Vinterstengt by Gyldendal Norsk Forlag

Rygg: ?? mm

POLITIFØRSTEBETJENT TJENTWILLIAM WILLIAMWISTING WISTINGHAR HARSE SET T TGROTE GROTESKE SKEDRAP DRAPFØR, FØR,MEN MEN POLITIFØRSTEBE DESPERA SPERAS SJONEN JONENHAN HANER ERVITNE VITNETIL TILI ISTAVERN STAVERNDENNE DENNEHØSTEN, HØSTEN,ER ERNY NYFOR FORHAM. HAM. DE

«Deneneste enesteene eneføyer føyerseg seginn inni rekken i rekkenavavdet detsom «Den nå er fire forbilledlige krimromaner.» nåsom er fire forbilledlige krimromaner.» KURTHANSSEN, HANSSEN,DAGBL DAGBL ADET KURT ADET

«Knallbrafra fraHorst.» Horst.» «Knallbra TERJESTEML STEML AND,AFTENPOSTEN AFTENPOSTEN TERJE AND,

«...enensolid solidogogskikkelig skikkeligkriminalroman kriminalroman...... «... hvordet detfaktisk faktiskskjer skjernoe noehelt heltfram framtiltilsiste sisteside.» side.» hvor KURTHANSSEN, HANSSEN,DAGBL DAGBL ADET KURT ADET

TURIDL ARSEN, L ARSEN,DAGSAVISEN DAGSAVISEN TURID

OMFELICIA FELICIAFORSVANT FORSVANT(2005): (2005): OM

PolitiførstebetjentWilliam WilliamWisting Wistinghar harsett settgroteske groteskedrap drapfør. før.Men Men Politiførstebetjent desperasjonenhan hanerervitne vitnetiltili iStavern Staverndenne dennehøsten, høsten,ererny nyfor forham. ham. desperasjonen Somom omnoen noenhar haralt altååvinne, vinne,og ogveldig veldiglite liteååtape. tape.Derfor Derforererdet detmot mot Som hansvilje viljeatatdatteren datterenLine Lineslår slårseg segned nedpå påen enhytte hytteute utei ihavgapet. havgapet. hans Uroenblir blirikke ikkemindre mindreetter etterhvert hvertsom somde definner finnerflere flereille illetilredte tilredtelik liki i Uroen denforlatte forlatteskjærgården. skjærgården.Og Ogfra frahimmelen himmelenfaller fallerdet detdøde dødefugler. fugler. den

VVIINNTTEERRSSTTEENNGGTT

«...boken bokenbyr byrpåpåetetmeget megetvelutviklet, velutviklet,endog endog «... sofistikertplott. plott.Her Herkommer kommeroverraskelsene overraskelsenetett tett sofistikert somhagl.» hagl.» som AFTENPOSTEN AFTENPOSTEN

«...bra braspenningskurve spenningskurveogogtemperatur.» temperatur.» «... VGVG 9 9 7 78 88 82 20 05 5 4 41 16 65 56 67 7 SIG DEDE SIG N :NK: UK LUSLESTEHT H& &C OC O

VV II N N TT EE R R SS TT EE N NG G TT

«Ensolid, solid,ujålete ujåleteogogsvært sværtspennende spennendepolitipoliti«En roman.» roman.»

Høsttåkaligger liggertett tettover overkystlandskapet, kystlandskapet,og oghyttene hyttenestår stårmed med Høsttåka blindevinduer vinduermot motden denblygrå blygråsjøen. sjøen.Ove OveBakkerud Bakkerudskal skalha haen ensiste siste blinde rolighelg helgpå påsommerstedet sommerstedetfør førvinterstengningen. vinterstengningen.Men Menhan hankommer kommer rolig fremtiltilen enhytte hyttei ikaos, kaos,herjet herjetav avinnbruddstyver. innbruddstyver.Og Ogpå pånabohytta: nabohytta: frem enmann mannmishandlet mishandlettiltildøde. døde. en

