Polarheltinner by Gyldendal Norsk Forlag

Mange ble advart på det sterkeste før de dro: «Nå, det kan De bare slå ut av hodet. På den øya fryser De i hjel. Det passer ikke for Dem, lille dukke,» fikk Christiane Ritter høre da hun seilte nordover til Svalbard for å overvintre i 1934. Denne boka byr på orkaner, polpunkt, politikk, isbjørn – og sponsorjakt – krydret med latter, drømmer, redsel, svart lengsel– og kjærlighet. For disse kvinnene forlot det trygge, og de har satt spor, både i nådeløs natur, polarhistorie – og i mange mannehjerter. Boka presenterer ukjente fakta og nye fortellinger – og prøver å si noe om denne underlige dragningen mot isbaks, vill vind og stillhet.

Sigri Sandberg Meløy (født 1975) er journalist og forfatter. Hun har tidligere utgitt intervjuboka Kjærleikar (2006), barneboka Ballongmamma (2009) og en debattbok for ungdom; Klimaboka – på cruise dit verda smeltar (2011). Hun har også skrevet flere bøker i samarbeid med Cecilie Skog. Se også www.sigri.no

Sigri Sandberg Meløy

polarheltinner

Sju av de røffeste polarkvinnene våre samles for første gang – i én bok. De er forskere, fangstfolk og polfarere: fra pioneren Hanna Resvoll-Holmsen, som vandret alene med rifle og botaniserkasse på Svalbard i 1907, til Cecilie Skog, som har stått på alle de tre polene – og akkurat besteget sin femte 8000-meter. Ellen Dorthea Nøis fødte alene i en fangsthytte i 1922, milevis fra folk, et hav fra sivilisasjon. Wanny Woldstad skjøt sin første isbjørn en desemberdag i 1932. Liv Arnesen ble fulgt av millioner av ungdommer på nettet da hun krysset Antarktis. Monica Kristensen la i vei mot Sydpolen i 1986. Hvordan gikk det egentlig?

rg Sigri Sandbe

Meløy

r e n n i t l e h r a ol

er  tiane ritt is r h c  n se msen  a kristen voll-hol s  m o n ic e r n e a s n e n n a liv ar nøis  h ie skog  d o rt h e a n e l  c e c il l e  ad y woldst  wa n n

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 OMSLAG OG DESIGN: Laila Mjøs | Blæst OMSLAGSFOTO: Fotograf: ukjent/Eier: Nasjonalbiblioteket (forside øverst), Cecilie Skog (forside nederst), Katrine Nordli/Aftenposten/NTB scanpix (bakside øverst), Svalbard Museum (bakside nest nederst), Olav Hasselknippe/VG/NTB scanpix (bakside nederst), Birger Amundsen (bakside forfatterbilde) REPRO: RenessanseMedia AS TRYKK OG INNBINDING: Livonia Print PAPIR: Munken Polar Rough 120 g BOKEN ER SATT MED Novel Pro PRINTED IN Latvia

Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond, Fritt Ord og Svalbards miljøvernfond ISBN 978-82-05-41932-2

Vi setter pris på kommentarer, innspill og ideer. Derfor ønsker vi oss dine tilbakemeldinger. Kontakt oss på e-post fakta@gyldendal.no, eller send et brev til Gyldendal Litteratur, Faktaredaksjonen, Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo Besøk oss på vår nettside: www.gyldendal.no/Fakta-og-dokumentar Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

rg Meløy

Sigri Sandbe

R E N N I T L E H R A OL

R IANE RITTE N  CHRIST E S  N E N T E S IS M R OL AK RESVOLL-H EN  MONIC A S N E N N A R H A  IV L NØIS IE SKOG  D O RT H E A  C E C IL AD  ELLEN T S D L O W Y  WA N N

– Jeg har iallfall ikke latt andres fordommer styre mine valg. Jeg har tenkt at «det kan jeg jo prøve, og så kan jeg alltids bare snu». – Hva sier de, de som prøver å begrense deg? – Akkurat denne høsten sier de for eksempel at jeg ikke kan seile over Biscaya. Det er ofte menn fra litt konservative miljøer som mener mye om hva jeg kan klare og ikke klare. Tror de er litt redd for å bli oppdaget, avslørt, at det ikke er så tøft som de gjerne vil ha det til. Det er jo friluftsliv, alt sammen. Ofte er turene mine like utfordrende som en vintertur i Norge. Bare at de er litt lengre, at man må planlegge litt mer. Men jeg har hatt mange gode hjelpere og mentorer også fra det samme miljøet.

