Heidi Linde: Norsk sokkel

«Heidi Linde balanserer suverent mellom det tragiske og det tragikomiske i fortellingen om Agnes.» knut faldbakken, vg

«Agnes i senga er florlett og under­ holden­de, uten å være tanketom eller platt, morsom som en ’guilty pleasure’ uten at den fremkaller noen følelse av skam overhodet. Men litt pinlighetskomikk, det byr den på.» bjørn gabriel sen, dagens næringsliv

Norsk sokkel er fortellingen om Norge, og menneskene som bor der. Om deres drømmer, skuffelser og tilkortkommenheter, og om deres dypt menneskelige ønske om å være en bauta for andre.

Anmelderne om Nu, jävlar! (2011): «Stort om småbyliv. Nu jävlar! har alt som skal til for å bli masselesing i Norge.» v i da r k va l s h au g , a f t e n p o s t e n «Når boka lukkes er det ingen tvil om at man har lest en av bokvårens beste romaner.» t u r i d l a r s e n , dag s av i s e n «Suveren skildring av det store i det små.

En stor leseropplevelse.» s i l j e s tav ru m n o r e v i k , dag b l a d e t

omslag av stian hole

HEIDI LINDE ROMAN

NORSK SOKKEL

foto: jo michael

HØYDE: 211 MM

«Heide Linde er Norges fremste feelgood-forfatter, og Agnes i senga er hennes beste til nå.» g e i r v e s ta d , h a m a r a r b e i d e r b l a d

på et hotell i skien sitter en familiefar og forsøker å glede seg over at han ikke har kreft.

Tretti mil lenger nord, på Lillehammer, forsøker svigermoren hans å finne ut av hvem hun skal bli nå som hennes alkoholiserte ektemann omsider har bestemt seg for å slutte å drikke.

I Sogndal prøver en voksen sønn å få plass til mora si på sykehjem. I Trondheim strever en sju år gammel jente med å finne seg til rette i et nytt fosterhjem. Et gravid par på Jessheim får et rutinemessig tilbud om fosterdiagnostikk, mens en NAV-arbeider på tur til Kreta ikke klarer å nyte ferien fordi hun synes så synd på alle.

HEIDI LINDE NORSK SOKKEL

Anmelderne om Agnes i senga (2012):

heidi linde (f. 1973) er vokst opp på Kongsvinger. Hun har gått på forfatterstudiet i Bø, studert ved manuslinja på Den norske filmskolen på Lillehammer og debuterte som voksenbokforfatter med romanen Under bordet i 2002. I tillegg til en rekke bøker for barn og voksne har hun skrevet dramatikk for tv og radio. Lindes bøker er oversatt til en rekke språk.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Stempel Garamond 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Stian Hole ISBN 978-82-05-48213-5 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Heidi Linde

Norsk sokkel Roman

Vi må være særlig oppmerksomme på barn, unge, pårørende

og

mennesker

med

særlig

omfattende

hjelpebehov. Regjeringen vil styrke tilbudet til de tyngst rammede. Målet er å redusere negative konsekvenser av rusmiddelbruk for enkeltpersoner, for tredjepart og for samfunnet og bidra til flere friske leveår for befolkningen.

Regjeringen.no Meld. St. 30 (2011–2012)

en gang så hun rett inn i gapet på en rotte. Det måtte være i åttifem, kanskje åttiseks, de var på ferie helt sør i Spania og det var så varmt, kanskje var det derfor Trond Espen ikke klarte sove. Han kastet på seg gjennom natta og våknet grytidlig hver morgen og skrek, Ragnhild trillet ham langs strandpromenaden og gjennom de folketomme gatene, det virket som ruggingen fra vogna var det eneste som roet ham. Varmen var intens selv om det var så tidlig at sola bare så vidt hadde kommet opp, og mens Ragnhild trillet, iført et par sandaler som allerede hadde gitt henne gnagsår, forsøkte hun å huske hvordan de hadde kommet fram til at tre uker i juli på den spanske solkysten ville være en god idé.

