Produksjon. BA-serien by Gyldendal Norsk Forlag

Rune Sekkingstad Lasse Svellingen

Produksjon Vg1 bygg- og anleggsteknikk

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 1. utgave, 1. opplag Printed in Norway by: ISBN 978-82-05-41692-5 Design: Randi Hoen Layout: Randi Hoen Omslagsdesign: Randi Hoen Omslagsillustrasjon, omslagsbilde: Illustratør(er): Bilder, illustrasjoner:

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om forlagets utgivelser kan rettes til: Gyldendal Undervisning Redaksjonen for videregående skole Postboks 6860 St. Olavs plass 0130 Oslo E-post: undervisning@gyldendal.no www.gyldendal.no/undervisning Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Forord Denne boka er skrevet for programfaget Produksjon i læreplanen for Vg1 bygg- og anleggsteknikk i den videregående skolen. For at elevene skal kunne utføre de praktiske oppgavene i verkstedet må de ha grunnleggende kunnskaper og ferdigheter i bygg- og anleggsteknikk. Denne boka dekker kompetansemålene i læreplanen for Vg 1 bygg- og og anleggsteknikk og er et godt grunnlag for den videre yrkesopplæringen på Vg2 og Vg3. Boka Produksjon er nært knyttet til boka som dekker det andre programfaget i læreplanen, Bransjelære, HMS og tegning av Christian Nordahl Rolfsen, blant annet er byggetegningene til byggeprosjektet Sameiet 5000 brukt i begge bøkene. I opplæringen skal elevens kunnskaper og ferdigheter knyttes til kompetansemålene i læreplanen. Kompetansemålene for dette programfaget sier at elevene skal kunne • velge verktøy og maskin til enkle oppgaver – og bruke det ifølge regelverk og normer • velge, bruke og bearbeide materialer i enkle konstruksjoner, og håndtere og lagre materialer og utstyr etter regelverket • gjøre risikovurdering og utføre arbeid etter HMS-reglene, bruke ergonomisk riktige arbeidsteknikker og arbeidsstillinger • finne fram til og følge produkt datablad og HMS-datablad, og kunne utføre livreddende førstehjelp Først vil vi takke alle som har bidratt i skriveprosessen med materiell og innspill, og på andre måter vært til hjelp i arbeidet med boka: Rolf Gjelvik, Rune Pedersen (Jørs as vvs), Vegvesenet med prosjektet «Ringvei Vest», Beerenberg, Bergen Feiervesen/brannvesen, Hole Glass, Eikner stein og Solid vedlikehold. Til slutt retter vi en stor takk til nærmeste familie som har gitt rom, tid og støtte i arbeidet.

Bergen, april 2012 ”fra en fagmann til en kommende fagmann” Rune Sekkingstad og Lasse Svellingen

Innhold Innledning – Fra idé til ferdig hus 10 Planleggingsfasen 11 Gjennomføringsfasen 11 Anleggsarbeid 11 Grunnarbeid 12 Fundament 12 Utvendig arbeid – oppføringen av bygget 12 Innvendig arbeid 14 Ferdigattest 14 HMS – helse, miljø og sikkerhet 14 Verneutstyr 15 Byggeprosjektet Sameiet 5000 16

Del 1 ANLEGGSTEKNIKK

1 Grunnarbeid 22 Innledning 22 Stabil byggegrunn 23 Telehiv 24 Jordarter 25 Grunnundersøkelser 28 Jordkvalitet 29 Bæreevne 30 Undersøkelse av grunnen 30 Byggeprosjektet Sameiet 5000 33 Oppmåling og utstikking 34 Utstikking 34 Salinger 36 Måling av avstander 37 Utsetting av avstander 40 Nivellering 41 Profiler 44 Byggeprosjektet Sameiet 5000 46 2 Fundamentering 47 Innledning 47 Fundamenteringsmetoder 48 Direkte fundamentering 48 Fundamentering på fjell 49 Dyp fundamentering 50 Byggeprosjektet Sameiet 5000 51

3 Fjell- og bergverksfaget 52 Innledning 52 Maskiner 54 Sikkerhet ved sprengning 55 Sprengningsplan 55 Salveplan 56 Dekningsplan 56 Varslings- og posteplan 56 Boring, lading og skyting 57 Borbarhet 58 Sprengbarhet 58 Oppsprekning 59 Sprengstoffer 59 Tennere 59 Tunnelarbeid 59 Fordemming 59 Inne i tunnelen 60 Sprengning uten sprengstoffer 60 Byggeprosjektet Sameiet 5000 61 4 Anleggsmaskinførerfaget 62 Innledning 62 Historie 64 Sikkerhet og bruk av maskiner 64 Masseforflytningsmaskiner 67 Gravemaskiner 67 Hjullastere 69 Bulldosere 70 Dumpere 71 Anleggstruck 71 Veihøvel 71 Annet maskinelt utstyr 72 Komprimeringsutstyr 72 Borerigger 73 Kompressorer 73 Byggeprosjektet Sameiet 5000 74

innhold

5 Vei- og anleggsfaget 75 Innledning 75 Veibygging og miljø 77 Historie 79 Veier 81 Klassifisering av veier 81 Byggeprosjektet Sameiet 5000 82 Tekniske krav til veier 83 Veifundamentet 83 Underbygning 83 Overbygning 84 Veidekke 85 Komprimering 86 Grøfter 86 Å bygge en vei – steg for steg 87 Byggeprosjektet Sameiet 5000 88 Grøftearbeid 88 Høyder og fallforhold 89 Hva består en grøft av? 90 Ulike typer grøfter 91 Vinterarbeid 94 Rør 95 Plastrør 95 Betongrør 96 Støpejernsrør 97 Uteområdet 99 Støttemurer 100 Belegningsstein 101 Byggeprosjektet Sameiet 5000 103 6 Asfaltfaget 104 Innledning 104 Historie 106 Hva består asfalt av? 106 Produksjon av asfalt 107 Asfalttyper 108 Å legge ut asfalt 109 Kompaktering 109 Maskiner 110 Å legge asfalt – steg for steg 111 Byggeprosjektet Sameiet 5000 112

7 Banemontørfaget 113 Innledning 113 Jernbanespor 113 Historie 114 Underbygning 115 Overbygning 115 Å legge jernbanespor 118 Underbygningen 118 Å legge sviller 118 Å legge skinner 120 Byggeprosjektet Sameiet 5000 120 Kontrollspørsmål Del 1 121

Del 2 BYGGTEKNIKK

124

8 Betongfaget 126 Betongfagarbeideren 127 Historikk 128 Forskaling 129 Delene i en forskaling 131 Forskaling av fundament 135 Forskaling av såle eller golv på grunn 138 Forskaling av vegger 139 Demontering av forskaling 142 Byggeprosjektet Sameiet 5000 143 Armering 144 Krefter i betongen 144 Overdekning av armeringen 145 Materialer til armering 146 Armeringsarbeidet på byggeplassen 148 Armering av fundamenter 149 Armering av såler og plater og golv på grunn 150 Armering av vegger 150 Byggeprosjektet Sameiet 5000 152 Betong 153 Materialer til betong 154 Viktige begreper 156 Utstøping av betong 160 Byggeprosjektet Sameiet 5000 162

innhold

9 Murerfaget 163 Innledning 163 Mørtel 165 Mørteltyper 166 Mørtelklasser 166 Hva består mørtel av? 167 Teglstein 169 Historikk 170 Typer av teglstein 172 Forskjellig utforming av teglstein 172 Muring med teglstein 173 Byggeprosjektet Sameiet 5000 178 Lettklinker 179 Lettklinkerblokker 179 Muring av elementpiper 182 Pussing 182 Utvendig puss 182 Innvendig puss 184 Byggeprosjektet Sameiet 5000 186 Fliser 187 Planlegging av flisarbeidet 188 Byggeprosjektet Sameiet 5000 192 10 Stillasfaget 193 Innledning 193 Historikk 195 Sikkerhetsutstyr 197 Fallsikringsutstyr 197 Byggeprosjektet Sameiet 5000 199 Vanlig oppbygning av et stillas 200 Materialer brukt i stillaser 204 Stål 204 Aluminium 204 Trevirke 205 Plast 205 Stillastyper 205 Trestillas 205 Rør- og koplingsstillas 206 Systemstillas 206 Rullestillas 207 Knektestillas 208 Bukkestillas 209 Hengende og utkragede stillas 209 Byggeprosjektet Sameiet 5000 210

Å montere stillas 210 Planlegging 210 Underlag 211 Ansvar og kontroll av stillas 212 Montering av systemstillas 213 Byggeprosjektet Sameiet 5000 217 11 Tømrerfaget 218 Innledning 218 Tømrer – HMS 219 Tre som materiale 220 Krymping og svelling 221 Historikk 222 Fasthetsklasser 223 Trelastprodukter 224 Trebeskyttelse 224 Festemidler 225 Spiker 225 Skruer 227 Ekspansjonsbolter 228 Beslag 228 Overflatekvalitet på festemidler 229 Kjemiske festemidler 230 Verktøy 231 Håndverktøy for tømreren 231 Vanlig elektrisk verktøy for tømreren 233 Byggeprosjektet Sameiet 5000 235 Byggkonstruksjoner i tre 236 Bærekonstruksjonen i et bygg 238 Modulplanlegging 240 Etasjeskillere 241 Delene i bjelkelaget 242 Å legge bjelkelag – steg for steg 246 Byggeprosjektet Sameiet 5000 247 Yttervegg 248 Bindingsverk 248 Vindsperre 253 Lekter 254 Utvendig kledning 254 Utvendig listverk 256 Å sette opp yttervegg – steg for steg 256 Byggeprosjektet Sameiet 5000 260 Kontrollspørsmål Del 2 261

innhold

Del 3 KLIMA; ENERGI OG MILJØ 12 Rørleggerfaget 266 Innledning 266 Historie 267 Materialer 268 Plastrør 264 Støpejernsrør 264 Utvendig sanitæranlegg 269 Montering av utvendig sanitæranlegg, steg for steg 270 Innvendig sanitæranlegg 271 Avløpsledninger 272 Vannledninger 272 Varmtvannsbereder 276 Varmeanlegg 277 Fjernvarmeanlegg 277 Lokalt fjernvarmeanlegg 278 Vannbårent varmeanlegg 278 Isolering 281 Sprinkleranlegg 281 Byggeprosjektet Sameiet 5000 282 13 Ventilasjons- og blikkenslagerfaget 284 Innledning 284 Produksjon av tynnplater 285 Historie 285 Takarbeid 289 Takrenner og nedløp 289 Takbeslag og piper 290 Taktekking 291 Fasaden 293 Montering av profilplater? 294 Beslag 294 Ventilasjon 295 Naturlig ventilasjon 295 Mekanisk ventilasjon 296 Balansert ventilasjon 297 Delene i et ventilasjonssystem 297 Montering av ventilasjonssystemer 298 Byggeprosjektet Sameiet 5000 300

264

14 Taktekkerfaget 301 Innledning 301 Historie 302 Taktekking 302 Flate tak 304 Materialer til flate tak 304 Festemidler og ballast 306 Å legge asfaltbelegg 307 Skråtak 308 Tekkematerialer til skråtak 309 Membran 310 Membrantekking i våtrom 310 Membrantekking utvendig 311 Byggeprosjektet Sameiet 5000 311 Kontrollspørsmål Del 3 312

Del 4 TRETEKNIKK

314

15 Trelastfaget 316 Innledning 316 Historie 317 Oppbygning av trevirke 318 Fuktighet i trevirke 319 Styrkesortering 321 Produksjonsprosessen 322 Oppdeling av trestokker 323 Byggeprosjektet Sameiet 5000 325 16 Limtreproduksjonsfaget 326 Innledning 327 Historie 327 Konstruksjonslimtre 328 Fingerskjøting 329 Parkett 329 Produksjon av limtre 330 Byggeprosjektet Sameiet 5000 333

innhold

17 Trevare- og bygginnredningsfaget 334 Innledning 334 Historie 336 Vindus- og dørproduksjon 337 Vinduer 338 Dører 340 Ytterdør 340 Innvendige dører 342 Trapper 342 Oppbygning av en trapp 343 Innredning 343 Byggeprosjektet Sameiet 5000 344 Kontrollspørsmål Del 4 345

Del 5 OVERFLATETEKNIKK

346

18 Malerfaget 348 Innledning 348 Historikk 349 Fargelære 351 Farger og fargebruk 351 Fargesystemer 352 Malerarbeid 353 Maling 353 Ulike typer maling 354 Byggeprosjektet Sameiet 5000 355 Innvendig malerarbeid 356 Forarbeid 356 Underlaget 356 Å male i våtrom 359 Tapet og tapetsering 360 Lim 361 Oppsetting av tapet 361 Golvbelegg 362 Vinyl og linoleum 363 Utvendig maling 364 Forarbeid 364 Maling av nytt treverk – steg for steg 364 Vedlikehold av malt treverk 365 Byggeprosjektet Sameiet 5000 366

19 Industrimalerfaget 367 Innledning 367 Historikk 368 Hva er korrosjon? 369 Korrosjonstyper 370 Beskyttelse mot korrosjon 370 Forarbeid 370 Maling mot korrosjon 372 Andre korrosjonshindrende metoder 374 Byggeprosjektet Sameiet 5000 375 20 Renholdsoperatørfaget 376 Innledning 376 Hva slags renhold? 378 Ulike typer renhold 378 Rengjøring av ulike flater 379 Golv 379 Vegger 379 Innvendig tak (himling) 380 Inventar 380 Rengjøringsmidler 380 Ulike rengjøringsmidler 382 Utstyr 383 Byggeprosjektet Sameiet 5000 385 Kontrollspørsmål Del 5 386 Særløp 388 Stikkord 389 Vedlegg 000

innhold

Bilde her, eller noe annet??

fra idé til ferdig hus

Fra idé til ferdig hus I denne boka får du en innføring i hvordan vi bygger et hus, fra oppmåling og grunnarbeidet på tomta til huset er ferdig. Men før vi begynner, skal vi kort se på hvordan byggeprosessen foregår. Huset blir tegnet i et dataprogram i planleggingsfasen. Arkitekter bruker håndtegninger og digitale tegneprogram når de skal tegne forskjellige konstruksjoner. Her ser du en takkonstruksjon som 3D-tegning

Vi deler byggeprosessen inn i to faser. I den første fasen planlegger vi hvordan huset skal være. Det kaller vi planleggings- eller prosjekteringsfasen. Deretter følger gjennomføringsfasen, som handler om selve oppføringen av huset.

Fra idé til ferdig hus

Planleggingsfasen I denne fasen blir huset tegnet og planlagt, og det blir søkt kommunen om byggetillatelse. Når kommunen har gitt byggetillatelse, blir huset planlagt mer i detalj. Da blir det utarbeidet ulike arbeidstegninger. De viser hvordan huset skal bygges. Her blir det nøye forklart for eksempel hvordan grunnmuren skal bygges og hvordan alt betongog tømrerarbeid skal utføres. Vann og avløpsrør, det elektriske anlegget og ventilasjonskanaler blir også tegnet inn på arbeidstegningene.

Gjennomføringsfasen Anleggsarbeid Når et byggefelt åpnes, må det legges til rette for all nødvendig infrastruktur. Veier og tomter må merkes opp og planeres. Veiene skal også asfalteres. Det jobber veiog anleggsarbeideren og asfaltarbeideren med.

Les mer om planleggingsfasen i boka «Bransjelære, HMS og tegning».

▲

Når byggetillatelsen er gitt, blir det innhentet anbud på byggingen, og til slutt blir det inngått en byggekontrakt om pris og levering. Da kan byggmesteren planlegge hva som skal gjøres i løpet av prosjektet, og det blir laget ulike planer for å få dette til, for eksempel framdriftsplaner.

fra idé til ferdig hus

Grunnarbeid Når veier og tomter er målt opp og merket, er det klart for grunnarbeidet. Da blir det fjernet løsmasser og sprengt ut fjell dersom det er nødvendig. Det har anleggsmaskinførere, og fjellog bergverksarbeidere ansvar for. Anleggsmaskinførere graver også grøfter for å føre fram vann, avløp og kabler til byggefeltet. Så planeres tomtene ut. Når det er gjort, er det klart for fundamentet.

Fundament Oppmåling

Bygninger må ha et fundament, for at de ikke skal begynne å synke eller bevege seg. Det er som regel betongfagarbeidere, men noen ganger også murere, som står for dette arbeidet. De tar seg også av selve grunnmuren. Betongfagarbeidere legger i tillegg golv på grunnmuren.

Utvendig arbeid – oppføringen av bygget Nå kan tømrerne begynne å reise bygget. Hvis golvet ikke er støpt, må det bygges. Oppå golvet kommer vegger og til slutt takkonstruksjonen. Alt arbeidet utføres etter tegninger og beskrivelser. På veggene blir det montert utvendige kledning.

Grunnarbeid med gravemaskin

Fra idé til ferdig hus Stillasbygger

Isolering av betongkonstruksjon

Huset skal ha pipe, og det gjør mureren. Blikkenslagere leverer og monterer takrenner, beslag og luftehatter på taket. Ytterkledningen skal beskyttes, og det gjør malerne. Taktekkere tekker taket. Stillasbyggere har allerede montert nødvendig stillas, slik at dette arbeidet kan gjøres på en trygg og sikker måte. Mens alt dette arbeidet pågår, jobber kanskje trelastsnekkeren med vinduer, dører og trapper til huset. Vinduene skal ha glass – det sørger glassfagarbeideren for. Etter hvert som de ulike yrkesgruppene gjør sin del av arbeidet, går byggeprosessen framover. Snart er huset tettet og ferdig utvendig. Taktekker

fra idé til ferdig hus

Innvendig arbeid Bygningen blir isolert fra innsiden. Alle rør, ledninger, kabler og kanaler blir lagt inn i golv, vegger og tak. Så begynner arbeidet med å legge plater på veggene og inndele boligen i rom. I denne fasen er det flere forskjellige yrkesgrupper samtidig på bygget. Det kan for eksempel være tømrer, rørlegger og blikkenslager, isolatør og elektriker.

T.v: Rørlegger i arbeid T.h: Skjulte rør og kabler skal dokumenteres med foto

Ferdigattest Når alle håndverkerne er ferdig, må huset rengjøres av renholdsoperatører og godkjennes. For å kunne flytte inn i huset må byggherren få en ferdigattest eller en midlertidig brukstillatelse.

HMS – helse, miljø og sikkerhet Helse, miljø og sikkerhet er viktig på arbeidsplassen. Byggebransjen er svært utsatt for skader og ulykker. Det skyldes blant annet at vi på byggeplassen ofte jobber i store høyder. Det ligger verktøy og utstyr overalt, og det kan være vanskelig å komme fram. En byggearbeidsplass er også ofte preget av korte tidsfrister og et høyt tempo. Det kan føre til farlige situasjoner. Derfor er det viktig å fokusere på sikkerhet og vernearbeid i alt vi gjør. Det betyr blant annet at alle forstår og følger de reglene og rutinene som gjelder for det arbeidet som skal utføres. Hvis alle gjør det, får vi en trygg og sikker arbeidsplass.

Fra idé til ferdig hus Kommunikasjon mellom alle involverte parter er en viktig del av et godt HMS-arbeid

En byggeplass er et arbeidssted i stadig forandring. Mange mennesker kommer og går på byggeplassen, både håndverkere og montører. Folk fra mange ulike firmaer og faggrupper jobber tett på hverandre. Det er også arbeidere fra flere land, som har ulike kulturer og språk. Mange snakker kanskje norsk, men andre forstår bare litt eller ingenting. Da kan det lett oppstå misforståelser, som kan lede til farlige situasjoner. Sikkerheten handler ikke bare om de som jobber på byggeplassen. Det er også viktig at byggeplassen sperres av for uvedkommende. De kan lett komme til skade eller oppføre seg på en slik måte at det går utover sikkerheten.

Verneutstyr Sikkerhet handler blant annet om å bruke personlig verneutstyr. Det er blant annet arbeidshansker, hodevern, hørselsvern, åndedrettsvern og øyevern. I tillegg er det viktig med fallsikringsutstyr når du jobber i høyden. Det er arbeidsgiver som skal sørge for at det finnes personlig verneutstyr (PVU) på arbeidsplassen. Men det er din plikt som arbeidstaker å bruke slikt utstyr. Gjennom hele boka vil du under overskriften HMS finne sikkerhetsregler du må ta hensyn til når du jobber med de ulike fagene. Du kan også lese mer om HMS-arbeid i boka Bransjelære, HMS og tegning.

fra idé til ferdig hus

byggeprosjektet Sameiet 5000

Fasaden av rekken med tre boenheter (sør-vest)

I denne boka skal vi følge et byggeprosjekt fra det første spadestikket i bakken til huset står ferdig. Den tomta vi skal bygge på, er regulert til boligformål, men har ingen infrastruktur. Det vil si at veier, vann, kloakk og strøm ikke er lagt fram i området. Derfor må infrastrukturen bygges opp fra grunnen. Byggeprosjektet er et byggefelt som består av 30 rekkehus. Hvert rekkehus skal ha tre boenheter. Vi skal følge oppføringen av en av boenhetene – se det innrammede feltet på kartet nedenfor. Der ligger rekkehuset med de tre boligene nr. 15, 17 og 19. Rekkehusene er planlagt i detalj med tilhørende arbeidstegninger som viser hvordan husene skal være, og plantegninger som viser huset skåret igjennom horisontalt, inndelingen av rom og plasseringen av vinduer og dører.

Fra idé til ferdig hus

Nedenfor ser du fasaden til boenheten (sør-vest og nord-øst) og plantegningen til hver av etasjene (1. etasje og underetasje).

nord-øst

sør-vest

▲

I vedlegget på sidene 000-000 finner du disse tegningene i større versjon

fra idé til ferdig hus

Arbeidstegningene som du ser her, viser badet med innredning (t.v.) og oppleggsskjemaet (t.h.) for det arbeidet som rørleggeren skal gjøre på badet. Det nederste skjemaet viser kjøkkenet (plantegning) med en detaljtegning av ventilasjonssystemet.

