Kystfugler

Axel Thorenfeldt

KYSTFUGLER

KYSTFUGLER

Axel Thorenfeldt

KYSTFUGLER

Fagkonsulent: Roar Solheim

Morgen ved stranden i mars, hettemåker, tjeld, fiskemåker, gråmåke og avosetter hviler på grunna.

Innhold

INNLEDNING__________7

FUGLEARTER

Knoppsvane __________20

Grågås ______________26

Hvitkinngås __________32

Gravand ____________38

Stokkand

Ærfugl ______________62

Praktærfugl __________68

Stellerand ____________74

Svartand ____________80

Sjøorre ______________84

Havelle _____________88

Kvinand_____________92

Laksand _____________96

Siland _____________102

Smålom ____________106

Horndykker

Enkeltbekkasin _______232

Makrellterne Side 294

Side 180

Rødstilk Side 214

Dvergmåke Side 256

Praktærfugl Side 68

Toppskarv Side 142

Side 170

Havsule Side 130

Gråmåke Side 262

Fiskemåke Side 258

Storjo Side 244

Steinskvett Side 354

Alke Side 326

Tjeld

Teist Side 316

Sjøorre Side 84

Stellerand Side 74

Side 62

Lunde Side 310

Sandlo

Skissebok med studier av lappspove hunn, Lomma i mai

Axel med skissebok på et svaberg, Kirkøy, Hvaler

Innledning

Da jeg var fem år gammel, flyttet familien fra Oslo til et lite 1800-talls hus på Kirkøy, så langt ut på Hvalerøyene sør i Østfold man kan komme uten å bruke ferge. Stedet ble etter hvert en økologisk gård med grønnsaker, høner, sauer, kuer og griser, midt mellom skogen og havet. I dette landskapet gikk jeg omkring og så, tegnet og drømte. Da jeg for noen uker siden gikk opp på loftet og hentet fram pappkartongen med mine gamle barnetegninger, la jeg merke til at fuglene forsvant fra skissebøkene i perioder. Båter, mennesker, landskaper og fantasidyr tok over sidene, men så kom fuglene tilbake igjen. Siden har de vært med meg. Jeg begynte etter hvert også å male akvarell. På veggen hjemme hang flere bilder av ornitologen og naturkunstneren Viggo Ree, og jeg ville male like presist og detaljert som ham. Å male fugler ble på mange måter mitt eget lille kunstakademi, samtidig som det fikk meg til å se naturen på stadig nye måter.

Naturlig nok fikk jeg et spesielt forhold til de fuglene som hekker ute ved kysten, og som passerer Hvaler under trekket om høsten og våren. Denne boka ble en gyllen mulighet til å fortelle om disse kystens fugler, gi dem personlighet og en historie. For at boka skulle bli relevant for lesere i resten av Norden, fikk flere arter være med. Noen av fuglene som behandles her, hadde jeg knapt sett da arbeidet begynte, og jeg fikk derfor et påskudd til å oppsøke dem. Oppdageren i meg begynte å drømme om fuglefjell og om praktærfugler og stellerender, men da jeg begynte å skrive om de artene jeg hadde vokst opp med på Hvaler, gikk det opp for meg at jeg kanskje ikke kjente dem så godt som jeg trodde. Hvor gamle kan de bli? Hvor lenge har de vært her? Hvor overvintrer de, og hvordan finner de veien? Arbeidet med boka har derfor vært utrolig lærerikt for meg, og mitt forhold til fuglene langs kysten har blitt sterkere under arbeidets gang. Jeg håper tekstene og bildene også kan inspirere andre til å stoppe opp og studere disse fantastiske fjærkledde skapningene.

