Spark by Gyldendal Norsk Forlag

SPARK THOR GOTAAS

PÅ TO MEIER GJENNOM NORGESHISTORIEN

august 2024.

Thor Gotaas, født i 1965, har vokst opp i Brumunddal.

Han er utdannet folkeminnegransker og har skrevet rundt femti kulturhistoriske bøker, deriblant Løping. En verdenshistorie (2008) og Femmila (2013). Hans forrige utgivelser på Gyldendal Norsk Forlag var Oddvar Brå. Et skiløperliv (2018), Norske utedoer (2019), Brødrene Kvalheim (2020), Marius og Stein Eriksen (2021), Norske hoppbakker (2022) og Koieboka, sammen med Marius Nergård Pettersen (2023).

www.gyldendal.no

Trykk/innbinding: Print Best, Estland 2024

Sats: Typeline | Line Monrad-Hansen

Repro: LOS Digital AS, Lier

Papir: 120 g offset (1,2)

Boken er satt med Minion Pro 11,7/15 pkt.

Omslagsdesign: Peter Stoltze

Omslagsfoto forside: Anno Musea i Nord-Østerdalen. Trond Strandli, Petra Rønning, Håkon Rønning og Torleif Rønning.

Omslagsfoto bakside: Østlendingen. Politiførstebetjent Hallstein Øverenget i Elverum i januar 1981, også politiet brukte spark.

ISBN 978-82-05-60625-8

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale.

Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no

Tynset,

Foto: Anders Randen

INNHOLD

Forord 7

1. Opphavet 8

2. På norske veier 15

3. Tekniske detaljer 34

4. Det store gjennombruddet 43

5. Sparken erobrer hele landet 58

6. En skummel skyss 68

7. Allsidig bruk 75

8. Skyss for tjuver 94

9. En gjev gave 97

10. Konkurranser 100

11. Industri og håndverk 103

12. Krigen 118

13. Etterkrigstid 131

14. Oppgangstid innen alt 146

15. 1950-tallet 153

16. Bilen blir allemannseie 166

17. Husmor-Mercedes 181

18. På hjul 190

19. Barndommens snøhest 194

20. Fortsatt populær 210

21. Kunsten å strø en vei 219

22. Sparkiader og annen nostalgi 221

23. Verdensmesterskap på Geilo 225

24. Oppsving i OL-året

25. En ny fabrikant

26. Verdens største

27. VM i Hurdal

28. Fortsatt til nytte

Reklame fra 1890.

FORORD

I oppveksten min i 1970-åra i Brumunddal var spark vanlig. Alle familier hadde en eller flere, ofte i ulike størrelser, for voksne og barn.

På godt vinterføre brukte mange unger det hjemmefra om morgenen og ankom Fagerlund skole, hvor det sto parkert opptil over hundre sparker, med navnet til eieren svidd inn bak setet. Når klokka ringte ut for skoleslutt i totida, hentet en sverm av elever hver sin og skled hjem i et uryddig tog.

Slik var det i mange bygder og byer. Spark var viktig transport særlig for barn, ungdom, husmødre og eldre, den fungerte òg som en vinterlig rullator. En doning til å frakte matvarer og andre ting. Et fast innslag på snø- og islagte veier om vinteren. Pilkernes yndling på isen.

I dag er sparken sjeldnere å se. Den har gitt tapt for måking og strøing av veier, og mildere klima. Veiene innbyr ikke så ofte mer til å sparke. Men den finnes fortsatt og er i bruk.

Som folkeminnegransker dokumenterer og formidler jeg kulturhistorie, særlig fenomener som er borte eller i ferd med å forsvinne. Det er på tide å skrive sparkens historie på norsk og undersøke opphavet og når den ble utbredt – plassere den i folkloren. Det er viktig å omtale hele landet, fordi sparken er blitt brukt fra Lista i sør til Hammerfest i nord. Jeg har valgt ut materiale og bilder fra mange steder for å vise nettopp det. I strøk med milde vintre var det ofte is på veiene og mulig å sparke selv med lite eller ikke noe snø.

Thor

Gotaas

Korsvoll,

Oslo, august 2024

OPPHAVET

Hvor kommer sparken fra? Mange tror det er en norsk oppfinnelse. En muskeldrevet skyss vi har lagd for å komme fram fortere på islagte veier.

