Natthagen by Gyldendal Norsk Forlag

Faldbakken-Natthagen_Faldbakken-Natthagen 08.09.11 13.09 Side 1

Om Totem: «... nok en gang har Faldbakken bevist sitt helt usedvanlige talent som kriminalforfatter.» Kurt Hanssen, Dagbladet

«En solid Faldbakken-krim av godt merke.»

Om Senskade: «... i fremste rekke blant våre krimforfattere» Hans H. Skei, Aftenposten

Om Tyvene: «Tyvene er en svært innholdsrik roman, som både skildrer drap og abborfiske, røff sex og lun bygdehumor, men samtidig oppfyller den alle krimsjangerens krav til opprulling og logisk løsning.

Men er han skyldig? Og var det ham den gangen for flere år siden? Knut Faldbakken utforsker menneskets mørkeste sider. Han gjør det med stor innsikt og uhyggelig dristighet.

Om Nattefrost: «Med Nattefrost holder Knut Faldbakken seg i det øverste sjikt innen krimgenren.» Terje Stemland, Aftenposten

Om Grensen: «Besettende bra fra Faldbakken.» Anne B. Ragde, VG Omslagsfoto: © Trevillion Images

NATTHAGEN

Kurt Hanssen, Dagbladet

En mann vender tilbake til Hamar etter flere års fravær. Han er en outsider, en fremmed, med en fortid der det fins mye å skjule. Et fengselsopphold har avskåret all kontakt med hjembyen. Han ønsker å gjøre visitten kort, han skal ordne det praktiske etter morens bortgang, og så forlate byen. Men noe tvinger ham likevel til å bli, fortidens skygger tar tak i ham og holder ham tilbake. Glemte lidenskaper lokker. Samtidig frykter han øyeblikket da noen skal kjenne ham igjen og huske den opprivende historien omkring hans forbrytelse, dom og straff. Og når en ung jente blir funnet død, blir han den første politiet mistenker.

knut faldbakken

Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

tidligere kriminalromaner: Totem (2009) Senskade (2008) Tyvene (2007) Nattefrost (2006) Grensen (2005) Turneren (2004) Alle elsker en hodeløs kvinne (2002)

knut faldbakken (f. 1941) debuterte i 1967 med romanen Den grå regnbuen. Faldbakkens bøker er oversatt til 20 språk, og nærmere to millioner eksemplarer er solgt i inn- og utland. Forfatteren bor på Hamar. Foto: © Morten Brun

ORDRE: 23913 (s . 4 av 360) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 13. september 2011 - 14:08 (side 4 av 360) NOT PRINT READY!

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Norbook Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10.5/12 pkt. Omslagsillustrasjon: © Trevillion Images Omslagsdesign: Bjørn Kulseth & Co. ISBN 978-82-05-41041-1

ORDRE: 23913 (s . 3 av 360) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 13. september 2011 - 14:08 (side 3 av 360) NOT PRINT READY!

Knut Faldbakken

Natthagen Kriminalroman

ORDRE: 23913 (s . 5 av 360) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 13. september 2011 - 14:08 (side 5 av 360) NOT PRINT READY!

DEL 1

ORDRE: 23913 (s . 7 av 360) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 13. september 2011 - 14:08 (side 7 av 360) NOT PRINT READY!

Her hadde tiden stått stille. Byen var forandret. Han var forandret. Men her nede var alt det samme. Han stanset. Han så ut over vannet som blinket blått mellom furuleggene. Tok inn dette landskapet han alltid hadde følt en spesiell dragning mot. Den skogbevokste strandlinjen. Den vide vannflaten. Åsenes bløte silhuett. Det var formasjoner som kunne flyte inn i ditt indre og avsette sine åpne, vennlige konturer. Gjøre deg til et bedre menneske. Et fåfengt håp. Idyllen ble brutt av en annen turgåer som beveget seg nede på stranda, en mann. Mannen var ute og gikk tur med en guttunge. Det lød plasking. De kastet steiner i vannet. Lyden lokket fram synet av sommer, lettlivet samvær, avkledde, badende kropper. En iling jog gjennom ham. De femten årene som lå imellom den gang og nå krympet til ingenting. De to skikkelsene på stranda, den store og den lille, deres uskyldige strandlek tvang ham til å snu seg bort. Han hadde fryktet dette. Det var likevel visse ting han måtte beskytte seg mot, til tross for forsikringene han hadde fått. Pusten gikk tungt enda han ikke hadde løpt. Det var en strålende vårdag. Sollys lekte i det sprettende løvverket. Vannspeilet glitret innimellom. Han hadde tenkt mye på tilbakekomsten. Utsatt den. Håpet at alt skulle bli annerledes ved gjensynet med denne utsikten, strandlinjen med de karakteristiske furutrærne. Men han kjente blikket dra seg mot skyggene. Turveien han gikk på, var kranset av 7