KYSTFUGLER

En stor andel av den nordiske befolkningen bor i nærheten av kysten, og mange har derfor, i likhet med meg, et spesielt forhold til de fugleartene som finnes der. «Kystfugler» er riktignok ingen vitenskapelig definert gruppe, og hva som er en «kystfugl», kan diskuteres. Mange arter som hekker i innlandet, overvintrer langs kysten fordi havet gir et stabilt og relativt mildt klima med åpent vann og næringsrike fjæresoner. Andre arter passerer kysten under trekket, og mange stanser for å spise før ferden går videre. Jeg tør påstå at det bare er en håndfull fuglearter i Norden som ikke regelmessig dukker opp nær en eller annen kystlinje. De geologiske og økologiske forholdene forandrer seg mye langs Nordens kyster, noe som også bidrar til å gjøre begrepet «kystfugl» bredere. Innover i Østersjøen er vannet så lite

salt at mange fugler som i Norge bare hekker ved ferskvann i innlandet, der hekker i skjærgården. For eksempel hekker størsteparten av Sveriges sjøorrer langs landets østkyst, mens den norske bestanden hekker ved sjøer i fjellet. På grunn av likhetene mellom det åpne landskapet i fjellet og langs kysten hekker mange arter i begge disse habitatene, blant annet flere vadere. I Nord-Norge gjør det kalde klimaet at forskjellen mellom kyst og fjell er liten, og flere typiske fjellfugler hekker derfor helt ned til havet. Både lirype og fjellrype finnes langs norskekysten, men et sted måtte jeg dra grensen.

Til slutt falt valget på 70 arter som jeg behandler grundig i boka, mens ytterligere et 50-tall omtales kortere i forbindelse med hovedartene, enten fordi de er mindre vanlige, eller fordi de lett kan forveksles med dem. Utvalget er ikke komplett, men viser de fuglene jeg selv forbinder med kyst. Enkelte vil nok savne noen arter, andre blir kanskje overrasket over arter som har fått være med, men for meg er de alle på en eller annen måte «kystfugler».

Rekkefølgen på artene er den samme som i 4. utgave av Gyldendals store fugleguide, som i stor grad er ordnet etter fuglenes evolusjonære historie. De eldste familiene, som man tror tidligst skilte seg fra fuglenes felles forfar, selve «urfuglen», plasseres først i boka. Deretter følger de yngre familiene og artene. Før var vår kunnskap om fuglefamilienes alder basert på blant annet fossilfunn, og oppfatningen om artenes slektskap var i stor grad basert på utseende og anatomi. De siste tiårene har DNA-teknikker og genetiske studier gitt ny informasjon om fuglenes evolusjon, og mange arter har derfor måttet bytte plass og navn. Denne omrokeringen av taksonomiske grupper foregår fortsatt, og nye fuglebøker kan derfor komme til å endre rekkefølgen på noen arter. I mange bøker gjøres også små justeringer for at lignende arter skal kunne presenteres sammen, selv om de ikke er nær beslektet.

Hos hver av kystfuglene er det gjerne noe spesielt som har fanget min interesse. Det kan være et møte jeg har hatt, en detalj jeg har bitt meg merke i, eller noe nytt jeg har lært. Tekstene og illustrasjonene viser derfor varierende temaer for hver art, enten det er fugletrekk, adferd, historie eller økologi. Noen ganger forteller jeg fra kunstnerens ståsted, andre ganger biologens, og ofte fra begges. Denne arbeidsmåten har gjort boka morsommere og lettere å skrive, og jeg håper det også gjør den mer interessant og variert å lese. Hver artstekst innledes med en kort, faktamettet oversikt over blant annet artens utseende og forekomst i Norge, slik at man får et grovt inntrykk før man begynner på hovedteksten. Her står også fuglens vitenskapelige navn, kroppslengde (L) og vingespenn (VS) slik dette er oppgitt i 4. utgave av Gyldendals store fugleguide, de forenklede utbredelseskartene er også basert på informasjonen i denne boka. De fargede områdene på kartene viser hvor arten kan påtreffes i løpet av året, mens introduksjonsteksten forklarer når arten opptrer i de ulike områdene. Hekkebestanden i Norge og på Svalbard er basert på beregninger gjort av BirdLife Norge i 2015, mens informasjonen om de ulike artenes forekomst i de nordiske landene og i Europa for øvrig er hentet fra en rekke bøker og rapporter som står listet opp på side 382–388. Her finnes også en oversikt over vitenskapelige studier og artikler som enten nevnes i boka, eller som kan være av interesse for den som vil lære mer. Kildene er ordnet etter hvilken artstekst de tilhører, og de artene som mangler spesielle kilder, står ikke i listen. For å beskrive fuglers utbredelse og trekk er man nødt til å nevne en rekke områder og steder som mange kanskje ikke er kjent med. Jeg må innrømme at jeg selv har måttet krype til kartet en del ganger for virkelig å forstå hva jeg har lest

eller skrevet. For å gjøre det lettere for leseren å forestille seg de områdene og avstandene som beskrives, har jeg tegnet tre oversiktskart til boka. Verdenskartet på side 380–381 viser noen viktige fugleområder og illustrerer noen av de mest imponerende trekkrutene blant kystfuglene. På side 379 finnes et kart med et utvalg relevante områder i Europa, samt trekkrutene til noen arter. På side 378 er det et kart over mitt hjemsted Hvaler, ettersom mange tekster har sitt utgangspunkt der.