Rotta satt under et overfylt søppelspann. Hun hadde satt seg på en murkant foran et supermarked; innenfor den stengte glassdøra kunne hun skimte svømmemadrasser i sterke farger og en hel vegg som var dekket av spritflasker, Ragnhild lente korsryggen mot muren, den kjentes sval mot huden, hun var så sliten, hun lukket øynene uten å slippe vogna med høyrehånda, fortsatte den mekaniske rykkingen. Trond og Synnøve lå på hotellet og sov, de hadde begge en bemerkelsesverdig evne til å sove seg gjennom sønnen og lillebrorens gråt, Ragnhild rugget vogna, 9

kjente hvordan hun var i ferd med å gli inn i søvnen, og det tok tid før hun virkelig registrerte den gnissende lyden.

Rotta satt ikke mer enn et par meter fra henne. Den hadde et bein foran seg, kanskje fra en kylling, og de gule, spisse og overraskende store tennene gnagde grådig på beinet. Ragnhild for sammen, hun slapp taket i vogna og bykset opp på kanten av muren, og nettopp dette bildet – henne selv oppå muren, gjemt bak den forlatte og ubeskyttede barnevogna – hadde ofte vendt tilbake til henne som et av dem man gjemmer unna når man sitter ved kjøkkenbordet med album og under overskriften Gode sommerminner! limer inn fotografier.

En fredagskveld i fjor hadde de snakket om det på Skavlan også, om hvordan et menneskes sanne jeg for alvor kommer til uttrykk når vedkommende havner i en presset situasjon, det var en svensk filmskaper som var gjest, en munter prat hadde det vært, det kom latter fra salen, Ragnhild hadde strekt seg etter fjernkontrollen og skiftet kanal.

Hvorfor gjorde du det? spurte Trond, han satt i lenestolen ved vinduet, han hadde duppet siste timen, men da våknet han. Hun reiste seg og rakte ham fjernkontrollen. Jeg går og legger meg, sa hun. Husker du å låse?

Skriket hennes hadde vært nok til å vekke Trond Espen.

Men rotta så ikke engang på henne, tennene skrapte mot beinet mens den tygde. Hun tok vogna og løp nedover fortauet, Trond Espen hylte, en eldre dame kom ut av en dør, det var bare så vidt Ragnhild ikke kjørte vogna inn i henne, kvinnen hevet en krokete pekefinger og serverte spanske gloser, men Ragnhild løp videre, løp hele veien tilbake til hotellet. Etterpå skulle Synnøve spørre henne om øynene, om de var gule, det var visst noe hun hadde lest om i en skummel bok, det stikkende, gule blikket fra en rotte, men 10

Ragnhild kunne ikke svare, hun hadde ikke festet seg ved øynene; men lyden, denne lyden av rottetenner mot bein, den ble hun ikke kvitt.

Likevel, tenker Ragnhild – der hun står på kjøkkenet og trekker plasten av en ost, Jarlsberg vellagret, 28 prosent fett – er det ingen grunn at hun skal tenke på den rotteepisoden nå. Skorpa har gulnet langs kanten. Hun spiser sjelden ost, det er Trond som gjør det, nå har pakka ligget uåpnet i tre uker, og når hun setter pekefingeren mot kanten av osten og kjenner den harde, tørre overflaten skrape mot neglen, er det nesten så hun må brekke seg.

Ragnhild pakker osten raskt inn igjen, hun er uansett ikke sulten, hun setter osten tilbake i kjøleskapet, snur seg vekk fra asjetten med de to knekkebrødene som hun har satt fram på benken, det er helt stille i huset.

