Trekkspill-tvillingene by Gyldendal Norsk Forlag

Levi Henriksen

Trekkspill-tvillingene

Andre bøker av Levi Henriksen på Gyldendal Norsk Forlag Feber. Noveller (2002) Ned Ned Ned. Noveller (2003) Snø vil falle over snø som har falt. Roman (2004) Bare mjuke pakker under treet. Noveller (2005) Babylon Badlands. Roman (2006) Den aller siste mohikaner. Lettlestroman (2006)

© Gyldendal Norsk Forlag – Gyldendal Barn & Ungdom 2007 Sats: Gyldendal Barn & Ungdom Trykk og innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2007 Papir: Ensolux Cream 90 g (1,6) ISBN: 978-82-05-37752-3 Utgitt med støtte fra Leser søker bok

1 Det var palmesøndag. Snøen lå råtten. Sofus Bergimellom var alene i bilen. Han passerte bedehuset der lederen var på vei inn i lokalet. Snart ville hender foldes i bønn, gamle røster stemme i sang. «Påskemorgen slukker sorgen.» Skogli var fortsatt søvnig. Lampene lyste blekt på husveggene. Sofus kjørte langs jernbanen. Han savnet togene. En gang pleide de å stoppe her. En forbindelse til resten av verden. De eneste togene som stoppet nå, var de som sporet av. Heldigvis var det lenge siden sist. Men han husket han var med faren på jobb. Det var midt på sommeren. Sofus var sju. Faren jobbet i grustaket, spadde grus på ei godsvogn.

Noen hadde penset toget inn på feil spor. Toget buktet seg som en slange og pløyde av skinnene i en sky av støv. Arbeiderne løp for livet, noen oppover veggen i grustaket. Disse minnene fikk Sofus til å tenke på Bibelen. På syndefloden. På Noah. Menneskene som klatret for livet da flodbølgen kom. Han svingte av ved Flyktning-sjøen. Kjørte veien som delte grustaket i to. Det lå der som et månekrater. Sofus var ingen romantiker, men det var noe med lyset i dag, noe med følelsen av å være våken før alle andre. Det fikk ham til å tenke på en annen morgen, en tilsvarende morgen for mange år siden. Han hadde hatt med nykokt kaffe og rundstykker med falukorv. Da hadde ikke Sofus vært alene. Maria fra den andre sida av skogen var så pen. Sammen krabbet de opp på taket av fabrikken.

Så hadde de sittet der og holdt hender, og sett sola bade hele Skogli i lys. Sofus hadde lukket øynene og lovet seg selv at han alltid ville huske dette øyeblikket, at han aldri ville slippe taket i den hånda igjen. Han hadde bare klart å holde halvparten av løftet. Maria hadde gått fra hånd til hånd i bygda. Til slutt la hun skogen bak seg for godt og fant et nytt liv i flatbygdene rundt Mjøsa. Sofus hadde aldri klart å glemme Maria. Egentlig hadde han aldri sluppet taket i henne. Følelsen av hånda hennes i hans ville alltid sitte i ham. Det var noe han kom til å ta med seg i furuboksen. Maria hadde vært den store, den kjærligheten du dør med. Fabrikken var bare et vrak nå. Dørene hang på løse hengsler. Alle vinduene var knust. Sofus krøp ut på det svakt skrådde taket og satte seg med ryggen mot muren.

Innerst ved veggen lå det noen knuste ølflasker. Sofus lurte på hvem det var som hadde gjort det. Fyllehunder, ramp eller noen som han sjøl? Menn som hadde sluppet opp for drømmer å drømme. Sofus hadde aldri kommet seg ut i verden, ikke lenger enn til Kongsvinger og tilbake. Han hadde aldri gjort noe han ville bli husket for, aldri vært på første side i noen avis, bortsett fra da pølsemakeriet gikk konkurs. Etterpå hadde Sofus gått arbeidsledig. De andre han hadde jobbet med, trøstet seg med digre paraboler. Digre tallerkener som skulle sluke mest mulig av verden. Sofus vendte blikket motsatt vei. Om sommeren likte han å sitte i huska i hagen og lese. Det gikk dagevis uten at han snakket med folk.

