Handikapnytt Paralympics spesial by Handikapnytt

DIGITAL SPESIALUTGAVE: NORSKE PARALYMPIERE

HANDIKAPNYTT

04/16 • 94. årgang • Tidsskrift for Norges Handikapforbund

RÅTT I RIO Svømmeren Sarah Louise Rung er Norges største Paralympics-stjerne. I Rio jakter hun på mer gull.

LEDER

Seier’n er vår

år du leser dette, er OL i Rio over. Men for noen er det Paralympics som er den virkelig store festen. Det gjelder ikke bare dem som er direkte engasjert i handikapidrett og dermed havner i kategorien spesielt interesserte. Stadig flere blant det såkalt alminnelige publikum får øynene opp for prestasjonene og underholdningsverdien i Paralympics. London-lekene i 2012 ble et vendepunkt, både på tv-skjermen og på tribunen. Kanskje er den økende interessen for Paralympics også en reaksjon på skandalene med doping, grådighet og korrupsjon som er nær ved å rive i filler den ikke-funksjonshemmede delen av den olympiske bevegelsen. Paralympics framstår som et rent alternativ der ekte sportsånd og idealene om fair play fortsatt lever. Legg merke til at Den internasjonale paralympiske komité (IPC) faktisk hadde ryggrad til å suspendere statsdopede Russland fra sine leker. De rike søskenbarna deres i IOC klarte aldri å manne seg opp til det samme. I ukene før Paralympics i Rio ble det kjent at arrangementet sliter med store økonomiske problemer. Det skyldes delvis sviktende forhåndssalg av billetter, men også at OL-arrangørene i Brasil skal ha forsynt seg av Paralympics’ pengesekk for å dekke egne utgifter. Vi håper inderlig at dette ranet ikke vil ødelegge for verken utøvere eller publikum. Fortsatt er mange der ute veldig opptatt av at funksjonshemmede idrettsutøvere presterer «på tross av». Beundring blandes med sentimentalitet. Jeg mener det er på tide å komme videre. Ingen som fulgte håndballjentenes innsats fram til bronse under det ikke-funksjonshemmede OL, vurderte deres prestasjoner i lys av at spillerne mangler guttas fysiske forutsetninger. Realiteten er at enhver idrettsprestasjon skjer på tross av. All toppidrett handler om at utøveren utfordrer grensene for egne fysiske forutsetninger. Det gjelder enten man har nedsatt funksjonsevne eller ikke, om man er kvinne eller mann. I sommer har fotograf Erik Norrud reist land og strand rundt for å ta de fantastiske bildene av norske

paralympiere som du kan glede deg over i denne utgaven av Handikapnytt. Eriks idé var å presentere dem som de toppidrettsutøverne de faktisk er. Erik ville få fram den målbevisste innsatsviljen, konkurranseinstinktet og idrettsgleden. Jeg synes virkelig han har fått det til. Ikke-funksjonshemmede toppidrettsutøvere på internasjonalt nivå er vant til profesjonelle fotoseanser med styling og avansert lyssetting. De er ofte etterspurt både i reklame og på magasinforsider. De fleste paralympiere lever derimot en langt mer anonym tilværelse, uten berømmelsen, prestisjen og glamouren som gjerne følger med idrettsprestasjoner i verdensklasse. Vi i Handikapnytt ser ingen grunn til at det skal være et slikt skille. De norske utøverne fortjener rampelyset. En viktig grunn til at vi har valgt å gi så mye plass til bildene av paralympierne, er at vi ønsker å demonstrere hvordan verden vil se ut når målet om likestilling er oppnådd. I en slik verden ville svømmestjernen Sarah Louise Rung vært minst like eksponert som det skiløper Therese Johaug er i dag. Vi håper de vakre bildene av paralympierne våre tjener til inspirasjon for alle dere som kjemper mot diskriminering og for likestilling i samfunnet.

