INNHOLD Fagkonsulentens forord 10 Forord 11 Innledning 13 rapphøne 29 fasan 32 spurvehauk 39 hønsehauk 44 musvåk 51 bydue 55 ringdue 63 skogdue 71 tyrkerdue 75 flaggspett 79 dvergspett 86 grønnspett 91 gråspett 97 svartspett 101 sidensvans 107 jernspurv 114
Vinterfugler Materie.indd 6-7
gjerdesmett 117
trekryper 192
rødstrupe 119
spettmeis 195
svarttrost 125 gråtrost 132 rødvingetrost 138
nøtteskrike 201 lavskrike 205 skjære 209 nøttekråke 213 kaie 219 kornkråke 223 kråke 228 ravn 237
munk 140 fuglekonge 143 stjertmeis 145 blåmeis 149 kjøttmeis 156 svartmeis 168 toppmeis 173 løvmeis 176 granmeis 182 lappmeis 190
stær 243 gråspurv 249 pilfink 257 bokfink 261 bjørkefink 267
grønnfink 273 stillits 285 grønnsisik 289 tornirisk 295 bergirisk 296 gråsisik 299 polarsisik 304 konglebit 306 dompap 313 kjernebiter 320 snøspurv 328 gulspurv 331 kornspurv 336 Norsk litteratur 338 Litteratur 339 Register 340
12.05.2016 15.42
INNHOLD Fagkonsulentens forord 10 Forord 11 Innledning 13 rapphøne 29 fasan 32 spurvehauk 39 hønsehauk 44 musvåk 51 bydue 55 ringdue 63 skogdue 71 tyrkerdue 75 flaggspett 79 dvergspett 86 grønnspett 91 gråspett 97 svartspett 101 sidensvans 107 jernspurv 114
Vinterfugler Materie.indd 6-7
gjerdesmett 117
trekryper 192
rødstrupe 119
spettmeis 195
svarttrost 125 gråtrost 132 rødvingetrost 138
nøtteskrike 201 lavskrike 205 skjære 209 nøttekråke 213 kaie 219 kornkråke 223 kråke 228 ravn 237
munk 140 fuglekonge 143 stjertmeis 145 blåmeis 149 kjøttmeis 156 svartmeis 168 toppmeis 173 løvmeis 176 granmeis 182 lappmeis 190
stær 243 gråspurv 249 pilfink 257 bokfink 261 bjørkefink 267
grønnfink 273 stillits 285 grønnsisik 289 tornirisk 295 bergirisk 296 gråsisik 299 polarsisik 304 konglebit 306 dompap 313 kjernebiter 320 snøspurv 328 gulspurv 331 kornspurv 336 Norsk litteratur 338 Litteratur 339 Register 340
12.05.2016 15.42
KJØT TMEIS Parus major
for meg som kunstner er kjøttmeisen et paradoks; fargesterk og kontrastfylt samtidig som den på et vidunderlig vis sammenfaller med sine omgivelser. Når jeg, slik jeg ofte gjør, skisserer kjøttmeisen og fyller ut fargene i akvarell, føles den nærmest eksotisk med papegøyelignende farger. Gult, grønt og blått toppet med svart og hvitt; den lyser fra papiret. Når jeg ved en annen anledning kan betrakte en fugl som stillferdig bearbeider et solsikkefrø i treet utenfor vinduet mitt, kan den gule fargen gli helt i ett med nyansene på løvtrærnes grener. De svulmende, hengende hasselraklene har samme neapelgule tone som brystet, og de gråblå og grønne nyansene er temmelig nær de ulike lavene og mosene på grenverket. Det svarthvite hodet blir fikseringspunktet som stadig vekk viser hvor fuglen befinner seg i grenverket, mens kroppen lett forsvinner mot bakgrunnen. Den gule fargen er alltid vanskelig å fange; sterk og samtidig følsom for hvordan lyset faller. Da jeg som barn satt og tegnet kjøttmeiser, husker jeg at det var det svarte hodet med de hvite kinnene som jeg slet med, og sånn er det fremdeles. Kjøttmeisen er så velkjent, så typisk, og samtidig hviler hele fuglens karakter og uttrykk på at man får riktig perspektiv og rette proporsjoner på hodets tegning.
