Levi Henriksen
Levi Henriksens beste Utvalgte noveller Snø vil falle over snø som har falt Ekstratekster
Novellene i dette utvalget er hentet fra samlingene Feber som utkom første gang 2002 Ned Ned Ned som utkom første gang 2003 Bare mjuke pakker under treet utkom første gang 2005 Snø vil falle over snø som har falt utkom første gang 2004 For opplysninger ang. ekstratekstene, se oppslag til hver enkelt novelle Samlet utgave i Forfatternes beste 2008 Denne norske utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2008
Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2008 Sats: Type-it AS, Trondheim 2008 Papir: Ensolux Cream 70 g (1,6) Boken er satt med 11/13 p. Sabon Omslagsdesign: Blæst / Stian Hole ISBN 978-82-05-38091-2
INNHOLD
Utvalgte noveller Langfredag 9 Vinteropplag 23 20 centimeter og det stiger 67 Det peneste fjeset på Skogli 76 Vekkelse 92 Julian Johnsen 108 Gud velsigne William C. Stoke 118 King of Beers 135 Søstrene Bergkvist 149 Monopol 178 Hjertet tar det hjertet vil ha 187 8.59 Manitoba 201 Hjemlandsklokker 210 Bare mjuke pakker under treet 223 Så rekker jeg deg ny med glede min hånd 232 Snø over Disney 247 Et hus av hender 267 Pernille oppe og nede 278 Telemark 296 Hjem for å bære senger 307 Snø vil falle over snø som har falt 315 Ekstratekster 599
Langfredag (Fra Feber, 2002)
Sola kom opp mens Edmund Prestli lå og døde som så mange ganger før. Han krabbet ut av senga, slo på radioen og varmet en kaffekopp i mikrobølgeovnen. Langfredag. På Filippinene lot folk seg korsfeste. Ti menn og en kvinne så langt. En av mennene ble spikret fast for 17. gang og påsto det hadde gjort ham frisk etter et hjerneslag. Edmund tenkte det kanskje var noe slikt livet hans trengte. Han pirket seg prøvende i venstrehånda med brødkniven, men la den ubrukt tilbake i skuffen. Han tenkte på alle gangene han hadde prøvd å drikke problemene bort, alle gangene han hadde bedt til Gud om at alt måtte bli bedre neste dag. Men ting ble aldri bedre, de ble bare verre og verre helt til han sluttet å bry seg. Det hadde startet ganske uskyldig. Han hadde lånt noen lapper av arbeidskameratene. Til slutt hadde det blitt slik at han måtte velge hvilke regninger han skulle betale ved månedsskiftet. Så hadde han fått sparken fra Posten. Ute på gata var snørestene grå av eksos, og matchet perfekt de malingsflakene som fortsatt klamret seg til veggene på den gamle bygården. Fortauene var folketomme bortsett fra en uteligger som satt og solte seg på trappa foran bakeriet. En stråle av kvalme skjøt opp gjennom mellomgolvet, en kjent, gammel følelse. Tenk om hele verden var blitt forlatt i løpet av natta? At terrorister hadde sluppet en 9
atombombe, eller at Jesus var kommet tilbake? Kanskje Edmund og uteliggeren var de eneste folka igjen. De to eneste som hverken himmelen eller døden hadde noe bruk for. Femogtredve år og endelig konge på byen – konge av ingenting. Edmund grøsset ved tanken, og plukket en bøyd Marlboro ut av pakka. Den nest siste. Edmund hadde 100 kroner igjen, og påsken var så vidt begynt. Han kunne like gjerne bruke opp resten. Edmund fant jakka, og tuslet ut for å få seg en ny 20-pakning. Sola hadde allerede begynt å varme. Edmund gledet seg til sommeren. Til å slippe den innestengte følelsen når tåka lå som krøllete aluminiumsfolie over byen og lufta virket død og oppbrukt. Edmund tenkte på en fyllik han hadde