Syersken fra Madrid by Gyldendal Norsk Forlag

besværet og spenningen i Marokko og Spania sent på 1930-tallet. Casablancas verden blir vakt til live når krigen bryter ut og Sira Quiroga, en vakker og bedratt syerske, blir tvunget til å oppdage sin egen styrke. I en tid da alle må gjøre det de må for å overleve, går noen lenger enn andre. Motstanden former seg, og det blir skrevet historie. Les denne boken og forbered – Kate Morton « Syersken fra Madrid er en storslått roman som feilfritt kombinerer historie og plot. Sira Quiroga – syersken – vil ikke bli glemt med det første.» – Juan Gómez-Jurado «En praktfull roman med intriger, kjærlighet og mystikk – og med ømme og kraftfulle karakterer.» Mario Vargas Llosa, vinner av nobelprisen i litteratur i 2010

Samtidig som Sira Quiroga, den unge datteren til en syerske fra Madrid, forelsker seg hodestups i den karismatiske forretningsmannen Ramiro Arribas, blir hun kontaktet av faren, som hun aldri har møtt. Den aldrende Gonzalo Alvarado viser seg å være både rik og gavmild – og med ett er Sira en formuende kvinne, med en mann hun elsker. Men da den samvittighetsløse Ramiro etterlater henne alene og pengelens i Tanger, er det slutt på hellet til Sira. Snart er hun tvunget til å ta opp sitt gamle yrke som syerske, for å få endene til å møtes. I mellomtiden har den spanske borgerkrigen brutt ut, og den flittige Sira får stadig nye kunder. Blant dem er Rosalinda Fox, en verdensvant engelsk kvinne med mange kontakter, og det tar ikke lang tid før Sira lever et risikabelt dobbeltliv, som syerske og britisk spion – i et Europa som vakler på randen av verdenskrig.

Syersken fra Madrid er en storslått og fargerik roman fra et av de mest dramatiske kapitlene i europeisk historie, som tar leseren med på en reise – fra det pro-nazistiske Madrid, via det kolonialistiske Marokko til det kosmopolitiske Lisboa under verdenskrigen – fylt med spioner, opportunister og flyktninger av alle slag. ISBN 820540665-0

788205 406650

Syersken fra Madrid

deg på å bli forflyttet.»

Internasjonal bestselger, utgis i 24 land

foto: pilotpress

leseren og maner frem heten, glamouren,

Ma rí a Du eñ a s

«María Dueñas er en ekte forteller. Hun forhekser

Dramatikk, romantikk o g spenning i tiden mellom krigene

Mar ía Du e ñ as

Syersken fra Madrid Spanias nye romanyndling María Dueñas (født i Spania i 1964) har en doktorgrad i engelsk fra Universitetet i Murcia. Hun har undervist ved nordamerikanske universiteter og har et langt faglitterært forfatterskap bak seg. Syersken fra Madrid er henne første roman og er under utgivelse i 24 land. Hun skriver for

«Les denne b o ken o g fo r bered deg på å bli fo r flyt t et .» – Ka t e Mor t on , f or f a t t e re n a v Den glemte hagen og En svunnen tid

tiden på sin andre roman.

ORDRE: 24594 (s . 4 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 4 av 660) NOT PRINT READY!

Originaltittel: El tiempo entre costuras Copyright © Agoriuq, S.L. 2009 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Ediciones Planeta Madrid, S.A. 2009 Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Holmen 1,6 Boken er satt med Sabon 10.5/12 pkt. Omslagsillustrasjon: © Jack Vettriano Omslagsdesign: Germán Carrillo Oversetterne Kari og Kjell Risvik er medlemmer av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-40665-0 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

ORDRE: 24594 (s . 3 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 3 av 660) NOT PRINT READY!

María Dueñas

Syersken fra Madrid Oversatt fra spansk av Kari og Kjell Risvik

ORDRE: 24594 (s . 5 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 5 av 660) NOT PRINT READY!

Til min mor, Ana Vinuesa Til familiene Vinuesa Lope og Álvarez Moreno, for årene i Tetuán og det savnet jeg alltid føler når jeg tenker på dem Til alle de gamle innbyggerne i Det spanske protektorat i Marokko og til de marokkanerne som levde sammen med dem

ORDRE: 24594 (s . 9 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 9 av 660) NOT PRINT READY!

En skrivemaskin slo min skjebne i tusen knas. Det var en Hispano-Olivetti, og det som i flere uker skilte meg fra den, var glasset i et utstillingsvindu. Sett fra dagen i dag, i ly av de forgangne årene, har jeg vondt for å tro at en simpel mekanisk sak kan ha hatt såpass slagkraft at den kastet et helt liv ut av kurs og på fire dager sprengte alle de planene jeg hadde risset opp for å opprettholde det. Men slik var det nå engang, og det var ingenting jeg kunne gjøre for å hindre det. Det var egentlig ikke så storslagne prosjekter jeg tumlet med på den tiden. Det var bare snakk om nærliggende, nesten trivielle mål, sett i forhold til de koordinater i tid og sted som jeg skulle leve innenfor. Det var fremtidsplaner som var oppnåelige bare jeg strakte fingrene ut etter dem. På den tiden kretset min verden sakte rundt noen få skikkelser som jeg oppfattet som faste og uforgjengelige. Min mor hadde alltid utgjort den mest solide av alle. Hun var sydame og arbeidet som faglært syerske i en systue med en fornem kundekrets. Hun hadde erfaring og godt skjønn, men ble aldri noe mer enn en enkel lønnsmottager; en arbeiderske som så mange andre, som ti timer om dagen slet ut neglene og øynene med å klippe og sy, prøve og utbedre plagg som skulle bæres av kropper som ikke var hennes og blikk som sjelden så henne. Om min far visste jeg lite den gang. Knapt noe som helst. Jeg hadde aldri vært i nærheten av ham. Hans fravær plaget meg heller ikke. Jeg hadde aldri vært særlig nysgjerrig på ham før mor, da jeg var åtte–ni år, fant på å servere meg noen smuler om ham. At han hadde en annen familie, at det 9

