Ulveøya by Gyldendal Norsk Forlag

Noen år etterlever hun overlegens råd, men så presser spørsmålet seg frem: Må livet leves på denne måten? Lajla bestiller flybilletter til Canada, reiser alene ut i ødemarka. De neste årene tilbringer hun lange perioder her, på roadtrip blant mennesker som lever utenfor samfunnet i utkantstrøk, eller treffes langs veien: marihuanadyrkere, pelsjegere, cowboyer, hippier, eventyrere og medisinmenn. Hun tilbringer en vinter alene som vaktmester på en isolert og vinterstengt resort. Og overvintrer på egen hånd i en tømmerhytte i et indianerreservat, med grizzlybjørner, ulver og fremmede menn som naboer. Et uskjermet liv.

LAJLA ROLSTAD

En skjermet, rutinemessig tilværelse uten store påkjenninger og følelsesmessige belastninger, er overlegens klare beskjed til Lajla etter den andre, langvarige innleggelsen for depresjon og angst. Medisinering må påregnes.

U L V E Ø Y A

LAJLA ROLSTAD

ULVEØYA

ROMAN

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Stempel Garamond 11/15 pkt. Omslagsdesign: Silvia Morán Kjølstad ISBN 978-82-05-47457-4 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Lajla Rolstad

UlveĂ¸ya Roman

Ă¸ya

Jeg kommer til øya i midten av november, for første gang alene i Canada, ikke for å bo hos noen jeg kjenner. Skal være vaktmester, langt fra folk, passe på en privat eiendom som tilhører en amerikansk familie, de leier den ut som retreat-senter og leirskole på sommeren. Ingen venter meg på flyplassen. Jeg hopper på en buss, sleper med meg sekk og koffert, sover som en død på hotellet jeg har bestilt på nettet på forhånd. Reisen ut til øya tar hele neste dag. Buss, flere ferger, så står jeg på kaia, det er skumring, arbutustrærne skimrer i lyset fra en enslig Toyota-truck. En jente med rødt hår kommer ut. Hun heter Sierra, klemmer hånda mi i sin. Vi laster bagasjen bakpå pickupen og kjører langs den kronglete veien. Etter et kvarters tid tar vi av på en humpete skogsvei, kjører et stykke inn i den mørke sederskogen, parkerer på en liten plass mellom trærne. Herfra må vi gå til fots, sier Sierra, jeg hjelper deg med bagasjen. Hun tar kofferten og går først, viser vei. Skrur på hodelykta, som hun har festet over Pink Floydcapsen. Vi går i stillhet, stien er kantet med østersskjell. Du kan 7

finne veien i mørke, sier Sierra, hvis månen er ute, for østersskallene speiler månelyset. Stien snor seg gjennom skogen, helt ute ved havkanten, et stykke går den langs et stup over sleipe steiner, er nesten ikke synlig. Der borte ligger Lavendeløya, sier hun og peker ut i natta, du kan ikke se den nå, men om sommeren har vannet rundt den farge som lavendel. Ved lavvann kan du vade over, den ligger så nær land. Og Ulveøya, den ligger litt lenger ute. Det er en stor ulveflokk som holder til der, du kommer til å høre dem, kanskje allerede i natt. Det hender de svømmer over fra Ulveøya til øya vår, at de kommer opp på stranda på eiendommen på nattestid, særlig ved lavvann, men du må ikke bli redd, de holder seg stort sett unna mennesker. Jeg kikker vantro på henne. Hun er stresset, går fort, jeg tror ikke hun liker at jeg har kommet. Men da vi er fremme på eiendommen, de spredte tømmerhusene, og vi går inn i kjøkkenhuset, tenner gasslampene på veggen og setter på en kjele med tevann, ser vi hverandre inn i øynene og smiler, og ansiktet hennes mykner. Hun drar hånda gjennom det røde håret. Ansiktet hennes er blekt med et dryss fregner over neseryggen, et ungt ansikt uten det minste spor av sminke. Hun brygger te, vi drikker av store keramikkrus, blir sittende oppe lenge. Du hadde flaks som kom i dag, sier hun, for jeg drar i overimorra, skal være borte en god stund. Så du blir aleine her. Suzanne som er gartner, kommer et par ganger i uka, 8

