115 mm
26 mm
115 mm
«en fortelling som går fra cliffhanger til cliffhanger …» Fartein Horgar, Adresseavisa
Irak-veteranen og terroristjegeren John Fletcher får i oppdrag å beskytte OL-hovedstaden. Kan de mystiske dødsfallene ses i sammenheng med internasjonale terrorceller? Står London for tur? Og ikke minst – kan den norske biologistudenten Vera Lang koples til saken? Det viser seg at det internasjonale samfunnet er mer sårbart enn man tror, når noen virkelig er syk. «Den tidligere businessmannen Espen Holm hoppet av karusellen … jeg [er] glad for at Holm valgte vendingen om å bli forfatter. Syk pike var overraskende bra.» Helge Kjøniksen, Moss Avis
«Krim i toppklasse, meget velskrevet, tematisk ubehagelig.» Rasmus Hansson, WWF
H O L M Sy k p i k e
London-OL 2012 nærmer seg med stormskritt. Turister fra 170 land forventes å ankomme byen disse sommerdagene, og sikkerhetsberedskapen har full prioritet. Samtidig dør en rekke toppsjefer i New York, Stockholm og Oslo av et uforklarlig virus.
185 mm
Espe n
Sy k p i k e D e n
s i s t e
t e r r o r i s t
« D r i v e nd e s p e n n i n g i d o m m edag s t h r i l l e r » Kurt Hanssen, Dagbladet
© Espen Holm 2009 © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB Print-it, Litauen 2012 Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 50 g Bulky (2,4) Omslagsdesign: Omslagsfoto: ISBN 978-82-05-42977-2 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Espen Holm
Syk pike
1
Dypt inne i en sidedal, den strekker seg fra elven og ender i en kløft, finner hun restene etter hiet. Det ser ut som om en meteor har truffet bakken og sprengt et krater i skogsbunnen. Jord og røtter ligger strødd. Vera knytter nevene og svelger klumpen i halsen. Hun roter i jorda med en pinne. Dynamitt! Moderne ulvejakt. Valpene må ha blitt blåst i biter. Grå skyer feier over grantrærne. Hist og her stikker et nakent tre opp av de brune kvisthaugene. Hogstfeltet ser ut som en slagmark. Hun legger hodet ørlite på skrå. Biene er borte. Fuglesangen forstummet. Det begynner å regne. Hjulspor fulle av leire og sølevann skjærer som arr gjennom landskapet. De minner om størknet blod fra piskeslag mot jordas nakne kropp. Vera trekker støvlene opp av mudderet og setter seg på en trestamme. Hun hører lyden av en kvist som knekker. I skogkanten skimter hun en rød lue. Hun reiser seg og vandrer videre. Plutselig står han foran henne. Han er høy og skygger for lyset. − Hvem pokker er du? Vera får ikke frem et ord. − Hva gjør du her? Han ser en ung kvinne i midten 7
av tjueårene. Håret er blondt, halvlangt og står til alle kanter. På ryggen bærer hun en lett oppakning. − Ehhh … bærtur. − Midt i ulvejakta? Uten bøtter og spann? Og hva plukker så den lille damen? Hææ? Kongler? − Det skal du bare drite i. Han spytter en klyse snus i mosen. Kameraten dukker opp bak en stamme. − Hei! Se på skogmusa som spaserer forbi. − Glemte de deg igjen? − Rakk du ikke toget? − Har du tatt veien hit ut for å hilse på bamsefar, spør den første. − Pen er du også. De gliser og skritter mot henne fra hver sin kant. Skogbunnen surkler. Hun ser opp. Begge er kledd i brune kamuflasjeklær. I armkrokene hviler jaktriflene. − Jeg tror søren meg vi får musestek til middagsmat. Eller hva, vesla? Hva har du med til oss? − Ja, vis oss varene. Den største peker med børsa. Vera trekker seg bakover. Innover i skogen. Hun vet hva de er i stand til og holder blikkene deres. Ikke