Ivar Kvistum Ansvarlig redaktør

Vi ønsker å demonstrere hvordan verden vil se ut når målet om likestilling er oppnådd.

ILLUSTRASJON: TORA MARIE NORBERG

DRØMMENES MÅL 23 norske toppidrettsutøvere har fått oppfylt drømmen om å delta i Paralympics i Rio. Handikapnytt har tatt pulsen på åtte av dem. Snart får svømmeren Sarah Louise Rung og de andre vite om det holder helt til mål.

FOTO ERIK NORRUD TEKST IVAR KVISTUM MAKE-UP/STYLING SARA SCHULTZ/PUDDERAGENCY, KRISTINA PILAR NEO, TATJANA WEDDEGJERDE FOTOASSISTENTER ALBERTO PALLADINO, HÅKON ELTVIK OG OKATWIAN GORNIK.

HANDIKAPNYTT 04 / 2016

DRØMMEN Svette. Tårer. Kanskje blod også, men i hvert fall blodslit. Masse blodslit. Smerte. Kan vi egentlig forestille oss hva det koster å følge en drøm som er så stor? Klarer vi å se for oss hva de må ofre og forsake – uten å ha noen som helst garanti for å få betalt for strevet? Trening, terping. Teknikk, taktikk. Styrke, spenst. Den første drømmen har de felles: å få se navnet sitt på lista over deltakere som får billett til verdens største idrettsarrangement for funksjonshemmede, Paralympics. Derfra har de ulike drømmer. For noen handler det om å forsvare posisjonen som den aller beste i verden. For andre handler det om å ta den første medaljen, til og med gull. Kanskje handler det om å klore seg fast til et finaleheat. Sette personlig rekord. Eller rett og slett gjøre sitt aller, aller beste når det virkelig gjelder. Kan man egentlig drømme om noe større?

JAGET JEGER

arah Louise Rung vet at hun blir jaktet på i Rio. Men hun vil være med på jakten selv også. – Jeg merker jo at jeg er en favoritt. Konkurrentene er ute etter å ta meg, erkjenner den største stjernen i Norges tropp til Paralympics i Rio. 26-åringen fra Stavanger tok gull på 200 meter fri og 50 meter butterfly under lekene i 2012. Også to sølvmedaljer tok hun med hjem i bagasjen fra London. Dermed har hun mye å forsvare. – Men på 100 meter fri er det jeg som skal jakte. Det er deilig å kunne være i en jegerposisjon og ikke bare i en forsvarsposisjon, sier hun om øvelsen der hun måtte se seg slått i London.

Forbilde Det er ikke bare i bassenget at Sarah Louise Rung har vunnet heder og ære. På Idrettsgallaen i fjor ble hun utropt til årets kvinnelige, funksjonshemmede utøver – og til årets forbilde. Det henger høyt, men hun synes det er vanskelig å sette ord på hvordan hun kan være til inspirasjon for andre. – Jeg tror jeg kan være et eksempel på at det går an å se mulighetene som ligger foran og gripe dem. Om man henger seg opp i begrensningene, kan de fort bli unnskyldninger for ikke å sette seg mål og komme seg videre, sier Sarah Louise.

Inn i boblen Handikapnytt møter henne i Stavanger svømmehall, den absolutte hjemmebane. Nå gleder hun seg til å «gå inn i boblen», som hun

sier. Det betyr at hun skal stenge Navn: Sarah Louise Rung Alder: 26 Bosted: Stavanger Idrett: Svømming Meritter: To paralympiske gull og to sølv. Åtte VM-gull og 5 EM-gull. Mål i Rio: Å forsvare medaljene fra London og gjøre mitt beste mesterskap så langt. Når jeg lykkes med idretten min, føler jeg: Yess!! En vanvittig mestringsfølelse og glede.

omverdenen ute og fokusere helt og holdent på oppgaven som ligger foran. Være fokusert. Det blir lange treningsopphold i Spania og Florida. – Selve mesterskapet er festen, men det ligger knallhard jobbing bak, understreker Sarah Louise. Om Rio blir hennes siste Paralympics, tenker hun ikke så mye på nå. – Den avgjørelsen vil ikke bare være basert på resultatene i september. Det handler om så mye mer. Å være toppidrettsutøver er en livsstil, med reising, trening og vennskap.

