det igjen en pilspiss av stein. I kamp med en fiendtlig folkegruppe mistet han livet og lå gjemt i isen i 5300 år til han tilfeldigvis ble funnet i 1991. Jeg var klar over at jeg stod med en skatt i handa. Denne skoen måtte behandles med forsiktighet. I sekken hadde jeg en plastkopp, der skoen fikk plass. Med plastposer og papir rundt lå den godt.

Vel hjemme igjen la jeg skoen i fryseren. Dagen etter tok jeg kontakt med fylkesarkeolog Espen Finstad, som kom oppover og hentet den. Skoen har etter hvert fått en lang historie. Ved hjelp av radiologisk analyse ble den datert til å være fra eldre bronse-

alder, det vil si at den er ca. 3400 år gammel. Skoen er i størrelse 39 etter vår målestokk og laget av ugarvet lær. Denne typen sko er formet av ett stykke lær, med snøringer foran og bak på hælen, og kalles hudsko. Sømmen bak på hælen var omtrent intakt.

Denne måten å lage sko på var i bruk i lang tid fremover. Så sent som i 1870-årene er det fortalt om noen karer fra Morgedal, med Sondre Norheim i spissen, som fikk laget seg nye hudsko og gikk så på ski til Christiania for å delta på skirenn.

De mange funnene som ble gjort høsten 2006, ble interessante også for klimaforskere. Ved å stedfeste og datere funnene kan arkeologene og klimaforskerne rekonstruere snøfonnenes størrelse til ulike tider og belyse vesentlige trekk ved klimahistorien i området. De mener at Langfonna, hvor skoen ble funnet, ikke har vært mindre på 3400 år.

Historien

41

Kjøt stekt på steinhelle – enkelt og smakfullt.

Steinhelle på bålet Den mest fenomenale steikepanna du kan ha, og ein teknikk eg er viss på har vore bruka i tusenvis av år. Langs kysten med kamskjel, østers, blåskjel, fisk og krepsdyr. Innlandet med fisk og kjøt. Eg har ete biff på restaurantar og hotell over heile verda, men dei beste får eg frå ei steinhelle i Jotunheimen. Det er noko med bålet, steinhella, lukta av røyk, friheita, tid, vidt utsyn og enno meir tid. Alle burde oppleva ein bålkveld med mat frå ei steinhelle kvart år.

Ei steinhelle finn du alltid, helst ikkje for tjukk.

3–4 cm er fint. Er hella tynnare, sprekk ho lettare.

Er ho tjukkare, kan tida bli lang før hella er passe varm. Hella må liggja så høgt at ein får rikeleg flamme under henne. Vidare må hella liggje godt på oppmura steinar, då blir maten berga om hella skulle sprekkje.

Jotunheimen

Framgangsmåte:

• Børst hella godt med einer.

• La hella bli passe varm, og gni henne godt med einer.

• La ho bli ordentleg varm.

• Ha på litt smør.

• Legg på biffar eller anna kjøt. Steik som vanleg.

• Når kjøtet er snudd nokre gonger og byrjar få ein fin spenst, kan det gjerne kvile litt før det blir steikt litt vidare.

• Brukar ein fisk, blir framgangsmå-

ten som å steikja fisk i panne. Godt.

Hengjande fisk Kanskje er opplevelsen av ein fisketur eller fjelltur endå større om vi brukar den moglegheita naturen gjev oss for å laga fangsten. Har du eit bål, er moglegheitene mange. Frå gamalt av veit vi at vier har vore mykje bruka. Til alt frå skibindingar til gjørdingar. Mjuk, sterk og enkel å bearbeide.

Som vist på biletet under kan ein løysa dette på fleire måtar. Fisk hengjande etter hovudet ved bålet er ein måte. Ein kan òg knyta fisken fast til ein kjepp som ein hengjer over bålet, eller som ein plasserer i stativ ved sida av bålet. Det viktige er å ikkje la varmen bli for sterk. Bruk god tid, snu fisken ofte, og et med fingrane når ryggfinnen akkurat slepper med eit napp.

