Pumasommer by Gyldendal Norsk Forlag

Det finnes ingen beskyttelse mot et menneske som har lagt deg for hat

«Åh, vad jag tyckte om boken!!! Fantastiska personporträtt och en stark känsla för spänning.» Camilla Läckberg «... på alle måter en god kriminalroman fra en dyktig debutant.» Kurt Hanssen, Dagbladet

«Tvillingen er en velskrevet og spennende krim, velsignet fri for genreklisjeer.» Terje Stemland, Aftenposten «Dette er en god bok. På sitt beste er den drivende spennende, godt skrevet og en fryd for elskere av krim.» Ove Mellingen, Telemarksavisa

Omslag: Blæst | Terese Moe Leiner

788205 416543

pumasommer pumasommer

Om Tvillingen (2010):

Han kaller seg Felis. Han sitter i en høyblokk i Porsgrunn med en kraftig kikkert rettet mot vinduene til advokat Torkel Vaa på den andre siden av elva. Felis presser en amulett mot brystet, kjenner kraften fylle seg. Snart skal et nytt menneske dø. I leiligheten over lever den fjorten år gamle Silje, i engstelse for at moren skal miste barnet hun bærer. Så oppdager hun morderen, og han henne. Torkel Vaa har fram til nå levd et rolig liv, lange dager på advokatkontoret, lange turer med dachsen Aktor. Men de siste ukene har han mottatt mystiske brev i posten. Brev uten tekst, bare med en blå silhuett av et kattedyr, en puma. Noen ønsker å skremme ham. NRK-journalist Mette Minde har lenge vært svak for Torkel. Jo nærmere hun kommer advokaten, dess mer oppmerksom blir Felis på henne. Flere mennesker i Porsgrunn lever nå i livsfare, og ingen av dem vet om det. Så skjer det første drapet ...

Foto: Martin Fremstad

Om Jenta med ballongen (2008):

Merete Junker er født i 1959 i Skien, der hun fortsatt bor. Hun er utdannet cand.mag fra Universitetet i Oslo med fagene kriminologi, historie og stats vitenskap. Merete Junker har jobbet som journalist i radio og aviser, og som lærer i mediefag i den videregående skolen. Hun debuterte som forfatter i 2008.

ORDRE: 24649 (s . 4 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 4 av 361) NOT PRINT READY!

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 80 g Super Snowbright 1,6 Boken er satt med Stempel Garamond 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, Blæst ISBN 978-82-05-41654-3

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

ORDRE: 24649 (s . 3 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 3 av 361) NOT PRINT READY!

Merete Junker

Pumasommer Kriminalroman

ORDRE: 24649 (s . 5 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 5 av 361) NOT PRINT READY!

Måltid Eg vil ha lammekjøt sa han og åt friske retter med vårsprø salat til Henne baud han gamalt seigt kjøt og hermetiske erter bodil tveit tørdal, fra samlingen Moltestadene utgitt på Grøndal & Søn Forlag, 1986.

ORDRE: 24649 (s . 6 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 6 av 361) NOT PRINT READY!

ORDRE: 24649 (s . 7 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 7 av 361) NOT PRINT READY!

Fredag, den 16. juni Torkel Vaa stoppet og lyttet, la hendene bak ørene og vred hodet langsomt fra side til side. Det var en lyd et sted. En lyd som ikke hørte hjemme i skogen. En lav, durende lyd, umulig å identifisere. Han løp videre, vekselvis nede i hjulsporene og oppå ryggen mellom dem. Adrenalinet var som en motor i kroppen. Det kunne vært en god følelse, som når han jaktet rådyr sammen med Aktor, eller reinsdyr med laget oppe på Hardangervidda. Men nå var det ingen god følelse. Han var redd. Han snublet nesten i den lille varden av småstein som tronet på gresset mellom hjulsporene. Hadde det ikke vært for synet av det hvite papirarket, på størrelse med en liten konvolutt, ville han løpt videre. Han bøyde seg ned og plukket det opp, snudde det og kjente kroppen stivne. Den blå pumaen. Enda en blå puma. Hvor mange hadde han nå? Tre … fire med denne. Den var til ham, de visste at han ville finne den. De, han, hun, hvem det nå var som sendte ham disse arkene med en blå puma trykket på. Advokaten kjente uhyggen krype inn under den hvite skjorta midt i morgenlyset. Han kik7