ORDRE: 24594 (s . 10 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 10 av 660) NOT PRINT READY!

var umulig for ham å bo sammen med oss. Jeg slukte disse opplysningene omtrent like fort og ugiddelig som jeg tok de siste skjeene med fastetidens grønnsaksuppe, som jeg hadde stående foran meg: Livet til den fremmede fyren interesserte meg mye mindre enn å komme meg ned på torget og leke videre. Jeg er født sommeren 1911, samme år som Pastora Imperio giftet seg med El Gallo, Jorge Negrete så dagens lys i Mexico, og det i Europa gikk mot slutten på den tiden de kalte Belle époque. I det fjerne kunne man alt høre trommevirvlene av det som skulle bli den første storkrigen, og på kafeene i Madrid leste man på den tiden El Debate og El Heraldo, mens Chelito sto på scenene og hisset opp mannfolkene ved å vrikke på hoftene til rytmene av en varietévise. Kong Alfonso XIII hadde den ene elskerinnen etter den andre, men innimellom presterte han likevel i de månedene å avle sin femte ektefødte datter. Den som akkurat da ledet regjeringen hans, var den liberale politikeren Canalejas, som var ute av stand til å spå at om et snaut år skulle en eksentrisk anarkist sette sluttstrek for livet hans ved å brenne av to skudd i hodet på ham mens han gikk og kikket på nye bøker i bokhandelen San Martín. Selv trådte jeg mine barnesko i et miljø som var sånn noenlunde lykkelig, med mer smalhans enn overflod, men uten den helt store nød eller frustrasjon. Jeg vokste opp i en trang gate i en av de vaskeekte madrilenske strøkene, like ved Plaza de la Paja, med Palacio Real rett rundt hjørnet. Bare et steinkast fra den uopphørlige larmen i byens hjerte, med klesvask hengt ut til tørk, klorlukt, skravlende nabokjerringer og katter i solen. Jeg gikk på en skole som ikke var rare greiene, i en mellometasje like ved. På pultene var det egentlig plass til to kropper, men vi klarte å klemme inn fire stykker, hulter til bulter med dytting og skumping, og deklamerte skrålende Sjørøvervisa og multiplikasjonstabellen. Der lærte jeg å lese og skrive, å mestre de fire regneartene og navnet på elvene som skar seg over det gulnede kartet på veggen. Da jeg ble tolv, var det slutt på skolegangen, og jeg 10

ORDRE: 24594 (s . 11 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 11 av 660) NOT PRINT READY!

begynte som lærling på systuen der mor jobbet. Det var bare slik det var. Fra forretningen til doña Manuela Godina, innehaversken, hadde det i tiår etter tiår strømmet kunstferdige plagg, elegant klippet og sydd, høyt ansett i hele Madrid. Spaserdrakter, selskapskjoler, kåper og kapper som senere skulle bæres av fornemme fruer når de var ute og promenerte i La Castellana, på El Hipódromo, gjennom Puerta de Hierro, når de drakk te på Sakuska og når de gikk til messe i de prektige kirkene. Det skulle imidlertid ta sin tid før jeg begynte å trenge inn i syarbeidets hemmeligheter. Før den tid var jeg altmuligjente – den som rørte i glørne i kullbekkenene og feide avklipp på gulvet, den som varmet opp strykejernene på ovnen og løp andpusten av gårde for å kjøpe tråd og knapper på Plaza de Pontejos. Jeg var den som skulle gå til de fornemme boligene med de ferdige kreasjonene pakket i store poser av fiolett klede: Det var det gjeveste jeg visste og den beste treningen sånn helt på begynnelsen av karrieren. Slik ble jeg kjent med noen portnere og sjåfører i de største gårdene, og frøknene, husmødrene og hushovmestrene i de mest velhavende familiene. Jeg kunne uten selv å bli sett betrakte de mest forfinede fruene, og døtrene og ektemennene deres. Og som et taust vitne kunne jeg ferdes i de borgerlige husene, i de aristokratiske paleene og de overdådige leilighetene i gamle og ærverdige bygninger. Noen ganger kom jeg ikke lenger inn enn til tjenernes fløy, hvor noen fra husets indre regioner tok imot klærne jeg kom med. Andre steder ble jeg bedt om å gå videre til påkledningsrommene, og jeg måtte da vandre gjennom ganger, hvor jeg fikk glimt inn i salonger, og jeg stirret storøyd på gulvteppene, lysekronene, fløyelsforhengene og flyglene som noen iblant spilte på, andre ganger ikke, og spekulerte på hvordan det måtte være å leve i en sånn verden. Dagene gikk sin gang i de to verdenene, og jeg enset knapt det store spriket mellom dem. Jeg fant det like naturlig å vandre langs de brede gatene med flotte vogner og prangende porter som å ta meg frem gjennom de krong11

