Arturo Pérez-Reverte: Tangodanseren by Gyldendal Norsk Forlag

Om Tangodanseren: «Forfatterens beste roman.»

«Sex, eventyr og glamour mot tangobakgrunn – den nye romanen til Arturo Pérez-Reverte inneholder alle suksess ingrediensene.» Ouest France «Eventyrroman, kjærlighetsroman, spionroman, epokeroman: Pérez-Reverte lykkes på eventyrlig vis med å blande sjangrene uten å gjøre det vanskelig for leseren.» Le Figaro Magazine «Dette er underholdningslitteratur i ordets aller mest positive betydning.» Frankfurter Allgemeine Zeitung

1928: De møtes første gang på en atlanterhavskrysser. Den sjarmerende Max Costa er profesjonell danser på Første klasse. Overklassejenta Mecha fortryller ham med sin gåtefulle skjønnhet og det funklende perlekjedet hun har rundt halsen. Så følger en forførende tango, small talk med Mechas verdensberømte ektemann, og en enda mer intens tango. I Buenos Aires fører Max paret til tvilsomme kafeer på jakt etter sterke opplevelser og mer dans. Men ting kommer ut av kontroll, og natten blir begynnelsen på det største eventyret i Mechas og Max' liv: Den store kjærligheten. En kjærlighet som får en ny sjanse først da den spanske borgerkrigen truer med å kaste Europa ut i kaos … Tangodanseren er en hyllest til minner om tapte muligheter. Men mest av alt er det en bok om hvordan meningen med livet plutselig trer frem i møtet med et annet menneske.

«En roman full av poesi som trekker deg inn i en nostalgisk verden fylt med tango, kjærlighet og forbrytelser. I uttrykksfulle bilder skildrer Pérez-Reverte to menneskers evigvarende kjærlighet.» Neue Zürcher Zeitung

ARTURO PÉREZ-REVERTE · TANGODANSEREN

La Vanguardia

En eventyrroman, kjærlighetsroman og spionroman. På tvers av kontinenter og gjennom et halvt århundre tas leseren med på en forførende reise.

PÉR

O R U RT

V E R Z E

E T ER Arturo Pérez-Reverte (f. 1951) jobbet som journalist i mange år før han debuterte som forfatter i 1986. Siden har han skrevet et tjuetalls romaner. Han begynte arbeidet med Tangodanseren på 1990-tallet, men forsto raskt at han ikke hadde den nødvendige livserfaringen til å fullføre historien. Da boken endelig

N MA O R

kom ut i Spania i 2012, gikk den rett til topps på bestselgerlistene. Pérez-Revertes bøker er oversatt til mer enn 40 språk.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 4 av 505) NOT PRINT READY!

Originaltittel: El tango de la Guardia Vieja Copyright © Arturo Pérez-Reverte 2012 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 Første gang utgitt av Alfaguara – Santillana Ediciones Generales, S.L., Madrid 2012 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Oversetter Halvor Kristiansen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-45596-2 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 3 av 505) NOT PRINT READY!

Arturo PĂŠrez-Reverte

Tangodanseren Oversatt fra spansk av Halvor Kristiansen

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 7 av 505) NOT PRINT READY!

Innhold

1. Den mondene danseren

2. Tangoer for å lide og tangoer for å drepe

3. Guttene fra før i tiden

4. Kvinnehansker

135

5. Et utsatt parti

175

6. Promenade des Anglais

224

7. Om tyver og spioner

263

8. La vie est brève

307

9. Max-varianten

341

10. Lyd av elfenben

374

11. Vanene til en gammel ringrev

416

12. Det blå toget

450

13. Hansken og perlekjedet

487

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 9 av 505) NOT PRINT READY!

I november 1928 reiste Armando de Troeye til Buenos Aires for å komponere en tango. Han hadde råd til det. Med sine førtitre år befant komponisten av verkene Nocturner og Paso doble for don Quijote seg på høyden av sin karriere, og alle de spanske ukebladene trykte bilder av ham der han lente albuene mot relingen ved siden av sin vakre kone om bord på Hamburg-Südamerikanisches atlanterhavskrysser «Cap Polonio». Det beste fotografiet sto i seksjonen Den vide verden i ukemagasinet Blanco y Negro: ekteparet de Troeye på dekk på første klasse, han med en trenchcoat over skuldrene, den ene hånden i lommen på dressjakken og en sigarett i den andre mens han smilte til dem som vinket farvel på land; og hun, Mecha Inzunza de Troeye, i pelskåpe og med en elegant hatt som fremhevet de lyse øynene, som journalisten bak bildeteksten entusiastisk beskrev som «vidunderlig dype og gylne». Om kvelden, mens lysene langs kysten ennå var synlige i det fjerne, kledde Armando de Troeye seg om til middagen. Han var blitt forsinket av en lett hodepine det tok tid å bli kvitt, så han var sent ute. Han insisterte på at kona skulle gå i forveien til ballsalen og kose seg med musikken i mellomtiden. Siden han var omhyggelig av seg, brukte han en god stund på å fylle sigarettetuiet i gull som han oppbevarte i innerlommen på smokingjakken, og så fordelte han de nødvendige tingene for 9