Ville bli best i verden Sarah Louise Rung var en svømmer lenge før hun ble skadet i 2008. Det var naturlig for henne å fortsette, men i dag er hun på et mye høyere nivå. – Før var jeg nok ikke så dedikert. Jeg trivdes med idretten og alle vennene i miljøet. Men det var først etter skaden jeg ble bestemt på hvor jeg ville og satte meg som mål å bli best i verden.

ÂŤSelve mesterskapet er festen, men det ligger knallhard jobbing bak.Âť

SYNGER MED VINDEN

inden i seilet, vannet som fosser langs skroget. Bølgene som slår. Til sammen blir det nesten som et lite orkester i ørene til en seiler. Å seile er rett og slett en musikalsk opplevelse for Bjørnar Erikstad. – Mange sier at vinden uler. Men det er mye mer nyansert enn det. Jeg tror vi seiler mye mer på lyd enn vi er klar over, sier Bjørnar og smiler. Han har levd hele livet i sjøkanten. – Når alt stemmer og båten skyter fart, får jeg lyst til å synge. Synge den samme sangen som båten lager.

Navn: Bjørnar Erikstad Alder: 35 Bosted: Tønsberg Idrett: Seiling Meritter: VM-sølv i 2014 og 2015. VM-bronse i 2001 og 2006. 8 NM-gull og kongepokal i 2004. Har fått 7.- og 8.-plasseringer i tre tidligere Paralympics. Mål i Rio: Vil være med og kjempe om medalje. Og da er gull bedre enn sølv! Når jeg lykkes med idretten min, føler jeg: Lykke! Lettelse! Enorm glede!

«Når alt stemmer og båten skyter fart, får jeg lyst til å synge.»

HANDIKAPNYTT 04 / 2016

TROSSER HØYDESKREKKEN

gentlig har Birgitte Reitan valgt helt feil idrett. Fordi hun har høydeskrekk. Heldigvis kan hun kompensere med et kraftig konkurranseinstinkt. – Når jeg sitter på hesten må jeg fokusere på noe annet enn at det er langt ned. Jeg konsentrerer meg heller om den gode følelsen av å lykkes med det jeg gjør, sier hun. Birgitte reiser til Rio med debutantens ydmykhet: – Dressurridning er en teknisk veldig vanskelig idrett, og jeg er fortsatt svært ung i forhold til gjennomsnittet av utøverne. Jeg er ingen medaljekandidat, men reiser for å lære, slik at jeg forhåpentlig kan bli best en gang i fremtiden. 23-åringen startet å lære dressur for fire år siden, og har konkurrert i bare to år. Likevel frykter hun at idrettskarrieren kan være over nesten før den har begynt. – Det er veldig dyrt å drive med dressurridning. Hvis jeg ikke får en ny sponsor, er jeg nødt til å legge opp etter Rio, frykter hun.

Navn: Birgitte Reitan Alder: 23 Bosted: Skedsmo Idrett: Dressurridning Meritter: Gull i nordisk mesterskap i 2014, nordisk sølv i 2015. NM-gull i 2014 og 2015. Mål i Rio: Å lære, slik at jeg kan bli best en gang i fremtiden. Håpet er en finaleplass. Når jeg lykkes med idretten min, føler jeg: Glede – over å få til noe jeg har jobbet lenge og ofret mye for å få til.