Det er sjelden jeg ser en fugl uten å få lyst til å male den, det kan være lyset, formen eller detaljene. Når jeg går ut, har jeg nesten alltid med meg skissebok og akvarellfarger slik at jeg kan tolke inntrykkene direkte. Ved hjelp av noen raske blyantstreker finner jeg formen og begynner deretter å legge til detaljer og farger i akvarell. Resultatet blir ikke alltid bra, men opplevelsen setter seg bedre i minnet når jeg maler. Noen feltskisser blir ferdige på stedet, andre tjener som inspirasjon til studioarbeider og tekster. I løpet av de drøye to årene jeg har jobbet med denne boka, har jeg malt hundrevis av bilder og studier som kunne tenkes å bli en del av prosjektet. Skissebøker og løse ark flyter rundt på arbeidsrommet mitt sammen med fjær, artikler og bøker – et herlig kaos av minner, inntrykk og informasjon som til slutt har blitt samlet mellom disse permene. Målet med de illustrasjonene som ble valgt ut, er å framheve typiske karakterer hos arten, enten det er detaljer i drakten eller opptreden i landskapet. De artene som lett forveksles, har jeg ofte malt ved siden av hverandre for å gjøre sammenligningen enklere. I noen tilfeller har jeg riktignok ikke kunnet motstå fristelsen til å avbilde morsomme og kanskje uvanlige vinkler. I virkeligheten beveger jo fuglene seg hele tiden og står sjelden så pent oppstilt som man vil.

Strandsnipe

Tertiær GRAVAND

Stjertfjær

Skulderfjær BRUNNAKKE hann

Armsvingfjær

Håndsvingfjær

Stjertfjær

Armsvingfjær STOKKAND

Armsvingfjær

Stjertfjær GRÅGÅS

Håndsvingfjær

Stjertfjær, ungfugl

Armsvingfjær

Håndsvingfjær

Håndsvingfjær FISKEMÅKE

Knoppsvane (Cygnus olor)

L 140–160 cm (inkludert hals) VS 200–240 cm

Navn på andre språk: knölsvan (Sv), knopsvane (Da), Mute Swan (En), kyhmyjoutsen (Fi)

Også kalt tamsvane. Tilhører andefamilien Anatidae. Hekker først og fremst i dammer, innsjøer og i skjærgården i Sør-Norge, sporadisk nord til Nordland. 480–730 par i Norge. Lever hovedsakelig av vannplanter som den plukker på grunt vann. Kraftigere enn sangsvanen, med karakteristisk svart knøl på nebbet (størst hos hanner) og svart bak til øynene, selv hos ungfugler, som har gråbrun kropp og nebb). Mange overvintrer i Sør-Norge, men noen trekker til Sverige og Danmark i løpet av vinteren.

Knoppsvane

(Cygnus olor)

Det sies at knoppsvaneungen i begynnelsen har litt for kort hals til å nå maten som vokser et stykke under vannet, og at det er derfor foreldrene er nødt til å hjelpe til, strekke seg ned mot bunnen og plukke opp alger og vannplanter til de små. Det er som regel moren som står for denne matingen. Det er også hun som har ruget fram ungene. Hvis jeg som barn sto på brygga innerst i Korshavnkilen, kunne jeg se henne ligge på reiret et stykke inne i sivet. Det så ut som en stor, slumpmessig haug med takrør, kanskje en halvmeter høy, og på toppen tronet moren, lysende hvit i det gule sivet. Faren, som kjennes igjen på den litt større svarte nebbknølen, holder vakt, og han tar det på største alvor. Det er nok flere enn jeg som har erfart knoppsvanens temperament. Han nærmer seg hvesende og truende enhver som måtte komme for nær familien, om det så er andre svaner, dyr eller mennesker. Jeg husker spesielt en hissig svane i Gamlebyen i Fredrikstad, som foruten den vanlige trakasseringen av turister og tilfeldige forbipasserende også angrep en (i svanens øyne) feilparkert bil. I Os utenfor Bergen ble den beryktede knoppsvanen som gikk under navnet «Havnesjefen», til slutt avlivet etter at den hadde angrepet flere mennesker. Knoppsvanehannen hjemme i Korshavn har likevel aldri plaget meg.

