Arven

En stor og fargerik slektssaga, en roman om fire

K at h e r i n e w e b b

Katherine Webbs debutroman er en uforglemmelig, handlingsmettet og dramatisk historie som vil bite seg fast lenge etter at siste side er lest.

Forfatterportrett: © Andrew Morris Omslagsillustrasjon: © De Korte / Arcangel Images Design: cabinlondon.co.uk

9

788205 408630

K at h e r i n e W e b b

Katherine Webb er født i 1977 og vokste opp i landlige omgivelser i Hampshire. Hun er utdannet historiker og hadde hatt en lang rekke jobber – blant annet som husholderske for britiske overklassefamilier – da hun flyttet til en hytte på landet og begynte å skrive.

Hun hadde skrevet ferdig seks romaner før forlaget oppdaget Arven. Blant Katherines hobbyer er matlaging, løping og ridning.

En vinterdag like etter bestemorens død vender søstrene Erica og Beth Calcott tilbake til Storton Manor, det store og imponerende godset der de tilbragte idylliske somre som barn. Da Erica begynner å rydde i bestemorens eiendeler, blir hun overstrømmet av minner om barndommen og fetteren Henry, som forsvant sporløst fra godset mange år tidligere.

I årevis har den mystiske forsvinningen kastet mørke skygger over familien.

Erica bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde, slik at fortiden en gang for alle kan bli stedt til hvile og Beth kan finne ro. Men etter hvert trer en ukjent familiehistorie frem – en historie om en ung kvinne, med røtter i New Yorks sosietet og den amerikanske prærien ved århundreskiftet …

A rven

generasjoner kvinner, sannheten de skjuler, løgnene de lever – og de skjulte båndene mellom dem.

rven A

To søstre.

En tragisk familiehemmelighet.

En slektssaga om fortidens løgner.

Arven er en sterk debutroman, en leseopplevelse av de sjeldne – en bok som utforsker temaer som identitet, tap og soning. Men mest av alt er det en roman om to kvinner fra forskjellige generasjoner.

«Dette er en herlig historie som spenner over flere generasjoner, den har elegante løsninger og en overraskende slutt.»

Prima

«Den har alt – et mysterium, intriger, historie og et herlig, gammelt gods.»

Amanda Ross, Radio Times

«En uforglemmelig roman om svik.»

Woman and Home

«Et briljant og altoppslukende drama.»

Good Housekeeping

Originaltittel: The Legacy Copyright © Katherine Webb 2010 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Orion, London 2010 Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook, Falun Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Norbook Cream (1,6) Boken er satt med Minion 11/13.5 pkt.

Omslagsdesigner: Harvey Macaulay/Imperiet Omslagsfoto: Yolande DeKort/Trevillion Images ISBN 978-82-05-40863-0

Katherine Webb

Arven Oversatt fra engelsk av Jan Chr. NĂŚss

Til mamma og pappa

Bare ett annet foto fanger min oppmerksomhet. Det er gammelt og slitt i kantene, motivet er synlig under et hav av fuktskader og falmethet. En ung kvinne, kanskje tidlig i tyveårene, i en høyhalset kjole, håret festet strengt bakover; med et barn i kniplingskjole på fanget, toppen et halvt år gammelt.

En mørkhåret baby med uklart ansikt, spøkelsesaktig, som om den vred på seg akkurat idet bildet ble tatt. Kvinnen er Caroline. Jeg kjenner henne igjen fra andre bilder i huset, selv om hun er yngre på dette bildet enn på de andre. Jeg snur bildet og leser det utviskede stempelet på baksiden: Gilbert Beaufort & Son, New York City, og skrevet for hånd, med blekk som nesten er forsvunnet, 1904.

Men Caroline giftet seg ikke med Henry Calcott, min oldefar, før i 1905, og de mistet en datter før Meredith ble født i 1911. Jeg rynker pannen, holder bildet opp mot lyset og forsøker å se etter andre spor. Caroline stirrer rolig tilbake på meg og holder en beskyttende hånd rundt barnet. Hvor ble det av dette barnet? Hvordan falt det ut av slektstreet vårt?

Prolog 1905

Langsomt kom Caroline til sans og samling igjen. Den numne følelsen i hodet avtok, og i stedet ble hun oppmerksom på et flagrende mylder av tanker, de flakset som fugler i bur og var umulige å gripe tak i. Med ustø bevegelser kom hun seg på føttene. Barnet lå fremdeles på sengen. En kald redsel slikket nedover ryggsøylen hennes. Noe i henne hadde håpet at han ville være vekk, at han på et eller annet vis hadde forsvunnet, eller enda bedre: aldri hadde vært der i det hele tatt. Han hadde slept seg bort til den andre enden av sengen, enda sengeteppet var så glatt og mykt at det var nesten umulig å krabbe på det.

