Nullpunkt by Gyldendal Norsk Forlag

Rygg: 43 mm

Format: 133 x 211 mm (Klaffer: 90mm)

Det store spillet. De brutale bakmennene. Den vanvittige gevinsten. Og så hevnen. Anmelderne om Skyggeland: «... en levende innføring i 'børsens bakgård'. Legg til lokal koloritt og saftig språk, og årets ferielektyre er gitt.»

Et lukrativt afrikansk oljeeventyr, en gigantisk hvitvaskingsmaskin drevet av pakistansk mafia i Norge og en finsk torpedo på frifot i Oslos gater.

KATRINE STRØM, DRAMMENS TIDENDE

«Temposterk pengespenning.» SINDRE HOVDENAKK, VG

«... sommerferiens suverene bokvinner.» GEIR VESTAD, HAMAR ARBEIDERBLAD

«Bjørn Olav Nordahl plasserer seg helt i toppsjiktet av finanskrimforfattere med Skyggeland.» ANDERS MEHLUM HASLE, SANDEFJORDS BLAD

«Nordahl har levert en spennende fortelling som damper av aktualitet ... Det dirrer av nerve i det han skriver.» MAGNE LERØ, VÅRT LAND

«... denne tidligere Dagens Næringslivjournalisten har virkelig fått det til.» GUNNAR GRAN, STAVANGER AFTENBLAD

Journalistene Bjørnar Nergård og Magdalena Mellomstrand fra Skyggeland, er tilbake. Der hvor de ferdes, er ikke verden spesielt vakker. Når så en forskremt og forslått aksjemegler rømmer til London, mens en velmenende norsk embetsmann forsvinner sporløst i den afrikanske natten, er det store spillet i gang. Historien strekker seg fra Peshawar til London. Fra Guineabukta til Sør-Frankrike. Og langt inn i Drammens mørke portrom. Men Nullpunkt er ikke bare en fortelling om de store summene og de brutale bakspillerne. Det er også et spørsmål om hevn. Destillert, nytappet og personlig. Om hevn, og om den vanskelige kjærligheten.

AV FORFATTEREN BAK BESTSELGE REN SKYGGEL AND

Bjørn Olav Nordahl (f.1963) fra Drammen, er en prisbelønt journalist som blant annet har jobbet i Dagens Næringslivs graveredaksjon i 13 år. Han debuterte i 2010 med Nesten til stede, og i 2012 utga han krimsuksessen Skyggeland. Nordahl arbeider for tiden i NRK Brennpunkt.

www.bjornolav.com

«Skremmende troverdig.» KJETIL SKOTTE, OPPLAND ARBEIDERBLAD

9 788205 461 383

FORFATTERFOTO:TOMAS KLEIVEN OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Bjørn Kulseth ISBN 978-82-05-46138-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

BjĂ¸rn Olav Nordahl

Nullpunkt Thriller

Persongalleri i Nullpunkt

Hovedskikkelser Bjørnar Nergård – journalist i Dagens Økonomi Magdalena Mellomstrand – journalist i Dagens Økonomi, vokst opp som misjonærdatter i Angola Maria – Magdalenas gamle barnepike, tidligere aktiv i opprørsbevegelsen UNITA i Angola Esperanza Mellomstrand – Magdalenas datter Ingeborg Midteide Nergård – Bjørnars datter Gunhild Eikevik «Syrran» – redaktør for DØ Helg Kjell Valskrå – sjefredaktør i DØ Ove Storefjell – privat investor Familien Khan fra Peshawar i Pakistan Safina, eldst av søsknene Mustafa, bror 1 Taxisjåfør Omar, bror 2 Taxisjåfør, kongen av Fjell Zulfiqar, bror 3 Taxisjåfør Ismail, bror 4 Taxisjåfør Maryam, egenrådig tante Imran, fetter, sønn av Maryam. Studerer jus og jobber som postbud i DØ Mimou Ndiaye Orsten – kjæresten til Omar, halvt norsk/ halvt tunisisk Régine Thierry – Bjørnars franske husvert Sverre Auken – sønn av Hans Auken, jobber i meglerhuset FFF i Genève i Sveits. 5

Aktører del 1 Jens Willy Owesen – rådgiver i Norads seksjon Olje for Utvikling Ørjan Bergestuen – ekspedisjonssjef i UD Terje Åsmund Strøm «Terry» – finansredaktør i DØ Eldar Münster – ny hovedaksjonær i DØ Hans Auken – Grunnlegger og hovedeier av Hauk Finans, far til Sverre. Lars Petter Hammer «Hammern» – seniorpartner og medeier i Hauk Finans Christer Andersson – megler i FFF i Genève sammen med Sverre Auken. Fredrik Fjällback «FF» – grunnlegger av og sjef i meglerhuset FFF i Genève. Richie Sakumar – indisk milliardærarving og investor i London Harri Kuusko – finsk torpedo, grunnlegger av kampsportklubben Nordic Oslo Arthur Albertsen «Klokkemannen» – selger luksusklokker svart Eyvind Roger Midtgaarden «Skinka» – investor fra Fredrikstad, eier av selskapet Klippen as Randulf Røst – ansatt i Klippen as Espen Gleditsch – ansatt i Klippen as August Groth – ansatt i Klippen as Michael Andreassen – aksjemegler i Skandinaviske Even Traa – mannen som holdt på å drepe Bjørnar Nergård Per Kristian Ørgenvika – tidligere avdelingsdirektør i Kredittilsynet Birgitta Solheim – forsker i Statistisk Sentralbyrå Birindar Singh – indisk taxisjåfør som bor i samme oppgang som Bjørnar Kevin Brubaker – Chief inspector i Metropolitan-politiet i London Esten Brandsdal – sjef for org.krim ved Oslo Politikammer 6

