«Ferdinand von Schirachs mest modne og mest spennende bok.» Sonntagszeitung
De neste årene begraver Sebastian seg i kostskolens bibliotek. Som voksen prøver han å finne et fotfeste i kunsten. Med fotografier og videoinstallasjoner vil han vise at virkelighet og sannhet er to ulike ting. Alt handler om skjønnhet, sex og ensomhet.
Ferdinand von Schirach (f. 1964) er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater. Hans to novellesamlinger Forbrytelser og Skyld og romanen Collini-saken er blitt hyllet av kritikere verden over, og bøkene har inntatt bestselgerlister i både hjem- og utland. Von Schirach har vunnet flere viktige litteraturpriser, blant annet den tyske Kleistprisen. Bøkene hans er oversatt til mer enn 30 språk. Tabu er von Schirachs andre roman. Han bor og arbeider i Berlin. © Ferdinand von Schirach (photographer: Tom Wagner)
Ferdinand von Schirachs nye roman Tabu byr på et spennende rettsdrama med uventede vendinger, skrevet i forfatterens særpregede, kortfattede stil. Men det er også mye mer: Schirach har denne gang skrevet en poetisk og rørende roman om et helt liv.
«Jeg leser Ferdinand von Schirach med forbløffelse, den herlige forbløffelse som oppstår når en forfatter kan fortelle meg noe nytt, om mennesket og menneskets handlinger.»
Lars Saabye Christensen
Ferdinand von
SCHIRACH
SKREVET om Collini-saken (2013): «Elegant tenkt og skrevet … en bok å bli klokere av.» Ingvar Ambjørnsen, VG
«Les Ferdinand von Schirach, og du har lest noe av det aller fineste europeisk samtidslitteratur har å by på for øyeblikket.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen
«Von Schirach skriver det en kaller klassikere; presist og vakkert, vemodig og erindringsaktig.» Cathrine Krøger, Dagbladet
SKREVET om Skyld (2012):
TABU
Da Sebastian von Eschburg blir tiltalt for å ha drept en ung kvinne, tar den hjertesyke, sigarillodampende advokaten Konrad Biegler på seg forsvaret. Ved å hjelpe kunstneren ser Biegler en mulighet til å redde seg selv. Men hvordan forsvarer man en mann som mener det er likegyldig om han har slått ihjel eller ikke?
Ferdinand von
Sebastian von Eschburg vokser opp i en gammel adelsfamilie der barn verken skal ses eller høres. Han er åtte år første gang han får spise middag sammen med foreldrene, og ti da han blir plassert på kostskole. En kveld mens han er hjemme på sommerferie, våkner Sebastian av et smell. Faren har skutt seg.
SCHIRACH
«… det som løfter dette til virkelig stor litteratur, er von Schirachs litterære ferdighetsnivå.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen
«De små novellene til Ferdinand von Schirach er som en knyttneve i mellomgulvet.» Valerie Kubens, Fædrelandsvennen
SKREVET om Forbrytelser (2011):
TABU
«Forbrytelser er en fabelaktig samling fortellinger, og et must for dem som både er glad i creepy krim, elegant og stramt komponert litteratur – og moralske dilemmaer.» Cathrine Krøger, Dagbladet
«Små mesterstykker, kompositorisk, tematisk og holdningsmessig.» Valerie Kubens, Fædrelandsvennen
ORDRE: 31082 (s . 4 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 4 av 215) NOT PRINT READY!
Originaltittel: Tabu Copyright © Piper Verlag GmbH, München 2013 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Piper Verlag GmbH, München 2013 Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: 80 g Holmen Book 1,8 Boken er satt med 11/15 pkt. Sabon Omslagsdesign: Oversetter Sverre Dahl er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-46084-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
ORDRE: 31082 (s . 3 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 3 av 215) NOT PRINT READY!
Ferdinand von Schirach
Tabu Oversatt fra tysk av Sverre Dahl
ORDRE: 31082 (s . 5 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 5 av 215) NOT PRINT READY!
Så snart lyset blander fargene grønt, rødt og blått likt, viser det seg for oss som hvitt. Fargelære etter Helmholtz
ORDRE: 31082 (s . 7 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 7 av 215) NOT PRINT READY!