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 10 av 505) NOT PRINT READY!

kvelden på de øvrige lommene: et lommeur i gull, en sigaretttenner, to sirlig brettede hvite lommetørklær, en pilleeske med mageregulerende tabletter og en lommebok i krokodilleskinn med visittkort og små sedler til driks. Så slukket han lyset, lukket døren til suiten bak seg og gikk mens han prøvde å tilpasse bevegelsene til den svake rullingen til det enorme skipet, på tepper som dempet den fjerne buldringen fra maskinene som drev båten fremover i atlanterhavsnatten. Før han åpnet døren til ballsalen, idet hovmesteren kom gående mot ham med listen over dem som hadde reservert bord i restauranten, kikket de Troeye i det store speilet i garderoben og sjekket at det stivede skjortebrystet, mansjettene og de blankpussede svarte skoene var i orden. Smokingen fremhevet bestandig det elegante og sårbare utseendet hans – han var middels høy, og ansiktstrekkene var mer alminnelige enn tiltrekkende, forbedret av de intelligente øynene, en velfrisert bart og svart, krøllete hår med noen tidlige grå hårstrå her og der. Et øyeblikk fulgte det veltrente øret til komponisten med på musikken som orkesteret spilte: en smidig, melankolsk vals. de Troeye smilte svakt, et overbærende smil. Utførelsen var ikke mer enn korrekt. Så stakk han venstre hånd i bukselommen, besvarte hilsenen til hovmesteren og fulgte etter ham til bordet han hadde reservert for hele reisen, den beste plassen i salen. Noen av blikkene festet seg ved ham. En vakker kvinne med smaragdøredobber blunket overrasket og beundrende til ham. De kjente ham igjen. Orkesteret gikk løs på en ny langsom vals da de Troeye satte seg ved bordet, der det sto en urørt champagnecocktail ved siden av den falske flammen til et elektrisk lys med tulipanformet glasskjerm. Den unge kona smilte til ham fra dansegulvet, mellom parene som beveget seg i takt med musikken. Mercedes Inzunza var kommet tjue minutter før ham, og danset i armene til en slank, flott ung 10

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 11 av 505) NOT PRINT READY!

mann i kjole og hvitt: den profesjonelle danseren om bord, ansatt for å underholde fruene på første klasse som reiste alene eller med ektemenn som ikke danset. de Troeye gjengjeldte smilet, tok affektert opp en sigarett av etuiet og satte seg til å røyke.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 12 av 505) NOT PRINT READY!

1. Den mondene danseren

Før i tiden hadde alle hans likemenn en skygge. Og han var den beste av dem alle. Han holdt bestandig takten perfekt på dansegulvet, hendene var rolige og smidige når han ikke danset, og han var alltid parat med de riktige ordene, et treffende og lysende svar. Dermed vakte han sympati hos mennene og beundring hos kvinnene. På den tiden behersket han ikke bare de ulike selskapsdansene han levde av – tango, foxtrot, boston – men også kunsten å skape fyrverkeri med ordene og male melankolske landskap med pausene mellom dem. I lange og fruktbare år traff han nesten bestandig blink: Det var ikke ofte en velstående kvinne i en hvilken som helst alder klarte å motstå ham under ettermiddagsdansen på et Palace, et Ritz eller et Excelsior, på en terrasse på Rivieraen eller i ballsalen på første klasse på en atlanterhavskrysser. Han hadde vært en av dem man kunne støte på i snippkjole på et bakeri om morgenen, der han spanderte frokost på tjenerne i huset hvor han kvelden i forveien hadde danset eller vært på middag. Han hadde den evnen, eller den intelligensen. Og minst én gang i livet hadde han også vist at han var i stand til å legge alt han eide og hadde på bordet på et kasino og dra hjem på plattformen til en trikk uten en rød øre mens han tilsynelatende likegyldig plystret på «The man who broke the bank at Monte Carlo». Og han kunne tenne en sigarett, knytte slipset og vise frem de nystrøkne man12

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 13 av 505) NOT PRINT READY!

