90mm
133 mm
Fem år gamle Oda tar på seg vintertøyet og går ut for å ake i snøværet. Hun kommer ikke inn igjen, hun er sporløst borte. Hva er det som skjuler seg i vintermørket?
alle vet noe. Og alle har noe å skjule. STOLPESNØ er en intens fortelling om skyld og hemmeligheter.
S tolpesnø
arbeidet med å avhøre mennesker på et lite tettsted. Alle kjenner hverandre,
90mm
R
M a r i t
e i e r s g år d
Marit Reiersgård (f. 1965) er fra Lier utenfor Drammen. Stolpesnø er hennes første bok. 211 mm
Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen begynner det vanskelige
133 mm
Foto: Rolf M. Aagaard
De t går an å ø n ske seg for mye.
M ar i t R e i ers g å r d
Alle m e nneske r ø nske r seg noe for livet sit t.
27 mm
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 4 av 309) NOT PRINT READY!
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 80 g Norbook Cream 1,6 Boken er satt med Minion 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze design ISBN 978-82-05-42475-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 3 av 309) NOT PRINT READY!
Marit Reiersgård
Stolpesnø Kriminalroman
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 9 av 309) NOT PRINT READY!
Først er lyden dempet, som fjern torden. Et gult blink. Og så kommer brøytebilen ut av svingen. Det gnistrer. Jernet skriker mot asfalten. Bilen kommer mot meg med oransje dunkende lys, jevne som hjerteslag. Jeg lukker øynene idet den passerer, og først da lyden henger igjen som et minne, åpner jeg dem. Veien ligger naken. Jeg kaster et blikk bakover. Hun ligger i baksetet med øynene sperret opp. Huden som et stramt lerret. Jeg kan ikke stoppe. Jeg kan komme unna. Jeg må videre. Inn der alt er hvitt og stille.
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 10 av 309) NOT PRINT READY!
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 11 av 309) NOT PRINT READY!
Onsdag 25. januar
1 Noen dager er korte. Noen er lange. Og noen skal vare hele livet, tenkte Solveig og bestemte seg for å huske akkurat denne dagen. Hun fylte lungene, pustet inn trygg hverdag. Bedre enn dette blir det ikke! Selv om det bare var en vanlig onsdag, og selv om dagen var fylt til randen av alminnelighet, var den på samme tid helt annerledes enn andre dager. Hun visste at Erik snart ville komme inn døra, trampe av seg snø og legge igjen våte dammer i entreen, og Oda ville løpe og kaste seg om halsen hans. Selv skulle hun, for en gangs skyld, ikke irritere seg over at han ikke børstet av seg før han gikk inn. Hun skulle vende medisterpølsene i stekepanna og nyte dette synet av mannen og barnet. Hennes mann. Hennes barn. Og snart skulle hun dele vissheten som bare hun hadde – at det snart var siste gang bare de tre var sammen. Her er de lokale nyhetene … Solveig skrudde opp lyden på den gamle radioen med kassettspiller som balanserte i vinduskarmen på kjøkkenet. Fra vinduet hadde hun utsikt rett ned på Ringeriksveien. Det store snøfallet siste døgn har ført til store forsinkelser over hele Østlandet. Det meldes om saktegående køer på E18 i begge retninger. Ved Liertoppen kjøpesenter og avkjøringen til Tranby kjørte en trailer av veien ved seksten tretti-tiden. Hjelpemannskaper er på plass, men det forventes at trafikken … Ute var det vinter på en voldsom måte. Solveig stirret på de hvite jordene. Og på trærne som sto krumme under vekten av våt snø. Det hadde snødd uten opphold siden nyttår, og meteorologene formidlet værmeldingen med en begeistret fascinasjon som 11
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 12 av 309) NOT PRINT READY!