En lys vårdag i 1838 ble en ny virkelighet skapt på Boulevard du Temple i Paris. Den forandret menneskenes syn, viten og hukommelse. Og til slutt forandret den sannheten. Daguerre var en fransk teatermaler. Han ville lage kulisser som så ut som selve virkeligheten. Gjennom et hull i en trekasse lot han lyset falle inn på jodiserte sølvplater. Kvikksølvdamper synliggjorde det som befant seg foran kassen. Men det tok lang tid før sølvsaltene reagerte: Hester og spaserende var for raske, bevegelse var ennå usynlig, lyset graverte inn bare hus, trær og gater på platene. Daguerre hadde oppfunnet fotografiet. På fotografiet hans fra 1838 kan man merkelig klart se en mann i de diffuse skyggene av vogner og mennesker. Mens alt omkring ham raser av sted, står han stille med hendene på ryggen. Bare hodet er utydelig. Mannen visste ingenting om Daguerre og oppfinnelsen hans, han var en forbipasserende som fikk pusset skoene sine. Appara7
ORDRE: 31082 (s . 8 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 8 av 215) NOT PRINT READY!
tet kunne se ham og skopusseren – det var de to første menneskene på et fotografi. Sebastian von Eschburg hadde ofte tenkt på den ubevegelige mannen og det utydelige hodet hans. Men først nå, først etter alt som hadde hendt og ingen lenger kunne gjøre om på tingene, forsto han det: Denne mannen var han selv.
ORDRE: 31082 (s . 9 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 9 av 215) NOT PRINT READY!
Grønt
ORDRE: 31082 (s . 10 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 10 av 215) NOT PRINT READY!
ORDRE: 31082 (s . 11 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 11 av 215) NOT PRINT READY!
1
Halvveis mellom München og Salzburg, litt utenfor de store veiene, ligger landsbyen Eschburg. Av borgen som hadde gitt landsbyen navn, fantes nå bare et par steiner igjen på høyden. En av eschburgerne hadde på 1700-tallet vært bayersk sendemann i Berlin, og da han kom tilbake, hadde han bygget det nye huset ved innsjøen. På begynnelsen av 1900-tallet hadde eschburgerne for siste gang hatt penger. Den gang eide de en papirfabrikk og et spinneri. I 1912 druknet den førstefødte sønnen og arvingen da Titanic gikk ned, noe man i familien senere var litt stolt av. Denne sønnen hadde bestilt kahytt på første klasse og reist bare sammen med hunden sin. Han hadde unnlatt å gå ombord i en livbåt, sannsynligvis fordi han var full. Den yngre broren solgte familiebedriften, spekulerte og tapte størstedelen av formuen under inflasjonen i tyveårene. Etterpå var det alltid for lite penger til å restaurere huset ordentlig. Pussen skallet av murene. De to sidefløyene ble ikke oppvarmet om vinteren, og på takene grodde 11
ORDRE: 31082 (s . 12 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 12 av 215) NOT PRINT READY!
det mose. Om våren og høsten sto det blikkspann på loftet, som fanget opp regnet. Nesten alle eschburgere hadde vært jegere og reisende, og i tohundreogfemti år hadde de fylt rommene i huset med gjenstander de likte. I inngangshallen sto tre paraplystativer laget av elefantføtter, ved siden av hang noen middelalderske spidd på veggen – lange spyd som ble brukt til villsvinjakt. To utstoppede krokodiller som hadde bitt seg fast i hverandre, lå i gangen oppe, den ene hadde mistet et glassøye, den andre manglet en del av halen. I husholdningsrommet sto en kjempemessig brunbjørn, på magen hadde den mistet nesten alle hårene. I biblioteket hang skaller av kuduer og oryxantiloper, på en hylle sto hodet til en skjelende gibbon mellom Goethe og Herder. Ved peisen lå det trommer, naturhorn og lamellofoner fra Kongo. To afrikanske fruktbarhetsguder av ibenholt, svarte og alvorlige, satt ved inngangen til biljardrommet. I gangene hang helgenbilder fra Polen og Russland ved siden av forstørrede frimerker fra India og tusjtegninger fra Japan. Her var kinesiske småhester av tre, spydspisser fra Sør-Amerika, de gule hjørnetennene til en isbjørn, hodet av en sverdfisk, en stol med de fire hovene til en sabelantilope, strutseegg og trekister fra Indonesia, der nøklene for lengst var kommet bort. På et gjesteværelse sto det falske barokkmøbler fra Firenze, på et annet et vitrinebord med brosjer, sigarettetuier og en familiebibel med lås av sølv. 12
ORDRE: 31082 (s . 13 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 13 av 215) NOT PRINT READY!