ORDRE: 23913 (s . 8 av 360) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 13. september 2011 - 14:08 (side 8 av 360) NOT PRINT READY!

orekratt. (Var det blitt tettere enn han husket det? Mer ugjennomtrengelig? Skyggene dypere?) Her var grunnen fuktig, dampende av vårbløyte, stabbesteinene algegrønne, gjemmestedene like dunkle som han husket dem, skjult for en tilfeldig turgåer, velkjente for ham. Om bare en uke eller to ville løvet være fullt utsprunget, buskaset danne en skjermet tunnel her, trekronene legge seg som et beskyttende tak over veien, omkranse den villfarne vandreren, få ham til å føle seg trygg. Lokke de glemte tankene fram, lokke lystene ut. Nyutsprunget grønnsvær anget. Robåter (kunne det være de samme?) lå hvelvet på den svarte grusen. Den emne lukten drev inn fra grunnene. Reflekser fra vannspeilet skar ham i øynene. Han var tørr i halsen, men ville ikke gå de få skrittene ned til vannkanten, bøye seg ned og drikke. Ville ikke bli sett, enda han ikke hadde noe å skjule, ikke noe å frykte fra noen. Han var en fremmed nå, en mann uten fortid. En mann uten ansikt. En gjest. Det var best slik. Han ville det slik. Likevel sto han stille som på post. Pulsen gikk hardt mens han observerte mannen og gutten som kom ruslende samme vei, helt nede i vannkanten. Han hadde lagt hånden på guttens skulder. Guttungens hår var halvlangt, det krøllet seg over mannens fingre. En klagende lyd presset seg opp i strupen på ham som sto gjemt i krattet. Alt var som før. Han var som før. Han konstaterte dette med skrekk og fortvilelse. Den personen han hadde strevd femten år med å fordrive, sto her på strandveien i skjul og speidet med vidåpne sanser og musklene spent, merket seg selv den minste detalj, som et rovdyr som ser byttet nærne seg. Femten år var lang tid, men ikke lang nok. Da han steg av toget dagen før, hadde han stanset opp foran stasjonen, snudd seg i alle retninger, tatt inn byen, gjenkjent gater og bygninger, betraktet alt som var nytt; selv en småby som Hamar forandrer seg etter som årene går. Fremmed8

ORDRE: 23913 (s . 9 av 360) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 13. september 2011 - 14:08 (side 9 av 360) NOT PRINT READY!

følelsen styrket ham. Byen var ikke den samme. Det hadde lettet, gjort ham tryggere. Det var tross alt ikke så mange ærend han hadde her oppe, ikke noe vanskelig, alt skulle gå greit, og så kunne han bare dra inn til Oslo igjen. Det var da han kom hit ned til Furubergstranda, at tiden krympet. Her ble han innhentet. Det hadde vært et feilgrep å gå hit ned, innså han nå. Burde han kanskje ikke ha kommet tilbake til hjembyen overhodet? Men det hadde jo vært nødvendig, overbeviste han seg selv for gud vet hvilken gang, med alt som måtte ordnes etter morens død. Han begynte å gå igjen. Egentlig ville han snu, det begynte å li utpå ettermiddagen, han hadde ting å gjøre. Men føttene fant veien videre selv, mellom rotknuter og steiner. Han gikk lett og ledig, lydløst som skyggene som løp over strandveien. Ingen mennesker å se nå. Mannen og gutten hadde snudd og gått tilbake. Stranda var tom. Heldigvis. Det var for tidlig i sesongen for badeliv. Bare en gråblek tøyfille lå henslengt der et sykkelspor hadde gravd seg ned i grusen. Uskyldig nok, sikkert et sommerplagg eller et gjenglemt håndkle som hadde overvintret her, men nok til at han stivnet og lot blikket flykte unna. Spøkelsene som holdt til i buskaset, hans spøkelser, var iført badetøy. Dem han hadde jaget, som nå jaget ham. Han gjorde et krafttak for å rive seg ut av den selsomme stemningen: Hvorfor holde seg her i skyggen? Han burde ut i solskinnet, nyte vårværet, få litt farge i ansiktet. Månedsskiftet april–mai hadde alltid vært hans yndlingstid på året, den definitive slutten på vinterens isnende omfavnelser, tiden da vinterplaggene ble hengt i skapet, da ungdommen plutselig fant på å blotte altfor mye hvit hud, som i trass mot foreldres snusfornuft og forkjølelsestrusler. Da sansene våknet og strakte seg i alle retninger. Litt senere startet badesesongen. Han hadde alltid likt å bade, startet før alle andre, svømt utover. Langt. 9