sjettene på skjorten med en slik eleganse at politiet aldri våget å arrestere ham så fremt de ikke tok ham på fersk gjerning. «Max.» «Signore?» «Du kan legge kofferten i bilen.» Solen over Napolibukten skinner så sterkt i den forkrommede Jaguar Mark X-en at det svir i øynene, akkurat som i gamle dager når han kjørte eller ble kjørt i slike biler. Men til og med dette hadde forandret seg siden den gang, og selv ikke den gamle skyggen dukker opp noe sted. Max Costa kaster et blikk under føttene; han flytter til og med litt på seg, men uten resultat. Skyggen hadde forsvunnet sporløst en gang i fortiden, som så mye annet. Han setter opp et resignert uttrykk, eller kanskje det bare er solen som plager øynene hans idet han prøver å tenke på noe konkret, noe umiddelbart – lufttrykket i dekkene ved halv og full last, den smidige, synkroniserte girkassen, om det var nok olje på bilen – for å skyve bort det bittersøte stikket som alltid dukker opp når nostalgien eller ensomheten blir for påtrengende. Så puster han dypt og rolig, og når han er ferdig med å pusse det sølvbeslåtte kattedyret som troner over grillen, tar han på seg den grå uniformsjakken som ligger sammenbrettet over ryggen på forsetet. Først etter at han har kneppet den nøye og rettet på slipsknuten, går han langsomt opp trappen mot hoveddøren, flankert av marmorstatuer uten hode og blomsterpotter av stein. «Ikke glem den lille kofferten.» «Ingen fare, signore.» Doktor Hugentobler liker ikke at de ansatte kaller ham doktor i Italia. Dette landet, pleier han å si, flommer over av dottori, cavalieri og commendatori. Og jeg er en sveitsisk lege. En seriøs en. Jeg vil ikke at noen skal forveksle meg med en av 13

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 14 av 505) NOT PRINT READY!

dem, nevøen til en kardinal eller en industriherre fra Milano eller noe slikt. Hva gjelder Max Costa, kalles han bare Max av alle i landsbyen som ligger i utkanten av Sorrento. Det er uvegerlig et paradoks med tanke på alle navnene og titlene han har brukt i løpet av sitt liv, enten de nå var aristokratiske eller fra allmuen, avhengig av hvilke omstendigheter og behov som til enhver tid rådet. Men for en god stund siden, da skyggen hans vinket med lommetørkleet og tok farvel for siste gang – som når en kvinne forsvinner i en sky av damp bak vinduet i en sovekupé, og du aldri vet om hun drar i det øyeblikket eller har begynt å forlate deg lenge før – hadde han tatt tilbake sitt eget, opprinnelige navn. En skygge i bytte mot navnet som figurerte i tykke mapper på politistasjoner over halve Europa og Amerika, inntil han for ikke lenge siden og på mange måter naturlig ble tvunget til å trekke seg tilbake, blant annet på grunn av et fengselsopphold. Uansett, tenker han mens han legger stresskofferten i skinn og Samsonite-kofferten i bagasjerommet på bilen, hadde han aldri forestilt seg, ikke engang i sine verste stunder, at han ville ende sine dager med å si «signore» til en som tiltaler ham ved fornavn. «La oss dra, Max. Hentet du avisene?» «De ligger i baksetet, signore.» To dører lukkes. Han har tatt sikspensen på seg, av seg og på seg igjen mens han åpnet døren for passasjeren. Da han setter seg bak rattet, legger han den på setet ved siden av seg, og av gammel forfengelighet kaster han et blikk i speilet og glatter på det stadig fyldige, grå håret. Sikspensen er ideell for å fremheve ironien i situasjonen, tenker han; den absurde stranden der livets bakrus skylte ham i land etter det endelige forliset. Og likevel, når han står foran speilet på rommet sitt i landsbyen og barberer seg og teller rynker slik andre teller arr etter kjærester og slag, hver av dem med et eget navn – kvinner, ruletter, 14

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 15 av 505) NOT PRINT READY!

usikre morgener, ettermiddager fylt med ære eller nederlag – ender han alltid med å blunke frikjennende til seg selv; som om han i denne høye, gamle, ikke lenger fullt så slanke karen med mørke, slitne øyne kjenner igjen trekkene til en gammel medsammensvoren som ikke trenger noen forklaring. Tross alt, insinuerer speilbildet i et velkjent tonefall, lett kynisk og til og med litt småfrekt, må han erkjenne at han i en alder av sekstifire og med de elendige kortene livet har delt ut til ham i det siste, likevel kan betrakte seg som heldig. Under liknende omstendigheter var det andre – Enrico Fossataro, eller gamle Sándor Esterházy – som hadde måttet velge mellom fattigkassen eller et minutts ubehagelige rykninger idet de hengte seg i slipset på badet på et stusslig pensjonat. «Er det noen nyheter av betydning?» spør Hugentobler. Det knitrer i aviser i baksetet: Han blar uinteressert igjennom dem. Det var mest en bemerkning, ikke et spørsmål. I bakspeilet ser Max det skjeve blikket til sjefen, med lesebrillene helt ytterst på nesetippen. «Har russerne sprengt en atombombe eller noe slikt?» Hugentobler spøker, naturligvis. Sveitsisk humor. Når han er i godt humør, pleier han å spøke med tjenerskapet, kanskje fordi han er enslig og ikke har familie som kan le av vitsene hans. Max setter opp et profesjonelt smil. Diskré og passe distansert. «Ikke noe spesielt, signore: Cassius Clay har vunnet enda en kamp, og astronautene om bord på Gemini XI har vendt tilbake i god behold … Og krigen i Indokina trappes opp.» «I Vietnam, mener du vel.» «Nettopp. I Vietnam … Og av lokalnytt står det at Campanella-mesterskapet i sjakk begynner i Sorrento nå: Keller mot Sokolov.» «Gode gud,» sier Hugentobler åndsfraværende og sarkas15

