Smertehimmel by Gyldendal Norsk Forlag

Rygg: 24 mm

man «Ambisiøs og vellykket krim. En debutroman som forfatteren har grunn til å være stolt av av». KURT HANSSEN, DAGBLADET

«Skredderberget legger for dagen en innsikt i næringsliv og finansverden som, med unntak av bøkene til Tom Kristensen, ikke er hverdagskost i norske krimromaner.» OLA HEGDAL, DAGENS NÆRINGSLIV

«Årets beste krimdebut!»» ANDERS MEHLUM HASLE, SANDEFJORDS BLAD

Ingrid Tollefsen, 31 år og forsker i legemiddelselskapet Forum Healthcare, blir funnet drept på et hotellrom i Roma. To år tidligere ble hennes bror regelrett henrettet av gjengmedlemmer i en skolegård på Kolbotn. Økokrim-etterforskeren Milo Cavalli blir sendt til Roma som norsk representant i etterforskningen. Og i jakten på en løsning på søskendrapene blir han viklet inn i en sak som tar ham fra organiserte kriminelle i Oslos underverden til hardkokte finanstopper på Wall Street i New York. Smertehimmel er en kriminalroman om familiehemmeligheter, makt og penger. Og om å miste den man elsker.

«Asle Skredderberget viser klasse i sin første kriminalroman om Milo Cavalli.» BOKELSKERINNEN.BLOGSPOT.COM

«... spennende og velskrevet om m dobbeltmoral og utvekster i det nye Norge.» OLE ENDRESEN, ØSTLANDETS BLAD

Isbn 978-82-05-42202-5 FORFATTERFOTO: CHRISTIAN ANDERSEN OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS

9 788205 422025

SMERTEHIMMEL

Anmelderne om Metallmyk:

Format: 133 x 211 mm

Asle Skredderberget (f. 1972) er utdannet siviløkonom og arbeidet i en årrekke som journalist i aviser og TV. For debuten Metallmyk (2010) ble Skredderberget nominert til Rivertonprisen for årets beste krim.

Milo Cavalli er den norskitalienske Økokrim-etterforskeren som vendte ryggen til norsk finansbransje. Han går til skrifte i den katolske kirken, og har økonomisk handlefrihet til å gå sine helt egne veier.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Bjørn Kulseth / Fjeldheim & Partners ISBN 978-82-05-42202-5 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Asle Skredderberget

Smertehimmel Kriminalroman

Poor man wanna be rich, rich man wanna be king, and a king ain’t satisfied, till he rules everything Bruce Springsteen «Badlands»

23. mai 1977, Middelhavet mellom Tunisia og Sicilia, om bord i Corvette F541 Han tente sigaretten og tenkte på henne. Det fem uker lange toktet var inne i sitt siste døgn. Om to dager skulle de gjenforenes i Roma – og begynne planleggingen. Selv etter en tolv timers lang vakt, klarte han ikke gå rett til sengs. Han var for trøtt til å sove. I stedet hadde han gått ned i lugaren sin og skiftet til sivilt, før han tok trappene opp på dekk igjen og beveget seg til akterenden av båten. Mørket rundt ham var totalt. På denne tiden av døgnet gikk himmel og hav i ett. Det eneste som brøt, var det hvite skummet fra de to propellene som drev det lille militærfartøyet av typen Corvette Minerva Classe stadig nærmere Sicilia, og stadig lenger unna Nord-Afrika. I begynnelsen av toktet hadde stemningen om bord vært preget av høylytt forventning. Mannskapet hadde snakket om byene de skulle besøke på reisen som skulle ta dem fra Sicilia til Hellas, videre til Tyrkia, Kypros, Libanon, Israel, Egypt, forbi Libya, innom Tunisia, før de returnerte til Siracusa på Sicilia. Nå bar stemningen mer preg av amper forventning. Forventning til det å komme hjem til familiene sine, amper fordi det ikke skjedde fort nok. Det gikk ikke en dag uten at han måtte gå imellom noen av de menige som kranglet, og blant offiserene var stemningen også til tider anspent. Et sted langt borte skimtet han en lanterne. Han gjettet på enten fiskere eller smuglere. Kontrabande var utbredt i denne delen av Middelhavet, og bare på denne ene turen 7