ORDRE: 23913 (s . 10 av 360) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 13. september 2011 - 14:08 (side 10 av 360) NOT PRINT READY!

Han bestemte seg for å snu der turveien smalner innunder det bratte Furuberget. Solskiven hang over Nessundet, strålende og blank, men ikke så varm som tidligere på dagen. Han hadde tenkt å ta toget tilbake samme ettermiddag, enda neste dag var fridag og ingen ventet på ham. Best å komme seg unna. For aprilkvelden dimmer lyset, men slipper ikke nattemørket til, kveldsvandreren blir en silhuett uten ansiktstrekk, en kropp uten beskyttelse. Mot seg selv. Ved en veltet båt lå en medtatt polvott og en gjenglemt termos. Tegn til liv. Påskepiknik på stranda. Ekko fra glade mennesker på utflukt, par på solnedgangstur, ung forelskelse. Et vindkast brakte med seg en sterk lukt av kvae fra den furubevokste kollen som hadde gitt stranda navn, raspet opp vannflaten som sendte en ny skur av pileblink i hans retning. Han myste, snuste, gjenkjente alt. Så hørte han hylet. Det langtrukne ulet fra toget idet det passerte skjæringen ute ved kalkbrenneriet og kjørte inn i den korte tunnelen. Lyden skaket ham. Han gikk fortere, småløp til slutt. Flyktet. En jogger som kom motsatt vei, måtte vike til side og kastet et irritert blikk etter den høye, bleke mannen som kom hastende midt på strandveien med blikket festet i bakken og munnen arbeidende som om han framsa lydløse besvergelser.

Før møtet med eiendomsmekleren hadde han gått rundt i Hamars gater og sett seg omkring. Han syntes byen tok seg bedre ut enn han husket den, med nye, flotte bygninger, oppussede kvartaler, beplantninger, kaféer. «Moderne og dynamisk,» tenkte han og følte alderen, enda han ikke hadde fylt femti år og hadde hatt god anledning til å ta vare på kroppen sin i tiden som var gått. Han var ennå slank, gikk for eksempel i den samme dressen han hadde giftet seg i, det var den eneste han eide. Alderen 10

ORDRE: 23913 (s . 11 av 360) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 13. september 2011 - 14:08 (side 11 av 360) NOT PRINT READY!