HORST

OMNÅR NÅRHAVET HAVETSTILNER STILNER(2006): (2006): OM

HANSOLOL L AHLUM HANS AVAVL AHLUM

F O T O : C H R I STI A N E LG V I N F O T O : C H R I STI A N E LG V I N

TERJESTEML STEML AND,AFTENPOSTEN AFTENPOSTEN TERJE AND,

«Åskrive skriverealistisk realistiskpolitikrim politikrimfra frasamtiden samtidenererblitt blitten enøvelse øvelsesom som «Å kreverstadig stadigstørre størrekriminologiske kriminologiskeekspertkunnskaper. ekspertkunnskaper.Det Deterer krever sliksett settnaturlig naturligatatpolitisjefen politisjefenJørn JørnLier LierHorst Horstererblitt blittNorges Norges slik fremsteforfatter forfatteri iden denkrimsjangeren» krimsjangeren» fremste

JJ Ø ØR RN N LL II EE R R

OMDEN DENENESTE ENESTEENE ENE(2007): (2007): OM «JørnLier LierHorst Horsthar harigjen igjenskrevet skrevetenenutmerket utmerket «Jørn kriminalroman.» kriminalroman.»

JØRNLIER LIERHORST HORST(f.(f.1970 1970i Bamble) i Bamble) JØRN arbeidersom sometterforskningsleder etterforskningslederved vedVestfold Vestfold arbeider politidistrikt.Han Handebuterte debutertesom somkrimforfatter krimforfatteri i politidistrikt. 2004,ogoghar harutgitt utgittseks sekskriminalromaner kriminalromanermed med 2004, politimannenWilliam WilliamWisting Wistingi hovedrollen. i hovedrollen. politimannen Hanssiste sistekriminalroman, kriminalroman,Bunnfall, Bunnfall,ble ble Hans nominerttiltilRivertonprisen Rivertonpriseni 2010. i 2010. nominert

Anmeldernemener: mener: Anmelderne OMBUNNFALL BUNNFALL(2010): (2010): OM «Strålendekrim krimpåpådypt dyptvann.» vann.» «Strålende MORTENABRAHAMSEN, ABRAHAMSEN,VGVG MORTEN

«Blinkigjen igjenfra fraHorst.» Horst.» «Blink TERJESTEML STEML AND,AFTENPOSTEN AFTENPOSTEN TERJE AND,

OMNATTMANNEN NATTMANNEN(2009): (2009): OM «Nattmannenererenensvært sværtgodt godt «Nattmannen konstruertkrim.» krim.» konstruert MORTENABRAHAMSEN, ABRAHAMSEN,VGVG MORTEN

«Tilhørerkremen kremenavavnorske norskekriminalforfattere kriminalforfattere...... «Tilhører Nokenenutmerket utmerketkriminalroman kriminalromanfra fradenne denne Nok velorienterteforfatteren.» forfatteren.» velorienterte TERJESTEML STEML AND,AFTENPOSTEN AFTENPOSTEN TERJE AND,

JØRN LIER HORST Tidligere utgitt: Nøkkelvitnet. Kriminalroman, 2004 Felicia forsvant. Kriminalroman, 2005 Når havet stilner. Kriminalroman, 2006 Den eneste ene. Kriminalroman, 2007 Kodenavn Hunter: Dobbeltspill (NRK Aktivum) 2008 Kriminalteknikk. Vitenskapsbiblioteket, 2008 Nattmannen. Kriminalroman, 2009 Bunnfall. Kriminalroman, 2010

JĂ¸rn Lier Horst

Vinterstengt Kriminalroman

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Norbook 1,6 Boken er satt med Sabon 10.5/12 pkt. Omslagsdesign: Bjørn Kulseth & Co. ISBN 978-82-05-41656-7

Tåka drev inn fra havet i spredte flak. Den ble liggende som damp over den våte asfalten og laget små glorier rundt gatelyktene. Ove Bakkerud kjørte med én hånd på rattet. Mørket pakket inn landskapet rundt ham. Han likte denne tiden av året; før høstløvet falt. Den siste turen ned til hytta i Stavern, for å spikre lemmer foran vinduene, dra båten på land og stenge for vinteren. Det var noe han så fram til gjennom hele sommeren. Det var hans helg. Selve jobben tok ikke mer enn et par timer på søndag ettermiddag. Resten av tiden var hans. Han senket farten, svingte av fra hovedveien og kjørte inn på den knasende grusen. Lyset fra billyktene gled over nyperosehekken langs kjøreveien fram til parkeringsplassen. Klokka på dashbordet lyste 21:37 før han skrudde av tenninga, gikk ut av bilen og dro inn den friske lukten av salt sjø. Bølgene som slo mot land lød som fjern torden. Regnet hadde gitt seg, og nå kom vinden i skarpe kast og løste opp tåka. Lyskjeglen fra fyret ute på Tvistein sveipte regelmessig inn over land og la igjen et glimmer på de regnvåte svabergene. Han dro jakka tettere rundt seg, gikk bak bilen og løftet posene med matvarer ut fra bagasjerommet. Han gledet seg til blodig biff til kvelds, speilegg og bacon til frokost. Mannfolkmat. Stakk den ledige hånden i lomma for å forsikre seg om at nøkkelen lå der, og begynte på stien opp mot hytta på knausen. En liten stigning, og hele havet lå foran ham. Det 5

