Skyggeland by Gyldendal Norsk Forlag

43 mm

130+3 x 205+6 mm, mm klaffer 90 mm

ROMAN

Atle Christiansen, Aftenposten

«Han bruker journalistens språklige frodighet og sin teft for formidable overdrivelser til å dra oss gjennom potensielt traurig tematikk, og er dernest flink til å holde igjen handlingens iboende fart. Resultatet er fristende som en adventist-skjøge. » Bjørn O. Mørch Larsen, Bergensavisen

«Til debut å være er Nesten til stede svært vellykket, det er en roman det er lett å anbefale, også til yngre lesere.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen

noen biter seg bare mer fast nAr de blir bedt om A holde seg unna.

Bjørnar Nergård og Magdalena Mellomstrand er gravejournalister i Dagens Økonomi. De møter jevnlig Økokrim-etterforskere, tvilsomme aksjemeglere og steinrike investorer. Alle har noe på alle. Og alle prater. Om dop, horer og svarte penger. Men mest om den store, smittsomme sykdommen. Ulovlig innsidehandel. Som gjør de rike rikere, og idiotene enda blakkere. De to journalistene nærmer seg gradvis edderkoppen. Men jakten har store omkostninger. Skyggeland handler om pengeflyttere, skatteparadiser, bloddiamanter og muskelmenn. Alle drives de av det samme: Frykt og grådighet.

B j O r n O l av No r da h l S K YGG E L A ND

«...drives fremover av opptrinn på opptrinn - og oser av fortellerglede.»

B j O r n O l av No r da h l

S K YG GE L A ND Bjørn Olav Nordahl (f. 1963) er født på Tangen i Drammen, nå bosatt i Mjøndalen. Han er en prisbelønt journalist, som i 2010 debuterte med Nesten til stede. «Nordahl skriver godt og drivende ... Dette er for Drammen hva Beatles er for Frogner.» Kjell-Richard Landaasen, Vårt Land

«Få har skildret det seinindustrielt styggvakre Drammen bedre enn Nordahl ... nå er svenneprøven gjort, med overbevisning.» Tom Egil Hverven, Klassekampen

«Sterkt fra innsiden.»

Camilla Sørbye, Drammens Tidende

ISBN: 978-82-05-41191-3

Foto: Rolf M. Aagaard Design: www.silviamoran.no

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 3 av 565) NOT PRINT READY!

BjĂ¸rn Olav Nordahl

Skyggeland Finansroman

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 4 av 565) NOT PRINT READY!

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB a.s., Slovakia 2012 Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: Ensolux Cream 90 g (1,6) Boken er satt med Sabon 11/13 p. Sabon Omslagsdesign: Geir Henriksen / Blæst ISBN 978-82-05-41191-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 7 av 565) NOT PRINT READY!

Til Ole Aunaas. Mest av alt takk for godt vennskap. Men også for at du har lært meg alt om verdipapirer som jeg ikke kunne, og for særdeles kvalifisert veivisning i den jungelen som finans er. Bidragene dine har vært helt uvurderlige i prosessen med å skrive denne boka, og resultatet ville blitt et helt annet uten deg.

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 9 av 565) NOT PRINT READY!

Preludium Sigdal, august 2004

Han har opplevd det utallige ganger tidligere. Følelsen som setter seg i magen når dalen åpner seg. Soneren speiler morgensola i en refleks som ikke fins på noe fargekart. Geitramsen er bleikrosa og på hell, den rammer inn riksveien som om den var en tapetbord på et småpikerom. Hodet hans er slik det skal være før noe stort. Det er en vidunderlig skarphet som prikker fra øre til øre. Øynene hans sveiper restene av morgendisen som vekselvis danser og hviler over den augustblå vannflata. Han nyter øyeblikket av forventning, før han løfter hodet en tanke og suger inn synet som aldri har sluttet å ta ham. Den hvite stripa i Andersnatten lyser som et skispor mot den svarte sørøstveggen. Han tenker at det gamle sagnet er godt. At unggutten Anders må ha hatt en fin reise der han etter sigende satte ut fra den 733 meter høye toppen og la igjen en evig stripe i granitten. I dag skal han følge samme ruta. Bare motsatt vei. Tryggheten hviler i ham som hos en doven, men alltid årvåken rovkatt. Kontroll. Det er derfor han er der han er i livet. Oversikt. Kjølig analyse. Myke, raske bevegelser, alltid på riktig tidspunkt. Dagen i forveien hadde han bare børstet av seg den ene nødvendige replikken. En lett henslengt lunsjbemerkning til Gunnar over pissoaret på Pascal. – Fri? Du? – Mm. Har noe viktig jeg må få gjort. 9

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 10 av 565) NOT PRINT READY!