økte i takt med brøytekantene. Avisene spekulerte på om global oppvarming kunne være en bløff. Lier er i hvert fall fritatt, smilte Solveig. Hun dempet radiolyden og ristet i det samme av seg en ubestemmelig følelse av uro. Det var som om det med ett hvilte noe tungt i lufta, en tyngde hun nesten kunne høre. En mørk tone langt under grensen for hva det menneskelige øret kunne oppfatte, men som allikevel sendte en foruroligende dirring gjennom lufta. Hun ristet den av seg på ny, tviholdt på den sårbare spiren av glede. Var det ikke alltid sånn? Når du endelig følte deg dypt lykkelig, var du straks redd for at det var for godt til å kunne vare. Det var nok bare vinteren og kulda og snøkaoset med alle forsinkelsene som prøvde å få overtaket igjen. Men snart ville de meterhøye brøytekantene tine ned til et kjølig minne, og det ville bli vår. Solveig åpnet spiskammerset og hentet ut en halvfull sekk med poteter. Det støvete innholdet møtte henne med utstrakte groer. Hun rakk akkurat å knipe av et banneord idet datteren kom inn på kjøkkenet. Oda hadde slept med seg pappesken med alle bamsene og var i ferd med å spre dem utover gulvet. – Mamma, kan vi gå ut? Oda strevde med å få den hvite lamungen, som ikke lenger var hvit, til å sitte. – Nei, nå skal jeg lage middag. Oda knep leppene sammen til en tynn strek mens hun fortsatte å lempe bamser og plysjdyr opp av esken. – Hva skal vi ha? Pannekaker? – En annen dag, kanskje. – Det sier du alltid. Hos Mathias har de pannekaker hver dag. Med sjokoladepålegg! Hun så trassig på moren. – Kan vi gå ut? – Vi kan ikke, sier jeg. – Jeg holder på med middagen. Det er mørkt. Og det snør. Solveig skar av en bit medisterpølse og rakte datteren. – Sulten? Oda ristet på hodet. – Jeg vil ut. Du behøve’kke være med. 12
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 13 av 309) NOT PRINT READY!
Solveig tygget på forslaget og merket den velkjente følelsen av ettergivenhet. Og i dag var det lett å være grei. Tungsinnet som så ofte tidligere hadde glidd inn i henne og fylt henne med uklar tristhet, hadde reist og etterlatt plassen til et tivoli. Hun var full av sukkerspinn. – Men jeg vil ut. Jeg vil, jeg vil, jeg vil! Hvor ulik datteren var henne selv. Solveig hadde vært et stille barn. Hun hadde likt å sitte med tegnesakene sine under kjøkkenbordet og lytte til de voksnes samtaler. Oda, derimot, trivdes best som midtpunkt, helst med et applauderende publikum. – Ja vel, da, din umulige unge, smilte Solveig og dro henne i den ene fletta. – Men da må du rydde opp først. – Jess! Oda var allerede på full fart ut i entreen. Lamungen lå igjen på kjøkkengulvet med nakken i en lei vinkel sammen med et dusin andre forlatte kosedyr. Oda skulle begynne på skolen til høsten og klarte det meste selv. Hun tok på ullsokkene som mormor hadde strikket, fikk hele kroppen inn i den rosa parkdressen og dro glidelåsen opp uten å sette den fast i haka. Men hun måtte ha hjelp til å få på støvlene. De var plutselig blitt for små. Hun truet føttene nedi så hun ble rød i ansiktet. Solveig hjalp henne med å dra ermene på dressen over vottene og sjekket at strikken satt godt under støvlene før hun kysset datteren på panna. – Da er du bare rett her ute, så jeg kan se deg fra vinduet. Oda himlet overdrevent med øynene og rygget ut. Solveig gikk tilbake til kjøkkenet. Hun holdt på å snuble i skjøten på gulvbelegget der en flik var løsnet og sto og sprikte. Hun husket at megleren, den gangen de hadde vært på visning, hadde kalt det et spennende og originalt hus med sjel. Det mest spennende var strengt tatt å se hvor lenge det gikk før de var nødt til å bytte ut gulvene. Og det mest originale var muligens badet, som en gang på femtitallet hadde vært et kott, akkurat stort nok til å få tvunget inn et dusjkabinett, en vask og en do. Mulighetene er grenseløse! Den unge megleren hadde selvsagt hatt rett. Hvis du hadde penger. Solveig husket også hvordan hun hadde knepet igjen øynene, 13
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 14 av 309) NOT PRINT READY!