CECILIE SKOG

Og det er akkurat her jeg må ringe og redigere inn Lars Ebbesen, som selv gikk til Sydpolen i 1994. Han var med på å grunnlegge ekspedisjonsfirmaet Hvitserk. Ebbesen kjenner og hjelper de fleste og vet det meste. Han kan uttale seg om saker som det er vanskelig å få hovedpersonen selv til å vurdere og snakke om. – Hva er det med Cecilie, Lars? – Hun er et mentalt råskinn. Cecilie er i en helt egen liga. Råsterk, tøff, steinhard. Og samtidig så snill, blid og feminin. Men hun er altså nådeløs. Er hundre prosent fokusert på målene sine. Hun er frøken Amundsen, like nådeløs som ham – og som ham når hun målene sine, ett etter ett, leverer gang på gang. For det kreves rå viljestyrke, fokus og styrke. Folk skjønner det ikke. Jeg vet ikke om det er mulig å skjønne det. Men hun er en av dem i den bitte lille unike ligaen som leverer på et maksimalt nivå både på ekstreme fjell og på ekstreme polare turer. Samtidig som hun tåler oksygenmangelen i dødssonen bedre enn de aller fleste, kan hun bære halve sin egen kroppsvekt på ryggen OG holde ut dag ut og dag inn uten stopp. Denne kombinasjonen skiller henne fra de aller, aller fleste. Hun er IMPONERENDE, sier Lars – og selv om dette er en telefonsamtale, er det ikke vanskelig å skjønne at han mener jeg må bruke store bokstaver på det ordet. Og det er jo mer enn naturglede. Det sier hun selv, i boka om Antarktis, for eksempel: «Motivasjon er så mye og så sammensatt. Og jeg har nok litt konkurranseinstinkt. Noen ganger tenker jeg at jeg har et publikum, som heier og

Og tilbake på sommerbrygga snakker hun nettopp om noe av det hun liker best å snakke om, de små turene, som denne: – Jeg trenger ikke padle til jeg blir gul og blå, sier hun. Og det er fortsatt sol på bølgetoppene og kanskje det er litt av greia, da, det er helt essensielt, faktisk. At hun ikke bare må ha lyst til å komme fram, men hun må ha lyst til å være der ute – hver eneste dag.

POLHAVET: Mot Nordpolen i kano, sommeren 2011. EVENTYREREN

klapper meg fram, mot gull, da blir jeg fandenivoldsk, kan ta ut enda litt mer en tøff dag. Og det å skulle være først, raskest, eneste osv. er faktisk en del av motivasjonen, for å være helt ærlig. Men dette kan ikke være hovedmotivasjonen – kan aldri være selve hensikten med turen.»

CECILIE SKOG

– Du holder mange foredrag. Og folk krever svar på absolutt alt. Er det ikke skummelt å stille seg åpen for alle slags spørsmål? – Nei, det går greit. Da tar jeg folk med inn i min verden – og med på mitt lag. – Du får jo litt kritikk innimellom … – Ja, og den suger jeg til meg. Den mest konkrete kritikken jeg har fått, var på «Skal vi danse» på TV2 den høsten. Om hvor jævlig jeg danset. Men jeg får også kritikk for å ha blitt kommersiell. Og for at jeg er ute etter å fremheve meg selv og prestasjonene mine. Jeg tenker mye på det. At jeg har valgt å være … at jeg er blitt et produkt. Så, ja, jeg vegrer meg for å si ja til alt mulig. Prøver å være bevisst på å ikke bli overeksponert. Det er rart. Å gå fra å jobbe knallhardt for å skaffe sponsorer … For ti år siden var det ren halleluja å få bli intervjuet og fortelle om drømmene mine. Nå er det knallhard avgrensing som gjelder. Jeg sier nei til at folk skal få se kjøleskapet mitt, jeg sier nei til Jan Thomas, daglig avviser jeg media. – Hva med veldedige prosjekter? – Jeg må avvise noen av dem også. Jeg må rett og slett velge noen saker å støtte. Jeg er ambassadør for Stine-Sofie-stiftelsen, som jobber for barns rettigheter. Jeg jobber også i Tibet, for å forbedre skoler, og har et prosjekt i Pakistan. – Hva med kritikk mot at turene dine er for farlige? – Når det gjelder K2, var det litt i starten, men ikke mer nå. Den belastningen jeg gir meg selv for den turen er mer enn nok. Og med Nordpolen nå i sommer har jeg nok tatt brodden av den type kritikk. For jeg kan snu. Og har snudd så mange ganger. Og den som snudde på K2, var jo Rolf. – Hva med eksponeringen? Du sa allerede i sommer at det egentlig var nok … – Ja, det er en karusell. De to siste årene har den fått større og større fart. Nå er jeg så svimmel. Jeg må hoppe av. Jeg må ut. Hjem til natur. Det er ingen tvil om at det er der jeg er lykkeligst. – Vil du si litt om kjæresten din? – Vi krysset jo Antarktis i lag. Og da jeg kom tilbake til Himalaya høsten 2011, merket jeg at jeg hadde savnet begge deler. Både Ryan og Himalaya. Det varte ikke lenge fra jeg møtte ham til vi kysset. Og derfra var det oss to. Det er kjekt å ha noen å dele drømmer og framtid med. Han er så lik meg på mange måter.