ORDRE: 24649 (s . 8 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 8 av 361) NOT PRINT READY!

ket seg over skulderen, myste innover gjennom bladverk, stammer og kroner. Var dette en felle? Var det slik at han skulle begynne å betrakte seg selv som et bytte? Hvor ble det av politibilen? Han hadde snakket med selveste Morgan Vollan i mobiltelefonen bare noen minutter før han selv hadde kastet seg i bilen. Han lyttet. Den fremmede lyden var der fremdeles. Monoton og jevn. Han brettet arket i fire og stappet det i lomma på dressbuksa før han ga varden et kraftig spark med tuppen av den italienske skoen. Småsteinene sprutet og det smertet, både i foten og i følelsen av å ha behandlet de dyre skoene som en vandal. Så haltet han videre. Han bråstoppet idet han rundet en forhøyning i terrenget der hjulsporene gikk i bue. Foran ham, bare noen meter unna, sto det en rød kassebil av eldre modell. Den blasse rødfargen sto i skarp kontrast til alt det grønne. Morgensola speilet seg i de blanke rutene, men noe var galt. Motoren gikk. Han skjønte øyeblikkelig hva som foregikk, at tiden var knapp, at det kanskje allerede var for sent. Han løp frem og røsket i bildøra på førersiden. Låst! I førersetet satt en pelskledd kvinne med en sort hette trukket over hodet. Hun rørte seg ikke. Torkel Vaa grep rundt slangen som var klemt fast i en smal glipe i sidevinduet. Den rikket seg ikke. Han registrerte at slangen som var festet til eksosrøret, var av det profesjonelle slaget, ingen hageslange eller annet amatørutstyr, men en slange av den typen som brukes i bilverksteder når mekanikerne har behov for å teste motoren inne i verkstedhallen. Eksosen føres via slangen ut i friluft. 8

ORDRE: 24649 (s . 9 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 9 av 361) NOT PRINT READY!

I dette tilfellet, rett inn i kupeen! Resolutt bykset han mot hekken av bilen, løsnet festemekanismen rundt eksosrøret og frigjorde slangen. Deretter presset han skosålen mot utløpet av røret. Motoren gulpet og stoppet. Bensinmotor, fór det gjennom hodet hans, som om det spilte noen rolle. Han løp rundt bilen, røsket i håndtaket på passasjersiden og trev døra til seg, tumlet bakover og falt, reiste seg, trakk pusten i et dypt drag og kastet seg inn, grep den pelskledde kvinnen rundt skuldrene med begge nevene. Det gikk som en vind gjennom kroppen hans. Hun var lett som en fjær, fulgte bevegelsen hans bakover, ut i friluft, falt lett over ham da han ramlet over ende på ryggen. Den sorte hetta som var trukket over hodet hennes, gled av. Han så rett inn i et par tomme, blå øyne. Munnen hennes var vidåpen, de fyldige, røde leppene gapte mot ham. Han skjøv henne fra seg, pelsen gled til side og han kom borti et nakent bryst. Hun veltet over på ryggen ved siden av ham. Torkel Vaa kom seg opp i knestående og støttet seg til bakken med hendene. Hun lå der naken foran ham på pelsen med sprikende bein. En skam som ikke var rettferdig, vellet opp i ham. Han hadde ikke hørt politibilen. Han hadde ikke registrert noen menneskelig aktivitet. Han hadde vært så dedikert til forsøket på å redde liv som noe menneske kan være. Han løftet hodet og reiste seg famlende. Politiførstebetjent Morgan Vollan og den lyshårede betjenten, Maiken Kvam, stirret på ham med en blanding av forskrekkelse og medfølelse i blikket. Det var Vollan som åpnet munnen først. – Vel, vel, Vaa. Har du tatt pulsen på henne? 9

ORDRE: 24649 (s . 10 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 10 av 361) NOT PRINT READY!