hun kan forklare deg pliktene dine. Det er om lag ti timers arbeid i uka, du får oppgaver av Suz, og så disponerer du tida di sjøl. Ellers innretter du deg som du sjøl vil her, kan gå mange fine turer, eller hva du har lyst til. Jeg rekker ikke vise deg noe særlig før jeg drar, det er noen helleristninger oppi åsen her, det pleide å være et hellig sted for de innfødte, sier de, akkurat det området her. Det er et spesielt sted, vi er heldige som ikke er så mange her, i fjor tror jeg de var fire vaktmestere. Jeg var stressa da du kom, sier hun, det har vært mye greier i det siste, jeg må bare beklage. Jeg rister på hodet, det er ikke noe å beklage. Jeg liker henne. Jeg kommer tilbake utpå nyåret en gang, fortsetter hun. Om åtte uker, eller kanskje ti. Det kommer vel litt brått på deg, det her, at du skal være helt aleine her ute, får jo ikke introdusert deg for vennene mine heller. Men du kan gå til Sophie’s Café, det er cirka en time å gå herfra, først gjennom skogen, så langs veien, du kan haike om det kjører noen forbi, så blir det jo litt kortere. Det er hyggelig der, han gutten Deer som egentlig skulle bodd her ute sammen med oss to, han som slutta rett før du kom, pleide å hjelpe til der innimellom. Og så får du bare bo som du vil. Kan bo i huset jeg pleier å bo i, mens jeg er borte – det er strøm der, ikke mye, men en leselampe til kvelden og en stikkontakt. Aggregatet står borte ved kontorbygningen, det brummer litt av og til. Ellers får du bare finne ut hvor du vil bo. For det blir bare oss to, frem til våren. Resten av staben stikker innom en gang imellom, men de går alltid tilbake langs stien før det mørkner. Husk å alltid ha med deg hodelykt 9

og helst en ekstra lykt eller ekstra batterier også, for det blir mørkt som i en sekk nå utpå vinteren, og om månen er skjult, ser du ikke hånd for deg. Da må du bli stående, skjønner du, om lykta slukner, ikke gå videre, for du kan gå utfor et sted, eller gå deg vill, det er ikke bra. * Jeg sover alene i Sierras hus. Hun har pakket bilen, kjørt vekk; jeg gikk tilbake på stien, det var stille i skogen. En plutselig stillhet, det er en halvtimes gange til nærmeste nabo, og jeg kjenner dem ikke. Jeg ligger i senga og stirrer ut gjennom et stort vindu i skråtaket. Herfra kan jeg se stjernehimmelen; knust glass strødd utover et svart ark. Ulvene hyler på naboøya, den som kalles Ulveøya. Ved lavvann svømmer de over. * Suz banker på døra mi tidlig om morgenen. Hun er en liten, sprudlende kvinne med et åpent og blidt ansikt, beveger seg uavlatelig, som om hun har et overskudd av energi i kroppen og ikke makter å stå stille et eneste øyeblikk. Hun viser meg rundt på eiendommen: i tillegg til Sierras hus og kjøkkenhuset er det de mange jurtene – runde lerretstelt på treplattformer etter mongolsk modell, badstuhuset, eiernes private hytte med utendørs badekar og dusj på verandaen, kontorbygningen, redskapsskjulet, vaskehuset, båtskjulet, og Rødstruperedet: en sirkelrund tømmerhytte 10

som ligger for seg selv på toppen av en høy klippe. Min viktigste jobb som vaktmester er å fyre opp i samtlige bygninger med jevne mellomrom, for å holde fukt og råte unna. Som takk for at jeg hjelper til med å holde eiendommen i orden, får jeg bo her gratis. Det meste er stengt av for vinteren, vaskehuset fungerer for eksempel ikke, så jeg må bære alt skittentøyet mitt inn til et vaskeri som ligger rett ved Sophie’s, en time frem, en time tilbake. Jeg bestemmer meg der og da for ikke å bruke sengetøy, men kun sove i soveposen. Det er varmtvann on demand i krana i kjøkkenhuset og i badekaret og dusjen utenfor en av hyttene; en propanbrenner varmer opp vannet når man slår på varmtvannskrana. Alt er propandrevet: varmtvann, komfyr, kjøleskap, gasslamper på veggen i kjøkkenhuset. Jeg er for lav til å nå opp til dem, og må klatre opp på kjøkkenbenken for å vri på det lille hjulet, holde en tent fyrstikk inntil: gassblusset tennes med et lite poff. En av pliktene mine er å sjekke trykket i den svære propantanken som ligger et godt stykke bortenfor bygningene, helt nede ved havet. Det regner stort sett hele vinteren her, sier Suz, alt blir fuktig. Du kan ta ved fra alle vedskjulene, fyre opp ved hjelp av avispapir og opptenningsved som du må kappe sjøl, til tynne fliser. Du er sjøl ansvarlig for avispapir forresten, kan hente det på postkontoret om du går tom. Ellers er det mer hagearbeid, raking, nå på høsten, hente sjøgress som har blitt skylt i land på stranda og dekke bedene med den, etter jul blir det å luke og slikt også, og klargjøre bedene. Det står en trillebår utenfor redskaps11

