Naboparet by Gyldendal Norsk Forlag

«Hvor godt kan vi egentlig kjenne andre? Naboparet vil sørge for å holde deg klistret til boksidene på jakt etter svaret.» L isa G ardner

Naboparet er en intens psykologisk krim, der forfatteren liker å utforske hva som skjer i nære relasjoner når man er utsatt for ekstremt press, og om vi kjenner vår familie, venner eller naboer så godt som vi tror …

UTDRAG FRA BOKA: NAT I O NA L

¬¬ ¬ ¬

AT I O NA L

Likevel, da de kommer hjem på slutten av kvelden, står inngangsdøren på gløtt, og Cora er borte. Hva har skjedd? Hvem kan stå bak? Hvor er Cora?

henne i den bærbare lekegrinden. Cynthia hadde imidlertid sagt ingen barn. Det skulle være en kveld for de voksne, i anledning grunn til at Anne hadde begynt å mislike Cynthia, som en gang i tiden var en god venn – Cynthia er ikke babyvennlig. Hvem er det som sier at en halvt år gammel baby

Anne og Marco begynner å grave i hverandres historier. Vet de alt om hverandre? Kjenner de familiene sine, vennene? Og hva vet vi om naboene våre?

ikke er velkommen i et middagsselskap? Hvordan kunne Anne la Marco overbevise henne om at det var greit? Det var uansvarlig. Hun lurer på hva de andre

«Shari Lapena byr på et kløktig utvalg motiver og mistenkte. Spenningen er høy, og forblir det til siste, forbløffende side.»

mødrene i barselgruppa ville sagt hvis hun fortalte det. Vi lot den seks måneder gamle datteren vår være hjemme alene og dro på fest hos naboen. Hun kunne forestille seg

«Fullstendig fengslende, absolutt realistisk, og med et fantastisk tett hendelsesforløp. Vendingene kommer uten at man aner dem.»

at de ville måpe av sjokk alle sammen, i trykkende stillhet. Men det ville hun aldri

DAILY MAIL

fortelle dem. Hun ville bli utstøtt.

«Omhyggelig utmeislet og sylskarp. Naboparet blir hengende i en lenge etter at man har lest siste side.» H arlan C oben

Foto: Getty Images

Men de burde tatt med seg Cora og lagt

Grahams bursdag. Noe som var en annen

THE TIMES

Omslagdesign: Richard Ogle/TW

Boken er oversatt av Inge Ulrik Gundersen, medlem av Norsk Oversetterforening.

lærer i engelsk før hun begynte å skrive på fulltid. Hun har skrevet to kritikerroste romaner. Naboparet er hennes første spenningsroman.

SHARI LAPENA arbeidet som advokat og

¬¬ ¬

Anne og Marco er invitert til naboparet på middag, og da barnevakten avlyser i siste liten, lar de sin seks måneder gamle datter, Cora, ligge hjemme og sove. De har med seg babycall og veksler på å gå hjem og se til henne hver halvtime.

Barnevakten måtte riktignok melde avbud.

R TE

Originaltittel: The Couple Next Door Copyright © 1742145 Ontario Limited 2016 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2017 www.gyldendal.no First published by Viking, an imprint of Penguin Random House LLC, New York Published by arrangement with The Marsh Agency, London Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/15 pkt. Omslagsdesign: Richard Ogle/TW Omslagsfoto: Getty Images Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-49517-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Shari Lapena

Naboparet Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen

Til Helen Heller, den mest spennende agenten av dem alle

Én

nne kjenner at syren kverner i magen og kryper opp i halsen; det går rundt for henne. Hun har drukket for mye. Cynthia har fylt på glasset hennes hele kvelden. Anne hadde tenkt å begrense seg, men det skled ut – hun visste ikke hvordan hun ellers skulle ha kommet seg gjennom kvelden. Nå aner hun ikke hvor mye vin hun har drukket i løpet av den endeløse middagsfesten. Hun blir nødt til å pumpe ut og kaste brystmelken sin i morgen tidlig. Anne lider i den varme sommernatta og ser på vertinnen, smal i øynene. Cynthia flørter åpenlyst med Marco, mannen til Anne. Hvorfor finner Anne seg i det? Hvordan kan Graham, mannen til Cynthia, tillate det? Anne er sint, men maktesløs, hun vet ikke hvordan hun skal få satt en stopper for det uten å virke patetisk og dum. Alle er litt brisne, så hun overser det, koker litt inni seg og nipper til den kalde vinen. Anne er oppdratt til ikke å lage oppstyr, hun er ikke den som tiltrekker seg oppmerksomhet. Cynthia, derimot … Alle tre – Anne, Marco og Cynthias stillfarende mann, Graham – ser på henne, som om de er fascinert. Særlig Marco 7