De kraftige nevene klorte til seg store håndfuller av tekstil, og det så ut som om han svømte meget sakte over den store flaten med stokkand-grønn silke. Han hadde vokst seg så stor og sterk. I en annen tid, i et annet liv ville han ha blitt en kriger.

Håret var svart som midnatt. Babyen tittet over sengekanten og snudde seg tilbake mot Caroline. Han lagde en liten lyd, som dah: og selv om det ikke betød noe, skjønte Caroline at det var et spørsmål. Øynene hennes fyltes med tårer, og bena truet med å klappe sammen under henne igjen. Han fantes: 9

Han var her, i soverommet hennes på Storton Manor, og han var blitt sterk nok til å stille henne spørsmål.

Skammen lå rundt henne som en ugjennomtrengelig tåke.

Den var som en røyksky i luften – den visket ut all ting, gjorde det umulig å tenke. Hun ante ikke hva hun skulle foreta seg.

Noen lange minutter passerte, til hun syntes at hun hørte fottrinn i gangen utenfor rommet. Lyden fikk hjertet hennes til å gjøre et hopp, så til syvende og sist var det bare én ting hun visste med sikkerhet, og det var at babyen ikke kunne være der. Ikke på sengen, ikke i hennes rom, ikke i den store herskapsboligen. Det var bare ikke mulig, og verken tjenerne eller ektemannen hennes måtte vite at han noensinne hadde vært der. Kanskje noen blant tjenestepersonalet allerede hadde oppdaget ham, hadde sett eller hørt noe da hun hadde falt om og lå bevisstløs på gulvet. Hun måtte bare be om at det ikke hadde skjedd. Hun hadde ingen som helst anelse om hvor lenge hun hadde sittet der, ute av stand til å tenke fordi hodet var fylt med redsel og sorg. Ikke lenge nok til at barnet gikk lei av å utforske sengen, så kanskje var det ikke så lenge, likevel. Det var fortsatt tid til å handle, og hun hadde ikke noe valg.

Caroline tørket seg i ansiktet, gikk rundt sengen og plukket gutten opp, men hun var for skamfull til å se ham i øynene.

Hun visste at de var svarte, de også. Svarte og ugjennomtrengelige som blekkflekker. Han var mye tyngre enn hun husket ham. Hun la ham ned og kledde av ham alt tøyet, også bleien.

Plaggene var riktignok av grov kvalitet, men hun kunne ikke ta sjansen på at de lot seg spore tilbake til henne. Hun slengte alt sammen i peisen, hvor klærne straks begynte å ryke og stinke i glørne etter formiddagens ild. Så kikket hun rundt seg, midlertidig uviss på neste trekk. Blikket falt på det broderte putetrekket i hodeenden av sengen. Det hadde bilder av gule, 10

sløyfeaktige blomster, utført med fine, presise sting. Lintøyet var glatt og kraftig. Caroline rev puten ut og skjøv den motvillige babyen ned i putetrekket. Det var ømhet i bevegelsene hennes, som om hendene fornemmet hennes kjærlighet for barnet selv om hodet nektet å anerkjenne den. Men hun pakket ikke putetrekket varlig om ham. I stedet brukte hun trekket som en sekk og bar babyen ut slik en krypskytter ville ha båret kaniner. Ansiktet hennes var vått av tårer, de tvang seg frem fra hennes innerste kjerne. Men hun måtte ikke stanse, hun kunne ikke tillate seg å elske ham igjen.

Ute regnet det tungt. Caroline krysset plenen med verkende rygg og en kribling i bakhodet som om alle øynene i huset var rettet mot henne. Straks hun kom inn under trærne og var trygt ute av syne, hev hun etter pusten. Hun holdt så hardt om trekket at knokene hennes var hvite. Inni posen mumlet barnet og rørte urolig på seg, men han skrek ikke. Regnet trakk seg gjennom håret hennes og dryppet fra haken. Men det vil aldri renvaske meg, tenkte hun i stille fortvilelse. Hun visste om en dam. Et kunstig tjern i bortenden av innmarken der eiendommen grenset mot de bølgende åsene, det var opphav til bekken som rant gjennom landsbyen. Det var et dypt og stille, skyggefullt tjern. På en overskyet dag som i dag, var vannet mørkt, fargeløst i det fallende regnet, rede til å skjule enhver hemmelighet som ble kastet ned i det. Hun holdt pusten mens hun så for seg tjernet. Hun ble kald innvendig. Nei, det kan jeg ikke gjøre, ba hun stumt. Det kan jeg ikke. Hun hadde allerede tatt så mye ifra ham.

