«Svømmeren er velskrevet og full av driv og styrkes av et vel gjennomarbeidet persongalleri …»
Svømmeren er Joakim Zanders første krim og er under utgivelse i 28 land.
Tretti år senere blir den svenske EU-juristen Klara Walldéen oppsøkt av sin tidligere kjæreste, som forsker på krigsforbrytelser. Han er kommet over hemmeligstemplet informasjon som han absolutt ikke burde ha sett, og trenger hennes hjelp. Samtidig, i Brussel, forbereder den arrogante lobbyisten George Lööw seg på å representere en ubehagelig klient med en skjult agenda. Langsomt dras han inn i et dødelig politisk spill der både regler og motspillere er diffuse. Svømmeren er en krim full av spenning og overraskelser, i en verden av skiftende allianser og tvilsomme overenskomster. Men det er også en historie om skyld og oppreisning. Om hvordan man blir formet av sin fortid, og at man ikke kan skjule hvem man er. Trådene veves sammen en stormfull julaften i den svenske skjærgården, der fortiden innhenter nåtiden og alt kommer til overflaten.
Författarfoto: Sofia Runarsdotter Omslagsdesign: Hummingbirds Foto: Love Lannér
«… masse action og full av driv …» DAST Magazine
«Svømmeren er velskrevet og full av driv og styrkes av et vel gjennomarbeidet persongalleri …» Skånska Dagbladet
«… Joakim Zander lykkes i å levendegjøre [historien] med et rikt språk og en klokkeklar dramaturgi.» Dalarnas Tidning
«Intrigen er en elegant kommentar til de siste årenes internasjonale skandaler, fra masseovervåkning og tortur til krigen mot terrorisme.» Jusektidningen
En natt i Damaskus tidlig på 80-tallet må en amerikansk spion forlate sitt nyfødte barn til en usikker skjebne. Det er et svik han ikke klarer å forsone seg med. For å glemme tar han farlige oppdrag i Beirut, Afghanistan og Irak. Alt som kan holde tankene unna.
SVØMMEREN
JOAKIM ZANDER ble født i Stockholm i 1975, men vokste opp i Söderköping. I oppveksten bodde han også i Syria og Israel og ett år i USA som utvekslingsstudent. Etter endt militærtjene-ste i den svenske marinen studerte han jus ved universitetet i Uppsala og tok senere en doktorgrad ved universitetet i Maastricht. Joakim Zander har arbeidet for Europaparlamentet og Europakommisjonen i Brussel. Nå bor han i Lund i Sverige sammen med sin kone og deres to barn.
JOAKIM ZANDER
Skånska Dagbladet
JOAKIM ZANDER
SVØMMEREN
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 4 av 368) NOT PRINT READY!
Originaltittel: Simmaren Copyright © Joakim Zander 2013 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Wahlström & Widstrand 2013 Published by agreement with Ahlander Agency Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Hummingbirds Oversetter Kari Bolstad er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-46241-0 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 3 av 368) NOT PRINT READY!
Joakim Zander
Svømmeren Oversatt fra svensk av Kari Bolstad
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 5 av 368) NOT PRINT READY!
Til Liisa, Milla og Lukas
Around us, the madness of empires continues. jane hirshfield
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 7 av 368) NOT PRINT READY!
Juli 1980 Damaskus, Syria
Hver gang jeg holder deg, er siste gang jeg holder deg. Jeg har visst det siden den første gangen. Og da du kom tilbake, og jeg tok barnet i mine søvnløse armer, så var alt jeg kunne tenke, at dette er siste gang jeg holder det. Du ser på meg, med øyne lutrende som løfter om regn, og jeg vet at du vet. At du har visst det like lenge som jeg. Sviket mitt. Nå, i dette øyeblikk, så nær at vi begge kjenner dets stinkende åndedrett, dets dunkende, uregelmessige hjerterytme. Barnet klynker i vuggen, og du reiser deg, men jeg rekker bort først og løfter det opp. Holder det mot brystet mitt. Kjenner åndedragene, det hamrende hjertet, gjennom det lyseblå teppet din mor har strikket. Barnets hjerte er mitt hjerte. Det finnes ingenting som rettferdiggjør svik mot ens eget blod. Det finnes ingen unnskyldninger eller årsaker. Bare ulike forkledninger å anlegge. Bare varierende nivåer av løgn. Begge deler noe jeg behersker bedre enn noen annen. Det er hinsides hett i byen. Etter to måneders drepende tørke gløder den som lava. Når kvelden endelig kommer, er byen ikke lenger grå eller beige, men gjennomskinnelig, utmattet, uttørket, dirrende som gelé. Ingen tenker klart her. Allting lukter søppel. Søppel, eksos, hvitløk og karve. Men jeg kjenner bare duften av barnet. Jeg lukker øynene og puster dypt inn med nesen trykket mot den nesten hårløse issen. Og barnet er fremdeles varmt. Altfor varmt. Feberen går ikke ned. Du sier at det er tredje dagen. Jeg hører at du roter i skuf7
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 8 av 368) NOT PRINT READY!
