«Taiye Selasi er en ung forfatter med forbløffende talent og usedvanlig følsomhet. Det er som om Pakke og dra rommer hele verden, og jeg kommer aldri til å glemme den.» Elizabeth Gilbert, forfatter av Spis, elsk, lev I Pakke og dra av den nye litterære stjernen Taiye Selasi, veves historiene til medlemmene i familien Sai sammen i et frodig og rørende drama om atskillelse og gjenforening, som strekker seg over flere generasjoner og kulturer; fra Vest-Afrika til England, London, New York og tilbake igjen. Det er en forry‑ kende original debutroman med forbløffende kraft, skrevet av en usedvanlig begavet forfatter. Romanen er hyllet av Toni Morrison og Salman Rushdie og ga Taiye Selasi en plass på Grantas 2013-liste over de tjue mest interessante forfatterne under førti år.
TA I Y E S E L A S I
«Denne boka er frodig og dyp, fjetrende og spektakulær. Til tider føltes det som om jeg åpnet en portal mot noe storslått og klokt om kjærlighet og blod og båndene som knytter oss sammen. Les den, så vil du kjenne hva stor litteratur kan gjøre, du vil kjenne at du blir mer levende.» Anna Funder, forfatter
«Med sin uhyre finstemte prosa og plettfrie teknikk gjør Selasi mer enn å fornye vårt møte med den afrikanske romanen: Hun fornyer vårt møte med romanen, punktum. En forbløffende debut.» Teju Cole, forfatter
TAIYE SE L ASI
Utenlandsk presse om Pakke og dra: «Med blikk for den minste detalj … en uforglemmelig stemme … Hvis du går glipp av Pakke og dra, går du glipp av en av de beste nye romanene denne sesongen.» The Economist «Taiye Selasi er kvinnen som får den litterære verden til å sikle … Pakke og dra er teknisk ambisiøs, poetisk fortettet … en uforutsigbar familiehistorie om kjærlighet, svik, ambisjoner og migrasjon.» Claire Allfree, Metro
ROMAN
«Taiye Selasi skriver glitrende poetisk, med en form for dristighet og dyp følelsesmessig forankring i livet og til karakterenes forvandling … et mektig portrett av en ødelagt familie.» Diana Evans, The Guardian
Taiye Selasi er
født i London og oppvokst i Massachusetts. Hun har en bachelor i American Studies fra Yale og en master i filosofi fra Oxford. Pakke og dra er hennes romandebut, og hun er på Grantas 2013-liste over de mest lovende engelske forfatterne under førti år. Taiye Selasi bor i Roma.
K a l i g r af e r i n g : t a i y e s e l as i
9 788205
411944
O M S L A G S F O T O © n a n cy c r am p t o n O M S L A G S d e s i g n : d a r r e n h agga r
Originaltittel: Ghana Must Go Copyright © Taiye Selasi 2013 All rights reserved Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Første gang utgitt av The Penguin Press, New York 2013 Utdrag fra «Approximations», copyright © 1962, 1966 Robert Hayden. Fra Collected Poems of Robert Hayden av Robert Hayden, redigert av Frederick Glaysher. Gjengitt med tillatelse av Liveright Publishing Corporation «a word forgot to remember what to forget …» av Renee C. Neblett Gjengitt med tillatelse av forfatteren Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a. s. Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Darren Haggar Omslagstypografi: Taiye Selasi Oversetter Bente Klinge er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-41194-4 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Taiye Selasi
Pakke og dra Oversatt fra engelsk av Bente Klinge
