Kammerpiken

133 mm

24 mm

133 mm

F o t o : Tru d e Rø n n es ta d

Om Himmelstormeren: «Enger klarer å skape et både nyansert og helhetlig bilde av Ellisif Wessel.»

«Sylskarp portrettkunst.»

Anne Merethe Prinos, A ftenposten

«Himmelstormeren gir oss et fascinerende portrett av en kompromissløs kvinne som fortjener å bli husket.»

Line Baugstø, D agens N æringsliv

I

1926 kommer den unge Hilda Cooper til Oslo fra England.

Hun har fått jobb som dronning Mauds kammerpike.

Arbeidsledigheten i Oslo er økende, det er demonstrasjoner

på Slottsplassen. Europa er i endring. Innenfor det norske Slottets vegger finnes imidlertid et annet liv; et hierarkisk samfunn av tjenere,

Om Se i nåde:

en verden innhyllet av det norske folks forventninger, av etikette,

«Cecilie Enger er et fortellertalent.»

måltider og dronningens stadige kjoleskift.

Berit Kobro, VG

Kammerpiken er en roman om små avgjørelser som viser seg å bli til «... en spennende historie om selvkonfrontasjon og forholdet til familien ... velskrevet og lavmælt.»

Sofie Arneberg, K lassekampen

store livsvalg, om å la seg lede av pliktfølelsen og å finne mening i arbeid. Om forsakelser og stille lykke.

Hilda Cooper ble, i likhet med sin underordnede kammerpike Violet Wond, boende på Slottet fram til sin død på 1990-tallet. Under tre

Om Brødrene Henriksen: «Rolig, nærmest stillferdig, med lav stemme og enkle virkemidler formidler Cecilie Enger sin historie og sitt budskap. Som leser føler du deg varm om hjertet etter endt lesing.» Øystein Rottem, D agbladet

«Fascinerende roman om brødre i symbiose.»

Hege Steinsland, A ftenposten

norske konger.

Cec ilie Enger Kammerp iken

Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG

Cec i li e

E NG E R

Kamm e rpi ke n R O M A N

Cecilie Enger (f. 1963) debuterte i 1994 med romanen Nødvendigheten. I sin forrige roman, Himmelstormeren (2007), undersøkte Cecilie Enger hva som drev den revolusjonære Ellisif Wessel til å velge seg radikalt bort fra sin borgerlige bakgrunn. I årets roman går forfatteren inn tjenerinngangen til Slottet i Oslo på 1920- og 30-tallet.

Cecilie Enger bor i Asker.

Š Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 80 g Norbook Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/15 pkt.

Omslagsdesign: Peter Stoltze ISBN 978-82-05-40104-4

Cecilie Enger

Kammerpiken Roman

Denne boken er en roman, men jeg har brukt faktiske og levde liv for å skape de menneskene og problemstillingene jeg har skrevet om. Jeg har diktet, men deler av stoffet har jeg fått tilgang på gjennom samtaler med folk som kjente Hilda Cooper og Violet Wond.

De vet selv hvem de er, og jeg vil takke dem for sjenerøs åpenhet og hjelpsomhet.

Måten jeg har anvendt deres informasjon på i romanen, er mitt valg og ansvar.

Cecilie Enger

Prolog

Oslo, 1991 – Skal hun stå der lenge, tror du? sier den unge mannen lavt og nikker mot ryggen til damen i blåblomstret kjole.

De brune nylonstrømpene avslører et par tynne legger, mens anklene over de mørke spaserskoene er en anelse hovne. Hilda Cooper hører ikke spørsmålet som blir stilt.

Hun står og ser ut gjennom et av de høye vinduene som vender mot slottsgården.

Mannen lener seg inntil en av de seks meter høye marmorsøylene i festsalen. Den er surret med lyst lerretsstoff som rynker seg idet skulderen hans forskyver det beskyttende draperiet. Det er den forestående oppussingen som er årsak til at rommet bare delvis er møblert, og at de få stolene og et konsollbord som står inntil veggen, også er dekket av stoff, om enn på en mer skjødesløs måte.

Et par stolrygger stikker opp fra den grålige duken som avrundede seil.