På gulvet i hjørnet, under knaggene med de broderte kjøkkenhåndklærne, står matskåla til Cilla. Hun hadde plukket den opp da hun kom tilbake fra veterinæren i forgårs, sto med den i hånda og lurte på hva i all verden hun skulle gjøre med den. Det kjentes umulig å kaste den, så hun satte den tilbake på gulvet, noen inntørkede brødbiter ligger fremdeles igjen i bunnen, hun måtte ty til det da Cilla nektet å spise tørrfôr, men heller ikke brødskiver med leverpostei fristet. Hunden hadde bare snust så vidt på dem før hun sjanglet videre, til kurven sin i gangen, der sank hun tungt sammen og sto ikke opp igjen, Ragnhild måtte løfte henne med seg da de skulle dra.

Ragnhild lar matskåla stå og går ut i stua, alt er stille og ryddig, hun går bort til pc-en på skrivebordet, rører ved den trådløse musa, og startsiden kommer opp, det er bilde av barnebarna som Trond la inn i fjor, Live og Viktor med 11

blåbær rundt munnen, Ragnhild flytter pila til søkefeltet, skriver NSB. I går falt nettet ut, Dette webområdet kan ikke vises i Internet Explorer sto det på skjermen, hun kom ikke videre, hun ble helt hjelpeløs.

Diagnostisert tilkoblingsproblemer sto det på en firkant, det sa henne ingenting, hun lurte på om hun skulle ringe Trond, men hun kviet seg, isteden forsøkte hun sønnen, det var fint å ha et påskudd for å ringe Trond Espen, etter bruddet med Renate hadde han vært så kort på telefonen, det plagde henne at han var så lite meddelsom og så langt unna. Dessuten måtte hun jo fortelle om Cilla, strengt tatt burde hun ha gjort det allerede kvelden før, straks hun var tilbake fra veterinæren, men hun hadde ikke klart det, orket ikke tanken på å gjøre ham lei seg, nå kimet det og Ragnhild lurte på hva slags ord hun skulle velge, hvilke som var mest skånsomme, og da mobilsvareren ble koblet på, kjente hun lettelse. Framfor å legge igjen en beskjed sendte hun ham en sms, hun nevnte ikke Cilla, spurte bare om dataeksperten kunne bistå sin gamle, dumme mor, hun la til et PS som hun angret på straks hun hadde trykket meldingen av gårde, noe om at hun tenkte sånn på ham.

En halvtime senere hadde Marit ringt. Hun sa: Hvordan går det med deg? Hvordan har du det om dagen? Ragnhild så for seg en dør, at søsteren sto på andre siden av døra og skrapte på den med omsorgen sin, men Ragnhild klarte ikke åpne, orket det bare ikke. Nettet er nede, sa hun, jeg kommer ikke inn. Marit ropte på Rune, han holdt på med noe i uthuset nederst i hagen. Rune! ropte hun.

Ragnhild gikk til vinduet, det gnagde i henne, hun angret på at hun hadde nevnt det med nettet, søsteren var alltid så løsningsorientert. Han sier du kan prøve å restarte, 12

sa Marit. Ragnhild trakk pusten, utenfor hadde det skyet over, hun sa: Det er ikke så farlig! Men hun prøvde, og det virket, nettet kom tilbake. Hvordan går det med deg, Ragnhild? spurte Marit, en gang til, men da sa Ragnhild at det var noen på døra, at hun måtte legge på, og det var vel ikke særlig høflig, og det var vel ikke sånn det pleide å være heller, vanligvis omfavnet hun omsorgen til storesøsteren, ofte hadde hun syntes at Marit viste for lite av den også, men noe var annerledes nå, etter at Trond hadde dratt.

Nettet virker som det skal, togtidene kommer opp, og det er ikke måte på hvor mange avganger det er å velge i. Ofte har Ragnhild hørt folk snakke nedsettende om togtilbudet her, både om innstramninger og kutt, men de må i så fall være minimale, for så godt som hver eneste time er det direkte avgang til Oslo, enten toget fra Trondheim eller et lokaltog som fortsetter videre mot Skien.

