Lars Mytting: Søsterklokkene by Gyldendal Norsk Forlag

Utenlandsk presse om Svøm med dem som drukner: «En intrikat fortelling om krig, familie, hemmeligheter […] En oppslukende og overbevisende leseopplevelse.» The Times

«En gåtefull roman der brikkene nennsomt faller på plass.» The Guardian

«En dramaturgisk kraftprestasjon og et hjerteskjærende eventyr. […] Et kunststykke utført med autoritet […] Lars Mytting er den fødte forteller.» Le Nouveau Magazine Littéraire

«… tar pusten fra leseren.»

Så lenge folk kunne huske, hadde Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt å vise fremtiden. I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer.

Om Svøm med dem som drukner:

Le Figaro Magazine

«Man lar seg rive med. Med stort behag.»

«Romanen peker seg ut som en av høstens beste norske.»

Le Monde des livres

Susanne Hedemann Hjorth, Dagens Næringsliv

«En roman som med følelse og alvor søker etter sannheten om hva som skjedde under annen verdenskrig.»

«Ein uvanleg god roman.»

El Pais

«Romanen er en betagende og tragisk avsløring, en reise bakover i tiden gjennom gjenstander og gåtefulle ord.» La Stampa

«En sann page-turner […] Kort sagt en riktig god roman.» Göteborgs-Posten

«Lars Mytting har skrevet en overdådig familiehistorie, og han har et mesterlig grep om sjangeren.»

Lars Mytting (f. 1968) debuterte med romanen Hestekrefter i 2006, og i 2010 kom Vårofferet. Hel ved (2011) ble en internasjonal bestselger, og fikk bokbransjeprisen i Storbritannia for årets beste sakprosa. I 2014 mottok han Bokhandlerprisen for romanen Svøm med dem som drukner, som ble utgitt på 15 språk. Tilsammen er hans bøker solgt i over én million eksemplarer på 18 språk. Søsterklokkene er allerede under utgivelse i åtte land.

Stein Roll, Adresseavisen

«Et gullegg!»

Arne Hugo Stølan, VG

«Fengende og medrivende.» Marius Wulfsberg, Dagbladet

Rune Hallheim, Aftenposten

«Fantastisk ambisiøs roman om krig, kjærlighet og tilhørighet.»

Marta Norheim, NRK

«Praktfull historisk roman.»

«… sannsynligvis årets mest medrivende roman.»

Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv

«Lars Mytting har skrevet nok en vinner.» Atle Nielsen, Bok365

«Lars Mytting er tilbake på sitt beste.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

«Gnistrende roman … en fortellerstyrke som det bare er å applaudere høylytt.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

«Glitrande og medrivande forteljekunst.» Oddmund Hagen, Dag og Tid

«En skikkelig pageturner.»

Cathrine Loraas Møystad, Østlendingen

Westdeutcher Rundfunk

Omslagsdesign: Mats Ottdal Forfatterfoto: Julie Pike

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018 2. opplag 2018 www.gyldendal.no Printed in Lithuania 2018 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, 2018 Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt i 11/13,5 pkt. Stempel Garamond Omslagsdesign: Mats Ottdal ISBN 978-82-05-51400-3 ISBN 978-82-525-8899-6 (Bokklubben)

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Til min mor

Lars Mytting

SĂ¸sterklokkene Roman

«And this also,» said Marlow suddenly, «has been one of the dark places of the Earth.» joseph conrad

fĂ¸rste fortelling

Det innerste landskap

Jentene som delte hud

fødselen var hard. Kanskje den hardeste noen gang, og dét i ei bygd hvor barslene gjorde hverandre rangen stridig. Moren var stor, men ikke før den tredje dagen i veer innså de at hun bar tvillinger. Hvordan forløsningen gikk til, hvor lenge skrikene gjallet i tømmerstua, og hvordan kvinnfolkene omkring henne faktisk fikk barna ut – alt dette ble glemt. For ille til å fortelles, for stygt til å minnes. Moren revnet og blødde til døde, og navnet hennes ble borte fra historien. Det som ble husket for alltid, var tvillingene og skavanken deres. De var sammenvokst fra hoftene og ned. Men det var også alt. De pustet, skrek og var friske i hodet. Foreldrene var fra gården Hekne og jentene ble døpt Halfrid og Gunhild Hekne. De vokste jevnt, lo mye og var ikke til hinder, men til glede. For hverandre, for faren, for søsknene, for bygda. Heknesøstrene ble tidlig plassert foran vevgrinda, og satt lange dager mens de fire armene fløy omforent mellom tråder og renning, så fort at det var uråd å se hvem som i øyeblikket smettet garnet på plass i billedveven. Motivene var besynderlig vakre, ofte gåtefulle, og arbeidene deres ble byttet bort i sølv eller husdyr. På den tiden var det ingen som tenkte på å merke hånd9