– Pokker, Vollan, jeg er lurt trill rundt, sa advokaten matt. – Si ikke det, Vaa. Vi får sjekke personalia. Så vidt jeg vet, er fornavnet Barbara, sa Vollan tørt. – Oppblåsbare Barbara, sa Maiken Kvam, med et snev av forakt. Hun snudde ryggen til, tok på seg et par latekshansker og bøyde seg inn gjennom den åpne døra. Torkel Vaa fulgte henne med blikket for å slippe synet av Morgan Vollan der han gikk i en bue rundt dukken mens han snakket i mobiltelefonen. Torkel Vaa oppfattet at politiførstebetjenten kansellerte ambulansen. Maiken Kvam trakk seg ut og ble stående et øyeblikk bak den røde kassebilen. Så hørte han kneppet fra låsen idet bakdøra åpnet seg. Ansiktet hennes fortrakk seg i vemmelse. Raskt var han oppe ved siden av henne. Han så dachsen som lå med kuttet strupe inne i varebilen. Han registrerte gitteret mellom forsetene og lasterommet, de grønne skiltene, at hunden var en tispe, at den var mindre enn Aktor, at den ikke hadde halsbånd, at det ikke var noe blod, at det luktet råttent, at Morgan Vollan kom mot dem, at han måtte kaste opp. Det var ingenting å kaste opp. Kun en strime gul galle. Frokost hadde aldri vært Torkel Vaas førsteprioritet. Den inntok han gjerne på kontoret, og dit nådde han aldri denne morgenen. Han strøk seg over den blanke skallen og kjente at håret som krøllet seg i en halvsirkel på bakhodet, fra tinning til tinning, var fuktig. Han strammet seg opp, tok av seg brillene, gned seg i øynene og så ansiktet til Morgan Vollan i en geléaktig tåke, før han fikk brillene på plass igjen. 10

ORDRE: 24649 (s . 11 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 11 av 361) NOT PRINT READY!

Politiførstebetjenten stirret vekselvis på Vaa og inn i varebilen der den døde hunden lå. – Har du noen idé om hva dette dreier seg om, Vaa? – Nei, sa Vaa og stakk hånden ned i lomma på dressbuksa og trakk opp det sammenbrettede arket med den blå pumaen. – Jeg fant dette på veien, ikke langt fra bilen. Det var festet til en liten varde. Maiken Kvam grep papiret med lateksfingrene sine og brettet det ut. – En gaupe, sa hun og viste arket til Vollan, som nikket bekreftende. Torkel Vaa ville protestere, men holdt inne mens han trakk pusten. – Sikkert en skoleklasse som har hatt natursti, det er tiden for den slags nå. Det likner potettrykk, det er noe de driver på med i barneskolen, sa hun. – Nei, sa Vaa bestemt. – For det første: Trykket skal forestille en puma, ikke en gaupe, det ser du på formen, det lille hodet og den lange halen. For det andre: Jeg har fått tre slike trykk i posten i løpet av de siste dagene. Morgan Vollan rynket de buskete øyenbrynene. – Bare et trykk av dyret? Ingen forklaring eller tekst av noe slag? – Kun et trykk, svarte Vaa. – Og hvordan tolker du det? Som en trussel? – I utgangspunktet ikke, men jeg skal innrømme at det har vært litt ubehagelig, ettersom det har kommet flere, og nå … etter dette, jeg vet ikke, svarte han. – Ok, sa Morgan Vollan. – Vi tar dette seriøst, og du avgir forklaring til Maiken Kvam her og nå mens vi venter på en tekniker. Hun hadde tatt av seg latekshanskene. De satte seg på en veltet trestamme litt unna stedet der den røde kassebilen 11

ORDRE: 24649 (s . 12 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 12 av 361) NOT PRINT READY!