erklært seg selv blind for hva det ville koste å sette huset i stand. Hun hadde overtalt Erik til å se det hun så – et hjem. En ny adresse, som sammen med det nye etternavnet hennes ville bli et sted der ingenting vondt kunne hende. Et sted hun aldri mer skulle være redd. Hun visste at det ble snakket om dem i nabolaget. Det var ikke nødvendig å være klarsynt for å fornemme den dårlig skjulte misnøyen med at de sist sommer verken hadde malt huset eller reparert gjerdet. Tida hadde mesket seg med råttent trevirke i årevis, og enkelte steder sto plankegjerdet og smilte, som en tannløs olding. De passet ikke inn. De var ugress. I fjor hadde familien Egge vunnet kommunens pris for den best velholdte hagen. Det eneste som er bra med så mye snø, tenkte Solveig, er at alle hager en liten stund er like. De fleste som bodde i området, hadde bodd der hele livet. Født og oppvokst på svære gårder med skog eller i arvede hus på tomter med utsikt. De hørte til. Ble regnet med. Hun og Erik hadde kjøpt seg inn til blodpris, og det vindskjeve restaureringsobjektet var alt banken hadde vært villig til å strekke seg til. Begge hadde tatt med seg gammel gjeld inn i sitt nye felles liv. Erik etter å ha solgt leiligheten sin med tap. Hun etter å ha vært dum og naiv og brukt sparepengene på eksmannens kredittkortgjeld og feilslåtte investeringer. Egentlig var det ikke så ille å ha dårlig råd, det som var ille, var å ha dårlig råd i et sånt strøk. – Men jeg tror på dette huset og alt som er i det, sa hun høyt, som for å overbevise seg selv. – Jeg tror på laminat og tepper fra Ikea. Jeg tror på lav rente og ny oppvaskmaskin. Jeg fornekter fukt i kjelleren og muggsopp på badet. Og jeg håper og ber og tror at David aldri vil finne oss her. Skulle det bli virkelig ille, fikk de selge hytta. Den trengte også renovering, men foreløpig hadde hun ikke orket tanken på morens blikk hvis hun fortalte at de gikk med tanker om å selge. Foreldrene hadde sjenerøst latt henne få den. Ennå kunne hun høre ekko av morens stemme da arven var et ugjenkallelig faktum. «Nå kan dere gjøre akkurat som dere vil. Jeg vet at du aldri har likt gardinene mine. Ja, du trenger ikke late som …» 14
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 15 av 309) NOT PRINT READY!
Moren hadde smilt og blunket liksom lurt da Solveig ville til å protestere. «Og du har jo alltid sagt at hytta heller burde vært rød …» Underforstått var det nå opp til Solveig og Erik å bekoste vedlikeholdet. På toppen av det hele var det forventet at de viste takknemlighet. «Men jeg håper jo at dere vil invitere oss på besøk, da.» Moren hadde lagt hele sin tyngde på besøk. Moren var ikke dum. Hun visste hvordan hun skulle holde i trådene selv om hun tilsynelatende slapp dem. Solveig skrudde ned varmen på potetkjelen og begynte å rydde kosedyrene tilbake i esken. Hun tok opp lamungen og snuste på den. En blanding av søt bobletyggegummi og surt spytt. Hun nølte et øyeblikk. Oda klarte ikke å sove uten lammet, men hvis hun hengte det ved siden av parafinovnen i stua, tørket den kanskje innen leggetid. Hun tok sjansen og slengte det inn i vaskemaskinen sammen med resten av skittentøyet. Bunken med post lå på toppen av maskinen og dirret lett da trommelen satte i gang. Regninger og reklame. Hun lagde en bunke av de giftiggule fakturaene og festet den på kjøleskapet med en reklamemagnet fra bokklubben. Bunken seig langsomt mot gulvet. Hun lot den synke og bladde raskt og rutinert igjennom tilbudsbladene. Europris hadde smågodt til 5,90. Hvis hun kjøpte lørdagsgodt til Oda der, ble det kanskje en råd med det prinsessebladet hun ønsket seg. Det kunne vært fint å overraske henne på fredag. Hun og Erik skulle bort. Anne-Lene Egge, datteren til paret med den prisbelønte hagen, hadde lovet å sitte barnevakt. Telefonen ringte. Erik lyste i displayet. – Hvor er du? – Motorveien. Ville bare si fra at jeg blir forsinka. Det står dønn. – Jeg hørte akkurat på nyhetene. Det er en trailer som har kjørt ut ved senteret, sa Solveig. – Ja vel. Det er derfor det står, da. Solveig gikk til vinduet. Oda lå på ryggen og bakset opp og ned med armer og bein i den lys rosa parkdressen. – Oda lager engler i snøen, smilte hun. 15
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 16 av 309) NOT PRINT READY!