Aktører del 2 Rolf Farestveit – norsk oljecowboy i Vest Afrika, grunnlegger av Rodo Donovan Blake «Drilling Don» – engelsk oljecowboy i VestAfrika, grunnlegger av Rodo Bella – barndomsvenn av Bjørnar, tidligere prostituert Ragne Berg-Nielsen – jurist på ligningskontoret i Drammen Eugenia Nundo – Marias gamle fiende fra Angola Nicky Neduka «NN» – en av Nigerias rikeste forretningsmenn Joseph – Esperanzas far fra Kenya

Del 1

Gas panic!

And if you hear me tap on your window, better get on yer knees and pray. Panic is on the way. (Oasis)

Forspill Sao Tomé, juli 2006

Han vet at hun vil komme. Det gjør hun alltid. Men til sin egen tid, på sin egen måte. Tålmodighet, formaner han seg selv, skyver opp solskjermen og ser ut gjennom frontruta. Stranda er nesten perfekt. Den gylne halvbuen smiler mot det blåblanke skjæret i Guineabukta, insektsurret i gresset går på fullt turtall nå. Alt er nesten perfekt. Palmene langs strandkanten kaster svalende skygger inn i den nyfødte dagen, som allerede er varm og lummer. Bakenfor stiger myke koller og høyder opp, flaskegrønne og frodige, bare brutt av den rustrøde grusstripa som kalles vei. Han tenker at Vårherre var ganske rundhåndet den dagen han risset opp øya i sitt allmektige hode og landet den med et salt plask her, omtrent midt på ekvator. Spørsmålet er om Skaperen noensinne la vekt på det som ligger sammenpresset under havbunnen. Eller kanskje han plasserte det der med fullt overlegg som en guddommelig lakmustest på grådighet. Han lar den lille Suzukien trille bort til det vanlige stedet. Så sveiver han opp vinduet, går ut av bilen og kjenner heten og fuktigheten klebe skjorta inn mot huden nesten før han får lirka døra i lås. Han skjærer ned stien til høyre, passerer et par sprukne, smallemmede fiskebåter, klatrer over de trolske steinene og setter seg med ryggen mot verden og blikket i det blå. Han har sjelden spurt seg selv om hvorfor han kommer til disse møtene. Eller om han bør la være. 11

Hun har sin egen tid. Tålmodighet nå, repeterer han for seg selv. – Bom día, meu amigo. Han våkner brått, selv om han egentlig er forberedt. Døsig og uvant varm i kroppen, kjenner den slanke hånda på skulderen. Hun kommer alltid slik, lettbeint og lydløst, som den varme ørkenvinden. Hun setter seg ned og strekker de lange, brune beina parallelt med hans egne, kaster håret bakover og suger inn draget fra sjøen. Han tenker at dette ikke er sant, at dette ikke kan vederfares en stakkars byråkrat med røde og hvite striper over fotbladene der de norske sandalene delvis har sluppet til tropesola. Han flasser, til tross for solfaktor 50, kjøpt på apoteket. – Vakkert, ikke sant? Han river blikket løs fra de perfekte leggene og ser ut over det blå. – Eh, jo. – Men det finnes en enda vakrere ting, en større skjønnhet. – Som er? Han spør, men vet allerede svaret. Har hørt det før, gjentatte ganger. Ordene som driver henne. Og de andre i den lille gruppa, som fortsatt er ukjent for ham. – Det tilhører folket. Mitt folk. Også den rikdommen som befinner seg under havbunnen. – Selvsagt. Hun smiler kokoshvitt, løsner en knapp, strekker armen bak korsryggen og drar ei mappe fram fra bukselinningen. Han forsøker å holde blikket rett. – Her er den siste dokumentasjonen vi har klart å skaffe. – Som viser at? – At dine landsmenn er i ferd med å rane folket på Sao Tomé og Principe. Det er ikke første gang, men nå er de mer … hva heter det på engelsk. «Sophisticated», tror jeg det kalles. 12