satt inne i ham. Han kjente en plutselig tretthet ved tanken på det han hadde å utrette her. En langsomhet, som om spensten i ganglaget var tynget av de mange ørkesløse årene. Om han stakk seg litt ut i bybildet, lot ingen til å ta notis av det. Han gransket i smug alle han møtte på gata, ønsket ikke å bli gjenkjent, heller ikke å gjenkjenne noen. Mange hadde nok flyttet, eller de var blitt tykke, skallede, hadde anlagt skjegg, farget håret og gjort seg ugjenkjennelige på andre måter. Enkelte av plageåndene var kanskje allerede døde. (Han unte dem det, selv om det var en mager trøst når han tenkte på spesielle episoder. Men alle tanker på revansj hadde han lagt bak seg.) Uansett, hvis han ikke støtte på noen kjente, var det heller ingen som kunne kjenne igjen ham. Det var en lettelse. Det var anonymitet han søkte. Han hadde tenkt mye på konsekvensene. Hva om han skulle bli gjenkjent her i Hamar? Hvilke ubehageligheter ville ikke kunne oppstå? Bare muligheten hadde holdt ham unna. Men så døde moren, og straks meldte det seg en mengde praktiske ting som måtte ordnes i forbindelse med arveoppgjøret. Han hadde ikke kommet i begravelsen, det ville ha vært som å stille seg opp i flombelysning. Begravelsesbyrået hadde vært ytterst profesjonelle og ordnet alt. Regningen hadde han dekket med penger fra kontoen hennes. Mellom ham og moren hadde kontakten vært minimal etter at han ble arrestert. Han hadde ikke tatt noe initiativ, og regnet heller ikke med noe fra hennes side etter sjokket og påkjenningene omkring rettssaken og publisiteten hele saken hadde ført med seg. Egentlig hadde det verste vært tanken på at hun skulle se ham i fengselet. Hun hadde hatt så høye håp for ham, lagt planer. Han orket ikke tanken på å møte henne nedbrutt, anklagende og bitter. Han hadde felt noen tårer de første ukene, av lengsel og sorg, men aldri av anger, eller av skam over sitt eget fall. Så hadde nummenheten seget inn i ham og holdt sammenbruddet på avstand. Til slutt savnet han ingen. 11

ORDRE: 23913 (s . 12 av 360) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 13. september 2011 - 14:08 (side 12 av 360) NOT PRINT READY!

Greta, hans kone, hadde stilt tappert opp en stund. Han lurte på hvorfor. Slik forholdet var blitt mellom dem, hadde det vært umulig å opprettholde noen forbindelse. Bruddet hadde vært hans avgjørelse. Hun var imot det, men han sto på sitt, ikke for å straffe henne, men fordi det var en logisk konsekvens av det som var skjedd. For ham ble skilsmissen en transaksjon. Et praktisk tiltak. Avsondretheten fra alt normalt liv som han hadde opplevd siden pågripelsen, kapslet inn det som måtte ha vært av følelser. Han hadde nok i årenes løp kjent et savn etter kroppslig nærhet, men ikke spesielt etter henne. Etter løslatelsen hadde han ikke tort nærme seg dem, utrygg på sine egne reaksjoner. Sto han bak en tilfeldig kvinne, for eksempel i køen foran kassa i butikken, kunne bare lukten av parfymen hennes bringe ham ut av balanse. Slik var det nok for flere langtidsinnsatte, trøstet han seg. Det var ikke ham det var noe spesielt galt med. Det var advokaten han ikke engang husket navnet på, som hadde kontaktet ham og foreslått et møte om arveoppgjøret. Plutselig sto han som eier av både et nedbetalt hus og en pen sum på konto. Til og med morens gamle Toyota sto i garasjen i kjørbar stand. Det var bare alle papirene som skulle undertegnes først. Han hadde tatt inn på Hotel Victoria, orket ikke tanken på å skulle flytte inn i morens hus. Det skulle jo likevel være for bare et par dager, til alle formaliteter var ordnet. Han hadde besøkt huset sammen med eiendomsmekleren samme formiddag – en yngre, velkledd mann, en innflytter (fra Møre-kanten, skulle man tro dialekten) som selvsagt ikke forbandt noe spesielt med hans person eller navnet. Sammen hadde de gått fra rom til rom, diskutert detaljer, han hele tiden adspredt og rastløs, redd for å føle på gjenkjennelsen. Det meste sto jo omtrent slik han husket det, pluss minus noen detaljer: ny komfyr, en stressless, en leselampe i moderne design som ikke passet inn i møblementet ellers. Det som hadde vært hans rom, var blitt ominnredet til kles12

ORDRE: 23913 (s . 13 av 360) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 13. september 2011 - 14:08 (side 13 av 360) NOT PRINT READY!