Trond ringte på mandag, det var da han hadde nevnt dette med at hun kunne komme på besøk. Han kom rett fra samtalegruppe og var så oppglødd, så full av ord. Man må tenke på dette som en prosess, sa han. Ja vel? sa Ragnhild. Og så er det viktig å sette seg delmål, sa Trond, det sier Tove. Ragnhild sa: Tove? Psykologen, sa Trond. Det er leger her også. Og sosionomer, til og med idrettspedagoger har de. Ragnhild sa: Hvor gammel er hun? Hvem? sa Trond. Ragnhild sa: Hun Tove. Tretti, kanskje, sa Trond.

Førti, femti. Hvorfor spør du om det? Som om det ikke var forskjell på tretti og førti og femti. Ragnhild svarte ikke.

Trond sa: Jeg har eget rom, og maten er overraskende god.

På stua er det tv og bordtennis og i går natt, da jeg ikke fikk sove, ble jeg sittende oppe og drikke te og diskutere den 13

frie vilje med en av nattevaktene, en filosofistudent. Trond lo, han sa: Du vil ikke tro hvor mange spennende folk det er her!

Hun kunne ikke huske å ha hørt ham så glad, ikke på lenge, og Ragnhild tenkte på hva dette måtte koste, en slik behandlingsplass i fire måneder, hva det måtte tappe av statens ressurser. Du må gjerne komme på besøk, sa Trond.

Vil du det? sa Ragnhild. Trond sa: Tove mener det er viktig å involvere pårørende. Å, sa Ragnhild. Både for at de pårørende skal få et utfyllende bilde av hvordan rusproblemet arter seg, sa Trond, men også for at de skal kunne gi best mulig støtte til den som er til behandling.

I kurven lå Cilla og så på henne, tunga hang ut mellom tennene, det pep i pusten.

Ragnhild sa: Jeg må ut med Cilla nå. Ja vel, sa Trond, men tenk på det da, om du vil ta en tur, for eksempel på lørdag? Ragnhild festet båndet på Cilla, men hunden nektet å reise seg. Hun hadde ikke rørt vannet heller, Ragnhild helte det ut og fylte skåla på nytt, lot vannet være litt varmere, kanskje ville det friste mer hvis det var lunkent, men Cilla snudde hodet og lukket øynene, og hun gikk ut alene.

Det var mye mildere enn hun hadde forestilt seg. Ved busstoppet overfor Kiwi måtte hun stanse og ta av seg jakka, hun var svett på ryggen og foran, under bh-en. Det sved bak i halsen, Ragnhild tenkte: Hvis jeg skal inviteres på besøk, så er det vel ikke av en som heter Tove?

Hun reiser seg fra stolen foran pc-en. Utenfor har det begynt å regne. Et lett og lydløst dryss, Ragnhild går mot vinduet, det lukter rent, det er så stille, ved sofaen stanser hun og plukker opp en av de sølvgrå sofaputene som hun 14

kjøpte i fjor, rister den mellom hendene. En gang fant hun en flaske bak en av putene her. Ragnhild kan ennå huske den kalde angsten da Synnøve kom springende inn fra vindfanget og hun selv sto med sofaputa i den ene hånda og flaska i den andre, fremdeles sjokkert over både funnet og gjemmestedet. Synnøve bråstanset og stirret, og bak henne kom Iris, venninnen fra skolen, datteren til kommunelegen, og mens Ragnhild smatt flaska bak på ryggen – en på alle måter mislykket gest, for det var ingen tvil om at også Iris hadde sett den – så Ragnhild for seg hvordan alt kom til å velte, hvordan Iris ville fortelle om dette hjemme, og så var det gjort, så ville skolen og helsetjenesten bli koblet inn, kanskje barnevernet også, Ragnhild klemte fingrene rundt flaskehalsen, og Synnøve så på henne med dette mørke blikket, og bak henne kikket Iris fram, oppstoppernese og kvikke øyne. Hva har du bak på ryggen? sa Iris høyt. Hva har du i den flaska?