Et par uker ut i juni er de plutselig der, svaneungene. Fra brygga kunne jeg se fem «stygge

andunger» som padlet rundt foreldrene ute i kilen. Faren hveste irettesettende mot meg da jeg satte meg ned, men lot meg være i fred. Jeg hadde tatt med meg akvarellpapir og farger og forsøkte etter beste evne å fange de små svaneungene på papiret. Jeg hadde aldri tegnet en knoppsvane før, og ungene var vanskeligere modeller enn jeg hadde ventet. Etter noen omganger med viskelær begynte blyantstrekene å danne en figur som med litt godvilje kunne stemme, og jeg begynte å fukte akvarellfargene i det lille metallskrinet. Jeg mener å huske at ungenes dun hadde et blålig skjær, men jeg kan ta feil. Når jeg ser på knoppsvaneunger nå, synes jeg ofte de virker varme i tonen, men lyset har mye å si. Den lille svaneungen som til slutt vokste fram på akvarellpapiret den dagen, var min første feltskisse av en fugl. Jeg var 13 år gammel, og kanskje yngre enn svaneforeldrene. De kan bli over 20 år gamle og holder sammen så lenge de lever.

KAPPLØP MED VINTEREN

Etter hvert som knoppsvaneungene vokser, blir de mer og mer selvstendige, og snart trenger de ikke hjelp til å få tak i mat. Gradvis vokser gråbrune fjær fram helt til ungene ser ut som litt skitne og fargeløse varianter av foreldrene. Veksten går riktignok langsomt; det tar over fire

Voksen grågås, Asmaløy i mars

Grågås (Anser anser)

L 74–84 cm, VS 149–168 cm Navn på andre språk: grågås (Sv), grågås (Da), Greylag Goose (En), merihanhi (Fi)

Også kalt villgås. Tilhører andefamilien Anatidae. Den mest kystbundne av våre gjess. Hekker i skjærgården over det meste av landet samt ved våtmarker og innsjøer på Østlandet. 18 000–21 000 par i Norge. Lever hovedsakelig av planter og kan sees gressende i store antall på åkre og strandenger. Blekere enn de andre Anser-gjessene, og den eneste som sees i store antall om sommeren. Hanner og hunner er like. Overvintrer hovedsakelig sør og sørvest i Europa, men er stadig vanligere lenger nord.

Grågås

(Anser anser)

Jeg husker fra jeg var liten at pappa stoppet bilen for å skremme gjess. Vi dyrket gress som vinterfôr til sauene, noe grågåsa satte pris på. Den store mannen løp ut av bilen og veivet med armer og bein mens han skrek og ropte. Men gjessene hadde sett dette før. De visste utmerket godt at pappa aldri ville løpe hele veien ut på åkeren. De strakte litt på halsen for å forsikre seg om at det bare var mannen med de tomme truslene, så fortsatte de å beite på det dyrebare fôret. Det var over 300 av dem. Når jeg andre ganger har forsøkt å nærme meg grågjess for å tegne, har de tatt til vingene. I en gåseflokk er det alltid noen individer som holder vakt, og kanskje minnet langkikkerten om et gevær?

Grågåsa er vaktsom, og jeg har hørt historier om at den kan kjenne igjen gåsejegerens bil fra lufta. Om dette er sant, vet jeg ikke, men «dum som en gås» er den ikke.