– Åh? – Går den hvite stripa i morgen. – Ikke … Du mener ikke …? – Yes. Soloering. Det er alt som skal til. Han vet at ryktet vil spre seg rundt meglerbordet. Derfra ut til tøffingene i investormiljøet, videre til de patetiske forvalterne med sine uinteressante fond og porteføljer. Klatre den hvite stripa i Andersnatten, han alene, uten sele, uten tau, uten sikring. Respekt. Han har alltid likt å kjøre solo. Det står en annen bil på parkeringsplassen. Shit. Forhåpentligvis bare en bærplukker. Hodet er fortsatt rent og klart. Han lar klatreselen ligge igjen i bilen. Selvfølgelig. Seks taulengder til toppen. Ingen muligheter for at han blir andpusten, utenkelig at han vil ha behov for å hekte seg på en av boltene og hente seg inn i et svakt øyeblikk. Ruta har mistet sitt klassikerpotensial med de nye, pinglete boltene, tenker han. Soloering, derimot. Det er slik det skal være. Rent, strøkent og kaldt. Det er dette han kan. Det er derfor han er der han er. Osprey-sekken på ryggen. Akkurat vann nok. Ei lita mikrofiberjakke fra Arc’teryx er pent sammenbretta og ligger klar til returen sammen med et par lette Teva-sandaler. Boulderingpants fra E9, kjøpt på nettet, en slitt t-skjorte fra Mammut, kalkposen lett tilgjengelig i korsryggen. Ingen i veggen, heldigvis. Han står ved innsteget og lukker øynene et lite øyeblikk. Memorerer ruta, rydder hodet fullstendig. Klatring er som å kunne aksjemarkedet. Informasjon. Vite på forhånd hvor dritten dukker opp, analysere, være offensiv. Han kjenner cruxet, rutas vanskeligste punkt, med de ørsmå takene, de tynne listene. Men han skal ikke feige ut. Det er derfor han er bedre enn markedet. Det er derfor han har penger. Det er derfor han er her. Han har bra psyke. Han tar fram den lille tuben med flytende kalk. Klemmer ut siste rest og smører inn hendene. Han kjenner det underlige 10

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 11 av 565) NOT PRINT READY!

fysiske fenomenet som sitrer i hendene da væsken fordamper og han bare har en deilig, tørr grunning på huden. Opp, opp, opp. Det er det eneste som gjelder når du soloerer den hvite stripa. Å snu er absolutt sjanseløst når han først er i gang. Han lar fingrene gli over den tørre, allerede solvarme granitten. Føler seg fram til de første takene med lukkede øyne. Så er han i gang. Cruxet kommer rett etter den første taulengden. Standplassen er deilig og stor som et A4-ark. Men han er ikke i nærheten av å la seg friste til å ta pause, bare smyger seg videre, går i ett med fjellet, gjør de kompliserte flyttene, like ubesværet som når han legger inn en uventet ordre før en kursendring. Først oppe på svaet rekker han å tenke. Han smiler mørkt mot den hvite stripa. Nå er det bare å stole på beina. «På sva er vi alle like.» Det klassiske klatresitatet ringler i hodet hans. Han skjærer en liten grimase, napper til seg vannslangen, justerer væskebalansen i en pinlig nøyaktig slurk. Ingen er like. Har aldri vært det. Det er psyken som gjelder. Der er han sjef. Rolexen taler sitt stødige språk, han klarer det på en drøy time. Den siste taulengden ender i et lite overheng, og går deretter over i et svakt høyrevendt riss. Så vil han være 733 meter over havet. Han er mettet av endorfiner, føler seg udødelig. Han burde visst at det er akkurat nå han bør være ekstra skjerpa. Det er jo det han kan. Vite når det er på tide å gi seg, når han skal selge seg ut. Før de andre. Før taperne. Men han er for høy. Så høy at han er sjanseløs. Skyggen kommer dundrende mot ham, nøyaktig på det riktige tidspunktet. Han har akkurat fått beina opp over den siste bulken, og mer fornemmer enn ser kraften som kommer. Underlig nok rekker han å tenke at «det var da faen til timing». I et stillestående sluttsekund registrerer han at trestammen ruller dødelig fort og gyllenbrunt, at det renner litt kvae fra noen friske kutt. Synet hans 11