Dette var bare et par uker etter den skjellsettende episoden der ungene hadde ringt henne og ropt at faren var død.

Hun var hos Gerd Nymoen i syklubb, de spiste Jansons fristelse, og latteren satt løst, Evy fortalte om en komisk episode fra postkontoret der en av byens løse fugler hadde kommet til skranken hvor hun satt, for å foreta et større uttak fra postbankkontoen sin, og som – etter å ha legitimert seg og fått beskjed om at kontoen hans dessverre var tom – isteden bestemte seg for å rane henne, om hun bare kunne være så snill å tipse ham om noe som kunne brukes som ransvåpen! Evy sto på stuegulvet og imiterte stakkaren, og damene hikstet av latter, det var bare så vidt Gerd hørte telefonen som kimte og kimte ute i gangen.

De sto i sokkelesten på trappa og gråt da hun kom hjem.

Trond Espen hulket høyt med ansiktet gjemt inni genseren 15

til Synnøve, hun gråt også, men lydløst, mer kontrollert, den høyre hånda hennes strøk uavbrutt over det bustete hodet til lillebroren. Det brant i brystet hennes da hun skyndte seg forbi dem og inn, hun hadde løpt hele veien, snøen fra støvlettene smeltet på det lyse vegg-til-vegg-teppet der han lå, han måtte ha sovnet på sofaen og sklidd ned på gulvet, og der lå han fremdeles, i en vridd og kunstig stilling.

Og det var bare Ragnhild som kjente stanken av sprit, som så den tomme flaska som hadde rullet inn under sofaen, hun dro ham opp i sittende stilling, hodet hans hang tungt ned mellom knærne, så begynte han å kaste opp. Trond Espen ropte: Pappa lever! Hulkene gikk over til tørre latterhikst, han hoppet opp og ned på gulvet. Synnøve presset leppene mot hverandre, de ble helt fargeløse, hun så på mora, spurte: Skal jeg hente en bøtte?

Ragnhild hadde sendt dem opp i stua, latt dem få sette på en film og velge seg noe i godteskapet, og siden – da hun kom opp til dem etter å ha vasket teppet og vasket Trond og redd opp til ham der nede på sofaen med en bøtte innen rekkevidde – kunne hun med et raust og innøvd smil slå fast at den der omgangssyken som gikk nå, den kunne jammen være kraftig!

To uker senere var det en ny flaske, og uansett om den var skjult bak ryggen, hadde de sett den. Hva mener du? sa Ragnhild, for hun måtte vinne tid, hun måtte tenke ut noe, men alt sto stille, og Iris pekte og sa: Den flaska der! Synnøves blikk ble enda mørkere. Ragnhild trakk fram hånda.

Mener du denne? sa hun dumt. Det skvulpet i flaska, brune bølger, nå ville alt velte, hun kunne ikke forhindre det i å skje. Iris sa: Er det lut? Hva? sa Ragnhild. Lut, gjentok Iris, mamma luta et sånn gammelt skap i helga, det stinka!

16

Hun lo og lagde en grimase mot Synnøve, men Synnøve sto urørlig og stirret på mora. Ja! sa Ragnhild, jeg skal lute en skammel! Den har fått så mange lag med maling på seg, så nå vil jeg prøve å finne tilbake til den opprinnelige trefargen! Iris nikket fraværende, som om hun allerede hadde glemt hva de snakket om, hun grep Synnøve i genserermet, trakk lett i det stripete stoffet. Skulle vi ikke opp på rommet ditt og se på de klistremerkene? sa hun, og Synnøve nikket, men det var noe i henne, i blikket som hun sendte mora over skuldra på vei mot trappa.