SUPERVETERANEN

unar Steinstad kjenner at alderen jobber mot ham. Desto mer tilfredsstillende er det når han klarer å holde prestasjonene på samme nivå som før – og til og med bli litt bedre. Med sine 49 år er spydkasteren en veteran. Men å være en paralympier oppleves ikke mindre ærerikt nå enn da han var yngre. Snarere tvert imot. – Som paralympier må du elske det du holder på med, ikke bare like, erklærer han. For det kommer ikke av seg selv. Har du nådd så langt at du er tatt ut til Paralympics., må du ha vært dedikert til idretten din over lengre tid og i en helt annen grad enn de fleste andre. – Det betyr treningsmengder utenom det vanlige, prioriteringer, regelmessighet og forutsigbarhet i hverdagen, en hverdag styrt av delmålene du setter underveis. Uten unntak. Samtidig er Runar helt klar på at det ikke er noe offer. Han forsaker ikke noe han heller ville gjort. – Det å vite at du er blant de aller beste i verden i din idrett

er selvfølgelig stas, og kan helt sikkert justere litt på selvbildet ditt, smiler han. Dersom indre motivasjon ikke er til stede, vil det aldri bli mulig å bli en paralympier, mener Runar. – Trening overgår alltid talent når regnskapet gjøres opp. Også for funksjonshemmede. I tillegg kommer de praktiske utfordringene som må finne sin løsning for å kunne gjennomføre daglige treningene. Noen trenger ledsagere eller assistenter for å trene, andre trenger spesialutstyr eller trenere med spesiell kompetanse. – Som paralympier må du selv ta ansvar for å få dette på plass. Vi ser at de beste paralympierne gjerne oppsøker de beste for å trene sammen og utvikle hverandre. Runar Steinstad konstaterer at idrett for funksjonshemmede fortsatt lever i skyggen. Mediaskyggen. – Det er media som driver idretten og setter dagsorden. Hadde vi hatt basketball som tippekamp på TV på lørdager, tror jeg det hadde blitt et oppsving i både sponsorinntekter og økt rekruttering i basketball.

Navn: Runar Steinstad Alder: 49 Bosted: Sandefjord Idrett: Spydkast Meritter: Bronse i VM 2006, sølv i VM 2011, gull i EM 2012, bronse i Paralympics 2012, bronse i VM 2013, sølv i EM 2014, bronse i EM 2016. Mål i Rio: Kaste 53 meter og nå en finaleplass. Og hvis jeg virkelig har dagen: 55 meter og muligheten for medalje. Når jeg lykkes med idretten min, føler jeg: Klumpen i halsen.

BORDTENNIS I BLODET

ørste gang Aida Dahlen spilte bordtennis, oppdaget hun at hun har det i blodet. Det føltes bare helt naturlig. – Nå vil jeg bare se hvor god jeg kan bli. Jeg setter meg høyere og høyere mål, sier hun. For det er reaksjonsevnen det kommer an på i det lynraske spillet med den lille, lette ballen som farer mellom duellantene over bordplata. Aida har alltid vært rask. Det ligger i bunnen. I blodet. Derfra handler det om teknikk og trening.

Navn: Aida Dahlen Bosted: Oslo Alder: 25 Idrett: Bordtennis Meritter: EM-gull i 2015, VM-sølv i 2014, EM-sølv i 2013. 5. plass fra Paralympics i 2012. Mål i Rio: Medalje. Når jeg lykkes med idretten min, føler jeg: Sprudlende glede! Det er en følelse jeg har oftere og oftere. Og det er deilig!

HANDIKAPNYTT 04 / 2016

– JEG HAR BOASSON HAGENS LÅR!

