Prolog Haugkallen Vindfjell hørte en klagende nordavind danse gjennom greinene over hodet sitt. De bare bjørketrærne ga fra seg et langt, hissende sukk før det igjen ble stille i skogen. Kun suset fra elven Sira langt der nede i bunnen av dalen var mulig å høre. Vindfjell skalv. Han hadde ikke for vane å være redd. Etter at alvene hadde tatt over kontrollen i Skogstinget, var det ikke lenger noe å frykte i Norge. Det gjaldt bare å følge reglene og holde seg i ro. Han hadde vært i ro. Han hadde hvilt inne i berget sitt. Hvor lang tid hadde det gått siden de brune øynene hennes gråt foran ham? Hundre år? Kanskje mer? Siden da hadde han bestemt seg for å bli i berget, tilbringe den evigheten et huldreliv kunne føles som, helt alene. For uten hennes blikk på seg, var han ingen. Bare en dum haugkall som hadde trodd han kunne fange et menneskehjerte med blendverk. Vindfjell tok noen steg mot venstre før han brått snudde seg og trippet mot høyre igjen. Det gjaldt å unngå å stå stille. Han hoppet opp og ned et par ganger før han sparket hardt ut i luften. De nysgjerrige spurvene var ute hele døgnet og rapporterte alt de så i skogen til vokternes folk. Men huldredansen distraherte dem, fikk dem til å se noe 273 2
annet enn ham. Han sparket et par ganger til ut i luften, løftet armene og omfavnet seg selv. Det var så lenge siden han hadde danset. Han hadde sagt at han ikke savnet bevegelsene. Innbilt seg selv at han ikke savnet å stramme musklene, kontrollere kroppen og kjenne hvordan hvert steg gjorde ham mer og mer usynlig for verden rundt. Men nå spilte det ikke noen rolle lenger hva han sa til seg selv, for nå hadde kroppen tatt over. For hver bevegelse visste han at han ble vakrere og vakrere. Dansen ville gjøre ham uimotståelig for enhver ungpike. Ingen andre kunne se ham nå, foruten jenter han ønsket skulle få øye på ham. Og de ville dåne av fryd, alle sammen. Vindfjell flirte og tok en salto som fikk håret hans til å streife myra under seg. Hadde han virkelig ofret alt dette? For henne? Hun måtte være død nå. Menneskene levde så korte liv. Før han møtte henne hadde han pleid å le av stakkarene som slet og bar seg. Menneskene hadde sjelden vekket noe annet enn fandenivoldskhet i ham. De var som små, tåpelige insekter, men uten en plan, og uten en dronning som fortalte dem hvordan de skulle leve. For ham var menneskene dumme slitere som huldre kunne lokke, lure, forføre og forvirre. Huldrene kunne omdanne menneskene til villige slaver, eller gjøre dem gale. Vindfjell fant igjen og igjen det ene mennesket som behaget ham. I hvert fall for en stund. Helt til det kom en ny ungmøy gående på heia, alene med buskapen sin. Engstelig og forvirret i det ene øyeblikket, villig og forundret i det neste – fordi han danset for henne og tilbød henne et bedre liv i berget. Den hadde vart i fem hundre år, denne leken med ungjentene. Det var blitt en evig sirkel av begjær og svik. Vindfjell kunne forføre hvem det skulle være, og føle seg 274 3
ferdig med stakkaren etter kort tid. En hulder ble aldri mett av maten han spiste eller kroppene han forsynte seg med. Sånn hadde det alltid vært, tenkte Vindfjell mens han sparket hardere rundt seg, som om han sloss mot nordavinden selv. Han hadde danset, flørtet og lekt, helt til hun kom. Denne spinkle jentungen som han så gjerne skulle ha skjenket en lengre og mer magisk tilværelse. Hun kunne fått alt hun ville ha. De deiligste retter, de vakreste smykker, dans og lek fra morgen til kveld. Sammen med ham i berget. Men hun hadde sagt nei. Ville hun noen gang finne en gutt som fikk bort engstel sen i blikket hennes? En som