1. DESEMBER
Familien Dyhre Olstads fullpakkede bil, en sølvgrå Toyota Auris, beveget seg i et bedagelig tempo. De smale veiene førte dem stadig lenger inn i Finnskogen.
I bagasjerommet lå det fire bager, én til hvert familiemedlem, i tillegg til et par tursekker, fem fulle matvareposer og noen sekker ved.
«Tre fridager i desember», sa faren og snudde seg mot baksetet, der Kriss og Nils Dyhre Olstad hadde sine faste plasser. «For en luksus!»
Moren tok en freidig forbikjøring og påpekte at hytta de hadde leid for disse tre dagene kanskje ikke var det man forbandt med ordet luksus. Reisebyrået hadde dessverre bare hatt én hytte tilgjengelig for utleie: en gammel jakthytte langt inni Finnskogen.
«Vi var sent ute», sa moren. «Det var flaks at denne i det hele tatt var ledig.»
Eller som reisebyrået hadde sagt: Ingen ønsker å leie
den hytta. Den lå ikke i nærheten av verken skianlegg eller skiløyper, og ikke var det dekning der heller. For å være helt ærlig med dere, hadde reisebyrået fortsatt, har hytta stått tom i over 20 år. Reisebyrået turte ikke å si noe om hvordan tilstanden på den gamle jakthytta var. Det var godt mulig familien ville bli nødt til å fjerne både spindelvev og det som verre var.
«Vi fikk leid hytta for en slikk og ingenting», sa moren, «halv pris, om ikke mer.»
Det hadde med andre ord ikke vært nødvendig å pakke verken ski eller slalåmutstyr. Nei, de dro dit for å slappe av, som foreldrene sa. Kriss og Nils hadde likevel et svakt håp om et mysterium eller to, så de kunne få testet de nye forstørrelsesglassene de hadde fått i julekalenderen i morges.
Nils trakk frem forstørrelsesglasset sitt fra lommen og forsøkte å lete etter fingeravtrykk på vinduet. Han fant flere, men ingen som vekket mistanke.
Det var mange timer siden sist de hadde passert noe som kunne minne om et tettsted. Enkelte hus lå spredt rundt omkring.
Der passerte de endelig et skilt: Rotnebu 10 km →
Moren dreide til høyre, inn på en enda smalere vei. Så tok skogen over. Her var trærne tunge av snø og så høye at solen slet med å slippe til.
Kriss syntes hun så noe røre på seg inne blant trærne. En elg, kanskje, eller en rev?
«Kanskje vi ser noen dyr på turen», sa moren optimistisk. «Det kan til og med hende vi får øye på bever i den elven der.»
De fulgte en elv et lite stykke, så gjorde elven en bue og forsvant ut av syne idet de passerte et nytt skilt: Rotnebu 3 km.
«Nå er vi straks fremme», sa faren ivrig. «Hytta skulle ligge bare et steinkast unna den lille bygda Rotnebu. Det er jo kjekt å vite, tilfelle vi trenger noe på butikken.»
Men før de rakk å se noe til bygda Rotnebu, dukket det opp en liten hytte inne blant trærne på høyre hånd. Det var en nedsnødd trekasse på to etasjer med mørklagte vinduer og gjentrukne gardiner.
Moren kjørte inn til siden og stanset bilen. Det var ikke måkt vei opp til hytta, så de var nødt til å ta beina fatt det siste stykket over tunet.
«Er det hytta?» sa Kriss skuffet. «Det ser mer ut som et skur.»
«Det er kanskje ikke akkurat hva vi hadde sett for oss», sa faren og kremtet forsiktig, «men det er en hytte, i alle fall.»
«Vi får håpe den holder seg oppreist noen dager til», sa moren muntert, før hun la til at nøkkelen skulle ligge under en potte ved inngangsdøren, ifølge reisebyrået.
Kriss og Nils grep hver sin bag, vasset gjennom snøen over tunet og nådde omsider døren. Den kraftige vinden blåste nesten luene av hodene deres mens de gikk opp trinnene til den nedsnødde trammen. Kriss gravde frem nøkkelen fra potten ved døren, satte den i nøkkelhullet, vred om og åpnet døren på vidt gap.
De lot døren stå åpen mens de gikk forsiktig inn i gangen. Der ble de stående mens øynene gradvis vendte seg til det dunkle lyset.
«Se der», sa Kriss og pekte.
På knaggen til venstre hang tre grønne jaktjakker som blafret i den kraftige trekken fra døren.
Da hørte de plutselig et kraftig smell fra et sted inni hytta.
Og så: et uhyggelig dunk.
«Hva var det?» spurte Nils nervøst.
«Det er noen her», hvisket Kriss.
Akkurat da kom foreldrene gående med matvareposene.
«Hvorfor har dere ikke lukket døren?» spurte moren oppgitt. «Se hvordan snøen fyker inn i gangen!»
«Vi tror det er noen her inne», sa Nils lavt.
«Noen i hytta?» sa faren, ikke lavt i det hele tatt, før han lukket døren og ba dem ta av seg på beina så de ikke dro med seg mer snø inn.
Kriss og Nils tok nølende av seg skoene, og registrerte at det ikke sto noen andre sko i gangen fra før.
«Det er klart det ikke er noen her», fortsatte faren kjekt.
«Hytta har stått tom i 20 år», minnet moren dem på.
Inne i hytta var det fryktelig kaldt. Frostrøyken sto ut av munnene deres.
«Mon tro om ikke et vindu står åpent», fortsatte moren og hutret. «Også så gulvkaldt det er her.»
Kriss og Nils sto i sokkelesten på gulvet og kjente kulden krype helt opp til hårfestet.