Gang Kjøkken

Fra idé til ferdig hus

Det er sterkt fokus på HMS-arbeid på anleggsområdet. For å slippe inn på området må du bruke personlig verneutstyr (PVU) som hjelm, vernebriller, hørselvern, vernesko og arbeidstøy. Du vil også få opplæring i bruk av maskinelt utstyr og annet utstyr før du begynner arbeidet på tomta.

Oppgaver Jobb sammen i grupper på 2–3 elever. Tenk dere at byggefirmaet deres har fått oppdraget med å bygge rekkehusene.

1 Hvilke farer kan det være på byggeplassen? Søk på www. arbeidstilsynet.no og finn ut hvilke skader og ulykker som kan oppstå, for eksempel på små arbeidsplasser. Presenter for klassen, gjerne med bruk av PowerPoint.

2 Finn ut mer om hva slags verneutstyr som dere minimum må bruke under byggeprosessen.

3 På byggeplassen vil dere få opplæring i og godkjenning for å jobbe med varme arbeider. Hva er varme arbeider og hva slags opplæring og godkjenning må dere ha? Søk etter informasjon på Internett.

4 På arbeidsplassen skal det være en rigg for arbeiderne. Bli enige om hva riggen skal inneholde. Hvorfor tror dere det er viktig at dere har tilgang til en rigg?

5 Hvordan vil dere at arbeidsmiljøet skal være på arbeidsplassen? Tenk både på det fysiske og psykososiale arbeidsmiljøet. Snakk sammen i gruppen og sett opp noen punkter. Diskuter deretter i klassen. Bli enige om minst fem punkter som dere mener bør gjelde for arbeidsmiljøet på Sameiet-prosjektet.

6 På nettsiden www.regelhjelp.no finner du all offentlig informasjon om HMS. Finn ut hvilke krav som stilles til helse og miljø på byggearbeidsplassen. Legg inn på den læringsplattformen dere bruker.

Del 1 ANLEGGSTEKNIKK Anleggsteknikk omfatter mange forskjellige typer arbeid. Enkelt fortalt kan vi dele arbeidet inn i grunnarbeid, fundamentering og anleggsarbeid. Grunnarbeid handler om å gjøre byggegrunnen klar til oppføring av boliger og andre konstruksjoner. Fundamentering er viktig for at grunnen skal kunne klare den belastningen den blir utsatt for. Anleggsarbeid handler om å bygge veier og jernbaner, dammer, flyplasser, broer, oljeboringsplattformer og hovedledninger for vann og avløp. Det omfatter også arbeid med jord, stein eller fjell.

En anleggsmaskinfører kjører store maskiner som gravemaskin, hjullaster, anleggsdumper, gravelaster, veihøvel og bulldoser. Anleggsmaskinførere vedlikeholder også maskinene og utfører variert anleggsarbeid. En asfaltør legger asfalt på veier og uteområder. Asfaltdekker har mange bruksområder, og asfaltører må ha gode kunnskaper om underlaget før de begynner å asfaltere. En banemontør jobber med å bygge, kontrollere og vedlikeholde jernbanen. Det omfatter alt arbeid med jernbanespor, sporkomponenter og tilhørende anlegg, for eksempel plattformer og planoverganger. En fjellog bergverksarbeider jobber med bergverksdrift eller med boring, sprengning og annet arbeid i berggrunnen. Jobben utføres i forbindelse med veier, tunneler og oppsetting av bygninger. En veiog anleggsarbeider jobber med å bygge, drifte og vedlikeholde veier. Ofte deltar de i hele anleggsprosessen. Vei- og anleggsarbeideren legger og sikrer vann- og avløpsnett og utfører enkelt betongarbeid.

del 1 – anleggsteknikk

1 Grunnarbeid Mål Når du er ferdig med dette kapitlet, skal du

• vite hvorfor det er viktig å undersøke grunnen før vi begynner å grave og bygge

• ha kunnskap om ulike jordarter • ha kjennskap til de metodene vi bruker ved grunnundersøkelser

• vite hvordan vi gjennomfører oppmåling og utstikking • ha kunnskap om enkelt måleutstyr

Innledning I alle yrker du kan velge i anleggsfaget, er det viktig med et godt forarbeid. Det betyr blant annet at du må ha kunnskap om hva grunnen består av, før du begynner arbeidet. Det gjelder uansett om du skal anlegge en vei, bygge et hus eller sprenge ut en tomt. Grunnen må kunne bære den belastningen den blir utsatt for. Når vi vet det, kan vi velge det anleggsutstyret og de arbeidsmetodene som passer best.

grunnarbeid

Opparbeidelse av byggegrunn

Grunnarbeid er også viktig for å finne ut hva slags materiale vi kan bruke som fyllmasse. Hvis vi ikke tar hensyn til grunnen, kan konstruksjonen bli skadd, og levetiden kan bli kortere. Vi må også klargjøre tomta før vi begynner arbeidet. I dette kapitlet skal vi derfor se på disse forholdene: • Stabil byggegrunn • Jordarter • Grunnundersøkelser • Oppmåling, utstikking og masseberegninger

Stabil byggegrunn Det er stor forskjell på å bygge på fjell og på ulike jordarter. Fjell tåler store belastninger, mens jord ikke alltid egner seg som byggegrunn. Jord er alle materialer som vi ikke behøver å sprenge først. Jord kan bestå av flere jordarter, og ikke alle jordarter egner seg som byggegrunn eller som fyllmasse. Derfor er det viktig å lære seg hvilke egenskaper byggegrunnen har. Den må for eksempel kunne tåle frost uten at det oppstår telehiv.

del 1 – anleggsteknikk

Telehiv I trange porer, rør eller kanaler oppstår det et sug som kan trekke vann flere timeter. Det kaller vi hårrørskraften eller kapillærkraften. Kapillærer er tynne kanaler eller porer som er mellom 0,01–0,1 mm. Når jorda består av så tynne porer, kan den suge vann flere meter oppover. Hvis jorda fryser, fryser også vannet i kanalene. Da vil kapillærkraften suge nytt vann opp fra dypere lag. Når dette vannet også fryser, blir det sugd opp nytt vann – og prosessen gjentas. På den måten bygger isen seg opp i flate skiver (islinser). Etter hvert som tykkelsen øker, presser isen jordmassene oppover. Jorda løfter seg. Det fører til telehiv. Når islagene smelter, vil jorda synke igjen. Det er nå mye vann i jorda, og grunnen kan bli bløt og vanskelig å bevege seg på.

Skade på veibanen etter telehiv

Hvor dypt telen går i bakken, kaller vi frostdybden. Frostdybden er avhengig av hvor kaldt det er i lufta og hvor lenge en kald periode varer. Milde steder i Norge, som Vestlandet, har liten frostdypde. Her vil ikke frosten gå så dypt i bakken. I kaldere områder, som indre deler av Østlandet, vil frosten gå dypt i bakken. Disse områdene har stor frostdybde.

Setningsskader På grunn av telehiv kan bygninger og andre konstruksjoner få vannskader og setningsskader. Setningsskader er skader som oppstår fordi byggegrunnen har beveget seg eller endret seg permanent. Noen ganger står bygninger på en grunn av både løsmasser og fjell. Da kan vi få såkalte differansesetninger. Det betyr at den delen av bygget som står på løsmasser, synker, mens resten av bygget, som står på fjell, står trygt.

Beskyttelse av kabelgater – øverst ser vi isolasjon av rørgate

For å beskytte fundamenter og murer mot telehiv må vi føre konstruksjonen ned til frostfri dybde. En annen måte er å isolere marken utenfor konstruksjonen.

Vannskader kan oppstå når fuktighet siger fra grunnen og opp i bygningen. Du lærer mer om hvordan du kan forhindre dette, i kapittel 2 Fundamentering.

Differansesetninger

grunnarbeid

Jordarter Jordarter er masser som består av planterester og bergartsmineraler, eller en kombinasjon av disse. Porene i massen er fylt av vann eller luft. Vi deler jordartene inn i grupper etter hva de inneholder, hvordan de er dannet og etter kornstørrelsen.

Kornstørrelse: hvor store korn et materiale består av

I dette kapitlet skal vi bruke kornstørrelse når vi ser videre på de ulike jordartene. Tabellen under viser hvordan vi deler inn ulike jordarter etter kornstørrelse. Jordart

Kornstørrelse

Blokk

Større enn 600 mm

Stein

Mellom 60 mm og 600 mm

Grus

Mellom 2 mm og 60 mm

Sand

Mellom 0,06 og 2 mm

Silt

Mellom 0,002 og 0,06 mm

Leire

Mindre enn 0,002 mm

Leire Somt tabellen over viser, er leire den jordarten som har de fineste kornene. Når du gnir fuktig leire mellom fingertuppene, kjennes den glatt og såpeaktig, og du kjenner ikke enkeltkornene. Tørr leire kan være så hard som betong, mens våt leire kan være tyntflytende, nesten som en suppe. Det kommer av at vannet virker som smøring, slik at de enkelte kornene flyter i forhold til hverandre. Leire som er for bløt, er ofte telefarlig og kan forårsake telehiv. Den egner seg ikke som byggegrunn eller som fyllmasse. Derfor blir ofte store mengder leirmasse kjørt bort til ulike dumpeplasser. Det øverste laget av leira tørker ofte ut og blir fast. Dette topplaget kaller vi tørrskorpe. Det kan vi bruke som fyllmasse. Det er viktig at vi ikke blander sammen «gode» masser og telefarlige masser. Når vi for eksempel graver i forbindelse med veibygging, må vi skille ut de «gode» massene som vi kan bruke videre i oppbygningen av veien. Telefarlige masser, for eksempel bløte leirmasser, må vi kvitte oss med. Dersom vi blander slike materialer sammen, kan vi bli nødt til å kassere og dumpe også de brukbare massene.

Rein leirklump

del 1 – anleggsteknikk

Hva består leire av? For å se hva leire består av, må vi bruke et mikroskop. Da ser vi at leire består av partikler som er blad- eller stavformet. I form likner de nesten på barberblad og synåler. Disse «bladene» og «nålene» er mineraler. De ligger hulter til bulter i alle retninger og minner om et rotete korthus. Leira ble dannet da disse partiklene kom flytende og sank til bunns. Mellomrommene mellom partiklene er små og fylt med vann som ikke slipper ut. Leire vil derfor normalt ha mye vann i seg.

Kvikkleire Mye av den leira som er dannet i saltvann, har seinere blitt gjennomstrømmet av ferskt grunnvann. Slik leire kan bli nesten flytende når vi utsetter den for bevegelse, for eksempel dersom vi graver eller sprenger i den. Vi kaller slik leire for kvikkleire. Du har kanskje hørt om kvikkleireras? Opp gjennom tiden har mange slike ras i Norge krevd både menneskeliv og gjort store skader på bebyggelse og dyrket mark. Kvikkleire er lite egnet til å bygge på. Den egner seg heller ikke som fyllmasse. Når du arbeider med slik leire, må du være spesielt forsiktig. Hvis kvikkleire først har begynt å flyte, kan den trekke mye masse med seg og lage større ras.

Silt Silt består av mineralkorn som er større enn kornene i leire. Som tabellen på side 25 viser, er kornene mellom 0,002 og 0,06 mm. Forskjellen er imidlertid ikke så stor. Derfor har silt mange av de samme egenskapene som leire. Hvis silten inneholder mye vann, kan den bli flytende når vi rører i den. Kvikkleira kan bli nesten flytende

Grunnvannsstand: den høyden vannet står i, i bakken

Hvis silten inneholder lite vann, kan vi bruke den som byggegrunn og som fyllmasse. Men det er viktig å være kritisk til bruk av silt. Silt er nemlig den jordarten som er mest utsatt for telehiv. Å grave i silt under grunnvannsstanden og i sterk nedbør, kan ofte by på problemer. Grunnvannet prøver å presse seg inn i byggegropa, og fordi siltkornene er så lette, vil de nærmest bli flytende. Bare det å gå på bunnen av en slik grop kan være vanskelig. Å kjøre utpå med tunge anleggsmaskiner, er ofte helt umulig.

grunnarbeid

Sand Sand består av korn med en diameter på mellom 0,06 mm og 2 mm. Sandkornet er større enn kornet i leire og silt. Det fører til større mellomrom mellom kornene. Dermed kan vannet lettere slippe ut – og sanden tørker. Som regel er ikke vanninnholdet større enn 20 % av tørrvekten. Finsand som bare inneholder korn av den minste størrelsen, oppfører seg omtrent som silt når vi graver under grunnvannsstanden. Den har dårligere bæreevne, men etter at den er tørket, kan den brukes som fyllmasse.

Sand produsert i et mobilt pukkverk

Grus Grus har de samme egenskapene som sand, men fordi kornene er større, er grusen mer stabil. Den slipper også vannet lettere ut. Pukk Pukk er stein som blir knust fra bergverk, og kommer i ulike korngraderinger. Ofte blir pukk, grus og sand omtalt om hverandre.

Blokk og stein

Grus for avretting og tilbakefylling inn mot konstruksjoner

Blokk og stein er de groveste jordartene som vi bruker til byggegrunn. Kornene er store: stein har korn på mellom 60 mm og 600 mm, mens blokk inneholder korn som er større enn 600 mm. På grunn av den store kornstørrelsen danner det seg store rom mellom kornene. Det fører til at masser av blokk og stein slipper vannet lett ut. Dermed er de ikke telefarlige.

Blokk og stein er gode frostfrie masser

del 1 – anleggsteknikk

Morene

Komprimere: presse eller trykke sammen

Morene inneholder ulike mineralkornstørrelser. Den kan inneholde blokk og stein, men også mineralkorn som er like små som i leire. Disse kornene er telefarlige, og morene kan derfor skape problemer for trafikk av anleggsmaskiner. Den kan også være vanskelig å legge ut og komprimere. De små mineralkornene vil fylle rommene som dannes mellom de større mineralkornene. Dermed får vi en tettpakket morenemasse. Den er vanskelig å grave i og må derfor sprenges ut.

Grunnundersøkelser For å finne ut hvor mye grunnen tåler og om det er fare for ras eller setningsfare, må vi gjennomføre en grunnundersøkelse. I en grunnundersøkelse kan vi blant annet finne ut: • Hvilken jordkvalitet som grunnen består av. • Hvor god bæreevne grunnen har. • Hvor dypt det er til fast fjell. Grunnundersøkelser kan vi utføre ved hjelp av boringer, jordprøver og beregninger før anlegget settes i gang. Vi bruker forskjellig utstyr og metoder etter hva vi skal undersøke.

Masser fra Pipervika som inneholder bare murstein

Grunnundersøkelse

grunnarbeid

Jordkvalitet Når vi tar jordprøver, kan vi finne ut hvilke jordarter grunnen består av og om den inneholder telefarlige masser. Da undersøker vi hvilken kornstørrelse, kornform, korngradering og konsistens massen har.

Kornstørrelse Vi bestemmer kornstørrelsen ved å sikte massen. Dersom massen ikke inneholder kornstørrelser under 2 mm, er den ikke telefarlig.

Kornform Vi deler kornformene inn i tre hovedgrupper, runde, kubiske og avlange (flisete). Kornformen betyr mye for hvor stabilt og sterkt et jordmateriale er. Hva slags kornform vi ønsker, er avhengig av hva vi skal bruke jordmaterialene til. Vi kan finne kornformen ved å bruke ulike typer sikter med avlange maskeåpninger. Hvis det ikke er så store krav til nøyaktighet, kan vi også bruke øynene. Kornformen forteller blant annet hvilke påkjenninger jordmaterialene er blitt utsatt for opp gjennom tidene. Grus fra innlandet har blitt utsatt for mindre påkjenninger enn sjøsand. Derfor er kornene i grus mer skarpkantet enn kornene i sjøsand.

Korngradering Med korngradering mener vi fordelingen av små og store korn i jordmaterialet. En god korngradering består av forskjellige kornstørrelser. Da har materialet nok fine korn til å fylle ut hulrommene mellom de større kornene. Vi finner korngraderingen ved å sikte materialet gjennom en siktesats. Det gir blant annet de korngraderingene du ser på figuren til høyre. Hva slags gradering vi ønsker, er avhengig av hva vi skal bruke materialet til. Til drenering må vi for eksempel ha masser med en dårligere gradering. Da kan vannet lettere slippe ut. Korngradering

Konsistens Konsistensen sier noe om hvilke egenskaper de forskjellige jordartene har ut fra kornstørrelsen. Vi må alltid vurdere konsistensen på jordmaterialene opp mot de kvalitetene vi ønsker: • En jordart som inneholder 15–20 % leire, vil normalt ha plastiske egenskaper og kalles leire. Dersom leirinnholdet er større, snakker vi om kohesjonsjord. Våt leire kan formes og kleber til huden. Den tørker langsomt på hendene og er vanskelig å tørke av.

Konsistens: fasthet Plastisk: bøyelig, myk Kohesjon: kraft som holder molekylene i et stoff sammen

del 1 – anleggsteknikk

Elastisk: som får igjen formen sin etter å ha vært tøyd, strukket eller presset sammen Friksjon: motstand som en gjenstand får, når den blir gnidd mot en annen gjenstand

• Silt har en elastisk konsistens. En «pølse» av våt silt kan strekkes som en strikk og nesten få tilbake sin opprinnelige form. Våt silt tørker fort på hendene og kan lett gnis av. • Grus og sand består stort sett av korn som lett kan ses og føles. Dersom leirinnholdet er under 15–20 %, kalles jorda friksjonsjord. I friksjonsjord varierer egenskapene til jorda etter kornstørrelsen. Hvis jorda stort sett består av korn med samme størrelse, får vi dårlig friksjon og lav styrke. Grus og sand som inneholder forskjellige kornstørrelser, har derimot stor styrke. • Humus er organiske stoffer i jorda. De kommer fra døde planter som er blitt til jord. Matjord, torv og myrjord inneholder mye humus. I matjord er det viktig å ha humus. Det gir en næringsrik jord. I fyllmasser eller som byggegrunn vil vi derimot ikke ha humus. Hvis det for eksempel er humus i støpesand, vil betongen herdne langsomt, og vi får en betong med lavere styrke.

Ulike jordarter

Løs finsand, silt

Fast morenestruktur

Fast ferskvannsleire

Marin «korthus» struktur

Bæreevne Før vi begynner å fundamentere, må vi vite hvor god bæreevne grunnen har. Med bæreevne mener vi hvor mye vekt eller belastning grunnen tåler, før den synker. Grove masser som blokk har større bæreevne enn fine masser som leire. Vi skiller også mellom faste løsmasser og løse løsmasser. Faste løsmasser er jordarter som det ikke er gravd i. Jordarter som det er gravd i, kaller vi løse løsmasser. Slike løsmasser har vanligvis dårligere bæreevne enn løsmasser som det ikke er gravd i.

Undersøkelse av grunnen For å kunne bestemme de ulike kvalitetene nedover i grunnen kan vi bruke to teknikker: prøvegraving og grunnboring. • Prøvegraving: Når vi graver flere prøvehull, får vi god oversikt over hva som er i grunnen. Da kan vi finne ut hvor faste massene er, og hvordan massene er lagret nedover i bakken. Skal vi derimot finne ut hvor dypt det er ned til fast fjell, er metoden lite egnet. • Grunnboring er den vanligste metoden for å undersøke grunnen. Når vi grunnborer, forstyrrer vi ikke massene. Svakheten er at Pæling

grunnarbeid

vi vet hva som er i borehullet, men ikke hva som finnes rett ved siden av. Fordi grunnboring fører til færre kostnader enn prøvegraving, er det likevel denne metoden vi vanligvis bruker. Vi skal se nærmere på hvordan en grunnboring kan gjennomføres.

Grunnboring Vi bruker vanligvis fem grunnboringsteknikker. De kan utføres manuelt, men vi kan også bruke ulike typer maskiner. De fem teknikkene er: • Slagsondering • Dreieboring • Vingeboring

• Skovlboring • Sylinderprøveuttaking

Slagsondering Når vi skal finne hvor dypt det er ned til fast fjell, kan vi bruke slagsondering. Det gjør vi med et bor som blir slått ned i grunnen. Maskinen som brukes, kan også lese av motstanden i massene som boret går igjennom. Det kan gi en pekepinn om hvilke jordarter som er i grunnen.

Dreieboring Dreieboring kan vi bruke for å finne ut hvor faste jordartene er nedover i grunnen. Dreieboret er utformet slik at det skrur seg ned gjennom massene. Boret blir påmontert lodd for å gi boret en konstant tyngde. Deretter registreres det hvor mange halve omdreininger som må til for at boret skal komme én meter ned. Hvis grunnen er fast, må boret gjøre flere omdreininger enn hvis grunnen består av løse masser. Bensindrevet multiverktøy for boring, meisling, komprimering mm.

Dreieboring

Slagsondering

del 1 – anleggsteknikk

Profil: skjematisk snitt gjennom noe

Boret vil stoppe når det treffer fjell. Når vi vet antall omdreininger, kan vi tegne et profil over de forskjellige jordartene etter hvert som boret glir nedover i massene.

Vingeboring Med et vingebor kan vi måle jordas skjærfasthet. Skjærfastheten er et mål på kraften som skal til for å flytte eller skyve på jordlagene. Vingeboret blir ført ned til den dybden som vi ønsker å måle. I enden av boret er det en korsformet vinge. Mens boret presses nedover, ligger vingen inne i et hult rør. Når den er kommet ned til måledybden, blir vingen frigjort fra røret.

Vingeboring

På toppen av boret er det påmontert et apparat som måler kraften som skal til for å dreie boret rundt i jordmassene. Ut fra resultatene kan vi beregne hvor mye grunnen kan belastes, før det er fare for brudd.