kunne forstå det hun så? Han tvilte på det. Livet var sjelden barmhjertig mot mennes kene. Nei, det var best å holde seg unna dem. Være alene i berget. Ligge der i en dvalelignende søvn, bedøvet av savn. Han hadde hvilt i berget sitt i over hundre år nå. I ro, uten dansing. Men så hadde Rosalin kalt på ham. Hun, som var hans skaper og herskerinne, hun som var det menneskene ville kalle en mor, men som ikke hadde noe moderlig ved seg. Vindfjell mistenkte henne for å sette barn til verden fordi hun trengte dem som soldater i en framtidig krig hun planla. Han likte henne ikke, men hun var hans skaper, og derfor måtte han møte henne. Våte snøfiller lavet ned rundt ham. Vindfjell holdt ut en hånd og så hvordan snøen forsvant idet den møtte håndfla ten. Snø og regn gjorde ikke huldre våte. De kunne av og til framstå som våte for å gjøre inntrykk på et forkomment menneskebarn. Men Vindfjell visste ikke hvordan det ville være å fryse. Han ante ikke hvordan hun hadde hatt det da regnet og snøen gjorde henne våt og forkommen. 275 4
Nei, ikke tenke på henne. – Hun ville ikke ha meg, mumlet ham for seg selv. Hvordan ville hun ha klart seg nå? Hadde menneskene utviklet seg til det bedre? Ville de i dag tro det hvis en av deres egne fortalte om et møte med en hulder? Han tvilte på det. Det han hadde sett av menneskelig aktivitet på turen sin fra berget på Jæren, hadde bare fylt ham med forakt. Dagens mennesker pyntet hjemmene sine med døde levninger og lagde leketøy til barna av dødt vev. Vindfjell tok noen ekstra dansespark. – De er barbarer, mumlet han for seg selv. Vindfjell kjente at sinnet virket styrkende. Det var lenge siden han hadde følt noe annet enn savn. Han satte seg på huk og så ut over det hvite landskapet. Prøvde å forestille seg hvordan det ville være å ligge her og kjenne kulden trekke inn i huden, som hos et menneske. De kunne dø av kulde. Menneskene kunne dø av fuktigheten i berget hans. Jenter kunne dø av å elske med ham. De var så uforbederlige skjøre. «Vi huldre er dømt til å lengte etter menneskene,» hadde Rosalin fortalt ham for flere århundrer siden. «Men vi må vinne over dette behovet ved å slavebinde dem, utnytte skrøpeligheten deres og gjøre dem mer avhengig av oss enn vi er av dem.» Det dunket mørkt i ham idet en ny tanke kom til overflaten: Menneskene er heldige. Jeg vil også kjenne hvordan det er å dø. Lukten hennes kom med det neste nordavindkastet og fikk Vindfjell til å reise seg. Han snuste ut i luften. Rosalin luktet annerledes enn han husket. En anelse surt. Det fikk ham til å tenke på møll. Hvor lenge hadde hun vært inne sperret på dette øde stedet? Nesten hundre år? 276 5
– Det må ha gjort henne tussete, mumlet han for seg selv, mens han stirret ned i det mørke tjernet der hun hadde bedt ham vente ved bredden. Vindfjell likte ikke vann. Denne uforklarlige væsken som verken var luft eller jord, og som derfor var vanskelig for en hulder å kontrollere. Selv om væsken ikke gjorde ham våt, kunne han aldri ha bodd i vann. Hvor lenge kunne en hulder klare seg uten luft? Ett år? Kanskje to? Han visste ikke. Var det derfor Rosalin ville møte ham her? Ville hun ta ham av dage? Feste ham med besvergelser nederst i dypet? Vindfjell hadde ikke løftet en hale for å hjelpe henne i alle disse årene. Kanskje dette var gjengjeldelsen? Hun dukket opp blant de nakne bjørkene, ikledd en kåpe av bark. Rosalin så ut som den dronningen hun all tid hadde vært. Det brune håret sto som en krone rundt hodet hennes, og snøen som la seg på det, forsvant ikke, men funklet som diamanter blant hårlokkene. Et lite øye blikk gjenkjente han den stolte