skjulet, så du slipper å bære alt. Det blir jo mye for deg nå som Sierra er borte, du må selvfølgelig ikke føle at du må jobbe mer enn de avtalte timene, men det kan jo fort bli til at du gjør det, og så blir du aleine, er kanskje ikke vant med det … Hun sender meg et spørrende blikk, jeg nikker, sier: Ja, det blir en del, men jeg klarer det fint, det gjør ikke noe om det blir litt ekstra nå i begynnelsen. Jeg er vant til å bo slik som dette, familien min har hytte, det er vanlig i Norge. Så du må ikke være engstelig for meg, dette går fint. Jeg ser at hun slapper av, er lettet, hun smiler. Og det er sant at vi har hytte og at jeg er vant til hytteliv, så hvorfor skal jeg engste Suz med å fortelle henne at jeg sjelden har vært der alene, og da ikke mer enn noen dager i strekk. Vel, det er telefon i kjøkkenhuset og inne i kontorbygningen, sier hun, du må ikke nøle med å ringe om det er noe. Den er bare åpen for lokale samtaler, men det er jo det du trenger. Ingen telefoner hjem til familien i Norge, med andre ord. Idet Suz gjør seg klar til å gå, sier hun: Det står igjen litt mat i matboden, du kan bare forsyne deg, og hvis du finner noe spiselig i hagen, må du bare høste det du kan. Bortsett fra grønnkålen, som kan stå gjennom vinteren, er det meste borte nå, og det som er igjen, er stort sett vissent, men jeg tror det er noe spinat i et av de nederste bedene, og noe regnbuebladbete. Men plukk det nå, før det er for seint. Og ja, om du er ute i hagen og jobber, så må du gjerne tisse der om du må, sånn rundt omkring i buskene, for det 12

holder ulvene unna – lukta av menneske. De kan komme ganske nære, og bare så du veit det: De bruker den samme stien som oss, de er glade i den stien, så ikke bli overraska om du skulle se dem eller finne spor etter dem. Hun trekker på seg lua, i tjukk ull, viser meg radene med redskaper i skjulet – løvrake er det jeg har mest bruk for nå, samt trillebår – så tar hun fatt på veien hjem; over klippene, gjennom skogen. * En hel dag går med til å rense spinat fra hagen. De fleste plantene er visne og døde, men det er noen grønne blader innimellom som jeg plukker og skyller i utekrana bak kjøkkenhuset. De døde plantene går i komposten. Da jeg endelig er ferdig, er jeg stiv i rygg og armer etter det møysommelige arbeidet, men belønningen er tre store poser spinat som jeg putter i fryseboksen i propankjøleskapet. Det er ikke så mye plass i den lille fryseren, men på en av turene til småbåthavna, hvor Sophie’s Café, nærbutikken og bygdehallen ligger, kjøper jeg frossen fisk som jeg kan ha en stund fremover. Tunfisk og laks som er fisket i havet her. Begynner så smått å fylle et par hyller i kjøleskapet, slik at jeg ikke behøver å ta den timelange turen til butikken, og bære varene hjem i sekk på ryggen, fullt så ofte. Sitter på benken utenfor kjøkkenhuset og drikker te i varmen fra sola, som allerede begynner å bli et sjeldent syn. Jeg hogger ved til armene verker, og splitter de rette sederkubbene i tynne, lange fliser: opptenningsved. 13

* Jeg går til Sophie’s Café, følger den svingende stien langs klippene, gjennom skogen, spaserer langs den dårlig vedlikeholdte asfaltveien som går fra fergeleiet og videre innover øya. Noen biler suser forbi, jeg stikker tommelen ut. Får skyss først da det har begynt å regne: en ung mor, vi må rydde leker og bleiepakker ut av setet. Hun slipper meg av utenfor Sophie’s, ved den lave muren. Jeg løper inn, de tunge dråpene hamrer ned. Da jeg bestiller en latte, ser den høye kvinnen med blonde dreadlocks ned til under knærne, overbærende på meg bak bardisken. Kaffemaskina er bust, sier hun, jeg har ikke noe sånn fancy kaffe nå, bare vanlig svart. Jeg spør om hun muligens kunne varme litt melk til meg, på komfyren for eksempel? Hun hever et øyebryn, fnyser og retter på den strikkede lua i rastafarger, skjenker i en svart kaffe til meg. Hvis du vil ha kaffe, er det dette jeg har nå. Det blir halvannen dollar, takk. Jeg rødmer og tipser en halv dollar. Jeg setter meg ved et lite bord i hjørnet, tar frem notatbok og penn. Holder på med et par skriveprosjekter, deriblant en oppfølger til debutromanen min, Nekronauten. Det sitter en hel gjeng ved personalbordet, prater og ler, jeg titter iblant opp, nysgjerrig, men er for sky til å gå bort. Jeg reiser meg og går ut i regnet. Den tynne regnjakka som kostet en hundrings på Felleskjøpet i Østfold, er snart 14