Den dype nyven i panna gjør henne enda mer spesiell. Enda mer utfordrende. – Når du leser, vil du finne forbindelseslinjer som jeg tror du og dine politikere vil finne meget interessante. – Ja vel? – Penger følger sine egne snirklete veier. Ikke alltid like lovlige. Noen ganger brutale og drepende. Engelsken hennes bryter mot portugisisk på en måte han finner sjarmerende. Han er selvsagt oppegående nok, i alle fall i ensomme stunder, til å reflektere over i hvilken grad han blir brukt, i hvilken grad han, høyst frivillig, lar seg bruke. Og om noe i ham faktisk er en rest av politisk idealisme. Sannsynligvis er det dette siste, at han tror han gjør det som er riktig, som rettferdiggjør avviket. De andre, mer personlige motivene dytter han bestemt bort. For eksempel at en vakker, høyreist kvinne skulle finne ham interessant og attraktiv, han, en mann på nærmere 50. Det han måtte ha av betenkeligheter, forsvinner uansett når stemmen hennes stryker rundt ham og virvler ham inn. Akkurat slik morgendisen over Praia Fernando Dias viker for den nådeløse, hvite sola. De blir sittende slik. Tett. Han vet ikke helt hvor lenge. Samme kan det være. Han vet at det vil komme mer. Oppdrag. Og belønning. – Du drar på mottakelsen i kveld, ikke sant? Han nikker forsiktig. – Vi trenger noen øyne og ører der. – Du snakker hele tiden om «vi»? – Det holder at du har kontakt med meg. Men vi er mange. Det bor ikke bare kakaoarbeidere og fiskere her på denne øya. Noen av oss vil noe mer. Tenk på det du har fått til nå, er det ikke bevis godt nok? Konfidensiell informasjon. Ny nikking. Han har aldri vært en mann av store ord. Deretter kommer det som framkaller den underlige ilingen i mellomgulvet hans. – Du vet mer enn de fleste. Kanskje mer enn du burde. Han ser på henne i profil. 13

– Hvorfor er mottakelsen så viktig? – Du er på gjestelista, en naturlig deltaker. En av oss, men likevel ikke. Vi behøver noen der som ser og forstår, en som skjønner hvem som snakker med hvem, en som leser spillet. Allianser. Forbindelser. Nettverk. Ellers … Han nikker nok en gang. Kjenner hvordan hun lirker armen bak ryggen hans, peker med den andre ut i bukta. Stranda er nesten perfekt. Nesten. Ytterst i øyekroken ser han konturene av den rustne tråleren som ligger der med alvorlig slagside og gulper saltvann. – Ellers ender vi opp slik. Vrak. Og det er ikke olje for utvikling, er det vel? Han rister langsomt på hodet, før han lar det falle mot skulderen hennes. Kjenner hånda hennes som beveger seg varsomt langs de utstående byråkratiske ribbeina. – Nei, det er ikke olje for utvikling, rekker han å tenke. Før alt blir fanget av den varme vinden. *** Rekka av blankpolerte firehjulstrekkere synes uendelig i den klamme tropenatta. Selv foretrekker han å gå, Suzukien hans ville uansett ikke passet inn. Den fuktige varmen er i ferd med å legge seg for kvelden, over bølgeblikk, palmekroner, ugress – og på innsiden av skjorta hans. Snart vil svetten trenge igjennom, ut i dressfôret, og til slutt lage mørke ringer under armene, stivne til hvitt salt. Det får ikke hjelpe. Lokalbefolkningen følger ham med vantro øyne der han slentrer langs 12. juli- avenyen. Hvite folk går ikke. Gata er oppkalt etter nasjonaldagen, datoen da landet ble frigjort fra portugiserne. Frigjort til hva? Hvor fri er egentlig en bitte liten, nyfødt oljenasjon? Han ser konturene av det en gang vakre, snirklete rekkverket som er støpt langs strandkanten. Portugiserne var sannsynligvis mer opptatt av ting enn av folk. Murpussen smuldrer nå, malinga flasser. Han dras ut av grubleriene da en ball kommer rullende mot ham. Sparker den klosset mot to magre guttunger i fryn14

sete fotballdrakter som rekker dem til knærne. Selv har han aldri vært særlig god i ballspill. Ble valgt sist i gymtimene. Han retter på slipset, tenker på dokumentene han har lest denne ettermiddagen der han har ligget på senga si, bak myggnettingen på hotellet, og rynka panna mer og mer. Før han tok på seg dressen og vandra tanketungt mot kveldens mottakelse. Nordmenn. Nigeria. Bindinger helt til topps i systemet. Nye penger. Mye penger. Straks framme ved inngangspartiet på Marlin Beach Hotel. Litt svett, men han er likevel fornøyd med å gå sine egne veier. Ut av Land Cruisere, Pajeroer og Jeeper er det en ustoppelig strøm av mørke dresser og snøhvite skjorter, og blanke kjoler. Latteren svever dempet i det duse lyset. Han avleverer et profesjonelt bukk til den uniformerte dørvakten, forsyner seg med et tynt stettglass og nipper til boblene. Bruk øynene, formaner han seg selv. Det er lite som vitner om at han befinner seg i et land som har den tvilsomme æren av å være på lista over de 25 fattigste i verden. Marlin Beach har en døgnpris som tilsvarer ei gjennomsnittlig årslønn på Sao Tomé. Tallene flakser automatisk opp fra støvet i hjernekassa hans. CIA World Factbook. Fast medbrakt sengelektyre. Derfor vet han også med et enkelt lite trykk på den indre kalkulatoren at det er snakk om beskjedne 964 kvadratkilometer, og en arbeidsstyrke på 52 490 arme sjeler. Han lar blikket vandre over den vesle øyas nye allerbestevenner. De kommer fra hele verden nå. USA, Canada, Europa. Shell, Chevron Texaco og ExxonMobil. Men også noen andre, mer ukjente spillere. Folk som gir ham en emmen smak i munnen, til tross for de friske boblene han sakte unner seg. Han rister umerkelig på hodet og ser en av sine veltilpassede landsmenn flanere forbi med et 15