Not sunflowers, not roses, but rocks in patterned sand grow here. And bloom. robert hayden, «Approximations»
a word forgot to remember what to forget and every so often let the truth slip reneé c. neblett, «Snapshots»
Ordliste Uttale
Betydning
Opprinnelse
Accra
a-kra
Hovedstad i Ghana
Ghana
Ekua
e-kui-a
Jente født på en onsdag Ghana
Femi
fe-mi
Kortform av Babafemi, Nigeria «Elsket av sin far»
Fola
fo-la
Kortform av Folasadé
Nigeria
Folasadé
fo-la-sha-de
«Rikdom bekler min krone»
Nigeria
Idowu
i-do-vou
Født etter tvillinger
Nigeria
Kehinde
ky-inde
Tvilling nummer to
Nigeria
Kokrobité
ko-kro-bi-te
Kystby nær Accra
Ghana
Kweku
kuei-kou
Gutt født på en onsdag Ghana
Lagos
lei-goss
Nigerias største by
Nigeria
Niké
ni-ke
Kortform av Adeniké, Omoniké
Nigeria
Olukayodé
o-lu-kai-o-de «Gud bringer lykke»
Nigeria
Philae
fai-li
Egypts sørlige grense
Hellas
Sadé
sha-de
Kortform av Folasadé
Nigeria
Sai
sai
Etternavn
Ghana
Sena
se-na
«Gave fra Gud»
Ghana
Somayina
so-ma-ji-na
«Måtte jeg slippe å reise alene»
Nigeria
Taiwo
tai-vo
Førstefødt tvilling
Nigeria
FA M I L I E T R E
Maud Nwaneri skotsk
John Nwaneri
Somayina Nwaneri
Kweku Sai Søsken: Naa, Shormeh, Ekua (avdød) Navnløs bror (avdød)
Ling Wei Søsken: Lee-Ann
Olukayodé Savage
Folasadé Savage
Olabimbo (Elskerinne)
Babafemi Savage
Olukayodé Sai (Olu), Taiwo Sai, Kehinde Sai, Folasadé Sai (Sadie)
Niké Savage
t Del I
BORTE
1
Kweku dør barføtt en søndag før soloppgang, med tøflene ved døren til soverommet som bikkjer. Akkurat nå står han på terskelen mellom hagestuen og hagen og lurer på om han skal gå tilbake og hente dem. Han gjør ikke det. Hans andre kone, Ama, ligger i sengen og sover med leppene lett adskilt, en svak nyve i pannen, det varme kinnet søkende etter en kjølig flekk på puten, og han vil helst ikke vekke henne. Han ville ikke greid det om han hadde prøvd. Hun sover som en taro-rot. En ting uten sanser. Hun sover som moren hans, uten forbindelse til verden. Huset deres kunne blitt plyndret – av nigerianere i flippfloppsandaler som kommer rullende helt opp til døren i rustne russiske militærtanks og gir fullstendig blaffen i å ligge lavt, slik de har begynt å gjøre på Victoria Island (det har han i hvert fall hørt av vennene sine: Råoljekongene og cowboyene som er demobilisert til Lagos og omegn, en besynderlig type afrikanere: fryktløse og rike) – og hun ville stadig snorke søtt, et slags musikalsk arrangement, og drømme om sukkerplommer og Tsjajkovskij. Hun sover som et barn. Men han har båret med seg tanken likevel, fra soverom til hagestue, og konsentrert seg om å være forsiktig. Oppført en forestilling for seg selv. Han gjør dette, har alltid gjort dette siden han forlot landsbyen, små friluftsforestillinger for et 13
publikum på én person. Eller for to: Ham og kameramannen, den taust usynlige kameramannen som snek seg bort sammen med ham for mange tiår siden i mørket før daggry, med havet rett ved, og som har fulgt ham hver dag overalt siden. Stille filmet livet hans. Eller: Livet til Mannen han ønsker å bli, og som han ennå ikke har blitt. I denne scenen, en soveromsscene: Den omtenksomme ektemann. Som ikke lager en lyd idet han sniker seg ut av sengen, løfter teppet lydløst til side, setter hver fot for seg i gulvet, anstrenger seg for ikke å vekke sin uvekkelige kone, ikke stå opp for fort så han skumper til