Helt borterst i parken var det en liten stall med fem spiltau. På veggene vokste det eføy og mellom brosteinene på gårdsplassen gress. Malingen hadde flasset av vinduslemmene, rusten hadde gjort vannet brunt. I to kasser tørket peisved, i en annen ble det oppbevart blomsterpotter, strøsalt og viltfôr om vinteren. Sebastian kom til verden i dette huset. Egentlig ville hans mor føde i München, men bilen hadde stått for lenge ute i kulden og startet ikke. Mens faren prøvde å starte den, satte veene inn. Apotekeren og hans kone kom fra landsbyen, Sebastians far ventet på gangen utenfor rommet hennes. Da apotekeren to timer senere spurte ham om han ville klippe over navlestrengen, brølte han til ham at startmotoren jo ikke virket. Senere unnskyldte han seg for det, men i landsbyen spekulerte man lenge over hva dette skulle bety. Barn hadde aldri stått i sentrum i Sebastians familie. Man lærte dem hvordan man skulle holde bestikket når man spiste, hvordan man kysset på hånden og at et barn skulle snakke minst mulig. Men mesteparten av tiden brydde man seg ikke om dem. Da Sebastian ble åtte år gammel, fikk han for første gang lov til å spise ved foreldrenes bord. Sebastian kunne ikke tenke seg å bo noe annet sted. Når han reiste på ferie med foreldrene, følte han seg fremmed på hotellene. Han var glad når han kom hjem og 13
ORDRE: 31082 (s . 14 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 14 av 215) NOT PRINT READY!
alt fortsatt var der: de mørke gulvplankene i korridorene, den nedslitte steintrappen og det myke lyset om ettermiddagen i det skjeve kapellet. I Sebastians liv hadde det alltid vært to verdener. Netthinnen i øynene hans sanset elektromagnetiske bølger på mellom 380 og 780 nanometer, hjernen oversatte dem til 200 fargetoner, 500 graderinger av lys og 20 forskjellige andeler av hvitt. Han så det som andre mennesker ser. Men i ham var fargene annerledes. De hadde ikke navn fordi det ikke fantes ord nok til å betegne dem. Barnepikens hender var blågrønne og ravfarget, håret hennes lyste fiolett med et snev av oker for ham, farens hud var en blek, blågrønn flate. Bare moren hadde ingen farge. Lenge trodde Sebastian at hun besto av vann, og først når han kom inn på rommet hennes, antok hun den skikkelsen som alle kjente. Han beundret hvor raskt hun hver gang klarte å foreta denne forvandlingen. Da han lærte å lese, fikk også bokstavene farger. A-en var like rød som strikkejakken til lærerinnen på landsbyskolen eller som det sveitsiske flagget han sist vinter hadde sett ved fjellhytta, en tett, kraftig rødfarge som ikke var til å ta feil av. B-en var mye lettere, den var gul og luktet som rapsåkrene på veien til skolen. Den svevet i rommet over den lysegrønne C-en, høyere og vennligere enn den mørkegrønne K-en. Da alt i tillegg til den synlige også hadde den andre, den usynlige fargen, begynte Sebastians hjerne å systematisere 14
ORDRE: 31082 (s . 15 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 15 av 215) NOT PRINT READY!
denne verdenen. Litt etter litt oppsto et kart av farger, det hadde tusenvis av veier, plasser og gater, og hvert år kom et nytt nivå til: Han kunne bevege seg i dette kartet, ved hjelp av fargene fant han erindringene sine. Kartet ble til et fullstendig bilde av barndommen. Her hadde støvet i huset tidens farge: mørkt, svakt grønt. Han snakket ikke om det, han trodde ennå at alle mennesker så på denne måten. Han tålte bare ikke når moren tok på ham fargerike gensere, da ble han rasende, rev dem i stykker eller gravde dem ned i hagen. Til slutt klarte han å få igjennom at han bare skulle ha på seg de mørkeblå, lokale bondejakkene, og helt til han var ti år, forble de hans daglige påkledning. Om sommeren satte han av og til på seg en lue bare fordi den hadde den riktige fargen. Au pair-piken ante at Sebastian var annerledes. Han la merke til det når hun hadde en ny parfyme eller brukte en ny leppestift. Av og til ringte hun til kjæresten sin i Lyon, da snakket hun fransk i telefonen, men det lot til at Sebastian forsto det fremmede språket, det var som om klangen av stemmen hennes var nok. Ti år gammel kom Sebastian på internatskole. Faren, bestefaren og oldefaren hadde gått der, og da familien ikke lenger hadde penger, fikk han et stipend. Internatledelsen sendte et brev hjem til ham. Det var nøyaktig fastsatt hva slags klær hver gutt fikk ha med seg, hvor mange bukser, gensere og pysjamaser. Kokka måtte sy inn nummer overalt så vaskeriet på internatet kunne holde 15
ORDRE: 31082 (s . 16 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 16 av 215) NOT PRINT READY!
