Mørke grener

Frobenius-MørkeGrener 30.10.13 15.05 Side 1

«Den blir en skummel thriller, samtidig som boka problematiserer andre og mer interessante problemstillinger enn den vanlige ’gift familiefar faller for en annen enn sin kone’. Det handler om diktning og ondskap, dypest sett om moral.» gerd elin stava Sandved , Dagsavisen «Romanen tek oss med andre ord inn i den spennande trekanten av etiske, estetiske og eksistensielle spørsmål.» marta norheim, NRK/P2 «Nikolaj Frobenius er en så proff spenningssnekker at de fleste krimforfattere burde misunne ham.» cathrine krøger, Dagbladet Om Så høyt var du elsket (2011): «I Frobenius’ hånd blir stoffet til bevegende og betydningsfull litteratur som skubber leseren et hakk videre.» maya troberg djuve , dagbladet «Frobenius har skrevet en roman med en sitrende nerve av ømhet mellom far og sønn» valerie kubens, Fædrelandsvennen «Så høyt var du elsket kommer med stor eksistensiell tyngde, effektivt og usentimentalt fortalt.» morten wintervold, Klassekampen

Forfatteren Jo Uddermann har nettopp utgitt en selvbiografisk roman hvor han har skrevet om barndomskompisen Georg, som hadde en fascinasjon for katastrofer og lidelse. Jo fikk vite at Georg var død i fengsel. Det fikk ham til å fundere på hvem Georg egentlig var og hvorfor nettopp de var blitt venner. Var Georg en «gutt uten sjel»? Romanen til Jo vekker oppsikt, men etter at han har snakket om den i et tv-intervju, begynner det å skje uforståelige og skremmende ting rundt ham.

«... eit stykke uvanleg god litteratur» margunn vikingstad, Morgenbladet «... handlingen er svært spennende, og boken er vanskelig å legge fra seg.» bjørn gabrielsen, Dagens Næringsliv

NIKOLAJ FROBENIUS MØRKE GRENER

Anmelderne om Mørke grener:

NIKOLAJ FROBENIUS

MØRKE GRENER

nikolaj frobenius (f. 1965) debuterte i 1986 med prosatekstsamlingen Virvl. Han fikk sitt store gjennombrudd som forfatter med romanen Latours katalog (1996). Han er flere ganger prisbelønt, og hans bøker er oversatt til en lang rekke språk. Foruten romaner har han skrevet essays og artikler, skuespill og flere filmmanuskripter. Filmen Sønner av Norge, som bygger på Frobenius’ roman Teori og praksis (2004), hadde kinopremiere høsten 2011.

ROMAN

«Frobenius er en mester i å framstille det foruroligende.

Og her er han på sitt aller beste.» geir vestad, Hamar Arbeiderblad

forfatterportrett: christian elgvin forsidebilder: getty images omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Stempel Garamond 11/15 pkt.

Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg / EXIL DESIGN ISBN 978-82-05-41831-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Nikolaj Frobenius

Mørke grener Roman

APRIL, 2012

1

«Gode nyheter, Jo! Romanen din er kommet fra trykkeriet.»

Utbruddet fikk meg til å kveppe, for Iben Hole var ikke typen som ropte entusiastisk i telefonen, hun var ikke typen som hevet stemmen, snarere ville jeg karakterisere henne som en hvisker, en person du lytter til med strukket nakke, engstelig for ikke å få med deg det hun tilsynelatende uoppmerksomt slipper ut av munnen. Forbauset trykket jeg mobilen mot øret og hørte at hun pustet i den andre enden, og innså med det samme at jeg ikke hadde svart henne, ikke sagt et ord eller gitt så mye som en lyd for å bekrefte at beskjeden var mottatt.

«Jo? Er du der?»

«Ja da. Jeg er her.»

Jeg myste ut over havet og registrerte at jeg smilte. I horisonten drev et lasteskip langsomt forbi.

«Omslaget ser fint ut,» sa hun i sitt normale stillferdige stemmeleie. «Skal jeg sende den til deg, eller vil du komme ned til forlaget og hente den selv?»

Iben hadde vært redaktøren min siden jeg debuterte som 7

forfatter, seks år tidligere. Blant forfatterkollegaer gikk hun bare under kallenavnet Falken, fordi hun var en skarpsynt leser, kritisk og velorientert, og dessuten hadde hun rykte på seg for å kunne redde tekster som var gått til grunne.

«Jeg er i Stavern, på hytta,» sa jeg og kikket nedover mot stranden hvor datteren min, Emma, lekte sammen med en liten lokal venninne med runde briller. «Du kan jo sende den.»