ser ut til å ha vanskelig for å ta blikket fra Cynthia. Hun lener seg litt for tett inntil Marco idet hun bøyer seg fram for å fylle på glasset, og den trange toppen hennes er så utringet at Marco praktisk talt får gnidd nesen mellom brystene hennes. Anne minner seg selv på at Cynthia flørter med alle. Cynthia ser så vanvittig bra ut at det virker som om hun ikke klarer å styre seg. Men jo lenger Anne ser på, desto mer lurer hun på om det faktisk kan være noe mellom Marco og Cynthia. Anne har aldri hatt slike mistanker før. Kanskje alkoholen gjør henne paranoid. Nei, tenker hun – de ville ikke ha oppført seg sånn hvis de hadde noe å skjule. Cynthia flørter mer enn Marco; det er han som er det smigrede målet for hennes oppmerksomhet. Marco ser nesten for bra ut selv – med sitt rufsete, mørke hår, brune øyne og sjarmerende smil, har han alltid vakt oppmerksomhet. De utgjør et slående par, Cynthia og Marco. Anne sier til seg selv at hun må gi seg. At Marco selvfølgelig er trofast mot henne. Hun vet at han hengir seg fullt og helt til familien sin. Hun og babyen betyr alt for ham. Han vil stå ved hennes side uansett hva som skjer – hun tar en ny slurk av vinen – samme hvor ille det måtte bli. Men å se Cynthia henge over Marco gjør Anne stadig mer engstelig og opprørt. Hun veier fortsatt mer enn ti kilo for mye etter svangerskapet, et halvt år etter fødselen. Hun trodde at figuren på dette tidspunktet ville vært tilbake til der den var før hun ble gravid, men det tar tydeligvis minst et år. Hun må slutte å se på tabloidene ved kassa i matbutikken og sammen8

ligne seg med alle disse kjendismammaene, som har personlig trener og ser flotte ut etter bare noen uker. Men selv på sitt beste kan Anne aldri konkurrere med sånne som Cynthia, den høyere, mer veldreide naboen hennes – med lange bein, smalt liv, store bryster, porselenshud og flommende, kullsvart hår. Og Cynthia er alltid fantastisk kledd, med høyhælte sko og sexy klær – selv i middagsselskap hjemme med ett annet par. Anne klarer ikke å konsentrere seg om samtalen som foregår rundt henne. Hun stenger den ute og ser på den utskårne marmorpeisen, som er nøyaktig lik den i hennes egen stue, på den andre siden av veggen som Anne og Marco har felles med Cynthia og Graham. De bor i et rekkehus av teglstein, typisk for denne byen i delstaten New York, solid bygd på slutten av attenhundretallet. Alle husene i rekka er like – italiensk stil, restaurerte, dyre – bortsett fra at huset til Anne og Marco ligger i enden av rekka, og at alle husene har litt forskjellig dekor etter smak de er små mesterverk alle sammen. Anne strekker seg famlende etter mobilen på spisebordet og ser på klokka. Den er nesten ett på natta. Hun hadde sett til babyen selv ved midnatt. Klokka halv ett hadde Marco sett til henne. Deretter gikk han ut på terrassen bak huset for å ta en røyk sammen med Cynthia, mens Anne og Graham ble sittende litt beklemt igjen ved det rotete spisebordet og prate stivt sammen. Hun burde blitt med dem ut i hagen, der ville det kanskje vært en svalende vind. Men hun lot det være fordi Graham ikke likte sigarettrøyk, og det ville vært uhøflig, eller i det minste lite omtenksomt, å la ham bli sittende helt alene i sitt eget middagsselskap. For høflighets skyld ble hun der9

for sittende. Graham, som er en hvit protestant akkurat som henne, er uklanderlig høflig. Hvorfor han giftet seg med en jåle som Cynthia, er en gåte. Cynthia og Marco hadde kommet inn fra terrassen for en liten stund siden, og Anne vil gjerne gå hjem, selv om alle andre fortsatt har det gøy. Hun ser på babycallen som ligger ved bordenden. Det lille, røde lyset gløder som en sigarettglo. Bildeskjermen er knust – hun mistet den i gulvet for noen dager siden, og Marco har ikke fått skiftet den ennå – men lyden virker fortsatt. Plutselig blir hun grepet av tvil, føler at det er noe galt med alt sammen. Hvem går i middagsselskap til naboen og lar babyen være alene igjen hjemme? Hva slags mor gjør noe sånt? Hun kjenner et velkjent samvittighetsnag – hun er ingen god mor. Barnevakten måtte riktignok melde avbud. Men de burde tatt med seg Cora og lagt henne i den bærbare lekegrinden. Cynthia hadde imidlertid sagt ingen barn. Det skulle være en kveld for de voksne, i anledning Grahams bursdag. Noe som var en annen grunn til at Anne hadde begynt å mislike Cynthia, som en gang i tiden var en god venn – Cynthia er ikke babyvennlig. Hvem er det som sier at en halvt år gammel baby ikke er velkommen i et middagsselskap? Hvordan kunne Anne la Marco overbevise henne om at det var greit? Det var uansvarlig. Hun lurer på hva de andre mødrene i barselgruppa ville sagt hvis hun fortalte det. Vi lot den seks måneder gamle datteren vår være hjemme alene og dro på fest hos naboen. Hun kunne forestille seg at de ville måpe av sjokk alle sammen, i trykkende stillhet. Men det ville hun aldri fortelle dem. Hun ville bli utstøtt. Hun og Marco hadde kranglet før festen. Da barnevakten 10