sto. Hun noterte personalia og adressen hans og ba ham forklare hva som skjedde tidligere samme morgen. – Jeg var på vei til kontoret, til fots som vanlig, rett før klokka åtte. Jeg hadde så vidt kommet ut i Storgata da jeg fikk en urovekkende melding på mobilen, sa han, trakk telefonen opp av lomma, åpnet meldingen og leste høyt: – «Luften vil ta slutt om en halv time, på skogsbilveien i Trommedalen, der du gikk sist søndag. Du er den eneste som kan hindre døden.» – Og jeg kjenner ikke nummeret meldingen ble sendt fra, sa han og leste nummeret for henne før han la telefonen tilbake i lomma. Kvam noterte, og han fortsatte: – Det første jeg gjorde var å ringe Morgan Vollan, fordi jeg har nummeret hans lagret på mobilen fra tidligere. Jeg forklarte situasjonen og beskrev veien hit før jeg sendte en kopi av meldingen til hans telefon. Deretter løp jeg og hentet bilen og kjørte rett opp hit. – Du fikk beskjed om å vente med å gå inn i området til vi var på plass, sa Kvam. – Hvorfor gjorde du ikke det? – Jeg kunne ikke, sa han. – Jeg følte at hvert sekund var viktig. Jeg parkerte Roveren og løp. Det er umulig å kjøre en veteranbil som min på denne skogsveien. Hjulsporene er for dype og bilens bakkeklaring for lav. Det må også den som har lokket meg hit, ha visst. Jeg ville ikke funnet lappen med pumatrykket dersom jeg hadde kjørt inn, slik dere gjorde. Maiken Kvam nikket og noterte. – Og da du kom frem? – Da trodde jeg selvsagt at alt var slutt. Jeg fikk røsket ut slangen og stoppet motoren … og resten så dere jo selv, sa han. Hun nikket igjen. 12

ORDRE: 24649 (s . 13 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 13 av 361) NOT PRINT READY!

– Var du her sist søndag, slik det sto i meldingen? – Ja, jeg går ofte i dette området med bikkja, sa han. – Og det må bety at den som er ansvarlig for denne bisarre scenen, har observert meg. – Kan du huske om du møtte noen her på søndag? – Nei, jeg tror ikke jeg møtte noen, sa han. – Men det sto muligens et par biler nede ved avkjøringa fra Trommedalsvegen. Det gjør ofte det. – De pumatrykkene du nevnte, har du tatt vare på dem? – Ja, med konvolutter og det hele, sa han. – Jeg har dem på kontoret. – Er de adressert til kontoradressen din? – Nei, til privatadressen, svarte han. – Vi må ta en titt på dem, sa hun. – Ikke ta på dem mer enn du alt har gjort. – Det er noe sykt over dette her, er det ikke? – Jo, sa hun. – Og det må ha krevd en god del energi og planlegging å få det i stand. De reiste seg og gikk ned mot åstedet. – Det er noe jeg må vise dere, sa Morgan Vollan og trakk dem med bort til dukken som fremdeles lå sprikende på pelsen. Han bøyde seg ned mot skrittet hennes og pekte. Det som skulle forestille kjønnshår, var fem centimeter lange brune, rette hår. Limt på. – Det ser ut som hodehår … fra et menneske, sa Maiken Kvam. Torkel Vaa var enig. Det gjennomsiktige limet lå i klatter, og skinte i sollyset. – Vi sjekker opp det vi kan, sa Vollan. – Og du gransker dine ting, la han til i en innstendig og alvorlig tone. – Har du fiender av noe slag, privat eller i jobbsammenheng, så kom med det. Du kan gå nå, men ta kontakt om det skjer 13

ORDRE: 24649 (s . 14 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 14 av 361) NOT PRINT READY!

noe. Jeg drar til Tromsø et par dager, men Kvam er på saken. Maiken Kvam dro et kort opp fra brystlomma på uniformen. – Ring meg, når som helst, sa hun. – Og vi henter konvoluttene. Bilen med tekniske forsterkninger parkerte bak bilen til Kvam og Vollan. Advokat Torkel Vaa hilste kort på den fremmede tjenestemannen da han passerte. Bedrageri, sedelighet, trusler og et drap eller to. Hva hadde han ikke i porteføljen sin, og hvor skulle han begynne? Noen har gjort seg flid. Dette er en gåte, et skuespill satt i scene av en person med alvorlige forsetter. Ikke så fatalt ennå, men dette er kanskje bare første akt, tenkte han på vei tilbake til bilen. Aktor sto i førersetet med forlabbene plantet på rattet, slik han hadde for vane når han kjedet seg. Vaa åpnet døra og dachsen hoppet ut. På netthinna satt fremdeles bildet av den kuttede strupen. Han kunne fremdeles kjenne lukten av forråtnelse. Advokat Torkel Vaa hadde ikke hatt mye tid til å reflektere over morgenens hendelser i løpet av arbeidsdagen. En betjent kom innom kontoret og hentet de tre konvoluttene som inneholdt blå pumatrykk, men først hadde han selv rukket å ta en kopi av ett av dem. I svart-hvitt, riktignok, men til gjengjeld kraftig forstørret i forhold til originalen. Han tok trappene opp til fjerde etasje i leilighetskomplekset der han bodde. Varmen slo mot ham da han åpnet døra til leiligheten. Han gikk rett inn på soverommet og dro av seg de mørke buksene, sokker og slips, brettet opp ermene på den hvite skjorta og trakk på seg en sliten don14

