Rakels bok

Rakels bok er en roman om å reise seg, gang på gang, selv etter at det umulige har skjedd. Om å kjenne seg selv, sin fortid og sine røtter, om vennskap og samhold, om svik og kjærlig­het – og ikke minst om en mors grenseløse omsorg og kamp for sine barn.

En roman om å reise seg, gang på gang, selv etter at det umulige har skjedd

Ra k els

bok Roman

foto: helge skodvin

Ra k e l s bok

Foreldrenes dramatiske død bringer Ella fra New York hjem til Bergen for å gjøre opp boet etter dem. Den gamle villaen huser også en leieboer, den eldre kvinnen Rakel, som med sin særegne væremåte både frastøter Ella og vekker hennes nysgjerrighet. Snart blir hun dratt inn i fortellingen om et bemerkelsesverdig liv, et liv som har utspilt seg i flere land over mange tiår, fra Rakel som liten jente ble sendt som flyktning fra Bratislava til Norge for å unngå nazistenes jødeforfølgelser.

Sissel Værøyvik

En kvinne med en fortid.

En kvinne med en fremtid.

Har de noe å gi hverandre?

Sissel Værøyvik

(f. 1959) er oppvokst på øya Værlandet i Sunnfjord, og er bosatt i Bergen. Rakels bok er hennes debutroman.

sissel værøyvik

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 4 av 389) NOT PRINT READY!

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt.

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner ISBN 978-82-05-46260-1 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 3 av 389) NOT PRINT READY!

Sissel Værøyvik

Rakels bok Roman

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 7 av 389) NOT PRINT READY!

Walking, I am listening to a deeper way. Suddenly all my ancestors are behind me.

Be still, they say. Watch and listen. You are the result of the love of thousands.

Linda Hogan (f. 1947), amerikansk forfatter

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 9 av 389) NOT PRINT READY!

PROLOG

New York, februar 2009 Hun strøk langsomt over boken, ventet med å åpne den.

Skinnet var tynt og glatt og skrukkete, preget av bruk og elde, akkurat som huden på hånden som strøk over det.

Luktene av tobakk, støv, lær og varm te steg opp og fylte bevisstheten hennes, frembrakt av minnene, eller av boken selv, eller kanskje begge deler.

Hun åpnet den langsomt, fingrene skalv og virket plutselig så uendelig gamle. Ikke som de små, ivrige barnehendene som så mange ganger hadde åpnet den i en annen tid, et annet liv.

Det sto skrevet noe inni. Navnet som hadde stått der den gangen også, ikke hans eget, men kanskje farens eller en av forfedrenes, sto der fremdeles med slitt pennestrøk øverst i høyre hjørne på den første, blanke siden: Eli Rosenbaum Hun bladde om en side, og ut falt et sammenbrettet ark. Hun åpnet det forsiktig, som om det var noe skjørt som kunne smuldre opp og forsvinne mellom fingrene hennes, selv om det hadde ligget sammenpresset mellom disse sidene i en hel menneskealder, i denne boken som ikke hadde vært åpnet av noen på nesten sytti år.

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 10 av 389) NOT PRINT READY!

Rakel Teller Kjære vesle Rakel, Jeg håper og tror at denne boken, og de andre i pakken, vil finne veien til deg når tiden er inne, hvor eller når det måtte bli. Bevar historien, historien om deg, historien om oss, på godt og vondt. Fortell den. La de som kommer etter, få del i den. Ikke glem den eller gjem den bort.

Jeg er sikker på at du kommer til å gjøre noe godt ut av livet ditt. Du er mitt håp. Ta vare på deg selv, og på menneskene rundt deg.

Din venn, Yusef Rosenbaum Yusef Rosenbaum. Det var det han het. Hun visste ikke engang om hun noen gang hadde kjent det riktige navnet hans. Hun så ham for seg, med brillene på nesen, kanskje alvorlig mens han skrev, kanskje med et glimt i de godmodige øynene. Men hendene hennes skalv, og øynene hennes var like breddfulle som den dagen hun satt i stuen hans for første gang.

Jeg er sikker på at du kommer til å gjøre noe godt ut av livet ditt. Du er mitt håp. Ta vare på deg selv, og på menneskene rundt deg.

Hva hadde hun gjort ut av livet sitt? Hvordan hadde hun tatt vare på dem rundt seg? Hadde hun ikke mistet dem alle, én etter én?

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 11 av 389) NOT PRINT READY!