ringte og meldte avbud, hadde Anne tilbudt seg å bli hjemme med barnet – hun hadde uansett ikke lyst til å gå i middagsselskapet. Men Marco ville ikke høre snakk om det. «Du kan ikke bare bli hjemme,» sa han da de kranglet om det på kjøkkenet. «Det er helt greit for meg å bli hjemme,» sa hun dempet. Hun ville ikke at Cynthia skulle høre dem gjennom den felles veggen, høre at de kranglet om hvorvidt hun skulle gå i selskapet hennes eller ikke. «Du har godt av å komme deg ut,» kontret Marco og dempet stemmen han også, før han tilføyde: «Du vet hva legen har sagt.» Hele kvelden har hun lurt på om den siste kommentaren var ondsinnet eller egoistisk, eller om han rett og slett prøvde å hjelpe henne. Til slutt hadde hun gitt etter. Marco overbeviste henne om at hvis de tok med seg babycallen, kunne de høre om barnet rørte på seg eller våknet. De skulle se til henne hver halvtime. Det ville ikke skje noe som helst. Klokka er ett. Burde hun se til Cora nå, eller bare prøve å få med seg Marco hjem? Hun vil hjem og legge seg. Hun vil at denne kvelden skal ta slutt. Hun napper mannen sin i armen. «Marco,» sier hun, «vi må gå hjem. Klokka er ett.» «Å, ikke gå ennå,» sier Cynthia. «Det er ikke så sent!» Hun vil tydeligvis fortsette festen, vil ikke at Marco skal gå. Anne er overbevist om at Cynthia ikke ville brydd seg om at hun gikk. «Kanskje ikke for deg,» sier Anne, og klarer å høres litt stram ut, selv om hun er full, «men jeg må tidlig opp og mate babyen.» 11

«Stakkars deg,» sier Cynthia, og av en eller annen grunn gjør det Anne rasende. Cynthia har ikke barn, og har heller aldri ønsket seg barn. Hun og Graham har valgt å være barnløse. Det er ikke lett å få med seg Marco fra festen. Han har lyst til å bli, har det så morsomt, men Anne begynner å bli engstelig. «Bare én til,» sier Marco til Cynthia mens han holder opp glasset sitt og unngår å møte blikket til kona. Han er i et underlig, løssluppent humør i dag – det virker nesten påtatt. Hjemme har han vært stille i det siste. Fjern, til og med humørsyk. Men i kveld, med Cynthia, er han festens midtpunkt. Anne har en stund følt at noe er galt. Om han bare kunne fortelle hva det er. Han forteller henne ikke mye nå for tiden, stenger henne ute. Eller kanskje han trekker seg unna på grunn av depresjonen hennes, «fødselsdepresjonen». Han er skuffet over henne. Hvem er ikke det? I kveld foretrekker han åpenbart den vakre, sprudlende, glitrende Cynthia. Anne ser hvor mye klokka er, og mister tålmodigheten. «Jeg går. Jeg skulle sett til Cora klokka ett.» Hun ser på Marco. «Bare bli så lenge du vil,» tilføyer hun stramt. Marco ser skarpt på henne, øynene hans glitrer. Plutselig syns Anne at han ikke ser full ut i det hele tatt, men selv er hun brisen. Skal de krangle om dette? I påsyn av naboene? Virkelig? Anne begynner å se seg om etter håndvesken sin, tar babycallen og oppdager at kontakten er plugget i veggen. Hun bøyer seg ned for å trekke den ut, klar over at alle rundt bordet stirrer på den feite baken hennes i stillhet. La dem stirre. Hun føler at de rotter seg sammen mot henne, syns hun er en festbrems. Tårene begynner å svi i øynene, og hun presser dem tilbake. Hun har ikke lyst til å begynne å gråte i alles påsyn. Cynthia og Graham vet ikke noe 12

om fødselsdepresjonen hennes. De ville ikke forstått. Anne og Marco har ikke fortalt det til noen, bortsett fra moren til Anne. Anne har nettopp fortalt henne det i fortrolighet. Hun vet at moren ikke vil fortelle det til noen, ikke engang til faren hennes. Anne vil ikke at noen andre skal få greie på det, og antar at Marco heller ikke vil det, selv om han ikke har sagt det. Men det er slitsomt å forstille seg hele tiden. Mens hun står med ryggen til, hører hun på stemmen til Marco at han ombestemmer seg. «Du har rett, det er sent, vi må komme oss hjem,» sier han. Hun hører at han setter fra seg vinglasset på bordet bak henne. Anne snur seg og stryker håret bort fra ansiktet med håndbaken. Hun trenger virkelig å få klippet seg. Så smiler hun falskt og sier: «Neste gang er det vår tur til å være vertskap.» Og så tilføyer hun taust for seg selv: Da kan dere komme hjem til oss, der vi bor med barnet vårt, og da håper jeg hun skriker hele kvelden og ødelegger festen for dere. Jeg skal sørge for å invitere dere når hun begynner å få tenner. De går like etterpå. De har ikke noe babyutstyr å samle sammen, bare seg selv, håndvesken til Anne og babycallen, som hun putter i vesken. Cynthia virker litt irritert over at de skal dra så fort – Graham er nøytral – og de kommer seg ut gjennom den imponerende kraftige ytterdøra og ned trappa. Anne støtter seg til det flott utskårne gelendret for å holde balansen. Det er bare noen skritt på fortauet bort til deres egen trapp, som har samme gelender og like kraftig ytterdør. Anne går litt foran Marco, sier ingenting. Det er mulig hun ikke vil snakke til ham noe mer i kveld. Hun marsjerer opp trappa og bråstopper. 13

«Hva er det?» sier Marco anspent der han går opp bak henne. Anne stirrer. Ytterdøra står på gløtt, en åpning på sju–åtte centimeter. «Jeg vet jeg låste den!» sier Anne med skingrende stemme. «Kanskje du glemte det,» sier Marco kort. «Du har drukket en del.» Men Anne hører ikke på ham. Hun er inne og løper opp trappa og bortover gangen til barnerommet, med Marco i hælene. Da hun kommer til barnerommet og ser den tomme barnesenga, skriker hun.