kjent hjemme på Skogli. Han badet ikke i sjøen av redsel for å svelge vann fiskene hadde pisset i. Slik hadde Edmund det i byen om vinteren. Han likte ikke å være ute, og ventet hvert øyeblikk at han skulle miste pusten og falle død om på fortauet. I det fjerne slo noen kirkeklokker. Fra leiligheten til den indiske familien på hjørnet dunstet det av krydder enda vinduene var lukket. Edmund lurte på om indere hadde noe forhold til påsken? Hinduer ga vel blaffen i Jesus, eller kanskje ikke? Bladkiosken var i hvert fall stengt. Edmund dunket håndflata i døra et par ganger, men ingen åpnet. Helvete, nå måtte han dra helt ned til sentrum, og det var ikke sikkert noe var åpent der heller. Ved sida av ham bråstoppet en bil. Hjula gnisset mot fortauskanten, og sjåføren hadde det så travelt med å komme seg ut at han ikke slo av motoren. Edmund tok uvilkårlig et skritt bakover da mannen stormet forbi ham og inn i portrommet ved sida av kiosken. Det var en hvit BMW, ikke av de mest strøkne, men motoren dro jevnt på tomgang. 10
På trappa til bakeriet reiste uteliggeren seg og forsvant inn i bakgården. Det sto ingen i vinduet der sjåføren hadde løpt inn. Edmund satte seg inn i bilen, løsnet håndbrekket og kjørte rolig av gårde. Hjertet hamret i brystet, men det var ingen som kom løpende. Ingen som skreik, eller biler som la seg på hjul. Edmund holdt rattet med en hånd, mens han rotet rundt i hanskerommet. En lommelykt, et vognkort og fire kassetter med indisk popmusikk. Han kjente under setet, ingenting. Kastet et blikk i baksetet. Det var også tomt. Edmund Prestli var nesten blakk, men hadde en hvit BMW. – Jeg veit ikke, sa Vidar. Han hadde ennå ikke fått lagt hentesveisen, og håret på venstre side av hodet var dobbelt så langt som resten. – Kom igjen. Bare noen lapper. – Jeg har ikke fått igjen de forrige penga du lånte engang, innvendte Vidar. – Jeg er klar over det, men du kan få igjen alt samtidig. Nå veit jeg hva vi gjør, du får nøkker’n til leiligheten min. Har jeg ikke kommet innom før onsdag, kan du låse deg inn og ta hva du vil som pant, sa Edmund. – Hva i all verden skal jeg ta der? – En mikrobølgeovn, og 1755 LP-er til dels verdt bra med penger. – Hvorfor selger du dem ikke sjøl, da? spurte Vidar. – Det er langfredag, og jeg er blakk, sa Edmund. Edmund hadde håpet på fem. Han fikk tre tusen. Det var greit nok. Han hadde uansett ingen andre enn Vidar å spørre lenger. Han la igjen vognkortet og kassettene i en søppeldunk, 11
og tok motorveien retning Lillestrøm. Det var få biler på veien. De aller fleste som skulle på fjellet hadde allerede reist. Det slang bare en og annen etternøler med skiboks på taket. Edmund måtte ta seg sammen for ikke å trampe hardere på gasspedalen. Best ikke å ta noen sjanser. Kanskje politiet allerede lette etter ham? Eieren av BMW-en hadde garantert meldt tyveriet for lengst, og Edmund lurte på hva som var vanlig prosedyre i slike tilfeller. Gjorde politiet noe aktivt for å finne igjen bilen? Sendte de ut etterlysninger over hele landet? Satte opp veisperringer? Edmund tvilte på det siste, men man kunne aldri vite. Han håpet politiet hadde nok å gjøre med innbrudd og ungdomsgjenger som knivstakk hverandre inne i byen. På Shell ved Skedsmokorset stoppet han for å fortelle at han kom. Mens han sto i telefonkiosken ute på parkeringsplassen, kunne han se rett over til byggefeltet bak