Større nebb om våren Kjøttmeisen er en stor meis. Når den henger på en talgbolle sammen med en blåmeis, ser den tretti prosent større ut, og med lengre og bredere stjert. Man kan ganske enkelt skille kjønnene fra hverandre ved å legge merke til det svarte båndet over brystet og magen. Hannen har et bredt, svart brystbånd som smalner av i et belte og så vider seg
156
Vinterfugler Materie.indd 156-157
12.05.2016 15.43
24.1.2015 Kjøttmeis hunn nedtonet vingebånd uten lysende hvit tone, ikke noe blått
hunn med grå isse og «grumsete» bryst
uvanlig bredbåndet hunn
hunner
kjøttmeis, gammel hann fargerik, mangefarget, blå innslag
gulfargen på nakke og rygg gjenspeiler fargen på brystet
kjøttmeishann med lys bakre flanke, tenderer mot kaldt hvitt
hanner
hann europaea
hann asiatica
SPET TMEIS Sitta europaea
hann europaea
hann asiatica
en spesiell fugl som vekker oppmerksomhet når den farer inn mot frøautomaten, ubeskjeden på grensen til bøllete, bevegelig i alle retninger og kjent for å klatre nedover med hodet først, alltid på spranget. Den har en vakker gråblå tone over ryggen og issen, hvitaktig bryst og det svarte båndet gjennom øyet som forsetter nedover halsen, noe som gir den mye karakter. Den ser tøff ut. Vinterstid livnærer den seg av frø og nøtter; først og fremst hasselnøtter og eikenøtter. Ved en matplass er det som oftest et stasjonært par som kommer med stor regelmessighet og henter skjeppa full av solsikkefrø og nøtter. Til tross for sin spesifikke tilpasning til treklatring i alle retninger hopper den sorgløst rundt på bakken og leter etter nedfalne nøtter eller frø. Disse transporteres så bort en kortere strekning og gjemmes i barken på fortrinnsvis et eike tre. En bestand av større eiker med grov bark er hva spettmeisen helst foretrekker, men alle trær med sprekker eller hull passer bra. Hvis spettmeisen skal åpne en hasselnøtt, kiler den fast nøtta og bearbeider den med nebbet sittende opp ned. Den påtreffes også i blandingsskog og mer sjelden i bartredominerte s koger – øst i Sibir er det lerketre og sembrafuru som står for basisføden. Når spettmeisen fôrer opp ungene sine, er det vanligvis insekter og edderkopper som er byttedyr. I Norge ses spettmeisen ofte i byparker eller større hager. Den er lite sky og besøker ofte fuglebrett vinterstid. Da jager den bort mindre fugler mens den selv plukker med seg solsikkefrø, etter først å ha kastet frø rundt i alle retninger. Spettmeisen har hatt en positiv utvikling de siste tretti årene. Årsaken er ikke klarlagt, men kanskje skyldes det at vi har mildere vintrer nå sammenlignet med de kalde tiårene midt på 1900-tallet. I Norge anslår Norsk Ornitologisk Forening at det hekker mellom 64 000 og 145 000 par.
195
Vinterfugler Materie.indd 194-195
12.05.2016 15.43
DOMPAP Pyrrhula pyrrhula
da jeg gikk i barnehagen , måtte alle male en trelysestake som vi skulle ta med hjem til første søndag i advent – det var iallfall meningen. Jeg kom hjem med seks mellomgrå lysestaker dekorert med en vinterbusk overstrødd med rødmagete dompaper. Min mor elsket dompapen, et minne om hennes barndoms vintrer i Jämtland. Dompapen virker som om den alltid har vært et symbol på jula, kanskje ikke spesielt overraskende med tanke på den varmt røde magen og matchende grå ryggen. Den virker ganske enkelt som skapt for å bli en juledekorasjon. Vanligvis er det også akkurat når kulda slår til og snøen legger seg dyp i skogen, at den kommer fram til maten vi har lagt ut. Dompapen kommer gjerne blant de mest ti sette fugleartene på listen som Norsk Ornitologisk Forening utarbeider etter hagefugltelling i januar hvert år. Den liker granskog, og de høyeste tetthetene i Norges fins på Østlandet og i Trøndelags-fylkene. Norsk hekkebestand ble i 2015 estimert til mellom 100 000 og 200 000 par. Forekomsten kan variere mye fra år til år. Ved fuglebrettet har den en forkjærlighet for hampefrø, men den kan vinteren igjennom leve av knopper fra løvtrær og også gran. Det virker som om den har en viss svakhet for knoppene på frukttrærne, noe som ikke alltid verdsettes av fruktdyrkere. Den er ofte å se i syrinen.
Den røde fargen Det er noe magisk med dompapens røde farge. Jeg klarer aldri å forstå om det er hele fuglens karakter, kontrasten til det hvite, grå og svarte eller en iboende egenskap i fargen og materialene som gir den dens vidunderlige skjønnhet. Iblant virker den nesten lysende lyserød, blank
313
gammel hann
Dompapen er knapt kjent for sangen sin. Den pleier å dra til skogs eller iallfall bli mer anonym i april, når alle vårfuglene plutselig fyller skogen med sin sang. Men dompapen sitter ikke sjelden og småsynger inntil en fôringsplass. Sangen er småpratende med fine plystretoner og litt halvkvalte, sirlige toner. Det mange gjenkjenner og forbinder med arten, er den myke, plystrende lokketonen, «djuh» eller «djyp». Ofte hører man to forskjellige toner, og jeg undrer iblant om det er samme individ eller et par som plystrer mot hverandre. Det hender iblant at dompaper med et annerledes toneleie i lokkelåten opptrer på våre breddegrader. Trolig stammer disse fuglene fra mer østlige områder. De har en mer langtrukket plystring med en trompeterende tone, som en leketrompet, helt annerledes enn den myke plystringen som vi er vant til. Dompapen hekker i et bredt belte langs hele det euroasiatiske kontinentet og helt til Japan. Lengst i øst har hannen bare rødt på kinnet, eller rosa. Buk og bryst er grå. Det er vanskelig å tenke seg en dompaphann uten det røde brystet.
ung hunn