hadde de stoppet flere som så ut som fiskere, men som hadde båtene fulle av alt fra oljefat til sigaretter og våpen. Og hver gang de skulle borde en båt, kjente han uroen i kroppen. Bare to dager tidligere hadde de stoppet en liten fiskebåt, og idet han og en gruppe på tre menn tok seg om bord, visste han at det var noe som ikke stemte. Magefølelsen ble ikke bedre av at kapteinen – hans overordnede – i utgangspunktet ville la den lille fiskebåten passere. De var ofte uenige om dette. Selv mente han de hadde en rett og en plikt til å stoppe alle båtene de oppfattet som mistenksomme. Enten fordi de lå tungt i vannet eller befant seg utenfor en fiskesone. Kapteinen derimot var en type som lot ting passere. Angivelig fordi det sparte dem for en mengde papirarbeid, som igjen ga kapteinen mer tid til favorittsyslene drikking og poker. Idet den lille gruppen fra Marina Militare – den italienske marinen – satte føttene på dekket på fiskebåten, forsto de at et eller annet var galt. Det var noe i blikkene de møtte. Tomheten i øynene på mannskapet, som om de hadde gitt opp. Og han visste at folk som hadde gitt opp – som ikke så noen utvei – kunne være livsfarlige. Raskt hadde de samlet mannskapet og begynt gjennomsøkingen av båten. Under dekk fant de flere titalls kilo heroin, sannsynligvis på vei til Sicilia eller Napoli. Men de fant også en skadet nordafrikaner med en usikret håndgranat i hånden og ingenting å tape på å sprenge dem alle til himmels. Instinktivt hadde han kastet seg over afrikaneren og klemt om granaten slik at han ble hindret i å detonere den. De rullet rundt på dørken mens de kjempet om granaten, og til slutt hadde han satt tennene i håndbaken hans og bitt så hardt han kunne, til afrikaneren slapp taket med et hyl. På få sekunder var han på beina, kom seg opp på dekk og fikk kastet granaten så langt han kunne vekk fra båtene. Den laget et lite plask da den traff vannflaten, og deretter en stor vannsprut da den detonerte. To døgn senere satt hendelsen fortsatt i kroppen hans. 8

Han kunne ha mistet livet dersom nordafrikaneren hadde rukket å slippe den usikrede granaten. Men det hadde gått bra, og de var på vei hjem. Han inhalerte to dype drag fra sigaretten før han sendte den i en lang bue ut i mørket. Trøttheten kom sigende. Han nøt den varme forsommervinden som rusket vennlig i håret, og sto og svaiet med lukkede øyne mens han holdt i rekkverket og forsøkte å huske lukten av henne. Han rakk akkurat å registrere en dyp risting i skroget og et drønn, så gikk alt i svart. Trykkbølgen som fulgte, rev i stykker dekket som om stålet var av papp, før den blåste løse gjenstander – og mennesker – til havs. Han merket ikke at han havnet i vannet. Merket ikke hvordan dønningene tok tak i redningsvesten hans og dro ham med seg. Og han merket ikke hvor raskt det gikk før havet slukket brannen på båten ved å omslutte den og sende den og skipskameratene hans mer enn tusen meter ned mot havbunnen. Han ble liggende og duppe i bølgene, med armene og beina hengende slapt ned i vannet. Ute av stand til å foreta seg noe som helst. For det var ikke opp til ham om han skulle leve eller dø.

Mandag

15. oktober 2012, Roma Det finnes to typer mennesker. De som når de vet at de skal dø, rammes av panikk. Og de som forholder seg i ro, som om selve vissheten gir tankene tyngde. Hun sto helt stille og så på ham og visste at det var over. Hun kunne selvsagt ha forsøkt å smelle igjen døren, kaste seg mot sengen og prøvd å ringe resepsjonen. Eller løpt ut på den lille balkongen og forsøkt å overdøve Roma-trafikken seks etasjer under. Men hun ble stående. Resignert. Et kort øyeblikk føltes det plutselig absurd å tenke at han skulle være farlig. Men innerst inne visste hun. Det var noe i blikket hans. Han trådte lydløst over dørterskelen, kroppen hans nærmest fjæret på hotellets tykke teppe, og en duft av sigaretter og svette nådde neseborene hennes. Brått tok han et godt grep rundt nakken hennes, og hun kjente et sviende stikk nedenfor øret. Han slapp taket, og hun fikk dyttet ham vekk og sjanglet mot badet. Hun låste døren og ventet at han skulle begynne å rive i den. Men utenfor var det stille. Han hadde tid til å vente. Hun kjente kvalmen komme sigende, og hjertet som dunket raskere. Tårene presset på. Hun visste at hun ikke hadde mye tid før bedøvelsen hadde gjort sitt. Tanken på at alt hadde vært forgjeves, skar henne i magen, 10

