Zombie nation by Gyldendal Norsk Forlag

Stene-ZombieNation_Stene-ZombieNation 16.01.14 06.22 Side 1

Øystein Stene er forfatter, dramatiker og regissør. Han har tidligere utgitt romanene Ventemesteren (2003), Skambæreren (2006) og Nekromantikeren (2011). Han har skrevet og regissert teater og film, og underviser ved Teaterhøgskolen i Oslo.

Zombie Nation er en alternativ konspirasjonsteori, en gotisk thriller og en eksistensiell zombieroman. Det handler om lammelsen i oss, om likegyldigheten til hverandre, om det døde i kulturen. Men først og fremst om muligheten for liv, selv for de døde.

ØYSTEIN STENE ZOMBIE NATION

Midt i Atlanterhavet finnes det en øy som amerikansk og europeisk etterretning har forsøkt å holde skjult siden første verdenskrig. Sjøkart blir tegnet om, lasteskip senkes, havbunnen ombygges – alt for å holde kunnskap om øya borte. En sen vinterdag i 1989 ankommer Johannes van der Linden øya, usikkert fra hvor og til hva. Han ansettes ved øyas byarkiv. Det regner, maten smaker ikke, søvnen kommer aldri, alt synes likegyldig. Gjennom arbeidet går det langsomt opp for ham at øya er bebodd av levende døde. Finnes det noen vei ut av denne ikke-tilværelsen?

ZOMBIE

Omslagsillustrasjon: Barbar Forfatterfoto: Julie Pike

NATION ØYSTEIN STENE ROMAN

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. Omslagsillustrasjon: Barbar ISBN 978-82-05-46287-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Ă&#x2DC;ystein Stene

Zombie Nation Roman

Hvis du ikke gir meg himmelens okse, vil jeg velte helvetes porter. Jeg vil slå inn dørene og legge portene flate. Og de døde vil komme og spise de levende, inntil de døde er de levende overtallige. Tavle VI, Gilgamesj

Det trengs ikke to armer for å skrive. Arket har jeg tapet fast til bordet, øverst og nederst, så det ikke skal bli skjøvet på av pennespissen eller håndbaken. Slik skal jeg skrive ned fortellingen, på denne bunken med kopiark. Mens jeg venter på at den andre hånda skal gro ut, komme ned, anta samme form som min skrivende hånd. Jeg vil nedtegne fortellingen om landet jeg kommer fra. Nasjonen som reiste seg fra historiens – eller skal jeg heller si havets – tåke, og plasserte seg på kartet. Men bare høyst konfidensielle kart, som ble holdt innelåst og bevoktet, som ble tatt fram på hemmelige møter der menn med uklare stillingsbeskrivelser fra anonyme embetsverk deltok. Mennene var beslutningsdyktige og handlekraftige og gjorde til sist det som måtte gjøres. Deretter gikk de hjem til sine koner og barn og elskerinner og forsikret dem om at alt var som det skulle være. At det ikke var noe å frykte. At døden fremdeles var langt unna rekkevidde. Mennene har blitt gamle. Mange av dem har gått bort. Det de vet, har ingen andre fått vite. Den som vil finne beviser for landets eksistens, vil trolig lete forgjeves. Med mindre man finkjemmer en mengde utenriksdepar7

tementers lukkede arkiver og er riktig heldig, og kommer over en gammel ordre fra en amerikansk eller europeisk sjøforsvarsenhet. Snart er det ingen tilbake som kan fortelle historien. Bortsett fra meg. Jeg er her. Jeg kommer til å være her etter at hvert minste lille spor er fjernet. Selv etter at alle konfidensielle kart er brent eller oppløst til jord og mold. Og jeg kan fortelle historien, jeg skal fylle disse hvite papirflatene, ett for ett. Ned til hver minste detalj husker jeg det, alt sammen, detaljer som jeg for lengst skulle ønske var forsvunnet. Uttørret, oppløst, fordampet – som sølepytter du ikke lenger husker størrelsen på eller beliggenheten til etter et par soldager. Men ingenting er forsvunnet, jeg bærer det med meg uansett hvor jeg går – som skrevet i bevegelsene mine, en tekst jeg må lese hvor enn jeg fester blikket. Til og med de dokumenter og papirer som jeg en gang hadde tilgang til, og som ga meg et sjeldent godt overblikk over landets historie, husker jeg ordrett. Selv papiret de var skrevet på – tykkelsen på det, overflatestrukturen, skrifttypen til skrivemaskinen som prikket ned bokstavene, fargen på omslagspapiret til dokumentene – kan jeg fremdeles se for meg. I de tjue årene som har gått, hadde jeg aldri noen planer om å skrive ned denne beretningen. Ikke før nå, her jeg sitter i skjul på et lager fullt av usendte postkort. Postkort som sannsynligvis heller ikke kommer til å bli sendt, noensinne. Europeere kommer ikke hit lenger, og skulle de likevel gjøre det, kjøper de sannsynligvis ikke postkort. Postkortenes epoke er over. 8