arbeid på noe vis, og senere var det flere som betalte høy pris for en heknevev enda det var usikkert om den var ekte. Den mest kjente hekneveven var en avbildning av Skråpånatta, den lokale forestillingen om Dommedag, løselig nedarvet fra de norrøne profetiene om Ragnarok. Et flammehav skulle omdanne natt til dag, og når alt var brent og natten igjen mørk, ville jorden bli skrapt ned til bart fjell, og levende og døde bli skjøvet i ett følge til doms ved soloppgang. Denne vevnaden ble gitt til kirken og hang der i generasjoner, før den forsvant over natten gjennom låste dører. Søstrene var sjelden utenfor gården, selv om de hadde lettere for å bevege seg enn folk skulle tro. De gikk i en slags tredjedelstakt, som om de bar en breddfull vannbøtte mellom seg. Det eneste de ikke maktet å forsere, var bakkene nedenfor husene. Hekne var bratt, og vinterstid ble glattføret livsfarlig for dem. Men gården lå i en solhelling og ble barmark tidlig, ofte alt i mars, og søstrene beveget seg ut samtidig med vårsola. Hekne var blant de første gårdene som ble bureist, og dermed en av de beste. De eide to setre, og Storseter Hekne rommet en velfødd kubøling som beitet i mørkegrønt gress. Gårdsfolket hadde også lett gange til Nedre Glupen, et rikt fiskevann med naust av nitoms tømmer. Men selve ryggmålet på en bonde i Gudbrandsdalen var hvor mye sølv han eide. Det var deres bankhvelv, en synlig og brukelig reserve. Ingen gård var verdt navnet med mindre den hadde bestikk til atten, og med handelen av vevnadene fikk Hekne sølv til tredve. da tvillingene på hekne var halvvoksne, ble den ene syk. Tanken på utfallet – at den gjenlevende måtte slepe 10

på liket av sin søster – var ikke til å utstå, så faren, Eirik Hekne, oppsøkte kirken og ba om at de skulle få dø samtidig. Bønnen ble hørt av presten og trolig også av Gud. Døden kom til jentene samme dag, og mot slutten forlangte de å få være alene. Faren og søsknene ventet ved døren, og inne på kammerset hørte de jentene snakke om noe betydningsfullt som måtte ordnes. Denne dagen lagde de ferdig vevnaden av Skråpånatta. De hadde begynt på den sammen, og Gunhild skulle komme til å avslutte arbeidet mens Halfrid var død og armene hennes ikke var til hjelp. Faren lot henne arbeide i fred, for det heftet alltid noe større ved søstrene, noe han og andre som sto i høyde med steiner og vannflate aldri kunne forstå. Utpå kvelden hørtes en hoste, og deretter datt vevkammen på gulvet. Heknefolket gikk inn og så at Gunhild nå skulle dø. Hun syntes ikke å legge merke til dem, for hun hadde lagt seg med ansiktet mot søsteren og sa: «Du ska reinne vidt og e ska reinne trongt og når veven e vové ska oss tu kåmmå att.» Hun trakk Halfrids hender mot seg og foldet dem i sine, la seg bedre til, og slik ble de liggende med hendene foldet i hverandres, som i en tostemt bønn. Senere slekter var uenige om hva Gunhild hadde ment, for dialekten gjorde setningen tvetydig. Reinne kunne bety både å tre en vev og å ferdes raskt. Da vevnaden ble gitt til kirken, skrev presten Gunhilds siste ord bakpå treplaten som veven ble festet til. Men skriftspråket rommet ikke viddet i dialekten, og fikk den litt fattige ordlyden: Du skal gå langt og jeg skal gå kort og når veven er vevd skal vi to vende tilbake. 11

