Om Gerhardsens testamente (2012): «En energibunt av en thriller» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten «Underholdende om kommunistfrykt og hemmelige organisasjoner i etter krigstidens Norge» Torbjørn Ekelund, Dagbladet
«Det er en spennende ’page turner’» Helge Ottesen, Varden «Boken byr på svart humor, burleske situasjoner, et intrikat ordforråd.» May Grethe Lerum, VG Om Hauges direktiv (2013): «Ørjan N. Karlsson blander elegant fiksjon og fakta. Språket er rikt og oppfinnsomt – sidene oser av skrive glede.» Gunnar Gran – Stavanger Aftenblad «Fornøyelig og fryktelig om det hem melige Norge.» May Grethe Lerum, VG «Ørjan N. Karlsson holder trykket oppe i sin andre kriminalroman om Kyrre Kaupang og Stiftelsen.» Helge Ottesen, Varden
1958
Forfatterfoto: Julie Pike
«Intenst spennende er det.» Per Ivar Henriksbø, Gudbrandsdølen Dagningen
, i en nedrivningsgård i Oslo: En norsk offi ser som mistenkes for sovjetisk spionasje, blir tor turert til døde.
NÅTID:
To norske ambassadører dør under mystiske omstendigheter. Samtidig har en kvinnelig russisk oligark nesten umerkelig klart å etablere seg i Oslo. Hvordan kan det ha skjedd? Kyrre Kaupang er nå blitt en sentral skikkelse i etterretningsgruppen Stiftelsen, en vital og halvdemokratisk levning fra den kalde krigens dager. De er så vidt kommet i gang med å etterforske det første ambassadørdødsfallet, da de brått får beskjed fra høyeste hold om å avbryte undersøkelsene. Hvorfor? Stiftelsen bestemmer seg for i stillhet å bryte for budet mot å aksjonere: Hvem er den russiske kvin nen? Og hvorfor er dødsfallene så betente? Finnes det en forbindelse til etterkrigshistoriens største spionsak?
ØRJAN NORDHUS KARLSSON (f. 1970) er oppvokst i Bodø. Han er sosiolog, har befalsutdanning fra hæren og har også deltatt på utenlandsoppdrag. Han har jobbet i Forsvarsdepartementet og er i dag avdelingsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Hjemmeside: www.orjankarlsson.com
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Henrik Koitz ISBN 978-82-05-47890-9 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Ă˜rjan N. Karlsson
Kongens RĂĽd Kriminalroman
«Den kampen jeg har kjempet, er ikke bare for meg selv. I dag er det mot meg det er blitt fabrikkert falske beviser fordi politiet har en fasit som ikke går opp. I morgen kan det være deg eller naboen din.» arne treholt – vg nett 24.09.2010
Prolog
Oslo – 1. januar 1958 Korte, skarpe lydstøt invaderte søvnen. Han fomlet etter brillene og veltet vannglasset på nattbordet. Glasset klirret mot golvet mens støyen fortsatte. Armbåndsuret viste halv fire. Det nye året var kun tre og en halv time gammelt. Hvert bidige ring var som et hammerslag. Det må være en misforståelse, tenkte han og stoppet med hånden over røret på den sorte telefonen som verken hadde dreieskive eller Telegrafverkets logo. Det er tre år siden sist. Stillhet. Som om den ukjente oppringeren hadde hørt ham. Brillene dugget. Han tørket vekk kaldsvetten fra pannen og pusset glassene. Kjente beskheten i munnen etter gårsdagens nyttårsselskap. Det hadde blitt en dram eller to for mye. Fra veggen over telefonen stirret et selvportrett av den unge Munch ned på ham; anemisk og forpint. Han plukket vannglasset opp fra golvet og ville fylle det på nytt, men rakk ikke engang bort til baderomsdøren før telefonen på ny våknet til liv. Han presset sammen øynene og grep røret. «Ja!» 7
