Alpenes datter by Kagge Forlag

Tidligere utgitt av Soraya Lane:

Den italienske datteren

Den kubanske datteren

Den greske datteren

Soraya LANE Alpenes datter

Oversatt av Benedicta Windt-Val, MNO

First published in Great Britain in 2024 by Storyfire Ltd trading as Bookouture.

Originalens tittel: The Saphire Daughter

Oversetter: Benedicta Windt-Val, MNO

Seriedesign: Debbie Clement

Omslagsdesign for norsk utgave: Trygve Skogrand

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Papir: Creamy 70 g 2,0

Boka er satt med Fanwood 11/14,5

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-3942-9

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til Lisa. Takk for alt du gjør for meg hver eneste uke.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skulle ha gjort uten deg!

Prolog

g ENÈVESJØEN, SEPTEMBE r 1951

Florian Lengachers sommerresidens

Delphine strakte seg ut ved siden av bassenget. Silkemorgenkåpen gled ned fra skulderen hennes og blottla den for solen, og hun smilte da hun hørte Florians skritt nærme seg. Hun strakte ut hånden for å ta imot den drinken han hadde lovet henne, men i stedet for et glass kjente hun håndflaten hans mot sin.

Hun åpnet øynene, og da hun fikk se det alvorlige uttrykket hans, satte hun seg opp og snudde seg mot ham. Sjøen glitret nedenfor dem, ettermiddagssolen fikk vannet til å skimre.

«Du ser bekymret ut.» Hun strakte ut den andre hånden og la den mot det glattbarberte kinnet hans idet han satte seg ved siden av henne. Det mørke håret hans falt fremover da han bøyde seg mot henne. «Si meg – er det noe galt?»

«Nei, det er ikke noe som er galt,» svarte han smilende og klemte hånden hennes. «Tvert imot. Jeg har noe å vise deg.»

Delphine besvarte smilet og gikk med glede med på den den lille leken hans. De stjålne øyeblikkene de hadde sammen, ga henne

så mye glede og fikk henne til å glemme all den hjertesorgen som hadde gått forut. Nå ventet hun tålmodig på at han skulle fortsette.

Nysgjerrigheten hennes ble skjerpet da hun oppdaget at han holdt et skrin i den andre hånden. «Hva er det du vil vise meg?» spurte hun.

«Denne,» sa Florian og slapp hånden hennes så han kunne ta lokket av skrinet. «Den har tilhørt den tidligere dronningen av Italia. Jeg har en følelse av at du kanskje kjenner til den?»

«Den rosa safirtiaraen,» sa Delphine. Pusten satte seg fast i halsen da hun så opp på ham. Hun kunne knapt tro sine egne øyne. «Den kjenner jeg godt. Faktisk fikk jeg anledning til å beundre den da dronningen bar den til et bryllup jeg var til stede i etter krigen. Jeg tror ikke det finnes den kvinne i Italia som ikke ville gjenkjenne den.» Hun ristet på hodet og bøyde seg frem for å se nærmere på de praktfulle juvelene. Synet sendte henne rett tilbake til den tiden hun hadde tilbrakt i Italia, til de første årene av ekteskapet hennes, da hun ble invitert i strålende selskaper og beveget seg i de samme kretsene som den italienske adelen. «Hvordan kan det ha seg at den er havnet i ditt eie?»

«Etter at kongefamilien forlot Italia, solgte de i all diskresjon noen unike smykker fra samlingen sin, og min personlige kurator sørget for at det ble jeg som fikk kjøpt dem. De fleste av de andre smykkene ble overlatt til Banca d’Italia i Roma, til oppbevaring, og det har gjort at de få klenodiene de solgte, er blitt enda mer unike.»

Florian holdt opp tiaraen så Delphine kunne se den bedre. «Jeg har gått til anskaffelse av mange vakre diamanter og kunstverker til samlingen min i årenes løp, men denne tiaraen her? Det er ingenting i verden som kan overstråle forhistorien og skjønnheten til et slikt smykke.»

Den var utvilsomt unik, og den kjensgjerningen at Florian hadde vært i stand til å kjøpe den, minnet henne på hvor gode forbindelser han hadde. Smykkesteinene fanget lyset idet han snudde tiaraen rundt, slik at safirene fremsto som klart rosa i det ene øyeblikket og

nesten purpurfargede i det neste. Sollyset fikk dem til å funkle med en særskilt glans. Han hadde rett i at det kanskje var et av de mest ettertraktede og superbe smykkene han kunne ha investert i.

«Denne tiaraen har tilhørt den italienske kongefamilien fra midt på 1800-tallet og helt frem til de ble tvunget i eksil for fem år siden,» sa Florian. «Og nå skal den forbli i min familie i generasjoner fremover. Dette er et av de klenodiene jeg aldri kommer til å skille meg av med.»

«Jeg nærer stor beundring for den tidligere dronningen,» sa Delphine. «Jeg husker at hun sa at det eneste hun angret på under krigen, var at hun ikke personlig tok livet av Adolf Hitler da hun befant seg i samme rom som ham – og jeg har alltid innbilt meg at hun faktisk ville ha vært i stand til å gjøre det. Hun er en av de sjeldne kvinnene som er både feminin og likefrem, så det er svært passende at du har valgt yndlingstiaraen hennes. Jeg vil tro at den er fullstendig uvurderlig.»