lenn Johansen fikk målt muskelstyrke og –masse i sitt venstre bein og tangerte kapasiteten til den ikke-funksjonshemmede proffsyklisten Edvald Boasson Hagen. – Forskjellen er bare at han har to av dem. Men jeg lever lenge på den, gliser paralympieren fra Høybråten i Oslo, nå bosatt over bygrensa i Lørenskog. Som syklist med CP er det koordinasjon og balanse som er de største utfordringene. Derfor liker Glenn seg best i tempo – der han ikke må sitte i et tett felt av andre syklister – og i løyper som ikke er for teknisk krevende. Og akkurat slik er løypa i Rio. Det gir grunn til optimisme. Men samtidig: – Nivået er vanvittig høyt! Mye høyere enn i London i 2012. Vanlige folk forstår

ikke hva det er snakk om, sier Glenn. Han blir ikke overrasket om vinnerhastigheten på de tre milene vil passere 46 kilometer i timen i gjennomsnitt. Nivåhevingen internasjonalt gjør at Glenn velger å ha nøkterne forventninger til medaljesjansene. I stedet fokuserer han på egne prestasjoner. – Om jeg har en kjempedag, kan alt skje. Og du må også ha litt flaks. Men om jeg får ut mitt beste, skal jeg være fornøyd uansett plassering. Når det går bra i konkurranser – og forhåpentligvis bra i Rio – er det en belønning for all treningen. Glenn medgir at ikke all trening er like moro. Men: – Fortsatt synes jeg det er dritkult når jeg lykkes. Det er en enorm tilfredsstillelse å vite at jeg rett og slett er god.

Navn: Glenn Johansen Alder: 42 Bosted: Lørenskog Idrett: Sykkel Meritter: 4. plass i tempo og 9. plass i fellesstarten fra Paralympics i 2013. VM-sølv i tempo fra 2013. Ranket som nr. 3 i verden samme år. En del andreplasser i verdenscupen. Har vunnet Tyrifjorden rundt, liten løype og tatt 2. plass i veterancupen mot ikke-funksjonshemmede. Mål i Rio: Få ut det beste jeg har trent på gjennom fire år. Når jeg lykkes med idretten min, føler jeg: Vanvittig glede!

ÂŤDet er en enorm tilfredsstillelse ĂĽ vite at jeg rett og slett er god.Âť

TRENER MED SITT INDRE BLIKK

en viktigste egenskapen for en boccia-spiller er å kunne holde fokus og ikke la seg vippe av pinnen, forklarer Roger Aandalen. I klassen han konkurrerer i, har alle utøverne CP. Konsentrasjon er helt avgjørende for å klare å prestere. – CP og presisjonsidrett er jo ikke akkurat noe som mange tenker hører naturlig sammen. Derfor er det så kult å få til noe som folk ikke tror er mulig å få til, sier han. Så i tillegg til å trene og terpe på selve kasteteknikken, handler Rogers forberedelser mye om å visualisere, å se for seg, det som skal skje i konkurransen. – Jeg ser for meg hva som skal skje og hva som kan skje, slik at jeg er forberedt når det skjer. Visualiseringen er en viktig del av rutinen min. Jeg gjør det overalt, enten det er i senga før jeg sovner om kvelden, eller om jeg sitter på flyet på vei til konkurransen.

Selv ikke en så rutinert spiller som Roger klarte å se for seg at det skulle være 5000 tilskuere på tribunen under LondonParalympics. –Det ga meg et skikkelig kick. Jeg håper det blir mye folk som ser på i Rio også. Rio blir Rogers sjette Paralympics, og han er klar på at det blir hans siste. – Det er fortsatt veldig gøy å konkurrere internasjonalt, men jeg begynner å gå litt lei av all treningen som må til, medgir han. Så hva hadde vært mer passende enn å avslutte karrieren med å gå helt til topps? Den erfarne bocciaspilleren lar seg ikke lokke til å komme med noen slike forgylte erklæringer. Til det er nivået i konkurransen for høyt og for jevnt. – Jeg liker å holde ambisjonene mine for meg selv, sier han med et smil.

Navn: Roger Aandalen Alder: 51 Bosted: Åkrene, utenfor Lillestrøm Idrett: Boccia Meritter: Sølv i Paralympics fra 2004 i Athen og bronse fra London i 2012. Sølv i verdenscupen i 1995 og 2003, bronse i 1999. Mål i Rio: Har jeg dagen, er målet å ta medalje. Når jeg lykkes med idretten min, føler jeg: En indre ro.