drivende våt. Kommer hjem til de tomme bygningene og fyrer opp i vedovnen i Sierras hus. Barkebillene som bor i veggene, våkner til liv i varmen og kryper over gulvet. Utenfor vinduene, i den våte, grå hagen, faller regnet uopphørlig, i buktende krystalltråder. * Jeg visste ikke at jeg skulle bli helt alene her ute. Før jeg reiste fra Norge, hadde jeg skypet med Deer, som var en av de frivillige vaktmesterne her ute: en kompis av den kanadiske eksen min, Jay. Deer tilbød seg å lære meg å kjøre bil i løpet av vinteren. Han hadde bil med manuelt gir, en sjeldenhet her borte. Jeg kunne lære å seile også, sa han, fortalte meg om Sierra, at han trodde vi kom til å like hverandre veldig godt, og at det kanskje også kom til å bli flere av oss her ute, i alle fall en jente til, en dame han drev og datet. Vi kunne ha fester ute på eiendommen, dra på seilturer og padle kajakk. Jeg har lenge hatt lyst til å lære å padle havkajakk, det hadde vært perfekt å lære her. Har lenge ønsket å lære å seile også. Men dagen før jeg kom, kranglet Deer med ledelsen, pakket snippesken og dro. Og Sierra skal altså være borte i drøye to måneder. Jeg går ned til stranda, bølgene vasker over gråhvite steiner og østersskall og jeg vandrer opp til skuret med utstyr til kajakkene som er stablet inntil hverandre på gressbakken. En av dem er sprukken, en mangler ror. Jeg finner ikke en eneste kajakkåre, og sikkerhetsutstyret, som er påbudt om man vil ut på havet, mangler. Jeg kan altså ikke padle ut 15

alene. Jeg kommer ikke til å lære å seile, å kjøre bil, kommer ikke til å kunne skli gjennom de blågrønne bølgene i en havkajakk, som jeg har drømt om så mange ganger fra rommet mitt hjemme i Norge. Setter meg ned på en rullestein, det begynner å regne, lett, som et flimmer. Jeg er helt alene, jeg kjenner ingen her. Hva gjør jeg her? tenker jeg, og presser hendene hardt mot lårene, for å stoppe skjelvingen. Hva er det egentlig jeg driver med? Bo her alene, hele vinteren, uten engang å kunne ringe hjem, ha ansvar for alle slags praktiske ting jeg ikke vet noe særlig om, jeg som stort sett har sittet med nesa i en bok siden jeg var ti år gammel. Datoen på returbilletten er ikke før om seks måneder, og jeg kommer til å være helt isolert, langt ute i skogen. Hvordan skal jeg klare det? Pusten har begynt å gå fort og overflatisk og jeg lener meg forover, hodet mellom knærne, forsøker å roe ned åndedrettet og puste med magen. Angsten hogger tak i meg. Det er lenge siden det har vært så ille. Overlegens vennlige, men faste blikk: Du vil ikke kunne klare deg uten medisiner, dessverre, det er den mennesketypen du er, en sårbar mennesketype, du vil ha problemer med å takle store påkjenninger, følelsesmessige belastninger, uten å utløse dette igjen, om du ikke går fast på antidepressiva. Vi kaller det en klinisk depresjon, det er alvorlig. Det betyr at hjernen din ikke kan produsere nok av disse stoffene på egen hånd, du har i utgangspunktet en genetisk disposisjon, og så har denne lidelsen blitt utløst av de vanskelighetene du har gått gjennom i livet. Derfor må du fortsette å bruke denne typen medisiner for å kunne 16