Bjørkenever Juni er månaden for den som vil «løypa» never.

Vi må gå ut frå at dette er eit materiale som har

vore nytta til mykje i uminnelege tider. Men om bjørkenevra har vorte bruka i matlaging, veit eg ikkje noko om. Skal ein løypa never, må ein eiga bjørka sjølv eller kjenna nokon som har bjørk. Ei anna moglegheit er å kjøpa never. Nevra må lagrast utbretta og liggja i press.

Koka fisk eller kjøtt i never er fenomenalt.

Framgangsmåte:

• Legg neverflaket i vatn i 20–30 minutt.

• Legg fisken midt på nevra.

• Hugs å leggja fisken på utsida av nevra.

Fyll buken på fisken med litt smør, salt og ein bukett av gode vekster frå fjellet, til dømes kløver, einer eller bjørkeblad.

Legg nevra inntil varmen. Nevra rullar • seg saman rundt fisken.

La • pakka liggja ved bålet, snu no og då til fisken er koka i neverrullen.

Hengjande fisk over bålet. Legg også merke til at bjørkenevra har rulla seg saman rundt fisken.

Maten

Rype

Framgangsmåte:

Eg skulle ha likt å vita kva folket som levde i fjella våre for lengje sidan, tenkte om rypa. Eg tvilar på ho betydde noko negativt i overtru, men det er kanskje berre noko eg likar å tru. Heile året var rypa der. Sikkert ein god, triveleg nabo som kunne bety mat i delar av året, underhaldning om våren, spanande fangst rundt buplassane mest heile året.

Hadde kanskje dette folket eit nærmast instinktivt forhold til ernæring? Frå Grønland veit vi at eskimoane tok ut innmaten av rypa og åt han rå. Kvifor? Ei rasjonell handling for å få viktige næringsstoff eller berre for å bli mett?

Dei eldste skriftlege kjeldene våre fortel om snarefangst av rype og annan fugl. Dette var sikkert ein fangstmetode som vart nytta i langt eldre tider òg. Sjølv om reinen var livet, betydde nok rypa og annan fugl ein god matauk.

Jakt og fangst på rype har mest opp til vår tid vore viktig attåtnæring for fjellbygdene. Framveksta av kommersiell organisering av jakta har gått fort.

Kanskje for fort. I debatten er rypa som eit gastronomisk høgdepunkt fråverande. Høgdepunkt det blir ferre av. For lengst er rypa så desimert i Sentralog Sør-Europa at ho ikkje lenger er på det gastronomiske kartet. Men smaken er slik han var då folket vårt budde ved Tesse.

Aller helst ser vi bålet. Dit tek vi med rypa. Der står teltet og ventar. Dagen i fjellet har gjeve ei rype eller fleire som kan smakast ved bålet. Ein treng ikkje vera jeger for å eta rype, men ein må ha ei rype og eit ynske om å eta henne der naturlege lukter krydrar opplevinga.

• Reins rypa, ta ut hjartet, træ det på ei vengjefjør, bruk fjøra som grillspjut mot bålet og steik hjartet rosa. Ein bestemt munnfull.

• Skjer ut brystfiletane, og steik desse ele-

gant på ei steinhelle med litt smør. Brystfiletar som vert til overs, kan saltast lett og pakkast lett i vierblad. Desse kan liggja til dagen etter og etast som grava rype.

• Skrog og lår kan ein koka god buljong på.

Heng skroga i vier over bålet til dei er stekte. Legg dei deretter i gryte med vatn, einerbær, ryllik og litt salt. La dei koke i 20–25 minutt. Drikk som god buljong.

Godt i sekken Smakar av landskapet du ynskjer å vera ein del av. På tur i spora frå fortida. Men slike smakar i sekken krev både litt eigeninnsats og kreativitet. Det fyrste vi tenkjer på, er reinsdyrkjøt. Salta, røykt, grava, steikt, tørka, raka eller berre koka.

Kva med fjellaure? Grava, røykt, raka, eller berre koka. Råsaft av krekling, bæra som alle pratar om, men ingen plukkar. Andre bær, skinntryte, rypebær, blåbær, molte, tyting.