Overraskende nok er dagens grågåsflokker et relativt nytt fenomen på Hvaler. Etter lange tider med mye jakt og forstyrrelser var grågåsa blitt en sjelden fugl i hele Norden rundt år 1900. Den norske bestanden hekket da først og fremst langs kysten fra Stavanger til Finnmark, men ikke i Oslofjorden. I nyere tid har bestanden spredd seg og økt så mye at grågåsa på grunn av sin forkjærlighet for gress og andre vekster har kommet i konflikt med jordbruket. I

forbindelse med den økte problematikken startet Nordisk Kollegium for Viltforskning (NKV) et nordisk grågåsprosjekt i 1984 for å lære mer om artens biologi. Utpå sommeren skifter grågåsa fjær og kan i likhet med svaner og ender ikke fly. Når gåsefamiliene så går opp på land for å gresse, kunne man dermed fange dem og merke foreldre og unger. I tillegg til den vanlige metallringen rundt beinet fikk gjessene en plastring rundt halsen med store bokstaver som kunne leses av på mange hundre meters hold. Så var det bare å vente på at noen skulle finne dem igjen et eller annet sted og rapportere det inn.

SENT ELLER TIDLIG?

Det viser seg at de norske grågjessene er en helt egen bestand som skiller seg fra de svenske, finske og danske i hvordan og når de trekker. De har også litt kortere nebb fordi de spiser mer gress og mindre røtter enn sine nordiske slektninger. Fra vestkysten av Norge trekker gjessene sørover og rett over havet til Danmark før de fortsetter mot Nederland. Der raster de og spiser seg opp utover høsten før ferden går videre mot Spania. De svenske og danske gjessene følger en lignende rute gjennom Europa, mens de finske kan fly rett over kontinentet til Tunisia og Algerie.

Voksen hvitkinngås i september

Hvitkinngås (Branta leucopsis)

L 58–70 cm, VS 120–142 cm

Navn på andre språk: vitkindad gås (Sv), bramgås (Da), Barnacle Goose (En), valkoposkihanhi (Fi)

Også kalt grønlandsgås, raggegås og havregås. Tilhører andefamilien Anatidae. Opprinnelig en arktisk art som hekker i kolonier på Svalbard, Grønland og Novaja Semlja. Har siden 1970-årene hekket i Østersjøen og er nå vanlig også i Oslofjorden. 600–700 par i Norge, 12 000–15 500 på Svalbard, økende. Liten, lys gås som minner om kanadagås i tegningene, men er mye mindre. Den har hvit panne, lysegrå kropp og svart bryst. Hanner og hunner er like.. Sommergjest april–oktober, overvintrer i Sør-Norge og i stort antall i Danmark og Sør-Sverige.

Hvitkinngås

(Branta leucopsis)

Hvitkinngåsas kakling er litt mørkere og grovere enn hos de andre gjessene, nesten som en hund som bjeffer. I mange år gikk jeg rundt uten å reflektere over forskjellen, helt til en venn viste meg at man faktisk kan skille de ulike gjessene fra hverandre på lyden. Nå forsøker jeg å fokusere når jeg ser en gåseflokk på himmelen, lytte først og deretter sjekke «fasit» med kikkerten.

Jeg hadde sittet ved stranda nord for Malmö hele ettermiddagen og malt da denne bjeffende kaklingen ble alt høyere og hyppigere. Det var oktober, og de fleste vaderne hadde forlatt landet, så jeg fokuserte på ender og måker i stedet. Nå nærmet det seg kveld, og jeg merket på akvarellpapiret at lufta ikke var like tørr lenger. Et annet tegn på at dagen led mot sin slutt, var at små flokker med hvitkinngjess begynte å dukke opp på himmelen. De tok små runder over bukta før de slo seg ned på sandrevene der ute, først én flokk, så én til. Dagene tilbringer de med å beite gress på de store åkrene inne i landet, men om natten er det tryggere her i vannet. Plutselig var lufta fylt av et nesten øredøvende leven av vinger og kakling, og jeg kunne høre gåsemøkka falle mot marken idet flokk etter flokk passerte over meg. Det var nå så tett med gjess på revene at jeg ikke lenger kunne finne igjen mine gamle motiver. En lokal ornitolog hadde talt hele 10 000 rastende hvitkinngjess her de siste dagene. Man teller en andel av fuglene og beregner det totale

antallet ut ifra størrelsen og tettheten på flokken. Det blir ikke helt nøyaktig, men gir et godt overslag. Noen uker senere var antallet oppe i over 20 000 fugler!