Den diagonalrutete eikeparketten er ikke tildekket, den skal rives opp og skiftes ut. Mannen, som er utdannet maler og kunsthistoriker, er trettito år, har lyst, brunt hår 7

samlet i en hestehale, og litt store, tettsittende øyne. Nå smiler han, et varmt smil egentlig, som om skikkelsen ved vinduet minner ham om en elsket bestemor. Han legger armene i kors og ser spørrende på sin kvinnelige kollega.

Hun heiser på skuldrene og sperrer øynene opp i en overdreven grimase, som for å vise det hun tenker: Jeg aner ikke om hun skal stå der lenge.

De to er på befaring for Norsk institutt for kulturminneforskning. Oppdraget er å finne ut hva som skjuler seg bak den grønnmalte strien på veggene i Slottets lille festsal. Dronning Sonja har sagt at en av kortveggene en gang har vært blå, men det er usikkert om alle veggene har vært malt i samme farge.

De kommer til å endre alt, tenker Hilda Cooper. På den annen side; det er allerede en annen verden.

Plutselig kniper hun øynene hardt sammen, som om det er stikket fra en blodprøve hun utholder. Smerten er den metalliske, skramlende lyden av den gamle oppvaskkummen og et rustent vannrør som hives i en enorm konteiner i slottsgården. Hilda Cooper ser for seg sølvkammerbetjent Ole Elvestad som en gang sto bøyd over den samme kummen og gråt så han ristet, da Violet hadde mistet den idiotiske forlovelsesringen ned i sluket. Det var Hilda som hadde funnet den igjen, etter at Violet i flere dager hadde drevet henne til vanvidd med masingen om at en tapt ring betydde ulykke. Hun hadde fiklet frem den druknede, men skinnende sølvringen, inntullet i håravfall og slimete, grønnaktige matrester.

8

Hvor lenge var de forlovet før han en dag ble funnet død inne på sølvkammeret? 25 år? De hadde ikke undertegnet et eneste papir, så Violet fikk ikke så mye som et putevar etter ham. Så typisk henne aldri å ordne slike praktiske ting.

Hun ser ringen for seg. En gang Violet hadde glemt den igjen på vaskeservanten, lirket hun den inn på sin egen finger. Forestilte seg at den var hennes.

Episoden er fortsatt tydelig for henne, der hun står i det klare høstlyset og ser ned på den løsrevne sinkvasken i konteineren.

Den var ikke av sink, men av lakkert blikk, den store esken med prinsesseslepet. Var det på 1950-tallet? Hun løftet det varsomt opp fra esken med H.M. Queen of Norway, skrevet i gullbokstaver på utsiden av lokket.

Ede & Ravenscroft, sto det trykket på innsiden. Slepet ble laget i 1902 til kroningen av Mauds far. Mengden stoff var uendelig, til slutt ble det liggende som et bølgende fløyelshav på arbeidsbordet. Hun måtte reparere fôret fordi det var spist av møll. Var det prinsesse Margaret som skulle bruke det under dronningens kroning i England? Hun husker ikke, men den purpurfargede fløyelen løste seg opp som mudder mellom fingrene hennes.

Hun arbeidet i førtién timer for å klargjøre slepet, kantet med hermelin. Antall timer står svart på hvitt, i boken der hun noterte hva Maud bar ved alle livets viktige anledninger.

9

– Ok, du får tre alternativer, hvisker den unge kvinnen med tilgjort tv-stemme, som om hun er programleder i et spørreprogram. – En: Hun er en del av interiøret, og skal pusses opp. To: Noen har glemt henne igjen, og hun aner ikke at alle andre har flyttet. Tre: Om få sekunder snur hun seg og går spøkelsesaktig over gulvet og forsvinner tilbake til en annen verden.

Det er dette som er en annen verden, tenker Hilda. Er den gamle verden allerede fullstendig borte? Finnes det en sammenheng mellom det som var, og denne, der alt rives opp?

Hun var blitt sendt ned sammen med en sjåfør for å møte den nye engelske kammerpiken, miss Violet Wond.

Violet var vakker der hun stod på perrongen i 1930, i en lang, innsvinget blå ullkåpe, med en skinnende blank beltespenne der livet var på sitt smaleste. Hun stod i det elektriske lyset fra lykten på Vestbanen, ved siden av to kofferter og en hatteeske. Hun hadde en svart skråskåret hatt som moren hadde kjøpt før avreisen. Skyggen fra den smale bremmen mørkla de ivrige øynene hennes. Hun elsket den hatten. Det var vinter. Jo, det må ha vært vinter, det var mørkt.