Jentene ble gravlagt under kirkegulvet, og som takk for at de døde på likt lot Eirik Hekne støpe to kirkeklokker. De ble kalt Søsterklokkene, og ringte med en makeløs vekt og dybde. Klangen bar utover fra stavkirken og fylte dalføret, fortsatte innover mot fjellet og gjenlød mot bergveggene. Når det lå blankis på Løsnesvatnet, innsjøen nedenfor kirken, kunne klokkene høres i tre nabobygder, som en fjern harmoni over deres egne kirkeklokker, og hvis vinden sto riktig, var det tilmed noen som påsto at de hørte dem på setrene. Den første klokkeren ble døv etter tre messer. Det ble snekret en avsats nederst i tårnet som den nye kunne stå på, og han stappet bivoks i øregangene og surret ei lærreim omkring hodet og over ørene. Søsterklokkene hadde ikke noen tungsindig eller skremmende larm. Hvert klokkeslag hadde en livlig kjerne, en lovnad om en bedre vår, en etterklang fargesatt av langvarige og vakre dirringer. Tonene nådde dypt inn, de skapte hildringer i tankene og berørte forherdede menn. Var klokkeren dyktig, kunne han gjøre kirkegjengere av tvilere, og forklaringen på Søsterklokkenes mektige drønn var at de var malmfulle. På den tiden betegnet dette ordet den kostbare skikken med å kaste sølv i malmen ved klokkestøpingen. Jo mer sølv, desto vakrere klang. De forseggjorte støpeformene og all bronsen hadde allerede kostet Eirik Hekne en formue, mye mer enn døtrene hans fikk for vevnadene. I sorgens tankefrihet gikk han fram til støpegryta og kastet oppi hele sølvbestikket, grep deretter i lommene og kastet to arbeidsnever sølvdalere i den kokende legeringen, mynter som fløt på støpen merkelig lenge før de smeltet og bobler steg opp.

første gang søsterklokkene fikk ord på seg for å varsle fare, var ved en av storflommene i dalen. Snøsmeltingen ble brå og voldsom, folk gikk med hodeverk under svart sommerhimmel, og samme natt som elva skiftet leie, våknet bygdefolket av at kirkeklokkene ringte. Regnet satte inn, og folk på to gårder rakk å rømme før husene ble tatt av flommen. Digre tømmerbygninger veltet over ende og laftestokkene lå som kvist langsetter en fossende flenge i landskapet. Ute i Løsnesvatnet fløt store hvite bylter, lavt og tungt i vannet, det var sauene. Først etterpå, da folk sto i regnværet og talte hverandre opp og klokkerens familie også ble regnet fulltallig, kom det fram at klokkeren ikke hadde vært i kirken, og da presten gikk ned for å undersøke, var kirkedøren låst og hadde vært det hele tiden. Eirik hadde da vært død i mange år. Ingenting fortelles om han noen gang angret på å ha støpt om sølvet, men så mye gikk med til Søsterklokkene at gården flere ganger var nær tvangssalg. Hadde det vært mulig å dele Hekne i Oppigard og Framigard ville det blitt gjort, men den var for bratt og trang. De neste årene tok futen Nedre Glupen, to husmannsplasser og Storsetra, og senere generasjoner led under prisen Eirik Hekne betalte. De greide å holde resten av gården i familien, arvinger fikk arvinger, og hver og én i etterslekta mente noe om forfaderen. Få syntes at sølv var bedre anvendt til kirkeklokker enn åkre og fjøs, men de tok det som en påminnelse om at slit var lettere å bære enn sorg. Hver søndag nådde en lindrende klang opp til gården, fra klokkene Eirik kalte Datterklokkene, en skikk og en rettighet som døde med ham.

Stavkirken

i evigheter ringte søsterklokkene over bygda. De ringte for levende og døende og døde, for giftermål og julemesse, for dåp og konfirmasjon, og noen ganger for skogbrann og flom og jordras. Sjelden flyttet noen inn eller dro, de som reiste kom aldri tilbake, og mange barn trodde alle kirkeklokker lød som Søsterklokkene, slik folk bosatt nær storslagen utsikt tar den for gitt. Klokkene hang trygt i tårnet fram til året 1880, da de, og med dem bygda, ble utsatt for brå skiftninger og ubøyelige viljer. Den ene klokken skulle tilmed havne under vann og bli hentet opp igjen, og den eneste som viste seg å ha makt over klokkenes skjebne, var ei ung jente i slekta Hekne. Hennes offer ble ikke mindre enn det til Heknesøstrenes foreldre, men hun måtte gjøre sitt i skjul, og lenge var det bare én mann som husket henne for det. De som måtte ha ønsket å huske, ville dessuten ha vanskelig for å forstå henne uten å kjenne forhistorien om stavkirken hun tilhørte og bygda hun bodde i. Hekne sognet til Butangen kirke i en sidedal mellom Fåvang og Tretten. Om lag tusen sjeler bodde i bygda den gangen, fordelt på et førtitalls gårder og husmannsplassene under dem. Selve stedsnavnet hadde en lang og bakvendt forklaring, en forklaring folk sjelden kom med, siden få 14