skap og kott. Men hun hadde ikke fjernet skolebildet hans fra plassen på pianoet. Overalt en svak lukt av stillstand, resignasjon, endt liv. Det hadde skjedd på udramatisk vis. En nabo hadde sett at utelyset sto på tre dager i trekk, og ringte brannvesenet. De fant henne på badegulvet. Han var fast bestemt på å la det bli med dette. Han søkte tilbake til den kjente, beroligende fjernheten, tviholdt på den, ønsket bare å få lagt alt dette bak seg, få ordnet med en fullmakt til advokaten så han kunne ta seg av salget, og aldri sette sine ben her i huset igjen. Men han protesterte ikke da eiendomsmekleren ga ham nøkkelen og ba ham bare ta den tiden han trengte til å ta en avgjørelse, hans raske vurdering tilsa at eneboligen var verdt cirka to mill fem. Strøket her på Storhamar var jo blitt kraftig oppgradert de siste årene. Huset var gammelt, men halvannet mål eiet tomt var et pluss, og det var kort avstand til to store kjøpesentre, og til Mjøsa. Tiden på året var også gunstig for eiendomssalg. Men det var selvsagt opp til ham. Han hadde nikket og sagt seg enig. Registrert alt sammen som om det skjedde på avstand, som om han ennå var under medisinering. Så han avslo tilbudet om skyss tilbake til sentrum, trykket eiendomsmeklerens hånd og takket ham, lovet å kontakte ham med det første, sto ute på trappen til bilen var helt ute av syne, før han lukket og låste døren, gikk over gårdsplassen, ut gjennom porten som ga fra seg den velkjente klingingen da smijernslåsen smalt i etter ham, og fortsatte nedover veien i retning av Furubergstranda. Føttene hadde fulgt den gamle ruten, den korteste veien, den han hadde tråkket så mange ganger, vår, sommer og høst, til og med om vinteren hadde han ofte søkt ned til mjøsstranda. Når isen la seg, kunne han gå timelange turer utover den hvite, ubrutte flaten. Søke ro i avstanden til alt og alle. Hutrende. Lengtende. På turen nedover mot Mjøsa hadde han følt seg beskyttet. Det tilbakelagte tidsrommet omsluttet ham som en sikkerhetssone. En buffer. Han så at lagerbygninger og gamle 13

ORDRE: 23913 (s . 14 av 360) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 13. september 2011 - 14:08 (side 14 av 360) NOT PRINT READY!

produksjonslokaler som en gang hadde preget området, var revet. Industritomter og løkker var omskapt til trivelige bomiljøer. Han gikk forbi en barnehage. Et kunstgalleri. Et legesenter. Han følte avstanden til alt sammen. Han var ikke lenger i faresonen. Men så sto han plutselig der full av fornemmelser han hadde tatt drastiske skritt for å fjerne for godt. Han måtte vekk herfra så fort som mulig. Med første tog. Han så på klokka, husket ingen togtider, begynte å løpe, hev etter pusten, men fikk ikke luft. Han måtte bort fra denne fordømte stranda, denne fordømte byen! Skyggen løp foran ham, flakset framover som et spøkelse på flukt. Han registrerte villabebyggelsen igjen. Barn boltret seg på inngjerdede trampoliner. Ropene deres skingret gjennom den dovne roen som hvilte over landskapet. Hans indre ro lå for lengst i grus. De voksne satt allerede ute og nøt vårsolen. Den samme solen som stakk ham i nakken som nåler. Så trådte føttene hans på asfalt og han gjenvant balansen. Et slør av dis dro seg foran solen. Skyggen slapp taket i ham. Pusten kom under kontroll. Han gikk samme vei tilbake med påtatt avmålte skritt, sliten etter påkjenningen. Men han beholdt kontrollen helt til han fikk øye på huset. Han var fast bestemt på ikke å stanse. Det ville være en feil. Hva skulle han der? Jage opp flere spøkelser? Så kom han på lyset: Var det blitt stående på i entréen og over kjøkkenbenken? Samtidig kjente han nøkkelen i bukselomma prikke mot låret for hvert skritt han tok. Langs morens medtatte nettinggjerde sakket han farten, lette fra den ene vindusruten til den andre for å sjekke om han husket riktig med hensyn til de tente lampene. Han oppdaget ikke lys noe sted, men sikker kunne han jo ikke være. Måtte han virkelig inn en tur og sjekke? Uten å ha tatt noen beslutning, uten egentlig å ville det, stanset han og måtte støtte seg til portstolpen, matt av den plutselige følelsen av å ha kommet «hjem». 14