For slik har det alltid vært, tenker Ragnhild og slår sofaputa enda en gang mellom hendene, dette vurderende, lett dømmende, blikket fra datteren. Men tenk om Synnøve kunne ha fått kjenne på hvordan det var å leve med en som drakk. Hvordan det var å måtte skjule, å måtte holde ut, å måtte tvinge seg til å se forbi blikkene fra folk som tror de vet alt. Tenk om også Synnøve hadde måttet kjenne på hva det koster å skulle bære en hel familie, og det uten å få noen form for takknemlighet tilbake, tvert imot.

Som da Synnøve ringte på tirsdag. Hun gjorde ingenting for å forsøke å forstå Ragnhilds vegring mot å dra inn og besøke Trond, til slutt hadde hun til og med påstått at mora var lite støttende. Lite støttende? gjentok Ragnhild, mener du det? Ja, sa Synnøve, skråsikkert på innpust. Selv hadde hun allerede vært og besøkt faren, hun sa at neste gang ville hun ta med seg ungene dit. Ragnhild merket hvordan det begynte å gnage i henne, og så var det denne følelsen av at noe var i ferd med å renne ut mellom fingrene hennes og forsvinne. Hun sa: Men kjære Synnøve, skal du dra med deg ungene dit? Nei, sa Synnøve, jeg har ikke tenkt å dra dem med, jeg regner med at de går helt fint selv. Trassen 17

hennes var så tydelig, selv i telefonen. Men de er jo så små, sa Ragnhild, hva skal du si til dem? Synnøve svarte: Jeg snakket med dem i går, faktisk. Jeg sa det sånn som det er.

Og igjen kjente Ragnhild hvordan alt kom til å velte. Cilla lå i kurven og så på henne med disse øynene som Ragnhild aldri hadde klart å møte uten samtidig å kjenne seg avslørt på et vis.

Synnøve kremtet i telefonen, hun sa: Jeg ser nemlig ingen grunn til å lyve for barna mine. Ragnhild merket hvordan gråten begynte å vokse opp gjennom svelget, men hun presset den tilbake, hun skulle ikke gråte, hun sa: Jeg skjønner at jeg har gjort mange feil. Synnøve sukket. Ikke ta den der martyrtonen, sa hun, og Ragnhild var ingen klippe, kanskje hadde hun aldri vært det heller, hun klemte fingrene rundt telefonen og ropte: Men hva skulle jeg ha sagt, da? Hva skulle jeg ha svart da dere var små og lurte på hvorfor faren deres ble borte tre dager lenger enn planlagt eller sov over en hel søndag, skulle jeg liksom forklart at jo, det er fordi faren deres er en alkoholiker?

I kurven hadde Cilla løftet på hodet, de brune ørene leet på seg, hun blunket to ganger. Ja, sa Synnøve rolig. Det ville ha vært til veldig stor hjelp om du hadde sagt akkurat det.

De hadde ikke snakket sammen siden. Synnøve var stolt, det var ikke få ganger Ragnhild hadde ringt opp igjen og bedt om godt vær. Eller ringt opp igjen og snakket om noe annet, barna for eksempel, det var det enkleste, det pleide å gå seg til da. Men denne gangen klarte hun det ikke. Isteden hadde Ragnhild begynt å tenke tilbake på øyeblikket da jordmoras stemme, et sted i all smerten, formidlet at det var en datter hun hadde født. Den enorme ømheten da den vesle, illskrikende bylten ble lagt på brystet hennes.

18

Forestillingen om alt det som ventet dem, for det kunne knapt finnes sterkere bånd, tettere fellesskap, enn mellom en mor og en datter.

Men Synnøve ble pappajente. Det første ordet hun sa var pa-pa, og slik fortsatte det. Kanskje var det noe med kjemien. Eller kanskje hun hadde blitt for opptatt med Trond Espen da han kom tre år senere, han var så mye syk da han var liten. Uansett var det ingen tvil om at de tetteste båndene gikk mellom Synnøve og faren. Selv i bryllupet, der Kristian hadde holdt en rørende tale der han blant annet snakket om hvordan det å møte Synnøve hadde vært som å komme hjem, var det talen fra faren som hadde fått henne til å gråte, en tale som, selv om man la godviljen til, ikke kunne kalles annet enn høyst ordinær. Men Synnøve gråt mot faren, akkurat som hun hadde strålt mot ham da han noen timer tidligere hadde fulgt henne opp kirkegulvet.