følelsen hun hadde vekket i ham da han var liten. Det stakk i ham, men lengselen forsvant like brått som den hadde kommet. For Rosalin var ikke alene. Etter henne gikk en kappekledd skikkelse som skjulte ansiktet bak en hette. Likevel visste Vindfjell hva den kappekledde var. Småfuglene hadde hvisket rykter, men han hadde ikke trodd dem. Han hadde ikke trodd at hans mor, uansett desperasjon, kunne ha alliert seg med en demonbærer. – Mitt avkom, hilste hun og nikket svakt med hodet. Vindfjell bukket så dypt at nesen nesten streifet snøen på bakken. – Min herskerinne, mumlet han. – Jeg er glad du kom. Rosalin smilte før hun så seg 277 6
rundt. – Vi har ikke mye tid. Denne skogen har øyne og ører som kan snakke til andre enn meg. – Hva vil du jeg skal gjøre, herskerinne, sa Vindfjell, fortsatt med bøyd hode. – Ikke vær redd, sa hun mildt.– Hils på en venn. Han ble nødt til å løfte blikket og stirre inn i den mørke hetten. Det glimtet gult i alt det sorte. Demonblikket! En djevel hadde tatt over en stakkars menneskelig skrott. Vindfjell kunne merke at vertskroppen var syk. Det stinket råttent, slik et elgkadaver lukter etter noen uker i skogen. Verten var døden nær. Heldigvis, tenkte han. For fantes det ingen kropp som demonen kunne besette, så kunne heller ikke utysket bevege seg på overflaten. – Hvordan hilser en kall som meg på en som deg? spurte han. Den kappekledde svarte ikke. – Akkurat, sa Vindfjell og rygget et par skritt. Han ville ikke være nær denne onde halvskapningen, som bare kunne gå rundt på overflaten fordi et stokk dumt menneske hadde gitt seg hen til ham. – Vi ønsker bare at du oppsøker din søster. Ser hvordan hun behersker å være bergets herskerinne, sa Rosalin med honning i stemmen. – Flora? Jeg har aldri møtt henne. Hvorfor skulle hun ta imot meg? Rosalin begynte å gå rundt ham i sirkler. Det er for å holde unna dem som kan lytte, tenkte Vindfjell. Igjen slo det ham hvor lang tid som var gått siden han hadde vært en del av dette. Huldringen. Han hadde ikke huldret siden den spede jenta gråt mot ham mens hun takket nei. Hun sa nei til ham! Nei til alt det berget kunne ha gitt henne. 278 7
– Fordi min bastardunge ønsker det alle ønsker: å høre til, sa Rosalin. – Hun kommer til å forstå at det ikke er i menneskenes verden, og da trenger hun familien sin hos seg. For eksempel sin kjære bror. – Jeg vet at du ønsker henne død. Alle vet det. Jeg gjør mye for deg, herskerinne, men jeg dreper ikke en av mitt eget blod. Straffen for det er … Rosalin lagde trutmunn mens hun sperret opp de store, grønne øynene sine. – Jeg ville aldri be deg om det, kjære kallen min. Nei, nei, nei! Jeg har funnet den som skal bli min datters mor der. Hun trenger bare å bli overbevist om at Flora er dø delig. Og det er her du må hjelpe meg. Få henne til å se Flora som det hun er. – Hva er Flora? sa han. – Farlig, hvisket Rosalin. Vindfjell betraktet hennes bestemte nikk, og de smale øynene som liksom understreket ordet hun hadde hvisket fram. Han følte seg trett og våken på samme tid. De gule øynene til den kappekledde fortsatte å stirre på ham. Det var som om blikket så alt Vindfjell hadde gjort. Alt han hadde utsatt menneskene for. En bølge av skam for gjen nom ham. Nei, den kappekledde kunne ikke være tankele ser. Det var bare de underjordiske som behersket den slags kunster. Likevel fikk de gule øynene ham til å tenke på de mange unge jentene han hadde forført. Det hadde frydet ham å se menneskene brenne sine døtre på bålet fordi de hadde gitt etter for bergets forlokkelse. Men alt dette var før Vindfjell hadde sett inn i de forvirrede øynene til den magiske jentungen. Hun som hadde hatt evner helt fra fødselen av, helt uavhengig av huldremagi. Han hadde 279 8