Det var i begynnelsen av april og sollyset var hissig, påtrengende. Påsken var akkurat over, men vi hadde tenkt å bli et par dager til. Agnete, samboeren min, behøvde ikke være tilbake i byen før i neste uke, det skulle være en ekstra lang ferie, dette, men allerede nå kjente jeg trangen til å reise inn til byen, sette meg ned med romanen, gå igjennom den side for side, sjekke sidetall, typografien, kjenne på papiret, granske omslaget. Jeg holdt hånden opp foran øynene. De to småjentene hadde funnet en gammel åre mellom steinene og slepte den gjennom det bleke gresset oppover mot grusveien. Åren var svart og sleip, og det virket som den var smurt inn med olje. Småjentene glapp taket og mistet den mellom seg, og jeg lurte på hva pokker de skulle med den fordømte åren.

Emma ga seg til å rope: «Pappa!»

«Jeg setter meg i bilen i morgen tidlig,» sa jeg til Iben og gikk et par skritt nedover mot bryggen. «Ringer deg når jeg har kommet hjem.»

«Fint. Ring meg da, med én gang du har fått sett på den.

Så du forresten traileren på tv?»

8

«Traileren?»

«Om Bokprogrammet …» «Å ja. Nei.» Visstnok hadde kanalen laget en reklamesnutt for kulturprogrammet som jeg skulle bli intervjuet i.

«Ble det ok?»

«Det ble …»

Setningen ble avbrutt av en ekkel hvining i telefonlinjen, så ble stemmen hennes borte.

«Iben?»

Men det var bare hvesing i telefonen, og i et øyeblikk forestilte jeg meg at Iben ikke klarte å uttale ordene, men var blitt rammet av en slags fonisk lammelse hvor stemmebåndene ikke klarte å frambringe hele ord, men bare ubegripelige gutturale lyder; «… mo … forb … ann … mfrg …»

«Iben. Er du der?»

Så ble forbindelsen brutt, jeg la på og jeg gikk nedover mot de to jentene og den sleipe åren.

Jeg hadde skrevet en selvbiografisk roman fra oppveksten min, et mørkt og forstyrrende kapittel i min personlige historie, og aldri før hadde jeg fått så mye oppmerksomhet for et manus, aldri hadde folkene i forlaget vært så engasjerte og entusiastiske. Det kommer til å løsne nå, var det flere som sa, og med det tror jeg de mente at forfatterskapet mitt endelig ville nå ut til et større publikum.

Det betød ikke så mye for meg, hvor mange som leste boken var ikke det viktigste. Derimot var det av avgjø9

rende betydning for meg at de som leste den, oppfattet den som autentisk. Romanen skildret hendelser og personer i mitt eget liv, og jeg hadde aldri tidligere våget å skrive noe som var så personlig og sant og ekte. På den måten, tenkte jeg, var romanen et gjennombrudd for meg som forfatter. For å klare å skildre så nøyaktig som mulig det som hadde hendt, hadde jeg arbeidet ekstra mye med denne teksten. Jeg hadde slått opp gamle sår.

Stukket hodet ned i saker jeg tidligere bare hadde villet glemme. Og muligens ville leseren merke det, at jeg hadde gått ut av mitt gode skinn, som det heter, for å klare å fange de forstyrrende hendelsene på en fyllestgjørende måte.

Det var sen påske og allerede vårlig i Stavern. Vi spiste lunsj på terrassen. Hytta tilhørte Agnetes far og var et funkisbygg fra 1970-tallet, diskré pusset opp for noen år siden, ikke noe fancy, men stilrent og effektivt. Faren hennes bodde her nede mesteparten av året, etter at han ble pensjonist. Nå var han ute og reiste med en gammel kamerat fra arkitektstudiet. Visstnok skulle de besøke noen restaurerte gamle vingårder i Sør-Frankrike, men jeg syntes det mest lød som et påskudd for å drikke seg fulle hver eneste dag i en måned. «Bare lån hytta mens jeg er borte,» hadde han sagt, og Agnete hadde grepet sjansen.

Faren hennes var en mørk og stilig, men fåmælt mann.