Hun hadde aldri fått vite at mora hadde fersket Trond foran minibaren på hotellrommet en time før vielsen og bare så vidt hadde klart å stanse ham. Eller at det var Ragnhild som – etter at bryllupsfesten hadde passert midnatt og uendelige mengder alkohol var satt fram på bordene – hadde hjulpet ham opp fra gulvet og videre inn i taxien etter å ha servert troverdige bortforklaringer til de få som var vitne til opptrinnet.

Jeg syns du er lite støttende overfor pappa, hadde Synnøve sagt på telefonen.

Ragnhild setter puta tilbake ved siden av de to andre i sofaen. Hun ser på hendene sine, hun ser på klokka, hun ser mot vinduet der lyset er i ferd med å bryte gjennom skylaget, og hele tiden er den der, denne gnagende følelsen rett under brystbeinet. Som om noen sitter der inne 19

og grafser på innvollene hennes, tenker Ragnhild, og i det samme kommer bildet tilbake, rotta under søppelkassene med de store, grådige tennene.

På armlenet i det lyse sofastoffet ligger det noen lange, grå hundehår, synet av dem får det til å svimle for henne.

Da hun kom tilbake fra veterinæren, støvsugde hun hele huset, og mens hun vasket over gulvene med varmt grønnsåpevann, hadde hun fundert på hva hun burde gjøre med tingene til Cilla. Halsbåndet og matskåla og den lille, røde gummiballen, skulle hun bare samle tingene sammen i en pose og kaste det? Like greit å bli ferdig med det, hadde Ragnhild tenkt – helt til hun kom til gangen og fikk øye på den tomme hundekurven, da knakk hun helt sammen.

Det var tullete av henne, selvfølgelig, for det var jo best for Cilla å få slippe. Hun var gammel, hun hadde ikke vært seg selv på mange måneder. Likevel var det som om Ragnhild ikke hadde lagt merke til det, eller kanskje ikke for alvor tatt det innover seg. Det var Trond som hadde påpekt det den dagen han skulle dra. Kanskje det er på tide at hun avlives? sa Trond. Han sto ved speilet i gangen, knøt skjerfet rundt halsen. Cilla lå i kurven ved føttene hans.

Det var der hun holdt til for tiden, radiusen hadde krympet betraktelig det siste året, nå beveget hun seg stort sett kun mellom kurven i gangen og matskåla på kjøkkenet, og de obligatoriske lufteturene, som hun tidligere hadde sett fram til med logrende forventning, hadde blitt sjeldnere og kortere. Ragnhild sa: Avlives? Det mener du ikke? Trond heiste på skuldrene. Cilla begynner jo å bli fryktelig gammel, sa han. Hunden løftet så vidt på hodet, hørte navnet sitt, men da det ikke kom noe mer, la den det tungt ned igjen, blunket med de store, brune øynene. Trond dro på seg frakken, kikket på klokka idet venstrearmen kom ut av 20

frakkeermet. Ragnhild hadde lurt på om hun skulle tilby å følge ham inn til Oslo, men hun hadde ikke gjort det, og han hadde ikke spurt heller. Hun er sikkert bare litt sliten, sa Ragnhild. Og hvis det feiler henne noe, må de vel kunne gi henne medisiner? Trond løftet kofferten. Du finner nok ut av det, sa han. Det var jo du som i sin tid fikk henne i hus.