Det jeg her forsøker å gjøre, er ikke å skrive meg inn i historien, men ut av den, for å lete etter et smutthull, en passasje, en åpning; et sted der historien ikke kan nå meg, eller jeg den. Slik at jeg kan finnes som noe annet enn en del av nasjonens skjebne, av hullet den har etterlatt seg. Jeg forsøker å finnes, på menneskelige premisser, så å si. Jeg prøver å gi plass til noe nytt. Nytt liv. La de døde begrave hverandre i fred, og la de levende finne en måte å leve med dem som nekter å dø flere ganger. En siste gang vil jeg la landet stige fram for erindringen, bli virkelig, jeg vil skildre stedet som om det eksisterer, fullstendig intakt, med alle diker, hus, gater, leiligheter, kontorer – og, ikke minst, landets beboere. En siste gang skal det finnes, her, i denne nedtegnelsen. En siste gang, mens hånda mi gror. Det er ikke liv, alt som vokser. Deretter kan historiens glemsel igjen omfavne landet; på bunnen av det osean som av uutgrunnelige årsaker ga det form. Den som hører navnet, den som skjønner betydningen av fortellingen, den som vet hva havflaten gjemmer, vil kanskje være den siste som nevner det igjen. For jeg gir dere navnet, deretter er det opp til dere om resten skal forbli i taushet: Labofnia.

Hvis du vil inn i minnet til en by, inn i selve hukommelsen, må du finne byens arkiv: Her arkiveres hver eneste lille avgjørelse som angår byens ve og vel, små og store endringer lagres, bygninger som reiser seg nevnes, de som rives noteres – utredninger og registreringer som foretas blir dokumentert, vurderinger og redegjørelser som blir gjort, men aldri ender med iverksettelse, eksisterer fremdeles. Hva byen var, er og kunne blitt, finnes her; de tilbakelagte aldre, det slumrende potensialet, alle tap og seire. Historien til de fleste byer kan rekonstrueres fra deres arkiver. Så også med Labofnia. Men selv en relativt ny by vil inneholde tonnevis av dokumenter og adskillige kvadratkilometer med papirflater. Det skal mengder av tid og tålmodighet til for å lære seg å navigere i etasje på etasje, rom etter rom, mellom reoler og rader, mapper og dokumenter. Man er avhengig av et usedvanlig lykketreff for å finne interessant og adekvat informasjon i et byarkiv. Med mindre man vet hvor og hvordan man skal søke. Og kommer man til de rette dokumenter i Labofnias byarkiv, er det mulig å tråkle seg gjennom byen og landets historie. Sømmene er riktignok løse, tidvis skjulte, tidvis overkastede, men har man tålmodighet til å følge dem hele veien, vil det hele henge sammen til slutt. 10