ORDRE: 24594 (s . 12 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 12 av 660) NOT PRINT READY!

lete gatene i min del av byen, med alle dammene, søppelet, de skrålende gateselgerne, de sultne hundenes gneldring, de gatene der folk alltid hastet av sted, og der folk huiet varselrop før de tømte sølevann ut i gaten, og det gjaldt å komme seg unna før tiss plasket i bakken. Håndverkere, småkjøpmenn, kontorister og daglønnere som akkurat var kommet til hovedstaden, fylte leiegårdene og ga strøket et innslag av folkelighet. Mange av dem beveget seg aldri utenfor denne bydelen, om de ikke ble tvunget av omstendighetene. Mor og jeg, derimot, gjorde det grytidlig hver morgen, sammen og i full fart, for å komme oss til Calle Zurbano og straks gi oss i kast med vår daglige dont på systuen til doña Manuela. Da jeg hadde jobbet der et par års tid, ble de enige om at det nå var på tide at jeg lærte meg å sy. Som fjortenåring tok jeg fatt på det enkleste: hemper, kastesting, tråkling. Siden kom knapphullssøm, attersting og falder. Vi satt på små stoler med flettet bastsete, krumbøyd over planker som vi hadde lagt over knærne. Det var på dem vi støttet sytøyet. Doña Manuela var den som tok seg av kundene, klippet, prøvde og rettet. Mor tok mål og ordnet med resten: Hun sydde det som krevde mest håndlag og fordelte de andre oppgavene, passet på at det ble ordentlig gjort og sørget for god rytme og disiplin i en liten bataljon bestående av fem–seks godt voksne sydamer, fire–fem unge kvinner og en god del snakkesalige lærlinger som alltid var mer opplagt på fjas og latter enn på bare jobb. Noen av dem ble med tiden gode sydamer; andre kom ikke så langt og ble alltid sittende med de utriveligste gjøremålene. Når en av dem ble borte, ble hun avløst av en ny i det støyende rommet, som var så helt annerledes enn den stillferdig overdådige fasaden og den nøkterne stemningen i den strålende lyse salongen, dit bare kundene hadde adgang. De, doña Manuela og mor, var de eneste som fikk nyte de safrangule veggene, og de var de eneste som fikk komme i nærheten av mahognimøblene og sette sine ben på eikegulvet som vi yngste ble satt til å bone med bomullskluter. De var de eneste som iblant fikk glede av solstrålene som strømmet inn fra de fire høye balkongene som vendte ut 12

ORDRE: 24594 (s . 13 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 13 av 660) NOT PRINT READY!

mot gaten. Vi andre måtte alltid holde oss i baktroppen – i et kvinnefellesskap som var iskaldt om vinteren og et inferno om sommeren, et grått og trist bakrom der det bare var et par glugger som vendte ut mot bakgården, der timene gikk som vindpust mellom nynnede viser og klaprende sakser. Jeg lærte fort. Jeg hadde smidige fingre som fort vente seg til å berøre nåler og tøy. Til mål, tøystykker, størrelser. Forlengde, brystvidde, benlengde. Ermeinnsetningslinje, ermehull, slag. Som sekstenåring lærte jeg å se forskjell på stoffene, som syttenåring å bedømme kvaliteter og se hva de passet til. Flor, silkemusselin, georgette, chantilly. Månedene gikk som i et paternosterhjul: høsten til å sy kåper av gode stoffer og overgangsdrakter, våren til å sy flagrende kjoler beregnet på lange og perifere ferier ved Biscayabukta, ved La Concha og El Sardinero. Jeg fylte atten, nitten. Jeg satte meg smått om senn inn i tilskjæring og sammenføyning av de mest kompliserte stykkene. Jeg lærte å sy krager og slag, se for meg hvordan plaggene kom til å falle og ta seg ut når de var ferdige. Jeg likte arbeidet, trivdes med det. Doña Manuela og mor spurte iblant om min mening og begynte å stole på meg. «Jenta har håndlag og skarpt blikk, Dolores,» sa doña Manuela. «Hun er flink, og bedre vil hun bli hvis vi ikke mister henne. Bedre enn deg, hvis du ikke passer deg.» Mor fortsatte med sitt som om hun ikke hørte henne. Jeg løftet heller ikke hodet fra planken, og lot som ingenting. Men jeg kastet stjålne blikk på henne, og så at et ørlite smil lekte om munnen som strittet av knappenåler. Årene gikk, livet gikk. Motene forandret seg også, og systuens oppgaver forholdt seg til dem. Etter verdenskrigen kom de rette linjene, korsettene ble lagt på loftet, og man begynte uten den minste blygsel å vise frem bena. Men da de glade tjueårene led mot slutten, vendte midjen på kjolene tilbake til sin naturlige plass, skjørtene ble lengre, og sømmeligheten gjorde seg igjen gjeldende i ermer, utringninger og handlefrihet. Vi stupte inn i et nytt tiår, og flere forandringer kom. Alle på én gang, uforutsette, nesten i haugevis. Jeg fylte tjue, Republikken kom, og jeg ble kjent med Ignacio. 13

ORDRE: 24594 (s . 14 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 14 av 660) NOT PRINT READY!

