Det var en gang en gutt som forsto hvordan ting hang sammen. Sivert het han. Det var ikke det at han var spesielt skarp eller var møblert med så mye mer enn et par stoler i toppetasjen. Likevel gjorde han en oppdagelse like vill som den gangen Columbus fant ut at jorda var rund.
Under en påskefrokost slapp faren til Sivert nemlig verdens høyeste og lengste brakfis, men i stedet for å stå inne for det, pekte han anklagende på Sivert. Sivert verken protesterte eller tok til motmæle. Det kom delvis av at han hadde munnen full av eggesalat, men mest av at han var i sjokk.
Og om Sivert hadde vært i tvil, ble alt klart som dagen da kusina hans, Marie, pakket sjokoladeharen sin ut av folien og den manglet begge ørene. Nå pekte også mora til Sivert på ham, selv om hun hadde sjokolade både i munnviken og på genseren. Voksne får barn BARE for å ha noen å skylde på!
OM de voksne svinepelsene var bare BITTE LITT omtenksomme, fikk de flere barn som kunne fordele skylda mellom seg og til og med skyve den over på hverandre. Det er nok dette noen kaller søskenkjærlighet. Men mora og faren til Sivert var IKKE omtenksomme. De lagde nemlig bare Sivert, og dermed fikk han helt alene skylda for alt, både for foreldrenes feil og mangler, pinligheter og knuste drømmer. Resten fikk været skylda for.
Helt hjerteløse var foreldrene til Sivert likevel ikke, for de ga ham en katt. Det fikk Sivert slå seg til ro med, slik man av og til må her i livet.
En katt var jo ikke helt det samme som å ha en søster eller bror, tenkte Sivert, men kanskje var det like greit. En katt kunne jo tross alt ikke sladre og ta igjen hvis man la skylda på den for noe. Eller kunne den det?
Det skal sies at det var kjærlighet ved første blikk da Sivert fikk det lille nøstet sitt. Han var lykkelig. Iallfall i fem minutter eller deromkring. Møkkapus, som du nok har gjettet at katten kom til å bli hetende, fikk da også først et helt annet navn, nemlig Koseklump-Ronaldo.
Men så skjedde det som så ofte skjer når man får et kjæledyr. Det gikk opp for Sivert at dyret skulle passes. Og pleies. Og at det bæsjet. Titt og ofte. Ikke bare i kattedoen. Og at kreket fikk både orm og lopper og vokste seg stor og feit og ble en underlig katt som stinket makrell i tomat og hadde et øye som var litt større enn det andre.
Og fra da av begynte Sivert samvittighetsløst og uten ytterligere kvaler å peke på Koseklump-Ronaldo når han ville slippe å få skylda for noe, men la noen andre ta støyten.
For svarte, hvem har rotet i garasjen?
Hvem har tisset på dolokket?
Plutselig hadde alle i Engtoften 22 glemt at katta noensinne hadde hett Koseklump-Ronaldo. Møkkapus lå liksom bedre på tunga.
Og så har jo klengenavn en tendens til å feste seg. Som Ronny
Punsjbolle, som bodde lenger nede i veien, og Mugge-Majken i 7c.
Hvis Sivert trodde at han hadde funnet den perfekte syndebukk, måtte han tro om igjen. Katter er nemlig komplekse, intelligente rovdyr med psykopatiske trekk, og de finner seg IKKE i hva som helst. De går på jakt, og de dreper og spiser byttet sitt (etter å ha lekt med det).
Derfor ville Møkkapus ha hevn, og han begynte så smått å øve seg.
Først la han igjen en død mus på inngangstrappa som Sivert nesten tråkket på da han skulle forte seg til skolen. Så dukket det opp en rotte i krukka med kakaopulver på kjøkkenet, bare for å vise at han mente det. Så kom det en fasan. Hodet til sistnevnte la Møkkapus i senga til Sivert, men Sivert forsto verken trusselen, alvoret eller hentydningen. (Google det hvis du heller ikke gjør det.) Akk og ve! Siden Sivert var så korka, måtte Møkkapus gå mer drastisk til verks. Sivert skulle ryddes av veien.
Helst helt ut av planeten.
Alle trenger noen å legge skylda på. Og har man ikke søsken, kan man alltids nøye seg med en katt, for den kan jo tross alt ikke sladre og ta igjen. Eller kan den det?
Møkkapus er en hylende morsom tegneserie om Sivert og katten hans Møkkapus, som ligger i evig krig. Møkkapus finner seg nemlig ikke i å være Siverts syndebukk lenger, og bestemmer seg for at Sivert må ryddes av veien. Men det er ikke fullt så enkelt. Kanskje mest fordi Møkkapus innerst inne elsker Sivert. Eller i hvert fall elsker å hate ham.
Advarsel! I denne boken blir det utført handlinger som forfatter og forlag på det sterkeste FRARÅDER leseren å la seg inspirere av eller på noen måte prøve i det virkelige liv. Bare les, le, og vær snill med kjæledyret ditt!