Det er feil. Den store eksperten på emnet, den svenske etnologen Göran Rosander, skrev i 1986 heftet Om sparkstøttinger og boka Sparkstöttingar på svensk ni år senere. Etter hans forskning ble de første sparkene lagd i Bottenviken i Østersjøen, muligens noen steder allerede omkring 1850. Fra da finnes det opplysninger om slike i bruk i Degerfors, Lycksele og Norsjö, alle i Västerbotten.

En notis i en avis fra mars 1872 fortalte om mange sparker på elva og fjorden ved Piteå i Norrbotten. En nøye beskrivelse tydet på at den var lite kjent blant leserne. Ifølge Rosander er det den eldste, kjente skriftlige omtalen.

Det finnes en nederlandsk illustrasjon på en keramikkflis, trolig fra perioden 1675–1725, som viser en mann med spark. I det landet frøs ekstra mange kanaler til i den tida, kalt den lille istid – perioden fra 1600-tallet til et stykke utpå 1800-tallet. Da økte isbreene i størrelse. Det var ingen ensidig kald periode, men med ekstra mange kjølige år. I den lille istid opplevde også innbyggere i London, Paris og Amsterdam oftere islagte elver og snørike vintre.

Rosander poengterte at sparken har flere slektninger, på svensk het én av dem sparkkälke eller stolpkälke. Ved bakre eller fremre del av planet var det to stolper, men ikke meier, som stakk ut bak kjelken. Den dugde til transport av ved, høy eller andre ting. Barn brukte den òg til lek. Eller for å dra på skolen.

«Promenade med fakler i St. Petersburg», fra ei reisebok av Adolphe Johanne, en fransk forfatter som besøkte Norden og Russland i 1846.

Muligens begynte flere voksne å bruke sparkkälke når de reiste lengre på arbeid, som en del mennesker i Bottenviken gjorde på andre halvdel av 1800-tallet i industrialiseringas begynnelse. En luring forlenget meiene bakover og lagde en spark, effektiv på den islagte Østersjøen, med bagasjen foran på brettet. Rosander:

Fra indre Bottenviken spredte trolig sparken seg raskt. De mange ulike formene den fikk, tyder på at det var ideen om å sparke seg fram som spredde seg, ikke en viss konstruksjon.1

Finske tradisjoner

Til Finland kom den i 1860- og 1870-åra, muligens innført fra svensk side. Enkelte mener at finnene begynte aller først. De hadde tidlig kjelker med korte meier for å bære vann og lagde lengre meier for å sparke fortere. Slike innovasjoner kan oppstå flere steder omtrent samtidig. Det er ofte umulig å vite hva som har skjedd, og når, blant oppfinnertyper rundt omkring.

I 1889 brukte finske soldater den som et sportsredskap i et land med kalde vintre og titusenvis av isflater. Året etter startet en kvinne landets første sparkklubb for å arrangere konkurranser. De ble mest populære langs

TEKNISKE DETALJER

En spark besto opprinnelig av bare tre. Hvermann brukte materialer som vokste lokalt, helst kvistfri og rettvokst bjørk. Det finnes særlig i Finland og i svenske skoger, mer enn her i landet.

De viktigste delene er meiene, setet, skråstiverne og stolpene med overliggende håndtak. En konstruksjon som gir muligheter både til å stå og sitte, til å frakte seg selv og andre, eller nokså mye last. Ifølge Göran Rosander hadde ikke de første sparkene håndtak, føreren holdt tak i stolpens øvre ende, gjerne i en knott. Den eldste sparken han registrerte med håndtak var fra 1887.

Mange hadde en liten skuff under setet, med plass til verktøy, salmebok eller hva eieren trengte på tur. Eller ei kasse på brettet til andre behov. De kunne romme mye inni og også ha noe stående oppå.

Etter flere tiår med meier og alt annet i bare tre, begynte noen å bruke stål. Sparker med stålskodde tremeier fantes i Norge allerede i 1890-åra. Göran Rosander understreket hvilken forskjell ulike meietyper utgjorde:

Sparken med tremeier er upraktisk på mange måter. Den er tung, glir dårlig under visse føreforhold, og framfor alt, den går ikke an å styre, ettersom rammen er stiv. Skal man svinge i noen særlig grad, må man løfte forpartiet.1

Smale stålmeier ga bedre muligheter for å styre og svinge. Rosander fant det første beviset på understell av rent stål i 1903.