Når jeg tenkte etter, visste jeg nesten ingenting om ham, og Agnete fortalte sjelden noe om ham. Jeg visste at han 10

hadde oppdratt datteren alene, Agnetes mor døde kort etter fødselen av et hjerneslag. Men jeg hadde ikke noe inntrykk av at det plaget ham. Idet hele tatt virket han påfallende tilfreds, det hadde alltid vært mitt inntrykk; at han var en av disse mennene som er fullt og helt fornøyd med å være i sitt eget selskap og strengt tatt ikke trenger andre mennesker. Med unntak av Agnete uttrykte han i hvert fall en utpreget og nonsjalant likegyldighet overfor andre. Med Agnete utvekslet han raske blikk og kommentarer som andre ikke forsto, det var som om de hadde utviklet et eget intimt og ubegripelig far-datterspråk.

Utseendemessig liknet ikke Agnete mye på faren. Hun var lys, ansiktet var tandert, og huden var så blek at mange trodde hun var syk. Agnete var den stilleste jenta i klassen, den som aldri hevet stemmen og ikke rakte opp hånden med mindre det var helt nødvendig. Hun var jenta på bakerste rad som ingen brydde seg noe særlig om, og det var knapt noen som merket det hvis hun var borte.

Men det var to sider ved Agnete, det oppdaget jeg temmelig fort.

Den stille, snille og beskjedne jenta.

Og den lure, intrikate, nådeløse streberen.

Agnete var uten tvil den mest ambisiøse i vår klasse. Hun gjemte seg bak ryggen til tøffe Katinka, men jeg oppdaget at det var hun som hvisket til venninnen hva hun skulle gjøre. Agnete likte ikke å stå foran, men hun ville gjerne være nummer én. Hun ville komme inn på de beste sko11

lene. Hun ville bli advokat og tjene millioner og bo i en luksusvilla med svømmebasseng. Hun ville ha en stor og utrolig suksessfull familie. Det skinte i øynene hennes når hun snakket om det.

Det var barnslige drømmer, og da hun ble voksen, lo hun av hvordan hun hadde vært som liten. «Så skamløst ambisiøs,» lo hun. «Herregud, jeg vet ikke hvor det kom fra. Ingen i min familie er jo sånn. Og jeg er ikke sånn jeg heller!»

Men alle som kjente Agnete, visste at det var koketteri.

Selv om framtoningen hennes og idealene var blitt mykere, visste vi at det fremdeles satt et kalkulerende lite monster i hodet hennes og betraktet og vurderte omgivelsene og speidet etter muligheter til å komme seg opp og fram i verden.

Jeg syntes ikke hun var dobbel, eller falsk. Det var heller sånn at hun hadde to sider som vekslet på å dominere.

En utrolig snill, nesten selvutslettende person. Og en hensynsløs strategiker. Noen ganger fikk jeg følelsen av å være samboer med flere personer i én og samme kvinne. Men jeg hadde lært meg å like begge disse sidene hennes, eller kanskje; kombinasjonen av dem, hvis hun bare hadde vært den supersnille, beskjedne Agnete, ville det også til slutt blitt uutholdelig.

Jeg skjenket mer te til henne fra kannen.

«Jeg drar opp til byen igjen i morgen. Førsteeksemplaret av romanen er kommet. Jeg har lyst til å gå grundig igjennom den.»

Hun nikket.

12

«Bare dra.»

«Du er ikke sur?» Jeg kikket skrått på henne.

Hun slo ut med hendene.

«Sur? Herregud, Jo! Bare dra.»

Hun visste godt hvor viktig det var for meg å sjekke at alt var i orden med boken. Det kunne ha sneket seg inn noen feil, en gang hadde vi vært nødt til å sende et helt førsteopplag til makulering på grunn av en grov feil med ombrekningen.

Jeg rørte ut en skje med honning i teen, og fulgte med blikket hvordan den flytende honningen løste seg opp.

«Vi klarer oss fint …»

Nede på stien kom Emma løpende med en mørk flenge på armen. Først da jeg reiste meg, så jeg at hun lo.

Agnete kikket opp på meg med et overrasket smil.

«Trodde du det hadde skjedd noe, eller?»

«Jeg vet ikke …» Jeg ropte ned til henne: «Hva er det du har på armen?»

Emma stanset rett under terrassen. Forbauset kikket hun nedover seg selv og løsnet et bånd med svart tang fra underarmen og kastet det opp mot terrassen.

«Det er jo bare tang!»

Tangen traff meg på skjorten, og jeg løsnet den klissete klasen og sveivet den over hodet og kastet den tilbake mot Emma. Hun gjemte seg, leende.

Hun var seks. Til høsten skulle hun begynne på skolen.

Etter at Emma hadde lagt seg, fant jeg traileren for Bokprogrammet på nettet. Agnete gled ned i sofaen ved 13

siden av meg. Ofte kom hun med nådeløse kommentarer til kulturprogrammer, som hun syntes var selvhøytidelige og intetsigende, derfor var jeg nervøs hver gang jeg skulle vise henne noe jeg var med på.