proft smil montert over den ulastelig strøkne skjorta. Åpen i halsen. Passe casual. Er det disse han bør følge ekstra vaktsomt? Forsamlingen glir langsomt og naturlig mot området rundt bassenget. Kveldens vert, den flybårne amerikanske ambassadøren, har landet med smørsida opp. Fri bar, bugnende fat og R.E.M. It’s the End of the World as We Know It. Han har forhørt seg om gjestelista. 240 ministre, direktører, investorer, partiledere, bistandspushere og FN-byråkrater. Som stikker hodene sammen rundt bassengkanten, klirrer glass og diskuterer lavmælt. 25 milliarder fat framtidig olje. Herregud. Det spraker i høyttalerne. Så er det avspilling av StarSpangled Banner. Ambassadøren banker med pekefingeren mot mikrofonen. – Good evening. Etter at presidenten, statsministeren, og diverse direktører har fått sitt av høfligheter, avleverer ambassadør Kenneth Moore, med perfekt vannkjemmet hentesveis, kveldens dypeste analyse. – Sao Tomé har kommet til et veiskille i sin historie. Og vi er her for å hjelpe dere. Svak applaus. – USA vil alltid ivareta sin rolle som en sentral spiller i denne regionen. Ja, ja. Han klapper pliktskyldigst. Gjør så sitt ytterste for å smelte inn, være en del av dem, samtidig som han lar øynene vandre uten å vekke mistanke. Han konverserer tvungent med en FN-byråkrat, avleverer noen høflighetsfraser til en av presidentens menn, nikker avmålt til gutta som har olje og gass skrevet fremst i panna. Serveringsfatene er halvtomme og folk halvfulle da han uventet merker stemmen mot kinnet. Varm, tung alkoholpust, men med rutinert og tydelig diksjon. – Hørte du ambassadøren? Hjelpe dere? Fy faen så genialt. 16

Er det ikke det vi alle er her for? Sørge for at folket får maks ut av den nyanskaffa rikdommen. Olje for utvikling. Utvikling for hvem, tror du? – Nei, jeg vet sannelig ikke. – Men det gjør jeg. Ta deg et glass nå, en skikkelig drink. Avdelingsdirektøren din er uansett mange tusen mil unna. Nyt kvelden. Jens Willy Owesen, rådgiver i Norads seksjon Olje for utvikling, er mannen som ser det som sin personlige oppgave å forvalte arven og visjonene etter regjeringen Bondevik II og bistandsminister Hilde Frafjord Johnson. Nå tenker han at en forsiktig drink nok er innenfor det akseptable. Kanskje det er forsøket på å skli naturlig inn, eller kanskje det er gløden fra Praia Fernando Dias tidligere på dagen som fortsatt sitrer i huden. Eller kanskje han rett og slett har lyst på en drink? Så han takker ja til en gin tonic, tar uforvarende et par litt for store slurker. Da kommer det. Tåka. Susingen. Flimmeret. Han prøver først å riste det bort med et irritert hodekast. Nytteløst. Deretter registrerer han så vidt at han sier noen hyggelige ord til en jurist fra Lisboa, at han prøver å delta i en diskusjon om territoriale rettigheter i Guineabukta og at han faktisk lar seg sjarmere av en kvinnelig bistandsarbeider fra Angola. Men suset i hodet overdøver analysene Owesen avleverer i det som burde vært korte, presise setninger. Nå flyter de ut i meningsløst babbel. Han vandrer ustøtt langs bassengkanten, nærmest ved siden av seg selv, og undrer seg over hvor lite han plutselig tåler. Han merker at folk stirrer i smug. Deretter tanken som vokser seg større. Han må bort fra disse menneskene. Hjem, inn bak myggnettingen. Han kunne ha valgt en av de gule taxiene som tøffer rundt 17

i jakt på betalingsdyktige kunder. Men Jens Willy Owesen, som har hovedfag i vestafrikansk politikk og historie og som har gått gradene i det norske byråkratiet, vifter bestemt avvisende med hånda. Som god nordmann insisterer han på å gå. Turen er kort. Drosje er et latterlig luksuriøst alternativ. Han trenger bare å lufte hodet litt. Derfor er det ingen som griper inn da han stivbeint forsvinner bortover langs Ana Chavesbukta. Det siste han minnes idet han tar til høyre for å krysse på baksiden av sykehuset, er utvalgte deler fra sine egne vellagrede reisefakta. Gjennom tåka og tankespinnet står det helt tydelig for ham. Sao Tomé har en svært beskjeden graf på kriminalstatistikken for Vest-Afrika. Helt ubetydelig. Deretter blir han oppslukt av mørket.