madrassen, går gjennom rommet veldig stille, lukker døren uten lyd. Og ned gangen på samme måte, gjennom døren ut til gårdsplassen hvor hun åpenbart ikke kan høre ham, men fremdeles på tå hev. Bortover den korte, oppvarmede stien, fra sovefløy til stuefløy, hvor han stanser opp et øyeblikk for å beundre huset sitt. Det er et genialt arrangement, dette énetasjes bygningskomplekset, men funksjonelt, og elegant utlagt: en enkel gårdsplass i midten med en dør i hvert hjørne til stue-, spise-, soveog gjestefløy. Han skisserte det opp på en serviett i en sykehuskafeteria det tredje året som assistentlege, da han var 31 år gammel. 48 år gammel kjøpte han tomten av en napolitansk pasient, en rik eiendomsspekulant med forbindelser til mafiaen og type II diabetes, som flyttet til Accra fordi byen minner ham om Napoli på 1950-tallet, sier han (rikdom klemt opp mot nød, frisk sjøluft mot kloakk, lutfattig mot søkkrik på stranden). 49 år gammel fant han en snekker som var villig til å bygge det, den eneste ghaneseren som ikke steilet ved tanken på et hull i midten av huset. Snekkeren var 70 og hadde 14
grå stær og vaskebrettmage. Han arbeidet upåklagelig og alene og ble ferdig på to år. Femtien år gammel flyttet han inn tingene sine, men syntes det var for stille. Femtitre år gammel tok han seg en ny kone. Elegant planlagt. Nå stanser han øverst i firkanten, mellom dørene, hvor plantegningen er tydelig, hvor han kan se utformingen, og betrakter den slik en kunstner må betrakte sitt maleri eller en mor sin nyfødte: med forvirring og ærefrykt over at denne tingen som ble unnfanget der inne i hodet eller i kroppen, har kommet seg ut, fått sitt eget liv. Lettere forbløffet. Hvordan kom det hit, fra inni til foran ham? (Selvsagt vet han det: ved riktig anvendelse av egnede redskaper; det er det samme for kunstneren, moren, amatørarkitekten – men det er likevel et under å se til.) Huset hans. Det nydelige, funksjonelle, elegante huset, som kom til ham helt, hele konseptet, på et blunk, som en befruktet zygote som spinner uforklarlig ut av mørket, bærende på en komplett genetisk kode. En komplett logikk. De fire kvadrantene: et nikk til symmetrien, til tiden under spesialistutdanning, til millimeterpapir, til kompasset, evig reise / evig retur, et cetera, et cetera, en grå gårdsplass, ikke grønn, polert stein, skiferheller, pusset betong, en slags nesepeking til tropene, til hjemstedet: altså et hjemland tenkt på en annen måte, hvor alle linjer er rene og rette, ingenting frodig, mykt eller grønt. På et blunk. Alt var der. Nå her. Flere tiår etterpå på en gate i gamle Adabraka, en smuldrende forstad med villaer i kolonistil, hvitkalket stukk, løsbikkjer. Det er det vakreste han noen gang har skapt – unntatt Taiwo, tenker han plutselig, et sjokk av en tanke. 15
Hvorpå Taiwo selv – med svart buskas til øyevipper og meislet stein til kinnben og edelsteiner til øyne, rosa lepper med samme farge som det indre av konkylier, ubegripelig vakker, en ubegripelig jente – liksom dukker opp der foran ham og avbryter hans oppføring av Den omtenksomme ektemann, før hun går opp i røyk. Det er det vakreste han noen gang har skapt alene, korrigerer han observasjonen. Fortsetter så langs gangveien gjennom døren til stuefløyen, gjennom spisestuen, til hagestuen, til terskelen. Hvor han stanser.