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 12 av 565) NOT PRINT READY!

er så skarpt at han ser dråpene med harpiks som glitrer i høstsola. Furua treffer ham på tvers, med en uimotståelig kraft. Han knekker bakover, i et hundredels sekund ligger han nesten strak ut, med ansiktet rett opp mot det blå. Så er alt fritt fall, i 10–12 meter. Før den første lyden kommer. Kjøttklasket. Som en indrefilet mot ei varm og tørr steikepanne. Smakk. Deretter kast i kast. Kjartan Skaar, tidligere aksjemegler, inntil nå finansmann på egen kjøl, når bunnen på rekordtid. Ingen av hans investeringer, selv ikke de aller dårligste, har noensinne gjort et lignende raskt og nådeløst stup. Et hode strekker seg over kanten, kikker ned og konstaterer at kroppen langt under ham ligger livløs og forvridd. Lyden av gummisåler mot barnåler kan knapt høres da skikkelsen forsvinner på baksiden av Andersnatten og blir en stadig mindre silhuett i motlyset. *** Hun er våken før telefonen ringer, som om hun har en innlagt forutanelse om at noe viktig skal skje. Noe som kan få alt til å snu. Hun griper den etter første blinkende vibrering, konstaterer lettet at de to andre ikke har merket noe. Det hviler en myk og døsig uskyld i soverommet. Hun ser konturene av et par brune, overmodige barnetær mot sateng. Deretter den skarpe profilen i den andre senga. Er det velkjente håret virkelig i ferd med å bli grått? – Hei, sier hun lavt i telefonen, og sklir lydløst ut av dyna, ut av døra. – Jeg tror du trenger denne, Magdalena. – Ja vel? – Kjør til Eggedal. – Egge… hva? – Eggedal i Buskerud. 12

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 13 av 565) NOT PRINT READY!

– Null peil. – Bare kjør til Blaafarveværket og fortsett videre oppover, gjennom Sigdal. – Eh … som i kjøkken? – Blant annet. – Nå, midt på svarte nat… – En av folka dine har tryna på Andersnatten. – Andersnatten? – Ser ut som en klatreulykke. Men det er det neppe. Som sagt, jeg tror du trenger denne. Legg merke til hvem som er på åstedet. – Hvorfor … Klikk. Hun stirrer tomt mot displayet. Han er en av de politikildene som aldri har sviktet henne. Skulle bare mangle. Hun grøsser av et uvelkomment velbehag når hun minnes de strie skjeggstubbene hans. – Prepare to turn right after 300 meters. Dama inne i GPS’en har neppe gått på skole i Prestfoss, hvor Magdalena nå befinner seg. Magdalena Mellomstrand foretrekker engelsk. Den perfekte intonasjonen og overklasseaksenten minner henne om et av de få hyggelige menneskene i fortiden hennes. Hun passerer Sparbutikken, krysser brua og gjør som hun får beskjed om. Hun kikker skrått opp på den bleike stjernehimmelen som henger og dirrer over innsjøen. Det digitale kartet påstår at den heter Soneren. Hun har aldri vent seg til denne fjerne, nordiske stjernenatta som alle synes er så fantastisk. Ingenting kan sammenlignes med å stå på Afrikas savanner og få Melkeveien i makro. Der er det som om Gud klør deg i hodebunnen. Gud er alltid nærmere i Afrika. Det trengs. Hun ser ham først etter at rutinespørsmålene er gjennomført. Da skjønner hun greia. Spesialetterforsker Jannik Lohne fra Øko står på innsiden av sperrebåndet og prater med det som ligner en lokal lensmannshelt. Hun går inntil og gjør et kast med rastaflettene. Han ser skeivt på henne, smiler med den ene munnviken og trekker oppgitt på et øyenbryn. 13

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 14 av 565) NOT PRINT READY!