vis tegn til svakhet. Hun skyver angsten unna. Beina snubler i en rot. Over seg ser hun to mørke silhuetter. Ved føttene ligger en maurtue. Hun griper tak i en grein og trekker seg opp. Vera skritter bakover mens hun holder i greinen. Ulvejegeren er så nær at hun ser skitten under neglen på fingeren rundt avtrekkeren. Hun fortsetter å rygge, holder i greinen, drar den etter seg. − Den som er med på leken, må tåle … sier jegeren. I samme øyeblikk slipper hun. Greinen spretter ut som en stålfjær. Kvistene treffer ham midt i fleisen. Han ramler bakover og mister rifla i mosen. Den andre får en neve maur og barnåler slengt i ansiktet. Så legger hun på sprang og forsvinner inn mellom grantrærne. 8
Vera løper krumbøyd, passerer en skogsbilvei og et nedlagt småbruk. Hun krysser en tørrlagt elv og kaver seg opp gjennom krattskogen under høyspentledningene. Nå ringer de vel hele jaktlaget, tenker hun, dumper ned bak et tre og gisper etter luft. Så snart hun har fått igjen pusten, gir hun seg ut på leting. Det er den tredje dagen, Vera skråner ned en dalside. Hun hører lyden av moderne ulvejakt: Helikopter. Vera løfter ansiktet, takker sin Gud for det tette skydekket og lar ikke larmen fra himmelen bringe henne av sporet. På ettermiddagen kommer mørket sigende. Sauebønder og jegere reiser seg fra sine poster. De rister stølheten ut av kroppen og stikker jaktriflene og walkietalkiene tilbake i taskene. I et skogholt slenger hun sekken på bakken, hogger noen unge furutrær og surrer dem sammen til en gapahuk. Hun tenner bål og synker ned på granbaret. Månen lyser i mørket. I dype drag trekker hun inn lukten av mose og skogsjord. En bekk klukker forbi under et teppe av bregneblader. − Det er ikke ulven de vil ta livet av, men sin egen angst, tenker hun. − Kampen mot naturen er en kamp mot oss selv. Hun setter seg brått opp. Hørte hun noe? Vera legger hodet på skrå og fanger inn skogens lyder. Jegere? Bortsett fra bekken høres kun suset av stillheten. Hun lukker øynene og finstiller sansene. − Der! Hun er ikke alene. Et lavmælt hyl, et klynk, liksom fra et gråtende barn, lyder i skogen. Hun trekker på seg støvlene og smyger seg ut mellom trærne. Vera velger å følge bekken nedover. Hun kryper under et veltet tre. Idet hun retter seg opp på den andre siden, merker hun det. 9
Rett foran seg, halvveis skjult bak en mosegrodd klippe, får hun øye på dyret. De skjeve øynene skinner som messing i tussmørket. − Hvorfor springer du ikke? Den gråspraglete pelsen hever og senker seg i takt med ulvens åndedrag. Hun aner all verdens hemmeligheter i det lysende blikket. − Hva er det med deg? hvisker hun. Vera løfter foten og trår nærmere. Dyret holder blikket hennes. Hun puster så rolig hun bare kan. Hjertet hennes dunker. Ulven flekker tenner. Hun bøyer seg ned på knærne. Vera kjenner en slags forbindelse, som om en urgammel slektning fra fortidens dype skoger er kommet på besøk. Tispa klynker. Pelsen er søkkvått. Ulven flytter på kroppen. Hun hører en metallisk lyd. Da ser hun den. Ulvesaksa. Fella har klappet sammen over det ene bakbeinet. Størknet blod kleber seg til pelsen. Ulven rører seg nesten ikke. Vera rekker ut en hånd. Så krabber hun nærmere. Hun hører dyret puste og kjenner den varme ulveånden i myke, regelmessige støt mot fjeset. Ulven slikker henne i munnvikene. Tungen er ru. Så senker den hodet, slipper blikket og lar seg velte over på siden. Ulven har et brunt halsbånd med en klump hengende under hodet. Vera krabber nærmere. Hun trekker øksa opp av beltet og presser den inn mellom stålbladene som har smekket rundt bakbeinet. Så gir hun seg til å bende og vri. Tar tak med begge hender, bikker og trekker av all kraft. Saksa sitter dønn fast. Hun roter på bakken. Finner en stein på størrelse med en knyttneve. Skyver den inn mellom bladene mens hun bender øksa frem og tilbake. Steinen sklir 10