Sofus satte seg litt bedre til rette på taket og så nedover dalen mot bunnen av grustaket. Han kunne skimte brakka til trekkspill-tvillingene. De var alt oppe og hadde tent i ovnen. Røyken strakte hals som en svane mot himmelen. Trekkspill-tvillingene hadde bodd lenge der nede. Brakka bygde de like etter krigen, uten å søke om tillatelse, selvfølgelig. Tvillingene bare fant seg en plass, en plass de likte seg på, mellom hovedsporet og sidesporet til jernbanen. Sofus var ikke sikker på hvor gamle de var, men et sted midt i 70-årene, kanskje? Han pleide å være innom og spille kort. De eneggede Svartberg-tvillingene var født på hver sin dag, i hvert sitt stjernetegn: væren og tyren. Folk sa det var derfor de aldri klarte å bli enige. De var uenige om det aller meste, bortsett fra hvor sola sto opp. På en god dag kunne de også enes om at jorda var rund.

Væren Mons hadde seilt på Amerika. I flere år gikk han boms på Manhattan. Tyren Per hadde jobbet på saga på Skogli. Han likte overhodet ikke å drikke. Første – og siste gang – han smakte alkohol var på en speiderleir da han var seksten. Etter at Mons kom hjem fra sjøen, elsket han å danse. Han valset seg fram og tilbake over lokale dansegolv. Per, derimot, foretrakk bingo framfor dansing. Klengenavnet fikk de fordi de elsket trekkspill, men selvfølgelig ikke de samme artistene. Per var fullstendig oppslukt i Calle Jularbo. Mons forsvarte Harry Brandelius blindt og havnet ofte i slåsskamper for hans skyld. – Harry Brandelius. «En sjømannsjul på Hawaii», pleide Per å si og riste på hodet. – Det jo bare jåleri. Musikken betyr ingenting! – Brandelius var i hvert ikke kommunist! Mons pleide å skrike når han sa dette. – Tenk å kalle en sang for «Rostoffsky-polka». Jularbo var rødere enn Stalin!

Slik holdt tvillingene det gående, dag ut og dag inn. De nære ting mot de mer eksostiske. Sangen «Avestaforsens brus» mot «I Buenos Aires». By mot land, knyttneve mot knyttneve. «Livet i Finnskogarna» mot «Två rum och kök på Östermalm». Bølgende furutopper mot skumblått hav. «Skogsblommorna» mot «En sjömann går i land». Sofus Bergimellom lo for seg selv da han kjørte ned igjen. De var noen tøffe gamle stabukker. Noe fanget blikket hans borte ved brødrenes brakke. Han vinglet ut mot veikanten før han så hva det var. – Elendige unger, hveste Sofus. Eller kanskje var det ikke unger som sto bak? Enkelte folk hadde alt begynt å drikke inn påsken. Kanskje hadde noen fått en god idé på vei hjem? Uansett var dette virkelig festlig. Skogli på sitt beste: ei utstillingsdokke på toglinja. Var det noe rart togene hadde sluttet å stoppe her?

Sofus Bergimellom svingte inn i grustaket og sjekket klokka. Han hadde fortsatt litt tid. Det var noen minutter til ekspressen mot Stockholm kom. Sofus kjørte Asconaen inn til sida, parkerte der veien svingte bort fra sporet og begynte å småløpe bortover skinnegangen. – Skogli på sitt beste, gjentok han igjen. Voksne folk kunne ikke finne på noe så dumt. Det måtte være de unga til Jensen. De var villere enn en utsultet ulveflokk. Nå kunne Sofus se at dokka var kledd i rutete golfbukser. Hodet var fjernet. Veldig morsomt. En skikkelig makaber spøk. Han tok dokka i armen for å dra den med seg. Først da skjønte han at det røde ikke var ketchup. Ingen dokkemaker i verden klarte å lage så naturtro hud.