fungere tilnærmet normalt, for du mangler disse stoffene, og kroppen kan ikke produsere nok selv. Hva med Tolvonen, sa jeg, den kommer i tillegg, er bare for å sove på. Ja, det får vi se på. Vi brukte jo flere måneder her på sykehuset bare på å få deg til å sove om natten, så langt var det kommet; du spiste jo så å si ikke, heller. Du må ta hensyn til denne sårbarheten, faste rutiner er mest hensiktsmessig, og det er viktig at du skjermer deg selv, får regelmessig søvn, at du ikke utsetter deg selv for store belastninger, stress, skuffelser, slike ting. Forutsigbarhet er viktig for deg, for mennesker med din lidelse. Rutine. Et skjermet liv. Dette er noe du må godta, at lidelsen din medfører visse begrensninger, og det må du forholde deg til om du ikke vil bli syk igjen. Seks måneder innlagt på psykiatrisk for depresjon og angst, og det var andre gangen. Jeg måtte ta en pause i studiene, trekke meg som medredaktør for Bøygen selv om vi var midt i innspurten på et nummer. Følte at jeg sviktet de andre og var for flau til å si det som det var: sa at jeg hadde et eller annet helseproblem, husker ikke lenger hva. Det kom i tillegg, en slags skam. En skam over å være så skjør, ikke fikse å leve, ikke fullføre det jeg hadde tatt på meg. Og så: skammen over ikke å ha mot til å være ærlig om det, å si det som det var. Det er flere år siden nå, flere år siden jeg spylte tablettene ned i do, det var i Spania på en meditasjonsleir. En stund etter utskrivelsen hadde jeg blitt kjent med buddhistisk meditasjon. Det ga meg et annet perspektiv, en annen måte 17

å håndtere de vanskelige følelsene og tankene på. Men jeg var allikevel livredd for å slutte med medisinene. Overlegens stemme satt som et ekko i hodet: troen på at jeg ikke kunne klare meg uten, at jeg ville bli syk igjen. På kurset mediterte vi i timevis hver dag. Jeg var ikke klar over at man ikke burde kombinere den typen medikamenter med intensiv meditasjon, kjente at det skjedde noe med meg, at jeg begynte å lette, miste kontrollen, en kjemisk brusing i blodet. Da tømte jeg pilleboksen, så pillene forsvinne ned i avløpet: hvite, rosa, blå. Plutselig ga jeg slipp på noe, lot noe dypt innenfra komme opp til overflaten og forsvinne, begynte å sove om natta uten å måtte ta tabletter for å klare det. Det har vært vondt mange ganger etter det, men jeg har klart meg, kommet meg gjennom det, beveget meg fremover. Og nå sitter jeg her og kjenner på det igjen, frykten som holder meg i en skruestikke, følelsen av tomhet, av at jeg ikke har noe meningsfullt å leve for. Havet er grått, de grå steinene, klærne mine er kalde og klamme. Men jeg vil ikke, vil ikke ha det sånn. Reiser meg sakte, går opp til kjøkkenhuset og fyrer opp i peisen. * Det er stille her, helt stille. Jeg går fra bygning til bygning og tenner opp i ovnene. Klatrer opp den bratte stien i fjellskråningen, over en nedfallen tømmerstokk, til den øverste jurten, som har utsikt over havet. Den har sitt eget lille vedskjul med egne økser, jeg hogger i vei: noen ganger set18

ter øksa seg fast i en kubbe og jeg bruker lang tid på å få den ut, andre ganger treffer jeg på kanten av kubben så flisene fyker og den velter og jeg må stable den opp igjen og igjen. Inne i det runde lerretsteltet er det en seng snekret av solbleket treverk, redd med hvitt sengetøy og en saueskinnspels, på gulvet er det noen vevde matter, ikke langt unna vedovnen står et bord med et lite propandrevet kokeapparat, noen skuffer og hyller med kokekar og kopper, en gammel hermetikkboks med et par penner og fyrstikkesker i. Jeg synes det er så fint her. Finner frem noe avispapir jeg hadde stappet i lomma og begynner å legge i ovnen. Avispapir, som må brukes med stor nøysomhet, et par strimler papp fra en eggekartong, de lange flisene jeg har spikket, noen tynne pinner: først når det tar ordentlig fyr, legger jeg i mer, bygger et lite bål inne i ovnen, det knitrer og spraker. Jeg sitter på teppet foran ovnen. Det henger en drømmefanger med lange fjær på veggen og jeg sitter og kikker på den, tenker, undrer på hva tiden her vil bringe. * På vei til havna for å handle i nærbutikken, treffer jeg Deer. Han kommer syklende, har vært på postkontoret og hentet de siste brevene sine, har egentlig flyttet fra øya og bor nå på en seilbåt. Det passa ikke så godt for meg å være vaktmester, sier han, men det er fint at du har Sierra der utpå nyåret, hun er jævlig ålreit. Jeg trives best på havet, og så har jeg truffet ei ny dame, på ei av de andre øyene. 19