sett noe hos henne som fylte ham med en slik lengsel at han hadde ønsket å bli ren. Bli rettferdig og god. Hun sa nei, minnet han seg selv på. Jeg skylder ikke henne noe. – Hva vil du jeg skal gjøre? sa han føyelig til Rosalin. Hun stoppet opp i huldredansen. – Åh, kallen min. Jeg visste jeg kunne stole på deg. Du skal bli rikelig belønnet med en gang jeg kommer meg fri fra denne dalen. Dette fengselet. Vi skal legge Norges magiske rike under oss. Og vi skal starte med de forræderske alvene som kontrollerer Skogstinget, sa hun med hardhet i stemmen. – Det skal vi, sa den kappekledde. Ordene hans knurret mot Vindfjell og fikk ham til å rygge enda et par skritt. – Forsiktig, sa Rosalin og grep armen hans. Vindfjell hadde nærmet seg det dype tjernet, og nå stirret han på ny ned i det mørke vannet. Så han noe der nede? Blinket det i rødt? – Så du noe? hvisket han. Rosalin holdt ham hardt i armen. – Er det Flora? Vindfjell kjente et lite håp om at planen deres allerede var avslørt. Kan hende var denne søsteren hans like slu som moren. Kan hende visste hun om alt det Rosalin hadde tenkt å angripe henne med. Men han tvilte. Vindfjell så seg rundt. Det var ruvende fjell som omringet dalen på begge sider. Flora hadde sikkert levd hele livet sitt i dem. Det gjør ikke en hulder vis å være alene i berget. – Nei, sa Rosalin. – Det er en annen. Nå går vi! Moren dro i ham. Et øyeblikk syntes han at hun så redd ut. De danset seg nedover fjellsiden, og inn i tåken som lå tett over elven. Den kappekledde fulgte lydløst 280 9
etter. Vindfjell likte denne dalen. Her var mye natur og få menneskespor. Et par hus, noen kunstige lys og en vei kunne han se, men noe måtte stakkarene ha for å overleve i kulden, tenkte Vindfjell og følte seg barmhjertig. Plutselig, nede ved den menneskeskapte asfaltveien, hørtes et skrik fullt av lengsel. En gråaktig skikkelse fløy over hodene deres. Vindfjell hadde ikke hørt et slikt skrik på flere hundre år. – En mare, sa han overrasket. – Er ikke de utryddet? Rosalin smilte. – Demonbæreren er dyktig. Den kappekledde nikket ærbødig mot henne. – Kom, du har mye du skal lære. Og vi har dårlig tid, sa Rosalin mens hun forsvant foran ham inn i tåken.
1 Det var som om de nakne bergveggene ville fortære Erik der han halvveis løp, halvveis krøp mot henne. Smerten i den ene foten var intens, som om noen hadde brent ham med is. «Flora …» hørte han seg selv hviske. Det var noen bak ham, noen som ikke måtte komme fram til henne. Men fortsatt var det han som var nærmest, han som kunne nå henne først. Den lille hulderen satt innerst i det smale bergrommet. Det så ut som om hun var blitt kastet i veggen for etterpå å skli ned som en sekk poteter. Det hvite, lange håret hang ned foran ansiktet og prøvde å skjule henne. Men det var umulig å skjule seg her inne. Alt var nakent. Stein på stein. Hvordan hadde han kommet hit? Han kunne ikke huske det, men det betydde ingenting nå. Alt som spilte en rolle, var henne. – Flora? Du er ok. Du er ok, mumlet Erik insisterende. Han tok henne i hendene, dro henne opp. Det dunket hardt i ham idet blikket hennes ble blått. – De kommer, hvisket hun. – De kommer, Kire! Det gikk en skjelving gjennom kroppen hennes, og det slo ham at han aldri hadde sett Flora fryse. Han 282 11