Violet som kunne vekke sånn harme i henne. Hun var ikke sjalu, Violet var under henne i rang, men likevel kunne irritasjonen bygge seg opp i henne som en haglbyge på en varm sommerdag. Å, Violet! Hvor skal det bli av oss nå? Er det virkelig bare vi som er tilbake?

10

– Se her! Det er ikke blått, men sinober, rett under denne gyselige grønne, sier den unge kvinnen, og skraper med en tapetkniv mot den malte strien.

En gang, var det etter at Dronningen var død, eller var det etter krigen? Haakon stod helt stille inntil veggen, lenge. Hilda så at kongen hadde grått, siden ansiktet hans hadde samme farge som tapetet i festsalen. Sinoberrød.

Hun hadde gjentatt ordet flere ganger, fordi det var så vakkert.

Hildas hjerte pumper plutselig vilt under kjolen. Ligger ikke flere av trunkene også nede i konteineren? Som døde, gapende og tannløse munner. Er det en hel tid som kastes i den enorme blå beholderen?

Hun hadde vært usikker og bedt Gud om å vise henne hva som var det rette valget. For et menneske kan føle seg på viddene, men aldri Herren.

På viddene! Det er da vitterlig et skikkelig norsk uttrykk! Endelig.

Kunsthistorikeren smiler ved synet av den gamle damen som står ved vinduet og tydeligvis ser på noe morsomt.

– En røyk før vi begynner på ordentlig? sier kollegaen hans.

– Her? sier han.

– Olav og barna hans har vel røkt temmelig tett opp gjennom, her inne, tror du ikke?

– Jo, de har vel det.

11

– Jeg røyker ikke, men tar litt kaffe fra termosen, sier han.

Dronningens barnebarn. Harald. Den nye kongen.

A kiøbmannsdaughter as a Queen.

Et ritsj mot en fyrstikkeske og deretter røyklukt som sprer seg i rommet. En gang fylte Maud alle askebegrene med vann. Hun fikk lett hodepine og likte ikke sigaretter som lå og ulmet.

Lavt sier den unge mannen: – En av snekkerne snakket om to damer de ikke visste hvor de skulle gjøre av. Er hun en av dem, tror du?

– Mener du en av missene? Som jobbet for dronning Maud? Jeg tror ikke de finnes lenger. Hvis de i det hele tatt er noe annet enn en god historie, sier hun.

– Vil du også ha litt kaffe? spør han.

– Takk, gjerne, sier hun, og finner frem en medbrakt kaffekopp fra en sekk.

– Skal alt bli blått her inne, tror du? spør han.

– De velger nok på bakgrunn av det vi finner ut, sier hun. – Det skal visst tilbakeføres til fargene på dronning Mauds tid.

Ingenting tilbakeføres. Tid kommer ikke igjen. Den er ubønnhørlig lite tilbakevendende. Det er bare mennesker som har behov for å se seg tilbake. Man gjør sine valg.

Gud svarte henne på et spørsmål, og pakket dermed inn hennes livs mening.

12

Hva er det som flagrer gjennom luften, der ute? Som en veldig, stupende fugl, flaksende i vinden. Armene slenger som på en filleristet tøydukke.

Noen har kastet den svarte kjolen ut av loftsvinduet.

Hilda trekker pusten fort. Luften rundt henne tynnes.

Pass på lungene! Hun følger kjolen med blikket, den spiddes mot et metallrør!

Hun ser lysende prikker som danser for øynene. Nå trekker bildet seg sammen, det mørkner helt ytterst, snevres inn. Hun blunker, støtter seg mot den brede vinduskarmen. Kjolen henger over røret som et mørkt telt over sinkvasken, der nede i konteineren. Det er den, det er begravelseskjolen. Nå betraktes den ikke som annet enn dødt stoff. Alt dekkes til, rives av, males over. Hun forsøker å puste rolig og dypt. Hun sperrer øynene opp for å utvide plassen til tårene, så det ikke skal renne over. Hun fryser.