fene etter aspirin eller hva som helst. Denne heten. Den gjør oss gale. Vi vet begge at jeg ikke har noe slikt her, i leiligheten min, blendverket mitt. Hvorfor er vi her i det hele tatt? «Gi meg bilnøklene,» sier du. Vifter med hånden, som selgerne i basarene når de ber om penger. Og da jeg nøler: «Gi meg de forbanna, jævla nøklene.» Stemmen en oktav høyere, en nyanse mer desperat. «Men du, vent. Er det ikke bedre at jeg …» begynner jeg. Barnet er helt stille mot skulderen min. Pusten så tynn, nesten umulig å merke. «Og hvordan i helvete skal du komme deg inn på ambassaden? Hva? Du kan vel selv se at vi må ha noe febernedsettende?» Motvillig griper jeg nøkkelknippet i buksene. Mens jeg balanserer barnet mot brystet, mister jeg knippet, og det lander med en dump klirring på marmorgulvet i entreen. Heten demper til og med lydene, tenker jeg. Forsinker dem, bremser dem. Vi bøyer oss samtidig for å plukke opp nøklene. Et øyeblikk streifer fingrene våre hverandre, øynene våre hverandre. Så rykker du til deg knippet og reiser deg opp, forsvinner ut i den ljomende trappeoppgangen. Etterlater bare den dempede lyden av døra som slår igjen bak deg. Jeg står med barnet i den minimale skyggen på balkongen ut mot gaten. Minnet om en bris trekker over ansiktet mitt. Heten gjør det vanskelig å puste. I luften bare stanken av den glødende byen. Hva skjedde med sjasminen? En gang duftet byen av sjasmin. Medaljongen du ga meg før alt ble hete, feber og flukt, svir plutselig mot brystet. Den som har tilhørt mormoren din, moren din. Jeg tenker at jeg skal etterlate den her, at jeg skal legge den på det lille bordet i hallen, det med intarsia av perlemor og rosentre som vi kjøpte sammen i basaren da det var mindre enn en uke siden båndene hadde begynt å vokse. Jeg tenker at jeg ikke har rett til å ta med meg medaljongen. At den ikke lenger tilhører meg. Hvis den noensinne gjorde det. 8
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 9 av 368) NOT PRINT READY!
Jeg vet alt om hvordan man overlever. I byen kan jeg hver eneste gate, hver kafé. Jeg kjenner hver eneste barteprydede antikvitetsbutikkeier med tvilsomme forretningsforbindelser, de skvaldrende matselgerne, gutten som selger te fra den meterhøye samovaren han bærer på ryggen. Jeg har drukket importert whisky med presidenten i røykfylte rom, sammen med ledere for organisasjoner han offisielt avviser. Presidenten kjenner navnet mitt. Ett av navnene mine. Jeg har tatt meg av pengene. Sørget for at de har havnet i de hendene som best tjener interessene jeg er sendt for å tjene. Hvis dere møter meg, snakker jeg språket deres bedre enn dere. Samtidig: Flytt meg til et annet sted. Slipp meg ut i jungelen, på steppen, i lobbyen på Savoy. Gi meg ett minutt. Jeg blir en øgle, et gulnet gresstrå, en nålestripet ung bankier med litt for langt hår og en broket, men privilegert fortid. Jeg kjenner vagt vennene deres fra universitetet, gjennom andre. De husker aldri meg. Dere vet det ikke, men jeg er så uhyre mye bedre enn dere. Jeg forandrer meg raskere. Tilpasser meg bedre. Har løsere konturer og en hardere kjerne. Jeg holder båndene mine korte. Vokser de, så klipper jeg dem over. Og nå? Nå mistet jeg konsentrasjonen og lot dem vokse, lot dem herdes. Blodsbånd. Spillet er evig, men dette partiet er over. Jeg holder barnet tettere mot brystet. Når bildene av død sveiper gjennom synapsene mine, kniper jeg øynene igjen og rister på hodet. Hvisker ubevisst til meg selv. «Nei, nei, nei …» Det oppsvulmede ansiktet i den åpne kloakken ute ved autostradaen til flyplassen. De oppsperrede øynene. Fluene i heten. Fluene. «Nei, nei, nei …» Hvorfor lot jeg ham ikke være? Jeg visste allerede alt. Hvorfor overtalte jeg Firas til enda et møte da sporet allerede var glohett, selvlysende? Men det var for motsigelsesfylt, for vanskelig å tro på. Jeg var nødt til å høre det en gang 9
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 10 av 368) NOT PRINT READY!