nne føler skriket i hodet sitt og hører at det gjaller mellom veggene – det er overalt. Så blir hun taus og stiller seg foran den tomme barnesenga, stiv, med hånden for munnen. Marco famler med lysbryteren. Begge to stirrer på den tomme senga der babyen skulle vært. Det er umulig at hun ikke er der. Cora kunne aldri ha kommet seg ut av senga på egen hånd. Hun er jo knapt et halvt år gammel. «Ring politiet,» hvisker Anne, og så kaster hun opp. Oppkastet spruter ut over fingrene hennes og ned på gulvplankene idet hun bøyer seg fram. Barnerommet, som er malt i en mild, smørgul farge med sjablonger av små lam på veggene, blir umiddelbart fylt med lukten av galle og panikk. Marco rører seg ikke. Anne ser opp på ham. Han er paralysert, i sjokk, og stirrer vantro på den tomme senga. Anne ser frykt og skyld i blikket hans, og begynner å hyle – en grusom, skjærende lyd, som et skadet dyr. Marco rører seg fortsatt ikke. Anne stormer over gangen og inn på soverommet deres, tar telefonen som ligger på nattbordet og slår 911. Hun skjelver på hendene og kliner oppkast ut over hele telefonen. Til slutt våkner Marco. Hun hører at han 15

går raskt rundt i andre etasje mens hun ser på den tomme senga i rommet tvers over gangen. Han sjekker baderommet og reposet på toppen av trappa, før han går raskt forbi henne på vei til gjesterommet og deretter det siste rommet i gangen, det de har gjort om til kontor. Mens han gjør det, lurer Anne tankespredt på hvorfor han leter der. Det er som om en del av hjernen hennes er adskilt og tenker logisk. Datteren deres kommer seg jo ikke noe sted på egen hånd. Hun er ikke på badet, eller på gjesterommet eller kontoret. Noen har tatt henne. Da de svarer på alarmsentralen, roper Anne: «Noen har tatt barnet vårt!» Det er så vidt hun klarer å roe seg såpass at hun kan svare på spørsmålene fra operatøren. «Jeg forstår, ma’am. Prøv å ta det med ro. Politiet er på vei,» forsikrer operatøren. Anne legger på. Hun skjelver i hele kroppen og føler at hun må kaste opp igjen. Det slår henne hvordan dette vil se ut. De lot babyen være alene i huset. Er det ulovlig? Det må det være? Hvordan skal de forklare det? Marco dukker opp i døråpningen, blek og uvel. «Det er din skyld!» skriker Anne vill i blikket, og presser seg forbi ham. Hun stormer inn på badet ved toppen av trappa og kaster opp igjen, denne gangen i pidestallvasken, og så vasker hun klinet av de skjelvende hendene sine og skyller munnen. Hun får et glimt av seg selv i speilet. Marco står like bak henne. Blikkene deres møtes i speilet. «Beklager,» hvisker han. «Unnskyld, jeg er så lei for det. Det er min skyld.» Og hun ser at han mener det. Likevel løfter Anne hånden 16

og slår den rett i speilbildet av ansiktet hans. Speilet knuser, og hun bryter sammen i gråt. Han prøver å omfavne henne, men hun dytter ham vekk og løper ned trappa. Hun blør fra hånden og etterlater seg blodspor på rekkverket. Det er noe uvirkelig over det som skjer videre. Det komfortable hjemmet til Anne og Marco blir umiddelbart et åsted. Anne sitter i sofaen i stua. Noen har lagt et pledd over skuldrene hennes, men hun skjelver fortsatt. Hun er i sjokk. Utenfor står politibilene med blinkende lys som pulserer inn gjennom vinduet og sveiper over de lyse veggene. Anne sitter urørlig i sofaen og stirrer rett fram som om hun er hypnotisert av lysene. Marco har, med skjelvende stemme, gitt politiet en kort beskrivelse av babyen – seks måneder gammel, blond, blå øyne, veier omtrent åtte kilo, iført engangsbleie og en enkel, rosa sparkebukse. Et lett sommerteppe, helt hvitt, er også borte fra barnesenga. Huset er fullt av politibetjenter i uniform. De sprer seg umiddelbart og begynner å gjennomsøke huset. Noen av dem har latekshansker og utstyr for bevisinnsamling. Den panisk raske letingen til Anne og Marco før politiet kom, ga ingen resultater. Krimteknikerne jobber sakte. De leter åpenbart ikke etter Cora, de leter etter spor. Babyen er virkelig borte. Marco setter seg ved siden av Anne i sofaen og legger armen rundt henne. Hun har lyst til å trekke seg unna, men gjør det ikke. Hun lar ham ha armen der. Hvordan ville det ta seg ut om hun skulle trekke seg unna? Hun kan lukte at han har drukket. Anne klandrer seg selv. Det er hennes skyld. Hun vil gjerne 17