KAPITTEL 1

Bergen, høsten 2009 Stemmen kom langt bortefra. Den fortalte først på norsk, så på engelsk, at vi hadde startet innflygingen til Bergen.

Ordene trengte langsomt gjennom og vekket meg fra min urolige slumring. Tanker og bilder bølget gjennom bevisstheten min, trakk seg unna og vendte tilbake med ny kraft, på samme måte som ubehagelige drømmer kan martre deg natten gjennom og gjøre deg mer utslitt når du våkner enn du var før du sovnet. Jeg vred meg i setet slik jeg hadde gjort utallige ganger om bord i to fly de siste timene, i håp om å finne en bedre stilling; jeg gjespet og kikket på klokken med plirende, hovne øyne. Ennå hadde jeg ikke stilt klokken. Det var fortsatt natt for meg, men formiddag i Norge.

Dagslyset fylte kabinen. Motorens dur var jevn og summende, nesten beroligende, blandet med lydene fra bord som ble klappet sammen og seter som ble skjøvet tilbake i oppreist stilling. Noen ganger er det en lettelse å våkne fra en plagsom, vond drøm, når du forstår at det nettopp var bare en drøm. Slik er det ikke når det er virkeligheten som har fulgt deg fra dagen og over i natten, fordi den er for vond og vanskelig til at den slipper taket sammen med dagslyset.

Når du innser at det livet du trodde du hadde lagt bak deg for lenge siden, det du har skjøvet unna og holdt på behagelig avstand i en nyskapt tilværelse – i mitt tilfelle på et annet kontinent – kan innhente deg når som helst, gripe tak i deg og snu opp ned på alt.

11

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 12 av 389) NOT PRINT READY!

Det summet i ankomsthallen, et jevnt surr som stadig ble avbrutt av en monoton stemme via høyttalerne. Et og annet frydefullt rop brøt gjennom det jevne. Mennesker som ble gjenforent etter korte eller lange atskillelser. Denne allmenne atmosfæren som finnes på alle flyplasser rundt om i verden – de lange, klamrende og ofte tårevåte avskjedene i avgangshallen, de glade velkomstklemmene i ankomsthallen. Samt noen prøvende og formelle håndtrykk, som det mine foreldres advokat Jan Hermansen og jeg utvekslet.

Jeg hadde ikke orket å annonsere min ankomst til hjembyen min for mange. Som om ikke alle visste at jeg ville dukke opp, etter det som hadde hendt. Jeg hadde snakket på telefonen med min tante, min fars søster, som jeg egentlig aldri hadde kjent særlig godt, og med Hermansen, som jeg fra barndommen husket som en nær bekjent av min far.

Ikke en god venn av familien – hadde vi slike? – men hans advokat, en fortrolig i forretningsverdenen og også en man møtte i selskapslivet.

Ennå fortonet det seg for meg som noe man leste om i avisen. Noe som egentlig ikke angikk meg, men som jeg måtte foreta meg visse praktiske ting i kjølvannet av. Selv om den ulmende kvalmen, skyldfølelsen og de truende marerittene minnet meg om at dette angikk meg langt mer enn som så.

Dette var røttene mine som brutalt var kuttet tvers over. De røttene jeg ikke hadde villet vedkjenne meg, fordi jeg ikke syntes de hadde vært sterke nok. Fordi de ikke hadde gitt meg næring nok til å blomstre. Jeg kunne fornekte dem og forsøke å glemme dem, men med det som nå hadde skjedd fanget de meg inn igjen, samme hvor råtne de hadde vært.

Og det gjorde meg syk innvendig.

Jeg hevet haken en tanke, og rettet blikket mot Hermansen. Han var blitt en eldre mann siden sist jeg så ham, men så var det også mange år siden. Det mørke håret var blitt gråere og tynnere. Han var bredere og til og med kortere enn jeg husket ham. Ansiktet var sammenbitt og plaget, som om dette var like personlig for ham som det skulle være for meg.

12

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 13 av 389) NOT PRINT READY!

«Frøken Sand, jeg er så fortvilet. Det gjør meg utrolig vondt. Det må ha vært en – svært ubehagelig reise for Dem.» Dem? «Ella. For all del. Ella.»

«Ella. Du var jo bare en pike sist jeg så deg. Du må være sliten. Er det noen som venter på deg? Eller vil du dra direkte – hjem?» Han kremtet.

«Jeg har bestilt et hotellrom i sentrum,» svarte jeg, kortere enn jeg hadde tenkt.