barnas ting fra hverandre. Kokka gråt da hun hentet kofferten ned fra loftet, og Sebastians far sa irritert at hun skulle holde opp med å skape seg, gutten skulle jo ikke i fengsel. Hun gråt likevel, og selv om brevet uttrykkelig forbød det, puttet hun et glass syltetøy og noen penger inn mellom de rene skjortene. Egentlig var hun ingen kokke, i huset fantes det ikke tjenestefolk lenger. Hun hørte til familien, en fjern tante som i bedre dager hadde vært husholderske og elskerinne hos en tysk konsul i Tunisia. Konsulen hadde ikke etterlatt henne noe. Hun var glad for å få husrom hos Eschburgs. Av og til fikk hun utbetalt lønn, men som oftest ble det med fri kost og losji. Da Sebastian ble kjørt til internatskolen av faren, skulle han gjerne ha tatt med seg de hvite liljene som fløt på vannet, og linerlene og platanene utenfor huset. Hunden hans lå i solen, pelsen var varm og Sebastian visste ikke hva han skulle si til den. Hunden døde et halvt år senere.
ORDRE: 31082 (s . 17 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 17 av 215) NOT PRINT READY!
2
Under bilturen til internatet fikk Sebastian sitte foran, bak i den gamle bilen ble han dårlig på lengre turer. Han så ut av vinduet, han forestilte seg at verden ble bygget opp først nå, og at faren ikke måtte kjøre for fort, ellers ville ikke verden bli ferdig i tide. Etter frukthagene ved den store innsjøen som faren kalte «Det schwabiske hav», kom de til den sveitsiske grensen. Mellom Tyskland og Sveits var ingenmannsland, sa faren. Sebastian funderte på hvordan menneskene i ingenmannslandet så ut, hvilket språk de snakket og om de i det hele tatt hadde et språk. Grensevakten virket pompøs i uniformen sin. Han kontrollerte Sebastians nye pass, han spurte til og med faren om han hadde noe å fortolle. Sebastian stirret på pistolen til grensevakten, den lå i et slitt hylster, og han syntes det var synd at mannen ikke måtte trekke den. På den andre siden av grensen vekslet faren penger og kjøpte sjokolade i en kiosk. Han sa at man alltid måtte gjøre det når man reiste inn i Sveits. Hver plate var pakket inn for seg, på sølvpapiret var det pålimt bitte små fotografier: Rheinfall ved Schaffhausen, Mat17
ORDRE: 31082 (s . 18 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 18 av 215) NOT PRINT READY!
terhorn, kuer og melkespann utenfor en låve, Zürichsjøen. De kjørte høyere opp i fjellet, det ble kjøligere, de rullet opp vinduene. Sveits var et av de største landene i verden, sa faren, man måtte bare trekke ut fjellene til en flate, så ville landet være like stort som Argentina. Veiene ble smalere, de så bondegårder, kirketårn av kampestein, elver, en innsjø. Da de kom gjennom en landsby som virket spesielt ordentlig, sa faren at Nietzsche hadde bodd her. Han pekte på et treetasjes hus med geranier i vinduskarmene. Sebastian visste ikke hvem denne Nietzsche var, men faren hadde sagt det på en så trist måte at han merket seg navnet. De kjørte rundt regnet tredve kilometer til mellom fjellene, og til slutt parkerte de på torget i en liten by. Fordi de var kommet litt for tidlig, gikk de en stund rundt i gatene. Det var to- og treetasjes borgerhus med bitte små vinduer, portaler og tykke murer mot den harde vinteren. Herfra kunne de se internatbygningene, et barokt klosteranlegg. Arkader omga en Maria-brønn, bak lå de to tårnene til en veldig klosterkirke. Internatlederen mottok dem, han hadde på seg benediktinernes brune kutte. Sebastian satt ved siden av faren på sofaen. I en nisje sto en madonna bak glass. Hun hadde ørliten munn, barnet på armen hennes så sykt ut. Sebastian var urolig. I bukselommen hans lå det en fuglefløyte, en veldig glatt stein som han hadde funnet på 18
ORDRE: 31082 (s . 19 av 215) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 8. november 2013 - 8:45 (side 19 av 215) NOT PRINT READY!