I 1909 eller året etter begynte svenskene industriell produksjon av

Denne sparken er tidligere stilt ut på Skimuseet i Holmenkollen som Dronning Mauds spark, etter inskripsjonen under setelokket, men opphavet er likevel usikkert.

«stålsparker», som mange sa. «Orsasparken», fra Orsa i Dalarna, var en slik modell med meier av bare stål.

Ideen kom da en mekaniker på fabrikken deres kjørte med tremeier inn i en snøfonn uten å klare å svinge, og tenkte at stålmeier burde fungere bedre. Spenstig fjærstål virket lovende. Han trimmet først meiene gjennom å bronsere dem – å legge på bronsefarge – og så trekke dem med hest i tre kilometer: 30 sparker koblet sammen og belastet med sandsekker.

Snart begynte flere å lage stålsparker, som utkonkurrerte gamle modeller. Men tremeier holdt seg i bruk ennå i et par tiår, særlig blant skogsarbeidere, fordi tre ikke sank langt ned i djup snø.2

Den første karen i Lesjaskog i Oppland med spark med stålmeier monterte på lys foran, et hjul med pigger som drivkraft for dynamoen. Han kjørte fire–fem kilometer hver vei til jobben i en butikk. Attpåtil med sykkelklokke og lommelykt, et tidlig tilfelle av belysning, noe som var uvanlig i hele sparkens levetid. Det ble betraktet som en ulempe og mangel utover i århundret at sparker manglet lys. De var lite synlige og utsatte seg for fare. Fra bilsjåførens sittested var de usynlige på lang avstand i mørket og ble brått synlige tett innpå. Det tok noen tiår før det kom refleksbånd, senere brikker.

Klasseturer

Mange steder fortelles det om klasseturer på spark hvor elevene dro sammen til et sted eller hjem til læreren. Særlig på små grende- og bygdeskoler hendte det på bra vinterføre. I mangel på gymnastikksal brukte de spark til lek eller små utflukter i en time, også sammen med læreren. Det var noe eget å dra i samlet flokk. Kjøre om kapp og ha det artig utendørs midt på dagen.

Marta Hestevold i Råde i Østfold arbeidet som lærerinne:

Jeg hadde i 1930 en klasse hvor alle elevene kom til skolen på «spark», og vi dro på tur til naboskolen, ca. fem km, derav 2 km på riksveien som da hadde isdekke.7

Kramkarer

På veiene i Lesjaskog i de første tiåra på 1900-tallet så bygdefolk en kramkar de kalte Uks-Larsen, som dro omkring på gardene med en spark, lastet med varer. Han fikk tilnavnet fordi en okse trakk. Et kraftig dyr til det formålet og uvanlig for en kremmer. Ingen andre slike er registrert her i landet. Derimot brukte flere i samme bransje en hund til det formålet, den krevde mindre mat og var enklere å stagge. En okse er villere og ikke bare enkel å ha med

Elever på Frei Fortsettelsskole i 1927, den lå på øya Frei i Møre og Romsdal.

Kors Per Persson fra Siljansnäs i Dalarna, han solgte selvlagde pinnestoler og sparket omkring med dørslag.

hjem til fremmede. Men den er selvsagt sterkere enn bikkjer og i stand til å trekke mer last.

Det passet å drive med salg utenom jordbrukets travle tider. Derfor banket omreisende handelsmenn på husdørene om vinteren til faste tider av året og besøkte faste kunder.8

Brynjulf Danielsen fra Sagstua i Nord-Odal:

Jeg kan huske en kramkar som kjørte rundt med en slik doning. Krammet var innsnurpet i et laken. Og knyttet hadde sin plass på «Slækageitesetet».9

Det sparket også rundt svenske kramkarer her i landet i tiåra før andre verdenskrig, nedlesset med kurver, skinnvarer og andre salgsting. De opererte mest i hjemlandet, men noen la turen hit, særlig i grensebygdene. De arbeidet med jorda i sommerhalvåret og dro på handelsreiser

Jungelnavnet Tarzan hører med i den norske sparkhistorien.

1950-TALLET

I hele det snødekte Norge brukte mennesker i alle aldre spark i det tiåret, også mange steder i Møre og Romsdal, hvor Torbjørn Polden, født i 1945, kommer fra:

I min oppvekst på Eidet i Surnadal mot slutten av 1940-tallet og store deler av 1950-tallet, hadde sparken en sentral rolle. Den ble benyttet som transportmiddel til frakting av alle slags varer. Det var sparker i alle størrelser. I min familie var vi så heldige at vi hadde handverkere som var dyktige både i smed- og snekkerfaget.