Det var en septembersøndag i La Bombilla, på en støyende fest der det myldret av jenter fra systuene, slappe studenter og soldater på perm. Han bød meg opp til dans, han fikk meg til å le. Fjorten dager senere begynte vi å legge planer for giftermål. Hvem var Ignacio, hva var han for meg? Mannen i mitt liv, tenkte jeg den gang. Den stillferdige gutten som jeg antok ville bli en god far for barna mine. Jeg var allerede kommet opp i en alder da det for jenter som meg, som knapt kunne brødfø seg selv, ikke fantes stort andre muligheter enn å gifte seg. Mors eksempel, hun som hadde oppfostret meg alene og arbeidet fra morgen til kveld, hadde aldri stått for meg som særlig fristende. I Ignacio så jeg en egnet kandidat til å hjelpe meg, så jeg slapp å gå i hennes fotspor; en jeg kunne leve resten av mitt voksne liv sammen med uten hver morgen å våkne med smaken av ensomhet i munnen. Han rev meg ikke med inn i svimlende lidenskaper, men iallfall en sterk ømhet og vissheten om at mine dager ved hans side skulle gå sin gang uten store sorger og skjærende mislyder, mykt og deilig som en hodepute. Ignacio Montes, trodde jeg, skulle være eieren av den armen jeg skulle holde i på utallige spaserturer, et nærvær som for bestandig skulle gi meg ly og trygghet. Han var to år eldre enn meg, tynn, blid, like omgjengelig som han var øm og god. Han hadde en flott og stram kropp, gode manerer og et hjerte som så ut til å elske meg sterkere fra time til time. Han var sønn av en kastiljansk enke med sparepengene trygt forvart under madrassen; han bodde snart her og snart der, i tarvelige pensjonater; strebet fortrøstningsfullt etter en jobb i byråkratiet, evig kandidat til enhver stilling som ga løfte om livslang lønn. Krig, Øvrighet, Finans. Drømmen om tre tusen pesetas i året, to hundre og førtien i måneden: en fast lønn for all fremtid mot at han til gjengjeld kunne leve resten av sine levedager i lune og milde omgivelser på administrasjonskontorer og forværelser, med trekkpapir, bøttepapir, stempler og blekkhus. Det var det vi planla fremtiden ut fra: et stillestående liv der han kunne gjøre jobben sin i et 14

ORDRE: 24594 (s . 15 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 15 av 660) NOT PRINT READY!

embetsverk som gang på gang utlyste ledige stillinger, men som halsstarrig nektet å gi min Ignacio en plass på lønningslisten sin. Og han sto ufortrødent på. I februar prøvde han seg i justis, i juni i landbruk, og så var det på’n igjen. Imens var han ute av stand til å spandere kostbare adspredelser, men til døden oppsatt på å gjøre meg lykkelig, og overøste meg med de fattigslige mulighetene som hans slunkne lommebok tillot: en pappeske full av silkeormer og morbærblader, kremmerhus med stekte kastanjer og løfter om evig kjærlighet i gresset under en viadukt. Sammen lyttet vi til orkesteret i lysthuset i Parque del Oeste og rodde i båtene i Retiro på solvarme søndager. Det var ikke den folkefest med gynger og lirekasser som vi ikke var med på, og ikke den schottisch vi ikke danset med et urverks presisjon. Jeg har ikke tall på hvor mange ettermiddager vi tilbrakte i Parque de las Vistillas, hvor mange filmer vi så på bydelskinoer til én femti. Valenciansk mandelmelk var for oss en luksus, og en taxi en luftspeiling. Men Ignacios ømhet var ikke av det heftige slaget, og derfor strebet den ikke etter noe. Jeg var hans himmel og hans stjerner, den skjønneste, den beste. Håret mitt, ansiktet mitt, øynene mine. Hendene mine, munnen min, stemmen min. Alt ved meg var i hans øyne det uovertrufne, kilden til all hans glede. Og jeg, jeg hørte på ham, sa han var dum og lot meg bli elsket. Livet på systuen hadde imidlertid falt inn i en annen rytme på den tiden. Det var blitt vanskelig, usikkert. Den annen republikk hadde skapt en viss uro i kundenes trygge velstand. Madrid var hektisk og krampaktig, den politiske spenningen trengte inn i alle kroker. De gode familiene drøyde sommerferiene nordpå i det uendelige, oppsatt på å holde seg unna den urolige og opprørske hovedstaden der man på torgene falbød Mundo Obrero, mens de lutfattige proletarene fra utkantene uten blygsel våget seg inn på selveste Puerta del Sol. Det begynte å bli smått med store, private vogner i gatene, de overdådige festene ble sjeldnere. De gamle sørgekledde damene ba nidagersbønner om at Azaña snart måtte falle, og lyden av skudd ble hverdagskost på den tiden 15

ORDRE: 24594 (s . 16 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 16 av 660) NOT PRINT READY!

