Skyld

Etter brakdebuten med Forbrytelser kommer Ferdinand von Schirach med en ny, dyptloddende novellesamling. Stillferdig, men presist og bestemt, mediterer den kjente forsvarsadvokaten over skillet mellom skyld og uskyld.

«Skyld er en stor bok.» Georg Oswald, Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung

Ferdinand von Schirach ble født i München i 1964 og er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater. Han debuterte skjønnlitterært med novellesamlingen Forbrytelser, som lå på de tyske bestselgerlistene i 45 uker og fikk overveldende anmeldelser.

«Novellesamlingen Skyld er overlegen alle krimnoveller man kan tenke seg. Rasende bra litteratur.» Sydsvenskan

Skyld er hans andre novellesamling og ble utgitt i Tyskland høsten 2010. Von Schirach har også ferdigstilt romanen Der fall Collini, som planlegges utgitt på norsk i 2013. Ferdinand von Schirach praktiserer i dag i Berlin.

Ferdinand von SchiracH skyld

I årevis blir en ung kvinne brutalt mishandlet av sin mann – helt til han en dag blir drept. En elev på en internatskole blir nesten torturert til døde i navnet til noen som kaller seg Illuminati. De ni medlemmene av et blåseorkester ødelegger livet til en kvinne, uten at noen av dem må bøte for det. Spillet mellom et par kommer ut av kontroll – men hva har egentlig skjedd?

Av forfatteren bak sensasjonen Forbrytelser

Ferdinand von Schirach SKYLD

Norsk presse om Forbrytelser: «Forbrytelser er en samling fortellinger, og et must for dem som både er glad i creepy krim, elegant og stramt komponert litteratur – og moralske dilemmaer.» Cathrine Krøger, Dagbladet

«Det er svært lenge siden jeg har lest mer tankevekkende tekster om forbrytelser, straff og skyld. Og for en gangs skyld får også forbryteren en verdig behandling.» Jan-Erik Østlie, Aktuell.no

«’Disse små novellene er små mesterstykker av enorm presisjon og styrke,’ heter det i et sitat fra avisen Die Welt på forsiden av boken Forbrytelser. Og det er nettopp det de er. Små mesterstykker, kompositorisk, tematisk og holdningsmessig.» Valerie Kubens, Fædrelandsvennen

Jon Åge Fiskum, Trønder-Avisa Omslag og illustrasjon: Nils-Petter Ekwall Forfatterfoto: Piper Verlag / Paulus Ponizak 9

788205 413405

ORDRE: 24791 (s . 4 av 151) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 13:37 (side 4 av 151) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Schuld Copyright © Piper Verlag GmbH, München 2010 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Piper Verlag GmbH, München 2010 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaˇciarne BB s.r.o. Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 90 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/15 pkt. Omslag:

Oversetter Sverre Dahl er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-41340-5 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

ORDRE: 24791 (s . 3 av 151) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 13:37 (side 3 av 151) NOT PRINT READY!

Ferdinand von Schirach

Skyld Stories

Oversatt fra tysk av Sverre Dahl

ORDRE: 24791 (s . 8 av 151) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 13:37 (side 8 av 151) NOT PRINT READY!

ORDRE: 24791 (s . 9 av 151) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 13:37 (side 9 av 151) NOT PRINT READY!

Folkefest

Første august var for varm, selv for denne årstiden. Småbyen feiret at den hadde bestått i seks hundre år, det luktet brente mandler og sukkerspinn, og stekelukten fra fett kjøtt satte seg fast i håret. Her var alle de boder som alltid finnes på markeder: En karusell var satt opp, man kunne kjøre radiobil og skyte med luftgevær. De eldre snakket om «knallvær» og «hundedagene», de hadde på seg lyse bukser og åpne skjorter. Det var skikkelige menn med skikkelige yrker: forsikringsagenter, bilforretningseiere, håndverkere. Det var ikke noe å utsette på dem. Nesten alle var gift, de hadde barn, betalte skatt og nedbetalte lånet sitt og så på Dagsrevyen om kvelden. Det var helt normale menn, og ingen ville ha trodd at noe slikt skulle skje. De spilte i et janitsjarorkester. Ikke noe oppsiktsvekkende, ingen store ting, vindronning, skytterlag, brannvesen. En gang hadde de vært hos forbundspresidenten, de hadde spilt i parken, etterpå hadde de fått kaldt øl og pølser. Fotografiet hang nå i klubbhuset, statsoverhodet selv 9

ORDRE: 24791 (s . 10 av 151) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 13:37 (side 10 av 151) NOT PRINT READY!

var ikke å se, men ved siden av hadde noen klistret opp avisartikkelen som beviste alt. De satt på scenen med parykkene og de pålimte bartene sine. Konene deres hadde sminket dem med hvitt pudder og rouge. Det skulle se verdig ut i dag, «til ære for byen,» hadde borgermesteren sagt. Men det så ikke verdig ut. De svettet foran det svarte sceneteppet og hadde drukket for mye. Skjortene klistret seg til kroppen på dem, det luktet svette og alkohol, tomme glass sto mellom føttene deres. Likevel spilte de. Og når de spilte falskt, gjorde det ingenting, for publikum hadde også drukket for mye. Mellom stykkene var det applaus og mer øl. Når de tok pause, ble det spilt plater over høyttaler. Det støvet fra treplankene foran scenen, for menneskene danset på tross av heten. Musikerne gikk så bak teppet for å drikke. Jenta var sytten og måtte ennå melde fra hjemme når hun ville overnatte hos kjæresten sin. Ta videregående om ett år, så medisin i Berlin eller München, hun gledet seg til det. Hun var pen, et åpent ansikt med blå øyne, man likte å se på henne, og hun lo mens hun serverte. Det var godt med driks, i sommerferien skulle hun reise rundt i Europa med kjæresten sin. Det var så varmt at hun bare hadde på seg en hvit t-skjorte til jeansen og solbriller og et grønt bånd som holdt håret på plass. En av musikerne kom frem foran teppet, han vinket henne til seg og pekte på glasset han holdt i hån10