bensinstasjonen. Alt så helt likt ut, som Gud hadde ristet flere hender med monopolhus utover området. Brått følte han en lengsel. Et sug etter å høre til noe sted. Etter kvelder han kunne legge seg til å sove med lyset slått av. Da han svingte av motorveien var de kuperte jordene frie for snø. De fleste lå svarte og oppsvulmede av teleløsningen, men et sted spirte det allerede grønt. «Høstkorn» hadde noen skrevet på et skilt i veikanten. Edmund dunket den siste sigaretten ut av pakka. Han hadde glemt å kjøpe nye, men det gjorde ikke noe. De var billigere i Sverige. Sverige kunne forresten bli et problem. Det kunne være kontroll på grensa. Han fikk se om han fikk stjålet noen nye skilter til bilen. På radioen fant han et program med gammel country. Ypperlig kjøremusikk. Musikken ble avbrutt av nyhetene hver halvtime. Det var ingen melding om noen stjålet BMW, ikke om nye korsfestelser heller. 12
Etter å ha kjørt i snaue to timer, svingte han av riksveien mellom grantrærne som sto æresvakt nedover moen. På toppen av bakken som førte ned i dalen, stoppet han bilen og rullet ned vinduene. Over bygda lå himmelen blå. Urovekkende blå som like før et tordenvær. Nedover åssida frådet den vanligvis nesten uttørrede bekken flomdiger og ustyrlig. I ei bjørk bak ham sang en kjøttmeis. Edmund lukket øynene og ble sittende og ta inn lukten av vår. Da han kjørte inn på tunet røk det hvitt fra pipa, og utelampa var tent enda det fortsatt var en stund til det mørknet. Foran trappa lå en veltet trehjulssykkel. Edmund rakk så vidt å parkere, før inngangsdøra ble revet opp og et barn løp ut på trappa. Narve var blitt en liten gutt siden Edmund så ham sist. Det halvkvapsete babypreget var forsvunnet, og han hadde vokst. Mens de bodde i Oslo hadde øynene vært trillrunde og forskremte. Nå virket de bare nysgjerrige. – Hei, Narve, kjenner du igjen pappa? spurte Edmund. Narve nikket, men kom ikke mot ham. Ble stående midt på trappa. – Narve, ikke gå ut uten tøfler, ropte en stemme inne fra huset, og først nå la Edmund merke til at gutten sto barbeint. – Se hva pappa har med til deg, sa Edmund og viste fram koserådyret han hadde kjøpt på Shell. Narve strakte henda ut etter Bambi, og protesterte ikke da Edmund bar ham inn. Linda satt ved kjøkkenbordet og røykte. Det honningfargede håret hang nedover skuldrene, og hun så på ham på skrå over brillene. Foran henne lå et oppslått kryssordblad. Linda hadde alltid elsket kryssord. Hun var flink til det også. Mens Edmund var fornøyd hvis han klarte å løse barnekryssordene, så ga aldri Linda seg før hun hadde fylt ut hver fordømte 13
rute i hele kryssordbladet. Iblant kunne det ta flere uker. – Hei, sa Edmund. – Hei, sa Linda, og la røyken oppå de andre sneipene i askebegeret. Edmund satte Narve ned på golvet, og gikk bort for å gi Linda et kyss. Men da han bøyde seg fram, snudde hun munnen bort slik at leppene hans bare streifet kinnet hennes. – Hvordan går det? spurte han. – Det kunne gått verre, og det kunne gått mye bedre, sa Linda og strakte seg etter sigaretten. Edmund ble stående og vippe foran henne, uten helt å vite hvor han skulle gjøre av henda. – Hva er det for bil du har? fortsatte hun, og kastet et blikk ut gjennom vinduet. – Den er min. – Hvor har du fått den fra? – Jeg har kjøpt’n. Jeg har begynt å jobbe, sa Edmund og satte seg på den andre sida av bordet. Narve lå borte ved