da de tente gasslyktene. Anarkistene brente kirker, falangistene trakk pistol med brautende fakter. Stadig oftere la folk fra aristokratiet og høyborgerskapet lakener over møblene, avskjediget tjenerskapet, lukket skoddene for vinduene og dro i hui og hast av sted til utlandet, og ingen hindret dem i å ta med seg alle sine smykker, all sin angst og alle sine penger over grensene, med en inderlig lengsel etter den landflyktige kongen og et lydig Spania som ennå lenge skulle la vente på seg. Og i systuen til doña Manuela kom det stadig færre damer, det ble stadig færre ærender å gå og stadig mindre å gjøre. Smertelig og drypp for drypp ble først lærlingene oppsagt og deretter resten av sydamene, og til slutt var bare innehaversken, mor og jeg tilbake. Og da vi var ferdige med den siste kjolen til markise Entrelagos og vi de neste seks dagene ble sittende og lytte på radioen, med hendene i fanget uten at en levende sjel banket på, måtte doña Manuela med et sukk si at det ikke ble noen annen råd, hun måtte nedlegge hele butikken. Midt i denne opprørte tiden da de barske politiske tilstandene sendte skjelvinger gjennom orkesterplassene i teatrene og regjeringene varte så lenge som tre ganger fadervår, rakk vi knapt å sørge over det som var gått tapt. Tre uker etter begynnelsen på vår påtvungne lediggang dukket Ignacio opp med en bukett fioler og nyheten om at han endelig hadde rukket opp i tevlingen om en stilling. Tanken på det lille bryllupet vårt la lokk på uvissheten, og vi benket oss rundt bordet med kullbekken under og planla begivenheten. I de nye vindene som fulgte med Republikken, flagret riktignok den nye moten med borgerlige vielser, men mor, som i sin sjel ikke så noen motsetning mellom å leve tilværelsen som ugift mor og en ukuelig katolsk ånd og en nostalgisk troskap mot det avsatte monarkiet, ville absolutt ha oss til å feire et religiøst bryllup i nabokirken San Andrés. Ignacio og jeg gikk med på det, vi kunne jo umulig gjøre annet uten å rive ned hele det hierarkiet av godvilje hvor han innfridde alle mine ønsker, og jeg uten å mukke føyde meg etter min mors øns16

ORDRE: 24594 (s . 17 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 17 av 660) NOT PRINT READY!

ker. Dessuten hadde jeg jo ikke noe vektig å innvende. De forventningene jeg satte til feiringen av bryllupet, var ikke store, og for meg var det ett fett om det ble alter med prest og prestekjole eller en salong der et trefarget flagg var satt i forsetet. Altså innstilte vi oss på å la oss vie den samme datoen og med den samme presten som tjuefire år tidligere, den 8. juni og diktert av helgenkatalogen, hadde gitt meg navnet Sira. Sabiniana, Victorina, Gaudencia, Heraclia og Fortunata var andre aktuelle navn som kunne passet for dagen. «Sira, fader, det er bare å gi henne navnet Sira, det er da i det minste kort.» Det var beslutningen mor fattet i sitt enslige moderskap. Og Sira ble jeg. Vi skulle feire bryllupet med familie og en del venner. Med bestefar, som var uten ben og forstand, lemlestet på kropp og sjel under krigen på Filippinene, et konstant, stumt nærvær i gyngestolen borte ved balkongen i spisestuen. Med moren og søstrene til Ignacio, som skulle komme fra landsbyen sin. Med naboene Engracia og Norberto og de tre barna deres, sosialister og gode mennesker, med et så nært forhold til oss fra døren midt imot som om vi hadde delt blod tvers over trappeavsatsen. Med doña Manuela, som igjen skulle ta nål og tråd fatt for å skjenke meg sitt siste verk i form av en brudekjole. Vi skulle diske opp for gjestene våre med marengskaker, malagavin og vermut, og kanskje kunne vi engasjere en musiker fra strøket til å komme oppom og spille en paso doble, og en gatefotograf som kunne ta et bilde vi kunne pynte opp med i det hjemmet vi ennå ikke hadde, og som inntil videre måtte bli min mors. Det var da, midt oppe i all hurlumhei med planer og innfall, at Ignacio kom på tanken at jeg skulle ta noen kvalifiseringseksamener, sånn at jeg med tid og stunder kunne bli kontorist som ham. Den nye stillingen hans i administrasjonen hadde åpnet øynene hans for en ny verden: Republikkens styre og stell, et miljø der kvinner kunne skaffe seg et yrke andre steder enn ved komfyren, vaskeriet og husarbeidet, der kvinnekjønnet kunne få en løpebane skulder ved skul17

ORDRE: 24594 (s . 18 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 18 av 660) NOT PRINT READY!