Skovlboring

For å kunne hente opp jordprøver fra grunnen bruker vi et skovlbor. I graveenden av borverktøyet er det en skovl som samler opp jordprøver av borehullet. Jordprøvene blir lagt i den rekkefølgen som de blir tatt opp. Vi kan da se de ulike lagene i grunnen og få opplysninger om kornstørrelser, kornform, gradering, konsistens og humusinnhold.

Sylinderprøveuttaking Hensikten med en sylinderprøveuttaking er mye det samme som ved en skovlboring. Fordelen er at vi får en uforstyrret prøve. Det gir mer nøyaktige resultater. Ulempen er at testen er mer omfattende, og at det dermed tar lengre tid å få resultatet. Testen blir gjort ved å presse et rør med en lukkemekanisme ned i massene. Røret med prøven i blir forseglet og sendt til et laboratorium, der prøven blir testet nærmere.

grunnarbeid

Kartet viser hvor det skal anlegges veier og tomter. Før arbeidet starter på området, må vi undersøke grunnforholdene.

byggeprosjektet Sameiet 5000

Basiskart med situasjonsplan (stiplet linje) og rekkehuset med de tre boenhetene (firkant)

Oppgaver 1 Hva betyr de ulike tegnene og symbolene som dere finner på kartet? Diskuter i klassen sammen med læreren.

2 Jobb sammen to og to. Snakk sammen om hvilke metoder som vi kan bruke for å kartlegge grunnforholdene. Hvilken metode ville dere brukt til området over og hvorfor?

3 Forklar med egne ord hva telehiv og setningsskader er. Diskuter hvordan vi kan forhindre tele- og setningsskader på fundamenter som skal bygges.

4 Hva må til for at en byggegrunn skal være stabil? Sett opp en punktvis oversikt.

5 På tomta viser det seg å være mye kvikkleire og silt. Forklar hvorfor det er uheldig.

6 Les om kvikkleireras på Internett. Presenter det du finner for klassen.

7 Se på kartet og diskuter i klassen om det er områder som det må fylles masser i, på grunn av høydeforskjeller.

del 1 – anleggsteknikk

▲

Oppmåling og utstikking Les om ulike kart i boka «Bransjelære, HMS og tegning».

Når vi søker om byggetillatelse, for eksempel for et rekkehus, må vi legge ved et situasjonskart. Det viser bygningen nøyaktig plassert på et kart. Her er viktige mål tegnet inn, som avstanden til nabogrenser, veier og andre hus. Det målearbeidet vi da har gjort, kaller vi oppmåling.

Situasjonskart

Ansvarlig utførende: Den personen i en bedrift som har ansvaret for at arbeidet blir utført ut fra gjeldende lover og forskrifter

Når vi har fått byggetillatelse, men før vi kan begynne å grave, må vi sette ut målene fra kartet i terrenget. På den måten får vi den nøyaktige plasseringen og høyden på tomta. Det måle- og merkearbeidet som da gjøres, kalles utstikking eller utsetting (av mål). Dette arbeidet gjøres ofte av et oppmålingsfirma på vegne av kommunen. Når det skal plasseres ut hjørnepunkter på tomta, blir det gjort av ansvarlig utførende. Han eller hun sørger for at utstikkingen stemmer med tegninger og beskrivelser.

Utstikking Utstikking er å sette ut punkter i terrenget. Når vi stikker ut for eksempel en tomt, tar vi utgangspunkt i kommunens fastmerkenett. Et fastmerke er et varig merket punkt i marken. Det er målt med landmålingsinstrumenter og blir brukt når det skal lages kart og til anleggsmåling. Ofte holder det ikke med de fastmerkene som finnes allerede. De kan lett forsvinne når vi graver ut tomta. Derfor må vi sette ut nye, midlertidige fastmerker. Det skjer ved at vi setter ut pæler, plugger eller

grunnarbeid Basislinjer og punkter

bolter som det blir markert et punkt på. Mellom punktene trekker vi linjer slik at vi får vinkler og retninger for konstruksjonen som skal bygges. Linjene kaller vi byggelinjer eller basislinjer. De danner et kjent grunnlag, som vi har bruk for når vi seinere skal måle opp vertikale og horisontale linjer. På pælene blir det også markert høyde over havet (kotehøyde). Vi bør navngi eller nummerere alle punkter som sikrer basislinjene. Vi bør også tegne gode skisser og føre egne protokoller for målingene i en målebok. Da kan alle som ikke har vært med på målingene, finne fram til opplysningene. Det gjør det også enkelt å kontrollere om utstikkingen stemmer med situasjonskartet. Punktene kan for eksempel settes ut med en teodolittkikkert eller et målebånd. Hvilken utstikkingsmetode som velges, er avhengig av hvor nøyaktig arbeidet må gjøres. Dersom det skal stikkes ut for en grøft, holder det kanskje med en enklere metode. Men dersom utstikkingen gjelder et stort bygg, må arbeidet gjøres svært nøyaktig og omhyggelig. Da blir det brukt en teodolittkikkert, slik det for eksempel ble gjort i forbindelse med Operaen i Bjørvika.

Midlertidige fastmerker i forbindelse med veibygging

Fastmerker er ulike typer bolter som blir satt for å kunne vise grenser og høyde over havet. Ikke alle fastmerker viser høyde over havet, men de viser koordinaten som den står i. Enkelt forklart viser koordinater hvor et punkt ligger i forhold til to rette linjer som møtes i skjæringspunktet mellom dem, kalt origo. I bygg- og anleggsbransjen brukes det mange navn for å angi høyder, for eksempel kote, cote, høyde, H =, nivå eller HOH (høyde over havet). I Norge har vi et overordnet fastmerkenett som Statens kartverk har ansvar for. Det er merket og målt ca. 2 millioner fastmerker i Norge. Mer informasjon kan du finne på www.statkart.no.

Koordinatsystemet

del 1 – anleggsteknikk

Teodolittkikkert

Salinger Vi sikrer basislinjer og høyder ved hjelp av en saling. Salingene må være satt opp slik at det er mulig å sikte fra en saling til den neste. Parallellsalingene må stå i samme høyde, slik at de kan brukes til å sikte mellom ........... ved utgraving og legging av rør i grøfter.

Hjørnesalinger Til husbygging bruker vi hjørnesalinger. De angir både høyder og retninger for basislinjene. Ofte blir det spent snorer fra saling til saling, og lodd blir hengt opp på snoren i viktige punkter. Hushjørnene er der snorene krysser hverandre. Det er viktig at salingene tåler at det spennes snorer fra saling til saling. Det stedet på salingen som gir retningen, bør merkes med et tydelig merke, for eksempel med skår eller spiker.

Salinger med en parallell

grunnarbeid

Trekantsalinger Til mindre planeringsarbeid og til sprengningsarbeider bruker vi som regel trekantsalinger. Trekantsalinger gjør at vi kan sikte i alle retninger. Slike salinger kan også brukes av én person. Vi bør likevel ikke bruke trekantsalinger når det er snakk om store lengder. Det kan bli for unøyaktig.

Hjørnesaling

Trekantsaling

Ved større planeringsarbeid kan vi bruke roterende laser i stedet for trekantsalinger. Laseren kan monteres på ulike anleggsmaskiner. Da kan maskinføreren sikte selv. Den roterende laseren har stor rekkevidde og gir god nøyaktighet.

Måling av avstander Det er som regel enkelt å måle avstander og arealer. Men dersom terrenget er kupert og variert, kan det likevel være vanskelig å måle nøyaktig. Det kan det også være når det er store krav til nøyaktighet. Det finnes en rekke ulike måleverktøy for å måle avstander, for eksempel målehjul, målebånd, meterstokk og elektroniske avstandsmålere. Hva vi velger, er avhengig av hva vi skal bruke måleverktøyet til og hvor nøyaktig målingene skal være. Som regel bruker vi enkelt måleverktøy til de groveste, minst nøyaktige målingene. Når vi skal måle for eksempel en asfaltert vei, kan vi bruke et målehjul. Elektroniske måleapparater er mer avanserte, og vi kan måle mer nøyaktig med slike måleapparater. Målehjulet består av en stang og et telleverk. Telleverket er stilt inn etter omkretsen til hjulet og angir hvor langt hjulet har rullet. Dette er et enkelt verktøy som en person kan bruke alene, og som angir lengder med stor nøyaktighet.

Roterende laser

del 1 – anleggsteknikk

Meterstokken kan måle lengder opp til 2 meter. Den blir blant annet produsert i tre og plast. Når du arbeider utvendig og med våte materialtyper, som for eksempel betong, bør du bruke meterstokker av plast. De er mest formstabile. Meterstokker produsert i tre blir brukt til innvendig arbeid. Når vi skal måle lengre avstander, bruker vi målebånd. Målebånd måler like nøyaktig som elektroniske avstandsmålere. På større byggeplasser og anlegg blir det i dag stort sett brukt elektroniske avstandsmålere. Men målebåndet er fremdeles det mest brukte måleverktøyet på mindre byggeplasser og anlegg.

Meterstokk og målebånd

Det finnes mange ulike typer målebånd. Det kan være stålbånd med nylonbelegg, målebånd av rustfritt stål, av stål eller av plast. Plastmålebånd har som regel en lengde på mellom 30–50 m. Målebåndene er inndelt i millimeter, centimeter og meter. Målebånd har ofte en hake som kan festes i den ene enden. Da kan den brukes av en enkelt person. Målebåndet kan forandre seg med temperaturen. Det påvirker måleresultatet og målenøyaktigheten. Men for enklere målarbeider på en anleggsplass er ikke det så viktig. Det du derimot må passe på, er at du strekker båndet godt når du måler. Elektroniske måleapparater måler avstander ved hjelp av laser. Ved å måle ulike lengder beregner apparatet for eksempel volumer, arealer og vinkler.

Elektronisk måleapparat

grunnarbeid

Trappemåling Når vi skal måle opp i terrenget, holder vi målebåndet horisontalt. Hvis det er en jevn helling i terrenget, kan vi bruke Pytagoras’ setning (se under) for å finne den horisontale lengden. Da måler vi skrålengden i terrenget og deretter høydeforskjellen mellom punkt A og B. Hvis terrenget skråner sterkt, kan det være vanskelig å holde målebåndet rett ut fra de ulike målepunktene. Da kan vi bruke en stikkstang som vi stiller opp vertikalt i det laveste punktet. Vi strekker målebåndet horisontalt ut fra høyeste punkt mot stikkstangen og får da en horisontal lengde. Se figuren. Vi måler lengdene L1, L2, og L3, dernest summerer vi lengdene. Da finner vi totallengden mellom A og B.

Trappemåling

Pytagoras setning kan bare brukes i rettvinklete trekanter. I en rettvinklet trekant er én av vinklene 90°. Den lengste siden i en rettvinklet trekant kaller vi hypotenus. De to andre sidene kaller vi kateter. Pytagoras’ setning lyder: Katet2 + Katet2 = Hypotenus2

Eksempel Sidelengden til katet a på figuren er 3. Sidelengden til katet b er 4. Hva er sidelengden til hypotenusen c? Slik finner vi ut det: 32 + 42 = x2

Det gir 9 + 16 = x2 25 = x2 x2 = 25 x = √25 = 5

For å finne lengden på hypotenusen, må vi altså ta kvadratroten av 25. Da får vi 5. Svar: hypotenusen er 5. Du må bruke samme enhet (millimeter, meter eller kvadratmeter) på alle sidene i trekanten.

Trekant med kvadrater

del 1 – anleggsteknikk

Utsetting av vinkler Utsetting av rette vinkler (90°) er en viktig del av oppmåling og stikking. Å ta ut vinkler må vi gjøre i mange yrker. Det kan være alt fra uttak av vinkler for veier og grøfter, til uttak av vinkler for hvordan en glassmester skal skjære til et glass.

Å «slå med armene» – steg for steg Når vi skal sette ut vinkler og retninger for rør- og kabelgrøfter inn til et bolighus, er det nok å bruke en utstikkingsmetode som vi kan kalle å «slå med armene». Gå fram slik: • Når det er satt ut retninger ved hjelp av stikningsstenger, må du stille deg på det punktet i mållinjen som skal vinkles 90°. Se tegninger og beskrivelser. Her må du sette ned en stikningsstang. • Strekk armene ut og sikt over tomlene mot stikningsstengene. • Slå sammen armene og sikt mellom tomlene. • Slå ned en stikningsstang i retningen som vises. • Kontroller uttaket ved å gjenta prosessen flere ganger.

Å sjekke at vinkelen er 90° – steg for steg Når vi skal sette ut vinkler for et bolighus, må vi være sikre på at vinkelen er 90°. Det kan vi finne ut ved å bruke et målebånd og Pytagoras’ setning. Du skal for eksempel sette ut vinkler i en kjeller. Det gjør du slik: • Ta utgangspunkt i et kjent punkt i kjelleren. Det kan være et punkt som du tidligere har målt ut. Det kjente punktet utgjør hjørnet B. • Fra det kjente punktet måler du ut sidene. De skal ha målene 3 og 4 og blir nå katet a og b i trekanten. • For å kontrollere at hjørnet B er 90˚, skal hypotenusen c i trekanten nå være 5. Tegning av plan kjeller med kontroll av 90˚ vinkel

grunnarbeid

Nivellering Nivellering er å måle høyder. Det kan gjøres i terrenget eller på en konstruksjon. Vi nivellerer ved å sikte horisontalt mot vertikale stenger. Til å sikte horisontalt kan vi bruke en nivellerkikkert eller en laser. Som vertikale stenger kan vi bruke en nivellerstang, en meterstokk eller liknende. Det er viktig at den vertikale stanga holdes loddrett. Eksempel Vi skal bestemme høydeforskjellen h mellom punkt A og punkt B. Det gjør vi slik: • Still nivellerinstrumentet opp til om lag midt mellom punkt A og punkt B. Still deretter siktelinjen S horisontalt. Se figuren under. • Deretter sikter du mot A, der nivellerstanga holdes loddrett. Vi får da avlesningen a. Det kaller vi et baksikt. • Nå flytter du nivellerstanga til punkt B, og stiller den i lodd der. Snu kikkerten og les av høyden b. Det kaller vi et framsikt. • Nå kan du bestemme høydeforskjellen h: h = a – b. • Noen ganger tar vi også med høyden på siktelinjen. Den blir i dette tilfellet: I = Ha + a. Ha er høyden til punkt A. I står for instrumenthøyde.

Nivellerkikkert

Kikkert i skrått terreng med stikkestaver som viser en høydeforskjell S = siktelinje J = instrument

del 1 – anleggsteknikk

Nivellerkikkerten Nivellerkikkerten er et svært nøyaktig nivellerinstrument. Den består av en siktekikkert med stor forstørrelse og en kompensator. Kompensatoren sørger for at vi automatisk får horisontal sikt. Den består av tre prismer. To av dem er fast montert inne i kikkertrøret. Det tredje røret er fritt opphengt som en pendel i fire tråder. Det finnes mange ulike typer nivellerkikkerter. Noen typer har en dåselibelle. Den må sentreres ved hjelp av fotskruene. Når libellen er sentrert, vil kikkerten justere resten selv – vi kaller slike kikkerter selvhorisonterende. Det betyr at instrumentet selv stiller seg inn horisontalt. Dåselibellen gjør dermed at vi kan stille inn instrumentet raskt. Ulempen er at det kan være vanskelig å arbeide med instrumentet når det er sterke rystelser, for eksempel fra trafikk i grunnen. Kompensatoren kan da komme ut av funksjon. Det gjør instrumentet ubrukelig, og det må sendes til instrumentmaker.

En dåselibelle er en rund beholder med en glasskuleflate i toppen. Beholderen er fylt med væske med en luftblære i. Midt på glasskuleflaten er det gravert inn en ring. Når luftblæra står midt i ringen, er libellen horisontal (vannrett). Dåselibellen er ikke særlig følsom og blir derfor bare brukt til grovjusteringer.

Mange modeller tåler mye og har en knapp som vi kan kontrollere kompensatoren med. De har også god dempning. Det gjør at vi unngår at siktelinjen vibrerer ved rystelser fra trafikk.

Nivellerkikkert i bruk

grunnarbeid

Før du begynner målingen, kontrollerer du om automatikken virker: Trykk inn og slipp kontrollknappen eller knips på kikkerten samtidig som du sikter gjennom den. Kikkertbildet skal svinge ut et kort øyeblikk, for så raskt å falle tilbake til normalstilling. Når vi skal måle høyder, flytter vi som regel instrumentet fra stasjon til stasjon montert på stativet. Da er det viktig å bære stativet loddrett og passe på at kikkerten ikke blir utsatt for støt. Vær særlig varsom når stativet trykkes ned i bakken. Kikkerten er vanntett og tåler regn, men den er ikke damptett. Hvis den blir våt og kald, bør den tørkes av og lagres uten å stå i kassen.

Kontroll av kikkerten Med jevne mellomrom må du kontrollere at kikkerten måler riktig. Det gjør du best ved stadig å gå tilbake til kjente høyder eller å nivellere om igjen to ganger. Får du mistanke om feil, må du få hjelp til en grundig kontroll og justering.

Nivellerstanga Nivellerstanga er like viktig som selve instrumentet. Den avgjør ofte om nivellementet blir nøyaktig eller ikke. Stanga må ha en nøyaktig inndeling, som samtidig må være lett å lese. Inndelingen i centimeter måles på den ene siden. Det finnes stenger av aluminium og stenger der inndelingen er beskyttet av et plastbelegg. Stenger av tre utvider seg ved fuktighet og kan derfor få en feil på flere millimeter på fire meters lengde. Derfor bør stenger av tre ikke brukes ved store høydeforskjeller. Nivellerstanga har ofte en dåselibelle for vertikalstilling. Dåselibellen bør kontrolleres med jevne mellomrom.

Elektronisk høydemåling og lasere Det blir stadig utviklet nye og bedre instrumenter for høydemåling. Siktelinjen og avlesningen blir erstattet av elektronikk og laserstråler. Disse måleinstrumentene er raske og effektive i bruk og kan ofte betjenes av én person. Laserinstrumentene erstatter siktelinjen med en svært sterk og konsentrert lysstråle. Laseren sender alle lysbølgene rett fram. Da kan lysstrålen brukes som utgangspunkt for målingene.

del 1 – anleggsteknikk

t.v: Retningslaser festet på saling t.h: Maskinstyring med laser

Det finnes to hovedtyper av lasere, lasere med usynlig lys og lasere som gir synlig lys. For lasere som gir usynlig lys, må vi bruke en reflektor (mottaker) ved avlesningen. Laserinstrumentene kan utformes for spesielle formål eller for kombinert bruk.

HMS Laseren regnes som ufarlig, men unngå likevel å se rett inn i laserstrålen. Alle lasere skal ha et varselskilt med lasersymbolet og denne teksten: «Laserstråle, stirr ikke inn i strålen og se ikke direkte mot den med optiske instrumenter.»

Profiler Ved de fleste byggearbeider må vi skaffe oss en oversikt over hvor store masser som må flyttes. Da må vi lage ulike profiler av terrenget. Et profil viser terrenget skåret igjennom og sett fra siden. Da kan vi se hvordan terrenget var tidligere, og hvordan det ferdige oppfylte terrenget blir. Vi kan skjære igjennom terrenget på langs. Da får vi lengdeprofiler, som vi stort sett bruker til å masseberegne veier og grøfter eller langs et hus. Slike profiler gir en rask oversikt over hvor det må sprenges og hvor det må legges i fyllinger. For å få en mer detaljert oversikt over terrenget kan vi lage tverrprofiler. Når vi skal masseberegne veier, lager vi vanligvis et tverrprofil

grunnarbeid

Les også om profiler i boka «Bransjelære, HMS og tegning».

▲

ved hvert pælenummer. Pælenummer blir brukt som en fast bestemt avstand fra et 0-punkt. Mellom hvert pælenummer er det normalt 10 meter, hvis ikke annet er oppgitt. Som regel vil byggegrunnen være profilert før entreprenøren starter arbeidene i marken. Entreprenøren må imidlertid selv kunne kontrollere oppgitt masse og utføre profilering og masseberegning.

Profiler i byggeprosjektet Sameiet 5000 Den nederste delen av kartet viser området der boenhetene 15, 17 og 19 i Sameiet 5000 skal bygges. Det er også markert hvor på området det skal utarbeides profiler (forkortelsen PR betyr profil): PR0, PR1, PR2 og PR3. Den øverste delen vier tverrprofilene sett i forhold til terrenget. På denne måten får vi en detaljert oversikt over hvordan terrenget er, og hvor det er nødvendig å fjerne eller tilføre masser for at tomta skal bli så flat at vi kan bygge rekkehuset der. Det er ikke nødvendig å ha med PR3 som tverrprofil når tomta skal opparbeides.

Kart med profiler Sameiet 5000

del 1 – anleggsteknikk

byggeprosjektet Sameiet 5000

I forbindelse med opparbeiding av Sameiet 5000, er det mye grunnarbeid som skal utføres. Etter at grunnforholdene er undersøkt, må tomtene måles ut slik at vi vet hvor grenser, veier, grøfter, tomter og lekeplasser skal være. Vi bruker ulike måleverktøy til å måle ut tomta. Dessuten må vi kunne bruke Pytagoras’ og regne ut diagonalene.

Oppgaver 1 Sett opp en kikkert i klasserommet. Finn høydeforskjellen mellom pult og golv. Ta utgangspunkt i et fritt valgt punkt på golvet, og merk det med kritt som punkt A.

Bruk Pytagoras’ og regn ut diagonalene for klasserommet. Mål etterpå for å kontrollere at dere har regnet riktig.

2 Hvordan vil du gå fram for å måle ut ulike høyder? Sett opp en punktvis framgangsmåte.

3 Gå sammen i grupper på 4 elever. Sett basislinjer ved hjelp av tau og stoler i klasserommet. Bruk det dere har lært i kapitlet og sett ut vinkler fra basislinjene.

4 Finn ut mer om ulike elektroniske høydemålere og lasere. Bruk Internett eller produktkataloger. Lag en oversikt på den læringsplattformen dere bruker.