merket dem bak seg og snudde seg sakte, så akkurat kanten på en mørk hette før slaget traff ham i hodet. Han sjanglet. Sto krumbøyd og kjente kvalmen skvulpe gjennom kroppen. Tok seg til hodet der slaget hadde truffet. Men det var for sent. Han sank sammen, ble liggende på steingulvet i fosterstilling. Kroppen ville ikke være med på at den måtte opp igjen og redde henne. Smerten i hodet skar som strømstøt gjennom ham, men det han så, var likevel det mest smertefulle. – Mamma, hvisket Erik. Hun så ned på ham med en treplanke i den ene hånden. Hun smilte, hvisket at alt skulle bli bra. Han hørte de en gang så betryggende ordene: – Mamma er her, før han så henne stikke kniven i Flora. Han hørte hulderens skrik og så hvordan lemmene hennes fikk noe treaktig over seg. – Kire, hvisket hun. Øynene hennes blinket i rødt før de sluknet helt. Erik skrek. – Flooooooora! ***
– Erik! ERIK! Du må våkne! Erik! Kom igjen, dette går ikke … Farens stemme var så uendelig langt unna. Erik kjente at han bokset mot noe. Holdt noen ham over øynene? Det var umulig å få dem opp. –Slipp, ropte Erik og kastet på hodet, prøvde å riste av seg det som lå foran øynene. Det virket, han kunne se igjen og stirret rett inn i farens røde ansikt. Faren slapp hendene hans, som hadde hvite merker 283 12
rundt leddene etter basketaket. Begge pustet tungt. Erik dro armene til seg og innså at bevegelsen var for brå. Men han var redd. Og hver gang han var det, kom behovet for å omfavne seg selv. Passe på at alt var på plass. Puste rolig. Det føltes som om noen hadde holdt ham over munn, nese og øyne. Lenge. – Bhaak deg! Den er der bak deg! Erik hørte stemmen sin gå opp i falsett, noe den pleide for tiden. Vanligvis gjorde det ham flau, men ikke nå. For en skygge som ikke passet inn i det svake vinterlyset, seilte bort fra ham og ble mer og mer utydelig. Faren hadde dratt fra gardinene uten at Erik hadde fått det med seg. Vanligvis pleide han å våkne idet faren tok det første knirkende steget opp trappen. Erik konsentrerte seg, men jo mer han stirret på skyggen, jo mer utydelig ble den. Til slutt forsvant den helt og etterlot Erik med en nummen følelse av å være sprø. Faren så på ham med det samme beroligende blikket han pleide å møte moren med. – Erik, du har drømt. Skjønner du? Du må ha hatt et forferdelig mareritt. Klokken er seks, men du vekket meg. Du skrek sånn, og du svarte ikke når jeg snakket til deg. Faren ble sittende og se bekymret på ham. Erik kjente på den svette pannen sin. Hva hadde han drømt? Det begynte allerede å forsvinne. Men ikke alt. Han husket noe. Den kappekledde. Moren som slo ham ned! Flora som skrek fordi moren hadde knivstukket henne. – Det var et mareritt, sa han lavt. – Ja, det var tydelig, det, sa faren. – Vil du snakke om det? 284 13
Erik ristet på hodet. – Jeg vil helst bare glemme. Faren reiste seg sakte og sa at det snart var frokost nede, før han tuslet krumbøyd over gulvet for å unngå å skalle hodet i det lave taket. Det stakk i Erik da han så hvor slitt farens slåbrok var. Det var alltid moren som sørget for at de hadde ordentlige klær. Faren gikk rundt som en fillefrans så lenge hun ikke kjøpte inn noe nytt til ham. Erik holdt armene rundt knærne sine, prøvde å pakke seg inn med seg selv. Han savnet morens hender. Hun ville ha klemt ham nå, strøket ham over ryggen og sagt at hun skulle passe på. Faren og Erik hadde lite kroppskontakt. Sist gang de klemte var i morfarens begravelse. Da hadde han vært fem år. Erik lette etter noe i seg selv som savnet flere klemmer fra faren. Men han fant det ikke, det hadde alltid vært sånn. Mest sannsynlig hadde de begge blitt flaue hvis de plutselig skulle starte med hverdagskos. Det nuppet i huden. Kulden var der igjen. Denne irriterende skjelvingen som paralyserte ham helt. Han mistenkte at den kom fordi noe fra den andre verdenen prøvde å nærme