Månen ble alt tydeligere over Malmö, lufta var blitt for fuktig til å male. Jeg slo igjen skisseboka, trakk inn lukten av kveld og lyttet til hordene av gjess som litt etter litt kom til ro for natten. Det fikk meg til å tenke tilbake på den sommerdagen da jeg så mine første hvitkinngjess hjemme på Hvaler. I sundet mellom Tisler og Møren fikk pappa øye på et par som svømte med flere unger på slep. Den gang var dette eksotisk, en sjeldenhet som vakte glede og engasjement i båten. Senere gikk alt så fort, og nå hever jeg sjelden øyenbrynet over en hvitkinngås. Jeg kan nesten bli litt skuffet, for den har blitt så tallrik flere steder at den konkurrerer med sauene som skal holde landskapet åpent på øyene. Når dyrene slippes ut i mai, er gresset allerede trimmet ned til roten, og hvitkinngjessene er overalt med sine små, rufsete unger. Flere steder har man innført jakt for å få dem bort. Merkelig, med tanke på at den for bare noen tiår siden ble betraktet som en stor sjeldenhet. Når jeg går inn på det svenske rapporteringssystemet artportalen.se og søker etter observasjoner av rastende hvitkinngjess i Lommabukten nord for Malmö, ser jeg at det for 20 år siden ikke var mye å melde. 10 fugler her, 50 fugler der.

Og nå er de altså titusenvis. Antagelig har de tilpasset seg det varmere klimaet og overvintrer lenger mot nord nå enn før. Det samme gjelder mange av endene som raster ute i bukta. Verken brunnakke eller stjertand var vanlige arter her om vintrene for 20 år siden.

ARKTISK BOSETTER

Hvitkinngåsa er i utgangspunktet en arktisk art som hekker med tre forskjellige populasjoner i Europa. Fuglene som ruger på Grønland, flyr hver høst rett sørover til De britiske øyer, der de overvintrer i noen ganske begrensede områder i Irland og Skottland. På Svalbard hekker en annen bestand som under trekket mellomlander på Island for å spise seg opp før også de drar videre til De britiske øyer og overvintrer i et eget område. Den russiske populasjonen hekker på Novaja Semlja og trekker via Østersjøen, der fuglene raster på de svenske øyene Öland og Gotland før de ankommer overvintringsområdene i Nederland, Tyskland og Danmark. Ringmerking og genetiske studier har vist at enkelte fugler kan flytte seg mellom de forskjellige bestandene, men i det store og hele virker det som hvitkinngjessene holder seg til sine tradisjonelle hekke- og overvintringsplasser.

I 1971 skjedde det derimot noe som skulle endre hele vårt bilde av hvitkinngåsa. Om våren, da de store flokkene hadde trukket videre til den russiske ødemarken for å hekke, ble et par igjen og hekket på Laus holmer utenfor Gotland. Etter hvert fikk de selskap av flere, og på slutten av 1990-tallet hekket over 2000 par hvitkinngjess her. Tidligere hadde man antatt at de arktiske gåseartene utelukkende hekket langt mot nord fordi gresset der var mer næringsrikt i den korte hekkesesongen. Ved å sammenligne hvitkinngåsas trekk med tilveksten av vegetasjon om våren kunne man se at gjessene ankom neste stoppested akkurat når gresset var på sitt mest næringsrike. På denne måten fulgte de vegetasjonen nordover med våren i takt med at beiteplantene vokste. Hekkeplassene i Arktis ankom de derimot litt før enn ventet, slik at maten hadde mest næring først når ungene var klekket og foreldrene skulle skifte fjær. Dette illustrerer en hypotese som på engelsk heter green wave

hypothesis, og som går ut på at mange arter nærmest «surfer» nordover på en «grønn bølge» etter hvert som våren og vegetasjonen skrider fram. Da hvitkinngåsa slo seg ned på Gotland, viste det seg at ingen regel er uten unntak. Til tross for at Laus holmer ligger langt sør for de opprinnelige hekkeplassene, stortrivdes gjessene der. Etter hvert spredte de seg til flere og flere steder langs kysten, og enkelte steder ble de møtt av halvtamme artsfrender fra parker. I Stockholm begynte noen hvitkinngjess fra Skansen dyrepark å hekke fritt på takene i byen. Kanskje minnet bygningene om de bratte klippeavsatsene hvitkinngåsa hekker i i Arktis?