«Overlege Risør?» Stemmen i telefonen var rolig, men myndig. Helt flat. Uten følelser. Lik kringkastingens nyhetsopplesere. «Ja. Jeg mener nei,» stotret han innkapslet i sitt eget mørke. «Jeg har ikke jobbet som lege på mange år.» «Men det er tidligere overlege Tormod Risør jeg snakker med?» «Det er korrekt.» «Godt. Husk Deres plikt. En bil er allerede på vei for å hente Dem. Det haster.» «Hva er det som …» Men linjen var allerede død. Husk deres plikt … Stemmen var som et ekko av kompanisjefens formaning rett før avdelingen hans angrep og gjenerobret Narvik den 28. mai. 1940. Han hadde vært i fortroppen. Én lege med ansvar for et kompani på hundre mann. Avdelingen kom under ild med en gang den gikk i land i Rombaken. Han hadde gjort sitt beste for å lappe sammen de sønderskutte kroppene. Frakte skadde i sikkerhet. Dra dem gjennom gjørma og blodet. Til slutt brast noe i ham. Tormod Risør hadde søkt dekning. Ignorert ropene fra de skadde soldatene. Men skrikene deres rammet ham slik ingen kuler kunne. Gjorde det fremdeles. Tormod slapp røret ned på gaffelen. Kjeften smakte av salt og råtten tang. Han hentet vann i springen på badet og drakk to glass i rask rekkefølge. Etter litt leting fant han legevesken gjemt bakerst i garderobeskapet. Så kledde han på seg og gikk ut. En sortlakkert Mercedes-Benz 300d med forkrommet grill ventet allerede på utsiden. Sjåføren hilste ikke, bare trampet inn gassen så snart Tormod hadde lukket døren. 8
Lette snøfnugg fylte lyskjeglen med hvit konfetti. Veibanen lå foran bilen som et blankt ark. Kun to biler passerte i motsatt kjørefelt under ferden inn mot hovedstaden. Etter ti minutter girte sjåføren ned og svingte av til høyre. Bakhjulene slapp før de igjen festet grepet og klapret over trikkeskinnene. Rådhuset vokste frem i frontruten. Plassen foran mursteinsbygningen lå folketom. Gatelyktene i forseggjort støpejern tegnet overlappende lyssirkler i nysnøen. Tormod mer følte enn så de digre verkstedhallene til Akers Mekaniske Verksted ved bryggekanten. Kom sjåføren til å stoppe om han ba om det? La ham uhindret forlate kjøretøyet? Tormod trodde ikke det. Han flyttet blikket rundt i kupeen. Lette etter en utvei som ikke fantes. Knyttet neven og prøvde å slappe av. Sjåføren stanset utenfor en forfallen bygård i Rødfyllgata. Flere anleggsmaskiner var oppstilt rundt huset. En okkuperende horde som snart skulle rive bygget for å rydde plass til den nye tunnelbanen. Tormod forble sittende i baksetet med vesken på knærne, uvillig til å ta initiativet. Kan hende var det ikke lenger bruk for ham. Kanskje det hele, hva det nå enn var, hadde gått over av seg selv. En slank mann med brune øyne, vannkjemmet hår og en sort tangobart åpnet sidedøren. Fra munnviken dinglet en halvrøykt f6, et østtysk sigarettmerke som var populært blant arbeiderne på Akers Mek. Mannen strakte ut hånden. «Overlege Risør. Takk for at De kunne komme på så kort varsel.» Tormod gjenkjente stemmen fra telefonen. «Som om jeg fikk noe valg,» gryntet han og steg ut av bilen uten å ta den andre i hånden. Mannen smilte overbærende. 9
Tørre snøflak festet seg til det glinsende håret hans og smeltet. «Hvem er De egentlig?» spurte Tormod. «Mitt navn er ikke viktig. Deres tilstedeværelse er derimot essensiell.» Tormod ble nærmest dyttet mot inngangsdøren til bygården. Mannen la hånden på dørhåndtaket. Slikket seg om munnen. Et tegn på nervøsitet? «De trenger å vite følgende, herr Risør: I tredje etasje er det en mann som har behov for legetilsyn. I alle fall frem til han forteller oss det vi ønsker.» «Hva mener De?» «Mannen er en spion, herr Risør.» Tangobarten kakket asken av sigaretten og stirret ut i natten før han fortsatte. «Nei, han er verre enn en spion. En ussel quisling. Deres oppgave blir å holde mannen ved bevissthet til vi er ferdige med ham.» «Hva er det De sier?!» Tormod rygget, skled på en issvull og gikk over ende. En skarp smerte skjøt ut fra halebeinet og oppover ryggraden. Mannen satte seg ned på huk og blåste en sky stram sigarettrøyk rett i Tormods ansikt. «Ble det noen glass for mye på deg i går, Tormod?» Han hostet og viftet bort røyken. «Hvem faen sa at vi var dus?» Mannen utstøtte en hes, hakkende latter. «Godt. Det er fremdeles litt stål i Dem.» For andre gang rakte han frem hånden. Igjen overså Tormod gesten og ble liggende. Kjente hvordan kulden gjorde kroppen nummen. «Glem det,» mumlet han. «Dere kan ikke be meg om noe slikt. Jeg er lege. Har avlagt ed på ikke å påføre noen skade. Gjør det heller av med meg.» Mannen smilte fortsatt, om enn noe stivere. 10