ORDRE: 24649 (s . 15 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 15 av 361) NOT PRINT READY!

geribukse som var klippet av rett over knærne. Sola sto skrått på de store glassflatene som dekket hele stueveggen. Han åpnet døra til balkongen, hentet en farris i kjøleskapet og satte seg ut i en av stolene, vippet stolryggen bakover og slengte de nakne føttene på rekkverket. I postkassa nede hadde det kun ligget en regning og et jaktblad han abonnerte på. Ingen konvolutt med en ny puma. Han strakte seg lenge og sprikte med tærne, før han grep den gjennomsiktige plastmappen der han hadde plassert kopien av pumaen. Det lille hodet, den spenstige kroppen og den lange halen som sto rett ut bak dyret i spranget. Pumaen. Den ypperste i katteslekten, en fremmed, ensom jeger. En dyktig jeger. Livsfarlig. Kopien var i svart-hvitt. Den opprinnelige pumaen var blå. Han lukket øynene. Da han for noen dager siden hadde åpnet den første konvolutten og sett den blå pumaen, var den umiddelbare tanken som slo ham, at figuren var laget av et barn. Så hadde han tenkt på moren. Sikkert på grunn av blåfargen. Hun brukte ofte blåfarger i bildene sine. Lyset i Vinje kunne være blått, slo det ham. Fjellene. Blånene, den ene bak den andre. Så sterkt hadde han tenkt på henne at han hadde vurdert å ringe sjukeheimen og spørre om de hadde en arbeidsstue hvor pasientene laget bilder. Om det kunne være moren som hadde laget pumatrykkene og fått personalet til å sende dem til ham. Etter opplevelsen i skogen, og pumaen han hadde funnet festet til varden på stien, var tanken absurd. Moren kunne ikke ha stelt i stand dette. Tanken på henne hadde fått den dårlige samvittigheten hans til å blomstre. Hun satt der oppe i hjembygda, helt alene. Torkel lot pekefingeren følge dyrets rygg under plasten, fra nakken ut til halespissen. – Hvem er du, og hva vil du? 15

ORDRE: 24649 (s . 16 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 16 av 361) NOT PRINT READY!

Han sa det høyt. Under ham et sted hørte han et barn som sutret. Over ham klirret det i noe som hørtes ut som bestikk. En måke seilte med utstrakte vinger forbi balkongen der han satt. Hvorfor hadde han brekket seg i dag morges? Det var en evighet siden sist. Han kastet aldri opp. Sist det skjedde, var rett etter det første året på jusstudiene, da han hadde reist på guttetur til Jugoslavia, med tog. Han hadde drukket en hel flaske hvit Martini, medbrakt fra Italia, og spydd som en gris. Da han sto der bak den røde kassebilen sammen med Maiken Kvam og stirret inn på den døde hunden som lå med kuttet strupe, hadde han et øyeblikk trodd det var hans egen hund som lå der. Et øyeblikk bare, men det var tydeligvis nok til å sette kroppen i total alarmberedskap. Frykten, avmakten, redselen og smerten. Men det var noe annet også. Noe han ikke fikk tak i. En følelse av å ha opplevd dette før. I et annet liv, kanskje, eller i en drøm, som i et bilde han ikke klarte å gripe, som når han våknet opp og visste han hadde drømt noe fantastisk, men bare fikk tak i en liten flik. Som den gangen han som barn fanget en firfisle. Han hadde holdt den lille skapningen fast i halen, bare for å oppdage at firfisla slapp halen sin, skilte den fra kroppen, og forsvant. Der sto han tilbake med halen som først sprellet, for deretter å dø mellom fingrene hans. Torkel Vaa hadde drept mange dyr i sitt liv. Jakt hadde vært en del av livet hans helt fra barndommen. Reinsdyr på vidda, rådyr og hare i skogene. Han hadde skåret over struper, slaktet, flådd og partert, han hadde hatt hendene fulle av blod, og kjent lukten av nakne skrotter som hadde hengt en stund. Det med hunden i dag morges hadde vært annerledes. 16

ORDRE: 24649 (s . 17 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 17 av 361) NOT PRINT READY!