– Det bor ingen her nå? Harald og Sonja skal vel bo på Skaugum mens Slottet pusses opp? sier han.

– Ja. Nei, det bor ingen her nå. * Det er høst. Bladene i parken svinser hit og dit og daler til slutt ned på gresset, der de for en stund ligger som fargerike flekker. Snart blir de brune og tørre. Til slutt er de døde og borte, men det vet de ikke selv. De vet ikke engang at de for bare noen dager siden var kledd i de vakreste 13

farger, gule og røde. Til glede og inspirasjon for dem som så dem.

Så kort tid siden. Hun lukker øynene. Bildene daler som blader, og legger seg over hverandre. Hun har tenkt frem de samme minnene gang på gang. De er blitt sine egne historier.

Appleton House, England, 1907 Hilda satt ytterst på en hvit og moderne stol. Hun dinglet ubetenksomt med bena fordi hun ikke rakk ned til det nyskrubbede gulvet. Morens blikk fikk henne til å samle bena og holde dem i ro. Hun var åtte år, skulle være stille og ikke gå i veien.

Men det var lenge siden moren hadde sagt at de snart skulle spise sammen. Og nå begynte hun å klargjøre de enorme grytene. Det ville ta evigheter.

Grunnen til at Hilda fikk være på dette kjøkkenet nå, var at skolen var stengt, og at de tre eldre søstrene hennes også arbeidet som tjenere på Appleton og derfor ikke kunne se til henne. Det var hektiske dager fordi det norske kongeparet, Haakon og Maud, om kort tid skulle hit på ferie.

Hildas mor mente at datteren egentlig kunne være hjemme alene, men etter et høytidelig løfte om ikke å gå i veien, fikk hun altså lov til å sitte på den kongelige, hvite kjøkkenstolen.

Hun forsøkte å gjøre seg usynlig. Rørte ikke en mus15

kel, og forestilte seg at hun samlet hele kroppen i et punkt under kjolelivet. Hun var en damaskserviett som foldet seg innover og innover, mot sitt eget sentrum. Ved en anledning hadde Hilda fått ros fra en eldre tjener fordi hun var flink med serviettene. Etter at hun med grundighet hadde brettet fire servietter, hadde tjeneren spurt om fru Coopers datter ville være med ut til hundene. Men da hadde moren svart: «Når Hilda Rebecca er med til Appleton House, er hun mitt ansvar og min byrde.» Hun måtte ikke glemme det, at hun også var en byrde. Men det hendte at moren strøk en rask hånd over kinnet hennes, eller stakk til henne en eplebit, eller at hun fikk smake når det var koking av bringebærsyltetøy.

Hun kjente sulten. Det var lenge siden hun hadde spist frokost. Kanskje ville moren foreslå at de kunne sitte ved bordet på kjøkkenet, sammen med kokken Emma, eller Olivia Johnson som arbeidet nede i vaskekjelleren, men aller helst håpet hun at de skulle spise alene, bare de to.

Hilda lukket øynene. Hun så for seg moren som så på henne og blunket, og forsynte henne med varm suppe.

Så klappet hun henne kjærlig over håret og sa at Hilda hadde vært stille og hjelpsom. Nei, det var over kinnet hun kjente morens hånd. Hilda forestilte seg at hun trykket hele ansiktet sitt inn mot det hvite forkleet hennes, og hørte morens ord om at hun var blitt så stor.

Hun åpnet øynene. Moren arbeidet fortsatt med grytene, de ble skrubbet og pusset og plassert i store skap.

Forberedelsene var egentlig spennende. Folk gikk målrettet ut og inn på kjøkkenet, som om hvert lem på tjener16

og tjenerinnekroppene til enhver tid visste hva de skulle utføre av arbeid.

Det lød korte beskjeder og gnissing fra lange, svarte skjørt når den kvinnelige delen av staben rørte seg. De heiste opp enorme mengder med kjolestoff før de stilte seg på en stol for å hente ned et fat i blått og hvitt kinaporselen fra et skap, eller før de satte seg på en krakk ved arbeidsbordet for å rense tørkede, russiske erter.

Hilda visste at å arbeide her ikke bare betydde arbeid, men også anseelse. Selv det å skrubbe sinkkummen på Appleton var finere enn for eksempel å være butler hos en hvilken som helst adelsmann.