Kapittel 1 Peshawar i Pakistan, 1986

Den dagen, tenker hun, vil alltid ligge der som et murrende minne, som en spiss stein i sandalen. Gnage, gnisse, plage. Dagen som forandret det hele. Onkelen som kommer inn i huset deres i Pakha Ghulam Road med den dramatiske beskjeden. Eller rettere sagt, huset hans. Hvor de spiser, sover, lever. På hans nåde. Safina Khan frykter ikke onkelen slik som mange av de andre i familien. Hun er ti år gammel i kroppen, men vet med et enda eldre hode at hun er onkelens yndling. Har vært det fra første stund. Det skyldes ikke bare det smale, gyllenbrune ansiktet og de intense øynene. Men også det som skjuler seg bak den bratte panna som gir henne et annerledes preg. Først ser hun på den storvokste, autoritære skikkelsen med forventning. Så forundring. Deretter kommer den isnende kloa i magen. Det er nesten som hun ikke forstår det hun hører, selv om hun har visst at det måtte komme. Hun lar blikket vandre fra onkelens støvete føtter, langs det slitte, afghanske teppet, over den sprukne vinduskarmen. Ser det matte, brungrønne lappeteppet av åkrer utenfor huset, kjenner på den velkjente stanken fra søpla i veikanten. Ei ku som rauter, geitekillingen som mekrer ustødig, hylingen fra gutteflokken som raser rundt i de trange smauene. Den brennende lufta, uutholdelig midt på dagen, som plager dem og ligger som et lokk over hele dalen og kryster vannet ut av dem. Det er underlig, hun er tross alt ikke mer enn ti. Men 19

Safina vet det er nå, akkurat i dette øyeblikket, at hun må la det indre kameraet gå på full speed. Inne i hodet sitt fortsetter hun bortover veien hvor leira sprekker opp i hull og små krater. Safina tenker på alle de gangene onkelen har tatt henne med til basarene, til lagrene med krydder, til de bugnende markedene hvor de evinnelige fluene surrer med djevelsk intensitet rundt det opphengte kjøttet. Hun henter fram angen fra nellik, kardemomme, spisskummen. Osen fra et kullfyrt fat, smellene fra en hullete eksospotte, knirkingen fra svinghjulet som driver kverna hvor sukkerroer moses til leskedrikk. Frityrlukta. Tankene raser gjennom hodet på tiåringen som flommen i Kabulelva. Bildene av hvordan onkelen har sendt henne av gårde til skolen. Bestemt, noen ganger med glødende sinne i blikket når han ser spørsmålstegnene i de harde ansiktene til familien. Hun er en av de få som får sitte på klasseromsgulvet, rett på betongen, med sjalet langt ned i øynene og med ei lefse av en lesebok foran seg. Jenter i Pakistan går ikke på skole, i alle fall ikke i The North-West Frontier Province. Bortsett fra Safina og noen andre utvalgte. – Jentungen er smart. Hun er kjappere i hodet enn hele familien til sammen, hører hun onkelen si gjennom den tynne veggen til stua. Hun pleier å sitte med øret helt inntil murpussen når mannfolka snakker sammen. – Dessuten har jeg mine egne planer for Safina, forkynner onkelen. Taushet. Nedslåtte blikk. Nå ser hun det lange, veltrimmede skjegget på onkelen der han setter seg ned på putene foran det lave bordet. Gulfarget av litt henna. Den flagrende salwar kameezen, trang ved anklene, luftig lenger oppover på kroppen. Splitten i siden på tunikaen som skjuler den stadig voksende magen hans, den enkle broderingen ved kragen. Hun ser ut av vinduet igjen. Nærfotograferer. En fillete fotball. En vindskeiv kurvstol, ei hengekøye. Tanken på at 20

hun noen ganger om kvelden kan ligge der og kjenne den svake duften fra aprikoslunden. Alt vokser seg fram i det ti år gamle hodet, forstørres i et intenst øyeblikk da hun skjønner at alt er over, at hun må lagre og lukke slik at det kan bli der for alltid, som et mentalt gnagsår. – Tiden er kommet, forkynner onkelen med patos i stemmen. – Papirene er endelig i orden, familiene skal gjenforenes, billettene er bestilt. Hun har visst at det skulle komme, at det måtte komme. Men har aldri trodd at dagen skulle treffe henne med en slik kraft. Det handler om den store reisen. Som faren og den andre onkelen hennes foretok for mange år siden, da hun bare var et lite frø i morens mage. Nå er det hennes tur til å følge etter. Ugjenkallelig. Det er ikke noen vits i å protestere. Bare lagre og lukke. *** Bussturen. Fullt, klamt, ukjent. Det hjelper litt da det gamle øket får opp farta og lufta strømmer inn vinduene sammen med støvet og eksosen. Ut av byen, hun ser så vidt fruktmarkedet på høyre hånd. Inn på den evige Grand Trunk Road, som kan ta deg til regnbuens ende. Men hun skal ikke dit, hun skal til et mye kaldere sted. Hun ser på moren med en svulmende mage, den kloke tanten som er like fruktsommelig, besvangret under et av de sjeldne besøkene brødrene i nord har gjort hjemme hos sine koner. Tre brødre, unnfanget på samme vis, hopper og spretter i de sprukne buss-setene. Sammen med en skrinn oppakning. De krysser Kabulelva rett før Nowshabad. Hun får så vidt et glimt av de utvalgte guttungene ved madrasaen da reisefølget spiser morens medbrakte dal, ris og chapati i Akora Khattak. Over den buktende Kabulelva nok en gang. 21