skylde på Marco, men hun gikk med på å la babyen være alene. Hun skulle holdt seg hjemme. Nei – hun skulle tatt med seg Cora inn til naboen og gitt faen i Cynthia. Hun tviler på at Cynthia ville ha kastet dem ut og droppet festen for Graham. Det er lett å være etterpåklok. De kommer til å bli dømt av politiet og alle andre. Det er til pass for dem, som lar barnet være alene på den måten. Hun ville tenkt det samme selv, hvis det hadde skjedd noen andre. Hun vet hvor dømmende mødre er, hvor godt det føles å dømme andre. Hun tenker på barselgruppa, som møtes hjemme hos hverandre en gang i uka til kaffe og prat, og hva de vil si om henne. Det har kommet en annen person – en rolig mann i pen dress. De uniformerte betjentene behandler ham med respekt. Anne kikker opp og møter det gjennomtrengende, blå blikket hans, lurer på hvem han er. Han kommer bort og setter seg i en av lenestolene rett overfor Anne og Marco, og presenterer seg som førstebetjent Rasbach, etterforsker, før han lener seg fram. «Fortell meg hva som skjedde.» Anne glemmer navnet hans med det samme, eller rettere sagt, hun registrerer det ikke i det hele tatt. Hun hører bare «førstebetjent». Hun ser på ham, oppmuntret av den åpenbare intelligensen i blikket hans. Han skal hjelpe dem. Han skal hjelpe dem å få tilbake Cora. Hun prøver å tenke, men klarer ikke. Hun er panisk og nummen på samme tid, bare stirrer inn i førstebetjentens skarpe øyne og lar Marco ta seg av pratingen. «Vi var ved siden av,» begynner Marco tydelig oppspilt. «Inne hos naboen.» Og så stopper han. 18

«Ja?» sier førstebetjenten oppfordrende. Marco nøler. «Hvor var barnet?» spør førstebetjenten. Marco svarer ikke. Han kvier seg for å si det. Anne tar seg sammen og svarer for ham mens tårene renner nedover kinnene hennes. «Vi lot henne være igjen, i senga, med babycallen på.» Hun ser etter en reaksjon hos etterforskeren – For noen grusomme foreldre – men han røper ingenting. «Vi hadde med oss babycallen, og vi så til henne hele tiden. Hver halvtime.» Hun kikker på Marco. «Vi trodde ikke at …» Men hun klarer ikke å fullføre. Hun slår hånden for munnen og presser fingrene mot leppene. «Når så dere til henne sist?» spør etterforskeren og tar en liten notisblokk opp av innerlomma på dressjakka. «Jeg så til henne ved midnatt,» sier Anne. «Jeg husker hva klokka var. Vi så til henne hver halvtime, og det var min tur. Alt var i orden med henne. Hun sov.» «Jeg så til henne igjen da klokka var halv ett,» sier Marco. «Er du helt sikker på tidspunktet?» spør etterforskeren. Marco nikker og ser på føttene sine. «Og det var siste gang noen så til henne, før dere kom hjem?» «Ja,» svarer Marco og ser opp på etterforskeren mens han drar hånden nervøst gjennom det mørke håret. «Jeg gikk for å se til henne klokka halv ett. Det var min tur. Vi fulgte et skjema.» Anne nikker. «Hvor mye har du drukket i kveld?» spør etterforskeren Marco. Marco rødmer. «Naboene hadde et lite middagsselskap. Det ble noen glass,» innrømmer han. 19

Førstebetjenten snur seg mot Anne. «Har du drukket noe i kveld, Mrs. Conti?» Hun blir varm i ansiktet. Mødre som ammer, skal jo egentlig ikke drikke. Hun har lyst til å lyve. «Jeg tok litt vin til maten. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mye,» sier hun. «Det var et middagsselskap.» Hun lurer på hvor full hun virker, hva etterforskeren må tro om henne. Hun føler at han kan se tvers igjennom henne. Så husker hun alt oppkastet i barnerommet ovenpå. Kan han lukte at hun har drukket, på samme måte som hun kan lukte det på Marco? Hun husker det knuste speilet på badet der oppe, den blodige hånden hennes som nå er surret inn i et rent kjøkkenhåndkle. Hun skammer seg over hvordan det må se ut for ham, fulle foreldre som forlater den seks måneder gamle datteren sin, og hun lurer på om de vil bli siktet for noe. «Har det egentlig noe med saken å gjøre?» sier Marco til etterforskeren. «Det kan ha innvirkning på hvor pålitelige observasjonene deres er,» svarer etterforskeren nøytralt. Han er ikke dømmende. Han er øyensynlig bare ute etter fakta. «Når gikk dere fra festen?» spør han. «Klokka var nesten halv to,» svarer Anne. «Jeg holdt øye med tiden på mobilen min. Jeg ville gå … Jeg skulle sett til henne klokka ett – det var min tur – men jeg tenkte at vi skulle gå hvert øyeblikk, og prøvde å få Marco til å skynde seg.» Hun føler seg fryktelig skyldig. Hvis hun hadde sett til datteren klokka ett, ville barnet da vært borte nå? Men dette kunne jo vært unngått på så mange måter. «Dere ringte 911 klokka null ett tjuesju,» sier etterforskeren. 20