5 Gå tilbake til målene (“Når du er ferdig med dette kapitlet…”) først i kapitlet. Skriv en tekst til hvert av punktene.

2 Fundamentering Mål Når du er ferdig med dette kapitlet, skal du

• vite hvorfor det er viktig å fundamentere det vi bygger • ha kunnskap om ulike fundamenteringsmetoder

Innledning Alt vi bygger, må fundamenteres for at grunnen skal klare å bære den belastningen den blir utsatt for. Når vi fundamenterer, fører vi lastene fra konstruksjonen over til grunnen. Det må vi gjøre på en slik måte at konstruksjonen ikke får setningsskader.

▲

del 1 – anleggsteknikk

Les mer om laster i kapitlet om betong på side 000.

Det er tre krefter eller laster som virker på de bygningsdelene som ligger over bakken: • Egenlast: tyngden av alle bygningsdeler, som tak, etasjeskillere og vegger. • Nyttelast: tyngden av personer, inventar og annet som skal plasseres i bygningen. • Naturlast: tyngden av snø og vind på tak, vegger og balkonger.

Fundamenteringsmetoder Før du fundamenterer, må du vite hva berggrunnen inneholder, og hvilken bæreevne grunnen har. Det lærte du om i kapittel 1. Her skal vi se nærmere på hvordan vi fundamenterer. Vi skiller mellom tre fundamenteringsmetoder: • direkte fundamentering • fundamentering på fjell • dyp fundamentering

Direkte fundamentering Direkte fundamentering vil si at vi fundamenterer direkte på grunnen. Denne metoden kan vi bruke både for skrå og flate tomter. Direkte fundamentering er ofte en økonomisk fundamenteringsmetode, fordi mindre masser må graves bort.

Fundament på ulike masser

Golv

Vegg

Til masser av god kvalitet og som er stabile og kompakte, bruker vi betongfundamenter under veggene med 500 mm bredde

Vegg

På masser av sand, silt eller leire holder det å fundamentere med en såle av betong. Sålen er en fot nederst på bæreveggen, som fordeler trykket over en større flate. Den må være så bred at trykket på grunnen ikke er større enn det grunnen tåler. Er det gode og kompakte masser, holder det med en betongsåle som er 500 mm bred.

fundamentering

Jo dårligere bæreevne jordmassen har, desto større og bredere må sålen være. Dersom bæreevnen er svært dårlig, kan vi bruke en hel plate under bygget. Den fungerer som et kjellergolv. Da blir hele grunnflaten i bygget med på å føre trykket ned til grunnen.

I dårlig grunn og porøse masser bruker vi betongfundament under veggene med 1000 mm bredde

I svært dårlig grunn bruker vi betongfundament i hele husets bredde

Hvis grunnen består av bløt leire, er det ikke nok med en hel plate under bygget. Da må vi bruke andre fundamenteringsmetoder. Se neste side om dyp fundamentering.

Fundamentering på fjell Å fundamentere på fjell gir sjelden store problemer. På fjelltomter blir det ofte brukt en sprengsteinsfundamentering: Først rensker vi fjellet, graver ut løsmasser og fjerner dem fra tomta. Når vi så sprenger, må vi planlegge arbeidet slik at vi får ulike steinstørrelser. De kan vi seinere bruke til fundamenteringen. Steinen legges ut lagvis på fjellet med gravemaskin og komprimeres.

Sprengsteinsfundamentering

del 1 – anleggsteknikk

Kuldebro: sted i en bygningskonstruksjon der isolasjonen er vesentlig dårligere enn i konstruksjonen ellers.

En god steinfylling er selvdrenerende og dermed ikke telefarlig. Det betyr at vi ikke trenger å isolere mot telehiv. Men det er nødvendig å isolere mot «kuldebroer», som fører til at golvet blir nedkjølt. Dersom det er mye vanninnsig til tomta, kan vi sprenge en grøft som leder vannet bort. Da blir ikke vannet stående under konstruksjonen.

Dyp fundamentering Det er ikke mulig å komme ned til bæredyktige masser ved alle tomter. Da kan vi ikke bruke direkte fundamentering og må i stedet fundamentere med pæler eller pilarer. Det kaller vi dyp fundamentering. Forskjellen mellom pæle- og pilarfundamentering handler om hvordan arbeidet blir utført. Ved pilarfundamentering blir det gravd et hull til pilaren, slik at det kan armeres og støpes. Ved pælefundamentering blir pælen rammet ned i bakken. Det gjør vi slik: Vi heiser et tungt lodd opp i en rambukk og slipper det deretter ned på pælen. Da blir pælen slått ned i bakken. Vi skiller mellom to typer pælefundamentering: svevende pæler og spissbærende pæler.

Svevende pæler Svevende pæler blir også kalt friksjonspæler. Det er fordi pælen ikke blir slått ned til bæredyktige masser. Pælen holder i stedet konstruksjonen oppe ved hjelp av friksjonen mellom massene og pælesidene.

Svevende pælefundamentering

fundamentering

Spissbærende pæler Spissbærende pæler blir slått helt ned til bærende masser. Pælene forbindes i toppen med en pælepute støpt i armert betong. Den danner grunnlag for videre fundamentering. Før var det vanlig å bruke trepæler, men i dag blir det brukt betongeller stålpæler.

Spissbærende pælefundamentering

byggeprosjektet Sameiet 5000

Rekkehusene i Sameiet 5000 vil bli direkte fundamentert der hvor det er setninger i terrenget. De vil bli fundamentert på fjell der det er høyder i terrenget.

Oppgaver 1 Snakk sammen to og to. Se på kartet. Hvor er det nødvendig at vi bruker disse to fundamenteringmetodene?

2 Hva er forskjellen på svevende og spissbærende pæler?

3 Forklar hvorfor vi fundamenterer en bygningskonstruksjon. Bruk ordene egenlast, nyttelast og naturlast i forklaringen.

del 1 – anleggsteknikk

3 Fjell- og bergverksfaget Mål Når du er ferdig med dette kapitlet, skal du

• kjenne til maskiner og utstyr som vi bruker når vi sprenger

• kjenne til sikkerhetsarbeid i forbindelse med sprengning • vite hva vi mener med borbarhet og sprengbarhet • kjenne til prosessen ved sprengning i fjell • ha gode kunnskaper om HMS spesielt knyttet til fjellog bergverksfaget

Innledning Når du arbeider i bygg- og anleggsbransjen, vil det ofte være nødvendig å sprenge bort fjell. Det er en viktig del av grunnarbeidet. Det kan for eksempel være sprengning i forbindelse med utgraving av tomter og grøfter. Fjell- og bergverksarbeider

Ved tunneldrift må en være spesielt oppmerksom på rystelser som kan føre til skader på områder i nærheten – tunnelåpninger er spesielt sårbare

fjellog bergverksfaget

Når vi skal bygge større industribygg og boligbygg, er det ofte nødvendig å anlegge veier og tunneler. Det gjør vi for å ta hensyn til den økte trafikken som nybyggingen fører til. Da må vi også sprenge. Masser fra sprengningsarbeidene kan brukes til å opparbeide tomteområdene. Sprengning krever at du har spesialkunnskap. For eksempel må en person som skal ha ansvaret for sprengningsarbeidet, ha utdannelse som skytebas. En skytebas må blant annet ha kunnskap om sprengningsteknikk, om oppbygning av forskjellige bergarter, og om hvordan bergartene «oppfører seg» når de blir utsatt for sprengstoff.

HMS • I forbindelse med sprengningsarbeid er bruk av personlig verneutstyr svært viktig. • Følg alltid de sikkerhetsreglene som blir lagt for arbeidet. Se side 55.

fjellog bergverksarbeider En fjellog bergverksarbeider jobber med bergverksdrift eller med boring, sprengning og annet arbeid i berggrunnen. Jobben utføres i forbindelse med veier, tunneler og oppsetting av bygninger. Arbeidet omfatter oppmåling, planlegging og bruk av forskjellige anleggsmaskiner. De jobber også med å renske og sikre fjell. Hvilken utdanning og opplæring har en skytebas? Når du har fagbrev i fjellog bergverksfaget, kan du gå rett opp til en sprengningsprøve. Hvis du består prøven, kan du sende søknad om sprengningssertifikat til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Søknaden må inneholde dokumentasjon på prøven og en politiattest. (En politiattest dokumenterer blant annet at du ikke er tiltalt eller dømt for et straffbart forhold.) Sprengningssertifikatet gir deg rett til å kalle deg skytebas. Dersom du har andre fagbrev innen anleggsfag, må du ha 2 års opplæring og praksis før du kan gå opp til sprengningsprøven.

del 1 – anleggsteknikk

Maskiner Boring Når vi skal bore i fjell, bruker vi alt fra store borerigger til håndholdt boreutstyr. Borerigger består av en rigg og av borstenger og løse kroner. Dette utstyret blir for det meste drevet av trykkluft fra kompressorer. Håndholdt boreutstyr bruker vi til mindre borejobber. Det består av kompressorer, slanger, smørepotter, boremaskiner, lodd og bor.

Pukk- og grusproduksjon I pukk- og grusanlegg blir stor stein knust til mindre stein. Til det arbeidet brukes store knusere. Sikteverk sorterer steinen, slik at vi får pukk og grus i forskjellige størrelser. Pukk og grus blir brukt til underlag og som bærelag ved veibygging og under bygninger. Borerigg

Boring av hull før lading

Transportbånd (transportable og faste) blir brukt blant annet i pukkverk for å få massene opp i steinknuseren.

fjellog bergverksfaget

Sikkerhet ved sprengning Sprengningsarbeider innebærer alltid en risiko. Bruk av eksplosiver kan føre til rystelser og skader på personer og på bygninger og områder i nærheten. Steinsprut kan også forårsake skade på personer og gjenstander. Derfor må vi nøye vurdere risikoen før vi starter å sprenge. Vi må også vurdere hvor lett eller vanskelig fjellet er å sprenge (les om borbarhet og sprengbarhet på side 58). På bakgrunn av dette blir det lagt forskjellige typer planer. De skal sørge for at sikkerheten er godt ivaretatt før sprengning blir igangsatt.

Sprengningsplan Sprengningsplanen bygger på de risikovurderingene som er gjort av området der det skal sprenges. Anleggslederen utarbeider sprengningsplanen sammen med alle som er involvert i arbeidet, og verneombudet. Planen skal foreligge skriftlig og være godkjent av arbeidsgiver før sprengningsarbeidet starter.

Fordemming av tunnelåpning for å unngå steinsprut

del 1 – anleggsteknikk

Salveplan Salve: samtidig avfyring av flere borehull med sprengstoff

En salveplan skal gi en beskrivelse av hvordan boring, lading, tenning og dekking av hver salve skal utføres. Det er nødvendig for å ivareta sikkerheten og må ses i sammenheng med sprengningsplanen.

Dekningsplan Før arbeidet kan starte, må vi dekke til området som skal sprenges. De mattene vi bruker til dekkingen, må være sterke og tunge. Ofte blir det brukt lastebildekk som er sydd sammen med vaier. Hensikten med dekkingen er å forhindre steinsprut, som kan føre til skade på omgivelsene. Det er likevel viktig å slippe igjennom sprenggasser og småstein, slik at mattene ikke blir ødelagt av trykket. Skytebasen skal forsikre seg om at dekkingen er utført etter sprengningsplanen, før sprengningen begynner.

I Forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff § 10-9 og tilhørende forskrift kan du lese mer om hvordan du skal verne omgivelsene mot skade.

Tiltakshaver: den personen som bestiller og betaler for byggverket. Et annet navn for tiltakshaver er byggherre. Se også i Bransjelære, HMS og tegning, kapittel 2.

Varslings- og posteplan I sprengningsplanen skal det også være en varslings- og posteplan. Den skal fortelle hvem som har og er varslet, hvor det er satt ut poster med vakter, og hvem som står på posten. Personene som står på post, skal ha fått opplæring eller gjennomgang av postoppdraget. Skytebasen skal før han fyrer av salven, sende ut vakter i alle retninger før han varsler med sirener eller anrop. Korte støt varsler at sprengning skal skje. Et langt støt forteller at det er klart etter sprengning. Uansett skal skytebasen alltid varsle med høye og langsomme rop: «Varsko her» tre ganger, så «Fyr er det her» før avfyring, og når det er klart etter sprengningen: «Kom igjen». Ved sprengningsarbeid er det tiltakshaver som har ansvaret for sikkerheten. I praksis er det likevel vanlig at ledelsen i bedriften som skal utføre sprengningsarbeidet, overtar ansvaret.

fjellog bergverksfaget

Boring, lading og skyting Før vi begynner med å bore hull til sprengningen, er det viktig med oppmåling og utstikking. Da vet den som skal bore, hvor hullene skal bores og hvor dype de skal være. Det boremønsteret som blir bestemt, blir ofte merket opp på fjellet. Det er viktig at boringen utføres svært nøyaktig. Dersom for eksempel borehullene får feil avstand til hverandre, kan det føre til farlige situasjoner. Hvor borehullene skal være og hvor dypt vi må bore, er blant annet avhengig av hvor god borbarhet og sprengbarhet berggrunnen har. Berggrunnen er bygget opp av ulike bergarter. De består av ulike mineraler, som det kan være lett eller vanskelig å bore i og å sprenge. De viktigste mineralene i fjellet vårt er kvarts, feltspat, pyroksen og hornblende i tillegg til glimmer. Mineralene fordeler seg prosentvis i bergarten, og det bestemmer navnet på bergarten. Mengden av mineralene i bergarten og hvordan mineralene er kittet sammen, avgjør hvordan bor- og sprengbarheten er. Tunnelpåhugg med sikring av fjell rundt tunnelåpningen og vei fram til åpningen

del 1 – anleggsteknikk

Borbarhet Borbarheten handler om å vurdere hvor lett eller tungt det er å bore i fjellet. Når vi vet det, kan vi lykkes bedre med borearbeidet. Da kan vi også lettere vurdere hvor vi må fordele sprengstoffet i fjellet. I tillegg er det viktig for sikkerheten. En bergart som inneholder mye kvarts, vil for eksempel føre til stor slitasje på borekrona.

Borehull i en tunnel. Tallene angir i hvilken rekkefølge salvene skal settes av

Sprengbarhet Sprengbarhet handler om hvor lett eller vanskelig det er å få knust berggrunnen. Fjellet kan ha god, dårlig eller middels sprengbarhet. Det er vanskelig å si hvor sprengbare ulike bergarter er. Noen granitter kan for eksempel være lettsprengte, mens det finnes også granitter som nesten ikke lar seg sprenge. Disse trenger mye mer sprengstoff før de sprekker opp.

Profil med kutt og boring

fjellog bergverksfaget

Oppsprekning Norske bergarter sprekker opp på en bestemt måte. Vi sier at de har et systematisk sprekkesystem. Som regel er det to til tre slike sett i bergarten. Disse sprekkene kan føre til fare for steinsprut. Derfor må vi vite hvordan sprekkesystemet i fjellet er før vi begynner å bore.

Sprengstoffer Det finnes ulike typer sprengstoff på markedet. En skytebas må alltid sørge for å ha gode og oppdaterte kunnskaper om ulike sprengstoffer og hva de kan brukes til.

Tennere Til sprengstoffet trengs tennere for å sette av ladningen. Vi deler tennere inn i elektriske og ikke-elektriske tennere, såkalte noneltennere. Nonel-tennere består av en fenghette som vi setter inn i sprengstoffet og en tynn plastslange med sprengstoff. På enden setter vi en tennmekanisme for å sette av ladningen.

Tennere (nonel)

Tunnelarbeid Når sprengningsplanen er godkjent, er vi klar til å begynne med selve sprengningsjobben. Først borer vi nødvendige hull med boreriggen. Når vi er ferdig med boringen, må hullene lades med sprengstoff og maskiner, personell og utstyr må kjøres bort. Området sikres og salven detoneres. Til slutt blir massene gravd ut og kjørt bort. Prosessen blir repetert til vi har fått gjennomslag i den andre enden.

Fordemming Før vi setter av ladninger ved tunnelinnslag og -utslag, må vi demme opp med gummimatter for å unngå steinsprut. Det kaller vi fordemming. I tunneler blir det gjerne brukt borerigger med to eller tre bommer for boring og en bom med arbeidskorg. Hvis tverrsnittet på hullene er større enn 20 m2, kan de ferdigborete hullene lades, mens nye hull blir boret. Da er ladningen ferdig når boreriggen kjøres ut. Alternativt kan vi bruke en egen laderigg for lading av hull etter at boreriggen er ferdig med arbeidet.

Lading av hull

del 1 – anleggsteknikk

Boring og lading

Salven går

Utlasting Renskning

Inne i tunnelen Å fyre av salven er det sentrale i alt tunnelarbeid. På en måte kan vi si at vi «ødelegger» arbeidsplassen hver gang vi foretar en sprengning. Etter sprengningen blir tunnelen fylt av støv og giftig røyk og en svær steinrøys innerst i tunnelen. Derfor må vi både sørge for ventilering og sikring etter sprengningen: • Ventilering: Vi fjerner de giftige gassene ved hjelp av ventilasjonsanlegg inne i tunnelen. • Renskning: Etter sprengningen fjerner vi alle løse rester som henger igjen i vegger og tak. • Sikring: Etter renskningen blir det sprøytet betong i tunnelen for å sikre mot at det raser ned fra tak og vegger. Sprengning uten sprengstoffer

• Bor nødvendige hull.

Når vi skal sprenge mindre hull eller ved sprengning i tettbebyggelse, blir det ikke brukt eksplosive sprengmidler. Da kan vi blant annet bruke trollkraft. Det er en spesialsement som utvikler et enormt ekspansjonstrykk når vi blander den med vann. Det gir en lydløs og sikker oppsprekking av fjell og betong. Slik går du fram:

• Bland sammen trollkraften. • Lad hullene med trollkraft. • La trollkraften virke, temperaturen avgjør hvor lenge den må virke. • Når steinen er sprukket opp: bryt den fra hverandre ved hjelp av slegge og spett. • Gjenta prosessen til all stein er fjernet.

fjellog bergverksfaget

byggeprosjektet Sameiet 5000

Sameiet 5000 vil få levert masser til planering av tomtene fra tunneldriften i nærheten. Framdriftsplanen for tunneldriften er delt opp i uker. Det skal sprenges totalt 40 m tunnel i uka, noe som tilsvarer 260 billass med masser. En bil tar 16 m3 stein.

Statens vegvesen Region Vest og Vegdirektoratet

Oppgaver 1 Regn ut hvor mange kubikkmeter stein det vil bli tatt ut i løpet av en uke.

2 Jobb i grupper på 2–3 elever. Dere skal holde et foredrag om sikkerhet ved sprengning. Få med hvilke vurderinger som det er viktig å gjøre på forhånd, og hvilke planer som må utarbeides. Lag foredraget for eksempel i PowerPoint.

3 Hvorfor er det viktig å vite noe om sprengbarhet og borbarhet før vi begynner å sprenge?

4 Forklar hvordan en salverunde foregår. 5 Hvilke egenskaper tror du er viktig at en fjellog bergverksarbeider har?

del 1 – anleggsteknikk

4 Anleggsmaskinførerfaget Mål Når du er ferdig med dette kapitlet, skal du

• kjenne til de vanligste maskinene som blir brukt i anleggsteknikk, og hva de brukes til

• kunne de sikkerhetsreglene som er viktige ved bruk av maskinene

• vite hvordan du fører og tar vare på anleggsmaskinene • ha kunnskap om komprimering og hva slags utstyr vi bruker når vi skal komprimere

Innledning På et anlegg blir det utført mange forskjellige arbeidsoperasjoner, for eksempel arbeid som krever tunge løft og flytting av ulike typer masser. Til det bruker vi ulike typer maskiner, utstyr og kraner. Det er viktig å velge riktige maskiner til jobben. Setting av brøytestikk

anleggsmaskinførerfaget

Hvilke typer og hvor store maskiner vi velger, er blant annet avhengig av: • hva slags arbeid vi skal utføre. • hvor store masser som skal fjernes. • hvor stort område maskinene skal jobbe på. • hvordan arbeidsgrunnen er. Alle som skal bruke maskinene, må ha god kunnskap og ferdighet i hvordan maskinene brukes. Da kan de brukes på en trygg og riktig måte. Maskinene er kostbare i innkjøp. Derfor er det også viktig å vedlikeholde dem godt. Det gjør at maskinene varer lenge og til enhver tid er i god teknisk stand.

Anleggstruck

Anleggsmaskinfører En anleggsmaskinfører kjører store maskiner som gravemaskin, hjullaster, anleggsdumper, gravelaster, veihøvel og bulldoser. Anleggsmaskinførere vedlikeholder også maskinene og utfører variert anleggsarbeid. De måler lengder og høyder og sørger for å plassere konstruksjoner riktig på tomta. En anleggsmaskinfører bruker også ulike løfteutstyr, komprimerings- og boreutstyr. Anleggsmaskiner kan skade natur og miljø. Derfor er det viktig at anleggsmaskinførere vet hvordan de kjører maskinene slik at de unngår skade på omgivelsene. I tillegg må de ha gode kunnskaper om underlaget. Som anleggsmaskinfører kan du jobbe i store og små private og offentlige bedrifter over hele landet.

Krav til opplæring og utdannelse Det er mulig å utdanne seg til anleggsmaskinfører utenfor videregående skole, for eksempel i en bedrift. Da må du ha 32 timer teori og 40 timer praktisk opplæring i en eller flere av disse modulene: gravemaskin, bulldoser, veihøvel, hjullaster, gravelaster og anleggsdumper. Opplæringen fører fram til et sertifikat eller et kompetansebevis. For å få praktisk opplæring på anleggsmaskiner må du være 17 år eller elev på videregående skole.