kjøleskapet og lekte med det nye kosedyret sitt. – Hvorfor er det fortsatt staten som betaler bidraget da? sa Linda. – Det er bare noen uker sia jeg starta. Svarte penger den første måneden, så får vi se. Jeg har i hvert fall litt til overs. Litt vi kan bruke på en påskeferie. Jeg lovte jo det, sa Edmund og forsøkte å smile. Linda svarte ikke, bare stirret ut av vinduet. Edmund ble bestandig nervøs når hun ikke sa noe. Det hadde aldri kommet noe godt ut av stillhet. Han strakte seg etter koppen som sto foran henne. Leppestiftmerkene hang som små halvmåner på kanten, men kaffen var kald. Det var slik Edmund følte seg. Som en kaffekopp noen hadde fylt opp og så bestemt seg for å la 14
bli stående. Men Linda hadde i hvert fall trodd hun hadde hatt lyst på den kaffen, han var ikke så sikker på om hun følte det på samme måte overfor ham. – Hva er det denne gangen? sa Linda. – Åssen da? – Hva er det jeg trenger å bekymre meg for nå? – Ingenting. Jeg hadde bare lyst til å overraske dere, at vi kunne gjøre noe sammen som en hel familie. – En hel familie – er vi det? – Vi har i hvert fall en unge sammen. Linda tok en ny stirrepause. Tok et par trekk av sigaretten og blåste røyken ut gjennom nesa. Edmund lurte på om de noen gang kom dit igjen, at hun ikke trengte å tenke seg om hver gang hun skulle svare ham. Edmund smilte på ny, men hadde mest lyst til å skrike. Vær så snill, ikke tenk, ikke tenk, for Guds skyld, ikke tenk, det ordner seg nå. Edmund ble minnet på alle gangene de hadde sittet akkurat slik i Oslo, bare at da hadde ikke Linda noe kjøkkenvindu å slippe blikket ut gjennom. – OK, jeg blir med, men det er for Narves skyld, sa Linda og vendte øynene bort fra vinduet. Edmund nikket. Mens Linda pakket, tok Edmund Narve på fanget og slo på TV-en. Gutten brukte faren som saccosekk, og varmen fra den lille kroppen krøp inn gjennom klærne og fikk ham til å fryse på ryggen. Håret som krøllet seg i nakken, de små henda som grep rundt tommelfingrene hans, hjerteslagene han fornemmet som en prikking mot armen, alt dette fylte Edmund med en kjærlighet han aldri hadde følt før. Linda hadde fått ham til å sveve hun også, men dette var annerledes, dette var en slik kjærlighet det gikk an å dø for, en uegoistisk, oppofrende kjærlighet som ikke stilte noen krav på egne vegne. 15
– Kås, sa Narve plutselig. Edmund stirret uforstående på ham. – Kås, sa Narve på ny, og stakk kinnet fram mot Edmund. Huden var mjuk og glatt, og pusten hans luktet som et nyskrelt eple. Linda hadde ikke bil, og heller ikke noe barnesete, så Edmund stablet noen sofaputer i baksetet og spente Narve fast med sikkerhetsbeltet. – Får du plass til vogna i bagasjerommet? ropte Linda fra trappa. – Helt sikkert, sa Edmund, stakk nøkkelen i låsen og vippet luka opp. To øyne traff hans eller ikke akkurat traff for øynene var blasse og fraværende. Brustne. Ansiktet hadde samme farge som kefir, og munnen åpen som Edmund skulle ha forstyrret midt i en samtale. På hver side av halsen var det tydelige blåmerker, og tunga stakk oppsvulmet fram mellom leppene. – Da er jeg klar, sa Linda, og trillet barnevogna opp på sida av bilen. – Jeg tar den, sa Edmund, litt høyere enn han hadde ment. – OK, OK, men er du sikker på at jeg ikke skal hjelpe deg? – Ja, sa Edmund og sperret veien for henne bakover. – Kan du ikke heller tørke av frontruta, jeg fikk noe møkk på den langs motorveien. – Hvor har du pussefilla? spurte Linda, og forsøkte å presse seg forbi ham. – Jeg har ingen, du får finne noe papir inne, sa Edmund, og dro barnevogna med seg bak bilen. Han hadde aldri lagt sammen en slik modell før, og prøvde først å presse den inn slik den var. Det var umulig. Det ville kanskje gått 16