EN LUFTBALLONG: … og hennes bakkemannskap, Ryan Waters. I Himalaya 2012.

EVENTYREREN

Vi er enige om hvordan livet bør leves. Utenfor kontorer. I frihet. Vi vet hva som gjør oss lykkelige. Og vi fungerer godt sammen på tur. Men vi er ulike òg. Jeg er vimsete, distré og rastløs. Han er organisert, strukturert og stødig. Han holder meg på plass. Jeg kan ta av, som en luftballong, og han holder i tråden. Er streng. Passer på. Og så kan jeg løfte ham litt. Han kan være mørk. Litt stille. Og så kommer jeg og kiler ham under tærne og tøyser. En fin balanse. Ry er fin – og når jeg ser ut som et takras, sier han at jeg er gorgeous, sier Cecilie. Og så snakker vi oss om bord i seilbåten igjen. Hun og Ryan skal seile inn i sommeren og høsten og kanskje blir det litt Himalaya først – og så, kanskje, hvis de finner en fin havn i Korsika og blir forelsket i den, så blir de der. I Middelhavet, kanskje, Stillehavet, varme, gode drømmer. Men «Fryd» er en aluminiumsbåt med isforsterket skrog, så det finnes en lengsel mot is også. Et par drømmer

Brev med kjærlighet HEFTIGE SKRIBLERIER: Kjærlighetsbrev fyker over havet fra Finnmark til Svalbard, sommeren 1909.

DE ELSKENDE: Hanna og Gunnar om bord på «Holmengraa» på Svalbard, sommeren 1908.

To dager før hun skrev brevet som åpner dette kapitlet, hadde hun nemlig giftet seg med sin Gunnar Holmsen i Tromsø, geologen, en sju år yngre studiekamerat. Nå var ektemannen på vei til Spitsbergen, og hun gjorde sine botaniske undersøkelser i Finnmark. Hele sommeren. Og da ble det skrevet. Rastløse, lidenskapelige ord om lengsel. Dampende brev som føk over havet så fort det lot seg gjøre: 21.07.09: «Jeg er på bryllupsreise, rigtignok uten mand. Men til høsten maa vi treffes og reise sammen nedover […] Det er saa godt at tænke på dig. Det er nok godt at ha et fast holdepunkt i verden. En blir ellers baade rotløs og modløs, Gunnar min. […] Tænk er det slig at ha en mand, at en længter saa. […] Gunnar, jeg længter saa! […] Gunnar min, somme tider hopper det i mig, naar jeg tænker paa, at jeg virkelig skal faa være sammen med dig bestandig. Men saa blir jeg lidt ængstelig, det høres saa for godt ut. […] Husker du hvor deilig vi havde det den onsdagen i Tromsø, ja søndag ogsaa. Husker du på den anden side av Tromsøen der hvor vi sad og saa på den Marimjelden med røde blomster. Tror du vi treffes og faar det saa hyggelig mere? […] Din egen Hanna.»

HANNA RESVOLL-HOLMSEN

26.07.09: «Jeg har det deilig i min sovepose; det er jo det bedste her på Finmarken at putte sig i den varme posen og lade tankerne fare over Ishavet. Du maa endelig komme tilbage til mig; det er det jeg er ræddest for nu. Der kan jo hænde en del paa slig en sommer. […] Din egen Hanna.» 02.08.09: «Kjæreste Gunnar min! […] Jeg studerer svært paa, hvordan du og dine har det. Gid jeg kunde ta en liden trip over og se. Spitsbergen er et bedre teltland enn Norge. Der er tørrere. Du, jeg må endelig faa treffe dig i Tromsø paa nedturen. Da skal vi ha vor bryllupsreise, ikke sandt? […] men der er nok 10 ganger deiligere paa Spitsbergen end