– Det var da faen til oppmøte. – Får jeg se? Hun stirrer grådig bort på presenningen. – Det er vel derfor du er kommet, er det ikke? – Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle møte verdipapirfolka her. Pleier ikke du å ringe, da, Jannik? Trodde det var sånn vi likte å ha det. – Du vet litt for mye noen ganger. – Hvem er det? – Kom, da. Du har jo sett det meste, har du ikke? Han nikker til den lokale helten på sitt sedvanlige avvæpnende vis og fører henne inn blant halogenlamper og kjeledresser. – For your eyes only. – Ikke prøv å kneble den frie, uavhengige dagspre… – Vanlige spilleregler, Magdalena. Du skriver ikke en dritt før vi har gjennomført prosedyrene. – Ålreit. Han setter seg ned på huk, kniper tak i hjørnet på presenningen og drar den til side. – Meu Deus! Misbruket av Den allmektiges navn bare glipper ut av henne. Minner fra en ikke altfor fjern fortid bukler seg i magen. Han har rett. Hun har sett det meste, men venner seg aldri til dødens maske og positur. Ansiktet under plasten er bare kjøttdeig, men hun har ingen problemer med å kjenne igjen den tidligere eieren. – Sikker på at det ikke er en ulykke? – Hvorfor tror du jeg er her? Hvorfor tror jeg at du er her? Den eneste som mangler er vel … Han stopper opp et lite øyeblikk, ser på henne med gammelkjente øyne. – Har du hørt noe fra ham? Hun rister på hodet. Kikker på klokka og bøyer seg under plastbåndets røde tverrstriper og svarte bokstaver. Hun har ikke hørt noe på mange måneder. Ikke ei forbanna tekstmelding. Armbåndsuret hennes viser 02.48. Det er trekvart døgn siden Kjartan Skaar møtte dødsskyggens Eggedal. Hun regner seg kjapt gjennom tidssonene. Han har alltid vært 14

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 15 av 565) NOT PRINT READY!

en morgenhund, alltid våken på denne tiden. Spørsmålet er mer om han har giddet å slå på mobilen. Om han ønsker å slå den på. Om han vil snakke med noen i hele, vide verden. Hun går langs tømmerveien til hun har tre streker dekning. Han ligger stadig inne på hurtigtast 3. Ringelyden suser og spraker i et fremmed, nærmest eksotisk drag. Hun holder på å gi opp etter det niende klemtet. – Ja. – Det er meg. – Ser det. Hun gir ham storyen i korte riss. Venter på analysen. Tung pause i andre enden, før hun hører stemmen hans med det nye, svarte draget i seg. – De har drept feil fyr. Og så det uunngåelige. – Det er nok min skyld. Hun registrerer bare så vidt klikket, langt borte i en asiatisk soloppgang. Han har alltid vært opptatt av skyld. Skyld og soning, frelse og fortapelse. Har han ikke plagd seg selv lenge nok nå?

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 16 av 565) NOT PRINT READY!

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 17 av 565) NOT PRINT READY!

Del 1

Money for nothing

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 18 av 565) NOT PRINT READY!

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 19 av 565) NOT PRINT READY!