Han smiler, blunker, og jeg ler, for jeg liker Deer, han har et stødig blikk, er en som ville stille opp om man trengte det. Men ærlig talt, sier han, du må være litt forsiktig, passe på deg sjøl. Alle her er greie, men du må ikke finne på å haike med Phil, han har store psykiske problemer og så nekter han å ta medisinen sin, det er noe alle veit, forsøk å holde avstand til ham om han prøver å bli kjent med deg eller noe, for han er ikke god, veit aldri hva han kan finne på. Han beskriver trucken til Phil, slik at jeg skal kunne gjenkjenne den og unngå å stikke tommelen ut for å be om skyss. Ok? sier han. Jeg nikker, og han klapper meg på skulderen. Det er bra, da ønsker jeg deg lykke til der ute i skauen. Det er et fantastisk sted, et virkelig spesielt sted, og de daglige oppgavene med å kappe ved og jobbe i hagen er jo nesten meditative, litt sånn zen, du veit. Synes du ikke? Og jeg tenker på dette senere, da jeg står og hogger ved, sola har gløttet frem bak skyene og får alt til å skinne, og jeg gjør det slik Deer rådet meg til: ser for meg at jeg hogger, at øksa sklir lett gjennom vedskia, og jeg sikter ikke mot toppen der hogget først vil treffe, jeg sikter mot bunnen, der øksa vil ende når vedskia kløyves helt ned. Jeg lukker øynene og forestiller meg dette, åpner dem og hogger: det synger i veden da den splittes i to. * 20

Jeg lager mat i kjøkkenhuset, bønner, ris og stekt fisk, bærer det over til Sierras hus, sitter på sofaen og spiser mens jeg stirrer ut i mørket. Mitt eget gjenskinn i vinduene. Det kan stå noen rett utenfor og jeg ville ikke ha sett dem. Tenker på det Deer sa, på Phil. Døra til Sierras hus lar seg ikke låse. Jeg går ut i skjulet og finner den skarpeste øksa. Sover med den ved sengekanten. Været slår om og blir kaldt, om morgenen er det isroser på ruta. * Telefonen er død. Et eller annet dyr har tygd over ledningen. En fra sommerstaben kommer for å hjelpe meg, følger ledningen gjennom skogen. Allikevel går det dagevis før jeg igjen kan ringe ut, om det skulle være noe. * Jeg går rundt på eiendommen etter solnedgang, som kommer tidlig på ettermiddagen nå. Lyset fra hodelykta speiler seg i de tomme vinduene, jeg går inn i hus etter hus og fyrer opp. En slags anspenthet, tyngden av mørket rundt meg, ikke alle bygningene har lamper jeg kan tenne, og jeg kneler foran de kalde ovnene og jobber i det blåhvite skjæret fra hodelykta som bare lyser på det jeg ser på mens natta tykner rundt meg. En plutselig lyd, og jeg skvetter voldsomt, men det er bare Hanuman, katten. Han tilhører eierne, de lar ham overvintre her. Det er en av vaktmesterens plikter å mate ham. Hjertet mitt hamrer, og jeg legger 21

hånda over brystet og ler spinkelt: Som du skremte meg, Hanu! Han stirrer på meg med et skeptisk blikk der jeg strever med å få fyr på ovnen. * Jeg går ofte til Sophie’s for å skrive, og det er her jeg treffer Jerrett, som bor ikke så langt fra brygga ved småbåthavna. Han ber meg med på salsakurs som en meksikansk kvinne skal begynne å holde på øya. Blikket hans er vennlig og klart bak de runde brillene, og selv om jeg takker nei, blir vi venner. En dag lager han lunsj til oss på kjøkkenet hjemme hos ham, serverer arme riddere med tjukk gresk yoghurt, bjørnebærsyltetøy, pisket krem og lønnesirup og bacon. Han reparerer båter, fikser alt mulig, på gårdsplassen ligger flere båter og kajakker, sykler, skrap som han har kjøpt for å reparere. Huset er fullt av yoghurtbegre og syltetøyglass som er vasket og sortert, hele stabler av dem, alle skap er fulle, for Jerrett har problemer med å kaste ting, i tilfelle de kan komme til nytte. Han har kilovis med spirulina i fryseren, en kompis har tatt det med til ham fra Hawaii: det er et pulver lagd av blågrønne alger som lever i havet der. Man kan overleve på dette i månedsvis, sier han, hvis samfunnet bryter sammen, for det inneholder alt man trenger av næring, man er ikke avhengig av forsyninger utenfra. Derfor liker han også å ha reservedeler til alt, for alle tilfellers skyld, for hvem vet hva som kan skje, og på den måten er han ikke avhengig av noen. Jeg skal ha en potluck i helga, sier han til meg en dag, du 22