Det eldste dokument i Labofnias byarkiv er trolig over tusen år gammelt: et omslag laget av kuskinn som har tilhørt en salmebok; ordet «Psalmen» er fremdeles leselig. Kuttet og garvingen tyder på et sted mellom år 500 og 800. Skinnet er delvis gått i oppløsning, men innsiden av ryggen er fremdeles intakt, og små biter av hyssingen brukt til innbindingen sitter igjen, innsydd i skinnet. Hvor og når det ble funnet er usikkert, men det er plassert i plan- og bygningsetatens tredje fagarkivmappe etter etatens første virkeår i 1957. Sannsynligvis dukket det opp under anleggsarbeid på en byggeplass. Det er grunn til å anta at omslaget først ankom Labofnia med en misjonær omkring 520: Siden tidlig middelalder har det versert fortellinger om Sankt Brendan, en irsk munk som skal ha dratt ut på en vågal havseilas for å finne paradis. Paradis lå etter datidens irske myter på den andre siden av Atlanterhavet. Sagnet om Sankt Brendans eventyrlige reise ble tidlig skrevet ned og publisert på latin, senere flamsk og engelsk. Historien beskriver hvordan Sankt Brendan sammen med fjorten andre munker setter av gårde i et skip. Midt ute på det åpne havet ankommer de en liten øy, beskrevet som et skjær. På dette skjæret oppholder det seg en naken mann som klamrer seg fast til klippene, i angst for å bli tatt av bølgene. Brendan mener mannen må være Judas, disippelen som forrådte Herren. For hvem ellers ville bli plassert her, på dette stedet forlatt av Gud og mennesker? Den nakne og forvirrede mannen på øya kommer verken inn i helvete eller får returnere til menneskene. Han er plassert her ute for å lide i ensomhet, i all evighet.

Den mest kjente versjonen av fortellingen om Sankt Brendan er G.R. Waters oversettelse fra 1928, The AngloNorman Voyage of St. Brendan. Beskrivelsene av øya med en naken Judas står i kapittel 26, hvor det sies at «havbølgene slo ubønnhørlige over ham, hans liv var en død uten ende». I forordet til Waters utgave legges det fram overbevisende dokumentasjon for at Brendan faktisk var en irsk munk, født år 485 og død år 578. Han var trolig av kongsætt, men valgte bort sitt adelige liv for å bli munk og misjonær. Det finnes historisk belegg for å anta at han opprettet klostre i Wales og Bretagne, og at han la ut på en lengre misjonsreise som innbefattet Hebridene og Orknøyene rundt 520. Noen har også hevdet at han kom så langt som til Grønland og Canada, på utkikk etter nye folkeslag å misjonere for. Mye tyder altså på at Sankt Brendan råkte ut for Labofnia på sin sjøreise, muligens etter problemer med storm og uvær, og etter å ha lett lenge etter land. Kanskje var han og mannskapet de aller første mennesker på Labofnia. Og kanskje fant de en naken labofnier på øya. Liggende, stående, vaggende omkring – forvirret og uten mål og mening. Kanskje tenkte Sankt Brendan at salmene ville hjelpe ham med å utholde lidelsene.

Å plutselig våkne i Labofnia er som å plutselig våkne hvor som helst. Forskjellen ligger i det som skjer rett etter oppvåkningen – i det lille øyeblikket da bevisstheten rekonstitueres, så å si. Vanligvis vil man kanskje registrere velkjente lyder og stemmer, gjenkjenne stoffligheten i sengetøyet, åpne øynene og umiddelbart se sakene som lå der kvelden før. Buksa, genseren, sokkene. Senga, nattbordet, skapet, hyllene, golvet, teppet. Holdepunkter som besvarer elementære spørsmål om hvem, hva, hvor og hvordan. En forhistorie etableres enkelt og ubesværet, like umiddelbart som selve oppvåkningen. En begrunnelse for hvorfor man er der man er, om hva man er der man er. Og, i de sjeldne tilfeller hvor man ikke kan svare på det, en mulig begrunnelse for det også: Man aner at man har vært utsatt for en ulykke, man har vært beruset, man er i sjokk. På et tidspunkt vil det finnes noe ved omstendighetene som kan gi en pekepinn. En ledetråd. På noe. Den som for første gang våkner i Labofnia, har ingen slike holdepunkter.