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 16 av 505) NOT PRINT READY!

tisk. «Så fryktelig leit at jeg går glipp av det … Folk driver nå med alt mulig rart.» «Det kan De si.» «Tenk deg å tilbringe hele livet foran et sjakkbrett. Ikke rart spillerne blir som de blir. Fremmedgjorte, som denne Bobby Fischer.» «Det har De rett i.» «Ta den nedre veien. Vi rekker det.» Grusen slutter å knase under dekkene idet Jaguaren passerer jernporten og begynner å rulle langsomt bortover den asfalterte veien mellom olivener, mastikstrær og fikener. Max girer rolig ned før en krapp sving som ender i motlyset fra det stille, skinnende havet som minner om matt glass, og som avtegner silhuettene til furuene og husene på terrassene i fjellsiden, med Vesuv i den andre enden av bukten. Et øyeblikk glemmer han passasjeren og stryker hånden over rattet, konsentrerer seg om nytelsen ved å kjøre; veien mellom to punkter hvis beliggenhet i tid og rom ikke spiller noen rolle for ham. Luften som strømmer inn av det åpne vinduet, duften av honning og kvae, med den siste aromaen av sommer som på disse kanter bestandig nekter å forsvinne, og som utkjemper en uskyldig og søt kamp mot kalenderen. «En fortreffelig dag, Max.» Han blunker, vender tilbake til virkeligheten og kikker i bakspeilet igjen. Doktor Hugentobler har lagt avisene til side, og sitter med en havannasigar i munnen. «Ja visst, signore.» «Jeg er redd været vil slå om innen jeg kommer tilbake.» «La oss håpe det holder seg. Det er jo bare tre uker.» Hugentobler snøfter og slipper ut en munnfull med røyk. Han har et fredsommelig, rødmusset ytre, og er innehaver av et sanatorium like ved Gardasjøen. I etterkrigstiden hadde han 16

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 17 av 505) NOT PRINT READY!

tjent seg rik på å tilby psykiatrisk behandling til rike jøder med traumer etter nazistenes grusomheter; slike som våknet om nettene og trodde de fremdeles befant seg i en brakke i Auschwitz, med dobermanner som bjeffet utenfor og SS-soldater som viste vei til dusjene. Hugentobler og hans italienske partner, en viss doktor Bacchelli, hjalp dem å bli kvitt disse spøkelsene, og som avslutning på behandlingen anbefalte de en reise til Israel i regi av ledelsen ved sanatoriet, før det hele ble rundet av med skrekkinnjagende regninger som i dag tillater Hugentobler å ha et hus i Milano, en leilighet i Zürich og villaen i Sorrento med fem biler i garasjen. De siste tre årene har Max hatt ansvaret for å vedlikeholde og kjøre dem, i tillegg til å ha oppsyn med vedlikeholdet av villaen, der resten av staben utgjøres av et ektepar fra Salerno, hun som tjenestepike og han som gartner: herr og fru Lanza. «Ikke kjør rett til havnen. Dra innom sentrum.» «Ja vel, signore.» Han kaster et raskt blikk på klokken – en billig Festina belagt med uekte gull, men den går riktig – som han har på venstre håndledd, og svinger inn i Corso Italia, som er lite trafikkert på denne tiden av døgnet. De er ute i god tid til den motoriserte kanoen som skal frakte legen fra Sorrento til den andre siden av bukten, noe som sparer ham for den snirklete veien til flyplassen i Napoli. «Max.» «Signore?» «Stopp innom Rufolo og kjøp en pakke Montecristo nummer to.» Arbeidsforholdet mellom Max Costa og sjefen hans hadde begynt som kjærlighet ved første blikk: Psykiateren hadde knapt sett på ham før han la referansene med de uforbeholdne anbefalingene – som riktignok var rent oppspinn – til side. 17

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 18 av 505) NOT PRINT READY!