«Hotellrom? Ja, jeg skjønner at du ikke vil bo – hjemme, med tanke på hva som har hendt. Minner og alt det der …»

Han ristet fortvilet på hodet. «Vil du ikke bo hos slektninger? Din fars søster …»

«Ja, jeg har snakket med min tante. Hun tilbød meg selvsagt at jeg kunne bo der – hun ville gjerne møte meg på flyplassen også. Og en gammel venninne av meg har også bedt meg om å bo hos henne. Men i første omgang ønsker jeg å være litt for meg selv, derfor takket jeg ja da du tilbød deg å hente meg. Jeg tror de forstår det. Det er mye å ordne med, og jeg tror jeg trenger et sted å trekke meg tilbake innimellom. Hvis du skjønner.» Jeg trakk pusten.

«Selvsagt. Det blir mye å ordne med, ja. Din tante har allerede begynt å organisere det som må gjøres, men dere må sammen finne ut hvordan dere ønsker å – arrangere alt.»

Han tok en liten pause. «Ja, dette her er jo ikke lett. Og en del medieoppstyr må man også tåle oppi alt. Når man har et navn her i byen … Og så er det alt det praktiske, men det får vi ta etterpå. Jeg tenkte, hvis du ikke er altfor sliten, kunne du bli med ned på kontoret mitt, så kan vi ta en kaffe og noe å spise. Så skal jeg kjøre deg dit du ønsker etterpå.»

Hvordan skulle jeg klare å forholde meg til alt dette? Kanskje jeg skulle latt Peter bli med likevel. Jeg forkastet straks min egen tanke, nikket viljeløst og lot meg føre ut til parkeringshuset og bort til en stor bil. En Mercedes, tror jeg. Jeg ønsket at noen andre ville ta seg av alt, at det måtte bli overstått så jeg kunne forlate denne byen og dette landet igjen så fort som mulig. Tilbake til mitt eget liv. Tilbake til Peter?

13

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 14 av 389) NOT PRINT READY!

Å, jeg visste ikke, jeg visste ingenting lenger. Jeg lente meg tilbake i passasjersetet, kjente at jeg var sliten helt inn i margen. Jeg skulle bedt ham kjøre meg direkte til hotellet. Han måtte vel forstå at jeg ikke orket dette nå?

I stedet lot jeg den fjerne stemmen fortsette å surre, hørte ikke etter. Så bare på landskapet som gled forbi. Flyplassveien mot Nesttun, litt bredere enn før, men med de samme jordene til høyre. Noen nye, moderne forretningsbygg til venstre. Det var våt høst med striper av sol. Jeg syntes jeg kunne snuse den inn selv om jeg satt innelukket i en bil.

Med et sukk lukket jeg øynene, stengte omverdenen ute for en stakket stund.

«Nå skal jeg bare parkere, så går vi opp på kontoret mitt.»

Nesttun, med sitt lille sentrum en mil sør for byen, var heller ikke det samme. Gågate og nye butikker. Veiarbeider som spiste seg nedover mot Hop. «Det er bybanen.» Han sukket som om han ble minnet om noe brysomt, men lot være å utdype det da jeg ikke svarte. I stedet geleidet han meg opp til sitt stilfulle og sjenerøse kontor i tredje etasje, voktet av en høflig smilende dame bak en resepsjonsdisk.

Jeg sank ned i den røde salongen på kontoret hans.

Betraktet kunsten på veggene; det minnet meg om min fars kontor.

Hvilken bil hadde de kjørt? Den svarte Mercedesen? Min mors lille sølvgrå Audi? Eller hadde de ikke de bilene lenger? Jeg visste ikke engang det. Så trivielt, men plutselig så viktig likevel.

Hadde hun duppet, mens han stirret taust fremover?

Hadde han tråkket litt ekstra på gasspedalen, i innestengt frustrasjon? Hadde hun sett uinteressert på landskapet, bortvendt fra ham? Side om side, i taushet, uten noe å snakke om. Hadde de kranglet? Hadde han i affekt gjort en utilsiktet manøver? Det gikk opp for meg at jeg sannsynligvis aldri ville få svar på det. Ikke engang Hermansen kunne vite det.