hadde ærender på den kanten. Løsnesvatnet, som skilte bygda fra kjerreveien videre, var langt og smalt og dypt, omgitt av bratt skog og bergknauser, og Butangen het Butangen fordi det var eneste sted langs Løsnesvatnet flatt nok til å sette opp ei bu. Ingen bodde fast der nede, men siden det var både naust, båtplasser og vintertransport over isen derfra, fikk bygda sitt navn fra denne flata. Kirken selv lå lenger oppe i dalsiden, dels for utsiktens skyld, men også fordi folk visste fra Fåvang hva en storflom kunne gjøre med en kirkegård. I dalsidene klorte slektene seg fast på den flekk forfedrene hadde erklært for sin. Noen gårdsbruk var så hengebratte og steinete at tre generasjoner bare rakk å rydde tre små jorder. Til gjengjeld ble steingjerdene så høye at ikke en eneste sau ble ulvetatt på Butangen. Forandringer kom sakte. Bygda lå tjue år etter nabobygdene, som var tredve år bak bystrøkene i Norge, som lå femti år etter resten av Europa. Noe av årsaken var reiseveien. De nysgjerrige, hvis de fantes, måtte følge riktig side av Laugen nordover, og ved Fåvangkirken, hvis de fant den, og fortsatt ville til Butangen, måtte de gå opp dalsiden og følge et råk gjennom et skar ved gården Okshol. Lenger framme gikk råket over ei steinur og ble usynlig. Der tok de fleste til venstre og endte i den ubebodde Oksholdalen. Bare ved å ta til høyre på rett sted ville Butangen komme fint til syne, med kirken i skråningen og gårdene omkring. Men først og fremst fikk vandrerne sikt til det brådype Løsnesvatnet og de lumske Løsnesmyrene. Da snudde nesten alle, og resten ga opp når de ikke fant råket og ble stående til knes i bløtmyra mens natten falt på, så oppspist av mygg at huden lignet pels. Noen ganske få kom seg rundt Løsnesvatnet, eller var 15

heldige nok til å få båtskyss av en fåmælt innabygds som hadde satt garn. Vel framme ble de enten gift eller knivstukket. Det var en overdrivelse, for saken var at Butangen faktisk var et godt sted å leve. Elva Breia, som skar dalføret ut, fikk tilsig av mange småbekker som forsynte gårdene med vann. Landskapet hadde en slags blyghet over seg, fordi elva og disse bekkene gjorde et utall bråsvinger og slik skapte en stadig veksling mellom frodige solsider og gåtefulle skyggesider, før elva gjorde en krapp sving og fosset ut i Løsnesvatnet. Tross brattlendet var det vesle dalføret lunt og solrikt, og ved å fortsette videre innover var det mulig å ha samvær med brekkominger og imsdøler, mest i form av nikking og hils på lang avstand. Vinterstid var dessuten transporten lettvint og snøgg. Når isen la seg på Løsnesvatnet, var det bare å dure på over is og myrer, strake veien til nedoverbakkene mot Fåvang. Derfor gikk folkelivet også i halvårstakt. Vinteren var tiden for å besøke andre, avtale giftermål, handle plogjern og krutt. Noen lengtet annetsteds, men de som hadde vært på dette annetsteds, kunne fortelle at folk drev med det samme også der, kanskje på en litt annen måte, men ikke slik at den måten var mer verdt. Utsikter fantes ikke til annet enn slit, og slit kunne de like godt finne hjemme og utstå blant slekt og kjente. Slik var det overalt, ingen fremmedfolk fikk skjenke sine lystige gener i gudbrandsdølenes innovertenkte karakter. Det var ikke som langs kysten, der saktmodigheten ble utblandet av havarerte sjømenn fra middelhavsstrøkene, som, når de vinket farvel til nødhavna, etterlot små gaver i magene til ungjentene, gaver som sprang ut i form av iltre unger med kullsvart hår. Dølene fortsatte sine liv innenfor gjerdene, i en jevn og sakte dans med årstidene. Hver 16