burde komme, det blir masse folk, du blir kjent med dem som bor her. Min første, men ikke siste potluck på øya; middagsselskap hvor alle har med seg noe, et spleiselag. * Den første gangen jeg går hjem i mørket, er etter Jerretts potluck. En jente som heter Lydia har akkurat flyttet inn i den vesle hytta på nabotomta, og festen er egentlig en innflyttingsfest for henne. Det er sånn jeg treffer henne. Hun har hjemmelagde øreringer med turkiser og hanefjær, utvaskete svarte jeans og en svart ermeløs vest. Hun vil vise meg den lille hytta si: vi trasker opp de få meterne på stien fra Jerretts hus. Da hun viser og forklarer hvordan hun måtte ordne brønnen, som var tett da hun kom, klatre ned i den og løfte bøtte etter bøtte med gjørme over hodet og tømme innholdet ut på bakken, ser jeg at hun har ubarberte armhuler. Lydia smiler, løfter armene opp mot taket: tømmer en usynlig bøtte. Og så fjernet jeg mosen fra taket, sier hun, og malte her inne, veggene. Det er mørkt nå, på kveldstid, bare én lampe i rommet, en naken elektrisk pære uten skjerm, men senere ser jeg den kjølige mosefargen på veggene og de spiralformede mønstrene som gjentas i kunsten hennes, i maleriene av den snakkende ravnen, av hunden som er begravd i en slags livmor under jorda og lunden med aspetrær på West Redonda, grå og spøkelsesaktig, den bleke kvinnen og barnet driver som skygger mellom stammene. 23

Jeg vet ikke da at hun kommer til å bli venninnen min, at jeg vil bli uendelig glad i henne, at vi skal drive kafeen sammen i to uker mens Reggie er på Jamaica og gifter seg. Jeg vet ikke at jeg kommer til å skrive korte tekster til maleriene hennes og sove i overkøya etter dansen på lokalet og at hunden hennes, Sundance, en trekkhund fra Yukon, skal hoppe opp på meg midt på natta så Lydia og jeg begynner å fnise som småjenter alene på en fredagskveld. Vi går tilbake til Jerretts hus, et steinkast unna. Han har tilberedt det ene av de to rådyrene han kjørte over her om dagen. Han sier han prøvde å unngå det, begge gangene, selv om han hadde rifla klar bak på lasteplanet, og kunne gi dem nådeskuddet. Han har lagd en nydelig saus til det møre kjøttet, jeg spiser en bit av rådyrhjertet, det er så godt. En fyr som heter Carthy, ruller en røyk til meg, det er ti år siden jeg sluttet, men jeg tar den imot med et skuldertrekk og et smil: er sikker på at jeg ikke kommer til å begynne å røyke igjen. Det er fortsatt november og jeg har akkurat kommet til øya. Det er en fin kveld, fine mennesker. Da jeg går hjem, er jeg til å begynne med ikke redd, selv om det er mørkt, så mørkt at jeg ikke kan se hånd for meg uten hodelykt. De tunge bregnene svaier mykt i brisen, ser fremmede ut i det sviende lyset fra lykta, vifter med bladene som underlige undersjøiske vekster i havstrømmen. Idet jeg når parkeringsplassen mellom trærne, hvor Sierra parkerte pickupen sin da vi kom fra ferga, ser jeg et enslig gult øye stirre på meg fra den beksvarte skogen. Det er en ulv. For jeg vet at hjorteøyet er kjølig og hvitt, 24