Traileren varte bare i tretti sekunder og viste ansiktet mitt og programlederens, Siri Greåkers, og omslaget på boken.

Agnete sa: «Det ser bra ut!»

I det samme grep hun hånden min, og jeg kjente de varme fingrene hennes på underarmen. Det kriblet i brystet, og jeg bøyde meg fram og kysset henne. Hun luktet av skog og mose.

«Jeg hadde glemt at de skulle lage noe sånt noe.»

Hun lot fingrene gli fram og tilbake over armen min.

«Kanskje dette blir gjennombruddet ditt,» sa hun kjælent.

Agnete var utdannet jurist, men for noen år siden sluttet hun ved advokatkontoret hvor hun var spådd en lysende karriere, og tok overraskende en dårligere betalt jobb i en humanitær organisasjon hvor hun for det meste jobbet med bistand til asylsøkere. Til meg hadde hun sagt: «Jeg er et konkurransemenneske, men plutselig orket jeg ikke konkurrere mer.»

Jeg lukket øynene og la hodet i fanget hennes, og en stund lå jeg sånn mens hun strøk meg gjennom håret. Tankene mine begynte å løse seg opp, og jeg så for meg et bilde av en døende elefant og en jente som strøk det tunge, triste dyret over snabelen.

14

Morgenen etter. Jeg kjørte for fort mot Oslo. Ved Liertoppen trodde jeg i noen sekunder at det lå en politibil bak meg, men det var bare en ambulanse. Jeg skrudde på radioen, Alltid klassisk. Mozarts pianokonsert nummer 21 fløt ut av høyttalerne. Det var favorittstykket til moren min. Jeg senket farten.

Da jeg kjørte opp Maridalsveien, kom gråværet sigende.

Den skakke villaen vår lå i enden av Frysjaveien, midt inne i en liten gruppe av gamle trehus. I en sirkel rundt var det litt etter litt dukket opp nye blokker og rekkehus og næringsbygg og underjordiske garasjer.

Da faren min kjøpte huset, i 1973, var området fremdeles et arbeiderstrøk. Han var en del av den nye tiden, den nye middelklassen; selv om begravelsesbyrået Uddermann & sønn unektelig var preget av det nøkterne alvoret som preget den tidens dødsarbeidere og ennå ikke hadde tatt til seg den nye tidens serviceorienterte glatthet. Noen ganger tenkte jeg at det bare var et spørsmål om tid før det gamle huset vårt også ble kjøpt opp og revet og tomta innlemmet i noe som var mer imponerende og verdifullt.

Jeg parkerte bilen i garasjen og gikk rett bort til postkassen. Mens jeg låste meg inn i huset og skrudde på lyset på kjøkkenet, sorterte jeg posten. Ingen bokpakke og ingen melding fra postkontoret, kun en håndfull regninger, to nummer av lokalavisen og et brev uten avsender. På kjøkkenbordet åpnet jeg brevet med en kjøkkenkniv. Navnet mitt og adressen var rablet på skrått over framsiden med ustødig håndskrift, som om det var skrevet med feil hånd: 15

Forfatteren Jo Uddermann Inne i konvolutten lå det et avisutklipp fra Nordre Aker Budstikke. Øverst på siden var avisen datert 23. oktober 1990. Utklippet viste et svart-hvitt-bilde av gamle Grefsen skole, sett fra Kapellveien. Overskriften lød: «Skolebrannen ble slukket».

Jeg snudde og vendte på konvolutten og ristet på den, det var ikke lagt ved noen hilsen.

Var det noen i forlaget som hadde sendt meg brevet, på spøk? Jeg ringte til Iben.

«Ingen bok,» sa jeg.

«Merkelig.»

«I stedet fikk jeg et brev. Med et gammelt avisutklipp om skolebrannen.» «Å?»

«Det er vel ingen i forlaget som har sendt meg det?»

«Hva? Nei, det tror jeg ikke. Det er nok noen som har sett traileren.»

Traileren. Selvfølgelig.

«Du får sikkert boken i morgen, Jo.» Jeg la på og kikket på avisutklippet igjen.

Det var tegnet noe nederst på avissiden, et lite dødninghode.

Så jævlig barnslig, tenkte jeg og brettet det sammen.

Etterpå – da jeg lå på sofaen og så på nyhetene – klarte jeg ikke å få krusedullen ut av tankene. Hvem tegner et dødninghode og putter det i en konvolutt og sender det til en forfatter?