var mørkt, men han følte det store utsynet. Det fylte ham alltid med en egen ro. Det hadde bare vært en enkel, rødmalt plankehytte da familien kjøpte den for snart 20 år siden, uisolert og med råteskader. Så snart de hadde fått råd, hadde han revet hele hytta og satt den opp igjen på den gamle grunnmuren. Litt etter litt hadde han og kona skapt sitt eget paradis. Fra de første årene da han brukte all ledig tid til byggearbeidet, var plassen blitt et sted der han kunne senke skuldrene, puste ut, koble av. Et sted der klokka ikke gjaldt, hvor tiden tok sine egne veier, etter vær og vind og forgodtbefinnende. Han satte bæreposene fra seg på skiferhellene foran hytta og fant fram nøklene. Lyset fra fyret traff hytteveggen og forsvant igjen. Ove Bakkerud frøs til og holdt pusten inne. Høyrehånden strammet grepet om nøkkelknippet. Han ble tørr i munnen og kjente gåsehuden bre seg nedover underarmene og i nakken. Lyskjeglen fra fyret sveipte forbi på nytt, som for å bekrefte det han hadde fått et glimt av. Døra stod på gløtt. Karmen var splintret, og låsen lå på bakken. Han kikket seg rundt, men så ikke annet enn mørke. Borte i krattskogen var det en lyd, en grein som knakk. Fra et sted lenger borte hørtes en hund som gjødde. Så ble det stille. Bare vinden som raslet i høstbladene og bølgene som slo mot stranda. Ove Bakkerud tok et par skritt fram, tok tak øverst i dørbladet og trakk døra opp. Så fomlet han seg fram til lysbryteren og tente utelykten og lyset i taket i gangen innenfor. Han og kona hadde snakket om at slikt kunne skje. Han hadde lest i avisene om guttegjenger som brøt seg inn og raserte innbo, og om mer profesjonelle bander som raidet hele hyttefelt på jakt etter verdisaker. Likevel hadde han vondt for å tro det han nå opplevde. Det føltes som en krenkelse av stedet. Deres sted. Det var stua det hadde gått verst utover. Skuffer og skap var åpnet og innholdet lå kastet omkring på gulvet. Knuste glass og tallerkener, og alle sofaputene slengt utover. Alt 6

som var salgbart, var borte. Den nye flatskjermen, musikkanlegget og reiseradioen. Skapet der de oppbevarte vin og brennevin var tomt. Det eneste som stod igjen var en halvtom flaske konjakk. Han bøyde seg ned og plukket opp flaskeskipet som pleide å stå på peishylla, men som nå lå på gulvet med en stor sprekk i glasset. To av mastene på den spinkle seilskuta hadde brukket. Han husket alle timene han hadde sittet og sett på farfarens grove fingre, og hvordan de på mirakuløst vis fikk de små delene til å bli et ekte skip. Øyeblikket da skipet var på plass inne i flaska, og farfaren hadde trukket i trådene som fikk mastene til å reise seg. Stemmen skalv da han ringte politiet og presenterte seg. «Når var du på hytta sist?» ville operatøren vite. «For to uker siden.» «Så innbruddet har skjedd en eller annen gang etter 19. september?» Ove Bakkerud så seg rundt blant tyvenes herjinger. Han følte seg plutselig helt tom. «Vet du om de har vært i flere hytter?» ville politimannen vite. «Nei,» svarte Ove Bakkerud og kikket ut vinduet. Det var lys nede på hytta til Thomas Rønningen. «Jeg har akkurat kommet.» «Vi kan få en patrulje til å komme og se på det i morgen,» fortsatte operatøren fra politiet. «I mellomtiden er det fint om du rører minst mulig.» «I morgen? Men …» «Er du å treffe på dette nummeret slik at vi kan ringe når vi har en ledig bil?» Han åpnet munnen for å protestere, forlange at politiet skulle rykke ut med hunder og åstedsgranskere, men han tidde. Han svelget, takket for hjelpen og avsluttet samtalen. Hvor skulle han begynne? Han gikk ut på kjøkkenet og hentet kost og feiebrett. Så husket han politimannens formaning om å la åstedet stå urørt. Han la det fra seg og ble stående ved vinduet og kikke ned på nabohytta. 7