– Vi begynner å nærme oss, brummer onkelen i skjegget. Islamabad. Den gigantiske Faisal-moskeen lyser som et drømmeslott i kveldslyset, snart ferdigbygd nå. Minaretene er skinnende, hvite spyd mot den blåsvarte himmelen. Så er de framme ved en ukjent onkels hus. De er lemstre og møkkete. Reisestøvet kan omtrent skrelles av huden. Dagen etter. Den internasjonale flyplassen i Rawalpindi. PIAs morgenfly til London. Hun sitter stille i setet sitt, passer på at sjalet ligger korrekt, overhører skrålet fra brødrene og smatringen fra et utall familier på vei til det ukjente. I stedet kjører hun onkelens siste ord på repeat. – Du skal gå på skole, Safina. Lær deg språket, vær flink. For familien, for meg. Han hadde holdt henne forsiktig, med ei hånd på hver av de smale skuldrene hennes, huket seg ned ved siden av innsjekkingsskranken, sett henne bestemt inn i øynene under sjalet. – For meg. For ham kan hun gjøre hva som helst. Hun merker det kjølige draget allerede på flyet mellom London og Oslo. Skarpere blikk, en hardere tone under den smilende sminken på flyvertinnene. Passasjerer som ber om å få bytte sete. Kanskje skyldes det brødrenes reisetrøtte masing. Kanskje noe annet. På flyplassen merker hun hvordan de hjemmevante, uttrykksløse menneskene automatisk flytter seg bort fra køen de står i, som om de på forhånd vet at det kommer til å ta uendelig lang tid med familien framme hos passkontrolløren. Da mannen med den lyseblå skjorta endelig løfter stempelet og sjekker dem inn i kulda, er klokka over midnatt. De to mennene som småhutrende står og venter på dem, er kjente, men også fremmede. Familien er gjenforent og snart framme. Bare en liten time til med Toyota Hiace. Hun har hørt den gamle historien om faren og den eldre broren hans mange ganger. Om hvordan de gjorde den nesten drepende lange reisen. Med tog, med båt, med buss. Da 22

de kommer ut av Lier-tunnelen og Safina ser de strålende lysene fra byen som ligger og duver mellom åser og fjord, husker hun hvordan det var. Dette var akkurat så langt de kom, det var her togturen endte en gang i søttiårene. Billettpengene rakk ikke lenger enn til Drammen.

Kapittel 2 Oslo, september 2006

Ingeborg Midteide Nergård venter på en gutt. Hun har ventet på gutter før. Eller kanskje de har ventet mest på henne. På internatskolen, for eksempel. Da hun var kaptein på volleyballaget og stjerne. Eller på journalisthøyskolen. Medstudenter hun aldri ble med hjem etter en fredagspils eller en kollokviegruppe. Hun har aldri klart å feste seg helt ved noen av dem. Er det annerledes denne gangen? Hun ser seg om i det rotete redaksjonslokalet. Klassisk. De evinnelige halvtomme pappbegrene med størkna kafferester. Bunker med stive, gulnede aviser. Og her, til forskjell fra de fleste andre avisredaksjoner, et utall dokumenter med logoen til Brønnøysundregistrene. Hun sitter innerst i kroken, ser hvordan skjermsparerne danser i sine surrealistiske mønstre, med skittengrå tastaturer som eneste tilskuere. De tre andre kollegene som holder til i den samme klynga med kontorpulter, dukker neppe opp før klokka ni. Unger, barnehage, matpakker. De husker så vidt å ta med seg sjøl før de kommer halsende inn på morramøtet. Ingeborg liker stillheten. Kultur & Medier-redaksjonen i Dagens Økonomi er nesten skremmende behagelig klokka kvart på sju i grålysningen. Hun vet at gutten vil komme. Først vil hun høre klynkingen fra den gamle tralla hans, dernest den nesten lydløse gnissingen fra et par skinnende hvite Nike joggesko mot gulvbelegget. Og så vil hun se den mørke glansen i øynene hans når han betrakter henne i skjæret fra de matte lysstoffrørene hun selv har tent en time tidligere. Hun kikker ned på papirene sine. Kvartalsresultat i et av 24