Damen i resepsjonen, pent antrukket i blå drakt og sta14

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 15 av 389) NOT PRINT READY!

dig like smilende, skjenket kaffe i kopper som allerede var satt frem, og serverte påsmurte rundstykker. Min ankomst var tydeligvis planlagt. Hermansen hentet papirer fra kontorpulten sin. Han tok på seg briller og satte seg, kremtet og sukket igjen, konsentrert over papirene. Han startet mer direkte enn jeg hadde ventet, inntok en mer profesjonell rolle straks han var på eget revir.

«Dette må ha vært et forferdelig sjokk for deg. Hvor lenge er det siden du så dem sist? Det må ha vært flere år siden du var hjemme?»

Jeg så på ham, overrumplet.

«Ja, jeg mener, når det gjelder dere privat, som familie, hadde jeg ikke noen nær kjennskap til dere, men jeg visste at det var et slags – brudd mellom deg og dine foreldre.»

Han så plutselig utilpass ut igjen. «For all del, ikke misforstå, dette har jeg ingenting med. Jeg tenkte mer praktisk – om du er kjent med driften av firmaet, slike ting. Du sitter plutselig på store verdier som skal forvaltes videre, og jeg vet ikke om dere hadde noen kontakt via mail eller telefon, eller om dere noen gang diskuterte ting som hadde med bedriften å gjøre. Din far ville aldri si noe om …» Han tok av seg brillene igjen. «Dette er for tidlig å snakke om, jeg forstår det. Forsyn deg av maten, Ella. Jeg ville bare vite – var det at du skulle overta etter ham en gang i fremtiden overhodet et tema mellom dere?»

Jeg løftet koppen og drakk den varme kaffen i forsiktige slurker. Ville fukte strupen, skulle bedt om vann.

«Jeg ville gjerne vite,» sa jeg brått. «Hva du vet om hvordan det skjedde.»

Han så spørrende på meg. «Men du har fått vite …?»

«Ja – det du har sagt, og det min tante har sagt. Og det jeg har lest. Men det finnes vel mer informasjon?»

Han nikket, bladde i papirene igjen. «Ja, det finnes selvsagt dokumentasjon fra politiet og sykehuset. Du skal få all den informasjonen du ønsker. Jeg trodde kanskje ikke du orket å gå inn i dette akkurat nå. Men når det er sagt, så er det ingen ny informasjon utover det du allerede vet. Det 15

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 16 av 389) NOT PRINT READY!

går nok mer på fakta og detaljer. Og som jeg sa til deg – det er ingenting som tyder på et illebefinnende. Din fars fysiske helse var god. Man fant ikke alkohol eller spor av andre stoffer i blodet. Ulykken skjedde i en slak venstrekurve like før Evanger. Farten har vært rundt 80 kilometer i timen. Det må ha vært et øyeblikks uoppmerksomhet som gjorde at bilen kom over i motsatt kjørefelt. Din mor,» – han kremtet, slik han tydeligvis hadde for vane når han ble utilpass – «hadde hånden sin liggende på armen hans. Det kan kanskje tyde på at hun grep fatt i ham idet hun oppdaget hva som skjedde.

Kanskje prøvde å få ham til å rette opp bilen.»

Så hadde hun ikke sovet. Ikke stirret på landskapet som fløt forbi. Hun hadde sett hva som kom. Kanskje hun skrek.

Lyder setter ikke spor, kan ikke dokumenteres og påvises i etterkant når de ikke er udødeliggjort, når de som laget dem og de som hørte dem er borte. Kanskje de hadde kranglet.

«Sjåføren i lastebilen fikk bare lettere skader, men han kan ikke si noe annet enn at bilen skjente over i hans kjørebane i svingen. Det gikk så fort, han rakk ikke å oppfatte noe mer enn det. Han bråbremset, men det var for sent.»

«Og de …?»

«Som jeg sa … Din mor var bevisstløs hele tiden, og døde like etter ankomst til sykehuset. Med luftambulanse, men det vet du vel. Skadene var for store. Og din far, han døde på stedet.»

Han skjøv et papir over mot meg. Blikket mitt gled nedover siden.

Bil A, en Audi A6, hadde avgitt bremsespor på venstre hjul på 3,5 meter og på høyre hjul 4,5 meter inn mot åstedet.

Kjøretøyet stod med fronten inn i venstre side av fronten på bil B, en Scania R500. Hele fronten og deler av kupeen på bil A var trykket inn.

Jeg leste fort videre, kjente ubehaget ved å svelge unna de tørre, kliniske faktaene som ble ramset opp nedover. Så hadde jeg lest det. En bil jeg ikke kjente, aldri hadde hørt 16

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 17 av 389) NOT PRINT READY!

om. To mennesker jeg kjente. Eller gjorde jeg? To mennesker jeg ikke hadde sett på lenge, som Hermansen hadde sagt det.