til. Se inn i Firas’ nervøse øyne en gang til for å se om noe skjulte seg der inne. Se om det trakk en skygge over ansiktet hans når han motvillig gjentok detaljene en siste gang. Se om de nervøse ticsene var blitt verre eller hadde forsvunnet helt. Alle disse tegnene. Alle de små nyansene. Alt dette som utgjør den nesten umerkelige grensen mellom sannhet og løgn, liv og død. Jeg kniper øynene igjen, rister på hodet, mens angsten, skylden, fosser over meg. Jeg burde ha visst bedre. Og nå er det ingen tid å miste. Bilen er leid av en av kontaktene mine og er parkert rundt hjørnet. Ryggsekken med klær, penger, nye pass venter i bagasjerommet. Fluktveien er aktivert, skrevet med usynlig blekk på innsiden av øyelokkene mine. Det er den eneste løsningen nå. Å bli tåke og siden bare luft. Å bli en del av karve, hvitløk, søppel, eksos. På en god dag kanskje sjasmin. Jeg holder barnet opp foran meg. Det gjør meg lettet at det har dine øyne. Det blir enklere slik. Hva slags menneske er det som forlater sitt eget barn? Selv om det er for å beskytte det? Svik etter svik. Løgn etter løgn. Hvor lenge redder relativiteten et menneskes sjel? Lydene fra gaten. Langsommere, mer motløse i heten. Konturer av trette stemmer som nesten ikke når opp til meg i fjerde etasje. Biler som kryper av sted, uttørket, plaget, over den skoldhete betongen. Og så hakkingen fra en bil der tenningen ikke tar tak. En nøkkel som blir vridd om, men tennpluggene reagerer ikke. Én gang: «Aaaaaaannnnnananananananan.» Jeg beveger meg ut i solen på balkongen mens jeg skjermer barnet, bort til rekkverket. Det er som å gli ned i et altfor varmt bad, svetten renner nedover kinnene, i armhulene, jeg er allerede gjennomvåt på ryggen og brystet. Jeg bøyer meg over rekkverket, lar blikket finne den rustne, gamle grønne Renaulten. Tvers over gaten. Tanker som farer gjennom hodet mitt. At jeg var fornøyd med å finne akkurat denne parkeringsplassen. At jeg tenkte at den kommer til å stå der i 10
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 11 av 368) NOT PRINT READY!