Han undret seg over at lyset der nede var tent. Thomas Rønningen var ikke ofte her ute på høsten. Med stort talk show hver fredag, hadde han nok å gjøre. Likevel hadde han tatt seg tid til å feire sesongpremiere i august. Da hadde Rønningen og han sittet foran utepeisen med hver sin konjakk, og Rønningen hadde fortalt historier om alt det som foregikk i kulissene både før, under og etter sending. En skygge strøk forbi de store, opplyste stuevinduene der nede. Innbruddstyvene kunne ha vært der også. For alt han visste, var de der fremdeles. Han gikk med raske skritt mot døra og rev med seg lommelykten som stod urørt på sin faste plass. Kanskje ville politiet prioritere annerledes dersom de hørte at Thomas Rønningen også var rammet. Stien ned mot sjøen buktet seg mellom tett kjerr og krokete furutrær med tette greiner. Lykten lyste opp blankslitte trerøtter og rullesteiner, men hindret ikke at han skrapte seg mot barnåler og kvist. Det lyste fra hyttevinduene, men på denne siden var vinduene plassert for høyt på veggen til at han kunne se inn. Han lot lykten vandre over terrenget før han gikk bort mot trappa opp til inngangsdøra. Vinden tok tak i døra og slo den mot verandarekkverket. En intens følelse av uro kom over ham og sendte ilinger nedover nakken og ryggen. Han ble klar over at han ikke hadde noe å forsvare seg med. Lyset fra lykten traff dørkarmen. Den hadde de samme sporene etter innbruddsverktøy som hans egen, men noe var likevel annerledes. Opp etter dørbladet var det flekker av blod.

Det hadde vært en lang dag. William Wisting satt framoverbøyd i sofaen med øynene festet på nøkkelen som lå på bordet foran ham. Den var irret, det var lenge siden den hadde vært i bruk. Så reiste han seg og gikk over stuegulvet. Utenfor lå rester av regnværet i små tette dråper på vindusruta. Nede i Stavern tråklet et utrykningskjøretøy seg gjennom gatene. Blålyset skar seg rytmisk gjennom mørket, og det var umulig å se om det var en politibil eller ambulanse. Han fulgte det med blikket til det forsvant ut Helgeroaveien. Så snudde han seg og fant fram en flaske fra hjørneskapet. Etter hva han kunne se var den spansk. Årstallet 2004 stod i gullfargede bokstaver på etiketten. Det var en flaske han hadde fått etter å ha holdt et foredrag for Handelsforeningen i fjor høst, mente han å huske. Den så dyr ut og hadde sikkert ikke tatt skade av å ligge. Han var glad i vin, men hadde aldri hatt verken tid eller interesse nok til å sette seg inn i druetyper, produsenter, vindistrikter, hva som passet til mat eller hva slags vin som kunne drikkes alene. Det holdt å kjenne igjen en god vin når han smakte på den. «Baron de Oña?» leste han høyt fra etiketten og kikket bort mot sofaen. Suzanne smilte og nikket mot ham. Han smilte tilbake. Hun hadde kommet inn i livet hans for to år siden og tatt en stor plass i det. For en uke siden hadde en vannlekkasje hjemme hos henne gjort dem til samboere. Han hadde ikke sagt det til henne, men han trivdes med å ha henne i huset. 9