83 ELSKERINNE OG FANGSTKAMERAT

TUNG TRENING: Liv varmer opp til ekspedisjoner med to bildekk, motbakke og ivrig puls i marka.

ser man så uklart, sier Liv. Hun tørket derfor tårene, snakket til seg selv – og så de fine fjellene – på absolutt alle kanter. – Ekspedisjonslederen Jon Gangdal ba meg skrive om nederlaget da vi var tilbake. Men var det et nederlag? Jeg kom jo hjem i live. Men det var rart. Aldri før hadde jeg vært det svakeste leddet, hjemme hadde jeg jo løpt rundt og fra gutta, forteller Liv.

Søstersjeler over et kontinent Vel hjemme og et par år seinere, i 1997 fikk Liv et brev fra USA. Fra Ann Bancroft, som ville krysse Antarktis med henne. Ann hadde allerede nådd Nordpolen i 1986 med sju mannfolk og 49 hannhunder. Hun hadde også nådd Sydpolen med en kvinneekspedisjon som egentlig skulle krysse kontinentet, men måtte avbryte halvveis. Liv reiste til USA for å hilse på Ann og teamet hennes. Begge er utdannede lærere og vil ha en høyere himmel over prosjektene sine. Ann selv forteller om meningsløsheten og tomheten hun følte da hun nådde Nordpolen: «The emptiness came from not having a full purpose beyond my own ambition. That’s when I swore that if I ever did another expedition, I would figure out a way to bring the kids with me.»

LIV ARNESEN

Liv og Ann satte i gang apparatet og laget undervisningsopplegg som flere millioner barn skulle få muligheten til å følge underveis. De hadde også ambisjoner om å være rollemodeller for kvinner. Og å endre måten verden ser på kvinner på. Intet mindre. Liv hadde funnet en søstersjel. Og treningen måtte begynne. Da Liv skulle til Sydpolen første gang, så folk rart på henne, eller så vekk, da hun gikk og trakk tunge bildekk etter seg i skogen. Nå visste de hva hun skulle og stoppet henne – og preiket i vei om sine egne drømmer. Som i alle planleggingsfaser var det berg- og dalbanekjøring. Noe gikk aldeles glimrende, på skinner, annet gikk for fort og, ja, Liv og Ann skulle for eksempel

124

Bildetekst

«That night, Einar told me that for the first time since I had begun my polar traveling almost ten years before, he was afraid for me. I did not know what to tell him. I was afraid for me, too» skriver Liv i boka No horizon is so far, hvor jentene forteller om turen sin. 14. november 2000, litt forsinket, var de så underveis. Ann var 45 år og hadde 115 kilo i pulken. Liv var blitt 47 år, en del centimeter høyere og dro 125 kilo etter seg. I tillegg til nødvendig utstyr og mat hadde de, i motsetning til de gode

125

PEDAGOGEN

lære seg å bruke skiseil. Påsken 1999 var Liv på hytta med mannen Einar og yngste stedatter, Birgitte, og skulle teste et NASA-wing-seil. Og trynte skikkelig.

TUNG, HVIT FANGST: Wanny Woldstad (bildet) og Anders Sæterdal felte 77 bjørn på fem år.

Fangstkvinnen

WANNY WOLDSTAD 1893–1959

ELSKERINNE OG FANGSTKAMERAT

WANNY WOLDSTAD

186

Hva hadde jeg her å gjøre, hva innbilte jeg meg egentlig? MONICA KRISTENSEN Jeg hadde ikke vilje til å presse meg nok, det var det som var feilen. Jeg ga meg for tidlig, jeg var en dårlig leder som ikke engang kunne henge med de andre. Nok en gang: Hva hadde jeg her å gjøre, hva innbilte jeg meg egentlig? Men han kunne ha ventet likevel. Tårene rant. Jeg var rasende, skuffet, lett i hodet og fikk ikke puste,» skriver Monica og flere kilder bekrefter hennes egne tanker: At hun nok ikke er den best trente på denne turen. At hun ikke har vært den sprekeste turjenta før heller, men at hun trives med å være kvinne i et mannsdominert miljø. Og liker alt rundt; naturen, forskningen, oppmerksomheten. Og julaften, som hun før avreise trodde skulle feires med Sydpolen i lomma feires ved depot 1. Der legger ekspedisjonen også igjen så mye vekt de klarer. Monica legger blant annet igjen 35 kilo forskningsutstyr. Monica beskriver i boka si tolvtimers arbeidsdager; 7–8 timer på ski ved siden av hundesledene, et par timer med forskning, flere typer dagbøker som må ajourføres. Tøffe, men også vakre dager: «De går i en sky av hvirvlende snøkrystaller, og den fuktige pusten lager små tåkedotter rundt hodene deres. Noen solstråler leter seg vei gjennom skydekket og reflekteres rundt hundespannet. Fra føttene til hundene og framover under skiene til Jacob strekker det seg en regnbue som en bro oppover mot himmelen. Det er så vakkert at jeg holder pusten. Hundepotene berører ikke lenger snøen, de går som på et tynt bånd av farger fra rødt og gult til blått og fiolett. Det er som om vi har kjørt med hundespannet rett inn i eventyret, som om vi hvert øyeblikk kan gå oppover og oppover helt til vi kjører i skyene. […] Jeg vet at sjansene er små for at jeg får se noe lignende igjen, men er dypt takknemlig for at jeg i hvert fall én gang i mitt liv har fått gå på ski på regnbuen.»