ukevis, månedsvis. At du kanskje til slutt ville finne nøklene og flytte den. At hvorfor skulle du bry deg om bilen? Solreflekser gnistrer i vinduet på førersiden. Men når jeg myser, ser jeg deg. Det vakre blonde håret ditt, flatt og tjafsete av søvnløse netter, vannmangel. Fremoverbøyd, ansiktet forvridd av irritasjon, hodepine, alle tanker som jager rundt, all engstelsen. Jeg tenker at du er det vakreste jeg noensinne har sett. At det er siste gang jeg ser deg. Kniven som blir vridd, rundt og rundt, i hjertet mitt. Du vrir på tenningsnøkkelen igjen: «Aaaaannnnnananananananan.» Det er tegnet. Ett av tegnene. Ett av de tusenvis av tegn jeg har lært å gjenkjenne for å kunne overleve. Og jeg vet at det er for sent, altfor sent. Erkjennelsen jager gjennom meg. Dødsangsten, håpløsheten, skylden, skylden, skylden. Alt i løpet av tiden det tar for en nerve å reagere på smerte. Da eksplosjonen river i stykker trommehinnene mine, ligger jeg allerede på balkonggulvet. Eksplosjonen er ikke dump, ikke dempet av heten. Den er forferdelig, majestetisk. Den er et helt bakkeslag komprimert til ett øyeblikk. Jeg kjenner tusenvis av små, helt lette, helt skarpe partikler dekke meg som aske. Glass og det som kanskje er biter av betongfasaden, biter av metall. Etterpå er det fullkomment stille. Det virker som om jeg ligger under et teppe av glass, et teppe av billig betong, rustent stål. Jeg tenker at jeg må blø. Jeg tenker at hvis jeg tenker, må jeg leve. Jeg tenker at armene er her et sted, at jeg kjenner dem under betongen. Jeg tenker at hva er det jeg holder i, hva er det jeg ligger på? Jeg greier å rulle rundt en halv omgang. Betong og glass som klirrer, rasler rundt meg. Forsiktig beveger jeg meg oppover, reiser meg opp på en albue som later til å svare på signalene fra ryggraden min. Under meg ligger barnet, med hendene mine hardt presset mot ørene sine. Barnet blunker mot meg, puster tynt, febrilt. Ikke engang et glasskår har nådd det.
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 12 av 368) NOT PRINT READY!
8. desember 2013 Uppsala
Mahmoud Shammosh var egentlig ikke paranoid. Tvert imot. Hvis noen hadde spurt, ville han beskrevet seg selv som den rake motsetningen. Rasjonell. Akademisk. Og mer enn noe annet: målbevisst. Mahmoud hadde aldri trodd på utestengningen eller konspirasjonene. Slikt var for tenåringer, jihadister og aluminiumshatter. Han hadde ikke kjempet seg ut av drabantbybetongen og håpløsheten, gjennom alt han hadde opplevd, helt frem til stipendiatstillingen i Uppsala, ved å lete etter unnskyldninger. Var det noe han var sikker på, så var det at den enkleste løsningen i ni av ti tilfeller var den riktige. Paranoia var for tapere. Med et lite rykk fikk han løsnet den rustne Crescenten sin fra sykkelstativet utenfor Carolina Rediviva. En gang for veldig lenge siden hadde den vært lyseblå. Det var bare førsteårsstudentene som hadde fine sykler i Uppsala. Veteranene visste at de ble stjålet den første uken. Mahmouds sykler så ut til å balansere på den hårfine grensen mellom perfekt kamuflasje og fullstendig ubrukelighet. Han tråkket kraftig et par ganger og lot deretter bakken ned mot byen gjøre sitt. Etter snart sju år i Uppsala elsket han fortsatt å fosse nedover Drottninggatan med vinden i ansiktet og kulden som is mot knokene. Mot sin vilje kastet han et blikk over skulderen. Lysene i bakken opp mot biblioteket glødet ensomme og vemodige i det tidlige desembermørket. Ingen fulgte etter ham. Resepsjonen på det juridiske fakultetet ved Gamla torget glitret av julepynt. Juletreet og adventslysene var tent til tross 12
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 13 av 368) NOT PRINT READY!