litt etter litt inn mellom stålbladene og holder dem fra hverandre. Forsiktig tar hun tak i ulvens bakbein. En rullende knurring velter opp fra dyrets indre. Vera trekker beinet forsiktig ut gjennom den smale åpningen i saksa. Så er ulven fri. Tispa forsøker å reise seg, men faller. Hun prøver igjen, tar noen vaklende skritt og snubler i en grein. Så trekker hun venstre baklabb opp under buken, halter på tre bein og vender hodet mot Vera. Forsiktig går den unge kvinnen mot ulven og setter seg på huk. Stryker den over hodet. Hun leter etter låsen på halsbåndet. Den er grodd fast i pelsen. Hun lirker frem kniven og skjærer radiosenderen av med et kraftig kutt. Vera oppdager gnagsåret og den ødelagte pelsen rundt halsen. − Helvetes satans dyreplagere, en dag skal jeg koke dere levende, freser hun mellom sammenbitte tenner. Ulven legger seg på siden. Hva kan ha hendt med bakbeinet? Hvis det kun er et kjøttsår, er det håp. Er det brudd, vet hun ikke. Kuttet må renses. Hun knepper opp buksen, trekker den ned og setter seg på huk. Så sender hun av sted en tynn gul stråle mens hun sikter så godt hun kan. Etterpå gnir hun urinen varsomt inn der stålbladene klemte om beinet. − Hvor lenge har du ligget her, er du sulten? Ulven følger Vera med blikket. Hun blir borte bak den veltede stammen. På tre stive bein humper villdyret etter. I gapahuken brenner bålet. Som en hund krafser ulven til seg en plass ved siden av Vera. Morgentåka svever over lyngen. Hun finner frem nisten, skjærer en skive av pølsa og putter den i munnen. Ulven hever hodet og slikker henne om munnen. Hun spytter ut maten. Tispa tygger i seg kjøttpølsa på bakken mellom dem. − Bli liggende … bli liggende. Vera smyger seg ut i 11
åpent terreng. Hun finner sisselrot og hvitbladtistel på en eng. I det fjerne hører hun hissige rotorblader hakke skogens stillhet i småbiter. Hun løper tilbake. Lyden kommer nærmere. Hun leter etter plassen der hun hev fra seg halsbåndet. Gjennom skydekket dundrer et helikopter. Vera roter febrilsk mellom bregnebladene. Helikopteret kretser over tretoppene. Der. Hun finner en stein og slår radiosenderen i småbiter. Da tordenfuglen forsvinner, monterer hun stormkjøkkenet og koker urtene. Hun presser lag på lag med tistelblader over kjøttsårene. Utover dagen letner skyene. Om kvelden titter månen frem. I to dager ligger hun og ulven i skjul. Verken i gnagsåret forsvinner. En skorpe gror ut på leggen. Hun legger på nye omslag av tistel. Dyret spiser opp nisten. En kveld reiser tispa seg. Hun famler et par skritt ut av gapahuken. Pelsen er tørr, hun virker kraftigere. Ulven står en kort stund og vakler på alle fire. Så rister hun kroppen og rusler inn mellom grantrærne. Ved en mosegrodd stein stopper hun. Ørene beveger seg frem og tilbake. De holder blikkontakt, Vera og ulven. Deretter snur den seg og traver inn mellom trærne. Vera løfter blikket mot den grå himmelen. Hun ber ikke om mye. Bare at ulvetispa må finne seg en make og få valper.