187

EKSPEDISJONSEKSPONERING: Denne turen har mange sponsorer, så det må poseres før avmarsj

HER BOR VI: Hermann Ritter og Christiane og utstyr og alt som trengs. CHRISTIANE RITTER

Man tar høflig av meg hatt og kåpe, og så blir jeg kort og godt løftet opp i soveposen og rullet inn til veggen som en rulade.» Christiane har tenkt seg Spitsbergen annerledes. Og hun lurer på om årsaken ligger hos henne selv. «Kanskje er jeg ikke nok overkultivert til å kunne sette pris på alt dette primitive,» tenker hun. Og dagene og nettene går i ett mens fangstfolket pakker ut og forbereder seg til vinteren. «Alltid er det lyst, alltid bruser havet, og urokkelig står tåken som en vegg rundt hytta. Vi spiser når vi er sultne og sover når vi er trette.»

En rasende orkan Men så, da endelig tåka letter, får Christiane se Spitsbergen for første gang: «For en herlighet! Vi bor på et ubeskrivelig vakkert sted på jorden. En praktfull bukt svinger i en vid bue for mine øyne og ender mot nord i åpent hav. Fjellene på

218

andre siden av fjorden er steile, ville og romantisk takkete. Av et dypt blågrønt hav rager de opp i en turkisfarget himmel. Mellom de spisse toppene flyter brede, solglitrende isbreer ned i fjorden.» Og Christiane lar seg fange mer og mer etter som ukene går, de tre overvintrerne legger ut på små utflukter i terrenget og til bistasjonene, og etter hvert blir dagene kortere. «De består egentlig bare av morgen- og aftenrøde». 16. oktober forsvinner sola. Og skal først komme tilbake den 25. februar. I mellomtiden er det nordlys og måne og snø som skal lyse opp verden, og mennene drar på tur. Christiane blir igjen alene i en rasende orkan, ni dager og ni netter i ett: «Hele landskapet var i opprør. Snøen drev som en bred vannstrøm over landet, over hytta og stod som en sky over det svarte havet.» Christiane sliter med ovnen, det er kaldt – og hun må grave seg ut av hytta, dag etter dag, for å hente smeltesnø. Da uværet endelig stilner, smyger en ny følelse seg innpå henne: «For første gang forstår jeg at alle ting får en annen mening når man står alene mot en mektig natur enn vi legger i dem i vår verden full av samhandling med andre mennesker. Jeg forstår nå at det i mange tilfeller kan være vanskeligere å bevare sin personlighet enn å bevare sitt liv i strid med elementene i Arktis.»

«Jeg kjenner den mektige ensomheten omkring meg. Der finnes ingenting som ligner på meg, ingen jeg kan møte ansikt til ansikt og som kan bekrefte min eksistens. Jeg kjenner at jeg mister grensene for mitt vesen i denne overveldende, sterke naturen. Og for første gang aner jeg hvilken guddommelig gave et medmenneske er.» De store tankene overmanner henne, men «Fyre i ovnen, tømme aske, hente snø, feie gulvet, det er arbeid som fører en tilbake til virkeligheten.» Og så kommer mennene hjem. Og polarnatta og mørket binder dem til hytta, alle tre. Hermann skriver og leser. Karl reparerer, snekrer, spikker, syr og fikser. Christiane har dessverre glemt hvordan man strikker hæl på ullsokker: «Mennene

219

KUNSTNEREN

Og Christiane er fortsatt alene. I stillheten etter stormen.