Det var noe med brutaliteten og respektløsheten i handlingen som frastøtte ham. Torkel var innprentet at alt levende hadde krav på respekt. Også viltet som skulle dø hadde krav på respekt, i døden, og som slakt. Viltet var en gave og skulle forvaltes deretter. En hund som av en eller annen grunn måtte avlives, skulle dø på en mest mulig smertefri måte. Deretter skulle dyret graves ned på forsvarlig vis, eller kremeres. Å slenge det inn i bagasjerommet på en bil og vise det frem, som en slags rekvisitt, i hvilken hensikt? Torkel kjente at sinnet steg i ham, jo mer han tenkte på det. Han kastet et blikk på Aktor, som hadde flatet ut i skyggen av rekkverket. Hunden pustet rolig. Han tok en hissig slurk av farrisen og stirret ut over elva der nede. En planende jeep i metallskrog med en kraftig påhengsmotor skar seg gjennom det mørke elvevannet og la en plog av hvitskummende bølger bak seg. Snart klasket bølgene mot bryggeanlegget under ham og fikk Targaen innerst mot promenaden til å rykke i fortøyningene. Han fulgte råtassen med blikket til den svingte inn mot en brygge på oppsiden av Osebro. På den andre elvebredden, mot vest, lå de gamle, hvitmalte trehusene spredt utover, og bak dem, på en grønnkledd kolle, de to høyhusene. Landemerker i lille Porsgrunn. Han hvilte ofte øynene på de to stolpene som så ut som om de var stukket ned i en struttende kvast med kruspersille. Langsomt åpnet han alle knappene i den hvite skjorta og lot ettermiddagssola få tak i huden. Kortet til politibetjent Maiken Kvam lå fremdeles i brystlomma. Han tok det ut og studerte det. Hun skulle gifte seg med Torkels gode jaktkamerat, politibetjent Axel Lindgren, om en knapp uke. Han lurte på om hun visste at han hadde et ærend i bryl17

ORDRE: 24649 (s . 18 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 18 av 361) NOT PRINT READY!

lupet. Hun hadde ikke røpet med en mine at hun kjente til planene der ute i skogen i morges, og Axel hadde sterkt understreket at det skulle være en hemmelighet. Torkel smilte svakt. Han burde øve. Det var over en uke siden sist han hadde hatt steppeskoene på. Helst burde det skje langt oftere, men han fikk uansett vente til sola gikk ned. Han gledet seg til bryllupet, og til å treffe NRK-journalisten Mette Minde igjen. De hadde ikke sett hverandre siden de jobbet med tvillingsaken for noen måneder siden. Han hørte stemmen hennes på radioen, og han visste at mannen hennes hadde reist nordover. Det var alt. Han reiste seg og så ned på strandpromenaden under seg, så flyttet han blikket over mot vest igjen. Hun bodde der, over på den andre siden, men det hvite huset var ikke synlig herfra. Han fylte tørrfôr i skålen til Aktor og åpnet kjøleskapet for å finne noe han kunne mekke sammen til en slags middag. Appetitten var ikke på topp, tankene fortsatte å kverne rundt pumaen. Hva hadde han gjort for å fortjene episoden i skogen i dag tidlig? Politiet holdt på med sitt. De ville finne ut hvor bilen stammet fra, og hvem som eide hunden. Hunder ble meldt savnet. Han kunne ikke tenke seg at det var eieren som hadde kuttet strupen på det stakkars dyret. Men hvor kom han selv inn i bildet? Han hadde ingen holdepunkter. Ingen mistanker i noen retning. Bare undring, en snikende usikkerhet, og et sinne og en rastløshet han måtte få ut av kroppen. Ut og løpe, tenkte han. Så ringte mobilen. Han kjente nummeret i displayet og trakk pusten dypt før han svarte. – Hei, Adi, er alt i orden? – Nei! Camilla sier at hun kanskje ikke vil vitne likevel! – Å, sier hun noe om hvorfor? 18

ORDRE: 24649 (s . 19 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 19 av 361) NOT PRINT READY!