«Samaritanernykkene Deres bør De snarest legge fra Dem. Nasjonens sikkerhet står på spill.» «Nasjonens sikkerhet,» harket Tormod. «Tror De virkelig på det De selv sier?» Mannen grep fatt i frakkeslaget hans og røsket ham opp på beina. «Nok snakk, doktor. Nå gjør De det vi beordrer Dem til. En kvinne ved navn Maria venter på Dem oppe i tredje.» Tormod børstet snø av buksen og skrittet resignert inn i den dunkle oppgangen. Maria viste seg å være en kortvokst kvinne på rundt førti år. Hun ventet utenfor en halvåpen dør i tredje etasje. Det blonde håret hennes lå festet stramt til hodebunnen med spenner. Hun minnet om en striks guvernante, tenkte Tormod. Før han rakk å introdusere seg, skar et skrik ut fra leiligheten. Et hult, desperat hyl som virvlet rundt i trappegangen til lyden kollapset i en tynn klynking. Maria enset knapt utbruddet. Ansiktet hennes var fullstendig uttrykksløst. Øynene to tinnmynter som studerte ham uten å blunke. Søkte de etter svakhet? «Følg meg.» Maria ledet an innover en trang korridor hvor gulnet tapet hang i flak fra veggene. Boligen luktet av mugg og råte. Tormod stagget en impuls til å snu. For hvor skulle han dra? Mannen med tangobarten ventet garantert nede ved utgangen. Noe beveget seg til venstre for ham. Tormod vred på hodet og kikket inn i et nakent rom knapt større enn et kott. Foran rommets eneste vindu sto en slank, høyreist skikkelse. Mannen hadde ryggen vendt mot ham. En av rutene var knust, og snø drev inn gjennom åpningen og la seg på den fremmedes skotupper. Tormod rakk ikke 11
å grunne over hvem den andre kunne være før Maria trakk ham etter jakkeermet inn gjennom døren nederst i gangen. Stanken overrumplet ham. Fra en bjelke i taket dinglet en lyspære. I den grelle lyssirkelen under satt en naken mann på en pinnestol. Mannens hode hang ned på brystkassen, det blonde håret rødspettet av blod. Armene var lenket fast til radiatoren på veggen bak stolen. Blod piplet seigt fra flenger og kutt på overkroppen. På golvet ved siden av stolen lå nøkkelen til håndjernene, en tollekniv, en avbitertang og to metallklyper med isolerte håndtak. Ledningene til metallklypene lot til å være koblet direkte til husets elektriske anlegg. «Herregud …» Tormod la hånden over munnen. Presset tilbake resten av utbruddet. Det knirket i en dør. En ung mann i sorte bukser og hvit skjorte kom ut fra det Tormod gjettet var kjøkkenet. Han hadde en kopp i hånden. Duften av kaffe blandet seg med stanken av frykt, urin og oppkast. Tormod bekjempet den første brekningsfornemmelsen. «Det var jammen på tide at De fikk somlet Dem hit.» Mannens stemme var lys og litt nasal; dialekten plasserte ham på Vestlandet. «Svinet besvimer stadig oftere. Men nå er det like før jeg knekker ham.» Mannen tok en slurk av koppen. Tormod merket seg at han manglet øverste ledd på høyre lillefinger. Mens mannen drakk kaffen sin, gikk Maria inn på kjøkkenet og lukket døren etter seg. «Hvem er han?» Mannen skottet bort på Tormod. «Det har ikke De noe med. Bare få liv i ham.» «Men dette er tortur!» 12