og hun kvelte et «faen heller». Hun visste at han ville ta med seg pc-en, notatboken, minnebrikkene, telefonen og alt annet som kunne avsløre det hun hadde arbeidet med det siste året. Hun visste at han var grundig. Ute fra hotellrommet hørte hun ham kremte. Hun lot blikket sveipe over det lille baderommet og stoppet opp ved rekken av medisiner på hyllen ved siden av speilet. Et par sekunder sto hun som frosset. Som om de fire pilleeskene og -brettene snakket til henne. Brått gikk hun bort til hyllen, nappet ut en av de midterste eskene. Valget var ikke tilfeldig, men hun kunne ikke regne med at folk kom til å forstå. Derfor rev hun av litt toalettpapir og fant frem maskaraen. Hun forsøkte å skrive, men papiret revnet og hun måtte begynne på nytt. Hjertet hamret da hun forsiktig forsøkte å skrive navnet hans. Det ble nesten uleselig, men det fikk duge. Hun tenkte seg om et øyeblikk mens hun forsøkte å blunke vekk tårene. Så skrev hun et ord til, før hun krøllet sammen papiret og la det i pilleesken. Deretter tråkket hun opp i badekaret og kastet esken ut gjennom lufteluken. Hun hørte esken treffe brosteinen i bakgården noen sekunder senere. Kommer noen til å forstå det? tenkte hun. I toalettmappen fant hun neglesaksen og gjorde noen raske riss i fugen mellom to av baderomsflisene under den lille vindusgluggen. Hun satte seg på gulvflisene og lente seg mot badekaret. Tåken kom sigende og lot seg ikke stoppe. Hjertet slo langsommere og overkroppen skled sidelengs langs badekaret. Hun kjente ingen smerte da hodet dunket hardt mot gulvet.

Fredag

1 Milo Cavalli så utover forsamlingen. I tillegg til kollegene fra Økokrim besto gruppen i rommet av en enhet fra politiets spesialtropp og etterforskere fra avdelingen for organisert kriminalitet ved Oslo politikammer. De lyttet oppmerksomt til ham. Menn med armer i kors og snus under overleppa. Etterforskerne i jeans og t-skjorter, spesialtroppen i uniform. Milo rettet litt på slipsknuten, og bøyde seg ned mot pc-en. Noen sekunder senere hadde han presentasjonen oppe på veggen bak seg. Lerretet viste et kornete bilde som åpenbart var tatt med telelinse, av en dresskledd, mørkhudet mann på vei ut fra DNBs hovedkontor på Aker Brygge. – Dette er Reeza Hamid. Han er tjueåtte år, og ved hjelp av falskt vitnemål har han fått seg jobb i meglerhuset DNB Markets. Der har han jobbet det siste halvannet året, men han er egentlig tilknyttet den såkalte Sentrumsgjengen. Bildene viste den unge pakistanske mannen på ulike steder i byen. Han virket veltrent, og den mørke dressen satt godt på ham. Prototypen på den godt udannede og godt integrerte andregenerasjonsinnvandreren. Milo stoppet ved et bilde tatt utenfor en Narvesen-kiosk idet Hamid bøyde seg frem og ble tilbudt fyr på sigaretten av en annen pakistaner. – Dette er det eneste bildet vi har av ham sammen med Anzaf Mukbar, som dere kjenner som den ubestridte lederen av Sentrumsgjengen. Ifølge våre opplysninger kaller Mukbar ham bare for «finansministeren», sa Milo, og kikket opp på forsamlingen. 12