landets største forlagshus i dag. Hennes jobb å dekke begivenheten. Hun har allerede henta fram bakgrunnsstoff fra arkivet. Spørsmålet er hvordan hun skal makte å finne en eksklusiv nyhet som holder til papirutgaven dagen etter. Jeg må skjerpe meg, tenker hun. Blir ikke fast jobb av det jeg har prestert hittil, i alle fall. Det er gått et halvt år siden redaktør for DØ Helg og sjef for avisas Kultur & Medier-redaksjon, Gunhild Eikevik, inviterte henne på lunsj. Elleve måneders vikariat, lød beskjeden over salaten. – Er du halvparten så god som jeg tror, får du fast jobb, forkynte Eikevik. Som bare pirka i maten, drakk te og så nesten gjennomsiktig ut. Etterpå, da hun hadde skrevet under og jobbet noen dager, hadde Ingeborg sett konturene av strategien. Kultur & Medier er stedet hvor Eikevik tester ut framtidige reportere til DØ Helg. Holder du mål, er ikke veien lang til avisas prestisjeredaksjon. Flere av de etablerte graverne i Helg har først vært innom Kultur & Medier. Ingeborg lar et par intenst blå øyne følge det gråspettede gulvbelegget. Øynene er det hun er mest fornøyd med hos seg selv. Ellers er hun ganske gjennomsnittlig, kommuneblond, ikke helt ferdig med kvisene, bør helst vaske det skulderlange håret hver dag. Hun har høyden til en midtspiller og et vinnerinstinkt som i et utemmet øyeblikk kan være drepende. Nå vandrer blikket over midtgangen, som deler redaksjonslokalet, det pløyer støvet som har størknet ved bordbeina, og ender opp ved vindusrekka mot atriet. Hun ser pulten der faren hennes har pleid å sitte minst like tidlig i grålysningen. Tom. Først hadde han vært ute og reist, gudene vet hvor. Hun hadde møtt ham på et par av stoppestedene. Singapore. Hanoi. Gode og vanskelige samtaler. Noen dager sammen på hytta i Trillemarka. Vondt, sårt og kanskje en smule legende. Deretter hadde han søkt og fått studiepermisjon. Uten videre spørsmål. Fordi han var den han var. Men mest på grunn av alt som hadde skjedd. Han hadde nok en gang 25

slengt den digre Bergans-sekken over skulderen, strøket henne kjapt over kinnet og sett på henne med blikket som aldri helt var blitt kvitt det fjerne draget. Og så hadde han, slik han alltid pleide når de tok avskjed, bedt henne om å være seg sjøl, siden ingen andre kunne være det. – DØ kan være verdens beste sted, og det kan være et rottereir. Du får finne ut av ting på egen hånd. – Ok. – Bare vis dem hvor du kommer fra. Hvor hun kommer fra? Spørsmålet er mer komplisert enn hun liker. Mens hun fortsatt var inne i varmen i Dagbladet, hadde hun kjøpt leiligheten på Union Brygge i Drammen. Familiens økonomiske rådgiver, allestedsnærværende Maria, hadde vært like kontant i analysene som vanlig. Presset på Drammen kommer til å øke. Du får flere kvadratmeter for morsarven din der enn i Oslo. Kjøp. Kan ikke bli feil. Så hun hadde kjøpt. Dyrt, men likevel ganske bekymringsløst. Arv etter mamma pluss penger fra faren og besteforeldrene. Men hvor hører hun hjemme? Neppe i Drammen, til tross for byens stadig økende selvtillit. Sannsynligvis heller ikke i bygda tolv kilometer lenger opp langs elva der hun vokste opp, men som hun forlot til fordel for internatskolen. Og definitivt ikke i Oslo, hvor hun har studert og jobba de siste årene. Identitetsløs. Ingeborg kjenner på ordet hun fikk servert av en gammel venninne fra internatskolen en sen kveld på byen. Høre til? Være en del av? Hun flytter blikket fra farens øde pult bort til vinduene mot Havnelageret. Skrivebordet som vanligvis bekles av Magdalena Mellomstrand, står også tomt. Avisas førsteskribent som nekter å jobbe med noen andre enn seg sjøl og Bjørnar Nergård, skal ifølge redaksjonsryktene være svanger med en ny avsløring. Hun er ventet inn for landing etter å ha vært ute og reist. Ingen, utenom Gunhild Eikevik, vet 26

når hun dukker opp. Ingeborg tenker at hun gjerne skulle hatt en prat med Magdalena akkurat nå. Hva kan man gjøre med et inderlig kjedelig kvartalsresultat? Tankevandringen hennes blir brått brutt. Hviningen fra post- og avistralla. Joggesko mot linoleum. Øynene. – VG og Dagbladet? Hun bestemmer seg for å se ham rett inn i øynene. Han er sikkert ikke vant til det fra sitt miljø, men samme kan det være. De er store, brune og alvorlige under en lugg som er mer vestlig klipt enn normalt. – Eh, altså. Jeg står vel ikke akkurat på lista over de faste som skal ha tabloidene … – Det gjør ikke no’. Jeg har et par til overs. Redaktøren på finans har visstnok fri i dag. Du kan ta hans. Han bryter på klingende drabantbydrammensk. Reddaktør’n på finnans. – Åh. Tusen takk. Hun ser ham inn i øynene en gang til. Det burde da være mulig å få i gang en slags samtale. – Fikk du lest ferdig på toget? Du så passe trøtt ut da vi stoppa på Lysaker … – Jeg prøver alt jeg kan, har snart eksamen i menneskerettigheter. Men det ække så lett når ’u har to jobber. Én om kvelden og én om morran. Ingeborg nikker så forståelsesfullt hun makter. Ser på hettegenseren som beveger seg mot postkassene, tralla som skjelver under vekta fra avisbunkene. Tabloidene, Aftenposten, Finansbladet, Financial Times, Dagens Industri, Børsen og en haug med regionaviser. Ledersjiktet i avisa har et papirforbruk som neppe reduserer klimautfordringene. Hun tenker seg om et lite sekund, renser stemmen og roper lavt etter den smale ryggen. – Du Imran. – Ja. – Vi sees på toget i morra, da. – Klart. 27