TIDENES TØFFESTE

olk tror det er hyggelig med Paralympics, men sannheten er at det er rått og brutalt. Like beinhardt som i OL. Vi trener som toppidrettsutøvere og vier livet vårt til dette, sier Birgit Skarstein. Hun har nettopp gjennomført enda en treningsøkt på Årungen Rostadion i Ås. Fra følgebåten har trener Bastien Gallet gitt sine instruksjoner: ørsmå teknikkjusteringer som skal sikre maksimal fart og stabilitet over vannflaten. Han tror Birgit har sjansen til å nå helt til topps i Rio hvis alt stemmer. Sølv i verdenscupavslutningen polske Poznan i juni lover godt. Men hovedpersonen selv tar ingenting for gitt. – Jeg håper jeg skal klare å få ut potensialet mitt. Det er nesten viktigere at jeg skal klare å gjøre så godt jeg kan enn at jeg skal vinne. Men en ting er sikkert: dette blir tidenes tøffeste konkurranse for min del.

Takknemlig for fellesskapet I sommer satte Birgit verdensrekord. Men etter at båten passerte mållinjen, var det ikke med en triumferende yess-følelse. – Nei, jeg bannet og smelte åren i bryggekanten. For det var noen tekniske ting jeg kunne gjort bedre, sier hun og ler.

Hun innser at selv om det er mulig å nå høye mål gjennom hardt arbeid, er det også er mye som er opp til tilfeldigheter og timing når det kommer til konkurranser. – Det er tett. Bare hundredeler skiller passplasseringer i roing. I tillegg til et grundig og nitid arbeid over tid, skal du også ha dagen og formen for å lykkes. Samtidig vet jeg at jeg kan gjøre en veldig bra jobb uten at jeg nødvendigvis får igjen for det. Når hun lykkes med det hun gjør, kjenner Birgit Skarstein på mange følelser. En av dem er takknemlighet. – Vi jobber så hardt for å nå målet vi setter oss. Jeg kjenner takknemlighet for at jeg får det til, og en takknemlighet for fellesskapet og alle som jobber for det samme, sier hun.

Det eneste vi ikke har sammen Birgit deltok i langrenn i Sotsji. Hun forventer at Rio blir mye større: – Et sommer-Paralympics er jo over dobbelt så stort som et vinterOL, bemerker hun. Aller helst skulle hun sett at funksjonshemmede og ikkefunksjonshemmede kunne konkurrere sammen også i OL. – Det føles rart at hele laget mitt drar til Rio en måned før meg. Ellers trener og konkurrerer vi sammen hele tiden. Dette er det eneste vi ikke har sammen.

Navn: Birgit Skarstein Alder: 27 Bosted: Oslo Idrett: Roing Meritter: Sølv i VM i 2013, gull i VM i 2014, bronse i verdenscup 2013, sølv i vc 2015, bronse i VM 2015, sølv i vc 2016, vinner av norgescup i langrenn i 2014, 8. plass i sprint langrenn. Mål i Rio: Ta medalje, satser mot gull Når jeg lykkes med idretten min, føler jeg: Måloppnåelse, takknemlighet og frihet.

MÅLET Hva føler du nå? Hva skal man svare på sånt, egentlig? Gleden. Den voldsomme, ubeskrivelige gleden som det er så vanskelig å sette ord på uten å bli flakkende og forlegen. Den kunne vært som en rus, hvis det ikke var for den intense tilstedeværelsen i øyeblikket. Et element av triumf, å stå øverst på pallen. Ingen kommer dit uten et nesten dyrisk konkurranseinstinkt. Men egentlig handler det knapt om medaljer og metall. Det er større. Og dypere. Det er personlig. Det handler om å kunne veksle inn hundrevis av treningstimer i den riktige prestasjonen. I rett tid, akkurat når kursen er på det høyeste. Treffe planken, tøyle hesten. Temme vinden, tåle smerten. Når det gjelder som mest.