Hun hørte at Erik trakk pusten raskt og slapp den ut gjennom munnen. – Røyker du? – Nei. – Hørtes sånn ut. Ikke bli irritert. Ikke i dag. Han sier han har sluttet. – Er det noe, eller? spurte Solveig og tvang vekk følelsen av å bli holdt for narr. – Eh … du nå løser det seg visst opp her. Jeg får nesten legge på. – Ok, middagen er snart ferdig. Og du … når du kommer hjem, har jeg en overraskelse som … Men før hun hadde fullført setningen, var det stille i den andre enden. Solveig ble stående et øyeblikk med den trådløse telefonen i hånda og kikke ned på gatelyktene som sto med bøyde nakker. I kjeglen av lys styrtet tunge snøfiller i tett drev mot bakken. De minnet om en rad med digre dusjer, sånne de hadde på barneskolen. Det trakk fra vinduskarmen. Jeg må huske å be Erik kjøpe tetningslister, tenkte hun og smilte til speilbildet sitt i vinduet. Hun kunne se bilene på veien kjøre tvers gjennom henne.
2 Det hun hadde gjort, var strengt forbudt. Oda kikket opp mot kjøkkenvinduet. Mamma sto med ryggen til og holdt den ene hånda til øret. Hun snakket sikkert i telefonen igjen. Det gjorde hun alltid når hun lagde middag. Mamma hadde ikke sett det. At hun hadde akt ned bakken. Og det var jo ikke farlig. Hun hadde klart å stoppe lenge før storveien. Magen knurret. Hun hadde ikke spist matpakka i barnehagen. Det hadde vært leverpostei på. Hun hadde akkurat satt tennene i skiva da hun kom på at hun ikke lenger likte leverpostei. Det var kjempelenge siden hun hadde gjort det, sikkert ei uke. Og appelsinen hun hadde fått av den snåle mannen, hadde hun heller ikke rørt. Hun hadde hatt den i lomma først, og siden, like før mamma kom for å hente, hadde hun gjemt den i sekken. 16
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 17 av 309) NOT PRINT READY!
Hun kjente ikke mannen, men hun var ganske sikker på at hun hadde sett ham før, kunne bare ikke huske hvor. Kanskje var det han som kjørte melkebilen? Eller Jonna fra barne-TV? Han hadde vært morsom. Ville leke gjemsel og hadde satt seg på huk bak hjørnet ved porten. Og så snakket han så rart, hadde hvisket noe hun ikke skjønte noen ting av. Men det hørtes fint ut, nesten som en sang. Så måtte han plutselig gå da Mathias kom. Var det i dag Mathias skulle ha pannekaker? Hun kjente plutselig den søte lukta av kardemomme og vaniljesukker. Når mamma lagde pannekaker, fikk hun alltid lov til å være med og lage røra, og hun fikk måle opp en teskje av hver som de blandet sammen med melet. Mathias bodde i et hvitt hus. De kjørte forbi det på vei hjem fra barnehagen, og hun hadde vært der mange ganger. Det kunne ikke være så langt å gå, for hver gang de kjørte forbi pleide Oda å si: – Der bor Mathias, mamma. Og mamma svarte alltid: – Da er vi straks hjemme. Det hadde lagt seg snø i hetta på parkdressen. En kald strime rant nedover ryggen og stoppet ikke før den nådde kanten på strømpebuksa. Oda gned seg i ryggen. Da merket hun det! Blodsmak. Hun kjente etter med tunga. Stakk den ned i det bløte søkket. Tanna var borte! Hun spyttet i votten. Måtte ikke miste den i snøen. Den var verdt en tier, minst! Forsiktig trakk hun den andre votten av, plukket opp tanna, og klemte den hardt inni hånda før hun dro på seg votten igjen. Hun gledet seg allerede til å se fjeset til mamma. Etter barne-TV skulle de fylle et eggeglass med vann. Og så – plopp! Tanna nedi. Og i morgen. Når hun våknet …! Hva skulle hun bruke mynten til? Ei prinsessekrone, kanskje. Hvis det var nok penger. Hun ønsket seg en sånn som Camilla i barnehagen hadde. Camilla hadde sagt at hvis hun ikke hadde vann i glasset, ville tannfeen legge igjen papirpenger. Men det trodde ikke mamma på. Det kom noen nede på veien. Langt borte i snødrevet så hun noe rødt som beveget seg. Oda stanset. Holdt pusten. Det var … Julenissen! 17
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 18 av 309) NOT PRINT READY!