Hun gikk videre, ikke i retning av tjernet, men vekk fra huset mens hun ba om at en annen mulighet skulle åpenbare seg. Da det så skjedde, ble Caroline så lettet at hun holdt på å ramle sammen. I en grønn lysning der kjerreveien møtte skogen, hadde noen parkert en overdekket vogn. En svart og hvit 11

ponni sto tjoret ved siden av vognen, med rumpa vendt mot været. Tynne røykstrimer steg opp fra en tynn metallpipe på vogntaket. Tatere, tenkte hun, og et desperat håp flammet opp i brystet på henne. De ville finne ham og ta ham med seg. Hun ville aldri se ham igjen, aldri måtte forholde seg til ham. Men noen ville ta seg av ham. Han ville få et liv.

Nå begynte babyen å gråte idet regnet trengte gjennom putetrekket og traff huden hans. Caroline skyndte seg å heise putetrekket på plass over ryggen og gikk gjennom skogen til den andre enden av lysningen, slik at sporet hennes ikke pekte tilbake mot huset. Forhåpentligvis ville det se ut som om noen hadde kommet gående langs stien sørfra og etterlatt barnet.

Hun fant et relativt tørt sted mellom de knudrete røttene til et stort bøketre og la ham fra seg der. Så rygget hun unna mens skrikene hans vokste seg større og mer intense. Ta ham og kom dere av sted, ba hun stille.

Hun snublet bakover i skogen så raskt og stille hun klarte, og babygråten fulgte henne en stund, til den endelig var utenfor hørevidde. Da stanset bena hennes av seg selv. Hun sto og svaiet mens hun vaklet mellom å fortsette og å snu og gå tilbake. Jeg kommer aldri til å høre ham igjen, sa hun til seg selv, men hun følte ingen lettelse da hun sa det. Hun hadde gjort det eneste hun kunne gjøre, men hun kjente en kuldegysning i hjertet, for hun visste at hun aldri ville bli ferdig med dette, nå visste hun at hun aldri ville glemme. Det satt i henne som en svulst, og akkurat som hun ikke kunne vende tilbake, var hun uviss på om hun noensinne ville kunne gå videre, heller.

Hånden hennes la seg over mellomgulvet, der hun visste at det lå et barn i skjul. Hun lot barnet kjenne varmen fra hånden hennes, som om hun ville bevise overfor dette barnet at hun fortsatt levde og hadde følelser, og at hun ville elske det.

Så gikk hun langsomt tilbake mot huset, hvor det noen timer 12

for sent ville gå opp for henne at enda så nøye som hun hadde vært med å fjerne babyens klær, hadde hun etterlatt et fint, brodert putetrekk som han ville bli funnet i. Hun presset ansiktet ned i den nakne puten og forsøkte å viske guttebarnet fra hukommelsen.

En stor og fargerik slektssaga, en roman om fire

K at h e r i n e w e b b

Katherine Webbs debutroman er en uforglemmelig, handlingsmettet og dramatisk historie som vil bite seg fast lenge etter at siste side er lest.

Forfatterportrett: © Andrew Morris Omslagsillustrasjon: © De Korte / Arcangel Images Design: cabinlondon.co.uk

9

788205 408630

K at h e r i n e W e b b

Katherine Webb er født i 1977 og vokste opp i landlige omgivelser i Hampshire. Hun er utdannet historiker og hadde hatt en lang rekke jobber – blant annet som husholderske for britiske overklassefamilier – da hun flyttet til en hytte på landet og begynte å skrive.

Hun hadde skrevet ferdig seks romaner før forlaget oppdaget Arven. Blant Katherines hobbyer er matlaging, løping og ridning.

En vinterdag like etter bestemorens død vender søstrene Erica og Beth Calcott tilbake til Storton Manor, det store og imponerende godset der de tilbragte idylliske somre som barn. Da Erica begynner å rydde i bestemorens eiendeler, blir hun overstrømmet av minner om barndommen og fetteren Henry, som forsvant sporløst fra godset mange år tidligere.

I årevis har den mystiske forsvinningen kastet mørke skygger over familien.

Erica bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde, slik at fortiden en gang for alle kan bli stedt til hvile og Beth kan finne ro. Men etter hvert trer en ukjent familiehistorie frem – en historie om en ung kvinne, med røtter i New Yorks sosietet og den amerikanske prærien ved århundreskiftet …

A rven

generasjoner kvinner, sannheten de skjuler, løgnene de lever – og de skjulte båndene mellom dem.

rven A

To søstre.

En tragisk familiehemmelighet.

En slektssaga om fortidens løgner.

Arven er en sterk debutroman, en leseopplevelse av de sjeldne – en bok som utforsker temaer som identitet, tap og soning. Men mest av alt er det en roman om to kvinner fra forskjellige generasjoner.

«Dette er en herlig historie som spenner over flere generasjoner, den har elegante løsninger og en overraskende slutt.»

Prima

«Den har alt – et mysterium, intriger, historie og et herlig, gammelt gods.»

Amanda Ross, Radio Times

«En uforglemmelig roman om svik.»

Woman and Home

«Et briljant og altoppslukende drama.»

Good Housekeeping