Brød eller flatbrød, baka av lokalt mjøl der jordsmonnet pregar smaken i til dømes bygg frå Ottadalen. Smør – sjølvaste essensen av høgfjellet, nykinna av setermjølk frå kyr som har beita i spora frå fortida. Ost av same mjølka, eller rjome. Slike flotte produkt er etter kvart å få tak i, til dømes frå Brimi-sæter. Fylgjer vi tankerekkja vidare, kjem vi til lam frå høgfjellet og storfe som har beita i Veodalen, Smådalen eller andre dalar.

Fyll sekken med godt som har ei god historie.

Sommer i Leirdalen med karakteristiske Kyrkja (2032 moh.).

Jotunheimen

Over: En vandring i istunnelen i Juvfonne er en magisk opplevelse både for store og små. Høyre: Kjelbreen som ligg i Kjelen er kanskje den flottaste botnbreen i Jotunheimen. Her kjem årlaga i isen tydeleg fram. Ein kan ofte oppleva at breen kalvar ut i Juvvatnet.

år gamal. Inne i tunnelen er det òg eit auditorium med plass til 30 personar. Her blir det ofte vist filmstubbar om kulturminne, natur og klima. Temperaturen inne i tunnelen er om lag minus 2,5 grader heile sommaren, så hugs å ta med varme klede.

Planane framover er å utvide tunnelen slik at både forskarar og publikum kan studere og oppleva også dei aller inste og djupaste delane av Juvfonne.

Turen i Klimaparken blir til vanleg avslutta etter eit ugløymeleg opphald i istunnelen på om lag 25 minutt. Vegen attende til Juvasshytta tek 20 minutt.

Ekstraturar Etter opphaldet i istunnelen kan ein – etter avtale med guiden – utvide turen med ein ekstra runde bort til den spektakulære Kjelbreen. Planane for Klimaparken er at ein etter kvart skal leggja til rette med ein stig i steinura, bort til eit flott utsiktspunkt i Kjelen. Der er det orkesterplass til Kjelen og Kjelbreen, som ein ofte kan sjå kalvar ut i Juvvatnet.

Jotunheimen

Slik det er no, med laus, storsteina ur heilt bort til Kjelen, rår vi ikkje nokon til å gå dit utan guide.

For guida tur i Klimaparken må ein ta kontakt med turistinformasjonen i Lom om bestilling, pris og tider. Turen passar for alle og er òg interessant og fascinerande for barn og unge. Guiden tilpassar lengda på og innhaldet i turen etter kva gruppa ynskjer. I sommarsesongen går det daglege bussruter frå Lom nasjonalparklandsby til Juvasshytta. Ut frå eit miljøomsyn oppfordrar vi dei besøkjande til å nytte seg av dette.

For ein todagars tur vil vi foreslå at ein fyrste dagen går til Galdhøpiggen med guide over Styggebreen. Det er fleire flotte overnattingsstader i området, både på Juvasshytta, Raubergstulen og elles nede i dalen. Dag to passar det kanskje å ta det rolegare med ein tur til Klimaparken. Elles er det fleire tilbod her. Galdhøpiggen sommerskisenter ligg like ved Juvasshytta, og i Galdhøpiggen klatrepark ved Raubergstulen er det morosame og luftige opplevingar. Alle turar og opplevingar passar for heile familien, store og små.

Juvfonne: «Ein magnet for reinen» Ludvig Lumholtz var ein ivrig villreinjeger som jakta i Jotunheimen for rundt 100 år sidan.

I boka Jægerliv skriv han om eit besøk ved Juvfonne: «Her har renen fra gammel tid likt at færdes, særlig om somrene, endskjønt trakten ligger mindst 1000 fot over ’dyreheimen’, men her var mat, den var fri for fluer og kunde ligge paa den store bræ i solsteken.