Selv våknet jeg i et lagerrom i Labofnias rådhus. Liggende mellom noen pappesker, halvveis på golvet, i en forvridd posisjon. Med høyre hånd klemt mellom to brungrå og lett ruglete pappesker. Hodet på den harde metallhylla. Rumpeballene mot det iskalde betonggolvet. Og øyeblikkelig: et forsøk på å forestille meg en forklaring. En forhistorie. Jeg må ha ligget slik i et lite minutt. Mens jeg gjorde meg de første sanselige erfaringer som labofnier; objektene syntes, men uten å gjøre større inntrykk, lydene hørtes, ikke med den klarhet som man ville forventet seg. Og uten noen fornemmelse av lukt eller smak. Hvis noe kjennes, er det først og fremst den kalde huden. Ens egen kalde hud. Og ingen presise minner, ingen klare erindringer. Da jeg endelig prøvde å bevege meg, virket hele kroppen dorsk, søvnig og tung, nesten for tung til å beveges. Jeg greide likevel å løfte hodet tilstrekkelig til å slå fast at jeg var naken, med en kropp bestående av to føtter, to bein, to hender, to armer, hode, en overkropp, en underkropp, et mannlig kjønnsorgan. Jeg kunne også registrere at jeg hadde svært bleke føtter, hender og kjønnsorgan – nesten hvite, med innslag av blå, lilla eller grønnaktige flekker her og der. Det slo meg at det burde skremme meg, at jeg hadde en så misfarget hud. Men samtidig var mitt forhold til disse lemmene for uklart til å opprøre meg: Hvis ikke denne kroppen betydde noe for meg, var det da noen grunn til å bekymre seg for den? Beina fulgte med da jeg prøvde å dra dem til meg, men bare delvis, som to tunge, kalde og tørre kjøttmasser. Jeg snudde meg over på magen og forsøkte å skyve meg opp 14

med hendene, bruke det jeg hadde av muskelkraft, eller det jeg antok at jeg hadde av muskelkraft. Til slutt sto jeg og vagget på alle fire, med håndflatene og knærne i golvet. Det viste seg vanskelig å koordinere flere bevegelser, som å flytte høyre fot og venstre hånd fram samtidig. Jeg så opp, foran meg: en hvit dør og et dørhåndtak. Jeg satte håndflatene i veggen og presset meg litt bakover, passet på at hele fotbladet var plassert i golvet mens jeg lot beina løfte meg, opp på to. Helt til jeg sto oppreist, balanserende, overrasket over at det faktisk var mulig. Jeg sto i en eller annen kropp, uten å svaie i noen særlig grad, men for sikkerhets skyld med den ene hånda i veggen. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men kroppen lot seg bevege. Riktignok fullstendig uten noen mykhet, bare rykkvis og uten finesse, som om leddene i skjelettet var fastgrodde, musklene harde og senene stive. Men likevel lot den seg bevege. Jeg ble stående med ryggen til døra og se meg omkring. Veggene var kremgule, hyllene i hvitlakkert metall. Rommet var omtrent fem meter langt og to meter bredt. I hyllene langs veggene lå det kontorrekvisita – blyanter, penner, tapeholdere, stiftemaskiner, kopipapir, binderser, samt esker med skjemaer. Det var ikke noe i rommet som fortalte meg noe av betydning. Noe om hvem jeg var, hva jeg var. Jeg holdt hånda mi opp foran øyene. Den var fremdeles blek og blågrå, flekkene var de samme, og alle ledd var fortsatt stive. Jeg forsøkte å knytte neven, men lyktes bare delvis med å få pekefingeren og langfingeren under tommelen. Ja, jeg kunne gjenkjenne og anerkjenne denne hånda som en hånd; bortsett fra koloritten og den tørre, ru 15

huden, var den som en hvilken som helst hånd. Men den var ikke en hånd jeg hadde noe forhold til, noen historie med. Jeg snudde meg mot døra, jeg tok i dørhåndtaket, drev det forsiktig nedover. Jeg betraktet bevegelsen jeg hadde initiert som om den alt burde være fullført. Som om det ikke ligger noe potensial for noe nytt i bevegelsen når den først er startet. Mens jeg gjorde bevegelsen og observerte meg selv gjøre den, slo det meg at jeg håpet døra ville være låst. Hvis den var låst, ville det hele framstå som en gåte det ville være mulig å løse. En låst dør ville være mer løfterik enn en åpen dør. En låst dør ville fortelle meg at noen eller noe holdt meg innelåst. Noen som ikke ville at jeg skulle komme meg ut. At jeg var verdt å låse inne. At det var noe der ute jeg ikke skulle se, ikke skulle vite om. Å være innelåst ga mening, med en låst dør fantes det årsaker, virkninger, sammenhenger. Men dørhåndtaket gikk helt ned, bevegelsen skiftet retning og jeg dro dørhåndtaket til meg, døra fulgte på og ekstra trekk fra ventilasjonsanlegget kunne høres. En åpen dør forteller deg ingenting om hvem du er. Jeg så ut; en lang korridor. Også den i samme anonyme kremgule farge som på lagerrommet. Det var flere dører nedover i korridoren. Hvite, helt identiske dører. Korridoren, dørene, fargene – ingenting ga noe helt entydig distinkt inntrykk. Anonymt, ordinært, praktisk, verken mer eller mindre. Jeg gikk inn på lagerrommet igjen. Jeg løftet en av kassene med skjemaer, satte den på golvet. Eller, løftet kassen høres ut som en målrettet handling; med mine høyst begrensede evner til finmotoriske bevegelser er det 16