Kapittel 1 Trøndelagskysten, september 1971

Følelsen av å komme for sent. I mange år, gjennom mesteparten av livet, skal dette sitte fast. At han er for sent ute, at han burde vært der for lenge siden, at de andre har et forsprang. Han kikker inn gjennom døra, leter etter et holdepunkt inne på det vesle kontoret. Han slipper mammas hånd. Den virker uansett ikke, har ikke gjort det på lenge. Den har holdt i ham hele veien til skolen, men han føler seg ikke noe tryggere av den grunn. Det var ikke den som skulle leid ham. Nå står de i døråpningen. Han lar øynene vandre. Forbi den store mannen som heter overlærer. Forbi det store skrivebordet, over teppet, bort til vinduet. Han skvetter først når han får øye på den. Så et lite smil, innerst inne i magen. Den er akkurat maken. Med den samme bulen på midten. Det samme fløyelsmyke stoffet, frynsene langs kanten. Til og med fargen er den samme. Støvfillene på gulvet, innerst ved vegglista, de er der også. Han bestemmer seg nesten uten å tenke seg om, skyver mamma til side. Så skritter han ut i rommet med så faste steg som bare en sjuåring kan oppvise. Forbi bokstablene, kladdebøkene, papirhaugen på skrivebordet, forbi hånda som forsøker å hilse ham velkommen. Han går rett bort til vinduet, står litt, ser på den og stryker forsiktig over stoffet. Han nøler først, så legger han seg rett ned, ligger på magen med armene ut til hver side, lar de små knyttnevene knipe seg fast i den morkne borden som går langs kantene, borer ansiktet ned i de slitne springfjærene og snuser. I et lite øyeblikk kan han kjenne at hun er der. Farmor. Hvis han hadde fått bestemme, skulle hun ha fulgt ham denne dagen. Farmor som har akkurat sånn divan. 19

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 20 av 565) NOT PRINT READY!

I bakgrunnen hører han stemmene til mamma og overlæreren. – Beklager. Jeg vet det er dumt. Men det ble nå sånn. Min manns arbeid, skjønner De. Han kunne ikke komme fra tidligere. Ja, jeg vet at det var skolestart for en måned siden. Skulle vi vært her klokka halv ni? Uff, da. De vet jo sikkert hvordan barn kan somle. Ja, ja. Vi får prøve å gjøre det beste ut av det. Han er bare sju år, men han vet det likevel. Mamma har sluttet å virke for lenge siden. Mens han hører stemmene som kverner i bakgrunnen, ligger han på divanen og tenker på Farmor, langt over på den andre siden av fjorden. Farmor som har et eget rom med divan og en svart symaskin med gullbokstaver og fotpedal. Der sitter Farmor og smånynner, maskinen surrer og tråkler, mens han ligger på divanen og blir langsomt nøstet inn i søvnen og de gode drømmene. Andre ganger sitter de på divanen. Da spiller de kort. Farmor har oppdaget noe. «Du er gode venner med tallene, du», sier hun, mest til seg selv. Hun skjønner at han kan regne i hodet, veldig fort. Farmor har spillkort som er akkurat passe til de små hendene hans. Farmor nikker oppmuntrende når hun ser hvordan han tumler med tall og kort og rekkefølge. De kan spille kort nesten i det uendelige. Farmor har sagt at hun snart skal lære ham å spille «sjikanøsen», med to kortstokker. Etterpå bryter de håndbak. Farmor er sterk. Det er umulig å vinne over Farmor. Han er ikke i tvil der han ligger og snuser ned i det slitte stoffet. Farmor ville helt sikkert vært klar denne morgenen da de skulle gå til skolen. Hun ville ha hjulpet ham med klærne og det rufsete håret, ville sikkert vasket ørene hans også, i stedet for å sitte i en uendelighet foran speilet og sminke seg, om og om igjen. Farmor hører hva han sier. – Mamma, kom da. Vi må gå nå. Mamma … Han hadde vært klar, i god tid, prøvde å passe på, slik han pleier. – Slutt, nå. Hvis du hadde hørt etter, hadde vi vært ferdige for lenge siden. Du avbryter meg hele tiden, jeg får ikke tid til 20

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 21 av 565) NOT PRINT READY!