Hvitkinngåsa skal ha hekket i Nord-Norge allerede på 1860-tallet. Under vårtrekket raster mange hvitkinngjess langs kysten nordover på vei mot Svalbard, og kanskje var det noen av disse som slo seg ned for å hekke. Virkelig fotfeste i Norge fikk hvitkinngåsa derimot ikke før den begynte å hekke i Oslo. Tidlig på 1970-tallet ble 40 gåseunger tatt med fra Sør-Sverige og satt ut på Ekeberg, der de fikk fly fritt omkring. Noen par hekket i årene som fulgte, og etter hvert begynte hvitkinngåsa også å hekke på øyene i Bunnefjorden. I dag er den en vanlig art i Oslo og kan blant annet sees innerst i Frognerkilen, der foreldre og unger beiter på det korte gresset. Ved både Frognerparken, Ekeberg og Østensjøvannet er de også et vanlig syn. Når jeg

Beitende

Hvitkinngjess med unger, Tisler i juli

Voksen hettemåke, Vikerkilen i juli

Hettemåke (Chroicocephalus ridibundus)

L 35–39 cm, VS 86–99 cm

Navn på andre språk: skrattmås (Sv), hættemåge (Da), Black­headed Gull (En), naurulokki (Fi)

Også kalt lattermåke. Tilhører måkefamilien Laridae. Hekker i kolonier ved næringsrike sjøer eller i skjærgården. Hovedutbredelse i Trøndelag, Rogaland og fra Oslo ­ området opp til Mjøsa, sparsom i nord. 6750–8000 par i Norge. Veldig høylytt ved koloniene. Voksne fugler umiskjennelige med svartbrun hette og mørkerøde bein og nebb. Hanner og hunner er like. I vinterdrakt hvitt hode med svart øreflekk. Ungfugler kraftig tegnet i varmt brunt og svart på rygg, nakke og vinger. Får allerede på høsten lysegrå rygg­ og skulderfjær som de voksne. Norske hekkefugler trekker til De britiske øyer eller Danmark om vinteren, østlige fugler overvintrer langs norskekysten.

Hettemåke

(Chroicocephalus ridibundus)

En dag gikk det opp for meg hvordan hettemåkas hode gradvis blekes utover på sommeren. Allerede på senvinteren anlegger de første individene den karakteristiske mørke hetta som har gitt arten dens navn på flere språk. Siden høsten året før har hodet vært hvitt med bare en mørk flekk ved øret, men nå er det nesten kullsvart. Enkelte har fortsatt deler av vinterdrakten igjen som hvite flekker i den mørke hetta, andre er helt utfargede og høye på hormoner. I mars–april skal de samles i koloniene for nok en sommer med kurtise, egglegging og deretter ungepass. Det hender at hettemåka hekker i enslige par eller mindre grupper, men det vanligste er at de danner kolonier – og de kan nå betydelige størrelser. I Norge er kolonier med flere hundre par kjent, og ved sjøen Tåkern i Sverige fantes det på 1970­tallet en koloni med rundt 15 000 par. I Danmark har man talt opp mot 25 000 par hettemåker på samme holme! Hvert par legger tre egg i et enkelt reir på bakken, og etter hvert som fuglene ruger utover forsommeren, blekes fjærdrakten av det sterke sollyset. I juli har den mørke hetta blitt brunere, nesten gråbrun hos noen. Og snart skal de blekte hodefjærene felles og byttes ut med nye, hvite fjær før vinteren setter inn.

Allerede i august begynner de første hettemåkene på ferden sørover. De nordnorske og vestnorske hekkefuglene trekker i hovedsak til De

britiske øyer for å overvintre, mens de sørnorske flyr mot kontinentet. En ringmerket fugl har blitt gjenfunnet så langt sør som i Marokko, men de fleste drar bare til Danmark, der de samles i tusentall hver høst for å skifte fjær. Ungfuglene får nye kroppsfjær den første høsten, men beholder vinge ­ og stjertfjær til året etter og kan derfor lett skilles fra de voksne den første vinteren. I Norge overvintrer hettemåka først og fremst langs kysten i sør, men den finnes også nord i landet. Langs kysten av Nordland og Troms har det for eksempel blitt sett flokker på flere hundre hettemåker om vinteren. Hvor disse fuglene kommer fra, er usikkert, men det kan tenkes at de fleste stammer fra østlige populasjoner.