Det var ikke så mange ganger at Hilda hadde vært med moren og søstrene når de arbeidet i dette vakre huset i utkanten av eiendommen til Sandringhamgodset. Men de fortalte gjerne om arbeidet med å skrubbe de gedigne jerngrytene, tørke støv på dronningens nattbord og sjekke at bromtablettene mot dronningens migreneanfall lå der de skulle. Den yngste av søstrene hadde også fortalt hvordan hun på skrivebordet danderte de ufattelig myke, gulhvite vaskeskinnshanskene som Hennes Majestet brukte for ikke å søle blekk på hendene når hun skrev brev.

Hilda tenkte at det var rart at kong Edward VII av England og keiser av Indien hadde en datter som selv var dronning. Konge og dronning, far og datter. Med kong Haakon var det på samme måte. Han var konge, akkurat som sin egen far.

Selv var hun bare datter, og i motsatt ende av den engelske, klasseinndelte skalaen. Akkurat som mange 17

andre barn hun kjente. Døtre og sønner av tjenestefolk.

Men tjenestefolk øverst på skalaen. Til tross for at det ikke var noe daglig samtaleemne, visste Hilda at noen foreldre kostet støv i gatene, andre feide steingulv, og noen få polerte gulv av marmor og eikeparkett. Til den siste kategorien hørte den kvinnelige delen av familien Cooper.

Hildas far hadde, helt siden han var femten år, arbeidet som tjener på godset til overhoffmesterinnen ved Buckingham Palace.

Men en jente på åtte år tenkte ikke så mye på hvordan Norfolk-foreldre tjente til livsoppholdet sitt. Noen fra de store jordene. Andre fra de store husene. Eller fra de store skogene. Eller fra de store fabrikkene. Det var som det var.

Moren og Hildas tre søstre arbeidet på Appleton House når det norske kongeparet bodde her. Moren hadde hatt tjeneste i dette huset siden den gangen kong Haakon og dronning Maud var prins Carl og prinsesse Maud av Danmark. De kom flere ganger i året, og dronningen oppholdt seg her et par måneder hver høst. Kong Haakon var her aldri like lenge som dronningen. Men så var jo Hennes Majestet både vokst opp på Marlborough House i London, og her oppe på Sandringham – godset som lå i nærheten og var stort som et fjell. For dronning Maud var turene til Appleton som å komme hjem. Det sa i hvert fall Hildas mor.

Nå skulle de ha med seg prinsen også, som var fire år yngre enn henne selv. Hilda hadde møtt ham én gang, da hun var på vei opp til moren med en beskjed. Kron18

prins Olav hadde sittet i en moderne vogn med kalesje, og hun neide så dypt at hun nesten mistet balansen, men barnepiken hadde smilt vennlig mot henne.

Det hadde vært sol på hellene, og enda hun kanskje var seks år den gangen, hadde hun ikke klart å la være å hoppe fra stein til stein etterpå. Helt til hun så morens hevede pekefinger i vinduet.

Nå stod moren med ryggen til, vendt mot kjøkkenbenken. Hilda så hvordan hun helte varmt vann i en stor balje. Dampen som steg opp fikk håret til å skinne av små vannperler som la seg over den grålige frisyren. Hele overkroppen hennes rørte seg i energiske, skrubbende bevegelser.

Døren ut til gangen stod åpen, og Hilda så snurten av Harry Dorothy, som passerte. Kanskje han var på vei ut mot stallene, der han blant annet hadde ansvaret for å stelle hestene. «Du kan kalle meg herr Harry,» hadde han sagt til Hilda en gang. Hilda skled ned fra den hvite stolen og gikk ut i gangen, der herr Harry stod og snakket til et lite maleri i en vakker forgylt ramme.

– Herr Harry? sa Hilda forsiktig.

– For noe jåleri, sa han. – Å binde opp manen på den måten, i små, stramme knoller på hestenakken. Ja, som jeg skulle sagt det selv, de likner poteter, sa han, nå i et annet, litt dypere toneleie, etterfulgt av en liten latter.

Fortsatt stirret han mot det lille maleriet, der en stram og rødkledd soldat satt på en hvit hest.