«Ytterdøra sto åpen,» sier Anne idet hun kommer på det. «Ytterdøra sto åpen?» gjentar førstebetjenten spørrende. «Den sto på gløtt en sju–åtte centimeter. Jeg er sikker på at jeg låste den etter meg da jeg så til henne ved midnatt,» sier Anne. «Hvor sikker?» Anne tenker seg om. Var hun sikker? Da hun så at døra sto åpen, var hun helt sikker på at hun hadde låst den. Men nå, etter det som har skjedd, kan hun ikke være sikker på noe som helst. Hun snur seg mot mannen sin. «Er du sikker på at du ikke glemte å låse døra?» «Helt sikker,» svarer han kort. «Jeg bruker aldri hovedinngangen. Jeg tok bakveien da jeg gikk for å se til henne, ikke sant?» «Så du brukte kjøkkeninngangen,» sier etterforskeren. «Det er ikke sikkert jeg låste den hver gang,» innrømmer Marco og slår hendene for ansiktet. Førstebetjent Rasbach betrakter paret nøye. Et barn er savnet. Tatt fra barnesenga – hvis man skal tro foreldrene, Marco og Anne Conti – mellom cirka klokka 00.30 og 01.27, av en ukjent person, mens foreldrene var i selskap hos naboen. Ytterdøra sto på gløtt. Faren kan ha glemt å låse bakdøra – politiet fant den faktisk lukket, men ulåst da de kom. Moren er tydelig oppbrakt. I likhet med faren, som ser sterkt rystet ut. Men det er noe som føles rart ved hele situasjonen. Rasbach lurer på hva som egentlig foregår. Førstebetjent Jennings vinker taust på ham. «Unnskyld meg,» sier førstebetjent Rasbach og forlater de sjokkerte foreldrene et øyeblikk. 21

«Hva er det?» spør Rasbach dempet. Jennings holder fram et lite pilleglass. «Jeg fant disse i skapet på badet,» sier han. Rasbach tar det gjennomsiktige plastglasset fra Jennings og leser på etiketten: ANNE CONTI, SERTRALIN, 50 MG. Rasbach vet at sertralin er et kraftig antidepressivum. «Baderomsspeilet ovenpå er knust,» sier Jennings. Rasbach nikker. Han har ikke vært i andre etasje ennå. «Noe annet?» Jennings rister på hodet. «Ikke så langt. Huset ser greit ut. Det er tilsynelatende ikke noe annet som er borte. Vi får vite mer av krimteknikerne om noen timer.» «OK,» sier Rasbach og gir pilleglasset tilbake til Jennings. Han går tilbake til paret i sofaen og fortsetter avhøret. Han ser på mannen. «Marco – er det greit at jeg kaller deg Marco? – hva gjorde du etter at du hadde sett til barnet klokka halv ett?» «Jeg gikk tilbake til festen,» sier Marco. «Og så tok jeg en røyk i hagen til naboen.» «Var du alene da du tok den røyken?» «Nei. Cynthia ble med ut.» Marco rødmer, og Rasbach legger merke til det. «Hun er naboen som inviterte oss på middag.» Rasbach retter oppmerksomheten mot kona igjen. Hun er en tiltrekkende kvinne med fine trekk og glansfullt, brunt hår, men akkurat nå er hun helt fargeløs. «Du røyker ikke, Mrs. Conti?» «Nei, jeg gjør ikke det. Men Cynthia røyker,» sier Anne. «Jeg satt ved spisebordet sammen med Graham, mannen hen22

nes. Han avskyr sigarettrøyk, og det var hans bursdagsselskap, så jeg syntes det ville være uhøflig å la ham sitte igjen alene inne.» Og så detter det ut av henne: «Cynthia hadde flørtet med Marco hele kvelden, og jeg syntes synd på Graham.» «Jeg skjønner,» sier Rasbach. Han ser granskende på mannen hennes, som er ille til mote. Han ser nervøs og skyldig ut. Rasbach snur seg mot ham. «Så du var ute i hagen ved siden av like etter klokka halv ett. Vet du hvor lenge du var der ute?» Marco rister hjelpeløst på hodet. «Kanskje et kvarter, plussminus.» «Så eller hørte du noe?» «Hva mener du?» Det virker som om mannen er i sjokk. Han snøvler litt. Førstebetjenten lurer på hvor mye han egentlig har drukket. Rasbach forklarer sakte: «Noen tok tydeligvis barnet deres en gang mellom halv ett og tre på halv to. Du var ute i hagen til naboen i noen få minutter like etter halv ett.» Han ser på ektemannen, venter på at han skal forstå. «For meg er det lite sannsynlig at noen skal ha båret en baby ut gjennom hovedinngangen deres midt på natta.» «Men hoveddøra sto åpen,» sier Anne. «Jeg så ingenting,» sier Marco. «Det går en vei bak husene på denne siden av gata,» sier førstebetjent Rasbach. Marco nikker. «Så du noen på den veien på det tidspunktet? Hørte du noe, en bil?» «Jeg … jeg tror ikke det,» sier Marco. «Beklager, jeg verken så eller hørte noe som helst.» Han slår hendene for ansiktet igjen. «Jeg fulgte ikke med.» 23

Førstebetjent Rasbach hadde allerede sjekket området kjapt før han gikk inn for å snakke med foreldrene. Han tror det er lite sannsynlig – men ikke umulig – at en fremmed ville båret et sovende barn ut gjennom hovedinngangen i en gate som denne, og ta sjansen på å bli observert. Husene ligger i rekke rett ved fortauet. Gata er godt opplyst, og det er en del trafikk av både biler og fotgjengere, selv sent på kvelden. Derfor er det rart at hoveddøra sto åpen. Kanskje han blir villedet med overlegg? Krimteknikerne sjekker døra for fingeravtrykk nå, men av en eller annen grunn tviler Rasbach på at de vil finne noe. Kjøkkeninngangen er mer sannsynlig. De fleste av husene, inkludert dette, har en enkel, frittliggende garasje ut mot veien på baksiden. Hagene er lange og smale med gjerder mellom, og de fleste, også denne, er beplantet med trær, busker og plen. Det er relativt mørkt bak der, ingen gatelys som på framsiden. Det er en mørk natt uten måne. Hvis den som tok barnet, gikk ut bakveien, var det bare en kort tur gjennom hagen og bort til garasjen, med direkte tilgang til veien derfra. Sjansen for å bli sett mens man bar et barn ut kjøkkeninngangen og bort til en ventende bil, var mye mindre enn hvis man brukte hovedinngangen. Huset, hagen og garasjen blir nøye gjennomsøkt av teamet til Rasbach. Hittil har de ikke funnet noe spor etter den savnede babyen. Garasjen til ekteparet Conti er tom, og garasjedøra står vidåpen ut mot veien. Selv om noen hadde sittet ute på terrassen hos naboen, er det godt mulig at de ikke ville ha sett eller hørt noe som helst. Men det er lite sannsynlig. Og det reduserer tidsrommet for bortføringen til et sted mellom 00.45 og 01.27. 24