Hun halvt løp, halvt skled ned mot veien. Ventet. Vinket. Skjegget rakk ham til magen. Jakka var rød og skitten. Han hadde dratt hetta langt ned i panna. Oda blunket. Det var ikke julenissen.
3 Raimo Egge trykket på stopp-knappen og holdt den inne helt til fingertuppen var blodrød. Da bussen svingte inn i busslomma, kastet han sekken over den ene skulderen og raste ned trappa, hoppet av og kjente lufttrykket av dørene idet de klappet igjen bak ham. I oppkjørselen så han morens røde Honda. Han kunne spørre om å få låne den, kanskje var det mulig å få trykket ut av kroppen allerede i kveld? Han orket ikke tanken på enda en søvnløs natt. Kvelden i forveien hadde han sittet i timevis og stirret på buret han hadde på rommet, stirret på rotta som levde der inne i en falsk ørken bygget av halm, spon og chinchillasand. Han hadde kjent en underlig samhørighet med dyret som jaget rundt i hjulet. Hans egen rastløshet var i ferd med å gnage svære hull som lot oppmerksomheten sive ut. Han klarte å gni av seg oppdemt ubehag før han nådde inngangsdøra, og stemmen hans bar ikke spor av den uviljen han følte da han ropte: – Mamma! Ingen svarte. – Mamma? Janni Egge kom ut fra badet med ett ferskenfarget håndkle knyttet rundt kroppen og et annet i matchende farge, bundet stramt over panna som en turban. Ansiktet og armene glødet. Som nykokt hamburgerrygg, tenkte Raimo og unngikk å se på den nakne huden. Han sto med armene i kors og betraktet moren med samme mine som han ville betraktet et døende insekt – halvt i vemmelse, halvt i medlidenhet. – Åh! Er det deg? sa moren. Raimo løftet munnviken opp til et halvt smil. – Du mutter’n … kan jeg låne bilen? – Nå? – Jepp. 18
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 19 av 309) NOT PRINT READY!
– Har du sett ut? Det er livsfarlig å bevege seg på veien. De advarer til og med på radioen. – Jeg skal være drit forsiktig. Jeg lover. Hun så patetisk ut. Øyelokkene hang som sammenrullede markiser over øynene og dirret lett hver gang hun blunket. – Du har bare hatt lappen siden november. Du har ingen erfaring. – Og åssen skal jeg få det? Smil for faen, smil. Raimo visste at han måtte kontrollere det som lå og ulmet. Han skakket på hodet, la inn et lavere gir. – Mamma, pliiis ’a. Jeg lovte Julie å komme i kveld. – Du aner ikke hvor ille det er. Det var så vidt jeg kom meg hjem selv. – Er’e du har vært hen ’a? Janni dro håndkleet av hodet og gned seg i ansiktet. Frotteen raspet, men hun fortsatte å gni. – På butikken. Du kan vente til pappa kommer, så kjører han deg. – Ja, særlig han gidder. Det er sikkert salta på veien nå, og garantert bart inne i by’n. – Nei, har jeg sagt. Den bilen skal ikke ut mer i dag. – Faen, du er så jævla kjip. Janni svarte ikke, snudde bare ryggen til og trampet inn på badet igjen. Han hørte låsen bli vridd om. Raimo så seg rundt. Det var som om kjøkkenskapene lente seg mot ham, huset krympet, klemte lufta ut av lungene. Han måtte ut! Han knyttet nevene, boret neglene inn i håndbaken. Blikket hans falt til slutt på kjøkkenbordet. Nøkkelknippet! Raimo Egge ble stående et øyeblikk og lytte, men kunne bare høre lyden av sine egne hjerteslag. Han grep bilnøklene, dro på seg jakka og et par hansker i en og samme bevegelse før han lukket utgangsdøra stille bak seg. Han tok seg ikke tid til å børste av bilen, vred om tenninga og satte på vindusviskerne mens han rygget ut av oppkjørselen. Bilen skrenset ut i veien og sladdet da han ga på. Bare den ene siden av veien var brøyta. Gjennom frontruta var verden hvit. Pust rolig, tenkte han. Konsentrer deg om 19
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 20 av 309) NOT PRINT READY!