2 Senere samme morgen etter at det har begynt å snø, og mannen er ferdig med å dø, og en bikkje har luktet døden, vil Olu ta seg god tid med å gå ut av sykehuset, avslutte samtalen i BlackBerryen sin, sette fra seg kaffen og begynne å gråte. Han kan umulig vite hvordan dagen startet i Ghana; han er milevis og oseaner og mange tidssoner unna (og andre slags avstander som er vanskeligere å nå over, som hjertesorg og sinne og forkalket sorg og de spørsmålene som altfor lenge er blitt liggende uformulert eller ubesvart og generasjoners far-sønn-taushet og skam), rører soyamelk i kaffen i en sykehuskafeteria, uklar i blikket, søvndeprivert, her og ikke der. Men han vil se det for seg – faren hans, der, død i en hage, en frisk mann, 57, i oppsiktsvekkende god form, små-runde bicepser som presser seg opp mot huden på armene, liten-rund mage som presser utover mot stoffet i trøyen hans, tynnvevd singlet fra Fruit of the Loom, kritthvit mot mørkebrunt, sammen med de latter16
lige MC Hammer-buksene han hater og Kweku elsker – og selv om han kommer til å prøve (han er lege, han vet bedre, han hater det når pasientene hans spør «hva om du tar feil?»), får han ikke ristet av seg tanken. At legene tok feil. At slike ting ikke «skjer iblant». At noe skjedde der ute. Ingen så erfaren lege, for ikke å snakke om en så fremragende – og si hva du vil, mannen var dyktig i arbeidet sitt, selv de som baktaler ham, innrømmer det, «en kunstner med kniven», generell kirurg uten sidestykke, en ghanesisk Carson, og så videre – kunne ha oversett alle tegnene på et hjerteinfarkt som bygde seg opp så langsomt. Alminnelig blodpropp. Lett som en plett. Grip raskt inn. Og det ville ha vært tid, minst en halv time etter det mamma sier, tretti minutter til å gjøre noe, til å «gå tilbake til basiskunnskapen», for å bruke ordene til dr. Soto, den overlegen Olu likte best, hans Xicano skytshelgen: plotte inn symptomene, spytte ut en diagnose, reise seg, gå inn, vekke kona, og hvis kona ikke kunne kjøre – sikkert ikke, for hun kan ikke lese – selv kjøre i sikkerhet. Til å ta på seg tøfler, for guds skyld. I stedet gjorde han ingenting. Ingen innplotting, ingen utspytting. Ruslet bare gjennom en hagestue og falt sammen på gresset. Kweku Sai, hans far, det store ghanesiske håp, et typisk vidunderbarn. Helt uten grunn – eller av uransakelige grunner som Olu ikke kan spore opp og ikke kan tilgi fordi han ikke kan vite noe om dem – lå bare der i pyjamas uten å foreta seg noe som helst til solen steg, heftig, ikke så mye en oppgang som et opprør, død over det gustengrå ved gullsverdet, mens kona inne i huset åpnet øynene og så tøflene ved døren, og siden hun syntes det var rart, gikk for å finne og fant ham død. * 17
En usedvanlig kirurg. Med et vanlig hjerteinfarkt. I gjennomsnitt har man førti minutter mellom inntreden og døden, så selv hvis det er tilfelle at slike ting «skjer iblant», det vil si at det «iblant skjer» at friske menneskehjerter bare får krampe, uten mål og mening, som lyn fra klar himmel, som en muskel som blir støl, er det et spørsmål om tid. Alle minuttene i sprekken. Mellom første stikk og siste åndedrag. Akkurat de øyeblikkene var Olus store fascinasjon, en besettelse så lenge han hadde levd, først i barndommen som idrettsutøver, så i voksen alder som lege. De øyeblikkene som danner et utfall. De uanselige. De glimtene av stillhet mellom trigger og handling når den foreliggende utfordringen er bevissthetens eneste fokus og hele verden senker farten for å se hva som vil skje. Når man gjør noe eller ikke. Etter hvilke det er For Sent. Ikke slutten – de få, desperate og disharmoniske sekundene forut for den siste alarmen eller den lange pipelyden når EKGlinjen flater ut – men stillheten før, stansen i handlingen. Det er alltid en slik stans, vet Olu, uten unntak. Så i sekundene rett etter at pistolen går av og løperen blir liggende i støtet eller spretter opp for fort, eller skuddofferet føler en kule bryte gjennom huden, løfter en hånd til såret eller ikke, stanset verden. Om denne løperen vil vinne eller pasienten vil klare seg, har i siste instans mindre å gjøre med hvordan han krysset streken enn med hva han gjorde i de stille øyeblikkene forut. Kweku gjorde ingenting, og Olu vet ikke hvorfor. Hvordan var det mulig at faren hans ikke skjønte hva som skjedde, og hvordan, hvis han skjønte det, kunne han bli liggende der og dø? Nei. Noe må ha skjedd som svekket, des18
orienterte ham, en sterk følelse, en mental forstyrrelse, Olu vet ikke hva. Det han vet, er dette: aktiv mann under seksti, ingen tidligere sykdom, oppfostret på ferskvannsfisk, som løp åtte kilometer om dagen, knullet en varmblodig landsbyidiot – og si hva du vil, den nye kona er ingen sykepleier: Det nytter ikke å klandre henne, men det kan ha vært håp, hjertemassasje gjort riktig / hadde hun bare våknet – dør ikke i en hage av hjertestans. Noe må ha stanset ham.