noen ting. Det er utrolig hvordan man blir forstyrret, hver eneste morgen. – Mamma … – Hører du dårlig, Ove. Har du vasket ørene dine? Slutt med den masingen. – Unnskyld … Han ligger på overlærerens divan og passer på at de turkise gummistøvlene ikke kommer borti stoffet, lar dem vippe forsiktig, akkurat utenfor borden. Høsthimmelen på utsiden av vinduet er klar og skarp, lufta der ute risper i kinnene, dagen er diger og blå. Han hadde tatt på seg de svarte skoene lenge før de skulle gå, sto klar på gårdsplassen og ventet på at hun skulle avslutte ritualet på badet, sparket forsiktig i grusen. Så kom ropet gjennom dørsprekken. – Har du tatt på deg gummistøvlene? – Neei … – Det blir regn. Gummistøvler. – Mamma … – Gummistøvler. Kan du aldri høre etter? Det er noe alvorlig galt med de ørene dine. Nå kommer vi for sent. Bare på grunn av deg. – Mamma, været er helt … – Gummistøvler, sa jeg. Hører du! – Men sola skinn… – Hører du virkelig så dårlig? Han kan så vidt høre at hun rister i glasset med de nye, sterke hodepinetablettene. – Unnskyld, mamma. Han hører overlærerens stemme. Ved siden av seg nå. – Det er en ganske liten klasse du skal begynne i, Ove. Mannen bøyer seg ned, smiler stort og trygt. – Liker du den gamle divanen min? Han nikker taust mot de bulende springfjærene. – Jeg heter Per, er en sånn som de kaller overlærer. Jeg har ei lita jente i førsteklassen selv. Læreren din heter frøken Aamodt, kanskje den snilleste vi har. Skal vi gjøre et forsøk, da? 21

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 22 av 565) NOT PRINT READY!

Det er ingen vei utenom. Mamma kommer bort. De hvite knokene hans blir brukket løs, og han må slippe taket i divanen. Han får pult helt foran i klasserommet. Også denne følelsen setter seg fast. At du ikke kan se noen av de andre, mens de ser deg, hele tiden. De andre, som har like bøker, fargeblyanter og viskelær. De er større enn ham, har sikkert hatt bursdag for lenge siden, kanskje før sommeren. Ikke som ham, som er liten og spinkel og nettopp har fylt sju i all ensomhet, med langt hår som nesten går ned til skuldrene. Lyse, jentete krøller, det er det han har. I dag er de ekstra flokete. Han kjenner blikkene bore seg inn i ryggen. Det prikker i nakken hans. De er åtte stykker til sammen. Pluss ham. Han skal sjelden komme til å tenke på dem som ni. Regnestykket vil aldri bli løst på den vanlige måten, tenker han. Han er for sen. Altfor sen. De er åtte pluss én. Han sitter der foran, stirrer rett fram, hele tiden, helt stille, rett fram, men sniker seg til å kaste et par raske blikk bakover nå og da. Da ser han to ansikter. Sven er et hode høyere enn de andre, med et pløsete ansikt og en veldig kort, tykk nakke. Han vet det sånn helt uten videre, ser det i de små øynene som sitter litt for tett sammen til at det er behagelig å se inn i dem, merker det umiddelbart, at Sven kommer til å banke ham opp på skoleveien. Allerede i dag. Han ser de svarte øynene som forventningsfullt vandrer opp og ned, fra turkise gummistøvler til lange, lyse krøller. Dernest det lille ansiktet til Oddmund. Han har ingen ord som kan beskrive det, for han er bare sju år. Men noen ganger ser du deg selv i andre. Denne gjenkjennelsen kan bare være et lite blaff, en ørliten antydning. Likevel er det der, som et lysstreif i en krattskog. Akkurat der og da forstår han at Oddmund har noe inni seg som gjør vondt. Og at dette er en mulighet, et bitte lite, tynt siv å klamre seg til. Etter hvert som timene går denne første skoledagen, oppfatter han en annen ting. Med et svakt smil merker han seg at Oddmund også kan regne. Fra pulten fremst i klasserommet kan han se ut av vinduet. Han 22

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 23 av 565) NOT PRINT READY!

ser ferga som kommer sigende mot kaia og bygda. Snart skal den gå tilbake over fjorden, til byen og lysene som tennes hver kveld. Ferga skal tilbake til Farmor, symaskinen og divanen. Men han skal ikke være med. Han skal gå i første klasse. Han skal bo på ei øy med 409 husstander, 1206 innbyggere. 1206 innbyggere. Pluss tre.

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 24 av 565) NOT PRINT READY!