nesten blått, som en vintermåne. Ulvens øye har et gult skjær, som et trafikklys, en advarsel mellom stopp og gå: man nøler, usikker. Den smidige, nesten lydløse bevegelsen idet den kommer nærmere, ikke en kvist knekker, ikke et løv rasler, men nærværet følger meg idet jeg går langs stien. Jeg plukker opp en kjepp fra bakken, kjenner hjertet banke fortere, det er ingen som venter på meg hjemme, jeg er alene med ulven. En av jentene som var vaktmester før meg, traff en flokk med tolv gråbein midt på natta, hun snudde og gikk tilbake samme vei, overnattet hos naboen, men det er like langt frem som tilbake nå og ulven er bak meg. Jeg mister nesten pusten, det hamrer i strupen, snurper seg sammen, gjør vondt, panikken får meg nesten til å snuble. Så stanser jeg brått, blir stående stille. Den plutselige roen jeg føler, kommer helt overraskende på meg. Jeg er ikke redd lenger. Jeg kan nesten føle ulven bak meg, den er nysgjerrig, jeg begynner å snakke til den, slik Jay en gang lærte meg å snakke til bjørnene som kom for nær campen vår. Jeg kjenner meg skjerpet og sterk, legger plutselig merke til alt rundt meg, hver eneste stein på stien, de frosne øynene til et ekorn som sitter urørlig på en grein og stirrer på meg, jeg er mer levende i dette øyeblikket enn jeg noen gang kunne vært uten dette tause kompaniskapet med en vill skapning, en uforutsigbar skapning, en senete og sterk og vakker skapning med tenner og klør. Hjertet mitt slår og slår, men jeg hører ikke lyden lenger, alt stilner, jeg hører bare den susende brisen, de nesten umerkelige bølgeslagene mot stranda på bunnen av skråningen, og jeg går med lette skritt gjennom denne stillheten nesten som 25

en dans, og jeg smiler. Jeg holder fortsatt hardt rundt kjeppen, men etter dette er jeg aldri igjen redd for å treffe dyr på stien om natta, ikke ulv, ikke fjellpuma, ikke bjørn. Det eneste jeg er redd for etter dette, er mennesker. * Jeg kommer hjem, og døra inn til huset til Sierra står på vidt gap. Den står og slår i vinden, innenfor er det bare et mørkt hull. Hallo, roper jeg. Er det noen her? Jeg har fremdeles ulvekjeppen i neven, klamrer meg fast i den til knokene blir blå. Det er mange som vet at jeg bor her alene, en enslig ung kvinne, frykten kommer tilbake med full kraft. Men det er ingen her. Øksa ligger ovenpå, skjøvet inn under senga. Jeg kikker inn i skap og under senga, slår lampene på. Jeg valgte Sierras hus fordi det er en av de få bygningene med strøm, det er koblet til aggregatet som står og brummer ved siden av verkstedet midt på tomta. Men jeg trives aldri her. I likhet med alle de andre dørene på eiendommen lar døra seg ikke låse, men verre er det at den viser seg å ofte blåse opp; flere ganger kommer jeg hjem til åpen dør. Og barkebillene som kommer ut av veggene når man fyrer i ovnen, plager meg, særlig fordi jeg ikke vil drepe dem, men la dem leve, jeg feier dem forsiktig opp og setter dem ut, håper de tåler kulde, men føler meg skyldig allikevel. Og varmen varer aldri, det er store vinduer i hele først etasje, de gir sikkert en fantastisk utsikt om sommeren, men nå på vinteren blir varmen sugd rett ut. På frostnetter våkner jeg av at jeg fryser, og må legge to dundyner oppå soveposen 26

min. Men det er altså strøm her, og elektrisk lys: en lampe i første etasje og en i andre, jeg kan ha leselys og plugge inn pc-en min. Noen ganger når været er bra, har jeg nettilgang og kan streame musikk på YouTube. Det skjer ikke ofte, men når det skjer, blir jeg så glad, danser og synger, ingen kan se eller høre meg her, det er bare mitt eget speilbilde i vinduene og den mørke skogen utenfor. Om sommeren er det vann her, vann i krana og til og med varmt vann i dusjen, men nå i vintersesongen er det stengt av. Jeg må bade i et utendørs badekar eller gå bort til kjøkkenhuset og fylle varmtvann i den store kjelen, bære det bort til Sierras hus, vaske håret mitt i et vaskevannsfat på gulvet. Jeg er naken til midjen, håret mitt drypper, de små barkebillene kryper rundt på gulvet ved siden av meg, det er en av de få kveldene jeg kan høre på musikk og jeg er fullstendig lykkelig, kjenner varmen av vannet, såpeskummet mellom fingrene, huden min skinner i det flakkende lyset og vanndråpene trommer mot kanten på fatet, det spraker og smeller i ovnen og jeg nynner svakt for meg selv, jeg bor i et lite hus midt i svarte skogen, jeg er helt alene her, men det føles ikke sånn, jeg kan gå ut på verandaen og se månen og stjernene helt klart, puste inn den iskalde lufta som smaker av kvae og snø som vil komme, høre ulvene hyle rett over den grunne bukta, de smatrende ekornene løper ut på stien, kikker på meg med hodet på skrå, og ørnene skriker, den enslige tranen balanserer på ett bein i dammen utenfor huset mitt, gråkledd og stiv som en gammel mann.

LAJLA ROLSTAD

U L V E Ø Y A

LAJLA ROLSTAD

ULVEØYA

ROMAN