Slik at det var en selvfølge at alle hadde sin egen spark.

Etter hvert som vi voks til, hadde vi behov for større spark. Da var det vanlig at sparken gikk i arv. De voksne hadde gjerne en stor og kraftig spark som kunne tåle større belastninger. Om det var transport av personer eller annet tyngre gods – som melsekker og lignende. Det var et fåtall som hadde bil, så sparken ble benyttet om en skulle til butikken, delta i møter eller på tilstelninger.

Det var lite strøing og ofte fint is- eller snødekke på veiene i Surnadal. Som andre brukte også Torbjørn Polden klo under skoen for å få bedre feste, han sparket til skolen og lekte i sparktog. Ganske likt mange nordmenn i de første etterkrigsåra.1

Til allsidig bruk

Per Bjørn Foros, født i 1941, vokste opp i Singsås i Midtre Gauldal i SørTrøndelag, et innlandsområde med mye bruk av spark i etterkrigstida. De

16 BILEN BLIR

ALLEMANNSEIE

Sparkens storhetstid her i landet kan grovt avgrenses til perioden 1920 til 1960, noen steder varte den lenger og helt fram til 1990-åra, ja lenger òg. Dessuten blusset bruken opp igjen i snørike vintre. Det har også å gjøre med økonomi, bilisme og strøing av veier. Dessuten er selvsagt snøforhold viktig.

I bygder og byer med stabil, hvit vinter, satte folk som en rutine bort sykler når snøen la seg og delte året inn i faste sesonger.

«Nå tar vi fram sparken», sa de, og foretrakk den i noen måneder til veiene ble snø- og isfrie.

Nordmenn fikk bedre råd for hvert tiår etter andre verdenskrig. Det man betraktet som luksus, en personbil, ønsket stadig flere å eie. Men folk flest uten særbehov måtte søke om å kjøpe bil. Antallet biler her i landet steg fra 65 000 i 1950 til det dobbelte fem år senere.

I oktober 1960 ble bilsalget fritt i Norge. Da var det rundt 225 000 biler, et antall som nesten fordoblet seg igjen på fire år. Bilen overtok stadig mer transport i hverdagen på kortere strekninger, også for sykler og sparker. Syklister følte seg fortrengt og truet, særlig på store veier. Færre sparket i hverdagen fordi de eide bil. Veiene ble mer fiendtlige for mjuke trafikanter. Enda viktigere i kjølvannet av bilismens framvekst var hyppigere strøing på veier, som riktignok varierte mellom ulike kommuner. Det berodde også på økonomi.

Følgende er likevel viktig å vite: Sparken levde videre, særlig blant yngre, kvinner og eldre. En så tydeligere enn før at ulike grupper brukte den på korte turer i nærmiljøet, som til skolen og butikken. På mindre veier.

Øverst Gjøvik i 1961, en by med bra snøføre.

Mosjøen omkring 1960, mange unger lagde ploger og lekte brøytebil. Til høyre: Sparker ble stadig ramponert.

Spark var et viktig framkomstmiddel i Norge på 1900-tallet, og den brukes fortsatt i snørike strøk.

Men hvem fant opp sparken, og hvor gammel er den? Og er sparken virkelig en norsk oppfinnelse?

Boka forteller både sparkens ukjente og kjente historie, om tidligere forbud mot å kjøre i byer, om langturer på 40–50 mil, om ungenes og husmødrenes favoritt, og om en doning som bredte seg over hele landet og også har en eim av romantikk rundt seg. For den som har sparket på snøhvite eller islagte veier, glemmer ikke det. Mange blir nostalgiske når de tenker tilbake på sparkturer i yngre år.

Gotaas forteller på sin vanlige måte historier og anekdoter fra hele landet. Både det seriøse og det kuriøse. I tillegg har boka et fantastisk bildemateriale som underbygger fortellingen om en folkekjær del av vår kulturhistorie. Sparken er et folkeminne i ordets rette forstand.

THOR GOTAAS (f. 1965) er folkeminnegransker og forfatter og skriver kulturhistoriske bøker med folkloristisk vinkling. Han har skrevet 50 bøker, holdt langt over tusen foredrag og gitt stemme til over tjue radioserier hos NRK med eget bokstoff.