Mannen satte fra seg kaffekoppen med et smell. «Det er ikke mer enn han fortjener. Quislingen har solgt forsvarshemmeligheter til russerne. Gode nordmenn kan ha mistet livet som følge av sviket hans.» Mannen boret pekefingeren inn i Tormods brystkasse. Ånden hans var harsk. «Vekk ham. Hold ham våken til jeg får de svarene jeg ønsker. Forstått?» Tormod så ned. Strammet neven om håndtaket på legevesken. «Forstått?» gjentok mannen. Tormod nikket. Avskyen over egen feighet sildret ut i kroppen slik den hadde gjort den vårdagen i Narvik. Den andre hadde tydeligvis ikke noe ønske om å presentere seg. Tormod ba ham finne et håndkle og vri det opp i kaldt vann. Mannen forsvant og returnerte med et skittent kjøkkenhåndkle. I mellomtiden hadde Tormod funnet frem en flaske konsentrert peppermynteolje. Han draperte håndkleet over fangens nakke og løftet varsomt opp hodet hans. Om mannen i stolen hadde vært en gammel kjenning, ville Tormod likevel hatt problemer med å gjenkjenne ham. Fangens ansikt var sønderslått; et smertekart hvor terrenget besto av sprukne lepper, knekt nese, blodige kinn og opphovnede øyne. For hvert anstrengte åndedrag vislet det fuktig i mannens bryst. «Hva venter De på?» Vestlendingen hadde rullet opp skjorteermene og sto klar med de elektriske metallklypene. «De kan ikke gjøre dette.» «Sympatiserer De med De røde?» «Nei, men …» Brått så Tormod seg selv i fangens sted. Hjelpeløs. Ute av stand til å forsvare seg. Han innså at den 13
eneste veien ut av dette marehuset var å gjøre som han ble fortalt. Tormod ristet flasken med peppermynteolje, tok av korken og holdt tuten under mannens nese. Hodet skjøt bakover så raskt at det knaket i nakkevirvlene. Det våte kjøkkenhåndkleet skled ned på golvet. Vidåpne øyne sveipet over Tormod og vandret videre til vestlendingen. «Er du rede til å snakke, Sverre?» Mannen førte klypene sammen. Blå gnister sprang ut fra metallet. «Vær så snill … Jeg har jo fortalt alt jeg vet.» Mannen i stolen begynte å hulke. «Dokumentene, Sverre. Hvor har du gjemt dem? Dette er siste sjanse.» «Men jeg vet jo ingenting om …» Vestlendingens hender skjøt frem. Metallklypene ble presset inn i huden like under hver brystvorte. Fangens kropp låste seg i en spasme, en dirrende bue av elektrifisert smerte. «Nå snakker du! Hører du. Snakk for faen!» Spytt dusjet fra vestlendingens kjeft og blandet seg med den grå røyken som steg opp fra det fresende kjøttet. Tormod brakk seg. Falt på kne og brakk seg på ny. Kjente smaken av sprit og galle i halsen. Svetten piplet frem i pannen. Herregud som han trengte en dram. Bare en liten støyt. Stolbeina begynte å klapre. «Hva er det som skjer?» Den nasale stemmen kom langt borte fra. Tormod tørket seg om munnen og kikket opp. Klypene var fjernet fra huden, likevel sto fråde om munnen på fangen samtidig som kroppen hans rykket urytmisk i stolen. Hjerteinfarkt. «Få ham løs!» 14
«Nå vet jeg ikke helt om …» Tormod rev til seg nøkkelen fra golvet og låste opp håndjernene. Fangen skled ned på golvet mens rykningene fortsatte. De oppsvulmede leppene begynte allerede å bli blå. «Han må på sykehus!» «Beklager, det er umulig.» Vestlendingen tok et steg tilbake; røsten en anelse mindre sikker. Tormod åpnet skinnvesken. Rotet rundt til han fant boksen med aspirin. Noen leger mente medisinen kunne begrense skaden av et infarkt. Han ristet fem tabletter ut i håndflaten og bøyde seg over den nakne mannen. «Elena …» Fangen grep om Tormods håndledd. Trakk ham mot seg. «Pass på Elena og …» Grepet løsnet. Brystkassen sank sammen og krampen slapp taket i kroppen. Tormod reiste seg. Vek unna blikket som stirret tvers gjennom ham. Bak ham gikk døren til kjøkkenet opp. «Sverre!» Skriket kom fra en ung, sorthåret kvinne med oppsperrede brune øyne. Bak henne skimtet Tormod en liten gutt. Kvinnen rev seg løs fra Maria og styrtet inn i rommet i retning den døde. Et slag med flathånden fra vestlendingen sendte henne i golvet før hun rakk frem. Inne på kjøkkenet begynte den vesle gutten å gråte. Maria slepte kvinnen tilbake til kjøkkenet. Mannen slo av lyset på kjøkkenet og låste døren. Kvinnen og guttungen var alene i mørket. Tormod sto fremdeles ved siden av den døde kroppen. Men det virket som om han hadde opphørt å eksistere for de to andre. Han lot legevesken stå, og gikk. Lukket døren ut til mellomgangen bak seg. På utsiden stoppet han og la øret inn mot dørbladet. 15