Hun er endelig i ferd med å ane et mønster, en mulig idé til en vinkling, sitter fordypet i sin egen verden da hun hører primalskriket som smeller i veggene. – Hvem faen er det som har stukket av med tabloidene mine? Ingeborg gløtter forsiktig opp og ser det nybarberte ansiktet til finansredaktør Terje Åsmund Strøm gløde som et tåkebaklys borte ved postkassestativet. Klokka begynner å dra seg mot halv ni. Det er tid for sjefsmøtet hvor dagens avis og nyhetsbildet i sin alminnelighet skal dissekeres. Strøm er seint ute. Han burde ha lest tabloidene for lengst, men har nok brukt for mye tid på slipsknuten og skjortestrykinga. Ingeborg kjenner hvordan klumpen i magen vokser, før hun lynkjapt rasker sammen VG og Dagbladet, skyver kontorstolen tilbake og småløper mot postkassene. – Den jævla pakkisen, hører hun så vidt mellom sammenbitte redaktørtenner. – Eh. Det var ikke han. Det var meg, sier hun, og rekker fram avisene, klarer så vidt å unngå skjelvinga på hendene. Han myser på henne gjennom BI-brillene, skyver en tommel bak bukseselene som buler over brystmuskulaturen, og legger geipen ned mot den kvasse skjortesnippen. – Sorry, altså. Det var ikke meningen. Jeg trodde du hadde fri i dag … – Hø. – Ja, det var noen som nevnte det, så jeg forsynte meg … – Du er omtrent som faren din, tenker jeg. Tar deg til rette, tror du kan gjøre akkurat som du vil. – Nei, du må ikke tru at … – Var det opp til meg, tok vi et oppgjør med den jævla nepotismen her i avisa. – Nepotismen? – Fremmedord, lille pike. Forbanna familieansettelse. Hvor mange års økonomiutdannelse var det du hadde, sa du? – Nei, altså … – Din forpulte mannssjåvinist. 28

Stemmen kommer bakfra og får dem til å snurre rundt, i en nesten koordinert bevegelse. – Hvis det var opp til meg, Terry, burde du heller bruke tiden til å få mer sving på den makelige avdelingen du leder enn å trakassere talentene i avisa. Ingeborg prøver å skjule smilet når hun ser de velkjente rastaflettene. De står som en eksotisk, men likevel helt passende kontrast til den klassiske nordiske profilen. Huden er gyllen, patinert under en høy og fremmed sol, men også hjemmevant i furet, værbitt. Kjolen framhever uten blygsel det framskutte, offensive brystpartiet. Ingeborg merker uvilkårlig en liten trygghet som vokser i ryggraden, kan ikke la være å beundre det hånlige blikket som hviler nonchalant mot en sårskorpe på et nybarbert kinn. – Dårlig tid under barberingen i dag, Terry? Du burde skjerpe både barberbladene og finansredaksjonen din. Hva med å produsere noen egne nyheter i stedet for bare å være mikrofonstativ for aktørene? – Å, hold nå kjeft, din … – Din hvafornoe? Pause. – Se på denne dritten dere har skrevet om dette oljeselskapet i dag. Forbanna haussing. – Du vet da vel ikke … – Jeg vet i alle fall at det er noen som tjener på at dere skriver opp kursen. – Nå må du ta og roe deg ned et par … Ingeborg ser hvordan hånda løftes, det er nesten som hun venter på at slaget skal komme. I stedet ser hun hvordan to slanke fingre dras over leppene, som om de var en glidelås. – Snurp igjen. Før du våger å mene noe som helst om Bjørnar Nergård, kan du ta en opptelling av Skup-bidragene fra avdelingen din. Dere suger. Finansredaktør Terje Åsmund Strøm har allerede snudd seg og går taust mot sjefsmøtet. Den siste fornærmelsen treffer bare en skjorterygg som allerede begynner å få mørke flekker. 29

– Hei, Ingeborg. – Hei, Magdalena. Hun svarer med lav stemme, redd for å ha hørt noe som ikke var beregnet på et par vikar-ører. – Ikke bry deg om bukseseledusten. Hvordan går det? – Nei, jeg veit ikke helt. Det går litt seint. Og kleint. Ingeborg sukker nesten uhørlig. – Kleint? – Altså. Det går vel bare sånn passe. – Sånn passe, bare? Det er ikke bra nok. Virkelig ikke. – Jeg sliter litt med å få til noe skikkelig, noe som i alle fall snuser litt på førstesida. Hun trekker oppgitt på skuldrene. Vet at kvinnen som står foran henne, sjelden bekymrer seg for evnen til å produsere oppslag. – La meg bare få i meg denne gifta, sjekke eposten og roe ned Syrran, så tar vi en prat. Magdalena Mellomstrand ser smilende på Ingeborg gjennom dampen som svever over kaffekruset fra Java i Ullevålsveien. De er over snittet høye begge to, men det er noe rankere, noe mer kneisende og uforferdet over Magdalena. Hele skikkelsen lyser av forakt for autoriteter. – Hvis dette ikke hadde vært dyrebar, nykvernet Tegu fra Kenya, skulle jeg tømt hele koppen over den kvalme Poloskjorta hans. Magdalena gliser og feier bort til skrivebordet mens den elegante kjolen danser uvørent rundt de høyskaftede støvlettene hennes.