2
Hun skulle ha bedt en annen bønn. For måneder senere, løvet er gult og høstregnet øser ned, får lensmannen i Koppum en telefonbeskjed. Skolebarn har funnet et kadaver. Han kjører av sted i Volvoen og finner ulvetispa liggende på jernbaneskinnen. Dyret er skutt i hodet på kloss hold. Øynene er stukket ut, labbene skåret av. Ordføreren i bygda sier til Dagsrevyen at bøndene har rett til å forsvare seg. Han får støtte av Partiet og de andre ordførerne langs grensen. Lensmannen henlegger saken. Da Vera får høre om henrettelsen, går ikke sinnet over. Rasende tar hun toget tilbake til Østerdalen. Fortvilet roter hun rundt i skogen til hun finner igjen ulvesaksa jegerne la ut. Hun graver den opp og gir seg ut på vandring til Kamsjøen, der Koppum jaktlag holder seg med skytebane. Turen tar hele dagen. Grytidlig en søndags morgen, hjertet hamrer og regnet renner ned langs halsen, står hun på standplassen og skuer i retning målskivene borte ved jordvollen. De er stålplater formet som gaupe og ulv og fulle av kulehull. Hun finner frem feltspaden og graver en grop i bakken. Fella stiller hun inn på samme styrke som da hun fant den, legger den forsiktig ned på bakken og dekker til med jord og grus. 13
Spaden hiver hun inn mellom trærne. Bak klubbhuset har noen slengt fra seg en sykkel. Den er ulåst. Vera setter seg opp. Med langsomme bevegelser tråkker hun av sted mellom vanndammene. Ute på veien dundrer en tømmerbil forbi. Hun sykler som i transe. Dette er bare begynnelsen. Hun skal ikke vise skånsel. Øye for øye. Fot for fot. Vera tar av fra hovedveien. Hun følger en tømmersti inn mellom grantrærne. Lårene kjennes mørbanket, det iser i kinnene. Hun passerer et skogsvann. Nede i dalen buldrer en elv. Farten øker. Hun klamrer seg til styret. Elvebruset presser seg opp gjennom tåka. Tohjulingen skyter fart, hun kjenner det rister i håndflatene. Tårene renner. Sykkelen løper løpsk. Fortere og fortere. Vera skimter så vidt hullet i veien. Hun vil styre utenom. For sent. Hun klemmer om bremsene. Forhjulet dunker ned i gropen, sykkelen bråstopper. Hun slynges over styret og svever gjennom luften. Skog og himmel virvler rundt. Vera ser verden opp ned. − STOOOPP ! Ingen hører. Hun raser inn i et bringebærkratt, lander på skulderen og ruller kastikast nedover skråningen. Kroppen stanser da hun treffer en bjerkelegg. Der, i det våte gresset, blir Vera liggende.
3
− John Fletcher, du har hatt flaks. Legene sender ham gjennom alt de har av maskiner og analyseinstrumenter, men finner bare ubetydelige skader. Kun noen brukne fingre, kutt i fjeset og en hjernerystelse. Kommandanten tar likevel ingen sjanser. De heiser Union Jack, blåser fanfarer og gir Sgt. Fletcher medalje for heroisk innsats før de setter ham på militærflyet hjem. Fra luften ser han minaretene forsvinne bak disen i det fjerne. I flyets lasterom ligger fire kister dekorert med flagg. For dem er det game over! Men for ham? Det var for tre uker siden. John har ennå ikke tatt det inn over seg. Hver morgen våkner han presis klokken 6, kler på seg, glatter laken og dynetrekk og spiser frokost. Så er han klar til kamp. Han titter ut av kjøkkenvinduet. Solen stiger opp over Durham. Radioen summer i bakgrunnen … hanging on in quiet desperation is the English way … I det fjerne skimter han katedralen og de gamle ruinene etter normannerne. En flokk sauer gresser nede ved veien. Hans spesialitet var antiterror og kunsten å «ta ut» terrorister bak fiendens linjer. Siden 11. september har han hatt hendene fulle. John var en av de beste. Brått er det slutt. Lik en barkbåt som forviller seg ut av strømmen, dupper han i dødvannet inne ved bredden. Ingen 15