16

Jeg ville ringe til Agnete, men klokken var allerede elleve, og kanskje hadde hun lagt seg sammen med Emma inne på det store soverommet, så jeg slo det fra meg.

Da Kveldsnytt var ferdig, gikk jeg ned på kontoret i kjelleren og skrudde på datamaskinen. Jeg svarte på noen e-poster, og så ble jeg sittende og rydde på skrivebordet, en stund satt jeg stille og betraktet alle filene som lå lagret i mappen som var merket Krittet.

I ukene før romanen ble ferdig, var jeg ikke til å være i hus med, sa Agnete. Jeg for i været for småting, var fjern og distré, og enkelte dager så dyster i hodet at jeg ikke orket å snakke med noen. Selv om jeg allerede hadde gitt ut tre skjønnlitterære bøker, var det ikke noe enklere å gi ut den fjerde. Å gjøre ferdig en bok er som å ta et barn med ut i bakgården og skyte det, skrev Truman Capote. Jeg hadde klistret sitatet opp på veggen som en påminnelse om at jeg ikke var den eneste som følte at det å skrive ferdig en roman, er en forbrytelse.

Jeg slo av datamaskinen og skrudde av lyset i kjelleren og gikk opp på kjøkkenet, åpnet en flaske vin og drakk et glass og spiste en sovepille. Jeg sov i åtte timer og våknet med en melaktig smak i munnen og husket ikke hva jeg hadde drømt, selv om jeg hadde en følelse av at det var noe viktig.

Etter frokost satte jeg meg ut i hagen med en kopp kaffe og en gammel krimbok som jeg aldri hadde fått lest. Det var en roman av den myteomspunne amerikanske forfatteren David Goodis, og på bokomslaget var den unge forfatteren avbildet bak et skrivebord. Han kikket 17

opp med et uttrykk som virket både dypt resignert og innbitt. Jeg hadde bestandig tenkt at jeg måtte få lest det han hadde skrevet, men var aldri kommet skikkelig i gang, muligens skyldtes det, tenkte jeg nå, at det ikke var kriminalromanene i seg selv jeg egentlig fattet interesse for, men forfatterens personlige historie; hans «indre demoner og tiltagende alkoholisme», hans forkjærlighet for «brutale kvinner», hans «loslitte frakk» og hans ømhet for sin tilbakestående bror. Goodis var en klassisk forfattertragedie, åpenbart talentfull, men kronisk uheldig, han manglet den nødvendige selvtilliten og ble utnyttet av kyniske filmprodusenter. Helt etter oppskriften endte han sine dager i et gjørmehull, trolig slått til døde i en bakgate hvor han ustøtt lette etter et øyeblikks salighet.

Nå forestilte jeg meg Goodis som prototypen på det 21. århundrets forfatter; en selvutstøtt person med asosiale personlighetstrekk, unyttig i det massemediale teknologisamfunnet, bortsett fra, naturligvis, som en person fiksjonsprodusentene kunne stjele historier fra.

Skyene trakk nedover mot gressbakken og elveleiet nedenfor huset vårt, og jeg var ikke kommet lenger enn til side elleve i romanen om den uskyldig dømte Vince Perry.

Jeg så for meg tittelen på min egen bok, fonten de hadde brukt og fotografiet av en hvithåret guttunge som kikket ned på brannen han hadde startet. Ville også denne boken ende opp på glemselens skraphaug i de misbrukte sjansers avdeling? Eller ville boken bli mitt gjennombrudd, til hva?

Da klokken ble elleve, gikk jeg opp til postkassen, selv om posten vanligvis ikke ble levert før senere. Det lå en 18

polstret C5-konvolutt i kassen, og da jeg plukket den opp, så jeg at den hadde vært åpnet. Jeg speidet opp- og nedover veien, men så ikke snurten av verken postbilen eller noen andre, likevel fikk jeg en følelse av at noen stirret på meg.

Jeg satt ved kjøkkenbordet og stirret på omslaget, men fant ingenting å utsette på det, alt var blitt som planlagt. Side for side begynte jeg å gå igjennom romanen for å se om det var skjedd noe uventet med teksten hos trykkeriet.

Alt så fint ut. Jeg sendte en tekstmelding til Iben: Alt i orden.

Så plukket jeg opp konvolutten igjen. Snudde og vendte på den. Først det anonyme brevet. Så dette. Var det en tilfeldighet?

Iben svarte på tekstmeldingen min og minnet meg på tvintervjuet jeg skulle gjøre om et par dager.