veien, du kjenner veien. Snart kommer den skarpe svingen, og så er det rett fram på den lange sletta. Der kan du gi på litt ekstra, få fart på vifta så vinduene ikke dogger så jævlig. Oransje blinkende lys møtte ham idet han kom ut av svingen. Brøytebilen som kom mot ham, tok det meste av veien. Raimo kastet bilen til siden og kjente et dump. – Faen! Hadde han vært borti autovernet? Han håpet snøen hadde tatt av for sammenstøtet. Det siste han trengte nå, var en bulk i siden eller en skrape i lakken. Han fikk sjekke det siden, kunne ikke stoppe nå. Måtte gjøre det han hadde bestemt seg for. Ville ikke gi seg selv anledning til å tenke. Til å ombestemme seg. Ikke lenge etter svingte han inn på den smale sideveien som førte opp til en hvitmalt sveitservilla. De var nødt til å snakke sammen, eller det vil si, han måtte snakke. Og hun måtte forstå at det ikke ville nytte. At han som hadde hele framtida foran seg, skulle … Nei, det var ikke til å tenke på. Han var nødt til å få henne til å høre på fornuft. Det burde ikke være noe problem. Han hadde gode argumenter, og bare hun fikk tenkt seg om, ville nok også hun forstå at det var eneste løsning. Avslutte før det gikk for langt. Hun var ikke dum, bare så jævlig dramatisk. Samtidig var det nettopp det han likte ved henne. Evnen til å lage drama, få sugd mye ut av lite. Og hun hadde fått mye ut av ham, bokstavelig talt. Han kjempet bilen opp bakken. Veien hadde dype renner etter en bil som hadde kjørt der før ham. La henne ikke ha besøk! Han holdt seg i sporene, siktet seg inn etter brøytepinnene og unngikk så vidt å havne i grøfta i den siste skarpe svingen. Det sto ingen andre biler i gården enn hennes egen, og den var snødd ned. Han parkerte foran trappa. En følelse av å skulle til rektor for å stå til rette for noe, fikk magen hans til å røre urolig på seg. Han ringte på og ble stående og trampe snø av støvlene. Ingen kom for å åpne. Han trykket flere ganger. Fremdeles ingen som reagerte. Han la hånda på dørhåndtaket. Døra ga etter. Han gikk inn og lukket den etter seg. – Hallo! ropte han. – Vibeke? Er du hjemme? 20
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 21 av 309) NOT PRINT READY!
Ingen svarte. Raimo tok av seg støvlene og tasset inn på sokkelesten. Stua lå i mørke, men fra kjøkkenet hørte han musikk. Radioen som sto på benken, spilte for tørre smuler og tomme kaffekopper. Bortsett fra musikken var det stille. Døra sto oppe. Altså måtte hun være hjemme. Nervøsiteten prikket i huden og gjorde ham varm. Men han svettet ikke. Det var som all fukt samlet seg i blæra. Han måtte pisse. Raimo gikk videre inn i huset, forbi den store og nesten tomme stua, inn i den smale gangen der toalettet lå. Han stoppet brått idet han passerte soverommet. Noe fanget oppmerksomheten hans. Raimo smilte. – Jasså! Så det er her du er … I det svake lyset fra nattbordlampa så han et par bein. Han kjente igjen de svarte støvlettene som virkelig var helt håpløst upraktiske, men jævlig elegante. Han hadde sagt det til henne en gang han hadde kjent seg modig og trygg: «Du kommer til å brekke de lange pipestælkene dine en dag. De støvla der passer egentlig bare til å ha på seg i senga!» Hun hadde kommet mot ham. Trukket ham inntil seg. Kledd av ham. Nei! Hun hadde revet klærne av ham. Han husket den nakne følelsen, skammen og spenningen. Og så hadde hun kledd av seg selv. Sakte. Plagg for plagg. Helt til hun sto naken foran ham, i bare støvletter. Nå stakk støvlettene over kanten på senga, og hun hadde ikke engang trukket sengeteppet til side. Først trodde han at hun hadde lagt seg der for å erte ham. Han skjøv opp døra. Så skjønte han at han hadde tatt feil. Hun lå på ryggen med armene over brystet. Hun hadde på seg den svarte duffelcoaten, hansker, skjerf og lue. Duffelcoaten var åpen. Fra livet og ned var hun naken. Buksa lå i en krøll ved knærne. Hodet hang over kanten på senga. Munnen gapte. Blikket var åpent, svart og festet til taket som med en usynlig tråd. Raimo gikk bakover, snublet i dørterskelen og landet på ryggen. Hjertet ble ei slegge. Det drønnet i brystet. Noe var i ferd med å gå i stykker. Blodsmak i munnen. Han hadde bitt seg i tunga idet han ramlet bakover og traff gulvet, men kjente ingen smerte. Hva faen gjør jeg nå? Han halvveis krabbet, halvveis løp. Ut i gangen. Ut! Han måtte 21
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 22 av 309) NOT PRINT READY!