hvis bagasjerommet var tomt, men Edmund klarte ikke å få kilt den døde kvinnen mellom hjula. Trillehåndtaket stakk opp over kanten som geviret til en hjort, og den lille plastlommen med Narves navn flagret som en prislapp i vindkastene. Edmund røsket vogna ut igjen, og dro i noen hvite plastdingser på sida av håndtaket. Vogna foldet seg sammen til halv størrelse. De kjørte av gårde i taushet. Edmund tenkte bare på den døde kvinnen. Han burde ha lukket igjen øynene hennes, dekket til ansiktet. Det var respektløst bare å la henne ligge der. En slik synd måtte han bære med seg hele livet. Edmund lurte på om hun hadde barn, og om det var den løpende mannen som hadde drept henne. Hadde hun i så fall elsket ham? – Så stille du er, sa Linda. – Stille? – Ja, du var så oppstemt med det samme du kom. Nå virker det som lufta helt har gått ut av ballongen. – Nei da, jeg er bare litt trøtt. Det er lenge sia jeg har kjørt så langt, sa Edmund, og fikk nesten til et smil. – Forresten, la han til. – Kanskje vi skal ta en av grenseovergangene som ikke er betjent, så slipper vi all trafikken. – Trafikk. Det er jo nesten ingen biler på veien. – Men det pleier bestandig å være storkontroll i påsken, sa Edmund. – Det er på skjærtorsdag, og da blir bilene fra Sverige undersøkt, ikke de som kommer motsatt vei. Det husker du vel? sa Linda, og rakte ham en tent Camel. Edmund tok takknemlig imot sigaretten, og grep hardt rundt rattet med begge hender. Det begynte å mørkne ute, og regnet trommet mot karosseriet. Da de kjørte inn mot grensa, var Edmund så kvalm at 17
han hadde vanskelig for å konsentrere seg. Regnet som danset mot frontruta, de gule gatelysa og skinnet i asfalten gjorde det vanskelig å se, men noe beveget seg. Han tråkket på bremsen. – Hva er det? sa Linda. – Jeg synes jeg så noen der framme. – Det er en lastebilsjåfør eller noe, bare kjør. Det føltes som han skulle ha våknet opp fra et mareritt og alt som hadde skremt ham ble liggende igjen bak i mørket. Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt som skjer under solen, ikke sant? Det var forferdelig at noen hadde drept den kvinnen, men hun var Edmunds billett tilbake til livet. Brått gikk det opp for ham at den løpende mannen umulig kunne ha meldt bilen stjålet, ikke så lenge det lå et lik i bagasjerommet. Han slo på radioen, la hånda på låret til Linda. Hun gjengjeldte ikke tilnærmelsen, men protesterte heller ikke. I baksetet hadde Narve sovnet. Da de bodde sammen i Oslo, kunne Edmund våkne midt på natta med en lammende fornemmelse av at noe forferdelig holdt på å skje med sønnen. Narve lå som oftest på ryggen med de små henda knyttet på hver side av hodet, og Edmund pleide å knipse ham på fingrene bare for å se om han beveget seg. Edmund hadde likt å sitte inne på barneværelset og puste i den samme lufta som sønnen sov i. Narve virket så fredelig, samtidig full av oppspart liv. Der og da hadde ikke Edmund noe høyere ønske enn å være til. I husene langs veien lyste det forlokkende gult, og Edmund trodde han kunne trives i Sverige. I morgen, etter at Linda hadde fått en god natts søvn, ville han foreslå at de flyttet hit. At de prøvde en gang til, om ikke annet så for Narves skyld. Edmund kunne sikkert få seg en ny jobb her ingen kjente ham, og på sikt kunne de leie seg et sted å bo eller 18