I skumringen løp jeg en tur langs den smale stien som gikk helt nede ved elvebredden. Da jeg kom opp til Oset, stanset jeg og så på tåkeflakene som drev over Maridalsvannet. I åssiden lå vannrenseanleggets bygninger som en tilbaketrukket militærforlegning. Noen svaler sirklet over vannflaten. Jeg tenkte på jenta jeg en gang hadde kysset på et hyttetun langt inne i skogen, og jeg tenkte på tungen hennes som var glatt og skarp.

Da jeg kom tilbake, så jeg konturen av naboens rygg på den enorme nybygde terrassen hans. Han sto sammenkrøpet og snakket i mobiltelefonen i en – tenkte jeg meg – hemmelighetsfull, selvgod, oppglødd samtale som gjorde meg bekymret. Hva pokker var det han planla nå? Jeg tok 19

en liten stein fra grusgangen og trykket den hardt inn i håndflaten. Den lille smerten i hånden kjentes befriende.

Jeg sto så lenge under dusjen at hodebunnen kjentes som den skulle revne.

Mens jeg satt ved kjøkkenbordet etterpå og lurte på hvorfor konvolutten med romanen min var blitt åpnet, ringte Agnete fra naboens telefon og spurte om jeg hadde husket å betale telefonregningen. Vi hadde et NetCom familieabonnement som sto i mitt navn. Det var noe galt med mobiltelefonen, sa hun.

«Regningen er betalt, den,» sa jeg mens jeg bladde igjennom posten.

«Sikker?»

Jeg åpnet konvolutten fra NetCom. Regningen lød på 1456 kroner.

«Hva tror du egentlig om meg?» spurte jeg og tenkte jeg kunne betale den i nettbanken med det samme.

«Bare lurte,» sa hun, men det lød ikke så bekymringsløst som hun kanskje trodde. Den siste tiden hadde jeg fått en stikkende følelse av at hun ikke stolte på meg.

«Hvordan er det med Emma?»

«Emma har det fint.»

«Hvor er hun da?» ville jeg vite.

«Hun sitter her.»

«Få snakke med henne.»

Jeg reiste meg og kikket ut i hagen. De to gamle epletrærne krøp sammen inne i tåken som visst ikke ville forsvinne.

«Hei, pappa,» sa Emmas lyse stemme, fraværende.

20

«Ser du på tv, eller?»

«Nei da.»

«Hva har du gjort i dag?»

«Jeg og Rebekka var nede ved stranden og lekte.»

«Alene?»

«Ja.» «Dere gikk ikke ut på den råtne bryggen, håper jeg?»

«Nei, men vi fant en mann som lå og sov i bestefars båt.»

«Hva?» «Mamma sier det var en uteligger, men han så ikke sånn ut. Han hadde tyggegummi.»

«Få prate med henne.»

Agnete beroliget meg.

«Kutt ut,» sa hun. «Det var bare en omstreifer.»

«Omstreifer? En sigøyner?»

«Det heter rom, Jo. Ikke sigøyner. Men jeg vet ikke. Jeg så ham ikke.»

«Emma sier han ikke så ut som en omstreifer.»

«Kanskje det bare er noe de har funnet på. Du vet hvordan unger er, ikke sant? De babler i vei og vet ikke forskjell på sannhet og løgn.»

«Gjør de ikke?» Trodde hun virkelig at Emma løy?

Det ble stille.

«Er du alene?» spurte hun.

«Hvorfor spør du om det? Selvfølgelig er jeg alene.»

«Jeg hører stemmer i bakgrunnen.»

«Det er bare radioen. Jeg savner dere.»

«Det er bare noe du sier. Har boken kommet?»

21

«Ja da. Den ser fin ut.»

«Så bra.»

«Mm.» «Vi sees i morgen.»

«Ja. Jeg skal gjøre et intervju, men jeg er tilbake igjen ved totiden.»

«Sees da.» Hun la på.

Vi hadde vært sammen i nitten år og kjent hverandre siden vi gikk på barneskolen. Jeg så for meg ansiktet hennes foran det store vinduet som vendte ut mot bukten og lysene fra Stavernsodden fyr. Hun knep øynene sammen, det var noe hun gremmet seg over, noe hun ikke hadde fått sagt.

Jeg sov med knærne trukket opp under brystkassen og drømte at jeg ble jaget av et villsvin rundt og rundt på kjøkkenet, jeg klarte ikke å finne veien ut.

Jeg våknet klokken seks, det var tåke utenfor vinduet.