Kapittel 2 Trøndelagskysten, september 1979

Han er 15 da han klasker husleiekontrakten i bordet. – Jeg flytter! Han har fått tilslag på en liten sokkelleilighet hos en gammel sjømann lenger ut i bygda. – Men … – Jeg klarer meg sjøl. Tjener nok på rørfabrikken. Ha det! Han tar med seg det han trenger, kommer aldri hjem igjen. Han vil bort fra den underlige stemningen i huset. Er hun blid eller sur, kjefter hun eller er det ros å få? Han kan aldri vite om hun gråter eller ler hysterisk når han kommer hjem. Og hvorfor er det alltid hans skyld? Eller farens, de korte stundene han er hjemme? Jeg vil bare være i fred, tenker han. Freden finner han kanskje mest av alt når han står og tapper opp tubene og boksene i limbua. Den iltre lukta plager ham ikke nevneverdig. Han blander sammen ingrediensene: plastspon av avkapp fra rør og feilvare, ABS og til slutt den grimme acetonen. Lukta setter seg i klær, hår og hud. Faren hans er direktør på rørfabrikken, men han foretrekker å være lengst mulig unna. Produksjon av lim, som egentlig er et lite tilleggsprodukt ved fabrikken, passer ham utmerket. Stillhet. Frihet. Og penger. Han får stadig mer sans for ordet, liker klangen i det, mulighetene det innebærer. Hva skal til for å bli skikkelig … grunnrik? Han drar i tappekrana, fyller nok en limboks og regner på akkorden. 24

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 25 av 565) NOT PRINT READY!

Året er 1980. Han er kaptein på fotballaget. Og han er stadig nest best i matte på gymnaset, etter Oddmund. Som ikke spiller fotball. Han har drag på damene. Som synes at den fremmede fuglen er spennende. Langt hår og egen hybel. Det blir ikke bedre da han oppdager at han kan danse. De olme lørdagsblikkene fra bygdas gutter er sløret av hjemmebrent, og har et hat i seg som ikke er målbart. Han passer seg vel for ikke å by opp feil jente. Det vil si, noen ganger gjør han det, på pur faenskap. Og blir grisebanka etterpå. Det er nesten som han ønsker å skade seg selv. Men han har også evnen til å slå tilbake. Har lært noe av oppgjørene med Sven på skoleveien. Følelsen fra første skoledag har aldri forlatt ham. Regnestykket går ikke opp, kommer aldri til å gjøre det. Åtte pluss én er ikke ni. Alltid en ener som ikke passer inn. Han slår. Og blir slått. Blir liggende i grøfta, spyferdig og forslått. Reiser seg alltid, med et grimete smil. Det er vondt og det er godt. Senere skal han komme til å tenke på det som «den dagen». Dagen da det snudde. Naboen stanser ham på vei til jobben. Ove er akkurat ferdig på gym og har null kompasskurs i livet. Han tjener penger, men ikke sånne penger. Naboen jobber inne i byen, går i dress hver dag. Bygda har øyne og ører. Bygda har stemmer som hvisker i mørke kroker, bak vedstabler og ved tørkestativer. Bygda vet alltid alt. Stemmene i bygda sier at naboen er «styreformann». Det sies med denne lave mumlingen, nesten hvisking, og det sleipe tonefallet som er så typisk for øya. Litt ærbødighet, men mest misunnelse. – Ove, du er eslet til noe annet enn å arbeide i en liten fotobutikk, sier naboen, og ser på ham fra et nybarbert, duggfriskt ansikt over en perfekt windsorknute. – Eh. – Trondheim, Ove. – Vel, jo. Kanskje. – Ikke kanskje. Er ikke du god med data? 25

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25922) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 13. april 2012 - 9:51 (side 26 av 565) NOT PRINT READY!

– Jo, litt. – Jeg har hørt at du er veldig god. –Å… – Fint. Jeg har jobb til deg. – Bare sånn uten å …? – Det er ei lita bygd, dette. Fort gjort å få oversikt. Også over folk. Du kan begynne neste uke. Jeg tror du har det i deg. Naboen snur seg og går mot bilen. Ove rekker så vidt å komme med et halvkvalt utrop. – Eh. Atte, hva skal jeg jobbe med? – Finans, gutten min. Han stopper opp, lar ordene synke inn. Har han det i seg?