kanskje til og med kjøpe. Han hadde sett flere «Hus till salu»-skilt langs veien. Hjula surklet mot asfalten, og Linda sov med hodet lent mot døra. Edmund følte seg ganske trøtt sjøl, og begynte å se etter et sted å overnatte. Han måtte være forsiktig med pengene, og et motell ble for dyrt. Ei hytte hadde vært perfekt. Etter å ha kjørt i ytterligere ti minutter kom de til en campingplass som holdt åpent i påsken. Han lot Narve og Linda sove i bilen, mens han gikk inn i resepsjonen. Rommet var stint av sigarettrøyk, og en skranglete, bleik mann satt og så på en liten reise-TV. – Har du noen ledige hytter? spurte Edmund. Mannen nikket til svar, og skjøv et registreringskort over disken. Linda skvatt da Edmund banket på vinduet med hyttenøkkelen. – Jeg orker ikke kjøre lenger, vi ligger her til i morgen, sa han. Hytta var romslig og koselig, og hadde til og med en liten peis. Edmund gikk straks i gang med å fyre opp. Linda la Narve midt i dobbeltsenga og lirket av ham ytterklærne uten at han våknet. – Er du sulten? spurte Edmund. – Nei, trøtt. Kan vi ikke bare legge oss, heller kjøpe en ordentlig frokost i morra. – Jo, sa Edmund, og kjente hjerteslagene i hele overkroppen da Linda vrengte av seg genseren og buksene. Men hun krøp under dyna med t-skjorta på, og la seg innerst mot veggen med Narve utenfor seg. Edmund ble liggende ytterst på kanten. – I morgen må vi prøve å være litt ute med Narve. Han trenger frisk luft, sa Linda. 19
– Mmm, sa Edmund og nøt at de var tre under dyna igjen. Da Linda hadde sovnet, sto han opp og dro på seg klærne. Kastet litt vann i ansiktet, og tok med seg et av håndklærne med campingplassens logo. Det hadde sluttet å regne, og det var månelyst. Edmund hadde lagt merke til en sving og en bratt skråning en snau mil før campingplassen. Der kunne han dumpe liket. Han slo ikke på bilstereoen, men kjørte i stillhet. Det var ingen andre biler på veien. På toppen av bakken tok han en U-sving og parkerte ute på veiskuldra. Månen speilte seg blekt i billakken, og Edmund nølte før han åpnet bagasjerommet. Tenk om hun hadde begynt å lukte? Han satte barnevogna bak bilen, la håndkleet over ansiktet til kvinnen og begynte å buksere henne ut. Hun var stiv og uhåndterlig, og Edmund måtte bruke makt for å lirke henne ut. Et øyeblikk ble de stående som to dansende som ventet på neste sang, før Edmund fikk vippet henne opp over skuldra og begynte å bære liket nedover skråningen. Det hadde vært lettere bare å la henne rulle, men det ville være for respektløst. I bunnen av skråningen la han kvinnen på magen, dro vekk håndkleet og stappet det ned i baklomma. Det sorte, lange håret hennes kilte ham over håndbakene. Han var halvveis opp bakken da han så de blafrende lysene fra en bil. Høyrebeinet knakk under ham, han tok bakken med skuldra først og rullet rundt en gang før han kom seg opp igjen. Han krabbet oppover på alle fire som en ape, vrengte døra opp og svingte vekk fra veikanten noen tidels sekund før lysene fra den andre bilen tok ham igjen. Edmund golvet gassen, og så ikke mer til lysene ned20