seg. Erik dro knærne helt inntil brystet. Bandt dem fast med armene. Han rugget sakte fram og tilbake, mens han mumlet for seg selv: – Det var bare en drøm, det var bare en drøm. Han hadde nesten klart å få kontroll på den kalde følelsen da blikket falt på de nakne tærne. Den venstre foten hadde et rødt merke akkurat der stortåen begynte. Det ble tydeligere og tydeligere etter hvert som øynene vente seg til det skarpe nattbordlyset. I går kveld hadde han badet, og selv om han ikke hadde for vane å studere tærne sine nøye, var han ganske sikker på at han ville 285 14
ha lagt merke til et slikt rødmerke hadde det vært der kvelden i forveien. Fort fikk han på seg en bukse og et par sokker. Foran speilet på badet prøvde han å samle seg. Han hadde hatt mareritt! Men ikke av det vanlige slaget. I marerittene han pleide å drømme kunne han drukne, eller høre faren si at han hatet livet sitt og moren hans. Og ja, Erik hadde drømt om Flora tidligere. Men de drømmene hadde vært behagelige. Hun hadde dratt ham mot seg på måter som fikk det til å bruse i ham. Men denne gangen hadde hun vært livredd, og han hadde ikke kunnet hjelpe henne. Erik lot vannet renne lenge. Han kjente med hånden om det var blitt kaldt nok før han la en klut i bunnen av vasken og slo den deretter mot ansiktet. Tørket hissig bort restene av svette på pannen. Det kalde vannet fikk ham til å gispe. Han så på seg selv. Overkroppen var blitt mer markert. Han kunne tydelig se brystmusklene som to synlige kurver under hver brystvorte. Alle øvelsene på rommet hadde gjort sitt. Erik strammet overarmene. De var også markerte der de skulle være det. Han skyggebokset foran speilet, før en bølge av skam flommet gjennom ham. Det føltes som om noen satt på andre siden av speilet og så på ham. Hadde han sett noe han ikke skulle se i den drømmen? Drømmer var drømmer. De gjenspeiler det man er mest redd for. Selvsagt var han livredd for at mammaen hans skulle hate Flora. Det trengtes ikke en drømmetyder for å forstå hvorfor han ble skremt av en drøm der moren drepte henne. Han burde glemme hele drømmen, si til seg selv at det ikke er rart å ha mareritt om berget. Men det var to ting som skurret. For det første setter ikke drømmer merker på føtter! Og for det 286 15
andre: han hadde sett en skygge bak ryggen til faren. For noen år siden ville han tenkt at det var innbilning, men ikke nå lenger. Han visste at alt det han så, var virkelig. Han var en magisk person som kunne se alle de ulike artene som eksisterte på jorden, også dem som vanlige folk ikke kunne se. Læreren til Erik, Jack Flink, hadde sagt at ingen kunne skjule seg for Erik. Likevel hadde den tåkete skikkelsen ved vinduet vært så utydelig. ***
Erik lente pannen mot bussens kalde bakrute og stirret på huset sitt helt til det forsvant bak den første av de mange svingene på veien ned mot Tonstad. Det store, hvitmalte huset der han og faren levde som best de kunne mens de av hensyn til hverandre lot som om en hverdag uten moren var en vanlig hverdag. Men de savnet henne. Moren var innlagt på psykiatrisk avdeling lenger oppe i dalen, dømt for drapet på en kvinne, utført mens hun var psykotisk. Erik visste bedre, moren hadde ikke drept en kvinne, hun hadde stukket ned en hulder som prøvde å lokke med seg sønnen hennes. Ham. Tankene sank ned i magen, der de samlet seg i en klump og ble liggende og verke. Klumpen gjorde det umulig å sitte oppreist. Erik la seg ned på de fire setene bakerst i bussen. Men mamma, du hadde ikke trengt å knivstikke henne så mange ganger! tenkte han. Kunne du ikke bare svimeslått henne og dratt meg med deg? Nei, slo det ham, et slag fra den spinkle mammaen hans hadde aldri vært nok til å stoppe en mektig hulder som Rosalin. Men det hadde vel holdt med ett knivstikk? 287 16