Den gjenstridige skodden hang fast i takene, i trærne og verandaen. Gjennom vinduet hørte jeg suset fra Akerselva, dempet og spøkelsesaktig.

Jeg pleide å si at jeg bodde på Frysja, selv om det egentlig ikke var et stedsnavn i det hele tatt, og en kilde til forvirring. Hvis noen sa «La oss møtes på Frysja», var det egentlig umulig å vite hvor det var.

Opprinnelig var Frysja et elvenavn, navnet på elven som rant fra Maridalsvannet, og derfor er det mange små steder oppover langs elven, mellom Nydalsvannet og Maridalsvannet som ble kalt for Frysja. Bolig- og industriområdet 22

vest for Akerselva het Brekke, det var det jeg burde si: Jeg bor på Brekke, men jeg har bestandig likt navnet Frysja, selv om ingen vet hva det betyr. Fruse, kanskje, eller skumme som i elveskum.

Jeg handlet på REMA 1000, kjøleskapet var nesten tomt for varer. Skjøv handlevognen mellom de proppfulle hyllene. En mann i brun lærjakke kom gående rett mot meg, grep tak i handlevognen min og stanset den. Jeg stirret forbauset opp i det markerte ansiktet. En mann som har jobbet mye ute, tenkte jeg, en kontant, nevenyttig kar med rødsprengte øyne. Håret hans hadde nok en gang vært lyst blondt, men alderen hadde gitt det en ubestemmelig farge mellom grått og sandfarget. Blikket naglet meg fast.

«Fy faen, du er jævlig fjern, Jo.» «Unnskyld?»

«Kjenner du ikke igjen en gammel skolekompis?»

«Vebjørn?»

Han hadde forandret seg, vokst fra forskremt guttunge til en rugg med et herjet ansikt. Visstnok hadde Vebjørn fått problemer i indre Telemark. Han og Katinka hadde kjøpt et lite gårdsbruk der i 2001. De var gått lei av Oslo, av å feste med den samme gjengen som det stadig ble færre av, etter som familieliv og jobbkarrierer drepte festlysten hos én etter én. Familielivet var ikke noe for dem, dessuten kunne de visstnok ikke få barn, så de flyttet på landet for å drive økologisk landbruk. Katinka hadde tatt utdannelse som gartner. Men etter noen år fikk jeg høre at det ikke var 23

gulrøtter de dyrket der borte. Vebjørn hadde kjøpt HIDlamper og vifter til de grønne vekstene sine i kjelleretasjen, og trolig var Katinkas fagkunnskaper mer enn greie å ha.

Han solgte i kilovis gjennom en mellommann på Bjølsen, visstnok, og potbutikken gikk strykende, helt til han ble tatt og var nødt til å reise på en lengre «ferie» til Horten fengsel.

Jeg smilte, men Vebjørn syntes visst ikke det var noe artig å treffe meg.

«Pokker også. Det var lenge siden.»

Han nikket med tidenes minste hodebevegelse: «Ja.» «Har dere flyttet inn i det rekkehuset, eller?»

Mens forretningene fremdeles gikk bra for Vebjørn, hadde han og Katinka kjøpt et rekkehus på hjørnet av Kjelsåsveien og Lytterveien, en investering for framtiden.

De hadde leid det ut i flere år, men nå var leieboerne sagt opp, og Vebjørn og Katinka skulle flytte inn.

«Driver du og pusser opp der borte, Vebjørn?»

«Kanskje det.» Han myste bort på meg, åpenbart ikke videre interessert i å småprate.

Hadde han fått greie på noe han ikke burde fått greie på, hadde Katinka fortalt ham noe om meg? Ansiktet foran meg var urovekkende alvorlig. Det skakke smilet hans var langt borte, tenkte jeg. Kanskje det lå igjen på cella i Horten. Hvis Vebjørn og Katinka var blitt boende i byen, hadde vi kanskje sett dem en del, hun hadde tross alt vært Agnetes beste venninne. Men sånn hadde det ikke gått, og nå var mannen framfor meg en fremmed.

«Hørte at du snakket med Katinka,» sa han og skjøv 24

vognen min bakover og presset meg inn mot hyllene.

Håndtaket presset seg inn i mellomgulvet.

«Det var bare research, Vebjørn.»

«Research?» Stemmen var tjukk av sinne. «Hold deg vekk fra henne!» konkluderte han og skumpet til vognen så hardt at jeg snublet bakover, falt inn i hyllen og slo kneet og fikk kartongene med pastaskruer over meg. Ansiktet hans var rett over meg, blekt rundt kjeften.