Hugentobler var en praktisk mann, overbevist om at intuisjonen og yrkeserfaringen aldri ville svikte ham når det gjaldt å vurdere menneskets natur, så han bestemte seg for at dette individet, antrukket med en litt gammeldags eleganse, med et åpent ansikt, respektfullt og fredsommelig, og særlig den dannede tilbakeholdenheten i fakter og ord, var selve innbegrepet på ærlighet og respekt. Og således den rette til å behandle den luksuriøse bilparken som legen i Sorrento er så stolt av – Jaguaren, en Rolls-Royce Silver Cloud II og tre gamle biler, deriblant en Bugatti Type 50 Coupé – med den nødvendige verdigheten. Han har naturligvis ingen anelse om at sjåføren i tidligere tider nøt godt av både egne og andres biler som var minst like luksuriøse som dem han nå kjører som ansatt. Hvis Hugentobler hadde vært i besittelse av all informasjonen, ville han ha måttet revurdere noen av oppfatningene sine om menneskets natur, og funnet seg en mindre elegant kusk med en mer tradisjonell CV. Uansett ville det være en tabbe. Enhver med kjennskap til tingenes mørke side vet at de som har mistet skyggen sin, er som kvinner med en dunkel fortid som inngår ekteskap: Ingen er mer trofaste enn dem, for de vet hva de risikerer. Men etter så lang tid har Max Costa overhodet ingen planer om å opplyse doktor Hugentobler om skyggenes flyktighet, horenes oppriktighet eller den påtvungne ærligheten til gamle selskapsdansere som senere ble gentlemanstyver. Selv om de ikke alltid oppførte seg som gentlemen. Den motoriserte kanoen Riva fjerner seg fra kaien på Marina Piccola, men Max Costa blir stående der en stund, lent mot moloen som beskytter bryggen, og observere kjølvannet som fjerner seg på den blå vannflaten i bukten. Så tar han av seg slipset og uniformsjakken, legger jakken over armen og spaserer tilbake til bilen som står parkert like ved bygningen til 18

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 19 av 505) NOT PRINT READY!

Guardia di Finanza, ved foten av den ruvende klippen med Sorrento på toppen. Han gir femti lire til gutten som passer på Jaguaren, starter den og kjører langsomt bortover veien som går i en eneste lang, krapp sving opp til landsbyen. Da han kommer frem til Piazza Tasso, stanser han for tre fotgjengere som kommer ut fra hotell Vittoria: Det er to kvinner og en mann, og han følger dem distrahert med blikket idet de krysser veien like foran fronten på Jaguaren. De ser ut som velstående turister; slike som kommer utenom turistsesongen for å nyte solen, havet og den behagelige temperaturen som holder seg til langt utpå høsten, men uten alt maset og folkemassene som sommeren bringer med seg. Mannen kan ikke ha fylt tretti ennå, han har på seg mørke briller og en jakke med semskede skinnlapper på albuene. Den yngste av kvinnene er pen og mørk, iført miniskjørt og med håret i en lang flette på ryggen. Den eldre og modnere kvinnen har på seg en beige strikkejakke med mørkt skjørt til, og hun har dekket hodet med en skrukkete, maskulin tweedhatt der det kortklipte, sølvgrå håret stikker ut under. Max ser at det dreier seg om en distingvert frue. Med den typiske elegansen som ikke ligger i selve klærne, men i måten å bære dem på. Godt over gjennomsnittet for turistene man pleier å se i villaene og på de finere hotellene i Sorrento, Amalfi og Capri, selv på denne tiden av året. Det er noe ved den eldre kvinnen som får ham til å følge henne med blikket mens hun krysser Piazza Tasso. Kanskje måten å gå på: langsom, trygg, med den høyre hånden nonchalant i lommen på strikkejakken; bevegelsene til folk som i store deler av livet har gått trygt på teppene i en verden som tilhører dem. Eller kanskje det som påkaller oppmerksomheten til Max, er hvordan hun vender ansiktet mot de to ledsagerne og ler av det de snakker om, eller for å ytre ord som de lyddempende bilvinduene forstummer. Men et kort øyeblikk, like 19

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 20 av 505) NOT PRINT READY!

raskt som når man påkaller et løsrevet fragment av en glemt drøm, blir Max konfrontert med ekkoet av en erindring. Et fjernt, gammelt bilde av en gest, en stemme, en latter. Han blir så forbløffet av minnet at bilen bak ham må tute for å få ham til å sette bilen i gir og kjøre videre mens han fortsetter å observere de tre personene, som er kommet til den andre enden av plassen og setter seg i solen ved et av bordene på terrassen til baren Fauno. Han er nesten fremme ved Corso Italia da den velkjente følelsen nok en gang dukker opp i hukommelsen. Men denne gangen dreier det seg om et konkret minne: et ansikt, en stemme. En scene, eller flere scener. Plutselig blir Max overveldet, og tråkker så hardt på bremsen at han pådrar seg ny tuting fra bilen bak, akkompagnert av sjåførens rasende gestikulering idet Jaguaren svinger brått til høyre og stanser ved fortauskanten. Han tar nøkkelen ut av tenningen og blir sittende urørlig og tenke mens han ser på hendene på rattet. Til slutt går han ut av bilen, tar på seg jakken og spaserer under palmene på plassen i retning av terrassen til baren. Han er urolig. Muligens redd for å få bekreftet det han grubler på. Trioen sitter der i ivrig samtale ennå. Max sørger for ikke å vekke oppsikt, og stanser bak buskene ved blomsterbedet. Bordet er ti meter unna, og han ser kvinnen med tweedhatten i profil mens hun snakker med de andre, uvitende om at Max gransker hver millimeter av henne. Han fastslår at hun antakelig var svært tiltrekkende i sin tid, for ansiktet bærer stadig preg av fordums skjønnhet. Hun kan være den han tror, konkluderer han usikkert; det er vanskelig å være sikker. Det er for mange kvinneansikter som glir i hverandre, både fra før hennes tid og de mange årene etterpå. I skjul bak blomsterkassene observerer Max alle detaljer som kan passe i hukommelsen, men kommer ikke til noen til20