«Er dere klar over at bevegelsessensoren ikke virker?» spør Rasbach. «Hva?» sier mannen overrasket. «Dere har en bevegelsessensor ved kjøkkeninngangen, og den skal tenne et lys når noen nærmer seg. Er dere klar over at den ikke virker?» «Nei,» hvisker kona. Mannen rister kraftig på hodet. «Nei, jeg … den virket da jeg så til henne. Hva er det som er galt med den?» «Lyspæra er løsnet.» Førstebetjent Rasbach ser nøye på foreldrene, og venter litt. «Derfor tror jeg barnet ble ført ut via kjøkkeninngangen, bort til garasjen og antagelig kjørt derfra med en bil, via veien der.» Han venter, men verken mannen eller kona sier noe. Han ser at kona skjelver. «Hvor er bilen deres?» spør Rasbach og lener seg fram. «Bilen vår?» spør Anne.

Tre

asbach venter på at de skal svare. Hun svarer først: «Den står ute i gata.» «Parkerer dere i gata når dere har en garasje bak huset?» spør Rasbach. «Alle gjør det,» svarer Anne. «Det er lettere enn å bruke veien bak huset, særlig om vinteren. De fleste skaffer seg parkeringstillatelse og setter bilen i gata.» «Jeg forstår,» sier Rasbach. «Hvordan det?» spør kona. «Spiller det noen rolle?» Rasbach forklarer: «Det har antagelig gjort det enklere for kidnapperen. Hvis garasjen var tom og garasjedøra sto åpen, ville det vært ganske enkelt å rygge en bil inn og legge babyen i bilen mens den sto i garasjen, ute av syne. Det ville antagelig vært vanskeligere – og i hvert fall mer risikabelt – hvis det allerede sto en bil i garasjen. Da kunne kidnapperen risikert å bli sett i veien med barnet.» Rasbach ser at mannen om mulig har blitt enda litt hvitere i ansiktet. Han er kritthvit. «Vi håper å finne noen skoavtrykk eller hjulspor i garasjen,» tilføyer Rasbach. 26

«Du får det til å virke som om det var planlagt,» sier moren. «Tror du ikke at det var det?» spør Rasbach. «Jeg … jeg vet ikke. Jeg trodde kanskje at Cora ble bortført fordi vi lot henne være igjen alene i huset, at det skjedde fordi muligheten var til stede. Som om noen hadde bortført henne fra parken mens jeg ikke fulgte med.» Rasbach nikker som om han prøver å forstå synspunktet hennes. «Jeg skjønner hva du mener,» sier han «For eksempel en mor som går fra barnet sitt i parken for å kjøpe is fra en isbil. Barnet blir bortført mens hun står med ryggen til. Det skjer.» Han holder inne et øyeblikk. «Men du ser vel forskjellen her.» Hun ser uforstående på ham. Han må huske på at hun er i sjokk. Men han ser sånt som dette hele tiden, det er jobben hans. Han er analytisk, ikke sentimental i det hele tatt. Og sånn må det være hvis han skal være effektiv. Han skal finne denne babyen, død eller levende, og han skal finne den som tok henne. «Forskjellen er at den som tok barnet deres, antagelig visste at hun var alene i huset,» sier han til moren med nøytral stemme. Foreldrene ser på hverandre. «Men det var jo ingen som visste det,» hvisker moren. «Det er selvfølgelig mulig,» tilføyer Rasbach, «at hun ville blitt bortført selv om dere lå og sov på soverommet deres. Det kan vi jo ikke vite.» Foreldrene vil gjerne tro at det ikke er deres feil likevel, at det ikke skjedde fordi de lot barnet være alene. At det kunne skjedd uansett. 27

Rasbach spør: «Lar dere alltid garasjedøra stå åpen på den måten?» Mannen svarer: «Det hender.» «Vil dere ikke lukke den om natta? For å unngå tyveri?» «Vi har ingenting av verdi i garasjen,» svarer mannen. «Hvis bilen står der, låser vi som regel døra, men vi har ikke noe særlig der. Alt verktøyet mitt er i kjelleren. Dette er et fint strøk, men folk har innbrudd i garasjen her hele tiden, så hva er vitsen med å låse den?» Rasbach nikker, og så spør han: «Hva slags bil har dere?» «En Audi,» svarer Marco. «Hvordan det?» «Jeg vil gjerne ta en kikk. Kan jeg få nøklene?» spør Rasbach. Marco og Anne ser forvirret på hverandre, før Marco reiser seg og går bort til et bord ved hovedinngangen og tar et nøkkelknippe opp av en bolle. Han rekker nøklene til etterforskeren uten å si noe, og så setter han seg igjen. «Takk,» sier Rasbach. Så lener han seg fram og sier bestemt: «Vi skal finne ut hvem som har gjort dette.» De ser på ham, møter blikket hans, moren er hoven i ansiktet etter gråten, og farens øyne er blodskutte av drikking og fortvilelse, ansiktet er gustent. Rasbach nikker til Jennings, og sammen går de ut av huset for å undersøke bilen. Ekteparet sitter tause i sofaen og ser etter dem. Anne vet ikke hva hun skal tro om etterforskeren. Dette med bilen – det virker som om han insinuerer noe. Hun vet at når en gift kvinne blir meldt savnet, blir som regel ektemannen hovedmistenkt, og antagelig omvendt. Men når et barn 28