«Forfatterjævel!» Så gikk han mot kassene.

Jeg fikk ikke forklart meg, ikke sagt noen ting.

Ryggen til Vebjørn, de kantete, truende skuldrene.

En ungjente i REMA 1000-t-skjorte hjalp meg opp mens hun kikket nervøst rundt seg.

«Folk er gærne,» mumlet jeg.

Hun ville vite om alt var ok, om hun skulle ringe politiet.

«Nei, nei, det går bra,» sa jeg. «Det var bare en stakkars tulling.»

Jeg skulle møte i tv-studioet klokken 08.30. Jeg karet meg ut av sengen med ømt kne, kjente meg som en mørbanket olding. I hagen satt en lurvete kjøter og tittet rundt seg.

Jeg kakket med neglen på vinduet, og da skvatt det magre beistet i været og bykset vekk i skodden.

Jeg gikk ut på kjøkkenet. Klokken var allerede kvart over åtte, med andre ord hadde jeg dårlig tid. Forsiktig rygget jeg bilen ut av garasjen, jeg ville ikke støte borti noe jeg ikke kunne se. Da jeg skrudde på radioen, kom det en elektrisk hvesing ut av høyttalerne.

I enden av Tåsentunellen veltet tåken ned over bilen.

25

Motorlyden fra et stort kjøretøy lød rett ved siden av meg, jeg så ikke fronten av traileren før den lå tett inntil sidevinduet.

Jeg ropte til frontruten: «Se deg for, idiot!»

Først da jeg svingte inn på parkeringsplassen på Marienlyst, fikk jeg øye på tv-husets vinduer gjennom en revne i tåken.

Bilen laget en skrapende ulyd idet jeg parkerte.

Jeg gikk opp mot tv-huset med tikkende hjerte.

Frobenius-MørkeGrener 30.10.13 15.05 Side 1

«Den blir en skummel thriller, samtidig som boka problematiserer andre og mer interessante problemstillinger enn den vanlige ’gift familiefar faller for en annen enn sin kone’. Det handler om diktning og ondskap, dypest sett om moral.» gerd elin stava Sandved , Dagsavisen «Romanen tek oss med andre ord inn i den spennande trekanten av etiske, estetiske og eksistensielle spørsmål.» marta norheim, NRK/P2 «Nikolaj Frobenius er en så proff spenningssnekker at de fleste krimforfattere burde misunne ham.» cathrine krøger, Dagbladet Om Så høyt var du elsket (2011): «I Frobenius’ hånd blir stoffet til bevegende og betydningsfull litteratur som skubber leseren et hakk videre.» maya troberg djuve , dagbladet «Frobenius har skrevet en roman med en sitrende nerve av ømhet mellom far og sønn» valerie kubens, Fædrelandsvennen «Så høyt var du elsket kommer med stor eksistensiell tyngde, effektivt og usentimentalt fortalt.» morten wintervold, Klassekampen

Forfatteren Jo Uddermann har nettopp utgitt en selvbiografisk roman hvor han har skrevet om barndomskompisen Georg, som hadde en fascinasjon for katastrofer og lidelse. Jo fikk vite at Georg var død i fengsel. Det fikk ham til å fundere på hvem Georg egentlig var og hvorfor nettopp de var blitt venner. Var Georg en «gutt uten sjel»? Romanen til Jo vekker oppsikt, men etter at han har snakket om den i et tv-intervju, begynner det å skje uforståelige og skremmende ting rundt ham.

«... eit stykke uvanleg god litteratur» margunn vikingstad, Morgenbladet «... handlingen er svært spennende, og boken er vanskelig å legge fra seg.» bjørn gabrielsen, Dagens Næringsliv

NIKOLAJ FROBENIUS MØRKE GRENER

Anmelderne om Mørke grener:

NIKOLAJ FROBENIUS

MØRKE GRENER

nikolaj frobenius (f. 1965) debuterte i 1986 med prosatekstsamlingen Virvl. Han fikk sitt store gjennombrudd som forfatter med romanen Latours katalog (1996). Han er flere ganger prisbelønt, og hans bøker er oversatt til en lang rekke språk. Foruten romaner har han skrevet essays og artikler, skuespill og flere filmmanuskripter. Filmen Sønner av Norge, som bygger på Frobenius’ roman Teori og praksis (2004), hadde kinopremiere høsten 2011.

ROMAN

«Frobenius er en mester i å framstille det foruroligende.

Og her er han på sitt aller beste.» geir vestad, Hamar Arbeiderblad

forfatterportrett: christian elgvin forsidebilder: getty images omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design