Han snakker med seg selv, tenkte Hilda, og listet seg over gulvet.

19

– De gjør det atskillig bedre og mer moderne, De, herr Dorothy, sa han. Nå i et lyst toneleie.

Hilda prikket herr Harry i ryggen, og trakk ham i jakkesnippen.

– Åh! lo han, og snudde seg rundt. – Er det den jenta som er ute og skremmer meg!

– Hei! sa Hilda. Hun smilte bredt.

– Er du rundt på egenhånd? Mens moren din står der inne og drukner lidenskapen i vaskebaljene? Nei, Hilda, du må ikke høre på det jeg sier. Jeg står bare her og snakker. Da får jeg de mest interessante samtalene, vet du!

– Jeg må nok tilbake, sa Hilda og så mot den åpne kjøkkendøren.

– Ja, du må vel det.

– Vi skal spise.

Harry Dorothy nikket.

Hilda gikk tilbake til kjøkkenet. Moren stod fortsatt med ryggen til, men sa da Hilda kløv opp på stolen igjen: – Det er Emma som satte frem suppen til deg. Du får spise mens jeg gjør meg ferdig her.

– Takk, sa Hilda. Hun satt helt stille mens hun spiste så langsomt hun kunne. Hvis hun talte til tyve mellom hver skje hun tok, ville moren likevel rekke å sette seg ned før hun hadde spist ferdig. Men da moren endelig ristet de våte hendene sine over vasken og tørket dem på forkleet, forlot hun kjøkkenet på vei mot en annen oppgave.

Etterpå satte Hilda tallerkenen og vannglasset ved oppvaskbenken, og heiste seg tilbake på den høye stolen. Hun rugget bare forsiktig fra side til side, for å få tiden til å gå.

20

133 mm

24 mm

133 mm

F o t o : Tru d e Rø n n es ta d

Om Himmelstormeren: «Enger klarer å skape et både nyansert og helhetlig bilde av Ellisif Wessel.»

«Sylskarp portrettkunst.»

Anne Merethe Prinos, A ftenposten

«Himmelstormeren gir oss et fascinerende portrett av en kompromissløs kvinne som fortjener å bli husket.»

Line Baugstø, D agens N æringsliv

I

1926 kommer den unge Hilda Cooper til Oslo fra England.

Hun har fått jobb som dronning Mauds kammerpike.

Arbeidsledigheten i Oslo er økende, det er demonstrasjoner

på Slottsplassen. Europa er i endring. Innenfor det norske Slottets vegger finnes imidlertid et annet liv; et hierarkisk samfunn av tjenere,

Om Se i nåde:

en verden innhyllet av det norske folks forventninger, av etikette,

«Cecilie Enger er et fortellertalent.»

måltider og dronningens stadige kjoleskift.

Berit Kobro, VG

Kammerpiken er en roman om små avgjørelser som viser seg å bli til «... en spennende historie om selvkonfrontasjon og forholdet til familien ... velskrevet og lavmælt.»

Sofie Arneberg, K lassekampen

store livsvalg, om å la seg lede av pliktfølelsen og å finne mening i arbeid. Om forsakelser og stille lykke.

Hilda Cooper ble, i likhet med sin underordnede kammerpike Violet Wond, boende på Slottet fram til sin død på 1990-tallet. Under tre

Om Brødrene Henriksen: «Rolig, nærmest stillferdig, med lav stemme og enkle virkemidler formidler Cecilie Enger sin historie og sitt budskap. Som leser føler du deg varm om hjertet etter endt lesing.» Øystein Rottem, D agbladet

«Fascinerende roman om brødre i symbiose.»

Hege Steinsland, A ftenposten

norske konger.

Cec ilie Enger Kammerp iken

Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG

Cec i li e

E NG E R

Kamm e rpi ke n R O M A N

Cecilie Enger (f. 1963) debuterte i 1994 med romanen Nødvendigheten. I sin forrige roman, Himmelstormeren (2007), undersøkte Cecilie Enger hva som drev den revolusjonære Ellisif Wessel til å velge seg radikalt bort fra sin borgerlige bakgrunn. I årets roman går forfatteren inn tjenerinngangen til Slottet i Oslo på 1920- og 30-tallet.

Cecilie Enger bor i Asker.