gård var et selvforsynt rike, og dalsidene sto som høyreiste yttervegger mot verden utenfor. Denne trygge barrieren av storfuru styrket dem i troen på at det var bedre å samle mose på gamlemåten til de falt døde om enn å snu retningen på sitt eget liv. De lå gjerne ute på fjellet og slet vondt i slaps og regn, snø likte de å måke fordi det var så mye lettere enn å spa jord, og det var ingen forflytning mellom storfolk og småfolk, slektsledd etter slektsledd forble på sine gårder. Tid var uviktig, de fortsatte et arbeid noen døde fra og som de visste at noen ufødte ville fortsette, og med samme håndlag og ofte samme kjerre vokste eldgamle steinrøyser seg større. Det hele festnet til en egen måte å snakke og føre seg på, tilmed å sanse og føle. ved kristningen av landet reiste butangenfolket en forseggjort stavkirke, et mesterstykke i malmfuru, med snirklete utskjæringer, dragehoder og høyreiste spir. Siden det fantes nok mat og ingen hadde noe begrep om tid, kunne måneder og år vies til møysommelig arbeid i tre og stein. Kirken ble ferdig under kong Magnus den femte og fikk årstallet 1170 innskåret på en bunnsville. Stavene og reisverket ble lagd av kjempefuruene som vokste i Gudbrandsdalen den gang, og slik skikken var i Norge, fikk også Butangen kirke rikelig med dekorasjoner fra den gamle hedenske troen. Den ble et slags vikingtidens høvdingsete påmalt kristendom, og treskjærerne brukte hele somre på å dekorere kirken med sjøormer og andre velprøvde ornamenter fra norrøn tid. Utsiden av våpenhuset ble smykket i full høyde med langhalsede løvefigurer, og en diger utskåret orm slynget seg omkring inngangsdøren. På hver side av altertavlen sto tresøyler med skjeggete ansiktsmasker, gamle guder med oppspilte øyne uten 17

pupiller. Alt sammen var vern mot de stygge makter nordmenn faktisk hadde stridd med i århundrer. Snekkerne tok skikkelig i og gjorde alle guder til lags, i det tilfellet at Odin og Tor fortsatt var virksomme. I århundrene som fulgte ble kirken hverken ombygd eller plyndret. Slik lynnet til bygdefolket unnslapp utblanding av fremmedfolk, gikk også det bortgjemte middelalderslottet fri for nymotens fikt. Dekoren ble ikke spylt bort under reformasjonens avsjeling av gudshusene, og pietismen satte aldri sine kloremerker på inventaret. De åtte dragehodene fikk fortsette å snerre mot himmelen, og svalgangen og ytterveggene duftet av århundrers stell og tjærebredning. Historien om kirkeklokkene og Heknesøstrene var lite kjent utenfor bygda. En gang tidlig på 1800-tallet fikk bygda besøk av en kunstner som tegnet kirken, men han gjorde lite av seg. Like etterpå hadde en annen person, en som ikke tilhørte kunstnerens følge, og som syntes å ha et fordekt ærend, spurt seg for og fått rede på historien om Søsterklokkene, men ingen hørte noe mer til ham heller, og det ble snart usikkert om de hadde vært der i det hele tatt. På den tiden var det for lengst slutt på at kirkene ble stelt med penger utenfra. De måtte skjøttes med det sognet selv greide å skaffe, og slik ble gudshusene et mål på gode og dårlige tider. Dette hundreåret ble Gudbrandsdalen et utarmet distrikt, plaget av overbefolkning, flom, tørråte, drukkenskap og bortfrosne kornhøster. De små glassrutene, som fortsatt kastet et vakkert skimmer innover kirkebenkene, løsnet i festet og slapp nordavinden rett inn i liturgien. Taksponene begynte å vri seg, regnet sildret inn gjennom gliper som ble vanskeligere og vanskeligere å finne. Det eneste som sto imot været, var de to kirkeklok18

kene. Omkring dem fortsatte forfallet. Vannet søkte stadig nye veier i det innfløkte reisverket som ingen helt skjønte seg på, og frostsprengning gjorde veggene så gisne at blesten drev tørrsnø gjennom glipene. Uti de neste tiårene brakk dragehodene for vindkuler og regnkast, ett etter ett falt de i bakken og glefset nytteløst mellom gravene, og kirken selv sank litt sammen uten dem, som om den så mørkt på tidene den hadde i møte.