for at det var søndag, men korridoren i fjerde etasje var mørk og stille. Han låste opp døra til det lille, overlessede kontoret sitt. Han gikk inn, tente skrivebordslampen og skrudde på datamaskinen. Med ryggen mot vinduet satte han seg på stolen og løftet vekk to bøker om privatisering av statsfunksjoner og menneskerettigheter. Snart, hvis alt gikk etter planen, skulle han selv være stolt forfatter av en bok om samme tema. The Privatization of War. Det var tittelen på doktoravhandlingen hans. Boken var bortimot halvferdig. Det han hadde skrevet hittil, var vel egentlig ganske tradisjonelt. Kanskje inneholdt den mer feltarbeid enn det som var vanlig i doktoravhandlinger om jus. Men det var også det som var tanken. Dette var moderne, tverrvitenskapelig. Han hadde intervjuet rundt femti ansatte i forskjellige amerikanske og britiske selskaper i Irak og Afghanistan. Selskaper som utførte de samme funksjonene som hittil bare var blitt utført av det militæret selv, alt fra transport og forsyninger til diverse former for vakttjeneste og til og med rendyrket kamp. Til å begynne med hadde han håpet på et skup, et Abu Ghraib eller et My Lai. Akademikeren som avslører de store, forferdelige forbrytelsene. Og bakgrunnen hans hadde vært en fordel, det visste han. Men han hadde ikke oppdaget noe spektakulært. Bare vært tilstrekkelig god til å kartlegge og katalogisere selskapene og reglene for å få publisert en artikkel i European Journal of International Law og et sammendrag i Dagens Nyheter. Og deretter fulgte et uventet intervju med CNN i Kabul. Det hadde ført til at han plutselig var blitt invitert til internasjonale konferanser og symposier. Det var ikke noe skup, men det var den søte, søte smaken av forestående suksess. Det vil si, helt til e-postmeldingen kom. Med et sukk løftet Mahmoud opp en femti siders tykk papirbunke fra skrivebordet. Det siste kapittelet i avhandlingen hans. Allerede den første siden var fullstendig nedrablet med 13
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 14 av 368) NOT PRINT READY!
kommentarer i rødt. Hans gamle reserveoffiser av en veileder gjennomskuet ethvert forsøk på snarveier han prøvde å ta med materialet sitt. Han kjente hvordan hjertet sank i brystet, og han la bunken fra seg. Først e-posten. Den gamle datamaskinen brummet da Mahmoud prøvde å åpne e-postprogrammet, som om den forsøkte å protestere mot å bli nødt til å arbeide på en søndag. Fakultetets maskinvare var langt fra ny. Det var en statusmarkør. Du kom ikke til dette fakultetet på grunn av de moderne fasilitetene, men for det motsatte: fem hundre års tradisjon. Mahmoud skottet ut i desembermørket utenfor vinduet. Kontoret hans var kanskje lite, men det hadde Uppsalas beste utsikt. I forgrunnen Fyrisån og dette huset som Ingmar Bergman hadde brukt i Fanny og Alexander. Hva var det nå det het? Akademikvarnen? Bak det domkirken og slottet, nesten spøkelsesaktig opplyst i all sin plettfrie, akademiske høyborgerlighet. Mahmoud tenkte nesten aldri på det lenger, men dette var fjernt fra utsikten mot den lille lekeplassen og den smuldrende betongen der han hadde vokst opp. Til slutt ga datamaskinen etter og lot Mahmoud få tak i meldingene sine. Bare én ny, uten tittel. Ikke så rart, han hadde sjekket e-posten på biblioteket for et kvarter siden. Han skulle til å slette den som søppelpost da han reagerte på avsenderadressen. Jagareoo@hotmail.com. Han kjente pulsen øke. Dette var den andre meldingen han hadde fått fra denne adressen. Den første dukket opp da han nettopp hadde kommet tilbake fra den siste reisen til Afghanistan, og var årsaken til de siste ukenes motvillige paranoia. Meldingen var kortfattet, på svensk og åpenbart sendt av en som var på plass i Afghanistan: Shammosh. Jeg så deg bli intervjuet på CNN for et par dager siden. Det later til at du er blitt jævlig seriøs. Er det noen mulighet for at vi kan møtes i Kabul en av de nærmeste dagene? Jeg har informasjon som berører noe vi begge er interessert 14
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 15 av 368) NOT PRINT READY!