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 21 av 505) NOT PRINT READY!

fredsstillende konklusjon. Til slutt innser han at han vil vekke oppmerksomhet dersom han blir stående der, så han går rundt terrassen og setter seg ved et av de innerste bordene. Han ber servitøren om en negroni, og de neste tjue minuttene studerer han profilen til kvinnen, analyserer alle bevegelsene og gestene hennes for å sammenlikne dem med de han erindrer. Da de tre forlater bordet og går over plassen igjen mot hjørnet av Via San Cesareo, har han omsider kjent henne igjen. Han tror i hvert fall det. Så han reiser seg og følger etter dem på betryggende avstand. Hjertet har ikke banket så fort på evigheter. Hun var flink til å danse, konstaterte Max Costa. Ledig og litt vågal. Hun torde til og med å følge ham i noen mer kompliserte trinn til siden, rene påfunn, som han improviserte for å teste hvor dyktig hun var, og som en mindre smidig kvinne ikke ville ha kommet heldig ut av. Hun måtte være rundt tjuefem år, beregnet han. Høy og slank, lange armer, smale håndledd og ben som virket uendelig lange under den lette, mørke silkekjolen med fiolette nyanser, som avdekket skuldrene og ryggen helt ned til livet. Takket være de høye hælene som fremhevet selskapskjolen, var ansiktet hennes på høyde med hans: fredsommelig, med fine trekk. Det kornblonde håret var bølgete, nøyaktig slik moten tilsa den sesongen, og kortklipt bak slik at nakken kom til syne. Mens hun danset, stirret hun stivt over skulderen på snippkjolen til dansepartneren, den samme hun støttet hånden med gifteringen mot. Ikke en eneste gang hadde de sett hverandre i øynene siden han kom bort med et høflig bukk og ba henne opp til en langsom vals av den typen de kalte «boston». Øyefargen hennes var som gjennomsiktig honning, nesten flytende; øynene ble fremhevet av akkurat nok øyenskygge – ikke et strøk mer enn nødvendig, akkurat som med den karmosinrøde leppestiften 21

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 22 av 505) NOT PRINT READY!

– under buen av øyebryn som var nappet smale. Hun var noe helt annet enn de andre kvinnene som Max hadde oppvartet i ballsalen den kvelden: eldre fruer med kraftige parfymer som duftet av syrin og patsjuli, og klønete ungjenter med lyse bluser og korte skjørt som bet seg i leppen for ikke å komme ut av takten, og som rødmet når du la en hånd på midjen deres, eller klappet når det kom en chilensk hupa hupa-dans. Så for første gang den kvelden kunne den mondene danseren om bord på «Cap Polonio» fryde seg over arbeidet. De så ikke på hverandre igjen før bostonen tok slutt – det var «What I’ll Do» – og orkesteret begynte på tangoen «A media luz». De var blitt stående stille på det halvtomme dansegulvet, ansikt til ansikt; og da han så at hun ikke vendte tilbake til bordet sitt – en mann i smoking som sikkert var ektemannen, hadde nettopp satt seg der – slo han ut armene under de første taktene, og hun inntok straks stillingen, like uanfektet som før. Hun la venstre hånd på skulderen hans, strakte langsomt ut den andre armen, og så begynte de å bevege seg rundt på dansegulvet – «gli rundt» var en bedre beskrivelse, tenkte Max – igjen med de honningfargede øynene festet på et punkt bak danseren, uten å se på ham selv om hun fulgte ham med forbløffende presisjon; i det sikre og langsomme tempoet til mannen som på sin side sørget for å opprettholde en respektfull og korrekt avstand, bare med den aller nødvendigste berøringen for å gjennomføre trinnene. «Er det greit for Dem slik?» spurte han etter noen kompliserte trinn som kvinnen fulgte med største naturlighet. Endelig skjenket hun ham et flyktig blikk. Kanskje også en svak antydning til et smil som forsvant i samme sekund. «Helt perfekt.» De siste årene hadde tangoen av argentinsk opprinnelse gjort furore på begge sider av Atlanterhavet etter at den kom 22

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 23 av 505) NOT PRINT READY!