blir meldt savnet, blir foreldrene da hovedmistenkte? Antagelig ikke. Hvem kunne finne på å skade sitt eget barn? Dessuten har de solid alibi begge to. Graham og Cynthia kan gjøre rede for hvor de var. De kan åpenbart ikke ha bortført og gjemt sin egen datter. Og hvorfor skulle de det? Hun er klar over at nabolaget blir gjennomsøkt, at politibetjenter går fram og tilbake i gatene og ringer på dører, drar folk opp av senga og intervjuer dem. Marco har gitt politiet et ferskt bilde av Cora, tatt for bare noen dager siden. Bildet viser en blid, blond jentebaby som smiler mot kameraet med store, blå øyne. Anne er sint på Marco – hun har lyst til å skrike til ham, dundre løs på ham med nevene – men huset er fullt av politifolk, så det tør hun ikke. Og når hun ser på det bleke, gustne ansiktet hans, ser hun at han klandrer seg selv. Hun vet at hun ikke kan overleve dette alene. Hun snur seg mot ham og faller gråtende sammen over brystet hans. Han legger armene rundt henne og holder henne godt. Hun kjenner at han skjelver, hører at hjertet hamrer av pinen. Dette skal de komme seg gjennom sammen, sier hun til seg selv. Politiet kommer til å finne Cora. De vil få datteren sin tilbake. Hvis ikke kommer hun aldri til å tilgi ham. Førstebetjent Rasbach, i den lette sommerdressen sin, går ut hovedinngangen i huset til ekteparet Conti og ut i den varme sommernatta, med førstebetjent Jennings hakk i hæl. De har jobbet sammen før. De har sett ting de skulle ønske de kunne glemme. De krysser gata sammen, der bilene står parkert på rekke og 29

rad. Rasbach trykker på en knapp, og så blinker det i lyktene på en Audi. Naboene er allerede ute på trappa, i pysj og sommermorgenkåper. De følger med mens Rasbach og Jennings går bort til Contis bil. Rasbach håper at noen i denne gata vet noe, kanskje har sett noe, og vil stå fram. «Hva tenker du?» sier Jennings dempet. «Jeg er ikke veldig optimistisk,» svarer Rasbach lavt. Jennings gir ham et par latekshansker: Han tar dem på og åpner førerdøra, tar en rask kikk inn i bilen, og så går han taust til bagasjerommet. Jennings følger etter. Rasbach åpner koffertlokket. De to etterforskerne undersøker bagasjerommet. Det er tomt. Og veldig rent. Bilen er bare litt over et år gammel. Den ser fortsatt ny ut. «Jeg elsker nybillukten,» sier Jennings. Barnet er åpenbart ikke der. Det betyr ikke at hun ikke har vært der, om enn bare en liten stund. Kanskje en krimteknisk undersøkelse vil avdekke fibre fra en rosa sparkebukse, DNA fra barnet – et hårstrå, litt sikkel, eller kanskje blod. Uten liket blir det vanskeligere å bygge en sak. Men ingen foreldre med hederlige hensikter legger barnet sitt i bagasjerommet. Hvis de finner spor etter det savnede barnet i bagasjerommet, skal han sørge for at foreldrene råtner i helvete. For er det noe Rasbach har lært i sine år som politimann, er det at folk er i stand til nær sagt hva som helst. Rasbach er klar over at barnet kan ha forsvunnet når som helst før middagsselskapet. Han har fortsatt ikke spurt foreldrene om detaljer fra dagen i forveien. Det gjenstår fortsatt å finne ut hvem, utenom foreldrene, som sist så barnet i live. 30

Men det vil han finne ut. Kanskje moren har en avlaster, eller vaskehjelp, eller kanskje en nabo har sett noe – en eller annen som så babyen i live og god behold tidligere den dagen. Han vil fastslå når babyen sist ble observert i live, og jobbe videre derfra. Dette med babycallen, tilsyn hver halvtime mens de var i middagsselskap ved siden av, bevegelsessensoren som var satt ut av spill, den åpne ytterdøra: Aalt det kan være en nøye planlagt forklaring fra foreldrenes side, for å gi dem alibi og villede politiet. De kan ha drept barnet når som helst tidligere på dagen – enten med vilje eller ved et uhell – lagt henne i bagasjerommet og kvittet seg med liket før de gikk til selskapet hos naboen. Eller så kan de, hvis de fortsatt tenkte klart, ha satt henne i barnesetet og ikke lagt henne i bagasjerommet. En død baby er antagelig til forveksling lik en sovende baby. Avhengig av hvordan de drepte henne. Rasbach vet at han er kynisk. Han var ikke det da han begynte i denne jobben. «Tilkall likhundene,» sier han til Jennings.