Han plukket med seg to glass og kastet et nytt blikk ut vinduet uten å se annet enn sitt eget speilbilde. Et bredt og grovskåret ansikt med mørke øyne. Så snudde han ryggen til, gikk tilbake til sofaen og satte seg inntil Suzanne. På fjernsynet hadde Thomas Rønningen fylt opp sofaen med spennende gjester som hadde ulike innfallsvinkler til et felles tema. Wisting likte programtypen, hvor tung tematikk ble blandet med lett underholdning. Han likte programlederen også. Thomas Rønningen hadde en gutteaktig sjarm og klarte å skape en intim, personlig og trygg atmosfære foran kameralampene. Han hadde gjort seg som etterforsker. Stilte alltid velformulerte og intelligente spørsmål til gjestene, og istedenfor å stille intervjuobjektene sine til veggs med kritiske spørsmål, lirket han avsløringer ut av dem rett og slett ved å la samtalen flyte. Suzanne tok imot glassene og plasserte dem på bordet. Han reiste seg brått igjen og hentet en vinopptrekker. Før han satte seg, kastet han et nytt blikk ut stuevinduet. Nok et utrykningskjøretøy var på vei i samme retning som det forrige. Automatisk kikket han på armbåndsuret og noterte seg hvor mye klokka var: 22.02. «Gratulerer, da,» sa Suzanne og holdt glasset mens han skjenket. «Hva mener du?» «Med hytta,» smilte hun og nikket mot nøkkelen på bordet. Wisting satte seg tilbake i sofaen. Dagen hadde begynt på et advokatkontor i Oslo sammen med onkelen, Georg Wisting. Onkel Georg var 78 år, og hadde brukt mesteparten av sitt voksne liv på å bygge opp et ingeniørfirma med spesialkompetanse på energiøkonomisering. Wisting hadde aldri helt forstått hva det innebar, men visste at onkelen hadde utviklet og patentert utstyr for desinfisering og rensing av vann og luft. Onkel Georg hadde også gjort det til sin livsoppgave å utfordre det etablerte, og hadde en innebygd aversjon mot skatter og avgifter. Det hadde ført til noen runder i 10

rettsapparatet som endte med straffeskatt og betinget fengselsstraff. Møtet på advokatkontoret handlet om Georg Wistings siste vilje. Det handlet om at staten ikke på noen måte skulle tilgodeses etter hans død. Advokaten hadde arv som sitt spesialområde og hadde satt opp en nokså innviklet plan for hvordan onkel Georg skulle disponere formuen før han døde. For Wistings del endte det med at han ble sittende som eier av en hytte på Værvågen utenfor Helgeroa, til en så kunstig lav verdi som lovverket tillot, slik at arveavgiftsgrunnlaget skrumpet inn til et minimum. Det gjorde ham til en holden mann. Ikke for det. Økonomien var ikke noe problem. Han tjente relativt godt, samtidig som jobben strengt tatt ikke ga ham tid til å ha et høyt forbruk. Og så var det de andre pengene. Pengene etter Ingrid. Han og barna hadde fått en millionerstatning da hun døde på oppdrag for Norad i Afrika for fire år siden. Pengene stod på konto og vokste for hver måned. Han hadde ikke orket å røre dem. Han husket tiden da de var nygifte og Ingrid gikk gravid med tvillingene. Regningene hopet seg opp. Det hendte de måtte samle sammen flasker og pante dem når lønnskontoen var tom i slutten av måneden. Nå hadde han sluttet å se på prisene når han handlet inn dagligvarer. Advokaten hadde tilbudt seg å gå gjennom privatøkonomien hans og legge en plan slik at skattebelastningen ble minst mulig. Wisting hadde takket nei. Menneskene på skjermen lo av et eller annet. «Jeg misunner sånne mennesker,» sa Suzanne og nikket mot fjernsynsapparatet. Wisting nikket, selv om han ikke hadde fått med seg hva slags mennesker hun mente. Han likte bare å sitte i sofaen sammen med henne. «Sånne som bare gjør det de har lyst til,» fortsatte hun. «Sånne som tør å satse. Å bryte med det faste og trygge og gjøre noe nytt og spennende i stedet. Sånn som hun Sigrid Heddal.» 11