Gravemaskin

del 1 – anleggsteknikk

Historie Før 2. verdenskrig (1940–45) fantes det få og enkle anleggsmaskiner. Etter krigen trengte man maskiner for å bygge opp landet igjen. Da økte antallet, og maskinene ble etter hvert mer avanserte. I Norge har vi i dag en maskinpark på ca. 35 000 enheter <OBS Kontroll>. De fleste er anleggsmaskiner, som veier fra 2–3 tonn til 30–40 tonn.

HMS • Det er viktig å bruke personlig verneutstyr når du skal føre store maskiner. • Det blir mye støv på et anlegg. Derfor skal alle maskiner ha et ventilasjonsanlegg som hindrer støv i å trenge inn i kahytten. • Det stilles store krav til sikkerhet ved bruk av anleggsmaskiner. Anleggsmaskiner kan føre til klem og støtskader. Derfor må alle som skal jobbe med og rundt maskinene, kjenne til de sikkerhetsreglene som gjelder.

Sikkerhet og bruk av maskiner Når maskinene er i drift, er det viktig at det er få personer rundt maskinen. Bare føreren og de arbeiderne som trengs for å utføre arbeidet, skal være i nærheten. Føreren må alltid vite hvor mange og hvem som er rundt maskinen.

Anleggsmaskiner kan velte En gravemaskin kan for eksempel lett bli ustabil om du løfter tungt fra feil side. Den kan også velte om du svinger og løfter for tungt samtidig. Derfor er det viktig at underlaget er stabilt. Før du begynner å kjøre maskinen, må du derfor undersøke byggegrunnen nøye, for eksempel: Hvilke jordarter består den av? Tåler grunnen vekten av maskinen?

anleggsmaskinførerfaget

Hvis du er usikker på om grunnen tåler vekten av arbeidsmaskinen, kan du prøve det ut slik: Drei førerhuset på tvers av undervognen. Der er maskinen mest ustabil. Å prøve ut dette er særlig viktig når du skal utføre tunge løft samtidig som du må svinge rundt. Gravearbeider må også alltid foregå rett foran beltene. Der er maskinen mest stabil.

Oppstart av maskinen Før du starter maskinen, må du kontrollere at den er i orden. Gå rundt maskinen og se etter feil og mangler. Er det lekkasjer av olje? Er det noen sprekker i karosseriet? Når du har kontrollert maskinen utvendig, kan du starte maskinen. Mens motoren går (varmkjøring), sjekker du om alle varslingssystemer virker og om det mangler lys i noen lamper. Varmkjøling er viktig særlig om vinteren. Produsentene av maskinene har utarbeidet egne oppstartsrutiner som det er viktig å følge. Her står det også hva du kan gjøre dersom du ikke får startet maskinen.

Lastebil med kran i arbeid med demontering av systemforskaling

del 1 – anleggsteknikk Gravemaskin med klo blir brukt i arbeidet med å rive en gammel bygning

Parkering av maskinen Etter at du er ferdig med jobben på anlegget, gjør du maskinen klar til neste dag. Det gjør du slik: • Parker aldri maskinen på bløte masser. Det gjelder hele året. Da unngår du at maskinen synker ned om sommeren eller fryser fast om vinteren. • På gravemaskiner strekker du ut gravebom og arm. • Sett skuffen i bakken, og fyll tanken med diesel. • Gjennomfør daglig vedlikehold (se nedenfor) og rett opp feil og mangler, for eksempel et punktert dekk og lavt oljenivå. Alle slike mindre feil og mangler som du selv kan utbedre, skal loggføres. Hydraulikk: her: hydraulisk system (hydraulikk er læren om hvordan væsker beveger seg gjennom rør)

• Større feil og mangler meldes inn til bedriften. Det kan for eksempel være svikt i hydraulikken, i bremser eller annet som fører til sikkerhetsrisiko. • Ha et godt renhold både inne i og ute på maskinen.

Vedlikehold For å holde maskinene i best mulig stand er det viktig med godt vedlikehold. Alle maskiner trenger service og vedlikehold. Noen ganger er det også nødvendig med reparasjoner. Hvor ofte, kan variere fra maskin til maskin. Maskiner som ikke blir godt vedlikeholdt, kan føre til farlige hendelser eller til motorhavari. Det kan gi stans i produksjonen, og det koster både tid og penger. Det daglige vedlikeholdet handler om å rengjøre maskinen og kontrollere om noen deler er utsatt for slitasje. Det er viktig at maskinføreren

anleggsmaskinførerfaget

selv utfører dette vedlikeholdet. Han eller hun vet hvordan maskinen skal virke og kan finne feil og utbedre feilen raskere. Dermed får vi lengre brukstid på maskinene og også mer kompetente og erfarne fagfolk. I tillegg til det daglige vedlikeholdet, må du gjøre annet regelmessig vedlikehold. Her må du følge de vedlikeholdsrutinene som finnes i den bedriften du jobber.

Masseforflytningsmaskiner Masseforflytningsmaskiner er maskiner som flytter masser over lengre og korte avstander. Vi skal se på noen av de vanligste maskinene.

Gravemaskiner Gravemaskinen har flere bruksområder. Vi bruker den først og fremst til å grave ut masser med og for å laste opp masser. Vi kan også bruke gravemaskiner til å planere (jevne ut) områder, for eksempel en parkeringsplass eller en lekeplass.

del 1 – anleggsteknikk

Gravemaskiner finnes i mange størrelser, fra små minigravemaskiner til store hydrauliske gravemaskiner.

Gravemaskin med belte

Type gravemaskin

Størrelse

Minigravemaskiner

1,7–5 tonn

Små gravemaskiner

7–20 tonn

Hjulgående gravemaskiner

14–23 tonn

Middels store gravemaskiner

20–40 tonn

Store hydrauliske gravemaskiner

46–86 tonn

Maskinene kan ha et understell av belter eller hjul. Gravemaskiner med belter bruker vi der underlaget består av dårlig grunn eller grov stein. Gravemaskiner med hjul blir brukt dersom vi må flytte maskinen mye mellom ulike jobber på anlegget. Gravemaskinene kan ha enten forgraver eller bakgraver. Hva vi velger, er avhengig av hvor massene som skal flyttes, er i forhold til gravemaskinen. Dersom maskinen skal flytte masser som er under bakken den står på, er det best med bakgraver. Er massene på eller over bakken, er det best å bruke en maskin med forgraver.

Bruk av gravemaskinen Grave- og masseflyttingsarbeid bør planlegges slik at vi slipper å flytte massene for mange ganger. Det koster tid og penger. Derfor bør gravemaskinen stå riktig i forhold til lastebilen eller dumperen. Bruk et rolig tempo og jevne bevegelser. Samtidig må du ha kontroll på hvor skuffen skal ved neste bevegelse.

Gravemaskinens plassering i forhold til anleggstruck

anleggsmaskinførerfaget Pigghammer

Ekstrautstyr Det finnes mye ekstrautstyr til gravemaskinen, for eksempel: • Pigghammer: brukes til å pigge (slå løs) fjell eller betongkonstruksjoner som det ikke er hensiktsmessig å sprenge. • Vibrasjonsplate eller vibroplate: brukes for å komprimere masser • Demoleringskjeft: kan brukes når vi skal rive betongkonstruksjoner

Vibro: kommer av å vibrere, som betyr å svinge fram og tilbake i små dirrende bevegelser Demolere: (moles betyr masse eller stor mengde): rive ned eller ødelegge

Hjullastere Hjullastere blir brukt til å laste opp masser som grus, jord og stein. De går på hjul og har skuffer som hovedredskap. En hjullaster kan også transportere masser over kortere strekninger, men normalt ikke over 200 meter. For lengre avstander laster de opp massene på for eksempel lastebiler, dumpere eller anleggstrucker. Hjullasterne finnes i ulike størrelser, fra små minimaskiner på 1,2 tonn til større maskiner på 9 tonn. Det finnes tre typer skuffer, som skilles fra hverandre utfra størrelsen: • Steinskuffer • Grusskuffer • Snøskuffer

Hjullaster

del 1 – anleggsteknikk

Steinskuffen er den minste skuffen, grusskuffen er noe større, mens snøskuffen er den største skuffen. Størrelsen varierer etter løftekapasiteten til maskinen. Fordi stein er tyngre å løfte enn snø, må steinskuffen være mindre enn snøskuffen. Størrelsen på skuffene vil også variere i forhold til størrelsen på maskinen. Det finnes mye ekstrautstyr til hjullasteren. Det gjør at maskinen også kan brukes til andre oppgaver. Eksempler på ekstrautstyr er pallegaffel, koster, tømmerklo og vinger til snørydding. Hjullastere har et høyt tyngdepunkt. Dermed kan kjøretøyet bli ustabilt og kan velte hvis vi bruker det feil. For å få et lavere tyngdepunkt kan hjulene fylles med væske. Det gir et bedre veigrep. Hjullaster med skuff

Hjullasteren er leddstyrt på midten. Den midterste delen styres i dag med hydraulikk.

Bulldosere Bulldosere er kraftige maskiner som skyver tunge masser framover eller til siden. Maskinen brukes til disse arbeidsoperasjonene: • Den graver ut og dytter masser over kortere avstander når vi bygger fyllinger. • Den planerer områder. • Den sprer og planerer masser som er lagt i hauger. • Den rydder områder for stein, tre og røtter og komprimerer med beltene. Bulldoseren bruker som regel belter med store overflater. Det gjør at den kan arbeide på løst eller vått underlag, der andre maskiner ikke kan ta seg fram. Bulldosere med belter finnes fra 10–12 tonn.

Bulldoser

anleggsmaskinførerfaget

Dumpere Dumpere blir brukt for å transportere masser i terrenget. De er grovere bygd enn en lastebil og er leddstyrt som hjullasteren. Forparten av maskinen er en tohjulstraktor. Bakparten har en lastekasse med en enkel aksling eller boggiunderstell. Det gjør at den kommer seg bedre fram enn andre maskiner. De fleste dumpertypene har drift på fire eller flere hjul. En dumper som har drift på alle hjulene – normalt 6 hjul – kan kjøre i stigninger på 30˚ (1 : 3). Dumpere finnes med lasteevne fra 13–250 tonn. Den mest vanlige lasteevnen ligger mellom 13–25 tonn.

Anleggstruck Anleggstrucker har en stiv rammekonstruksjon på samme måte som en lastebil. Men anleggstrucken er betydelig kraftigere. Den er bygget for å tåle dårlige anleggsveier. I Norge er den mest vanlige nyttelasten for en anleggstruck på 20, 32 og 45 tonn, men det finnes trucker helt opp i 150-tonnsklassen. Disse truckene blir stort sett brukt til gruvedrift.

Veihøvel Veihøvelen er en maskin som primært er bygd for veibyggingsarbeider. Den brukes til planering og finavretting av pukk, grus og sand. Maskinen kan også brukes til planering av slake skråninger. Dagens maskiner er som regel utstyrt med måleutstyr, for eksempel med GPS. Veihøvelen er også godt egnet til vedlikehold av grusveier, til snørydding og til å fjerne is og hardpakket snø med.

Dumper

Nyttelast: her: hvor mye et kjøretøy er maksimalt beregnet for å kunne tåle. Finavretting: Å bearbeide overflaten slik at den blir glatt og fin. GPS: fra engelsk Global Positioning System: et system som brukes til å navigere etter. Systemet er også til hjelp når vi skal rette av store flater for retninger og høyder.

Veihøvel

del 1 – anleggsteknikk

Annet maskinelt utstyr Vi skal se på noen andre maskiner og utstyr som blir brukt i anleggsfaget.

Komprimeringsutstyr Det finnes mange forskjellige typer og størrelser av komprimeringsutstyr. Felles for alle er at de brukes for å komprimere masser. Komprimering blir gjort for å hindre setninger i massene som blir lagt ut. Vi komprimerer når vi blant annet bygger grøfter, veier, bolighus, flyplasser og støttemurer.

Vibrostenger

Hva slags utstyr vi velger, varierer ut fra hva vi skal komprimere massene til. Men også størrelsen på arbeidsområdet avgjør valg av type maskiner. Det enkleste komprimeringsutstyret er en håndstamper (også kalt «jomfru»). Den bruker vi til håndstamping, når vi ikke kommer til med maskiner, som for eksempel under rør i grøfter. Her er noen eksempler på annet komprimeringsutstyr: • Vibrostamper (også kalt «hoppetusse») blir brukt på steder det er vanskelig for andre maskiner å komme til, for eksempel i grøfter. Vibrostampere finnes i ulike størrelser med en platebredde på mellom 20–30 cm. • Vibroplater blir i hovedsak brukt til mindre arbeid og på små plasser. De finnes i mange forskjellige størrelser. Vibroplater er normalt større enn vibrostamperen.

Vibroplate

• Vibrerende tromler eller vibrovalser bruker vi for å komprimere masser. • Statiske tromler, som er tromler uten vibrering. De bruker vi til å komprimere asfalt. • Beltetraktorer, som for eksempel brukes til komprimering av løse ustabile masser. Maskiner utstyrt med valser og plater kan veie fra 600 kg til 25 tonn. Slikt komprimeringsutstyr bruker vi der det stilles strenge krav til komprimeringen. Maskinene kan være med og uten vibrasjon og med og uten fjernstyring. Effekten til en vibrovalse tilsvarer omtrent fire ganger effekten til en statisk valse.

Vibroplate

anleggsmaskinførerfaget Borerigg

Borerigger En borerigg eller borevogn blir brukt til å bore hull i fjell som senere skal fylles med sprengstoff. De kan også brukes i steinbrudd. Boreriggen kan bore hull med en diameter på mellom 25–127 mm. De største maskinene blir gjerne brukt i steinbrudd der det skal skytes store salver. Når boreriggen borer i fjell, bruker den en kombinasjon av slag og rotasjon. Boreriggene er beltegående og kan i noen tilfeller være fjernstyrte. I tunnelarbeid er det egne borerigger. De kan ha påmontert flere boremaskiner for å kunne jobbe mer effektivt.

Kompressorer Kompressorer blir brukt til å drive alt fra små håndholdte maskiner til store borerigger. En kompressor er en maskin som presser sammen luft til høye trykk. Hvor mye luft den klarer å levere, blir angitt i kubikkmeter (m3). Dersom den skal drive 1–2 håndholdte borhammere, trengs det en kompressor med en kapasitet på 4 m3. Skal kompressoren drive en stor borerigg, må den ha en kapasitet på 35 m3. De kompressorene som blir brukt i anleggsfaget, har en kapasitet på 3,5 m3 til 50 m3.

Valse

del 1 – anleggsteknikk

byggeprosjektet Sameiet 5000

I starten vil arbeidet på byggefeltet handle om å grave og flytte masser. På hver tomt skal det graves og planeres slik at betongarbeiderne kan forskale og støpe grunnmurer. For å få gjort dette arbeidet trenger anleggsmaskinførerne å følge graveplanen. Disse viser hvor og hvor dypt det skal graves på tomta for at rør og elektriske kabler kan føres inn til bygningene. Når dette er kommet i bakken, skal tomta planeres og fylles med pukk og grus.

Oppgaver 1 Studer graveplanen og diskuter i klassen hvor det må graves dypest.

2 Hvilke anleggsmaskiner trenger du for å utføre arbeidsoppgavene over?

3 Jobb i grupper på 4 elever. Dere har fått i oppdrag å lage en plakat som viser hvilke sikkerhetsrutiner som er viktige ved bruk av anleggsmaskiner. Bruk gjerne bilder på plakaten.

4 Hvor gammel må du være for å kunne få opplæring på anleggsmaskiner? Finn ut hvor tunge maskiner du kan føre uten kompetansebevis.

5 Finn ut mer om ulike typer gravemaskiner. Skriv en kort tekst og legg ut på den læringsplattformen dere bruker.

6 Beskriv hvordan du må gå fram for å grave og flytte masser.

7 Kunne du tenke deg å utdanne deg Graveplan (Sameiet 5000)

til anleggsmaskinfører? Forklar hvorfor eller hvorfor ikke.

5 Vei- og anleggsfaget Mål Når du er ferdig med dette kapitlet, skal du

• ha kunnskap om hvordan du går fram for å bygge opp veier, grøfter og støttemurer

• kunne noe om de vanligste verktøyene som blir brukt • ha kunnskaper om HMS spesielt knyttet til veiog anleggsfaget

Innledning Det første arbeidet vi oftest begynner med i en byggeprosess, er arbeidet med veier og andre konstruksjoner som ligger i eller på grunnen. I dette kapitlet skal vi se nærmere på hvordan veier, grøfter og støttemurer er bygd opp, og hva det er viktig å tenke på når vi skal utføre slike konstruksjoner.

del 1 – anleggsteknikk En 7500 år gammel boplass graves ut før ny E6 kan bygges ved Svinesund

Naturen rundt og langs veiene våre blir kalt for «landets lengste hage». Statens vegvesen har ansvar for stell, biologisk mangfold, kulturminner og kulturmiljøer knyttet til veinettet.

Før vi begynner å grave for en vei eller en grøft, må vi vite hva som befinner seg i grunnen. Det kan for eksempel være kabler og ledninger for elektrisitet, vann, avløp og andre installasjoner. Vanligvis vet teknisk etat i kommunen hvilke installasjoner som ligger i de ulike områdene. Ofte vil kommunen likevel stille krav om at det søkes om gravetillatelse. Det er for å få kontroll på hvor de ulike skjulte installasjonene er. Når vi vet hvor ulike installasjoner er plassert i grunnen før vi begynner å grave, unngår vi skader på installasjonene. Slike skader kan føre til økonomiske tap og forsinkelser i byggeprosessen.

Kilde: www.vegvesen.no

Gravearbeider avdekker enkelte ganger kulturminner vi ikke kjente til. Dersom det skjer, må arbeidet stoppes umiddelbart. Vi må også melde fra til bygningsmyndigheter og Riksantikvaren. Arbeider i nærheten av verneverdige bygninger og installasjoner skal også være godkjent på forhånd.

Veibygging kan medføre store naturinngrep

veiog anleggsfaget

Det offentlige har ansvaret for veiene i Norge • Staten (regjering og Storting) har det overordnede ansvaret for veier og veibygging. Det betyr blant annet at staten utarbeider planer for veiutbyggingen i Norge. Det statlige veinettet av riksveier, som administreres av Samferdselsdepartementet, er på 10 400 kilometer (2010). • Statens vegvesen er fagetat for staten og fylkeskommunen i saker om vei og veitrafikk. Det planlegger, bygger, drifter og vedlikeholder gode og sikre trafikkløsninger. De har også ansvar for tilsyn og kontroll med dem som ferdes på veiene. Vegdirektoratet skal sørge for at Statens vegvesen

når de mål og forvalter de ressurser som Storting og regjering fastsetter.

• Fylkesveikontoret har ansvaret for fylkesveier. Det fylkeskommunale veinettet er på 44 200 kilometer. • Kommunen har ansvar for veiene i kommunen. Vegvesenet i kommunen sørger blant annet for merking, skilting, signaler og lys. Det vedlikeholder veiene, rydder snø og fjerner vegetasjon som reduserer sikten. I dette arbeidet bruker de ofte ulike typer anleggsmaskiner. Det kommunale veinettet er på 38 400 kilometer.

Veibygging og miljø Å bygge veier krever store arealer. Derfor kan veibygging føre til at vi «mister» store produktive jordbruksarealer. Noen ganger kommer også veibygging i strid med miljøhensyn, for eksempel når veier planlegges bygd i hekkeområder for fugl. Når vi gjør forandringer i naturen, kan det også føre til lokale klimaforandringer, luftforurensninger og støy. Alle planer om bygging av veier må legges ut til offentlig høring. Da kan alle som ønsker å uttale seg, få anledning til det. Sakene må også behandles politisk i kommunestyrer og fylkesting. Når det er snakk om større veiutbygginger, må de også behandles av regjering og Storting.

Hårnålssvinger ved Col de Braus i Frankrike

del 1 – anleggsteknikk Støyskjerm er ofte nødvendig som et støydempende tiltak

Støy Veibygging fører til mye støy for dem som bor og jobber i nærheten. Derfor er det viktig å kartlegge støyplagene på forhånd. Ofte er det nødvendig med ulike støydempende tiltak. Det kan være bygging av støyskjermer, støydempende isolasjon av yttervegger og skifting av ventiler og vinduer i den bebyggelsen som er berørt av støyen.

Gjenbruk av materialer Områder som vi skal bruke til veier, består av vegetasjon som trær, planter og andre organiske materialer. Du må alltid vise omtanke for vegetasjonen og for eksempel ikke hogge flere trær enn nødvendig. Vi må også ha gode planer for hvordan vi skal ta vare på avfall, og hvordan vi kan utnytte materialene godt. Gjenbruk av materialer er viktig i anleggs- og byggebransjen. Her er noen eksempler på gjenbruk: • Trær kan sages ned og bli fraktet bort til videre foredling. Da kan trematerialene komme til nytte i andre fag, for eksempel i snekkerfaget. • Når gravearbeidet starter, må vi skille ulike jordlag fra hverandre. Da kan vi bruke dem på nytt i andre virksomheter. Det øverste jordlaget er ofte matjord. Det kan for eksempel kjøres bort og brukes til å anlegge plener. • Dersom vi må sprenge i et område, kan den bortsprengte steinen bli videreforedlet på et steinknuseverk. Der blir sprengt stein til ulike korngraderinger.

veiog anleggsfaget

Historie Vei- og anleggsfaget har røtter helt tilbake til oldtiden. Særlig i Egypt og i Hellas ble det bygd veier over kortere strekninger, enten for å komme til en havn eller til en by eller tettsted. Romerriket var den første staten som anla et riksdekkende nett av kjørbare veier over lange strekninger. Hensikten var å binde de forskjellige delene av riket sammen. Da kunne militære tropper raskt forflytte seg fra sted til sted. Mange av disse veiene og anleggene kan vi fortsatt se i dag, for eksempel i Pompeii. Denne italienske byen ble begravet under aske

etter et utbrudd av vulkanen Vesuv i år 79, men ble ikke ødelagt. Store deler av byen ble gravd ut på 1860-tallet. Det første veianlegget vi kjenner til i Norge, var strekningen Kongsberg–Hokksund. Den ble bygget i perioden 1625–30. Norge fikk sin første veilov i 1824, men det var først i 1912 at biler ble en større del av trafikkbildet. I årene som fulgte, økte trafikken, og det førte til behov for flere veier. Det offentlige veinettet utgjør i dag ca. 93 000 kilometer (2006).