vekk. En frossen redsel løp etter, pustet ham i nakken mens han fiklet med støvlene. Faens lisser! Frykten hang fortsatt i ryggen da han kastet seg inn i bilen, den gravde seg inn i huden med lange, rødlakkerte negler. Han kunne ikke fortsette inn til byen, til Julie, sånn som han først hadde planlagt. Ikke nå. Det var umulig. Julie måtte vente. Han måtte gjemme seg. For hvis noen så ham nå? Etter det han hadde sett? De ville oppdage med en gang at noe var galt. Fryktelig galt. Og han måtte late som om alt var i orden.
4 Solveig skjøv stekepanna til side på komfyren og skrudde plata ned på det minste før hun gikk ut i entreen. Hun åpnet døra og kikket ut. Det raste fra det lille taket over inngangspartiet, et lite snøskred som etterlot seg en dynge på tvers i trappa. – Oda! Nå må du komme. Ingen svarte. Solveig gikk inn igjen, kibbet av seg helsesandalene, dro på støvler uten å knyte lissene og slengte ei jakke over skuldrene. Så var hun vel på baksiden. Det var tråkket en smal sti rundt huset. Hun kunne se spor etter støvler i størrelse tjuesju, men de var allerede i ferd med å forsvinne. Snøflakene var tunge, som våt bomull. Solveig trakk hetta over hodet. – Odaaa! Stillhet. – Oda Isabell Sørensen! Vi leker ikke gjemsel. Nå svarer du. Det er ikke morsomt. En naken lydløshet møtte henne, som om snøen absorberte all lyd, pakket den inn i et teppe. Igjen fikk hun denne fornemmelsen, en lavfrekvent rumling, forvarslet som øret ikke kunne oppfatte. Hun dreide rundt. Oda kunne ikke ha gått over jordet. Nabohuset lå uansett i mørke. Solveig snudde og gikk tilbake, ned veien til garasjen. Det var spor overalt, men umulig å se hvor Oda sist hadde gått. En engel var i ferd med å snø igjen nederst i bakken. Hun ropte på nytt, men ropet forsvant i den hvite støyen av 22
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 23 av 309) NOT PRINT READY!
en brøytebil. Ved garasjen fanget noe oppmerksomheten hennes. Noe blått. Nederst i bakken. Hun løp. Akebrettet lå i veikanten. Kulda klappet til henne med flat hånd og kom ikke lenger bare utenfra, men en frossen redsel jobbet seg gjennom kroppen på innsiden. – Oda? Solveig hvisket. – Oda, vennen min. Hvor er du? Du må komme til mamma. Vi kan lage pannekaker. Pannekaker, Oda! Hører du? PANNEKAKER! Presset i brystet. Nå dør jeg, tenkte Solveig og knuget det blå akebrettet inntil seg. De høye brøytekantene … det var umulig for bilene å se om det kom noen ut fra en av oppkjørslene. En bil passerte, lagde et nytt sett spor i veien. Det var for mange. Altfor mange bilspor. Ingen etter Oda. Så ble alt stille. Alt bortsett fra den bleke knitringen av fallende snø. Frykten angrep henne der hun var mest sårbar, med presis treffsikkerhet lammet den morshjertet. Siden sørget den for at hver kroppsdel i rask rekkefølge sviktet på best mulig måte. Solveig kjente det i hele kroppen. Bakken som tidligere hadde virket så urokkelig, løftet seg, rykket mot henne. Og så. Et drønn idet skredet, frykten, tok henne.
5 Bitte Røed sto foran speilet på soverommet. Hun plukket ut plagg etter plagg fra skapet, holdt dem opp foran seg og studerte seg selv med misfornøyd blikk, før hun kastet klærne på senga. Snøen pisket mot soveromsvinduet i annen etasje av rekkehusleiligheten. Høy musikk trengte igjennom gipsveggene. Hun hadde ingenting imot den lyden. Tvert om. Det minnet henne om da hun selv var tenåring og satt med kassettspilleren i et forsøk på å lære seg de engelske tekstene. Julie lastet ned det hun ville høre fra nettet, en metode Bitte anså som ubegripelig mystisk. Bitte Røed fisket fram ei rød skjorte. Kunne hun bruke den? Måtte strykes i så fall. 23
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 24 av 309) NOT PRINT READY!