i. Vær forsiktig, det finnes noen som holder deg under oppsikt. Vilje, mot og utholdenhet. Den familiære tonen. «Vilje, mot og utholdenhet.» Velkjente ord fra en annen tid. Dette var åpenbart en som kjente ham. Og så slutten. «Det finnes noen som holder deg under oppsikt.» Mahmoud hadde avfeid det. Ledd. Det var så klart en kamerat. En som fleipet. Snart ville han få en ny melding med et «LOL! Gotya!» Deler av bakgrunnen hans var unik i de sosiale sirklene han nå beveget seg i, og var en kilde til spøk hos hans nye venner. Men det kom ikke mer. Og han begynte smått om senn å kikke rundt seg. Bare for å være på den sikre siden. Bare for å, ja, hvorfor ikke? Og allerede samme kveld hadde han sett den. En vanlig Volvo V70. Byråkratgrå. Under en slukket gatelykt utenfor hans lille ettroms i Luthagen. Og samme uke så han den igjen da han kom ut fra studenthelsesenteret etter den ukentlige basketballtreningen. Han memorerte registreringsnummeret. Og siden hadde han sett den overalt. Mahmoud grøsset. Kanskje var det en tilfeldighet. Kanskje ikke. Han snudde seg mot datamaskinen og klikket på den nye meldingen. Kanskje fleipen ville bli avslørt nå? Han kom aldri til å innrømme overfor spøkefuglen at han delvis hadde gått på den. Teksten var på svensk: Shammosh. Jeg kontakter deg i Brussel. Vi må treffes. Vilje, mot og utholdenhet. Mahmoud kjente pulsen øke ytterligere. Hvordan kunne denne personen vite at han skulle til Brussel senere i uken? Så vidt han visste, var det bare veilederen hans som kjente til at han hadde sagt ja til å holde foredrag på en konferanse arrangert av International Crisis Group på torsdag. 15
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 16 av 368) NOT PRINT READY!
Mahmoud merket at han fikk gåsehud, at en iling smøg seg langs ryggraden. Var det kanskje en spøk likevel? Volvoen bare innbilning? Samtidig … Et sted en følelse av spenning, en liten dose adrenalin. Han ristet på hodet. Kanskje var det bare å vente og se om noen oppsøkte ham i Brussel. Men han hadde en ting til å gjøre før han forlot kontoret. En e-post han var nødt til å skrive. En kontakt som lenge hadde ventet på å bli gjenopptatt. Klara Walldéen hadde kommet plutselig, fra helt uventet hold. En dag var hun bare der, med armene sine rundt ham, med hodet mot skulderen hans, med hendene i det stadig lengre håret hans. Det hadde vært en så omveltende periode i livet hans. Han var tom og forvirret, utmattet og søvnløs. Absolutt, fullstendig ensom. Og så en dag sto hun bare der i døra til den nakne, umøblerte lille leiligheten hans. «Jeg har sett deg på forelesningene,» sa hun. «Du er den eneste som ser enda mer ensom ut enn jeg føler meg. Så jeg fulgte etter deg. Sprøtt, hva?» Så gikk hun rolig over dørstokken og la sin ensomhet ved siden av hans uten å si noe mer. Og Mahmoud lot sin egen ensomhet ligge, til ensomhetene nærmet seg hverandre av seg selv, til de vokste sammen. Det var en befrielse at de ofte ikke behøvde å snakke sammen. At de bare kunne ligge der på hans spartanske madrass eller på Klaras smale, harde seng på Rackarberget med en av hennes loppemarkedsinnkjøpte, skurrende soulsingler på den slitte batteriplatespilleren. Det gikk fortsatt ikke en dag uten at han tenkte på det. På hvordan de pustet så lett de kunne, for ikke å rispe opp den skjøre hinnen som omsluttet dem, på hvordan hjerteslagene deres harmoniserte med rytmen i Prince Phillip Mitchells I’m so happy. Likevel hadde han visst fra begynnelsen at det ikke kom til å gå. At det var noe inni ham som ikke strakk til, noe som var uforenlig med det han og Klara hadde skapt. Noe han holdt for seg selv, helt innerst i den aller mest unnagjemte kroken 16
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 17 av 368) NOT PRINT READY!