Wisting kastet et blikk på skjermen. En dame på rundt femti snakket med engasjement om noe hun kalte Safe Horizon. Suzanne kikket på ham. «Tenk, hun er over femti år, forlater en trygg jobb som prosjektleder i næringslivet og reiser til Addis Abeba for å jobbe frivillig med foreldreløse barn. Da har du mot.» Wisting nikket. Han likte denne siden ved Suzanne. «Tommy er også et sånt menneske.» Hun snakket om Lines danske kjæreste. For et år siden hadde Tommy Kvanter sagt opp jobben som stuert på en fabrikktråler, solgt leiligheten sin og flyttet inn hos Wistings datter. Pengene fra salget hadde han investert i et restaurantprosjekt i Oslo sammen med noen kamerater. Wisting var enig i at Tommy var en drømmer. Det var ikke nødvendigvis en egenskap han verdsatte. Etter advokatmøtet tidligere på dagen hadde han og Suzanne spist middag på Tommys restaurant sammen med Line. Det var første gangen Wisting hadde vært der, og han forstod at det dreide seg om mer enn et spisested. Det var et restauranthus i tre etasjer som gikk under navnet Shazam Station, med nattklubb i kjelleren, kaffebar på gatenivå og restaurant i toppetasjen. Tommy hadde ansvar for kjøkkenet og restauranten. Han hadde ikke tatt seg tid til å spise med dem, men sørget for at de fikk en fireretters middag. Maten var god, det var ikke det. Men hvor var alle gjestene en travel fredags ettermiddag? Det var bare en håndfull av bordene som var opptatt, og kelnerne så ut til å ha altfor lite å gjøre. Hvis det var slik hver dag, spøkte det for pengene Tommy hadde lagt i prosjektet. Han hadde aldri riktig forstått hva datteren så i Tommy. Riktignok kunne han være både reflektert og kunnskapsrik, og selv Wisting kunne se hvor sjarmerende han var. Man han stolte rett og slett ikke på ham. Det dreide seg ikke engang om at fyren hadde en tidligere narkotikadom, eller at han kunne være både sta og egoistisk. Wisting syntes bare ikke 12

at han virket som den mannen datteren hans burde satse framtiden på. Noen ganger lurte han på om skepsisen bare skyldtes at Line var datteren hans, men han trodde egentlig ikke det. Og de siste gangene han hadde sett dem sammen, virket det som om Line også hadde begynt å se noen av Tommys svakere sider. Hun irriterte seg stadig over ting han sa og gjorde, og Wisting måtte innrømme at det gledet ham å se at hun ikke var helt ukritisk lenger. «Tør man ikke å ta sjansen på å prøve noe nytt, kan man heller ikke regne med å oppnå noe,» fortsatte Suzanne. «Og hva har man egentlig å tape? Uansett hvor mange ganger man feiler, lærer man noe nytt for hver gang. Og alle erfaringer er verdifulle. Både gode og vonde.» En av gjestene på TV hadde fått et spørsmål han ikke fant svar på med en gang. I stillheten som oppstod kunne Wisting høre lyden av en politisirene langt borte. Han tok glasset fra bordet og ble sittende med det i hånden. «Kunne du tenkt deg å starte en restaurant?» spurte han. «Ja,» svarte hun overrasket og smilte til ham. «Ikke en restaurant akkurat, men kanskje en liten kunstkafé. Livet føles for kort til å ha det sånn jeg har det nå. Være på kontoret hver morgen. Møter, budsjetter, nedskjæringer, prosjekter.» Suzanne var barnevernspedagog og hadde i mange år arbeidet med unge, enslige asylsøkere. De siste årene hadde jobben blitt mer og mer administrativ, og nå satt hun på et kontor uten kontakt med de barna hun ønsket å hjelpe. «Hva skal den hete?» spurte han og satte glasset fra seg uten å ha drukket av det. «Hva mener du?» «Hvis du har drømt om å åpne kafé, har du sikkert tenkt på et navn.» Hun ristet på hodet. «Noe annet en Shazam Station, kanskje?» Hun smilte. «Det er faktisk et morsomt navn.» «Synes du?» 13

«Shazam er et trylleord. Det er persisk. Sesam på norsk. Sesam, sesam.» «Sesam Stasjon?» Hun lo. Ved øynene og munnvikene strålte et fint nett av rynker ut over tinningene og kinnene. De valnøttbrune øynene fanget skinnet fra stearinlysene på bordet. Det ga henne et helt eget, strålende blikk. Wisting strakte seg etter vinglasset, men nådde ikke fram før telefonen ringte. I displayet lyste kontakten som var lagret som OPERA, den interne forkortelsen for politiets operasjonssentral. Han svarte kort. Operatøren som ringte presenterte seg på samme måte. «Det har vært innbrudd i flere hytter ute på Gusland.» Wisting tidde. Han forstod at det ikke var alt. «På en av hyttene er det funnet en død mann.»