Nei, bestemte hun, rødt ble for iøynefallende. Og rosa for feminint. Svart for hardt. Men blått burde være trygt. Kanskje et skjerf i halsen? Musikken økte i styrke. Bitte gikk ut i gangen, banket forsiktig på døra før hun åpnet. – Kan du dempe musikken litt. Peder har lagt seg. Og husk at vi har naboer på begge sider her. – Jeg spiller ikke høyt. – Du gjør det. Julie satt på senga i en haug av puter og med en bærbar datamaskin på fanget. Hun løftet ikke blikket fra skjermen. Fingrene hennes klapret på tastaturet. – Hva gjør du? – Ingenting. Bitte tok et skritt inn og forsøkte å få et glimt av skjermen. – Jeg er bare på Facebook. Herregud, mamma, slutt å bry deg. – Chatter du? – Ja. Hva så? – Med han Raimo? – Slutt å bry deg, sa jeg. – Er Synne eller Maria på, eller? Julie stirret på tastaturet med hodet litt mer bøyd enn nødvendig. Hadde hun grått? – Er det noe galt? Savner du de gamle vennene dine? Julie, du vet at du alltid kan snakke med meg hvis … – Det er ingenting! – Nei, nei, men demp musikken, sa Bitte og trakk seg tilbake. Hun ble stående et øyeblikk utenfor døra med kinnet inntil den glatte, hvite overflata. Ikke for å lytte, men på en underlig måte var det liksom det nærmeste hun kom Julie for tida. Hun husket en tid da hun kunne sitte med datteren på fanget og kjenne varmen fra den vesle kroppen. Allerede da hadde hun forutsett det uunngåelige; at Julie ville skli ut av favnen hennes, krabbe mot døra, reise seg og åpne, for så å vandre ut på høye hæler. Men at det skulle skje så fort! Hun glir ut av hendene mine, og jeg vet ikke engang hvem jeg er i ferd med å miste, tenkte Bitte. Jeg kjenner henne ikke lenger. 24
Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 25 av 309) NOT PRINT READY!
Bitte Røed løsrev seg fra døra og kikket inn til Peder. Han lå på ryggen og sov med åpen munn, så ikke ut til å ha en bekymring i verden. Men så hadde han heller ikke hatt problemer med å finne seg til rette på det nye stedet. Gata var full av gutter på hans egen alder. Han var allerede en av dem. Julie derimot, hang bare sammen med denne kjæresten, som Bitte ennå ikke hadde møtt, og virket totalt uinteressert i å skaffe seg nye venner. Hun håpet det ville gå seg til etter hvert. Å ha en kjæreste var tross alt en start, og bedre enn å være helt alene. Hun klarte ikke motstå fristelsen det var å gå inn og stryke Peder over håret. Han våknet ikke. Bare vred seg over på siden som om han ble irritert. Så lik faren sin, tenkte Bitte og pakket dyna tett rundt ham før hun rygget stille ut og gikk tilbake til sitt eget soverom. Der sank hun sammen på sengekanten og så oppgitt på haugen av klær. Hun hadde aldri trodd at hun ville savne uniformen.
90mm
133 mm
Fem år gamle Oda tar på seg vintertøyet og går ut for å ake i snøværet. Hun kommer ikke inn igjen, hun er sporløst borte. Hva er det som skjuler seg i vintermørket?
alle vet noe. Og alle har noe å skjule. STOLPESNØ er en intens fortelling om skyld og hemmeligheter.
S tolpesnø
arbeidet med å avhøre mennesker på et lite tettsted. Alle kjenner hverandre,
90mm
R
M a r i t
e i e r s g år d
Marit Reiersgård (f. 1965) er fra Lier utenfor Drammen. Stolpesnø er hennes første bok. 211 mm
Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen begynner det vanskelige
133 mm
Foto: Rolf M. Aagaard
De t går an å ø n ske seg for mye.
M ar i t R e i ers g å r d
Alle m e nneske r ø nske r seg noe for livet sit t.
27 mm