av hjertet. Da Klara hadde kommet inn på London School of Economics mot slutten av jusstudiet, hadde de lovet hverandre dyrt og hellig at de skulle pendle, at de skulle få det til å funke, at avstand var irrelevant for et forhold som var så sterkt som deres. Men inni seg visste Mahmoud at det var slutten. Inni ham flammet lyset, som han så lenge hadde kjempet for å kvele, opp med en ny, målbevisst flamme. Han kom aldri til å glemme Klaras øyne da de sto på Arlanda og han stammet frem sin utenatlærte lekse. Om at det kanskje var bra med en pause. At de ikke måtte være en belastning for hverandre. At de ikke skulle se det som en slutt, men som en ny mulighet. Alt dette som var grunner, men ikke sannheten. Hun sa ingenting. Ikke et eneste ord. Og hun slapp ham ikke med blikket. Da han var ferdig, eller da ordene til slutt sviktet ham, hadde all kjærlighet, all ømhet forsvunnet fra øynene hennes. Hun så på ham med en forakt som var så ubarmhjertig at tårene begynte å trille nedover kinnene hans. Så løftet hun opp koffertene sine og gikk til innsjekkingen uten å snu seg. Det var tre år siden. Han hadde ikke snakket med henne siden da. Mahmoud bøyde seg over datamaskinen og åpnet et nytt meldingsskjema. Han trommet på tastene. At han skulle ta kontakt med Klara, var det eneste han hadde tenkt på etter at han var blitt invitert til konferansen i Brussel. Men det hadde ikke gått. Han hadde ikke fått seg til å skrive til henne. «Kom igjen nå!» sa han høyt til seg selv. «Kom igjen!» Det tok ham nesten en halvtime å forfatte en e-postmelding som ikke var lengre enn fem linjer. Det tok enda et kvarter å stryke det som kunne oppfattes som tvetydigheter, desperasjon, referanser til en historie han ikke lenger hadde adgang til. Til slutt trakk han pusten dypt og trykket på «Send». Da han tjue minutter senere forlot fakultetet, var den grå Volvoen det første han så. På en parkeringsplass i mørket 17
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34253) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 18. november 2014 - 14:39 (side 18 av 368) NOT PRINT READY!
nede ved elven. Da han låste opp sykkelen, hørte han at motoren ble startet, så at frontlyktene våknet til, en spøkelsesaktig lyskjegle som lyste opp det gamle metallrekkverket ut mot Fyrisån. For første gang på veldig lenge følte han seg genuint redd.
«Svømmeren er velskrevet og full av driv og styrkes av et vel gjennomarbeidet persongalleri …»
Svømmeren er Joakim Zanders første krim og er under utgivelse i 28 land.
Tretti år senere blir den svenske EU-juristen Klara Walldéen oppsøkt av sin tidligere kjæreste, som forsker på krigsforbrytelser. Han er kommet over hemmeligstemplet informasjon som han absolutt ikke burde ha sett, og trenger hennes hjelp. Samtidig, i Brussel, forbereder den arrogante lobbyisten George Lööw seg på å representere en ubehagelig klient med en skjult agenda. Langsomt dras han inn i et dødelig politisk spill der både regler og motspillere er diffuse. Svømmeren er en krim full av spenning og overraskelser, i en verden av skiftende allianser og tvilsomme overenskomster. Men det er også en historie om skyld og oppreisning. Om hvordan man blir formet av sin fortid, og at man ikke kan skjule hvem man er. Trådene veves sammen en stormfull julaften i den svenske skjærgården, der fortiden innhenter nåtiden og alt kommer til overflaten.
Författarfoto: Sofia Runarsdotter Omslagsdesign: Hummingbirds Foto: Love Lannér
«… masse action og full av driv …» DAST Magazine
«Svømmeren er velskrevet og full av driv og styrkes av et vel gjennomarbeidet persongalleri …» Skånska Dagbladet
«… Joakim Zander lykkes i å levendegjøre [historien] med et rikt språk og en klokkeklar dramaturgi.» Dalarnas Tidning
«Intrigen er en elegant kommentar til de siste årenes internasjonale skandaler, fra masseovervåkning og tortur til krigen mot terrorisme.» Jusektidningen
En natt i Damaskus tidlig på 80-tallet må en amerikansk spion forlate sitt nyfødte barn til en usikker skjebne. Det er et svik han ikke klarer å forsone seg med. For å glemme tar han farlige oppdrag i Beirut, Afghanistan og Irak. Alt som kan holde tankene unna.
SVØMMEREN
JOAKIM ZANDER ble født i Stockholm i 1975, men vokste opp i Söderköping. I oppveksten bodde han også i Syria og Israel og ett år i USA som utvekslingsstudent. Etter endt militærtjene-ste i den svenske marinen studerte han jus ved universitetet i Uppsala og tok senere en doktorgrad ved universitetet i Maastricht. Joakim Zander har arbeidet for Europaparlamentet og Europakommisjonen i Brussel. Nå bor han i Lund i Sverige sammen med sin kone og deres to barn.
JOAKIM ZANDER
Skånska Dagbladet
JOAKIM ZANDER
SVØMMEREN