Enkelte av spanerne fra Organisert kriminalitet nikket gjenkjennende, og Milo fortsatte briefen: – Vi har spanet på Hamid i cirka et halvt år, og med DNBs hjelp den siste måneden kan vi nå knytte ham til et titalls innsidetransaksjoner i aksjemarkedet. Etterforskningen hadde avslørt hvordan den datakyndige, unge pakistaneren fra sin stilling som regnskapsmedarbeider i meglerhuset hadde oversikt over det som rørte seg av planer om oppkjøp og transaksjoner i regi av DNB Markets, og hvordan han brukte denne informasjonen til å kjøpe aksjer i selskaper han visste ville bli kjøpt opp. Eller der han på forhånd visste at store fond planla å kjøpe seg opp og dermed presse aksjekursen oppover. Milo fortsatte å forklare hvordan investeringene var gjort gjennom ulike selskaper. – Vi snakker blant annet om selskaper som driver en vaskehall, et byggeselskap og et rengjøringsbyrå. Alle sammen selskaper som Hamid og resten av Sentrumsgjengen står bak, og der store kontantbeløp fra kriminell virksomhet går inn. Deretter pløyer de overskuddet inn i aksjeplasseringer, selger seg ut etter hvert og hvitvasker store millionbeløp. Milo kikket på forsamlingen igjen. De fleste av dem var godt kjent med aktiviteten til de ulike kriminelle gjengene, enten det dreide seg om torpedovirksomhet, narkotika eller prostitusjon. Men det ante ham at de ikke helt forsto rekkevidden av det han nå fortalte dem. Han rettet seg i ryggen, og kremtet lett: – Bare for å understreke: Vi antar at denne gruppen, som består av en kjerne på mellom ti og femten personer, har tjent mer på ulovlig innsidehandel på Oslo Børs det siste halve året enn den har gjort på å pushe dop og damer det siste året. Sjefen for spesialtroppen, Daniel Guttormsen, reiste seg og kom opp på podiet til Milo. Guttormsen var lav, bred og skamklipt: – Veldig bra, Cavalli. Takk skal du ha. Milo nikket kort, og fant seg en ledig stol mens Guttormsen gikk over til sin del av presentasjonen. Han klikket dem 13

gjennom bilder av nabolaget, plantegninger av leiligheten og rømningsveier. – Nå har vi muligheten til å knekke Sentrumsgjengen gjennom å ta Reeza Hamid, og vi gjør kort prosess, gutter. Vi går inn både fra inngangsdøren og verandaen. Og så tauer vi ham inn. Vi er klare til å rykke ut herfra umiddelbart etter at vi får bekreftet at han er kommet hjem. Sannsynligvis i halvsju–sjutiden, avsluttet han. Forsamlingen reiste seg og gled ut av rommet. Milo ble stående igjen et par minutter, og gikk bort til Guttormsen. – Hvor vil du ha oss egentlig? Guttormsen smilte og klappet Milo overdrevent hardt på skulderbladet. – Dere har gjort en kjempejobb. Vi fikser dette nå. Så det er egentlig bare for dere å ta helgen. Han pakket sammen dokumentmappen sin og begynte å gå mot døren, etter de andre bredskuldrete. Milo gikk ved siden av. – Guttormsen, grunnen til at Hamid i det hele tatt klarte å forfalske vitnemålet fra BI, var at han og gjengen truet en av de ansatte i studieadministrasjonen. De lovet å slå både mann og barn helseløse hvis hun ikke fikset karakterene for ham. Jeg vil bare understreke at selv om dette er en fyr med tallknuserhode og fin dress, så er han livsfarlig, sa Milo. Guttormsen stoppet og smilte opp i ansiktet hans. – Det er vi også, Cavalli. Lorry nederst i Hegdehaugsveien var akkurat like støyfullt sjarmerende som det pleide en fredag ettermiddag, og Milo fant Frikk i baren, der han forgjeves forsøkte å imponere en studine. Hadde det vært en av de vanlige finans-hangaroundsene, ville hun ha forstått på den overdimensjonerte klokken, den svindyre dressen og den brautende stemmen at dette var en fyr med midler hun kunne melke. Fredrik B. Hanefjell, Frikk blant venner og uvenner fordi han slukte ordene og snakket i veddeløpstempo, var blant de ti 14