«Jeg tar meg av quislingen og den russiske hora,» hørte han vestlendingen si med nøktern stemme nå. «Hva med guttungen?» Gjennom treverket fremsto Marias stemme like følelsesløs som tidligere. «Send ham til barnehjemmet på Breidablikk.» Tormod ønsket ikke å høre mer. Hadde egentlig hørt nok. Han snudde og gikk ut av leiligheten. Rommet med den knuste ruten var tomt. Et enslig fotavtrykk var fremdeles synlig i snøen under den knuste ruten. Ventet de på ham på utsiden? Var det derfor vestlendingen lot ham gå? Fordi de allerede sto rede til å føre ham bort? Tormod åpnet døren til gangen og stavret ned trappen. Trinnene knirket under ham. Hvordan ville de gjøre det? Et skudd i hodet? En klut med eter over ansiktet før de dumpet ham i fjorden? Tormod trakk pusten, dyttet opp utgangsdøren og marsjerte rett mot mannen med tangobarten. Ventet å bli stoppet. Men mannen tok bare et steg til side. Så ham ikke engang inn i øynene. Da Tormod endelig snudde seg, var bygården borte i snødrevet. Visket bort. Når han kom hjem, skulle han knuse den sorte telefonen og drikke vekk både denne og neste natt. Stiftelsen fikk finne seg en annen tåpe til drittjobbene deres. Innen han kom seg hjem til villaen ved Bestumkilen, forsøkte et skjørt dagslys å gjenskape verden på nytt. Tormod sparket av seg skoene og satte seg ved kjøkkenbordet med vekten av den våte frakken som et lodd mot skuldrene. Kortviseren på veggklokken pekte på sjutallet. Tormod slo på radioen. Nyhetsoppleseren fortalte om en rolig start på det nye året. Men i Oslo hadde det vært en 16
tragisk trafikkulykke. På det glatte føret hadde en mann og en kvinne kjørt av veien. Bilen hadde tatt fyr, og livene deres sto ikke til å redde. Mannens navn var Sverre Løvenquist, en av forsvarssjefens adjutanter. Kvinnen hadde ennå ikke blitt identifisert. Det ble spekulert på om hun var utenlandsk statsborger. Tormod slo av radioen og fant frem flasken.
Om Gerhardsens testamente (2012): «En energibunt av en thriller» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten «Underholdende om kommunistfrykt og hemmelige organisasjoner i etter krigstidens Norge» Torbjørn Ekelund, Dagbladet
«Det er en spennende ’page turner’» Helge Ottesen, Varden «Boken byr på svart humor, burleske situasjoner, et intrikat ordforråd.» May Grethe Lerum, VG Om Hauges direktiv (2013): «Ørjan N. Karlsson blander elegant fiksjon og fakta. Språket er rikt og oppfinnsomt – sidene oser av skrive glede.» Gunnar Gran – Stavanger Aftenblad «Fornøyelig og fryktelig om det hem melige Norge.» May Grethe Lerum, VG «Ørjan N. Karlsson holder trykket oppe i sin andre kriminalroman om Kyrre Kaupang og Stiftelsen.» Helge Ottesen, Varden
1958
Forfatterfoto: Julie Pike
«Intenst spennende er det.» Per Ivar Henriksbø, Gudbrandsdølen Dagningen
, i en nedrivningsgård i Oslo: En norsk offi ser som mistenkes for sovjetisk spionasje, blir tor turert til døde.
NÅTID:
To norske ambassadører dør under mystiske omstendigheter. Samtidig har en kvinnelig russisk oligark nesten umerkelig klart å etablere seg i Oslo. Hvordan kan det ha skjedd? Kyrre Kaupang er nå blitt en sentral skikkelse i etterretningsgruppen Stiftelsen, en vital og halvdemokratisk levning fra den kalde krigens dager. De er så vidt kommet i gang med å etterforske det første ambassadørdødsfallet, da de brått får beskjed fra høyeste hold om å avbryte undersøkelsene. Hvorfor? Stiftelsen bestemmer seg for i stillhet å bryte for budet mot å aksjonere: Hvem er den russiske kvin nen? Og hvorfor er dødsfallene så betente? Finnes det en forbindelse til etterkrigshistoriens største spionsak?
ØRJAN NORDHUS KARLSSON (f. 1970) er oppvokst i Bodø. Han er sosiolog, har befalsutdanning fra hæren og har også deltatt på utenlandsoppdrag. Han har jobbet i Forsvarsdepartementet og er i dag avdelingsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Hjemmeside: www.orjankarlsson.com