Han så for seg moren idet hun stakk kniven i den falne hulderen gang på gang. Uttrykket hennes hadde vært så bestemt, så myndig. Hun drepte henne ikke, tenkte Erik. Rosalin bare lot som om hun var død, slik at alle skulle vende seg mot mamma. Erik savnet å snakke med moren om det som skjedde den sommerdagen for over et år siden. Men det føltes umulig. Det var så vanskelig å si noe ordentlig til henne der hun lå i sengen på Alvheim, med sine våte øyne og gjentagende advarsler om at han kom til å dø. Bussen bråstoppet foran Lenas hus, noe som fikk Erik til å sette seg opp i setet. Den tynne jenta var blitt hans faste reisefølge etter at hun kom ut fra Alvheim for snart en måned siden. Erik hadde gledet seg over å ha en å snakke med på disse kronglete bussturene, men samtalene med Lena gikk trått. Hun unngikk alltid å se på ham. Ofte kunne hun sitte og hviske for seg selv, og spurte han hva hun sa, for hun sammen og ristet heftig på hodet. «Ingenting! Ingenting,» kunne hun svare med røde kinn. Erik fikk en følelse av at det var en helt annen enn ham hun snakket med, og denne tanken gjorde ham bekymret. For Flink hadde jo trollet bort stemmene hun hørte, hadde han ikke? Hvorfor satt hun likevel på bussen og mumlet halvhøyt? Erik husket hvor lenge Lena hadde vært på Flinks lille kontor en av de første dagene hun var tilbake på Tonstad skole. Erik og tvillingene, Tore og Trine, hadde ventet spent i gangen utenfor. De hadde sett det på Lena allerede da hun kom ut og lukket kontordøren bak seg. Det var noe salig i det grønne blikket. Håp, hadde Erik tenkt. For første gang er Lena full av håp. Trine hadde klemt 288 17
venninnen av pur glede, og senere på dagen hadde de feiret med cola og is på Tonstad bakeri. Han smilte for seg selv mens han husket hvordan Tore hadde stønnet: «Leeeena, hvor er du? Vi vil plage deg … Hvoooor er du?» De hadde alle ledd. De usynlige stemmene som hadde skreket til Lena så lenge hun kunne huske, var borte. Flink hadde skjult henne for dem. Han hadde trollet slik at ånder og skrømt ikke lenger kunne få med seg hvor hun var. Dette hadde overbevist dem om at Flink kunne hjelpe dem med hva det skulle være. Trine og Tore skulle snart få slippe å være inne i hodene til hverandre, og Erik skulle snart få bevist for hele verden at moren hans var uskyldig. Ja, til og med den lille hulderen Flora hadde de tenkt at Flink kunne hjelpe, slik at hun slapp å være innestengt i Sirdal resten av livet. En kort stund hadde de levd i troen på at læreren deres kunne fikse alt. Men sånn ble det ikke. Flink satte oss bare på vent, tenkte Erik og fulgte Lena med blikket der hun sjanglet bakover i bussen til fnisingen fra de andre passasjerene. Blikket hennes gikk fra den ene til den andre, og idet øynene fant hans, ble huden i kinnene mørkerød. – Hei Lena. Går det bra? sa Erik idet hun uelegant deiste ned ved siden av ham. Hun nikket uten å se på ham og dro den store, grå jakkehetten framover i ansiktet, slik at den spisse nesen var alt han kunne se. Han ristet på hodet, mens han stirret ut på de snødekte trærne som for forbi. Si noe, sa han til seg selv, men i hodet var det bare et stort mørke. Hvorfor var det så enkelt å snakke med Flora, men ikke med en vanlig jente? Den selvtilliten som hulderen fylte 289 18