klutskaller, snikskyttere eller bomber som skal uskadeliggjøres. Han lengter allerede tilbake til lukten av brennende oljebrønner. Av en eller annen grunn, kanskje et slumrende jaktinstinkt, strekker han hånden ut etter fjernkontrollen. Klokken er kvart på ni. Folk er på vei til arbeid. Han tenner en sigar, blåser røyken opp i lysekrona og presser inn den grønne på-knappen: BBC. Reklame. Orientalsk musikk, røde silkestoffer og folkedans. En ung kvinne, sikkert indisk, dusjer parfyme på en slank, gyllen hals. Klokken 08.50 smeller det. Breaking News. Kaos i London. Han setter røyken i vrangstrupen, harker og mister tekoppen i gulvet. Midt under morgenrushet går fire bomber i luften. Nesten samtidig. Som fra et vulkanutbrudd velter tung røyk opp av undergrunnen. Blodet renner. Londonere på vei til jobb famler omkring i sjokk og vantro. Redningsmannskap og røykdykkere virrer rundt. 56 drept. 700 såret. Ved Tavistock Square ryker det i restene av en utbrent buss. Taket er skrelt av som på en sardinboks. Et hjul dingler oppe i et tre. London minner om en markedsplass i Bagdad etter et selvmordsangrep. Blodet stiger til hodet. Her sitter han i en TV-stol og røyker sigar mens fienden angriper. John orker ikke synet av krigsscenen fra King’s Cross. Politi og løpende leger med blod på hendene kan han tåle. Likene også. Smerten er å se seg selv som tilskuer. Han sparker i veggen. − Fucking idiots! John reiser seg, stikker de knyttede nevene i lommene og går ut. Dagen etter, mens han sitter ved frokostbordet og drikker te, ringer telefonen. Dis16
playet viser et London-nummer. Det er fra Military Intelligence, avdeling 5. Mannen går rett på sak. − God dag, mitt navn er Alan Hudson. Olympiaden nærmer seg. Vi trenger folk som deg til å sikre London − Jeg har dimittert. − Vi tilbyr en sivil stilling. − La meg tenke på det. Søndag formiddag setter han seg i bilen og kjører på visitt. Gamle George vil like å se ham i dronningens klær, så han finner frem uniformen. Faren, tynn og innsunket i ansiktet, smiler blekt fra hodeputa. Gebisset svømmer i et glass på nattbordet. På hjemveien besøker han graven til moren. Stillheten under eiketrærne senker seg over ham. John titter på inskripsjoner og regner ut hvor gamle de ble, alle de døde. Pete Taylor, 1914–1944. Født under én krig, død under den neste. Han tenker sitt. Navn. Skjebner. Et liv. Martin Baker, leser han, Frank Miller og Gordon Smith. Thatcher, Fisher og Butcher. De ligger på rekke og rad, navnene hugget i stein. Baker, møller eller smed. Vi tar yrket med oss i graven. Vi er jobben. John Fletcher? Hva med meg? tenker han. Fletcher betyr han som lager pil og bue. Fletcher er meg, min far, bestefar og mine forfedre gjennom hundrevis av år. Vi er pil og buemakerne. Det er oss. Uten yrke er man ingenting. I slutten av juli, to uker etter at bombene i London drepte femtito og de fire terroristene, smeller det igjen. En Al-Qaida-celle slår til. Som forrige gang er målet Londons transportsystem, byens hjerte og blodårer. − Noen må da for svarte se til å stoppe galskapen, roper han til seg selv. Han finner frem uniformen. Så gjør han noe han ikke kan huske å ha gjort på lenge. John Fletcher skriver et brev. For hånd. Teksten er enkel, for Fletcher 17
er terroristjeger og en mann av handling. Ikke av ord. Han skriver at han vil hjelpe England med å sikre OLarrangementet. Konvolutten adresseres til Security Service c/o Alan Hudson. To uker senere ringer Hudson tilbake. − Vi har fått brevet og, ja, De har rett, Mr. Fletcher. Vi trenger erfarne folk, kan vi avtale et møte?
115 mm
26 mm
115 mm
«en fortelling som går fra cliffhanger til cliffhanger …» Fartein Horgar, Adresseavisa
Irak-veteranen og terroristjegeren John Fletcher får i oppdrag å beskytte OL-hovedstaden. Kan de mystiske dødsfallene ses i sammenheng med internasjonale terrorceller? Står London for tur? Og ikke minst – kan den norske biologistudenten Vera Lang koples til saken? Det viser seg at det internasjonale samfunnet er mer sårbart enn man tror, når noen virkelig er syk. «Den tidligere businessmannen Espen Holm hoppet av karusellen … jeg [er] glad for at Holm valgte vendingen om å bli forfatter. Syk pike var overraskende bra.» Helge Kjøniksen, Moss Avis
«Krim i toppklasse, meget velskrevet, tematisk ubehagelig.» Rasmus Hansson, WWF
H O L M Sy k p i k e
London-OL 2012 nærmer seg med stormskritt. Turister fra 170 land forventes å ankomme byen disse sommerdagene, og sikkerhetsberedskapen har full prioritet. Samtidig dør en rekke toppsjefer i New York, Stockholm og Oslo av et uforklarlig virus.
185 mm
Espe n
Sy k p i k e D e n
s i s t e
t e r r o r i s t
« D r i v e nd e s p e n n i n g i d o m m edag s t h r i l l e r » Kurt Hanssen, Dagbladet