– Hun sier hun er redd for gjengen til Khalid. – Ok, Adi, jeg skal snakke med henne, sa advokaten og så på armbåndsuret. Arbeidsdagen var ikke over. Det var den sjelden. * Leiligheten i høyblokka i Skogvegen lå med sola i ryggen. Den kraftige kikkerten som hadde kostet en liten formue, var siktet inn mot den store balkongen utenfor advokat Torkel Vaas leilighet på den andre siden av elva. Jeg kunne skutt deg herfra, tenkte han, vel vitende om at selv om han muligens kunne ha gjort det, var det ikke en del av planen. Advokaten satt ute på balkongen og drakk farris, med sola i ansiktet og beina på rekkverket. Hver gang han la hodet bakover for å drikke, glimtet det i brilleglassene. Felis gransket ansiktet hans. Det fantes ikke spor av bekymring i det glatte advokattrynet. Og der kom jaggu et lite smil til syne rundt den arrogante kjeften. Felis presset ut en syrenøytraliserende fra pakken han alltid hadde i brystlomma og tygget i seg den rosa tabletten. Det skrapte og sved i halsen. Den dagen brevet fra advokaten kom, hadde alt forandret seg. I løpet av den timen det tok å fordøye innholdet, gikk han fra å være noen til å bli ingen. Så ble han Felis. Han slapp Vaa med øynene, rettet seg opp og trykket tommelen på venstre hånd mot amuletten han bar i en lærreim rundt halsen. Han kjente det rå presset mot bryst19

ORDRE: 24649 (s . 20 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 20 av 361) NOT PRINT READY!

beinet, og hvordan kraften løp med krafsende poter ut i hvert lem i kroppen. Han kjente hvordan pelsen reiste seg på huden. Felis kastet på det lille hodet, åpnet munnen og snerret, knep øynene igjen og så de spisse, gule hjørnetennene for sitt indre blikk. Det smertet i brystbeinet, som om jernet i amuletten skar seg inn gjennom huden, videre gjennom kjøttet og helt inn til beinet. Det gjorde vondt. Vondt på en god måte. Han grep amuletten forsiktig mellom tommel og pekefinger på høyre hånd mens venstrehånden kjælte over det dype søkket i huden. Han snerret mot taket. – Du er så godt som død, Torkel Vaa, men først skal vi leke, sa han med blid og tilgjort stemme, som om han snakket til et barn. – Har jeg ikke drept før, kanskje? Har jeg ikke drept rett foran snuta på voksne folk, uten at de oppdaget noe som helst? Jeg er sterkere og smartere enn deg, ditt lille krek. Du tror du er utvalgt, men jeg har makt til å velge deg bort fra alt du tror du har. Jeg er uovervinnelig. Felis nøt lyden av sin egen stemme. Det hadde tatt tid å komme hit. Tid og kløkt. Når han så tilbake på verket sitt, og virkelig tenkte over hva han hadde utrettet, ble han fylt av beundring over seg selv. Han hadde lyst til å le, men visste at det kunne han ikke. Han kunne ikke le. Han hadde aldri fått det til, men han kunne smile. Han kunne smile det gode smilet sitt, og det gjorde han nå. Han satte siktet til øynene igjen. Vaa reiste seg fra stolen der borte og forsvant inn i leiligheten med de hvite skjorteflakene flagrende rundt hoftene. Jeg setter opp en felle for deg, smilte Felis. En felle, vesle Vaa. Han reiste seg og trakk gardinene for vinduene. Utsyn betyr innsyn. Av og til kjente han angsten ved tanken på 20

ORDRE: 24649 (s . 21 av 361) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 9:49 (side 21 av 361) NOT PRINT READY!

at noen kunne sitte et sted på den andre siden av elva, på samme måte som han selv, med en kikkert rettet mot disse vinduene, og betrakte ham. Han visste at det var tull, men likevel. Han så seg omkring i den overmøblerte stua. Det var ikke slik han selv ville hatt det om det var hans leilighet.