Cilla virket kvikkere neste morgen. De gikk tur ned til Søndre park, men de måtte ta bussen opp igjen, og neste dag lå hun urørlig i kurven, ville ikke ha mat, ikke engang hundesjokoladen som Ragnhild la foran henne, hun løp bort på Kiwi og kjøpte, Cilla pleide å være helt vill etter den. Til slutt ringte hun til dyrlegen. De kunne få komme med det samme. Ragnhild måtte løfte Cilla inn i bilen. Hun klynket hele veien. Ragnhild forsøkte å synge, en av vuggesangene hun pleide å synge for Trond Espen da han var liten, men hun avbrøt seg selv etter bare et par strofer, det var som om hun så seg selv utenfra, stemmen der i bilen virket tilgjort, hun satte på radioen isteden.

Hun hadde alltid følt en ambivalens overfor den hunden. Selv etter at ungene flyttet hjemmefra og den på sett og vis ble hennes ansvar, hadde det fortsatt å være en slags avstand mellom dem som, hvis hun skulle forsøke å forklare den nærmere, kunne minne om sjenanse. Det ble særlig tydelig for henne når de var ute blant andre, i parken, for eksempel, og hun så hvilken fortrolighet de andre hundeeierne møtte sin firbeinte venn med. Ragnhild hadde aldri fått til det der, være leken og spontan med et dyr mens andre så på, og når hun var på tomannshånd med Cilla, var det som om blikket til hunden hele tiden hvilte på henne, en slags påminnelse om at hun, Cilla, var der som en konsekvens av Ragnhilds feilgrep.

21

«Heidi Linde balanserer suverent mellom det tragiske og det tragikomiske i fortellingen om Agnes.» knut faldbakken, vg

«Agnes i senga er florlett og under­ holden­de, uten å være tanketom eller platt, morsom som en ’guilty pleasure’ uten at den fremkaller noen følelse av skam overhodet. Men litt pinlighetskomikk, det byr den på.» bjørn gabriel sen, dagens næringsliv

Norsk sokkel er fortellingen om Norge, og menneskene som bor der. Om deres drømmer, skuffelser og tilkortkommenheter, og om deres dypt menneskelige ønske om å være en bauta for andre.

Anmelderne om Nu, jävlar! (2011): «Stort om småbyliv. Nu jävlar! har alt som skal til for å bli masselesing i Norge.» v i da r k va l s h au g , a f t e n p o s t e n «Når boka lukkes er det ingen tvil om at man har lest en av bokvårens beste romaner.» t u r i d l a r s e n , dag s av i s e n «Suveren skildring av det store i det små.

En stor leseropplevelse.» s i l j e s tav ru m n o r e v i k , dag b l a d e t

omslag av stian hole

HEIDI LINDE ROMAN

NORSK SOKKEL

foto: jo michael

HØYDE: 211 MM

«Heide Linde er Norges fremste feelgood-forfatter, og Agnes i senga er hennes beste til nå.» g e i r v e s ta d , h a m a r a r b e i d e r b l a d

på et hotell i skien sitter en familiefar og forsøker å glede seg over at han ikke har kreft.

Tretti mil lenger nord, på Lillehammer, forsøker svigermoren hans å finne ut av hvem hun skal bli nå som hennes alkoholiserte ektemann omsider har bestemt seg for å slutte å drikke.

I Sogndal prøver en voksen sønn å få plass til mora si på sykehjem. I Trondheim strever en sju år gammel jente med å finne seg til rette i et nytt fosterhjem. Et gravid par på Jessheim får et rutinemessig tilbud om fosterdiagnostikk, mens en NAV-arbeider på tur til Kreta ikke klarer å nyte ferien fordi hun synes så synd på alle.

HEIDI LINDE NORSK SOKKEL

Anmelderne om Agnes i senga (2012):

heidi linde (f. 1973) er vokst opp på Kongsvinger. Hun har gått på forfatterstudiet i Bø, studert ved manuslinja på Den norske filmskolen på Lillehammer og debuterte som voksenbokforfatter med romanen Under bordet i 2002. I tillegg til en rekke bøker for barn og voksne har hun skrevet dramatikk for tv og radio. Lindes bøker er oversatt til en rekke språk.