3 Duggdråper i gress. Duggdråper på gresstrå som diamanter slengt vilkårlig fra posen til en alvegud som tilfeldig kom forbi, ruslet lett og sprettent gjennom Kweku Sais hage bare noen øyeblikk før Kweku dukket opp der selv. Nå glitrer hele hagen, blunker og kniser som skolejenter som hysjer på seg selv, rødmer, idet deres kjære nærmer seg: glitrende mangotre, monarksommerfugl, kriblende vesen innerst inne med sine tykke, lysegrønne blader og lysende gule egg; glitrende fontene full av sprekker nå og ugress med hvite blomster, men statuen står fortsatt, «tvillingmoren», iya-ibeji, en gang en gave til hans ekskone Folasadé, nå forlatt i fontenen med steintvillingene som var meislet for hånd; glitrende planter Folasadé kunne gjenkjenne på blomsten, engelske navn, latinske navn, en million lyserøde sjatteringer; glødende himmel i Sydens myke gråtone uten solskinn, glitrende skyer i kantene. Glitrende hage. Glitrende våt. 19
«Taiye Selasi er en ung forfatter med forbløffende talent og usedvanlig følsomhet. Det er som om Pakke og dra rommer hele verden, og jeg kommer aldri til å glemme den.» Elizabeth Gilbert, forfatter av Spis, elsk, lev I Pakke og dra av den nye litterære stjernen Taiye Selasi, veves historiene til medlemmene i familien Sai sammen i et frodig og rørende drama om atskillelse og gjenforening, som strekker seg over flere generasjoner og kulturer; fra Vest-Afrika til England, London, New York og tilbake igjen. Det er en forry‑ kende original debutroman med forbløffende kraft, skrevet av en usedvanlig begavet forfatter. Romanen er hyllet av Toni Morrison og Salman Rushdie og ga Taiye Selasi en plass på Grantas 2013-liste over de tjue mest interessante forfatterne under førti år.
TA I Y E S E L A S I
«Denne boka er frodig og dyp, fjetrende og spektakulær. Til tider føltes det som om jeg åpnet en portal mot noe storslått og klokt om kjærlighet og blod og båndene som knytter oss sammen. Les den, så vil du kjenne hva stor litteratur kan gjøre, du vil kjenne at du blir mer levende.» Anna Funder, forfatter
«Med sin uhyre finstemte prosa og plettfrie teknikk gjør Selasi mer enn å fornye vårt møte med den afrikanske romanen: Hun fornyer vårt møte med romanen, punktum. En forbløffende debut.» Teju Cole, forfatter
TAIYE SE L ASI
Utenlandsk presse om Pakke og dra: «Med blikk for den minste detalj … en uforglemmelig stemme … Hvis du går glipp av Pakke og dra, går du glipp av en av de beste nye romanene denne sesongen.» The Economist «Taiye Selasi er kvinnen som får den litterære verden til å sikle … Pakke og dra er teknisk ambisiøs, poetisk fortettet … en uforutsigbar familiehistorie om kjærlighet, svik, ambisjoner og migrasjon.» Claire Allfree, Metro
ROMAN
«Taiye Selasi skriver glitrende poetisk, med en form for dristighet og dyp følelsesmessig forankring i livet og til karakterenes forvandling … et mektig portrett av en ødelagt familie.» Diana Evans, The Guardian
Taiye Selasi er
født i London og oppvokst i Massachusetts. Hun har en bachelor i American Studies fra Yale og en master i filosofi fra Oxford. Pakke og dra er hennes romandebut, og hun er på Grantas 2013-liste over de mest lovende engelske forfatterne under førti år. Taiye Selasi bor i Roma.
K a l i g r af e r i n g : t a i y e s e l as i
9 788205
411944
O M S L A G S F O T O © n a n cy c r am p t o n O M S L A G S d e s i g n : d a r r e n h agga r