ham med, var ikke-eksisterende sammen med andre. Flora, sang det inne i ham. Han så for seg det lange, viltre håret hennes. Oppstoppernesen, de store øynene. Halen som svinset alle veier, og så puppene hennes … Det dunket hardt i ham. Han skulle snart få se henne. Allerede i første time skulle han sitte foran henne i det lille klasserommet som han, tvillingene og Lena brukte i Flinks magitimer. I samme rom som Flora følte Erik at han eide hele verden. Han kom igjen til å tenke på drømmen han hadde hatt i natt, men den begynte å slippe taket. Det var ingen som kunne skade Flora i berget nå. Hun hadde tatt over kontrollen der. Ikke engang moren hennes, den fæle Rosalin, kunne komme inn til henne. Flora var trygg der hun bodde, og på dagtid når hun var sammen med dem. Drømmen tok feil. Han trengte ikke å bekymre seg for henne. Erik grøsset idet han steg fra den klamme luften i skolebussen ut til den rå kulden utenfor. Lena hadde gått av før ham, og Monicas jentegjeng hadde allerede omringet henne. Han dro på seg vantene mens han speidet etter tvillingene. Snøen knirket under føttene hans, en lyd som vekket minner fra da Erik var liten. Det var noe med denne lyden av tørr snø, og moren hans. Hadde hun ikke vist ham noe? En dans av noe slag? Han så etter Lena som nesten forsvant mellom de mørke vinterjakkene til klassevenninnene. – Lena, får du spist noe? Vi er bekymret for deg, skjønner du. Vi vil ikke se deg bli sperret inne igjen. Monicas stemme hørtes oppriktig medfølende ut, men Erik visste bedre. Hun ville ha Lena bort fra ham og inn i sin gjeng. Smykke seg med en venninne som 290 19
hadde problemer. Erik forsto ikke hvorfor tynne Lena fascinerte de andre jentene. Men de nærte en respekt for henne. Til og med Monica beundret kroppen hennes. Det ante ham at det var fordi Lena var et beinrangel. Det gutter rynket på nesen av, syntes jentene var fantastisk. Erik tenkte at jenter generelt var litt dumme. De var i hvert fall ikke som Flora. – Erik, sa Lena med et lettet smil da han nærmet seg gåsedunjakkene. Så nå snakker du til meg, tenkte han. Jentene rundt henne åpnet motvillig sirkelen. – Kom, sa Erik og kastet på hodet. Lena smilte unnskyldende mot Monica og fulgte etter ham. – Har du lest om beskyttelsesmagien? Den vi må kunne før vi kan møte de andre artene? Det skumleste er hva vi må gjøre hvis vi møter en besatt. Jeg vet ikke om jeg kunne befale en demon noe som helst. Erik bråsnudde og stirret på henne. Øynene hennes flakket. – Ingen kan høre meg, sa hun lavere, mens hun speidet rundt seg som for å bekrefte det hun sa. – Vi skal ikke snakke om dette i skolegården, sa han mellom tennene. Hun løftet skuldrene for å beskytte seg mot blikket hans. Så sa hun trassig: – Jeg tar det som et nei. Erik svarte ikke. Selvsagt hadde han ikke lest leksen Flink ga dem. Hvorfor skulle han pugge hvilke urter han burde spise før han møtte et troll? Eller lære seg besvergelser som var effektive hvis man skulle snakke med huldrefolket? Han hadde møtt huldre flere ganger. Det hadde gått helt fint. Flink ville bare at de skulle 291 20
lære seg en masse unødvendig babbel. Men Erik nektet. Flink kunne ikke stryke ham i et fag som ikke eksisterte. – Du er barnslig, sa Lena bak ham. Han svarte ikke. Nikket bare mot tvillingene som plutselig sto ved siden av dem. De øvde på dette, de to. Snike seg innpå folk uten å bli lagt merke til. Erik kvapp ikke lenger av at de plutselig sto der, men det var irriterende at de så lett kunne lure ham. Han funderte på om de kunne spionere på folk uten å bli sett, skjule seg helt for andres sanser? – Er det tre timer magi med Flink i dag? sa Tore, som om han ikke visste svaret. Sammen gikk de fire inn i skolebygningen, forbi klasserommet og bortover gangen mot bibliotekets kjeller der Jack Flink ventet på dem.