Her ved Juvaaens utløp av det grønne brævatn, Juvvatnet, sees endnu de dyregrave, som tilhørte gaarden Mundgjeld i Bøverdalen, og hvilke engang gaardens ældste søn valgte paa skifte efter faren fremfor selve gaarden. Paa elvebakken ligger en række av opbygninger av sten, øiensynlig til skjul for bueskyttere paa jagt efter renen.»

Vi kan trygt seia at Juvfonne på varme sommar- og haustdagar var som ein magnet for reinen. Frå Visdalen kan ein fylgja trekkvegen til reinen opp ved Stula og fram til Juvfonne. Frå Raubergstulen og Ljoslifjellet trekte reinen opp, kanskje fyrst til fonna på austsida av Juvasshøi, der er det registrert åtte bågåstelle.

Men det er òg bågåstelle oppe på Juvasshøi. Det kan tyde på at reinen trekte vidare over Juvasshøi og bort til Juvfonne. På vestsida av Vesljuva ligg det åtte bågåstelle ved den trongaste innsnevringa, før ein kjem opp til Juvfonne. Alle desse bågåstella er bygde for å jakte på dyr som var på trekk oppover. Så reinsdyra som beitte på dei gode beiteområda på Soløyslettan, trekte òg opp til Juvfonne på varme dagar.

På ein tur til Juvfonne ein haustdag i 2007 kom Jan Stokstad frå Vågå over skræmepinnar ved fonnkanten. Dette vart startskotet til ei storstilt arkeologisk saumfaring av fonna. Resultatet av dette er til no ca. 600 arkeologiske funn, dei eldste frå om lag år 300 e.Kr. Om Juvfonne er det sagt at ho er «verdas best undersøkte snøfonn».

Jotunheimen

Teikninga viser den utruleg kaotiske situasjonen som oppstod under avlivinga. Folk sprett opp frå bågåstella og kjører spjutet inn i reinsdyra, andre med pil og bågå, ein god bågåskyttar kunne avfyre mange piler i minuttet.

Her susa pilene i lufta, blodet rann og reinen rende i panikk til alle kantar.

Teikninga fortel om jakt- og fangstsituasjonen slik den kunne ha foregått i Elgsløyfti.

Fangstfolka har observert ein reinflokk oppe i Lauvhøi. Organiseringa for fangst vart sett i gang. Nokre karar vart sende opp i Lauvhøi for på ein forsiktig måte å påvirke reinen til å trekkje ned, igjennom Elgsløyfti, og fram til masseavlivingsplassen.

Skræmegjerdet var oppsett på førehand.

Jegerane måtte snarast råd på plass i bågåstella.

Reinen måtte ikkje observere noko som helst mistenkjeleg framover i trekkvegen sin. For å få ei vellykka fangst var det avgjerande å få heile flokken samla inn i masseavlivingsområdet.

Teikninga illustrerer situasjonen etter at reinflokken er kome inn i masseavlivingsområdet.

Bak reinflokken ser ein tre personar eller drivarar, som har påvirka og forstyrra reinen i aukande grad etter som dei nærma seg masseavlivingsplassen. På nordsida av

trekkvegen ligg det jegerar i eit 20-tals bågåstelle og hindrar dyra å trekkje ut på den kanten.

På sørsida ser ein skræmegjerdet som på ein effektiv måte styrte flokken inn til der jegerane låg. Nedst i masseavlivingsplassen går det lange parallelle murar der jegerane i skjul kunne forflytte seg for å koma i rett posisjon for fangst.

Murane ville òg virke til å spre dyreflokken utover i fangstområdet. Oppover lia frå her er det ca. 125 bågåstelle, mange av dei er så store at det var plass til både to og tre jegerar. Alle jegerane låg godt i skjul til heile reinflokken var kome inn i sjølve masseavlivingsområdet, eit signal vart gjeve, og dramaet var i gang.

Her ligg bågåstella så tett samla at jegerane ville koma tett innpå dyra, spjutet egna seg då best til avlivinga, men pil og bågå var nok òg flittig i bruk, noko som to pilfunn frå her i 2002 fortel om. Pilfunna er daterte til å vera frå yngre romertid/folkevandringstid.