beste aksjemeglerne i byen og dro inn mellom ti og femten millioner i årslønn. Men alt hun så var et eneste stort farskompleks. En fyr som var litt for lav, snakket altfor fort og som var trofast kun mot én person i hele verden: seg selv. Hun lot seg åpenbart ikke blende, og Frikk lignet mest en kalv som forsøkte å kjempe seg opp av en sump. For hver bevegelse, for hvert raut, sank han lenger nedi. Og nærmere undergangen. – Øy! Milo! sa han da han fikk øye på sin tidligere kollega, og ga ham et hardt håndtrykk og klapp på skulderen. – Du må hilse på Solveig her. Går på juss. Milo tok henne i hånden og møtte blikket hennes. I et par sekunder målte hun ham med øynene, fra det mørke, halvlange håret som krøllet seg naturlig, via den skreddersydde italienske dressen og det håndlagde napolitanske slipset til de blankpussede svarte skoene. Hun sukket hørbart. – Hvorfor var det ikke du som kom først? sa hun med et lite smil og et raskt blikk over på Frikk. Før Milo rakk å svare gled hun ned fra barkrakken og forlot dem til fordel for en venninne som nettopp hadde kommet inn i lokalet. – Bra du kom, Milo. B’ynte å bli lei’a! Med en erfaren fingerbevegelse fikk han oppmerksomheten til svensken bak baren, og kort tid etterpå sto de med hver sin halvliter. De snakket fraværende sammen mens de stadig vekk sjekket mobilen for meldinger og mail. Ingen av dem helt klare til å legge arbeidsuken bak seg. – Tjent noen penger i dag, da? spurte Milo. Frikk fnyste. – Selv i et dritkjedelig marked som nå, skal jeg ikke jobbe mange timene før jeg har dratt inn noe som tilsvarer den luselønna di. Milo smilte over halvliteren og tok en slurk. – Og likevel blir du aldri så rik som meg, sa han. Milo klarte ikke dy seg, og så hvordan Frikk surnet. Som så mange av sine kolleger i finansbransjen, var Frikk nåde15

løs i sin karakteristikk av konkurrenter og kolleger, men blottet for selvironi. Og var det noe han ikke likte, så var det å bli gjort oppmerksom på at andre var rikere enn ham. For målestokken for suksess i bransjen var størrelsen på formuen, og Milo visste at det var ekstra frustrerende for Frikk ikke å kunne ta igjen en underbetalt Økokrim-etterforsker som levde på en evig voksende familieformue fra Italia. – Kødda, Frikk. Slapp av. Du er så rik og flink at. – Kjeften din. De ble vinket bort til en bås med diverse aksjemeglere og analytikere som også hadde forvillet seg bort fra champagnestedene på Tjuvholmen, og Milo ble sittende fraværende mens han sjekket mobilen jevnlig. Klokken nærmet seg 18.30, og han klarte ikke la være å tenke på arrestasjonen. Han angret bittert på at han ikke hadde insistert på å henge seg på Guttormsen og troppen, og lurte på om det fortsatt var tid. Han signaliserte til Frikk at han gikk ut for å ta en telefon, og tastet en sms til Guttormsen på veien mot utgangsdøren. «Hva skjer? Milo» Utenfor var solen for lengst forsvunnet, og et kaldt drag i luften minnet fredagslette folk om at vinteren var på vei. Brått gikk det opp for Milo at han befant seg bare noen hundre meter fra leiligheten til Reeza Hamid, og han begynte å gå oppover Hegdehaugsveien. Det pep i telefonen hans. «Objektet nettopp kommet hjem. Har ham snart. 5 min. Slapp av». Milo så for seg hvordan Guttormsen satt i operasjonsbilen og styrte styrken sin som han hadde gjort hundre ganger før. Men Milo klarte ikke å gjøre som han ble bedt om. Han klarte ikke å slappe av. Ikke før han er i håndjern, tenkte han. Hvis Hamid glapp unna i dag og forsto at det brant under føttene hans, ville han ødelegge alt av beviser og ligge lavt det neste året. Måneder med etterforskning ville være bortkastet, og Sentrumsgjengen ville ta enda flere forholdsregler og bli enda vanskeligere å nagle. 16