der med menn, på like vilkår og med samme forhåpninger om fremgang. De første kvinnene satt allerede som deputerte til kongressen, man hadde erklært likestilling mellom kjønnene i det offentlige liv, tilkjent oss juridiske rettigheter, retten til arbeid og alminnelig stemmerett. Jeg ville likevel langt ha foretrukket å vende tilbake til syingen, men Ignacio brukte ikke mer enn tre kvelder på å overbevise meg. Den gamle verden, med stoffer og attersting, hadde sunket i grus, og et nytt univers åpnet seg for oss: Vi måtte bare tilpasse oss det. Ignacio kunne selv hjelpe meg med forberedelsene. Han hadde alle listene over aktuelle emner og hadde mer enn nok erfaring i kunsten å stille opp og bli avvist haugevis av ganger uten noensinne å gi etter for håpløsheten. Jeg for min del skulle bidra til dette prosjektet med en klar bevissthet om at man måtte legge seg i selen for å holde liv i den lille troppen som vi etter bryllupet ville bestå av, vi to med mor, bestefar og avkommet som måtte komme. Altså gikk jeg med på det. Da det var opp- og avgjort, manglet bare ett element: en skrivemaskin der jeg kunne lære å klapre i vei og fremlegge det uomgjengelige bevis på mine ferdigheter som maskinskriver. Ignacio hadde i årevis øvd seg på andres maskiner, vandret en smertens vei gjennom triste akademier som oste av fett, blekk og konsentrert svette. Han ville ikke at jeg skulle bli nødt til å lide de samme kvaler, derfor var han så oppsatt på at vi skulle skaffe vårt eget utstyr. Vi tok opp jakten på det de nærmeste ukene, som om det dreide seg om vårt livs store investering. Vi satte oss inn i valgmulighetene og gjorde endeløse overslag. Jeg hadde ikke forstand på hva som trengtes til vårt formål, men jeg innbilte meg at noe i liten og lett størrelse måtte være det beste. Ignacio var likeglad med størrelsen, men til gjengjeld var han ekstremt opptatt av priser, frister og mekanismer. Vi lette oss frem til alle utsalgsstedene i Madrid, vi sto i timevis utenfor utstillingsvinduene og lærte oss å uttale de utenlandske navnene som ledet tanken hen på fjerne lokaliteter og filmstjerner: Remington, Royal, Underwood. Hva vi til slutt valgte, kunne vært hipp som happ. 18

ORDRE: 24594 (s . 19 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 19 av 660) NOT PRINT READY!

Vi kunne like gjerne ha endt med å kjøpe fra et amerikansk firma som fra et tysk, men det endelige valget falt på den italienske Hispano-Olivetti i Calle Pi y Margall. Hvordan kunne vi ha ant at med den enkle handlingen, ved bare å ta et par skritt og gå over terskelen, felte vi dødsdommen over vår felles fremtid og endret retningen på den veien vi skulle gå, og det ble uopprettelig.

ORDRE: 24594 (s . 20 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 20 av 660) NOT PRINT READY!

– Jeg kommer ikke til å gifte meg med Ignacio, mor. Hun skulle akkurat til å træ i en nål, og ordene mine fikk henne til å stivne til, med tråden løftet mellom to fingre. – Hva er det du sier, jente? mumlet hun. Det var som om stemmen trengte brusten frem fra strupen, ladet med forvirring og vantro. – At jeg går fra ham, mor. At jeg har forelsket meg i en annen. Hun skjelte meg ut med de mest knusende bebreidelser som noensinne kom fra hennes munn, hun ropte til himmelen og ba om hele helgenkatalogens mellomkomst, og med et hopetall av argumenter prøvde hun å få meg på andre tanker. Da hun skjønte at hun ikke kom noen vei, satte hun seg i en gyngestol som var maken til bestefars, slo hendene for ansiktet og brast i gråt. Jeg holdt stand med falsk sjelsstyrke og prøvde å dekke over nervøsiteten min med overbevisende forklaringer. Jeg fryktet mors reaksjon: Ignacio var for henne blitt den sønnen hun aldri hadde fått, en skikkelse som hadde fylt det maskuline tomrommet i den lille familien vår. De pratet sammen, de var på bølgelengde, de forsto hverandre. Mor lagde de gryterettene han likte, hun pusset skoene hans og snudde jakkene hans når tidens tann begynte å ta glansen fra dem. Han for sin del overøste henne med komplimenter når han så henne gjøre seg sånn flid med det antrekket han skulle ha på til søndagsmessen, og han hadde med seg kandiserte søtsaker til henne og sa halvt for spøk, halvt i alvor at hun var penere enn meg. 20

ORDRE: 24594 (s . 21 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 21 av 660) NOT PRINT READY!

Jeg var fullt klar over at jeg ved min dristige beslutning kom til å kullkaste hele den trygge sameksistensen, jeg visste at jeg kom til å rive ned reisverket i flere liv enn mitt, men det var ingenting å gjøre ved. Beslutningen sto som en påle: Det ble verken bryllup eller kvalifiseringseksamener, jeg skulle ikke sitte ved bordet med kullbekkenet og lære meg å skrive på maskin, og aldri skulle jeg dele barn, seng og gleder med Ignacio. Jeg skulle gå fra ham, og ikke den mest overhendige storm kunne lenger rokke ved beslutningen. Firmaet Hispano-Olivetti hadde to store utstillingsvinduer som viste forbipasserende hvilke produkter det hadde å by på, med stolt praktoppvisning. Mellom de to var glassdøren, med en stang av polert bronse på skrå. Ignacio og jeg skjøv den opp og gikk inn. Klirringen i en bjelle kunngjorde at vi var kommet, men ingen kom ilende for å ta oss imot. Vi ble stående forsagt et par minutter og se ærbødig på alt det som sto utstilt, våget ikke engang å røre de møblene av polert tre som de fabelaktige underverker av noen skrivemaskiner sto på, og der vi skulle velge den som egnet seg best for de fremtidige planene våre. Innerst i det store utstillingsrommet kunne vi skjelne et kontor, og derfra lød det mannsstemmer. Vi slapp å vente stort lenger. Stemmene visste at det var kunder der, og en av dem kom oss i møte, tilhørende en tykkfallen mann i mørk dress. Den elskverdige ekspeditøren hilste på oss og spurte hva vi var interessert i. Ignacio begynte å snakke, beskrive hva han hadde tenkt seg, be om nærmere opplysninger og forslag. Ekspeditøren utfoldet med stor flid all sin fagkunnskap og begynte å gjøre rede for egenskapene til hver av de utstilte maskinene. I detalj, strengt nøyaktig, med alle tekniske finesser; med slik presisjon og monotoni at etter tjue minutter holdt jeg på å segne om av kjedsomhet. Ignacio hadde imens sugd til seg opplysningene med alle sine fem sanser, uten å ense meg eller noe annet enn det han trengte for å vurdere tilbudene. Jeg bestemte meg for å ta et skritt til side, for alt det der interesserte meg ikke det grann. Det Ignacio valgte, ville uansett være velvalgt. Hva brydde 21