på moten i Paris gjennom apachedansene. Så gulvet ble straks fylt opp av par som danset mer eller mindre elegant, tegnet opp bevegelser, gikk mot hverandre og tilbake igjen på måter som – avhengig av ferdighetene til hvert enkelt par – strakte seg fra det korrekte til det groteske. Men dansepartneren til Max fulgte de mest kompliserte trinnene svært ledig, og tilpasset seg så vel de klassiske, forutsigbare trinnene som dem han bega seg ut på iblant etter hvert som han ble stadig tryggere på partneren, alltid med beherskede, langsomme bevegelser i tråd med den særegne stilen hans, men han innlemmet pauser og sympatiske sidetrinn som hun fulgte naturlig, og uten å komme ut av rytmen. Hun frydet seg også over trinnene og musikken, noe som gikk klart frem av smilet hun skjenket Max stadig oftere, hver gang de lyktes med noen vanskelige trinn, og av det gylne blikket som iblant vendte tilbake fra punktet i det fjerne for å kikke tilfreds på den mondene danseren i noen sekunder. Mens de beveget seg rundt på dansegulvet, studerte han ektemannen hennes med en sindig jegers profesjonelle blikk. Han var vant til å gjøre det: ektemennene, fedrene, brødrene, sønnene, elskerne til kvinnene han danset med. Med andre ord, menn som fulgte dem med stolthet, arroganse, kjedsomhet, resignasjon eller tilsvarende maskuline følelser. Det lå mye nyttig informasjon i slipsnåler, klokkekjeder, sigarettetuier og ringer, i tykkelsen på de halvåpne lommebøkene idet gjestene gjorde opp med servitørene, i kvaliteten og snittet til en dressjakke, i buksepressen eller glansen i et par sko. Til og med i måten å knytte slipset på. Alt dette var stoff som ga Max Costa anledning til å kartlegge mål og metoder i takt med musikken; eller for å si det mer prosaisk, overgangen fra selskapsdans til mer lukrative muligheter. Tidens gang og erfaringen hadde bekreftet påstanden som ble fremsatt sju år tidligere i Melilla 23

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 24 av 505) NOT PRINT READY!

av hertug Boris Dolgoruki-Bragation – visekorporal i Fremmedlegionens første bataljon – som halvannet minutt tidligere hadde kastet opp en helflaske med elendig konjakk i bakgården på horehuset til Fátima: «En kvinne er aldri bare en kvinne, min kjære Max. Hun er først og fremst mennene hun har hatt, har og kan komme til å få. Man kan ikke forstå en kvinne uten dem … Og den som får tilgang til denne listen, besitter koden til safen. Nøkkelen til hemmelighetene hennes.» Han kastet et siste blikk på ektemannen på nært hold da tangoen tok slutt og han fulgte dansepartneren tilbake til bordet: elegant, selvsikker, over førti. Han var ikke spesielt pen, men hadde et behagelig utseende med den smale, distingverte barten, det krøllete håret med gråstenk, de livlige, intelligente øynene som fikk med seg alt som skjedde på dansegulvet, konstaterte Max. Han hadde sjekket navnet på listen over bordreservasjoner før han gikk bort til henne, mens hun ennå var alene, og hovmesteren bekreftet at det dreide seg om den spanske komponisten Armando de Troeye med frue: spesiallugar med suite på første klasse og bordreservasjon i den største spisesalen, ved siden av bordet til kapteinen; om bord på «Cap Polonio» innebar dette mye penger eller høy sosial status, og nesten bestandig begge deler på en gang. «Det var en fornøyelse, frue. De danser vidunderlig.» «Takk.» Han bukket nesten på militært vis – kvinnene pleide å like den måten å hilse på, og også hvor naturlig han førte hånden deres mot leppene sine – og hun svarte med et kort, kjølig nikk. Ektemannen reiste seg og dro ut stolen for henne, og hun satte seg. Max snudde seg, glattet på det skinnende svarte håret ved tinningene, gredd bakover med hårpomade, først med høyre hånd og så med venstre, før han gikk rundt parene på dan24

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 25 av 505) NOT PRINT READY!

segulvet. Han gikk med et høflig smil om munnen uten å se på noen, men med sine ett hundre og syttini centimeter på strømpelesten og det ulastelige antrekket – han hadde brukt resten av sparepengene sine på det før han mønstret på med enveis arbeidskontrakt til Buenos Aires – la han merke til de nysgjerrige blikkene fra kvinnene ved bordene, som noen allerede var i ferd med å forlate for å trekke inn i spisesalen. Halve salen hater meg akkurat nå, konkluderte han dels resignert, dels frydefullt. Den andre halvparten er kvinner. Trioen stanser foran en butikk med suvenirer, postkort og bøker. Selv om noen av butikkene og restaurantene i Sorrento stenger når høysesongen er over, til og med noen av de elegante forretningene i Corso Italia, blir den gamle bydelen med Via San Cesareo frekventert av turister hele året. Gaten er ikke bred, så Max Costa stanser på god avstand, foran en delikatesseforretning med en tavle på et stativ ved døren som han skjuler seg bak. Jenta med fletten har gått inn i butikken, mens kvinnen med hatten blir stående utenfor og snakke med den unge mannen. Han har tatt av seg solbrillene og smiler. Han er mørk og kjekk. Hun må like ham, for ved en anledning stryker hun ham over kinnet. Så sier han noe, og da ler kvinnen høyt, med en lyd som når klokkeklart frem til mannen som spionerer på henne: en klingende, ærlig latter som får henne til å virke mye yngre, og som ryster Max på grunn av minnene den vekker. Det er henne, konkluderer han. Det er tjueni år siden sist han så henne. Den gangen hadde det småregnet over et høstlig kystlandskap: En hund løp på de fuktige rullesteinene på stranden nedenfor balustraden til Promenade des Anglais i Nice; og byen bak den hvite fasaden til hotell Negresco løste seg opp i det grå, tåkete landskapet. Kanskje han blander sammen minner etter den lange tiden som var gått fra den gang 25