over dalen. Han følte seg usigelig trøtt da han svingte inn på campingplassen. Det var mørkt i hytta, Linda hadde ikke oppdaget at han var borte. Han trakk pusten djupt et par ganger i den klare nattelufta og la hånda på klinka, da det slo ned i ham. Barnevogna! Den skranglete mannen så ut av vinduet da Edmund rygget over plassen igjen. – Kjære Gud, vær så snill. Edmund foldet henda rundt rattet mens han kjørte. Han presset BMW-en opp i 160, vibrasjonene fra rattet fikk det til å kile i håndflatene. Én sjanse, det var alt han ba om. Én eneste liten sjanse. I husene langs veien var lysene slukket nå, bare en og annen enslig utelampe brant. 170. Det raklet i motoren. Edmund sto på bremsen. Oppe i åssida rev et flakkende blått lys mørket i stykker. Han kastet bilen rundt. Det var ikke for seint. Det måtte ikke være for seint. Navnelappen på barnevogna, håndkleet han kjente var borte fra lomma, de hadde umulig rukket å finne det allerede. Han kunne fortsatt rekke å hente familien sin. Pakke sammen og si at han hadde ombestemt seg. At han heller ville komme seg videre. Det kunne ikke spille noen rolle for Linda, hun kunne sove uansett. Rattet begynte å slenge. Hva nå. Forstillinga? Han skrenset inn til sida av veien. Rev opp døra. Det høyre forhjulet var flatt. Han fant reservedekket. Jekken. Fort, fort, fort. Mutrene satt hardt, og han måtte stå på hjulvinna. Han dro hjulet av, slengte det baki og skrudde fast reservedekket. Da han kjørte inn foran hytta igjen, var lyset fortsatt slokt, og han kunne ikke se den skranglete mannen borte i resepsjonen. Edmund dro pusten i djupe drag og ble sittende og klamre seg til rattet. Hva skulle han si til Linda? 21
Var det i det hele tatt noe å si? Noen måte å juge seg sjøl sann på. Vær så snill, bare stol på meg, please, vi må dra. Det kommer til å ordne seg. Jeg har ikke gjort noe galt, i hvert fall ikke noe veldig galt, jeg så ei åpen dør og mistok det for en mulighet – en ny sjanse. Han lukket øynene. «Kjære Gud,» ba han. «Vær så snill. Bare denne ene gangen, så gjør jeg hva du vil. Jeg skal lese Bibelen hver dag, begynne å gå med bøsser, slutte å finne opp historier. Kjære Gud.» Edmund åpnet bildøra. Tenkte på de ti mennene og kvinnen på Filippinene. Kanskje Linda og han kunne bli kristne. Finne seg en menighet dit verden ikke rakk. Inne i hytta sov fortsatt Narve midt i senga, mora ved sida av ham som et litt mer falmet fotografi av det samme motivet. Lyset fra månen rant som nysilt mjølk nedover veggen og ansiktet hennes, og uten å tenne noen lamper begynte Edmund å pakke ned de få tingene de hadde rukket å pakke ut. Han var nødt til å få Linda og Narve med seg ut på veien, ja, om han så måtte fortelle sannheten. De måtte komme seg av gårde. Bare kjøre, kjøre til bort. Edmund visste han burde slå på lyset, skrike dem våkne, men han ble stående og se på at de sov. Tenk om de kunne blitt her over natta. Fått våkne opp i Säffle uten å måtte lete etter nye veier å bli borte på. Edmund krøp ned i senga, tok den nærmeste hånda til Narve i sine og forsøkte å la varmen fra den lille kroppen gjøre ham til menneske igjen. Først var det bare lyd, men så et blått pulserende lys som blandet seg med måneskinnet i rommet. Det begynte å sitre i øynene til Linda, og det var da han skjønte at det aldri kom til å bli noe bedre. Dette var alt han kunne håpe på: Små, stjålne øyeblikk av lykke, mens han ventet på at lyset skulle bli tent.