«Og – Geilo? Var det en firmasammenkomst? Var det flere som kjørte derfra på samme tid?»

Middagene på Paradis, disse hjemlige samlingene med nære forretningsforbindelser som krevde ekstra pleie. Hadde de sluttet med det, endelig? Jeg kunne huske at min far hadde hatt firmasamlinger på Solstrand på Os. Men ikke på Geilo.

Og vi hadde ingen hytte der, som mange andre i min fars omgangskrets. Han var ingen fjellets mann.

Hermansen ristet på hodet. «Det var bare dine foreldre.

De hadde tilbrakt helgen på Dr. Holms.»

«Hva?» Han så forbauselsen min, og jeg tidde. Ville ikke at han skulle forstå hvor usannsynlig det hørtes. Men han måtte vel vite litt om dem? Eller var de så gode på dette de hadde praktisert gjennom flere tiår – den plettfrie, vellykkede fasaden – at selv ikke de som kjente dem best, gjennomskuet den?

«De dro aldri på fjellet,» la jeg til. «Så vidt jeg vet.»

«Nei, jeg hadde aldri inntrykk av at de var glad i fjellet,» samtykket han, og smilte plutselig litt. «I hvert fall ikke på vinterstid. Men folk endrer seg, får nye vaner. De var jo voksne og kunne ta seg mer fri etter hvert. Og det var en helg med flott høstvær.»

Jeg sa ikke mer, pakket inn min forundring i et hosteanfall og konsentrerte meg om kaffen og rundstykket og, tilsynelatende, papiret foran meg. En høsthelg på fjellet. Hvorfor?

Kanskje min tante visste hvorfor de hadde dratt dit, skjønt jeg trodde vel neppe at hun pleide å bli informert om helgeplanene deres.

«Kanskje din tante vet mer,» sa han, som om han hadde lest tankene mine.

«Min tante hadde ikke så mye kontakt med foreldrene mine,» sa jeg, borte i mine egne tanker. «Ikke før, i hvert fall,» la jeg fort til.

Bremsespor. Han hadde bremset.

17

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31359) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 9:47 (side 18 av 389) NOT PRINT READY!

«Jeg bør nok ringe min tante,» sa jeg brått. «Det er gått nesten tre døgn, og jeg vet ikke engang når vi skal …»

Jeg kjente igjen hvor overveldende trett jeg var, med sjokket, kaoset, de siste søvnløse døgnene og tidsforskjellen i kroppen.

Hermansen så på meg.

«Jeg foreslår at vi tar alt det praktiske og økonomiske senere. Det kan godt vente litt. Nå kjører jeg deg først og fremst til hotellet, så du får sove noen timer. Jeg ringer din tante, så kan hun ta kontakt med deg senere i dag. Det er ennå tidlig på dagen, og for deg er det vel ikke morgen engang.»

Jeg nikket, lettet over å kunne utsette alt det brysomme og uunngåelige som denne reisen medførte.

Rakels bok er en roman om å reise seg, gang på gang, selv etter at det umulige har skjedd. Om å kjenne seg selv, sin fortid og sine røtter, om vennskap og samhold, om svik og kjærlig­het – og ikke minst om en mors grenseløse omsorg og kamp for sine barn.

En roman om å reise seg, gang på gang, selv etter at det umulige har skjedd

Ra k els

bok Roman

foto: helge skodvin

Ra k e l s bok

Foreldrenes dramatiske død bringer Ella fra New York hjem til Bergen for å gjøre opp boet etter dem. Den gamle villaen huser også en leieboer, den eldre kvinnen Rakel, som med sin særegne væremåte både frastøter Ella og vekker hennes nysgjerrighet. Snart blir hun dratt inn i fortellingen om et bemerkelsesverdig liv, et liv som har utspilt seg i flere land over mange tiår, fra Rakel som liten jente ble sendt som flyktning fra Bratislava til Norge for å unngå nazistenes jødeforfølgelser.

Sissel Værøyvik

En kvinne med en fortid.

En kvinne med en fremtid.

Har de noe å gi hverandre?

Sissel Værøyvik

(f. 1959) er oppvokst på øya Værlandet i Sunnfjord, og er bosatt i Bergen. Rakels bok er hennes debutroman.

sissel værøyvik