Bærumsveien utenfor Oslo under bygging (1935)

Veier i Pompeii Kilde: www.wikipedia.no

del 1 – anleggsteknikk

Vei- og anleggsarbeider En veiog anleggsarbeider jobber med å bygge, drifte og vedlikeholde veier. Ofte deltar han i hele anleggsprosessen. Oppgavene er varierte og omfatter blant annet utstikking og oppmåling, grunnarbeid, transport og sprengning. Vei- og anleggsarbeideren legger og sikrer vann- og avløpsnett og ufører enkelt betongarbeid. Vei- og anleggsarbeidere har en selvstendig jobb, de bruker teknisk utstyr og avanserte maskiner, og må holde seg oppdatert på bruk og vedlikehold. Som veiog anleggsarbeider kan du jobbe i entreprenørbedrifter, Statens vegvesen og i kommunene.

HMS • Når du utfører veiog anleggsarbeid, er det særlig viktig å bruke personlig verneutstyr som beskytter mot smuss og skitt. • Du må alltid sørge for å være synlig for dem som fører store maskiner. Hvis maskinføreren ikke vet hvor du og andre arbeidere er, kan det føre til farlige situasjoner, for eksempel alvorlige støt- og klemskader.

veiog anleggsfaget

Veier Klassifisering av veier Vi skiller mellom forskjellige typer veier: • Hovedveier skal dekke behovet for transport mellom distrikter, områder og bydeler. Hovedveier har få avkjørsler. Eksempler på hovedveier er Europaveier og riksveier. • Atkomstveier skal sørge for forbindelse mellom boliger, forretninger, butikksentra og industri. • Samleveier skal samle trafikken fra atkomstveier og lede den til hovedveier. • Gang- og sykkelveier skal brukes av fotgjengere og syklister. Slike veier skal være atskilt fra kjørebanen. Områder som trafikken skal kjøre gjennom, deler vi inn slik: • Spredt bebyggelse, som betyr at det er ingen eller spredt bebyggelse. • Middels tett bebyggelse, som er villabebyggelse og industri- og næringsområder. • Tett bebyggelse, som er by- og sentrumsområder der bebyggelsen er delt inn i kvartaler.

Hovedvei i middels tett bebyggelse

Gang- og sykkelvei i middels tett bebyggelse

del 1 – anleggsteknikk

I området rundt Sameiet 5000 blir det planlagt flere store byggefelt. Derfor må det også planlegges ny infrastruktur for å imøtekomme den økte trafikken.

byggeprosjektet Sameiet 5000

Oppgaver 1 Se på situasjonskartet og finn ut hvor atkomstveier kommer inn på hovedvei.

2 Hvem vil ha ansvaret for brøyting av atkomstveien i Sameiet 5000?

3 Hvilke veityper skiller vi mellom?

4 Tenk deg at du sitter i en komité som skal avgjøre hvor de nye veiene skal gå. Hvilke natur- og miljøhensyn må du tenke på? Diskuter i klassen.

5 Gå til kulturminnesøk under www.riksantikvaren. no og se om, og eventuelt hvilke kulturminner som finnes på hjemstedet eller i kommunen din. Hva må vi gjøre dersom vi finner kulturminner i grunnen der vi graver?

veiog anleggsfaget

Tekniske krav til veier Veifundamentet Veifundamentet består av tre lag: • Underbygning • Overbygning • Veidekke Til hvert av disse lagene stilles det tekniske krav til drenering, bæreevne, frostsikring og trafikkapasitet.

Underbygning Underbygningen er det nederste laget i veifundamentet. Underbygningen kan være en fylling av stein eller bestå av naturlig urørt terreng. Hvilket materiale underbygningen bygges opp av, er avhengig av den trafikkbelastningen den blir utsatt for. Underbygningen må i tillegg tåle påkjenninger fra ulike årstider, med tørke, vann og frost. Er belastningen stor, bruker vi steinfylling. Overgangen mellom underbygningen og overbygningen kaller vi traubunnen. Hvis underbygningen har dårlig bæreevne, kan vi legge ut et filterlag (en fiberduk) på toppen av traubunnen. Da skiller vi fine og grove jordarter fra hverandre. Oppbyggingen av veifundamentet

del 1 – anleggsteknikk

Overbygning Overbygningen legges på traubunnen og bygges opp lagvis. Vi bruker sterkere og mer stabile masser for hvert lag oppover mot veibanen. Først legger vi et forsterkningslag, deretter et nedre og øvre bærelag.

Polystyren: en svært vanlig og sterk plasttype, som ofte brukes i veikonstruksjoner Ekstrudert polystyren: smeltet polystyren tilsettes en gass og ekstruderes (formgis, presses til profiler) gjennom en dyse. Det fører til at massen ekspanderer (vider seg ut). Ekspandert polystyren: små kuler av polystyren ekspanderer når de blir varmet opp med vanndamp. Er kjent som isopor.

Årsdøgntrafikk (ÅDT) Det er viktig å ta hensyn til årsdøgntrafikken (ÅDT) når nye veier planlegges. ÅDT er antall kjøretøy i snitt per døgn i løpet av et år. Den blir beregnet ut fra trafikktellinger på ulike dager gjennom året.

Veioverbygning med slitelag og bindelag

Forsterkningslaget må bygges opp med masser som ikke er telefarlige, for eksempel grov pukk eller stein. Hvor tykt forsterkningslaget bør være, avhenger av hvordan underbygningen er bygget opp. Er underbygningen urørt fjellterreng, er det ikke nødvendig med forsterkningslag. Hvis underbygningen består av dårlige masser, må vi ha et solid forsterkningslag. Nedre og øvre bærelag må også bestå av masser som ikke er telefarlige, for eksempel grus eller knust stein. Hvis det er behov for et ekstra stabilt underlag, kan vi bruke asfalt som øvre bærelag. Hvor stabilt underlaget må være, er avhengig av veitypen. Det finner vi ut ved å vurdere årsdøgntrafikken (ÅDT). Det må ikke finnes telefarlige masser så langt ned som telen trekker. Men fordi frostdybden varierer sterkt i ulike områder i Norge, må vi ofte bytte ut massene med telefrie masser. Det må vi gjøre ned til en dybde på over 2 meter. I stedet for å bruke telefrie masser, kan vi bruke metoder som hindrer telen i å trenge ned i grunnen. En metode er å isolere grunnen, for eksempel med skumplast (ekstrudert eller ekspandert polystyren) eller lettklinkergrus.

veiog anleggsfaget

Veidekke Veidekket må tåle påkjenninger fra trafikk, men også fra naturen, som kulde, sol, frost og liknende. Det består av et bindelag og et slitelag. Bindelaget skal danne et stabilt og jevnt underlag for slitelaget. Bindelaget må derfor være av god kvalitet. Da sikrer vi at slitelaget varer lenge. Bindelaget kan for eksempel bestå av asfaltert grus eller betong.

Vei som må tåle store belastninger

Asfaltert grus: grus som er blandet med bitumen som bindemiddel. Bitumen er et seigt og svart stoff.

Slitelaget er det øverste laget i veidekket. Det skal tåle direkte slitasje fra trafikken, for eksempel fra biler med pigger og kjettinger, brøytebiler, store vogntog og liknende. Da er det viktig med en jevn overflate. I tillegg må slitelaget ha tilstrekkelig tverrfall.Se figuren under. Det sikrer god avrenning av veien. Slitelaget kan bestå av grus, asfalt eller betong.

Oppbygningen av en vei – tverrfall

del 1 – anleggsteknikk

Komprimering Underbygningen, overbygningen og slitelaget bygges opp gradvis. For å unngå setninger i konstruksjonen er det viktig at hvert lag komprimeres godt. Det kan vi for eksempel gjøre med valser, vibrovalser eller beltegående gravemaskiner.

Grøfter Vi bygger grøfter for å lede vann bort fra veibanen. Det finnes to typer grøfter, åpne og lukkede: • Åpne grøfter koster ikke så mye å anlegge og er enkle å vedlikeholde. En åpen grøft bedrer oversikten i kurver og gir god mulighet for å lagre snø vinterstid. Ulempen er at åpne grøfter krever mer plass og kan bli dype. Det kan føre til fare for trafikantene. • Lukkede grøfter krever mindre plass og gir bedre sikkerhet for trafikantene. Ulempen er at kostnadene ved bygging og vedlikehold er større. Det er tiltakshaver som bestemmer om det skal være åpne eller lukkede grøfter.

veiog anleggsfaget

Å bygge en vei – steg for steg Slik går du fram: • For å sikre et godt underlag for overbygningen er det viktig å plassere ut en traubunn. Den kan bestå av naturlige faste masser eller nye grove masser, som blir lagt ut for å danne traubunnen. Dette kan vi gjøre for eksempel med gravemaskiner og dosere. • Legg ut et filtlag (fiberduk) på toppen av traubunnen. Den skal sikre at jordmasser ikke blander seg med de nye massene som legges. • Nå kan vi bygge opp overbygningen. Legg først ut forsterkningslaget og avrett det. Pass på at filterlaget ikke blir skadet ved utlegging og avretting. • Tipp massene på den delen som er avrettet. Da unngår vi belastning på filterlaget. Skyv deretter massene forsiktig utover, for eksempel med en bulldoser. • Legg massene med fall i lengderetningen av veien og på tvers av veien, og komprimer etterpå. Kontroller med rettholt, laser eller GPS-styrte maskiner, som veihøvel og kikkert. I byggebeskrivelsene står det hvor stort tverrfallet og fallet i lengderetningen skal være. • Nå kan vi legge ut bærelaget. Det skal også legges ut med fall og komprimeres. • Slitelaget legges ut til slutt. Sørg for godt fall og komprimer. Hvilket materiale slitelaget består av, bestemmer hvilke maskiner vi bruker til å legge det ut. For asfalt kan vi bruke en utleggermaskin og en vibrovalse.

Dumper på anleggsvei henter masse

del 1 – anleggsteknikk

Det skal bygges en atkomstvei til rekkehusene. Den vil hovedsakelig ha kjøring til og fra rekkehusene.

byggeprosjektet Sameiet 5000

Oppgaver Jobb i grupper på 4 elever. Dere skal planlegge veien. Presenter resultatet for klassen etterpå.

1 Når det skal bygges nye veier, må vi ta hensyn til årsdøgntrafikken (ÅDT). Finn ÅDT for en hovedvei i området der du bor.

2 Diskuter hva slags fyllmasse underbygningen bør bestå av. 3 Beskriv hvordan dere vil bygge opp overbygningen. 4 Hva må dere gjøre for å hindre at det finnes telefarlige masser i grunnen?

5 Hvorfor er det nødvendig å komprimere hvert lag i veifundamentet? 6 Lag en skisse over veifundamentet og sett navn på de ulike delene.

Grøftearbeid I grøftene skal det legges vann- og avløpsrør, men også elektriske og optiske fiberkabler. Det er viktig at dette arbeidet gjøres grundig og nøye, slik at rørene og installasjonene kan ligge stabilt og frostfritt i mange år. Da hindrer vi at skader oppstår over tid.

Kum og avløpsrør

HMS Det er mange farer forbundet med gravearbeider. Derfor må vi legge stor vekt på sikkerheten. Arbeidet må utføres på en faglig forsvarlig og profesjonell måte, slik at vi unngår skader på mennesker og maskiner. Statens arbeidstilsyn har gitt ut Forskrift om graving og avstivning av grøfter og en veiledning til forskriften. Her stilles det en rekke krav til arbeid med grøfter. Det må for eksempel være én eller flere rømningsveier. Det skal også lages en plan for grøfter som er dypere enn 2 meter. Forskriften finner du på www.lovdata.no og på www.arbeidstilsynet.no.

veiog anleggsfaget

Høyder og fallforhold Når vi skal grave grøfter, er det viktig å sette ut høyder og retninger. Utgangshøydene blir satt med nivellerkikkert. I dag blir det stort sett brukt laserverktøy som viser både høyder og retninger, men arbeidet kan også utføres ved hjelp av salinger. Det er stolper eller pæler som settes fast i grunnen. Når vi sikter fra den ene stolpen til den neste, kan vi se retningen det skal graves i. På stolpene er det satt et merke som angir en fast avstand ned til grøftebunnen. Før vi legger rørene i grøfta, må vi kontrollere grøftebunnen. Den skal sikre et stabilt underlag for de installasjonene som skal legges i grøfta. Bunnen må derfor graves med et jevnt fall. Vi legger ut gode friksjonsmasser og komprimerer godt etterpå. Hvor bred grøfta skal være, er avhengig av hvor mange rør og andre installasjoner som skal legges i grøfta. Normalt må det være 200 mm fra grøfteveggen til første rør og 150 mm mellom hvert enkelt rør. Se figuren til høyre.

Grøft med rør – minimumsavstand mellom rørene og minimumsdekning av rørene

Utgraving av masser

del 1 – anleggsteknikk

Hva består en grøft av? En grøft består av ledningssone og overdekning.

Ledningssone Muffe: kort rørstykke som brukes for å skjøte to rør.

Ledningssonen er det området røret eller andre installasjoner, for eksempel muffer, legges i. Se figuren nedenfor. Ledningssonen består av flere lag: nedre fundament, øvre fundament, sidefylling og vernelag. • Nedre fundament består av friksjonsmasser som grus eller pukk. Dette laget skal minimum være 150 mm tykt. Det kan bestå av en korngradering mellom 8–50 mm (for plastrør 8–32 mm). Under muffer skal det minimum være 100 mm tykt. • Øvre fundament. Rundt nedre halvdel av røret er det viktig at massene fyller godt rundt. Det gjør vi ved å stampe eller stikke ved siden av rørene. Vi bruker samme slags masse som ble brukt til nedre fundament. • Sidefyllingen går fra øvre halvdel av røret til toppen av røret. Også her er det viktig å stampe. Det gir god kontakt mellom røret og sidefyllingen. • Vernelaget er normalt 300 mm tykt. Det skal beskytte røret mot trykket som blir påført fra oppfyllingsmassene. Vernelaget er også en del av overdekningen.

Ledningssone

Overdekning Overdekningen legges over vernelaget. Overdekningen blir lagt ut med gravemaskiner til tykkelsen over rørene er på 700 mm. Deretter kan resten av massene tippes direkte fra lastebil. På den måten unngår vi brudd på røret eller installasjonen.

veiog anleggsfaget

Ulike typer grøfter Vi skiller mellom grunne grøfter, grøfter i fjell og grøfter i løsmasser.

Grunne grøfter Når vi graver grunne grøfter, er det viktig å ta hensyn til telen som kan oppstå i grunnen om vinteren. Hvis vi ikke graver ned til telefri dybde, rundt 2 meter, må vi gjøre tiltak som hindrer at installasjonene fryser. Vi kan for eksempel isolere rørene. Da tar vi vare på varmen som vann og spillvann avgir, og forhindrer på den måten frost i rørene.

Snøsmeltematter

En annen metode er å legge termostatstyrte varmekabler i grøfta. Disse virker bare når temperaturen faller under et visst nivå. Ulempen er økt strømforbruk og dermed høyere kostnader over tid.

Grøfter i fjell Fjellgrøfter gir stabile masser og skaper dermed få problemer. Ulempen er at vi må sprenge først. I en fjellgrøft er det viktig at grøftebunnen er jevn, og at grøfteveggene er slette. Grøfteveggen sikrer vi ved å renske veggene for løssteiner. Sørg også for at løsmasser blir lagt i god avstand fra grøfta. Det skal minimum være 1 meter fra grøftekanten til foten av løsmassene, altså der løsmassene slutter (fyllingsfot). Da unngår vi at de raser ned i grøfta. Hvor stor avstand det skal være mellom grøftekant og fyllingsfot kan du lese om i § 6 i Forskrift om graving og avstivning av grøfter.

Grøfter i løse masser Når vi graver i løse masser, må vi sikre at massene holder seg stabile under utgravingen. Derfor er det viktig at vi undersøker terrenget i og rundt området før vi begynner å grave. En enkel befaring på stedet kan gi svar på mye, for eksempel: Hva slags grunnforhold er det på stedet? Er det synlig fjell? Hva slags jordarter er det der? Er det konstruksjoner i området rundt grøfta som kan føre til store belastninger på grøfta? I tillegg må vi vite hvordan grunnvannsstanden er, hvilke nedbørsmengder det er på stedet, og hvor dyp, lang og bred grøfta skal være. Hvis dybden på grøfta er mindre enn 4 meter, er det tilstrekkelig å ta enkle jordprøver. Da kan vi bestemme jordarter, grunnvannsstand og topografi. Ved dypere grøfter må mer omfattende prøver utføres på laboratorier.

Topografi: her: beskrivelse av hvordan terrenget er i et landområde

del 1 – anleggsteknikk

Avstivede grøfter Når vi graver en grøft, må vi sikre at grøftesidene ikke raser ut. Større deler av terrenget kan også skli ut og føre til farlige situasjoner. Derfor må vi avstive grøfta. Se figuren nedenfor. Som du så på siden foran, må løsmasser legges minst 1 meter fra grøftekanten. Da er det liten risiko for at de raser ned i grøfta. Jo dypere grøfta er, jo lenger må den frie avstanden være fra grøftekanten til fyllingsfoten. Grøfter med vertikale sider skal avstives når vi graver i silt og sand. Når grøfta har loddrette sider og er dypere enn 2 meter, må vi også avstive grøfta. Avstivningen er avhengig av hva slags jordmasser det skal graves i, og hvor godt jordmassene bevarer stabiliteten under graving.

Avstiving etter graving

veiog anleggsfaget

Vi skiller mellom tre hovedmetoder: • Avstivning umiddelbart etter graving. Denne metoden brukes i tørrskorpleire og god morene, som er stabile under graving. Vi graver ut grøfta og så stiver vi den av. • Etappevis graving bruker vi for å unngå at grøfteveggene raser ut. Det kan være tilfellet når jordmassene har en viss stabilitet, men ikke nok til at grøfteveggene kan stå uavstivd i full høyde. Vi bruker denne metoden når vi graver i bløte leirearter, sand og jordarter med noe stabilitet. Ved etappevis utgraving kan vi ikke grave ut grøfta i full høyde, så underveis i graveprosessen må vi avslutte gravingen for å stive av grøfta. Deretter kan vi fortsette med gravingen. • Spunting. Før vi begynner å grave, slår vi ned spuntvegger, som sikrer at grøfteveggene ikke raser ut. Vi bruker spunting når vi skal grave i bløt leire og sand. Når vi graver i sand og silt, hender det at bunnen presses opp, såkalt «oppkoking». Det kan forekomme når vi graver under grunnvannsstanden. For å unngå dette må vi spunte minst dobbelt så langt under grøftebunnen som grøftebunnen er under grunnvannsstanden. Bunnen kan også bli presset opp når vi graver i leire. Det kan skje dersom trykket fra leiren i bunnen blir større enn skjærfastheten. For å unngå dette må vi plassere oppgravde masser i god avstand fra grøfta.

Spunting før graving

Oppgravd masse: masser som blir tatt opp av grøfta Spuntvegg: støttende vegg av planker, betongpæler eller stålbjelker som slås ned i grunnen

Spunting i leire

del 1 – anleggsteknikk Uavstivet grøft i oppsprukket leire

Uavstivede grøfter Når vi graver grøfter som ikke avstives, er det viktig at grøfteveggene utføres med en helling. Det forhindrer at grøfteveggene og terrenget rundt raser ut. Når vi bestemmer hvor stor helling grøfteveggen skal ha, må vi ta hensyn til hvor god fasthet jorda har, grunnvannsstanden og hvilken dybde grøfta skal ha. Hvis vi treffer på bløte leirelag, vannførende silt eller sandlag når vi graver, må vi stoppe gravingen og undersøke forholdene før vi graver videre. Tabellen under viser anbefalt helling på uavstivede grøfter: Jordart

Maks helling

Grus, ved graving over grunnvannsstand

1:1

Sand og silt, ved graving over grunnvannsstand

1 : 1,5

Grus, ved graving under grunnvannsstand

1:2

Sand og silt, ved graving under grunnvannsstand

1:3

Tørrskorpe, dybde mindre enn 2 meter

Vertikal

Tørrskorpe, dypde mer enn 2 meter

1,5 : 1

Vinterarbeid Når vi graver grøfter om vinteren, må vi hindre at det kommer tele i bunnen av grøfta. En metode er å dekke til med plastbelagt mineralull eller matter av skumplast. Hvis bare deler av grøftebunnen er frosset, kan vi legge ut såkalte varmetunneler. Det er elementer i bredder fra 0,6 meter til 2,25 meter. Mellom bakken og elementene blåses det inn varmluft fra et aggregat. Alternativt kan vi bruke isolerte matter med innlagte varmekabler.

veiog anleggsfaget

Rør Vi bruker mange ulike typer rør til vann, avløp og overflatevann. Rørene kan være laget i plast, betong eller støpejern. I Norge stilles det strenge krav til kvaliteten på rørene. Det skal sikre at vannkvaliteten inn til boliger og andre installasjoner er god. Like viktig er det å hindre at avløp og overflatevann lekker ut i terrenget.

Plastrør I dag er det stort sett plastrør som blir brukt til grøfter og veier. Sammenliknet med betongog støpejernsrør har plastrør mange fordeler. De er lette å legge og kan koples sammen med ulike typer av muffer og klemmer. Plastrør er lettere i vekt og er mer motstandsdyktige mot korrosjon. Dermed har rørene god holdbarhet over tid og sikrer god kvalitet utfra de kravene som er satt til rørnettet i Norge. Det finnes ulike plastrør i ulike plastmaterialer, for eksempel polyvinylklorid (PVC), polyetylen (PE) og polypropylen (PP): • PVC–U–rør er et stivt rør som ikke er tilsatt stoffer for å mykne røret. Rørtypen brukes der temperaturen er mellom + 10 °C og + 50 °C og er det vanligste røret i industrielle rørsystemer. • PE-rør er en rørtype som egner seg godt til sjøledninger og til trykkrørsystemer. Røret brukes også innenfor industri, kommunalteknikk og havbruk.