Milo stoppet tjue meter unna bygården til Hamid, på den andre siden av veien, og kikket seg raskt omkring. Ikke en spesialtropp i syne, men det var da også poenget med den. Med blikket festet på bygget ble han plutselig var en bevegelse på taket. I et kort glimt så han en mørk skikkelse på en veranda, og Milo ble oppmerksom på et takvindu som sto åpent. En forbipasserende dultet borti ham, men stoppet ikke og hørte dermed ikke det lille scusa som automatisk glapp ut av Milo. Han beveget seg nærmere bygget og gikk i hurtig sikksakk mellom unge mennesker med skuldervesker og handleposer som laget klirrelyd. Han kikket opp mot bygget igjen og hadde bedre sikt nå. Denne gangen var han ikke i tvil. En skikkelse var i ferd med å krype fra en loftsveranda over mot takterrassen på nabobygget. Og det var ikke en politimann. Milo ville ikke miste ham av syne og ringte opp Guttormsen. Det ringte kun én gang før han kom til svareren. Faen! Guttormsen hadde avvist anropet. – Dette er Milo, jeg har nettopp sett en mannsperson på taket i nærheten av Hamids leilighet, og jeg tviler på at det var en av dine folk. Jeg følger etter ham, leste Milo irritert inn på mobilsvareren og la på. Han ble stående inntil husveggen og følge skikkelsen med øynene. Han hadde kommet seg over på takterrassen, deretter forsvant han ut av syne. Milo festet blikket på inngangspartiet, og ett minutt senere spaserte Reeza Hamid ut i Hegdehaugsveien fra utgangsdøren i et bygg femten meter fra sin egen oppgang. Han begynte å gå i retning sentrum, og Milo gjorde det samme. Mellom dem raste trikken, scootere og taxier. Milo fikk fortsatt ikke kontakt med Guttormsen på mobilen, og da han så Hamid gjøre tegn til å krysse gaten ved Parkveien, bestemte han seg. Milo befant seg på den andre siden av gaten, og ble stående ved gangfeltet med telefonen mot øret og late som 17

om han snakket. Han så ut som den perfekte finansanalytiker og ikke en spanende etterforsker. Hamid nærmet seg og kikket seg smånervøst omkring, men ganglaget var målbevisst. Han så veltrent og sterk ut, og Milo visste at han var nødt til å overraske ham for i det hele tatt å ha en sjanse til å holde ham til spesialtroppen kom. Han ventet til Hamid var et par meter unna. – Jeg skal spørre en kar her, vent litt, sa Milo høyt og tilgjort inn i telefonen og tok et skritt mot Hamid, som automatisk senket farten. – Vet du om Industrigata er lenger opp her? spurte han med blikket rettet mot Hamid, men fortsatt med telefonen inntil øret. Hamid stoppet opp litt. – Ehh …, jeg tror du må lenger … Mens han snakket, hevet Milo albuen på armen han holdt telefonen med, og svingte den av all kraft mot Hamid. Albuen traff ham i tinningen og slo ham ut av balanse, men ikke nok til at han falt i bakken. Lynraskt hev Milo seg mot ham, dro overkroppen med seg slik at den kraftige pakistaneren mistet balansen med vekten på bare én fot. Milo gjorde en rask beinfelling, Hamid gikk i asfalten og Milo satte seg på huk ved siden av og festet et kontrollgrep på armen og håndleddet hans. Reeza Hamid stønnet til i smerte, men ikke på langt nær så mye som Milo hadde forventet. Han forsto at denne kroppen måtte ha fått i seg noen ampuller med steroider, og Milo satte seg på ryggen hans mens han beholdt kontrollgrepet. Han skulle akkurat til å fiske frem mobilen igjen da han kjente at han ble grepet under armene og løftet bakover og havnet på ryggen på asfalten. Plutselig satt en mann over skrevs på ham og holdt håndleddene mens en annen forsøkte å holde beina hans. I øyekroken så han Hamid reise seg og styrte av gårde som en sprinter ut av startblokken. – Du angriper ikke folk på gata sånn! ropte mannen som satt oppå ham. 18