Turene

99

Kvitingskjølen

S

Ilva

Brimi Fjellstugu

Gråvåhøi

Fangstanlegg

Søre Koppflyi Steinbue

Brimi Fjellstugu– Gråvåhøi Lom kommune Tilgjenge: Frå rv. 15 Garmo eller frå rv. 51, mot Brimiland Tidsbruk: 5 timer Høgd: 900–1500 moh.

Kart: Turkart Lom–Vågå Middels krevjande

Brimi Fjellstugu–Gråvåhøi

V

ed Tessevatnet, med historie og buplassar attende til steinalderen, ligg den gamle setergrenda Nordsætre, der ein enno kan oppleva gamal seterkultur. Her ligg òg Brimi Fjellstugu, og det er her denne turen startar.

Brimi Fjellstugu har eit rikt og variert tilbod. I Brimiskogen kan ein prøve seg som Tarzan i ein nybygd klatrepark. Ein kan ta sykkelturar etter setervegen eller gå turar i fin fjellnatur. Og ikkje minst, sitje ved eit bål, få bålkaffi og mat laga over bålet.

Fylg god stig frå fjellstugu, merka «Koppen».

Dei fyrste to kilometrane går i lett terreng, så blir det jamn stigning opp til Koppflyområdet. Nesten opp komen deler stigen seg, den mot nord er merka «Koppen», og stigen rett fram er merka «Steinbue».

Her bryt ein av frå stigen og går vestover Søre Koppflyi, og så i lett og variert terreng mot sørsida av Gråvåhøi. I den siste delen er det jamn stigning.

Vel oppe flatar landskapet ut, ein ser innover IlveJotunheimen

flyi og er snart framme ved det største av dei fire fangstanlegga som ligg rundt Gråvåhøi.

Anlegget har 20 dyregraver, ni bågåstelle, 29 vardar og i tillegg tuft etter ei stor bu. Elva som renn i dalen, heiter Ilva. Frå fangstanlegget og nedover mot Tesse renn Ilva i ein djup og trong dal og dannar såleis eit naturleg hinder eller sperre for reinen på denne sida. På nordsida ligg Gråvåhøi, med grov ur langt nedover fjellsida. Frå ura går fangstanlegget nærmast i rett linje ned til Ilva. 12 av gravene midt i anlegget ligg tett saman med berre to–tre meters avstand. Omtrent alle gravene er samanrasa no, berre ei av dei øvste er i fin stand. Nede i denne grava vart det for nokre år sidan funne trespiler som hadde vore bruka til kamuflasjedekke den gong grava var i bruk. Datering viste at trespilene var frå år 1000.

I den øvste delen av fangstanlegget er det mura eit «oppbevaringskammer». Opninga er på ca. 30 x

30 cm, og kammeret er 75 cm djupt. Kva dette vart bruka til, er uråd å vita i dag. Eit liknande kammer finn ein òg ved det store fangstanlegget i Elgsløyfti.

Buplass ved dyregravene Ein finn ofte buplassar i nærleiken av fangstanlegga, slik er det også her. Den store tufta som er grave inn i ein grusrygg, ligg nede på flata ved ein tjørnpytt, ca. 100 meter vest for anlegget.

Frå dei gode beiteområda på søre Koppflyi måtte reinen passere gjennom fangstanlegget på trekk opp mot snøfonnene rundt Kvitingskjølen.

Dei oppmura vardane og leiemurane leidde då dyra inn mot dyregravene.

Bågåstelleanlegget som ligg ca. 150 meter lenger aust, er truleg eldre enn gravanlegget og var då eit sjølvstendig fangstanlegg for pil- og bågåskyttarar.

Heimturen kan gå om Steinbue, som er ved nedre Kopptjørne. For å unngå det myrlendte området, er det best å gå mot øvre Kopptjørne og vidare fram til Steinbue. Det var Lom fjellstyre saman med Brimi Fjellstugu som for nokre år sidan sette opp bua. Ho står ope og er mykje bruka som turmål både av bygdafolk og turistar. Herfrå er det god stig ned til Brimi Fjellstugu.