STOR UTBREDELSE

Globalt finnes hettemåka fra Europa og østover til Sibir og Kina, og den har nylig begynt å hekke på Grønland og Newfoundland i vest. Den europeiske bestanden beregnes til mellom 1,5 og 2 millioner par, men i Norden er hettemåka en relativt ny innvandrer. Først i 1867 ble den funnet hekkende på Jæren, og deretter etablerte den seg i Trøndelag og Oslo ­ området på begynnelsen av 1900­tallet. Bestanden økte raskt, også i våre naboland. Antagelig nådde den nordiske hettemåkebestanden sin topp i andre halvdel av 1900­tallet før den plutselig begynte å synke igjen. Av de 20 000–60 000 parene som hek­

ket i Norge på 1990 ­tallet, er det nå under 8000 igjen. Mange gamle hettemåkekolonier står tomme, noe som også påvirker andre arter. Terner, ender og vadefugler bygger ofte reir i koloniene fordi måkene gir dem beskyttelse mot rovdyr og andre farer. Når hettemåkene forsvinner, forsvinner derfor trygge hekkeplasser for andre vannfugler også.

Hettemåka har en allsidig diett og lever blant annet av insekter og meitemark som den finner i kulturlandskapet, men også av ulike typer avfall. Mange hettemåkekolonier har vært knyttet til mennesker, enten det er jordbruksland, fiskebruk eller søppeldynger. I Danmark har til og med matavfall fra minkfarmer vært en viktig næringskilde for hettemåkene om sommeren, og det kan tenkes at nye rutiner for håndtering av søppel og dyrefôr kan ha påvirket hettemåkenes næringstilgang. Drenering av våtmarker og intensivt jordbruk kan også ha fortrengt flere populasjoner, det samme gjelder utbygging på hekkeplasser, forstyrrelser fra mennesker og økt predasjon fra blant annet mink og rødrev. Selv om hettemåka helst er knyttet til næringsrike

Rugende, Vikerkilen i juli

innlandssjøer, har flere kolonier nå flyttet ut til kysten og skjærgården. Kanskje er det en respons på dårligere forhold i innlandet?

ROSA BRYST

Vinterstid lever hettemåkene av det de finner langs kysten, blant annet småfisk, børstemark og krepsdyr. I England har ornitologer lenge observert hettemåker som ankommer om vinteren med en rosa tone over brystet. Noen skal til og med være nesten like rosa som flamingoer. En mulig forklaring på dette fenomenet er at norske hettemåker spiser seg opp på dyreplankton og krepsdyr som blomstrer opp langs norskekysten om våren og høsten når måkene får nye fjær. Denne maten inneholder blant annet karotenoider, som er de samme stoffene som gir laksefiskene rød farge. En studie gjort på rosenterne viser at denne artens farge blant annet består av karotenoider, men så vidt jeg vet har man ikke undersøkt de rosa hettemåkene nærmere.

Nyklekket unge

Ungfugler som myter til første vinterdrakt i september

Voksen, vår

I denne boka forteller Axel Thorenfeldt levende om kystfuglenes liv, om migrasjon, hekking, jakten på mat, utbredelse og kjennetegn. Han fletter også inn sine egne erfaringer som fuglekikker og illustratør, og viser fuglenes kobling til vår kystkultur.

Kystfugler inviterer leserne inn i fuglenes fascinerende verden. Boka tar for seg mer enn 70 arter med utbredelse i Norge og Norden. Kystfuglene beskrives ut ifra sitt utseende, sitt levesett og sine særegenheter. Illustrasjonene fanger fuglenes karakteristika med stor nøyaktighet og kunstnerisk snert. Kystfugler er boka for alle fugleinteresserte.

Axel Thorenfeldt (f. 1998) er en selvlært illustratør og kunstner som begynte å tegne fugler som barn. Han vokste opp på Hvaler i Østfold, en øygruppe med unik natur og et rikt fugleliv. Axel er utdannet biolog fra universitetet i Lund. Kystfugler er hans første bok som både forfatter og illustratør.

Forfatteren og en toppskarv