riktigere å si at jeg veltet den, grov papirene ut. Bevegelsene ble en absurd parodi på det jeg forsøkte å gjøre, ikke bare var det klossete og latterlig, det var i tillegg svært ineffektivt og langsomt. Til slutt fikk jeg likevel tømt esken. Jeg forsøkte å skyve skjemaene inntil det ene hjørnet, så de ikke skulle ligge spredt i hele rommet. Jeg kunne ikke vite om noen ved et senere tidspunkt ville bebreide meg uvørenheten. Jeg åpnet esken, trædde den på meg. Jeg fant en grå, bred pakketape og gjorde det ene klossete forsøket etter det andre på å vikle tapen omkring meg slik at pappesken ble sittende fast. I begynnelsen havnet tapen bare på huden eller på pappen, den surret seg eller den ble slitt over, men etter hvert lyktes jeg i å feste pappen som et slags livklede omkring meg. Pappesken skjulte hele skrittet ned til knærne. Deretter gikk jeg ut i gangen igjen, lukket døra til lagerrommet bak meg. Jeg stabbet meg fram, stort sett uten å bøye knærne, mens jeg holdt hendene foran meg eller regelmessig støttet meg til veggene. Jeg kom til enden av korridoren, og en ny dør. Jeg åpnet døra like forsiktig og uvitende som den forrige. I glipen kunne jeg se en slags hall, en foajé. Midt i foajeen, en resepsjonsdisk med en kvinnelig resepsjonist iført en mørkeblå drakt. Hun hadde store øredobber. Jeg ble stående i dørsprekken og tenke meg om et lite øyeblikk. Var det sikkerhetsvakter her? Burde jeg forbli i gangen eller lagerrommet til det ble kveld og bygget var stengt? Forsøke å snike meg ubemerket ut? Burde jeg lete etter en annen utgang? Eller skulle jeg simpelthen bare gå med en selvfølgelig mine forbi resepsjonisten, på tross av at jeg bar en pappeske som eneste bekledning? 17

Det var her et sted jeg for alvor begynte å skjønne at situasjonen min var vanskelig å avgrense, å forstå, å angripe. For uansett hvor lite bevegelig jeg nå altså var, uansett om jeg beveget meg klossete eller lite målrettet, og til tross for at jeg ikke kunne gjøre rede for min tilstedeværelse, sto jeg her og var i stand til å gjenkjenne disken der inne som en resepsjonsdisk, kvinnen bak benken som en resepsjonist, drakten hennes som mørkeblå, jeg kunne til og med fastslå at øredobbene hennes var store. Det fantes med andre ord en anelse om disse tingene i meg fra før. Selv om jeg ikke visste noe som helst om hvem jeg var og hvor jeg var, kunne jeg likevel vite hva jeg til enhver tid befant meg foran. Jeg hadde noen kategorier, konsepter og ideer om verden. Jeg forsøkte til og med å gjøre meg noen kalkyler om hvorvidt det ville være smart å avsløre min tilstedeværelse for omgivelsene, eller om den burde skjules. Der sto jeg altså, ikledd en pappeske, foran en dør inn til en foajé med en resepsjonist. Å flykte fra noe som ikke framsto som en trussel, virket absurd. Selv om jeg ikke skjønte mye, skjønte jeg iallfall dette. Til slutt åpnet jeg endelig døra og tasset så lydløst og smidig jeg kunne over til resepsjonsdisken. Men jeg kunne ikke bøye knærne særlig, og jeg var redd for å falle; jeg måtte holde armene ut til siden for å holde balansen. Kvinnen bak disken løftet hodet. Også hun på en litt langsom og insisterende måte, slo det meg. Det raslet og blinket i øredobbene hennes. Hun så på meg. Ikke med et overrasket blikk, slik jeg hadde ventet. Jeg hadde planlagt å spørre om hun kunne ringe etter en taxi, men jeg kom ikke så langt. 18

– Velkommen til Labofnia, sa hun. Jeg ble stående foran henne, helt urørlig, med hendene hengende rett ned. – Sett deg på en av benkene der, så skal du få et pledd og en kopp te. Hun pekte mot noen metallbenker på den andre siden av resepsjonen. Det var nesten som om jeg var ventet, som om man alltid hadde ventet på meg.