Isolerte fjernvarmerør under installasjon

Kommunalteknikk: fellesnavn på all infrastruktur i kommunene, for eksempel veier, vannforsyning, elektrisitet, kloakkanlegg og avfallshåndtering

del 1 – anleggsteknikk

• PP-rør har lav egenvekt. Dermed er det lettere både å transportere og montere. Røret er bestandig mot syrer, baser og løsningsmidler. PP-rør egner seg derfor godt til bruk innen kjemisk industri og legemiddelindustri. Rørene tåler temperaturer opp til 110 °C. PP-rør kan sveises sammen, men ikke limes. • GRP-rør (glassfiber reinforced (forsterket) polyester) er et rør som er forsterket – armert – med glassfiber. GRP kan brukes innenfor mange felt, for eksempel i grøfteinstallasjoner for drikkevann, avløp og overflatevann. Røret blir også brukt i offshore, legemiddelindustri og kraftverk. Isolerte rør for fjernvarme

Betongrør Betongrør er mye tyngre enn plastrør. Derfor trengs det maskiner for å legge rørene ut i grøftene. Fordelen med betongrør er at de har høy egenvekt. Det sikrer god stabilitet og god styrke. Dermed tåler rørene godt de påkjenningene som de blir utsatt for.

Spillvann: avløpsvann fra boliger og industri, som regel forurenset

Betongrør brukes hovedsakelig til avløps-, drens-, overvanns- og spillvannssystemer. Betongrørene kan leveres med innstøpte pakninger for sammenføyning, såkalte IG-rør.

Legging av betongrør på nedre fundament av grus

veiog anleggsfaget

Legging av støpejernsrør i grøft

Støpejernsrør De støpejernsrørene som blir brukt i dag, er såkalte duktile støpejernsrør. Duktil betyr at røret er formbart og elastisk. Dermed er de mer robuste enn støpejernsrør som ble produsert tidligere. Duktile støpejernsrør tåler store ytre belastninger uten at rørene sprekker opp eller glir fra hverandre.

Å grave en grøft – steg for steg Slik går du fram:

Forarbeid • Oppmåling og utstikking: Ta utgangspunkt i et fastmerke som er angitt på kart eller tegning. Utstikking kan den enkelte arbeider gjøre fra et kjent fastmerke • Retnings- og høydestikk: For å sikre retningen det skal graves i, settes det ut retnings- og høydestikk. Det kan bli gjort av den enkelte arbeider, men på større anlegg kan det være stikningsingeniører som har gjort dette. • Grunnundersøkelser: Før vi går i gang med selve gravearbeidet, er det viktig å undersøke grunnen. Grunnundersøkelser avdekker hvilke masser vi skal arbeide med. Da kan vi også bestemme hvilke typer maskiner og verktøy vi skal bruke. Fjell må vi sprenge bort, mens løse masser kan graves bort. Grunnundersøkelsene gir også svar på hvordan grøfta bør opparbeides. Må det spuntes eller kan grøften være uavstivet? • Salinger: Nå må vi sette opp salinger i hver ende av grøfta. Det gjør vi for å kunne kontrollere nivået på grøftebunnen underveis. Alternativt kan vi bruke GPS-utstyr manuelt eller påmontert maskiner, eller en rørlaser for å kontrollere nivået på grøftebunnen.

rørlaser Rørlaser er en retningslaser som vi kan bruke for å stille inn ønsket stigning eller fall, ut fra et digitalt telleverk.

del 1 – anleggsteknikk

Gravearbeidet

krafse

• Oppgravde masser: Bruk anleggsmaskiner for å ta bort massene i grøfta. Vurder hele tiden underveis om det er behov for ekstra avstivning eller økt hellingsgrad på grøfteveggene, for å ivareta sikkerheten. Det gjelder både for uavstivede og avstivede grøfter. • Fallforhold: Bunnen må graves ut med riktig fallforhold. Her må vi ta utgangspunkt i det som er bestemt i arbeidsbeskrivelsen. Når grøfta er ferdig utgravd, må du kontrollere om bunnen har riktig fallforhold. Krafse brukes til planeringsarbeid og grøftearbeid

• Legg duk mellom de ulike jordartene dersom det er fare for at finmasser over tid kan blande seg med de grovere massene. • Nedre fundament: Nå kan vi legge ut fundament for røret eller installasjonen. Bruk en krafse og rive for å trekke ut massene i grøfta. • Komprimer massene. Det kan du gjøre med en vibrasjonsstamper eller en vibrasjonsplate. Kontroller ut fra høydestikkene eller ved bruk av rørlaser.

Innstikksmerke

Legging av rør • Bruk en stålrive for å løsne det øverste laget før rørene legges. Det gjør vi for å sikre at rørene legger seg godt i fundamentet. Husk at det må graves ut for muffene. • Vi begynner normalt å legge ut rør fra den laveste delen av grøfta. Muffene skal ligge oppover. • Trekk rørene sammen med et sammentrekningsverktøy, slik at innstikkmerket synes (se figuren under). • Når vi har lagt rørene, legger vi ut det øvre fundamentet. Det er viktig å fylle godt rundt rørene med tilsvarende jordmasser som er blitt brukt til det nedre fundamentet.

Rør med innstikksmerke

• Komprimer forsiktig rundt rørene slik at de ligger stabilt.

Sammentrekksverktøy

Parallellsaling

veiog anleggsfaget

• Legg deretter sidefyllinger og komprimer rundt rørene. • Legg ut vernelaget. Det skal være minimum 300 mm. Vi komprimerer bare dersom tykkelsen er over 500 mm. Da unngår vi brudd eller skade på røret eller installasjonen. • Fyll deretter opp grøfta med oppfyllingsmasser til beskrevet høyde.

Uteområdet Uteområdet rundt bygg og andre konstruksjoner har stor betydning for trivsel, miljø og for hvor praktisk bygget er å bruke.

Når det bygges større prosjekter som boligblokker, veier, hoteller og kontorlokaler, er det som regel en landskapsarkitekt som står for planleggingen av uteområdet. For de fleste eneboliger er det eieren selv som både planlegger og opparbeider uteområdet.

I planlegging av uteområder må vi ta hensyn til hvilke belastninger bygget og uteområdet kan bli påført. Vi må også ta hensyn til telefaren. Hvis vi ikke gjør det, kan vi forkorte levetiden og kvaliteten på både bygget og uteområdet.

Støttemur

100

del 1 – anleggsteknikk

Støttemurer Norge er et kupert land med store høydeforskjeller. Noen ganger er forskjellene så store at vi ikke kan legge en skråning. Da kan vi bygge en støttemur. Støttemurene må utføres slik at de ikke dominerer i landskapet. I dag er det vanlig å lage støttemurer i betong eller naturstein. Vi deler ofte støttemurer inn i to hovedtyper: vinkelstøttemurer og gravitasjonsmurer.

Vinkelstøttemur En vinkelstøttemur er en slank konstruksjon. Den utnytter vekten fra massene bak muren for å holde seg på plass, se figur 000. Vinkelstøttemuren lages oftest som en vegg som er fast forbundet med en såle. Sålen ligger innvendig mot jordsiden. Noe av sålen kan også ligge utvendig mot luftsiden.

Vinkelstøttemur

Det er vanlig å legge veggen med et fall på 20 : 1 inn mot jordsiden. Vinkelstøttemurer blir utsatt for store krefter i overgangen mellom såle og vegg. Derfor må det armeres spesielt i dette området. Normalt blir det brukt 12 mm kamstål som armering. Den legger vi i underkanten av sålen og i bakkanten av veggen. Vinkelstøttemurer lages i betong, enten i form av elementer eller som plasstøpt konstruksjon.

Gravitasjonsmur En gravitasjonsmur er en massiv konstruksjon. Den holder seg på plass ved hjelp av sin egen tyngde. Se figuren på neste side. Gravitasjonsmurer blir vanligvis produsert i betong eller naturstein.

veiog anleggsfaget

Naturstein har blitt brukt til gravitasjonsmurer i flere tusen år. En riktig utført mur kan stå i mange hundre år. Det er derimot viktig med godt håndlag og formsans for å oppnå et pent og stabilt resultat. En gravitasjonsmur med naturstein blir lagt med ulike steinstørrelser. Da kan det være krevende å utnytte steinenes naturlige former og størrelser. Murer av betong kan være enten plasstøpte gravitasjonsmurer eller bestå av betongelementer. Plasstøpte gravitasjonsmurer blir normalt ikke produsert høyere enn 2 meter. Høyere murer ville koste for mye. Gravitasjonsmurer av betongelementer blir gjerne murt opp til en høyde på 5 meter. Slike blokker veier mellom 50–350 kg.

Fundamentering av støttemurer

Gravitasjonsmur

Alle typer støttemurer må fundamenteres godt. Det er viktig at fundamentene er frostfrie. Ofte må de også dreneres for å unngå telehiv. Da legges det inn drensrør under fundamentet. Bak støttemurene må det legges drenerende masser. For å unngå at finstoffer vaskes inn i massene, bruker vi filterduk for å skille de drenerende massene fra finstoffene. Konstruksjonstype og høyde på muren påvirker hvor bredt fundamentet må være. Ved natursteinsmurer kan fundamentbredden være så stor som 2/3 av murens høyde.

Belegningsstein Vi kan bruke ulike steinprodukter i stedet for asfalt og grus på arealer for transport og åpne plasser. Eksempler på slike produkter er skifer, betongstein og brostein.

Fundamentering av støttemur

Brosteinsgate

101

102

del 1 – anleggsteknikk

Skifer Skifer deles i to produkter, bruddheller og skiferplater: • Bruddheller er skifer som har en uregelmessig form. De hogges til på plassen. • Skiferplater er ferdig tilpasset og blir levert i ønskede størrelser. Skiferplater er mye brukt på åpne plasser og som inntrinn i trapper.

Brostein Brostein er naturstein som blir levert i ulike størrelser, som små gatestein og stor gatestein.

Betongstein Skifer

Betongstein kommer i mange ulike former, dimensjoner og farger. Det gir ulike overflater på områdene som blir belagt med stein.

Kantstein Kantsteiner er ofte av naturstein, men kan også være laget av betong.

Å legge belegningsstein – steg for steg For at belegningssteiner skal ligge over tid, blir det lagt ut et settelag. Det skal jevne ut små ujevnheter i bærelaget og i steinen. Settelaget skal også fordele trykket fra steinen mellom stein og bærelag. Tykkelsen på settelaget skal være 30 mm +/− 10 mm. Gå fram slik: • Legg ut et settelag med en tykkelse på 30 mm. Settelaget må være steinfritt. • Skill settelaget og bærelaget med fiberduk. Da blander ikke settelaget seg med bærelaget.

Område lagt med betongstein

veiog anleggsfaget

lirer

rettholt

Lirer: et hjelpemiddel som vi bruker for å få riktig høyde. Det kan for eksempel være bord som er lagt slik at den øverste kanten av bordet er den samme som høyden på settelaget.

Rettholt: er som regel laget i aluminium og ser ut som et stort vater.

• Legg ut lirer for å sikre en jevn høyde. Kikkert eller rettholt kan også brukes til å sikre høyder. • Komprimer settelaget med en vibrasjonsplate. • Legg steinen med en fugebredde på mellom 2–5 mm. Da kan du enkelt justere avstand og plassering av steinene og samtidig sikre gode fuger. • Bruk snor for å legge steinene i en rett linje. • Fei fugesand ned i fugene når steinene er lagt ut. Fugesanden skal sikre kontakt mellom steinene og skape et mer stabilt dekke. Bruk tørket naturstein. • Komprimer, for eksempel med en vibrasjonsplate. Vær oppmerksom på at vibrasjonsplate setter merker i steinen. For å unngå dette må vi bruke en vibrasjonsplate av kunststoff. • For å sikre lang levetid på belegningsteinen bør vi etterfylle med fugesand hvert år i ti år.

Grunnen under Sameiet 5000 vil, som nevnt tidligere, bestå av mye fjell. For å kunne planere områder i et skrånende terreng er det nødvendig med støttemurer. Når støttemurene er laget, fyller vi på med masser, og området kan planeres ut og belegges med belegningsstein.

byggeprosjektet Sameiet 5000

Oppgaver 1 Diskuter i klassen hvilke grøfteløsninger som dere kan bruke.

2 Hvordan kan dere sikre at grøftene blir frostfrie? 3 Hvor dype grøfter kan du grave uten avstivning?

4 Lag en skisse av en vinkelstøttemur og forklar hvilke masser du bruker rundt den. Hvor i konstruksjonen vil du legge armering? Grunngi svarene dine.

5 Forklar hva en bruddhelle i skifer er. Hvordan ser den ut?

103

104

del 1 – anleggsteknikk

6 Asfaltfaget Mål Når du er ferdig med dette kapitlet, skal du

• ha kunnskap om hva asfalt består av • vite hvordan asfalt blir produsert • ha kunnskap om hvordan vi legger ut asfalt • kjenne til det utstyret vi bruker for å legge ut asfalt • ha kunnskaper om HMS spesielt knyttet til asfaltfaget

Innledning Asfaltdekker brukes på alle typer veier og for alle trafikkbelastninger. Vi bruker asfaltdekker for eksempel til dekker på flyplasser, parkeringsplasser, boligområder, dambygninger, idrettsplasser, gangveier og sykkelveier. Årlig legges det ut ca. 5 millioner tonn asfalt i Norge. Asfalt består av rene naturprodukter, som jordolje og steinmaterialer. Det gir overflater som er rene og lette å vedlikeholde. Asfalt kan også gjenbrukes (se side 000). Å produsere og legge asfalt krever mye energi og høye transportkostnader. Det er en stor utfordring for miljøet. Derfor jobbes det mye for å få ned energiforbruket og redusere miljøforurensningen.

asfaltfaget

Asfaltør En asfaltør legger asfalt på veier og uteområder. Asfaltdekker har mange bruksområder, og asfaltører må ha gode kunnskaper om underlaget før de begynner å asfaltere. De planerer underlaget, betjener asfaltblandeverk og utfører laboratoriearbeid. Asfaltørene utfører enklere stikkings- og oppmålingsarbeider. De betjener asfaltblandeverk og vedlikeholder maskiner og utstyr. Som asfaltør kan du jobbe i Statens vegvesen, i kommunene eller i ulike entreprenørfirmaer. Du kan være ansatt i store og små bedrifter over hele landet, både private og offentlige. Asfaltørene jobber sammen som et team – et asfaltlag. Ofte reiser et asfaltlag fra sted til sted og kan dermed få se ulike deler av landet.

HMS • Bruk alltid personlig verneutstyr når du legger ut asfalt. • Asfalt inneholder blant annet stoffet bitumen. Det er et brannfarlig stoff, som kan føre til store brannskader når asfalten blir varmet opp. Derfor er det viktig å arbeide slik at du unngår å få asfalt på arbeidsklær og hud. Vernebriller og brannhemmende arbeidstøy er svært viktig. Arbeidshanskene bør også være brannhemmende og bør tette godt rundt håndleddet. • Bruk alltid tykke sko eller støvler som tåler høy varme. Når du må ligge på kne, er det viktig med knebeskyttere og vanntette kneunderlag. • Som asfaltør arbeider du med store maskiner når du legger ut og komprimerer asfalt. Hvis du bruker maskinene feil, kan du få store klemog vridningsskader. Bruk derfor ikke slike maskiner uten at du har fått opplæring i bruk av den enkelte maskinen.

Dersom uhellet likevel skulle være ute: • Dersom du får varm asfalt på huden: Fjern løst tøy som er blitt skittent av bitumen. Skyll deretter med mye vann og kontakt lege. Ikke fjern smeltet materiale som sitter fast i kroppen. • Dersom du får varm asfalt på øyet: Skyll straks med store mengder vann, hold øyelokkene fra hverandre og oppsøk lege.

105

106

del 1 – anleggsteknikk

Historie Asfalt har blitt brukt som byggemateriale i flere tusen år. Som veibyggingsmateriale var det brukt allerede på 1800-tallet. I USA begynte man allerede rundt 1840-tallet å legge asfalt på veier og gater. I Norge ble det så tidlig som i 1870 lagt asfalt på noen fortauer i Oslo. På den tiden blandet man asfalten for hånd. Like etter århundreskiftet ble de første veiog gatedekkene lagt i Norge. Det skjedde også i Oslo sentrum. Først etter den andre verdenskrigen ble det vanlig med asfaltdekker på veiene i de største byene. Utover 1960- tallet ble asfaltdekker også vanlig i resten av landet. Egypterne brukte asfalt til balsamering

Hva består asfalt av? Asfalt består av tilslag, bindemiddel og ulike tilsetningsstoffer. Som bindemiddel blir det brukt bitumen. I en asfaltblanding for veibygging består asfalt av ca. 95 % tilslag og 5 % bitumen. Bitumen (fra latin, betyr jordbek): et svart og seigt organisk stoff, som kan finnes naturlig, men som oftest er et restprodukt når råolje blir destillert. Bitumen blir hovedsakelig brukt til asfalt, men kan også brukes til taktetting av flate tak. Tidligere ble bitumen brukt for å beskytte båter og hus. Naturlig bitumen skal blant annet ha blitt varmet opp og smurt på husene i Babylon som beskyttelse mot vær og vind. Fra asfaltlaboratoriet – asfaltprøver med ulike sammensetninger

Tilslag Tilslaget består av knust grus eller pukk. Det skal være velgradert og kan være fra 0–40 mm. Men det stilles også krav til hardhet, slitestyrke og en lys farge. Lys farge er blant annet med på å redusere den varmeutviklingen i asfalten som kommer fra sollyset. Tilslaget skal tåle belastningen fra trafikken over tid. I Norge må asfalten også tåle belastning fra piggdekk. Det gjør at tilslaget bør ha god mekanisk styrke.

Bindemiddel Bitumen fungerer som lim og skal binde sammen tilslaget. Bitumen må tåle fysiske påkjenninger som høy varme og streng kulde, men også påkjenninger fra trafikk i ulik fart og tyngde.

asfaltfaget Legging av asfalt med utleggermaskin

Ved normaltemperatur er bitumen et fast stoff, men er flytende ved temperaturer mellom 120–180 ℃. Sammen danner bindemiddel og tilslag en hard og seig slitesterk masse. Det gjør at asfalten tåler påkjenningene fra vær og vind og fra kjørebelastning med og uten pigger.

Tilsetningsstoffer

Amin: nitrogenholdig organisk forbindelse

Det blir brukt forskjellige tilsetningsstoffer i ulike asfalttyper, blant annet fettsyreaminer. Fettsyreaminer blir tilsatt blandingen for å gi bedre vedheft mellom tilslag og bitumen.

Vedheft: det å hefte, binde noe sammen

Produksjon av asfalt Produksjonsprosessen kan gjøres på ulike måter, enten som satsblanding eller ved kontinuerlig blanding i et blandeverk. • Satsblanding: stein og bitumen blir varmet opp hver for seg og deretter blandet sammen i et blandekammer. Temperaturen er på mellom 100 og 180 °C. Varmproduksjon av asfalt er mye brukt i Norge.

Lasting av asfaltmasse for transport fra asfaltverket (NCC)

107

108

del 1 – anleggsteknikk

Mobilt asfaltverk med operatør som styrer prosessen fra kontrollrommet (NCC)

• Kontinuerlig blanding: steinmaterialene blir ikke varmet opp, og vi får en kald produksjon. Bitumen er vanligvis stivt ved vanlig temperatur. Når vi skal blande det med steinmaterialene, må det være så mykt at det legger seg godt rundt tilslaget. Steinmaterialene og bindemidlet blir blandet sammen i blandekammeret. Materialene må være tørre før de blandes sammen. Blanding av asfalt kan også foregå direkte på veien, eksempelvis i en remixer (se side 111).

Asfalttyper Det finnes mange ulike typer asfalt: • Asfaltbetong brukes når det stilles høye krav til slitestyrke på sliteog bindelag. Det kan for eksempel være på veier med høy belastning og strenge krav til stabilitet, for eksempel på hovedveier. • Asfaltert grus blir brukt i de øvre delene av bærelaget, men også i bindelaget.

asfaltfaget

• Asfaltert pukk blir brukt for å forsterke gamle dekker. Det brukes også der det er behov for et bærelag som er drenerende, for eksempel på atkomstveier. • Asfaltgrusbetong blir brukt på gang- og sykkelveier, i bygater, på fortau, skoleplasser og andre veier med lav belastning. Vi bruker den når det er krav om god drenering og en ensartet grov sammensetning. • Gjenbruksasfalt er gammel asfalt som blir resirkulert til ny asfalt. • Skjelettasfalt består av fin pukk og er, sammen med asfaltbetong, en av de mest slitesterke asfalttypene. Skjelettasfalt blir brukt på veier med krav til svært høy stabilitet og mye trafikk, for eksempel på hovedveier. • Støpeasfalt blir brukt der vi trenger vanntette dekker, som på broer og veier med høy belastning, for eksempel hovedveier.

Utlegging av asfalt

Å legge ut asfalt Vi kan legge ut asfaltmasser på ulike typer underlag og med ulike typer maskiner og teknikker. De to lagene som får den største påkjenningen fra trafikk, er bærelaget og slitelaget: • Slitelaget har som hovedoppgave å ta opp trykk- og strekk-krefter fra trafikken. Hva slitelaget består av, er avhengig av type vei og belastning som veien utsettes for. • Bærelaget består av masser som inneholder bitumen. Bærelaget skal ta opp trykk-krefter som den blir påført fra trafikken.