ORDRE: 24791 (s . 11 av 151) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 13:37 (side 11 av 151) NOT PRINT READY!

den. Hun gikk over dansegulvet og opp de fire trinnene til scenen, hun balanserte brettet, som egentlig var for tungt for de smale hendene hennes. Hun syntes at mannen så morsom ut med parykk og hvite kinn. At han hadde smilt, husket hun, at han hadde smilt, og at tennene hans skinte gult fordi ansiktet var hvitt. Han skjøv sceneteppet til side og slapp henne inn til de andre mennene som satt på to ølbenker og var tørste. Et øyeblikk lyste den hvite t-skjorten hennes underlig opp i solen, kjæresten hennes hadde alltid likt at hun hadde den på seg. Så gled hun. Hun falt bakover, det gjorde ikke vondt, men ølet veltet over henne. T-skjorten ble gjennomsiktig, hun hadde ikke bh. Fordi det var pinlig for henne, lo hun, og så kikket hun på mennene, som plutselig ble stumme og stirret. Den første strakte ut hånden etter henne, og alt sammen begynte. Sceneteppet var lukket igjen, høyttalerne brølte ut en Michael Jackson-sang, og rytmen på dansegulvet ble til mennenes rytme, og senere ville ingen vært i stand til å forklare noe. Politiet kom for sent. De trodde ikke mannen som hadde ringt fra en telefonkiosk. Han hadde sagt at han var fra orkesteret, navnet sitt hadde han ikke nevnt. Politimannen som hadde tatt imot telefonen, fortalte det til kollegene sine, men alle tok det for en vits. Bare den yngste mente at han burde se etter, og gikk bortover gaten til festplassen. Under scenen var det mørkt og fuktig. Hun lå der naken i søla, våt av sperma, våt av urin, våt av blod. Hun 11

ORDRE: 24791 (s . 12 av 151) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 13:37 (side 12 av 151) NOT PRINT READY!

klarte ikke å snakke, og hun rørte seg ikke. To ribbein, den venstre armen og nesen var brukket, skår fra glass og flasker hadde rispet opp rygg og armer. Da mennene var ferdige, hadde de løftet opp en gulvplanke og kastet henne ned under scenen. De hadde urinert på henne mens hun lå der nede. Så hadde de gått frem igjen. De spilte en polka da politimennene trakk jenta opp av søla. — «Forsvar er kamp, kamp for tiltaltes rettigheter.» Setningen sto å lese i den lille boken med rødt plastomslag som jeg alltid hadde med meg den gangen. Det var «Forsvarsadvokatens lille bok». Jeg hadde akkurat tatt min anneneksamen og hadde et par uker tidligere fått tillatelse til å drive advokatvirksomhet. Jeg trodde på setningen. Jeg trodde jeg visste hva den betydde. En studiekamerat ringte og spurte om jeg ville være med og forsvare en tiltalt, det var bruk for to advokater. Selvsagt ville jeg, det var en stor sak, avisene var fulle av den, og jeg trodde at dette var mitt nye liv. I en straffesak behøver ingen å bevise sin uskyld. Ingen behøver å si noe for å forsvare seg, bare aktor må legge frem bevis. Og dette var også min strategi: Alle skulle simpelthen være tause. Mer trengte vi ikke å gjøre. DNA-analyse var nylig blitt tillatt brukt i retten. Politi12

ORDRE: 24791 (s . 13 av 151) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 9. desember 2011 - 13:37 (side 13 av 151) NOT PRINT READY!

mennene hadde sikret jentas klær på sykehuset og stappet dem i en blå søppelsekk. De la sekken i bagasjerommet på tjenestebilen, den skulle fraktes til rettsmedisinsk institutt. De trodde de hadde gjort alt riktig. Bilen sto i solen, time etter time, og i varmen vokste sopp og bakterier under plastfolien, disse forandret DNA-sporene, og ingen kunne lenger gjøre bruk av dem. Legene reddet jenta og ødela de siste bevisene. Hun lå på operasjonsbordet, huden ble renset. Sporene etter gjerningsmennene i vagina og endetarm og på kroppen ble tørket bort, ingen tenkte på annet enn det mest nødvendige. Langt senere prøvde politimennene og rettsmedisinerne fra hovedstaden å finne avfallet fra operasjonsbordet. På et eller annet tidspunkt ga de opp, klokken tre om morgenen satt de i kantinen på sykehuset med sine lysebrune kopper med kald filterkaffe, de var slitne og hadde ingen forklaring. En sykepleierske sa at de skulle gå hjem. Den unge jenta kunne ikke si hvem gjerningsmennene var, hun klarte ikke å holde dem fra hverandre; under sminke og parykker hadde alle sett like ut. Ved konfrontasjonen ville hun ikke se på dem, men da hun likevel overvant seg selv til å gjøre det, klarte hun ikke å gjenkjenne noen av dem. Ingen visste hvem av mennene det var som hadde ringt politiet, men det var klart at det hadde vært én av dem. Hver og en av dem kunne altså regnes for å kunne ha vært den som ringte. Åtte var skyldige, men hver av dem kunne også være den ene uskyldige.

13