Over: Lom fjellstyre og Brimi Fjellstugu sette opp Steinbue for 5-6 år sidan. Bua står ope, og er mykje bruka som turmål både av bygdafolk og av turistar frå Brimi Fjellstugu.

Forrige side: Reinflokkane trekkjer fortsatt rundt i fjella våre. Her ved Brimi Fjellstugu, med fjellet Nordre Koppe i bakgrunnen.

Memurubrean

Hesttjønne

Memurubu

Gjende

Memurubu– Bjørnbøltjønne Lom og Vågå kommunar Tilgjenge: Rutebåt frå Gjendesheim Tidsbruk: 4 timer Høgd: 1007–1475 moh.

Kartblad: Gjende 1617 IV, Glittertinden 1618 III eller Turkart Jotunheimen Aust Middels tur Forslag: Overnatt og kos deg på Memurubu.

Prøv fiskelykka på Bjørnbøltjønne.

Surtningssue

Bjørnbøltjønne

Fangstanlegg

Jotunheimen Historien, maten, turene

Lars Pilø (f. 1961) •

Jobber ved kulturarvenheten i Oppland fylkeskommune og er bl.a. ansvarlig for snøfonn-

Espen Finstad • Reidar Marstein • Lars Pilø

arkeologien i Oppland. Bor på Hamar.

•

Har doktorgrad i arkeologi fra Universitetet i Oslo.

•

Er spesialist i krevende feltarbeid og har vært

• Jan Stokstad • Arne Brimi

Espen Finstad (f. 1964)

sentral i utgravningene av vikingbyen ved Kaupang.

•

Arbeider som fylkesarkeolog i Oppland og bor på Lillehammer.

•

Hovedfag i nordisk arkeologi ved Universitet i Oslo.

•

Har besteget de fleste av Norges topper over 2000 meter, og har gjennomført flere turer og ekspedisjoner til Canada og Sibir.

Jan Stokstad (f. 1959) •

Bruker mesteparten av fritiden sin i fjellet sammen med Reidar Marstein for å kartlegge kulturminner i Jotunheimen.

•

Fikk Lom kommunes miljøpris 1997 og Kulturprisen i 2005.

Turene Dra på tur med fortiden. Vi har kartfestet mange tusen kulturminner i Jotunheimen og har lagt opp ruten til 20 lette, middels krevende og krevende turer. Til istunnelen der isen er over 4000 år gammel og hvor fortiden smelter frem. Til tuftene etter bua til Jo Gjende. Til fangstanlegget ved Besseggen. Til Brimi Fjellstugu, til dyregravene mellom Nedre og Øvre Grjotåi og mye, mye mer.

Maten

Reidar Marstein (f. 1946) •

Hva er den opprinnelige smaken? Arne Brimi tar deg med på oppdagelsesferd blant rein, fisk og urter og viser hvordan du kan tilberede enkle og smakfulle retter mens du er på tur.

Arne Brimi (f. 1957)

Hvilken betydning har reinen for Jotunheimens eldre historie?

på tur» på TV 2.

Hvordan så vikingenes ”basecamp” ut og hvordan har det seg at

•

Driver matstedet Vianvang i Vågå.

luseplagen i byene la grunnlaget for god økonomi i fjellbygdene i

•

Utnevnt som æresdoktor ved Universitetet for

Jotunheimen?

miljø- og biovitenskap.

•

•

for sin innsats for norsk matkultur.

9

788205 408890

Bruker mesteparten av fritiden i fjellet sammen med Jan Stokstad på leting etter og registrering av fangstanlegg og kulturminner.

•

Fikk Lom kommunes miljøpris i 1997 og 2008, samt Kulturprisen i 2005.

Ble i 2005 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden

Eier og driver Dølamøbler AS i Lom, hvor han også bor.

Historien

Mesterkokk fra Vågå, kjent fra blant annet «Gutta

•

Er brennende interessert i norske høyfjell og arktiske fangstkulturer.

Reingjeter med 30 års erfaring, født og

oppvokst i Vågå.

•

•