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 26 av 505) NOT PRINT READY!

til nå. Men den gamle mondene danseren, for tiden ansatt hos og sjåfør for doktor Hugentobler, er ikke lenger i tvil. Det dreier seg om den samme kvinnen. Nøyaktig den samme latteren, hvordan hun legger hodet på skakke, de rolige faktene. Hvor elegant og naturlig hun har den ene hånden i lommen på strikkejakken. Han har lyst til å gå bort for å se ansiktet på nært hold og få det bekreftet, men han våger ikke. Mens han står der og grubler ubesluttsomt, kommer jenta med fletten ut av butikken, og så tar de samme vei tilbake, forbi delikatesseforretningen der Max nettopp har søkt tilflukt i all hast. Derfra ser han kvinnen med hatten, observerer profilen hennes og mener han er helt sikker. Honningfargede øyne, fastslår han med en gysning. Nesten flytende. Og på samme varsomme måte og på betryggende avstand følger han etter dem tilbake til Piazza Tasso og porten til hotell Vittoria. Han så henne igjen neste dag på livbåtdekket. Og det var tilfeldig, for ingen av dem burde være der. I likhet med resten av de ansatte på «Cap Polonio» som ikke var sjømenn, hadde ikke Max Costa lov til å oppholde seg verken der eller på dekkene til første klasse hvor passasjerene spaserte. For å unngå disse siste som nøt ettermiddagssolen i solsenger av teak og flettverk på styrbord side – dekket på babord var fylt av passasjerer som spilte bowling og shuffleboard eller drev med leirdueskyting – tok Max den lille trappen opp til et annet dekk, der åtte av de seksten livbåtene var festet i kraner og på knekter på hver side av de tre store hvite og røde skorsteinene på atlanterhavskrysseren. Det var et rolig område; en nøytral plass som passasjerene ikke pleide å oppsøke, siden de store livbåtene var stygge og stengte for utsikten. Det eneste stedet hadde å by på, var noen trebenker; idet den mondene danseren passerte mellom en hvitmalt glugge og munningen til et 26

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35178) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 20. mars 2015 - 14:43 (side 27 av 505) NOT PRINT READY!

av de store ventilasjonsrørene som førte frisk luft inn i båtens indre, kjente han igjen kvinnen han hadde danset med kvelden i forveien. Hun satt der på en av trebenkene. Det var en klar, vindstille dag, og temperaturen var behagelig for denne tiden av året. Max hadde verken hatt, hansker eller stokk – han gikk i en grå dress med vest, skjorte med myk krage og et strikkeslips – så da han gikk forbi kvinnen, nøyde han seg med et høflig nikk. Hun var iført en elegant kashadrakt: trekvart jakke og rett plisséskjørt. Hun leste en bok som hun lot hvile i fanget, og da han passerte foran henne og stengte for solen et øyeblikk, løftet hun ansiktet som filthatten med smal brem gjorde mer ovalt, og festet blikket på ham. Det var kanskje det korte glimtet av gjenkjennelse Max syntes å spore hos henne, som fikk ham til å stanse opp og utvise den høfligheten som omstendighetene og posisjonen til hver av dem om bord tilsa. «God dag,» sa han. Blikket hennes var allerede på vei mot boken igjen, men hun svarte med nok et taust blikk og et svakt nikk. «Jeg er …» begynte han, men følte seg plutselig klønete. Usikker på terrenget han beveget seg i, og han angret på at han hadde henvendt seg til henne. «Ja,» svarte hun rolig. «Herren fra i går kveld.» Hun sa herren og ikke danseren, noe han satte pris på. «Jeg vet ikke om jeg sa det,» bemerket han, «men De danser vidunderlig.» «De sa det.» Nå vendte hun tilbake til boken. En roman, så han da han kikket på omslaget som hun hadde snudd i fanget: Los cuatro jinetes del Apocalipsis av Vicente Blasco Ibáñez. «Adjø. Og god lesning.» «Takk.» 27