Han var i trettiårene, studentkledd og Milo kjente lukten av alkohol. – Jeg er politi! hveste han, men i stedet for å slippe taket, så det ut til å irritere den andre enda mer. – Jævla rasistfaen! ropte han. Milo kjente aggresjonen eksplodere og sparket til ham, veltet ham vekk og kom seg på beina. Hamid hadde nå et forsprang på sikkert hundre meter. Milo fikk øye på en bysykkel som lå veltet på fortauet. – Er denne din? spurte han mannen som hadde sittet oppå ham. Han fikk et nikk til svar og kastet seg på sykkelen. Borte i gaten så han Hamid runde hjørnet og forsvinne nedover Pilestredet. Milo tråkket på det han kunne, og tok innpå. I Pilestredet så han Hamid praie en taxi som raskt satte seg i bevegelse. Milo var bare tretti meter unna, men avstanden økte nå. Han tråkket som besatt. Taxien kjørte mot Ring 1. Milo krysset trikkeskinner og fortau, og sneiet studentene på vei til og fra høyskolen. Et øyeblikk vurderte han å stoppe opp og ringe Guttormsen, men da ville taxien være borte for alltid. Han hadde ett håp igjen: veiarbeidet som alltid pågikk i Oslo sentrum. Og ganske riktig. På vei bortover Ring 1, etter avkjøringen til Sentrum parkeringshus, så han hvordan trafikken plutselig begynte å gå langsommere, for deretter å snegle seg gjennom Vaterlandstunnelen som endte opp ved Oslo Plaza. Han slengte fra seg sykkelen og småløp ved siden av bilene. Der skimtet han taxien. Telefonen vibrerte. – Milo, hva i helvete … – Nedgangen til Vaterlandstunnelen i retning Plaza. Jeg tar ham om ett minutt, sa han og la på. En møtende lastebil tutet på ham, men han enset den ikke og huket seg ned mens han beveget seg mot taxien. Han rev opp døren på venstre side og grep tak i en perpleks Reeza Hamid. Med en kraftanstrengelse dro han ham ut av bilen, men da langet Hamid ut et spark som sendte 19

Milo over i det andre kjørefeltet. Han hørte det hvine i dekk, og så en varebil nærme seg for fort til å rekke å stoppe. Med venstrebeinet sparket han fra og forsøkte å hoppe unna, og unngikk så vidt å bli truffet av panseret. Men han klarte ikke å gå klar av sidespeilet. Det traff ham i skulderen, og det kjentes som om noen slo et balltre i ham. Sammenstøtet sendte ham rett i asfalten. Han bannet i smerte, og kom seg på beina. Der fremme i tunnelåpningen så han konturene av en haltende Hamid. Adrenalinet som pumpet gjennom kroppen, hindret Milo i å kjenne den smerten han burde kjenne etter sammenstøtet og fallet, og i et byks var han etter pakistaneren. Trafikken var stanset, det var tryggere å løpe nå, og etter noen sekunder fikk han kastet seg over Hamid med hele sin tyngde. Den unge pakistaneren stønnet, og Milo koblet lynraskt et nakkegrep på ham mens han forsikret seg om at ingen nærmet seg og ville prøve å løfte ham bort enda en gang. En av sjåførene hadde tatt mot til seg og hadde gått ut av bilen. Nå nærmet han seg sakte. – Ikke kom nærmere! Jeg er sivilt politi! Ring 112 nå! ropte Milo myndig og holdt nakken til Hamid som i en skrustikke. Men ordren var overflødig. Plutselig hørte han sirener, og kort tid etter stoppet to sivile politibiler ved tunnelåpningen. Guttormsen steg ut av bilen, og tre av karene fra spesialtroppen plukket opp Hamid idet Milo slapp taket. Han ble stående og puste tungt mens han forsøkte å rette på den skitne, forrevne dressen. Skulderen verket. – Bra, Cavalli! Han må ha hatt noen på innsiden som tipset ham. Han snek seg ut akkurat i tide. – Jeg sa jo at han var farlig, men glemte å understreke at han er smart også, sa Milo og forsøkte forgjeves å massere skulderen, der han sto midt i veibanen. Guttormsen stirret opp på ham med et glis. – Smart og farlig, der altså. Faen heller! Men det gjorde jo ikke noe. Det er jo du også.