stranden året før, og rester av appelsinskall. Mens mennene diskuterte forhold som Sebastian ikke forsto, rev han med tommel og pekefinger appelsinskallet i stadig mindre biter. Da de voksne endelig var ferdige og Sebastian fikk lov til å reise seg, sa faren adjø til pateren. Sebastian ville også rekke hånden til den fremmede mannen, men pateren sa bare: «Nei, nei, du blir her nå.» De bitte små appelsinskallbitene hadde falt ut av lommen til Sebastian, de hadde spredt seg utover sofaen, og stoffet hadde mørke flekker. Faren unnskyldte seg, men pateren lo. Det var ikke så farlig, sa han. Sebastian visste at den fremmede mannen løy.
«Ferdinand von Schirachs mest modne og mest spennende bok.» Sonntagszeitung
De neste årene begraver Sebastian seg i kostskolens bibliotek. Som voksen prøver han å finne et fotfeste i kunsten. Med fotografier og videoinstallasjoner vil han vise at virkelighet og sannhet er to ulike ting. Alt handler om skjønnhet, sex og ensomhet.
Ferdinand von Schirach (f. 1964) er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater. Hans to novellesamlinger Forbrytelser og Skyld og romanen Collini-saken er blitt hyllet av kritikere verden over, og bøkene har inntatt bestselgerlister i både hjem- og utland. Von Schirach har vunnet flere viktige litteraturpriser, blant annet den tyske Kleistprisen. Bøkene hans er oversatt til mer enn 30 språk. Tabu er von Schirachs andre roman. Han bor og arbeider i Berlin. © Ferdinand von Schirach (photographer: Tom Wagner)
Ferdinand von Schirachs nye roman Tabu byr på et spennende rettsdrama med uventede vendinger, skrevet i forfatterens særpregede, kortfattede stil. Men det er også mye mer: Schirach har denne gang skrevet en poetisk og rørende roman om et helt liv.
«Jeg leser Ferdinand von Schirach med forbløffelse, den herlige forbløffelse som oppstår når en forfatter kan fortelle meg noe nytt, om mennesket og menneskets handlinger.»
Lars Saabye Christensen
Ferdinand von
SCHIRACH
SKREVET om Collini-saken (2013): «Elegant tenkt og skrevet … en bok å bli klokere av.» Ingvar Ambjørnsen, VG
«Les Ferdinand von Schirach, og du har lest noe av det aller fineste europeisk samtidslitteratur har å by på for øyeblikket.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen
«Von Schirach skriver det en kaller klassikere; presist og vakkert, vemodig og erindringsaktig.» Cathrine Krøger, Dagbladet
SKREVET om Skyld (2012):
TABU
Da Sebastian von Eschburg blir tiltalt for å ha drept en ung kvinne, tar den hjertesyke, sigarillodampende advokaten Konrad Biegler på seg forsvaret. Ved å hjelpe kunstneren ser Biegler en mulighet til å redde seg selv. Men hvordan forsvarer man en mann som mener det er likegyldig om han har slått ihjel eller ikke?
Ferdinand von
Sebastian von Eschburg vokser opp i en gammel adelsfamilie der barn verken skal ses eller høres. Han er åtte år første gang han får spise middag sammen med foreldrene, og ti da han blir plassert på kostskole. En kveld mens han er hjemme på sommerferie, våkner Sebastian av et smell. Faren har skutt seg.
SCHIRACH
«… det som løfter dette til virkelig stor litteratur, er von Schirachs litterære ferdighetsnivå.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen
«De små novellene til Ferdinand von Schirach er som en knyttneve i mellomgulvet.» Valerie Kubens, Fædrelandsvennen
SKREVET om Forbrytelser (2011):
TABU
«Forbrytelser er en fabelaktig samling fortellinger, og et must for dem som både er glad i creepy krim, elegant og stramt komponert litteratur – og moralske dilemmaer.» Cathrine Krøger, Dagbladet
«Små mesterstykker, kompositorisk, tematisk og holdningsmessig.» Valerie Kubens, Fædrelandsvennen