ORDRE: 24594 (s . 22 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 22 av 660) NOT PRINT READY!

vel jeg meg om alt det der med anslag, med hendelen for linjeskift eller ringingen når det var slutt på linjen? Jeg ga meg da til å rusle omkring andre steder blant de utstilte varene på jakt etter noe å slå i hjel kjedsomheten med. Jeg festet meg ved de store reklameplakatene som fra veggene annonserte for firmaets produkter med fargeglade tegninger og ord på språk jeg ikke forsto, og så gikk jeg bort til utstillingsvinduene og ble stående og se på fotgjengerne som hastet forbi på gaten. Etter en stund vendte jeg motvillig tilbake til det indre av lokalet. Et stort skap med glassdører sto oppstilt langs den ene veggen. Jeg betraktet mitt eget speilbilde, la merke til at et par lokker hadde listet seg løs fra knuten i nakken, og fikk dem på plass igjen. Jeg benyttet anledningen til å klype meg i kinnene og gi det trøtte fjeset litt farge. Etterpå saumfor jeg antrekket mitt i ro og mak. Jeg hadde gjort meg umak og pyntet meg i min fineste drakt. Dette kjøpet var jo når alt kom til alt noe helt spesielt for oss. Jeg strammet opp strømpene fra anklene og oppover. Jeg glattet omhyggelig på skjørtet over hoftene, midjen rundt livet, slaget på kragen. Jeg fikset igjen litt på håret, så meg selv forfra og fra siden, studerte sindig den kopien av meg selv som speilet kastet tilbake. Jeg prøvde ut holdninger, tok et par dansetrinn og lo. Da jeg ble lei synet av meg selv, fortsatte jeg å vandre rundt i rommet og fordrev tiden mens jeg langsomt lot hånden gli langs overflatene og snirklet meg dovent frem mellom møblene. Jeg ofret ikke mye oppmerksomhet på det som egentlig hadde ført oss hit. Det eneste som i mine øyne skilte maskinene fra hverandre, var størrelsen. Noen var store og robuste, andre var mindre. Noen virket lette, andre tunge, men i mine øyne var de bare en haug med mørke anordninger som ikke tiltrakk meg det minste. Jeg stilte meg oppgitt foran en av dem, strakte pekefingeren mot tastene og lot som om jeg trykket på dem som var meg nærmest. En s, en i, en r, en a. Si-ra, gjentok jeg hviskende. – Nydelig navn. Mannsstemmen runget bak meg, så nær at jeg nesten 22

ORDRE: 24594 (s . 23 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 23 av 660) NOT PRINT READY!

kunne kjenne eiermannens pust mot huden. Det gikk en iling nedover langs ryggraden, og den fikk meg til å snu meg brått. – Ramiro Arribas, sa han og rakte frem hånden. Det tok tid før jeg reagerte, kanskje fordi jeg ikke var vant til at noen hilste så formelt på meg; kanskje også fordi jeg ennå ikke hadde rukket å fordøye inntrykket som den overrumplende skikkelsen gjorde på meg. Hvem var denne mannen, hvor var han kommet fra? Han oppklarte det selv, fremdeles med blikket boret inn i mitt. – Jeg er firmaets direktør. Unnskyld at jeg ikke betjente dere med det samme. Jeg forsøkte å holde et foredrag. Og kikket på deg gjennom persiennen som skilte kontoret fra utstillingslokalet, kunne han også godt ha sagt. Han gjorde det ikke, men lot det skinne igjennom. Jeg fornemmet det i det dype blikket, i den fulltonende stemmen; i at han hadde henvendt seg til meg snarere enn til Ignacio, og i den dvelende måten han beholdt hånden min i sin på. Jeg skjønte at han hadde fulgt meg med blikket, sett meg vandre planløst rundt i lokalet. Han hadde sett at jeg pyntet litt på utseendet foran skapet med glassdørene; fikset på frisyren, glattet på sømmene i drakten så den føyde seg bedre etter kroppen, strammet strømpene ved å la hendene gli langs bena. Forskanset inne på kontoret hadde han tatt inn over seg kroppens vuggende gange, den langsomme rytmen i hver bevegelse. Han hadde vurdert meg, tatt mål av silhuetten og ansiktstrekkene. Han hadde gransket meg med det kyndige blikket til en som vet nøyaktig hva han liker og er vant til å få det han vil ha, likeså raskt som han begjærte det. Og han hadde besluttet å vise meg det. Jeg hadde aldri opplevd noe slikt hos noen annen mann; jeg hadde aldri trodd at jeg kunne virke kjødelig fristende på noen. Men på samme måten som dyr værer seg frem til mat eller fare, oppfattet jeg i mitt innerste instinktivt at Ramiro Arribas, som en ulv, hadde bestemt seg for å komme og ta meg. – Er det mannen din? sa han og pekte på Ignacio. – Forloveden, klarte jeg å få sagt. 23