Det neste objektet i Labofnias byarkiv er ikke på langt nær så gammelt som kuskinn-omslaget. Denne gjenstanden ligger i en uregistrert mappe, også fra bygningsetaten. Igjen kan gjenstanden ha blitt funnet under planleggingseller bygningsarbeider, og derved ha havnet i etatens egne papirer, for til slutt å ende i byarkivet. Dette er også en bok, eller restene av den. Det meste av papiret er sammenråtnet og oppsmuldret, men her og der kan det anes noen skipskoordinater. Koordinatene tilsier at boken er en skipslogg, kanskje for en kaptein eller førstestyrmann. Nesten hele forsiden er gått i oppløsning, men på kolofonsiden kan man ane tittelen «Busse Emmanuel», hvilket på renessanse-engelsk betyr «Seilskipet Emmanuel», noe som styrker antagelsen om at man her har å gjøre med en skipslogg. Med unntak av en kort periode under vikingtiden, var skipsfart nordvest i Atlanterhavet omtrent ikke-eksisterende – helt opp til renessansen, da oppdagere og kartografer igjen begynte å krysse havet. I 1578 dro den britiske admiralen sir Martin Frobisher på sin tredje reise for å finne Nordvestpassasjen til Stillehavet. På hjemveien skal hans skip Busse Emmanuel under en storm ha drevet ut av kurs. Etter noen dager kom han over en til da 20

ukjent øy. Bare to av mannskapet skal ha gått i land, deriblant førstestyrmannen. Frobisher berettet om øya etter ankomsten i Storbritannia samme år. Øya fikk navnet Buss Island, oppkalt etter båten, og ble umiddelbart inntegnet på tidens sjøkart. På begynnelsen av 1600-tallet, noen år etter Frobishers død, begynte det å versere ulike historier om hans ekskursjon til øya. Førstestyrmannen skal ha fortalt at det hadde vært noen der, noen svært forvirrede sjeler, kanskje overlevende fra et forlis. Men det var umulig å skjønne hvem disse var, og det oppsto stor uenighet på båten om hvorvidt de skulle ta dem med seg eller ikke. Enkelte av mannskapet mente at øyboernes forvirrede adferd ville skape problemer under overfarten. Siden loven påla å ta om bord skipbrudne, ble Frobisher og hans mannskap enige om å ikke fortelle noen om møtene på øya. Likevel, Frobisher var for ærgjerrig til å la oppdagelsen av en ny øy forbli ukjent. William Baffin, en samtidig britisk navigatør, skrev om Frobisher og hans mannskaps møte med disse øyboerne i forskjellige sammenhenger. Rykter om at øya var befolket av menneskelige skapninger begynte å spre seg. Mennesker som selv ikke visste hvem de var, mennesker som syntes å være noe annet enn de så ut som. Noen av disse fortellingene fant veien til samtidens diktning. William Shakespeares skuespill Twelfth Night fra 1602 later til å være influert av ryktene: Stykket kretser rundt et skipbrudd, hvor ingen synes å være det de er og full forvirring hersker, og merkeligst av alt: hvor kjærlighet bare omtales som «en lidelse, som et dødt liv». Hvordan dette nå enn måtte forholde seg, er det sannsynlig at skipsloggen som har havnet i Labofnias byarkiv, 21

stammer fra et skip med samme navn som Frobishers, hvilket jo drev ut av kurs i 1578 og ankom en til da ukjent øy. Kan hende mistet førstestyrmannen loggboken i alt oppstyret, kan hende ble den av ulike årsaker lagt igjen. Øya ble flere ganger forsøkt funnet senere, blant annet av den skotske admiralen John Ross på hans arktiske ekspedisjon med Isabella i 1818. Også den gang uten hell. Fra 1818 forsvant øya igjen fra Atlanterhavets sjøkart; Buss Island ble antatt å ikke eksistere. Det skulle ta enda et hundreår før denne antagelsen ble rokket ved.