«Typisk!» la moren til mens hun rotet gjennom bagen sin. «Jeg glemte igjen tøflene mine hjemme.»
Kriss og Nils vekslet blikk. Brydde ikke foreldrene seg om lydene i det hele tatt? Det var åpenbart et eller annet som foregikk i hytta. Og hvis ikke foreldrene tok dette alvorlig, fikk de løse saken selv. De hadde tross alt
ønsket seg et mysterium, så nå fikk de rett og slett ta seg sammen, flekke frem forstørrelsesglassene og forsøke å oppføre seg som de detektivene de drømte om å bli.
Kriss og Nils listet seg langsomt inn i stuen. Et
utstoppet elghode stirret ned på dem fra veggen. Det sto også en slitt sofa, en gammel TV, et stuebord og noen enkle pinnestoler i stuen, alt sammen dekket av et tykt lag med støv. Støvlaget dekket gulvet også, og det var ingen fotspor å se. Ellers var det ingenting av interesse der, så de gikk inn på kjøkkenet i stedet, der foreldrene var i gang med å pakke ut av matvareposene. Også her var det støv overalt, og bare foreldrenes fotspor på gulvet.
En svak eim av noe råttent hang i luften.
På kjøkkenbordet lå en tallerken, men innholdet på den så ikke særlig ferskt ut, snarere tvert imot. Nils studerte det med forstørrelsesglasset. Det kunne være en muggen brødskive, men det kunne også være noe helt annet.
Kriss tittet inn i kjøleskapet og fant en melkekartong
og en tube med kaviar. Deres egne matvarer lå fremdeles på kjøkkenbenken, så kanskje tilhørte melken og kaviaren den eller de som allerede befant seg i hytta?
Kriss løftet ut melkekartongen og la merke til at emballasjen var annerledes enn de var vant til. Hun ristet forsiktig på innholdet. Melken i kartongen var stivnet.
«Best før 11.09.2002», leste hun høyt.
11.09.2002
«Over tjue år siden», sa Nils og spisset ørene.
Da syntes han at han hørte en knirkelyd fra etasjen over.
«Hørte du det?» hvisket han.
Jo, Kriss hadde hørt det samme.
«Kom, så sjekker vi hva det er», sa hun, og de forlot kjøkkenet.
Sammen listet Kriss og Nils seg langsomt opp den smale, støvete trappen som ledet til andre etasje. På veggen over trappen hang det våpen: geværer, kniver og mindre pistoler, ispedd et og annet dyrehode.
Da de var halvveis i trappen, stanset de brått og stirret forskrekket fremfor seg.
Begge kjente hårene på ryggen reise seg av synet som møtte dem.
I toppen av trappen var det en øks. Men øksen lå ikke henslengt på gulvet. Nei, noen hadde hogget den fast i gulvet. Som en slags grotesk advarsel.
Detektiver eller ikke, nå trengte de forsterkninger.
«Pappa!» ropte Nils hest. «Kan du komme opp hit litt?»
«Nils, se der!» sa Kriss og pekte på veggen.
Nils fulgte fingeren hennes og fikk øye på to tomme spikre ved siden av de andre våpnene. Spikrene var slått inn i veggen rett ved siden av en lukket dør. Over dem var et lysere felt som passet med avtrykket til en øks.
«Hva er det?» sa faren da han kom opp trappen bak dem.
«Noen har tatt øksen fra veggen», sa Nils og pekte på øksen i toppen av trappen.
«I alle dager», sa faren forbauset.
De gikk de siste trappetrinnene sammen og kom opp i andre etasje. Det var totalt tre dører der. En var lukket, og to var åpne. De listet seg bort til den nærmeste, lukkede døren, rett ved trappen. Føttene deres etterlot fotavtrykk i det tykke støvlaget, som ellers var helt urørt her oppe også.
Bak den lukkede døren var det et soverom med to
pinnesenger, et skap, to nattbord og et lite kott. Faren undersøkte hver krik og krok i rommet, til og med kottet, som viste seg å bare være en slags lufteluke til taket, ifølge faren.
«Det er ingen her», sa han og gikk bort til vinduet.
Det sto på vidt gap, og en kald vind blåste inn, så han lukket det, etter at Kriss og Nils hadde forsikret seg om at det ikke var noen spor i snøen utenfor.
Bak den neste døren, som sto åpen, var det et bitte lite bad uten vindu. Det var ingen der inne, heller ikke oppi toalettet.
Så gikk de til det tredje rommet. Kriss og Nils holdt pusten.
Da de kom inn den åpne døren, så de at det var enda et soverom med dobbeltseng, skap og to nattbord.
«Det er ingen her heller», gjentok faren.
«Kan du være så snill og sjekke skapene?» sa Kriss, «og under sengene?»
Jo, det var klart han kunne. Men det var ingen som gjemte seg i skapene, og heller ikke under sengene.
Vinduet her var lukket og så ikke ut til å ha vært åpnet på mange år.
De hadde heller ikke funnet andre fotspor enn sine egne i støvet på de tre rommene.
Og likevel. De hadde hørt et smell og så et dunk. De hadde sett øksen.
«Spøker det her?» spurte Nils nervøst.
«Vel», sa Kriss og så plutselig lur ut. «Jeg tror jeg vet hva som har skjedd.»
Hvordan er væreT uTenFor hyTta?
Fant de noen mistenkelige foTspor i støveT?
LØSNING:
siden av, falt i gulvet. Det forklarer også de to lydene de hørte.
smelte så hardt igjen at øksen som hang på veggen ved
førte til at døren til soverommet der vinduet sto åpent,
Ja, enten spøker det i hytta, eller så har det blitt gjennomtrekk i huset da de åpnet ytterdøren. Dette