ORDRE: 24594 (s . 24 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 24 av 660) NOT PRINT READY!

Det var kanskje bare innbilning, men jeg syntes at jeg i munnvikene så en antydning til et overbærende smil. – Storartet. Bli med meg, er du snill. Han lot meg gå først, og i det samme la han hånden sin rundt midjen min, som om den hadde ventet på dette hele livet. Han hilste elskverdig, sendte ekspeditøren inn på kontoret og overtok styringen like ubesværet som når noen klapper i hendene og får duene til å komme flaksende; lik en tryllekunstner, med hårpomade, med markerte, kantete ansiktstrekk, et stort smil, en kraftig hals og en holdning så imponerende, så mandig og besluttsom at min stakkars Ignacio ved siden av ham så ut som om han var hundre år fra å bli fullvoksen kar. Han brakte så på det rene at vi skulle kjøpe skrivemaskin for at jeg skulle lære å skrive på den, og han ytret seg i rosende ordelag om den ideen, som om den var helt genial. For Ignacio fremsto han som en kyndig fagmann som gjorde rede for tekniske detaljer og snakket om fordelaktige betalingsbetingelser. For meg var det noe mer: et støt, en magnet, en visshet. Det tok fremdeles sin tid før vi endelig kunne regne handelen som avgjort. Imens sendte Ramiro Arribas meg en ustoppelig strøm av signaler. Han kom liksom tilfeldig til å streife meg, han slo en vits, han smilte; tvetydige ord, blikk som boret seg lik spyd inn til bunnen av mitt vesen. Ignacio, som var oppslukt av sitt og intetanende om det som utspilte seg rett foran øynene sine, bestemte seg endelig for reiseskrivemaskinen Lettera 35, en maskin med hvite og runde taster der bokstavene i alfabetet fremsto som så elegante at det virket som om de var meislet inn. – En glimrende beslutning, fastslo direktøren og berømmet Ignacios klokskap, som om Ignacio hadde vært herre over sin egen vilje, og det ikke var Arribas som hadde manipulert ham med utstuderte selgerknep til å velge den modellen. – Det beste valget for så elegante fingre som din forlovedes. La meg få se litt på dem, frøken. Jeg rakte ham fryktsomt hånden. Først prøvde jeg kjapt 24

ORDRE: 24594 (s . 25 av 660) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 21. november 2011 - 13:48 (side 25 av 660) NOT PRINT READY!

å fange blikket til Ignacio for å be om hans samtykke, men fant det ikke. Han hadde igjen samlet all sin oppmerksomhet om maskinens mekanisme. Ramiro Arribas kjærtegnet meg langsomt og frekt mens kjæresten min forholdt seg troskyldig passiv, finger for finger, med en sanselighet som ga meg gåsehud og fikk bena til å skjelve lik løv som raslet i sommervinden. Han slapp meg først da Ignacio rykket seg løs fra Lettera 35 og ba om instrukser for hvordan de skulle gå videre med handelen. De kom overens om at det samme ettermiddag skulle innbetales et depositum på femti prosent av prisen, mens resten av betalingen skulle gjøres opp dagen etter. – Når kan vi få den med oss? spurte Ignacio. Ramiro Arribas kastet et blikk på klokken. – Visergutten er ute noen ærend og kommer ikke tilbake i dag. Så det spørs om det vil være mulig å skaffe en ny før i morgen. – Men den her, da? Kan vi ikke bare beholde den samme maskinen? spurte Ignacio ivrig, oppsatt på å få saken avgjort jo før jo heller. Når valget av modell nå var tatt, syntes han alt annet var brysomme formaliteter som det gjaldt å få unna i en fei. – Det kommer ikke på tale. Jeg kunne ikke tenke meg å la señorita Sira bruke en maskin som allerede har vært tuklet med av andre kunder. I morgen tidlig, når vi åpner butikken, skal jeg ha en ny maskin klar, med trekk og emballasje. Hvis jeg får adressen, sa han henvendt til meg, – skal jeg personlig sørge for at dere har den hjemme før tolv. – Vi kommer og henter den selv, sa jeg fort. Det ante meg at denne mannen var troende til hva som helst, og en bølge av skrekk skaket meg ved tanken på at han kunne troppe opp hjemme hos mor og spørre etter meg. – Jeg kan ikke komme før utpå ettermiddagen. Jeg må arbeide, påpekte Ignacio. Mens han snakket, var det som om et usynlig rep langsomt ble knyttet rundt halsen hans, like før han skulle henges. Ramiro trengte bare å ta seg bryet med å rykke ørlite grann i det. 25