Trykk-krefter: krefter som virker på oversiden av et materiale og gjør det kortere Strekk-krefter: krefter som virker på undersiden og fører til at materialet strekker seg – det blir lengre

Slitelaget har også en høyere andel av bindemiddel enn bærelaget.

Kompaktering Når asfalten er lagt, må den kompakteres. Det vil si at vi presser sammen hvert lag som asfalten består av. Det gjør vi for å hindre at lagene blander seg med hverandre. Hvis de blander seg, fungerer de ikke lenger som bærelag for trafikken. Når vi kompakterer, må vi sørge for at vi får et jevnt dekke med god bæreevne. Det kan vi gjøre på ulike måter. Den vanligste måten er å bruke vibrering og statisk trykk, som vi gjør når vi bruker en vibrovalse. Vi kan også bruke andre typer valser, eller vi kan bruke en håndstamper. Når vi håndstamper, kompakterer vi ved hjelp av oscillasjon.

Kompaktere: gjøre fast, presse sammen Oscillasjon: det å vibrere, svinge fram og tilbake

109

110

del 1 – anleggsteknikk

Utlegging av asfalt (NCC)

Maskiner Asfaltutlegger For å legge ut asfalt blir det brukt ulike asfaltutleggere. Vi skiller mellom små, mellomstore og store utleggermaskiner. De kan gå på belter eller hjul. Beltegående utleggermaskiner flyter bedre på løse masser og er derfor mer stabile enn hjulgående. Når det stilles høye krav til jevnhet, er det best med beltegående maskiner. Asfaltutleggeren blir lastet med asfalt fra følgelastebiler. En beltegående asfaltutlegger har en mottakerlomme som lastebilen tømmer asfaltmassen i. Fra mottakerlommen er det regulerbare belter som forsyner avretteren – vanligvis kalt screed – med asfalt. Screeden sørger for at tykkelsen på asfaltdekket blir slik som det var planlagt.

Maskinfører i asfaltlegger (NCC)

Asfalt er en «ferskvare» som må legges ut umiddelbart etter produksjonen. Derfor er det viktig at maskinen jobber uten stopp i leggeprosessen. Maskinen må holde en jevn kjørehastighet og tilbakelegger mellom 3 til 5 meter i minuttet. Avstanden avhenger av tilgangen på masse og hva slags kompakteringsutstyr vi bruker. Det må ha kapasitet nok, slik at massene blir komprimert før de blir kalde.

asfaltfaget

Remixer Når vi skal fornye asfaltdekker, kan vi bruke en såkalt remixer. Det er en maskin som varmer opp asfaltdekket og freser det ned til den dybden vi ønsker. Maskinen blander de massene som blir frest av, sammen med ulike bindemidler. På den måten blir det produsert ny asfalt. Den nye massen blir så lagt ut med en screed på det varme underlaget.

spade En spade brukes blant annet til å legge ut asfalt på mindre områder. Spaden kan også brukes i forbindelse med avretting av underlaget.

Å legge asfalt – steg for steg

asfaltrive

Planlegging

En asfaltrive brukes til tilpasningsarbeider når asfalten skal jevnes ut på mindre områder.

• Lag en oversikt over antall personer som skal delta i arbeidet. • Legg en framdriftsplan. Den skal vise når og hvilke arbeidsoperasjoner som skal utføres • Det må også legges en plan for skilting og omdirigering av berørt trafikk.

Forarbeid • Kontroller og utbedre eventuelle ujevnheter ved underlaget. • Deretter komprimerer du underlaget slik at det får den ønskede overflatestrukturen. Bruk en vibroplate på mindre områder. • Kontroller at fall og tverrprofil stemmer med arbeidsbeskrivelsen. • Påfør et klebemiddel, vanligvis bitumenemulsjon, som gir asfalten god vedheft til underlaget. Ikke dekk et større areal enn det er mulig å legge asfalt på i løpet av 2 timer.

Utlegging • Asfaltmassen blir som regel levert i en isolert og lukket beholder. På den måten kan den holde best mulig på varmen. • Legg ut asfaltmasse i ønsket tykkelse. Hvis området er lite, kan du bruke en spade og en asfaltrive for å trekke ut massene. Ikke skyv på massene med asfaltriven. Det kan føre til at store partikler i asfaltblandingen kommer til overflaten. Da kan de store steinene løsne fra asfaltdekket og gi et ujevnt underlag. • Etter at massene er fordelt utover, må de kompakteres. • Når du skal komprimere dype hull, må det skje gradvis. Da sikrer du et godt dekkeunderlag. Til dette arbeidet kan du bruke en vibroplate.

Bitumenemulsjon er bitumen som er emulgert med vann. Det gjør at den blir mer flytende enn oppvarmet bitumen. Bitumenemulsjon blir smurt på underlaget som en støvbinder før asfalten legges ut. Det blir gjort for å sikre at asfalten har god vedheft til underlaget. Emulsjon: stabil blanding av to væsker der den ene er finfordelt, men ikke løselig i den andre Emulgere: blande to væsker slik at det oppstår en emulsjon

111

112

del 1 – anleggsteknikk

byggeprosjektet Sameiet 5000

På kartet kan du se atkomstveier med gang og sykkelveier til tomtene.

Oppgaver 1 Jobb sammen to og to. Planlegg hvordan dere ville asfaltere 50 m med gang og sykkelvei. Vis med tekst og skisser.

2 Hvilke maskiner vil dere bruke for å asfaltere en atkomstvei?

3 Hvor mye asfaltmasse trenger du for et 100 mm tykt asfaltdekke, som er 50 m langt og 6 m bredt?

4 Hvilket HMS-utstyr bør du bruke når du asfalterer?

5 Hvilke egenskaper er det viktig at en asfaltør har?

6 Gå tilbake til målene (“Når du har gått igjennom kapitlet…”) først i kapitlet og skriv en tekst til hvert av punktene.

113

7 Banemontørfaget Mål Når du er ferdig med dette kapitlet, skal du

• vite hvordan jernbanespor er bygget opp • kjenne til hvordan sviller, ballast og skinner er utformet • ha kunnskap om hvordan vi legger sviller og skinner • kjenne til utstyr vi bruker i banemontørfaget

Innledning Jernbanenettet har stor betydning for sikker transport av gods og samferdsel i landet vårt. Mye av det jernbanenettet som er i bruk i dag, er det samme som for over 100 år siden. Derfor er det viktig å sørge for at det blir godt vedlikeholdt. Det betyr blant annet at vi må vedlikeholde spor, skinner og sviller. Men banemontøren må også bygge nye jernbanespor.

Jernbanespor

Jernbanenettet i Norge

Når vi snakker om den «veien» som toget kjører på, tenker de fleste på jernbanespor. Men vi snakker også ofte om kjøreveien. Den består av spor, som igjen består av skinner, ballast og sviller, sporvekslere og broer. Kjøreveien omfatter også signalanlegg, strømforsyning og tele- og datakommunikasjonsanlegg. Det finnes jernbanenett med fire spor, to spor (dobbeltspor) og ett spor (enkeltspor). Antallet spor en strekning har, avgjør hvilken kapasitet strekningen tåler. Men også andre faktorer som signalsystemet, om det er gamle eller nye tog og hurtige eller langsomme tog er viktig for hvor mye jernbanestrekningen tåler. Sporene som blir bygget i dag, har en bredde på 7 m for enkeltspor og 12 m for dobbeltspor. Ovenfra og ned er sporet bygd opp av overbygning og underbygning. Overbygningen består av sviller, ballast og skinner. Underbygningen skal bære skinnene og svillene.

Snørydding av jernbanespor

114

del 1 – anleggsteknikk

Det var pomp og prakt i 1851 da det første spadetaket til hovedbanen Oslo– Eidsvoll ble tatt

Historie Strekningen mellom Oslo og Eidsvoll var den første som fikk et jernbanespor i Norge. Den stod ferdig i 1854. I 1875 fikk Norge sin første hestesporvogn, og i 1894 kom den første elektriske sporvognen. Den gikk i rute fra Majorstua i Oslo via Østbanen til Skillebekk. Arbeidet med å gjøre jernbanestrekningen Vestfoldbanen bredsporet (1949)

I dag finnes det ca. 4200 kilometer spor i Norge (NSB). Ruter (tidligere Oslo Sporveier) har til sammenlikning 140 km spor (trikk og t-baner), mens noen større bedrifter som Norsk Hydro og noen få andre bedrifter, har noen mindre interne spor og sporområder. I den senere tid har banedrift blitt mer aktuelt på grunn av miljømessige hensyn. Flere store byer i landet, som Bergen og Stavanger, bygger bybaner og t-baner.

Banemontør En banemontør jobber med å bygge, kontrollere og vedlikeholde jernbanen. Det omfatter alt arbeid med jernbanespor, sporkomponenter og tilhørende anlegg, for eksempel plattformer og planoverganger. Det stilles strenge sikkerhetskrav til arbeidet som utføres. Arbeidet foregår stort sett ute i friluft og er organisert som lagarbeid. Banemontører arbeider i offentlige og private bedrifter i jernbanesektoren.

banemontørfaget Oppbygningen av jernbanespor

Underbygning Underbygningen består av disse delene: • Traubunnen, som er det nederste laget i underbygningen. • Et filtlag som skal hindre at finstoffene beveger seg oppover i lagene. • Et frostsikringslag som skal hindre at frost kan trenge ned i traubunnen og undergrunnen. • Et forsterkningslag som skal fordele trykket mellom de nederste lagene og de øvre lagene. • Et såkalt formasjonsplan som ligger over forsterkningslaget og altså er rett under ballastlaget.

Overbygning Ballast Ballasten holder svillene på plass og sørger for at sporet fjærer mot underbygningen. Tidligere ble det brukt grus som ballast, men i dag blir det i hovedsak brukt pukk.

115

116

del 1 – anleggsteknikk

Sviller Svillene skal kunne tåle belastningen som kommer fra vekten av togene. De skal også tåle å bli utsatt for telehiv om vinteren, noe som påvirker svillene fra undersiden. Telehiv kan føre til at svillene blir både strukket og bøyd. Svillene skal også holde riktig avstand på hele skinnegangen. Alle delene må kunne tåle de belastningene de blir utsatt for. Ingen av delene må knekke eller bli deformert – det kan føre til at toget sporer av. Svillene blir laget av betong eller impregnert trevirke. Disse materialene har noe forskjellige egenskaper. Betongsvillene tåler trykk-krefter godt, men tåler ikke så høy strekkbelastning. For å unngå dette blir betongsvillene armert. Tresvillene tåler en del strekkrefter, men ikke så høye trykk-krefter. I dag blir det for det meste brukt armerte betongsviller. Det skyldes at kjøreveiene i dag har stor trafikk og stor belastning.

Skinner Skinnene er den delen av kjøreveien som er i kontakt med hjulene på toget. Skinnene er laget av stål og blir montert på svillene. Det gjør at de ligger stabilt. De festes til svillene i en fast avstand fra hverandre – sporvidden.

banemontørfaget

Sammenkopling med sveising

Skinner og sviller

Skinnene legges i hverandre butt i butt. De kan deretter skjøtes eller sveises sammen. Hvis skinnene blir skjøtet sammen, blir det boret to hull i hver skinne. Da kan de koples sammen med bruk av bolter og lasker.

Høyhastighetstog I Norge er det fortsatt mange eldre spor. Det fører blant annet til at hastigheten på togene ikke kan bli så stor. Den tillatte hastigheten for tog i Norge ligger på mellom 60 til 130 km/t. Med dagens tog må kurveradiusen være på minst 1800–2400 meter. I dag er det bare ca. 40 % av jernbanenettet som tåler en fart på over 100 km/t. Noen få strekninger, for eksempel Gardermobanen, kan tåle 160–210 km/t. For å kjøre togsettene i en så høy hastighet som 200 km/t, må vi ha tog som krenger i svingene og en krappere kurveradius enn 1200–1400 meter. Høyhastighetstog krever derfor at skinnegangen må bygges opp med kraftigere skinner. Det vil også føre til at kravene til under- og overbygning blir strengere enn i dag. Med høyhastighetstog må kjøreveien også ha doble spor. Det gjør det mulig å kjøre innpå et annet spor for å la motgående tog passere. Da kan vi samtidig bruke større og tyngre godstog på det samme nettet. Kilde: www.jernbanenettet.no

Lask: jernstykke som brukes for å binde sammen to bjelker

117

118

del 1 – anleggsteknikk

Å legge jernbanespor Underbygningen Før vi får begynt å legge sviller og skinner, må vi ha et stødig, stabilt og fast underlag. Det betyr at traubunnen må bestå av frostfrie masser. Traubunnen må også planeres ut og ha et ønsket tverrfall. Fallet bør ligge rundt 3 % og gå ut fra midten og fra begge sidene. For å finne fallet bruker vi nivelleringsutstyr. Traubunnen bør ha høy fasthet. Det kan vi oppnå med å komprimere massene med komprimeringsutstyr, for eksempel med en vibrasjonsplate.

Jernbanespor med frostsikringslag og justeringslag (i forkant av skinnene) og ballast (armert og støpt område)

Deretter må vi planere ut og rette inn de neste lagene, som frostsikringslaget, forsterkningslaget og formasjonsplanet. Til dette arbeidet bruker vi laser og kikkert. Det gir det beste resultatet. Underbygningen blir også nøye planert og komprimert før vi legger på overbygningen med sviller og skinner. Der de blir rettet av ved bruk av laser og nivellerings utstyr.

Å legge sviller Å legge sviller er et tungt arbeid, men i dag brukes det flere maskiner som letter arbeidet. Vi skiller mellom tre måter å legge sviller på: • Med en svillebyttemaskin • Med en traktorgraver • Med en mobilkran

banemontørfaget

Svillebyttemaskin Dersom vi skal bytte en sville som er ødelagt, bruker vi en svillebyttemaskin. Maskinen løfter sporet med en klo. Kloen drar ut svillen som skal skiftes og dytter deretter inn den nye svillen.

Traktorgraver Vi kan også bruke en traktorgraver for å skifte ut ødelagte sviller. Traktorgraveren er utstyrt med et spesialskjær. Det lager en åpning mellom svillene. Da kan de gamle svillene snus og deretter tas ut. Spesialskjæret tar så en ny sville og presser den inn samme vei. Deretter blir den nye svillen festet med clips. Når vi bruker en traktorgraver, kaller vi det Hamarmetoden.

Mobilkran Etter at skinner og sviller er fjernet, blir ballasten jevnet ut. Deretter kan en mobilkran løfte nye sviller på plass. Deretter løftes skinnene på plass. Metoden kalles også for Trondhjemsmetoden. Skifte av sviller på Flå stasjon, Bergensbanen

HMS Det er viktig å bruke personlig verneutstyr som er egnet for å utføre arbeidet. Vedlikehold og utskifting av sviller ved bruk av traktor

119

120

del 1 – anleggsteknikk Skinnelegging ved hjelp av skinnetog

Å legge skinner Tidligere var det tungt å legge skinner. Det skyldtes blant annet at skinnene bare var 40 meter lange. I dag har vi fått metoder og utstyr som har gjort arbeidet lettere og mer effektivt. I dag bruker vi skinner som er mellom 120–160 meter. Skinnene blir lagt ut med et langskinnetog. Hvis vi skal skifte de gamle skinnene, legges de nye skinnene langs de gamle.

byggeprosjektet Sameiet 5000

Gjennom byen går det en bybane der sporene har vært utsatt for telehiv. Det må derfor repareres. Du er banemontør og skal stå for arbeidet.

Oppgaver 1 Hvordan vil du bygge opp banen for å hindre telehiv i framtiden?

2 Hvilke(n) del(er) av sporet må vi skifte for å reparere telehivet?

3 Lag en beskrivelse av hvordan du vil gå fram for å reparere sporet. Legg den ut på den læringsplattformen dere bruker.

4 Diskuter forskjeller og likheter mellom oppbygningen av et jernbanespor og en vei.

5 Mange i byen ønsker seg høyhastighetstog. Finn ut mer om hva som må gjøres med jernbanenettet for at høyhastighetstog skal bli virkelighet.

6 Jobb sammen i grupper. Dere skal lage en brosjyre om banemontørfaget, som skal brukes i yrkesveiledning av ungdomsskoleelever. Intervju for eksempel en banemontør eller bruk informasjon som du finner i læreplanen eller på Internett.

121 Kontrollspørsmål Del 1 – Anleggsteknikk 1 Grunnarbeid 1 Hva mener vi med grunnarbeid? 2 Hva er kapillærkraften? Hva har den med telehiv å gjøre?

17 Hva må du tenke på når du måler med målebånd? 18 Forklar hvordan vi setter ut vinkler. 19 Hva er nivellering?

3 Hva er jordarter?

20 Hva slags utstyr kan vi bruke ved nivellering?

4 Hvordan deler vi inn jordarter etter kornstørrelsen?

21 Hvorfor lager vi profiler av terrenget?

5 Hvorfor er det viktig at vi ikke blander sammen gode og dårlige masser?

2 Fundamentering

6 Hva er kvikkleire, og hvorfor bør vi være forsiktig med slik leire?

1 Hvorfor fundamenter vi? 2 Hvilke krefter virker på bygningsdelene?

7 Hva kan vi finne ut når vi tar jordprøver?

3 Når bruker vi direkte fundamentering?

8 Hva er konsistens?

4 Hva er sprengsteinsfundamentering, og når bruker vi denne metoden?

9 Hva menes med bæreevne? 10 Nevn de fem grunnboringsteknikkene vi vanligvis bruker. 11 Hva er skjærfasthet, og hvilken metode b ruker vi til å måle skjærfastheten? 12 Hva er oppmåling og utstikking?

5 Når bruker vi dyp fundamentering? 6 Forklar forskjellen på svevende og spissbærende pæler.

3 Fjell- og bergverksfaget

13 Hvilke verktøy kan vi bruke når vi stikker ut a) et stort bygg og b) en liten grøft?

1 Hvorfor er det viktig å vite noe om fjellog bergverksfaget når vi skal oppføre et bygg?

14 Hva er en saling?

2 Hva kan vi bruke massene fra sprengningsarbeider til?

15 Beskriv hvordan vi lager en hjørnesaling. 16 Hvilket verktøy kan vi bruke for å måle avstander?

3 Hva må til for at du skal kunne kalle deg skytebas? 4 Nevn noe utstyr vi må ha for å kunne sprenge.

122

del 1 – anleggsteknikk

5 Hvilke risikovurderinger må vi gjøre før vi begynner å sprenge? 6 Hva er en salve- og dekningsplan? 7 Hva inneholder en varslings- og posteplan? 8 Hva menes med borbarhet og sprengbarhet? 9 Hvilke typer tennere kjenner du til?

5 Vei- og anleggsfaget 1 Hvorfor må vi vite hva som ligger i grunnen før vi begynner å grave for en vei eller grøft? 2 Hvordan kan vi hindre støyplager når vi bygger en vei? 3 Gi eksempler på hvordan vi kan gjenbruke materialer som vi må fjerne under veibygging.

10 Hvordan foregår sprengning i fjell?

4 Hvilke veityper deler vi veier inn i?

11 Hva er fordemming?

5 Hvem har ansvaret for fylkesveier og riksveier?

12 Hva er trollkraft, og hvordan fungerer den?

6 Hva er en samlevei og atkomstvei?

4 Anleggsmaskinførerfaget 1 Hva må du vurdere når du skal velge anleggsmaskiner til en jobb? 2 Hvorfor er det viktig at det er få personer rundt anleggsmaskinene når de er i drift?

7 Hvilke deler består veifundamentet av? 8 Hva er traubunnen? 9 Hvordan er overbygningen bygget opp? 10 Hvilken oppgave har veidekket? Hvilke deler består veidekket av?

3 Hvorfor må maskinene stå på et stabilt underlag? Hvordan kan du finne ut om underlaget er stabilt?

11 Hvordan kan vi unngå setninger i veikonstruksjonen?

4 Hva må du tenke på før du starter maskinen?

12 Nevn fordeler og ulemper ved åpne og lukkede grøfter.

5 Hvordan skal maskinen parkeres når jobben er gjort?

13 Hva består en grøft av?

6 Hvorfor er vedlikehold viktig? Hva består daglig vedlikehold av? 7 Nevn noen masseforflytningsmaskiner og forklar hva de brukes til. 8 Hvorfor må vi komprimere masser? Nevn noe utstyr som kan brukes til komprimeringsarbeid. 9 Hva er en kompressor, og hva brukes den til?

14 Hva mener vi med avstivning av en grøft? 15 Sammenlikn grøfter i fjell og grøfter i løse masser, for eksempel med tanke på nødvendig forarbeid. 16 Hvorfor er det stort sett plastrør som blir brukt til grøfter og veier? 17 Hvilke typer støttemurer kjenner du til? 18 Nevn noen steinprodukter som brukes til belegningsstein.

kontrollspørsmål

6 Asfaltfaget

7 Banemontørfaget

1 Hva består asfalt av?

1 Hva består jernbanespor av?

2 Hvorfor må du være forsiktig når du håndterer asfalt?

2 Hva bestemmer hvilken kapasitet en togstrekning har?

3 Hva må du gjøre hvis du får varm asfalt på huden eller i øynene?

3 Hvilke deler består underbygningen av, og hvilken oppgave har de ulike delene?

4 Hva er bitumen?

4 Hvilken oppgave har svillene?

5 Hvordan blir asfalt produsert?

5 Hva skjer med svillene når de blir utsatt for telehiv?

6 Nevn noen asfalttyper og hva vi bruker dem til.

6 Hvilke materialer består svillene av?

7 Hva vil det si å kompaktere asfalt? Hvorfor må asfalten kompakteres?

7 Hvilke maskiner kan vi bruke for å legge sviller?

8 Hva slags maskiner og verktøy bruker vi når vi legger asfalt?

8 Hvilken oppgave har ballasten? Hvilke materialer består den av?

9 Hva er en remixer, og hva brukes den til?

9 Hvordan legges skinnene? 10 Hvorfor er det lettere å legge skinner i dag enn tidligere?

123