«Jeg kunne ikke vært mer enig med deg,» sa Florian. «Og du har rett, den er uerstattelig. Den skal være selve kronjuvelen i min personlige samling, i mangel av et bedre uttrykk.»

«Den er enestående, Florian. Takk for at du viste meg den.» Delphine trakk bena oppunder seg. Florian smilte til henne, men det var vanskelig å lese uttrykket hans.

«Det var en grunn til at jeg viste deg den, Delphine,» sa han omsider, la fra seg tiaraen og grep begge hendene hennes. «Jeg vil gjerne at du skal velge ut en av safirene, så jeg kan få laget en forlovelsesring til deg.» Stemmen hans senket seg til en hvisking, og de mørkebrune øynene slapp ikke hennes da han kysset fingertuppene hennes.

«Florian …»

«Jeg vil at vi skal tilbringe resten av livet sammen, Delphine. Jeg vil ikke at vi skal gjemme oss bort lenger. Jeg vil at hele verden skal vite at du skal bli min hustru, og dette er min måte å vise deg hvor mye du betyr for meg på.»

Delphine fikk tårer i øynene, og en enslig dråpe trillet nedover kinnet hennes. Hun slo blikket ned og ønsket at det kunne ha vært så enkelt, at hun var fri til å ta sine egne avgjørelser i livet. Tiaraen fanget blikket hennes, og hun funderte over hvor mange knuste hjerter den hadde sett, hvilke kjærlighetshistorier den hadde iakttatt; hvor mange sorger den hadde vært vitne til.

«Du vet at det ikke er så enkelt som at jeg bare kan gi deg mitt ja. Hvis det hadde vært det …» Hun kunne ikke få seg til å avslutte setningen. Når de var sammen på denne måten, følte hun det som om de var de eneste to menneskene i verden. Men utenfor murene som omkranset området her og skjermet den vakre eiendommen ved innsjøen som hadde vært den private oasen deres i de siste månedene, kunne de ikke vise seg fritt sammen.

Florian nikket. Han trakk henne stadig nærmere, helt til hun satt på fanget hans med armene hans rundt seg og hodet hvilende mot brystet hans. Tiaraen ville ikke ha den samme betydningen hvis ikke alle safirene var på plass. Verdien av den ville være drastisk redusert hvis den noen gang skulle bli utbudt for salg og en av steinene manglet, men Delphine forsto hva han forsøkte å si til henne: Han var villig til å ødelegge det kosteligste smykket han hadde i samlingen sin, det som betydde mest for ham, for hennes skyld. Det var innlysende at han hadde midler til å kjøpe den mest eksklusive diamanten hos Tiffany’s til henne, og likevel var han villig til å ofre en av disse dyrebare safirene som et tegn på sin kjærlighet.

«Jeg er ingenting uten deg,» mumlet Florian ned i håret hennes. «Si ja, vær så snill. La meg finne en utvei så vi kan gifte oss.»

Ikke jeg heller, Florian. Uten deg er ikke jeg heller noe som helst.

Delphine så opp på ham. Fingrene hennes kjærtegnet kinnet hans idet hun presset leppene mot hans i et langt, langsomt, varmt kyss.

«Ja,» hvisket hun til slutt inn mot munnen hans. «Jeg vil gifte meg med deg, Florian. Hvis du kan finne en utvei, da lover jeg deg at jeg vil gifte meg med deg.»

Ka P i TTE l 1

Georgia steg ut av drosjen og skyndte seg bortover den smale London-gaten mens hun dobbeltsjekket adressen på telefonen. Alle bygningene på begge sider av gaten var i gammel stil, med unntak av en moderne konstruksjon med glassvegger som lå klemt inn mellom mursteinshusene aller lengst borte. Et diskré skilt forkynte at det advokatfirmaet hun lette etter, holdt til her – Williamson, Clark & Duncan. Hele formiddagen hadde hun sagt til seg selv at hun ikke aktet å møte opp, faktisk helt frem til det øyeblikket da hun hadde forlatt kontoret sitt, overbevist om at det brevet hun hadde mottatt, var ren svindel. Men her er jeg altså likevel.

Hun pustet dypt inn, rettet ryggen og marsjerte inn på advokatens kontor, oppga navnet sitt til resepsjonisten og satte seg på den stolen som var nærmest skranken. Hun var forbauset over å se at det var flere andre unge kvinner der som også ventet, og en av dem kastet et fort blikk på henne før hun konsentrerte seg om ukebladet sitt igjen.

Georgia hadde følt seg nokså overrumplet da hun fikk brevet som informerte henne om at hennes tilstedeværelse var påkrevet

for at hun kunne få utlevert noe som var etterlatt til familien hennes. Men som det siste gjenlevende familiemedlemmet hadde hun kommet frem til at det ville være dumt å la være å møte opp, og spesielt etter at assistenten hennes hadde forsikret henne om at advokatfirmaet var godkjent og i orden.

Det hun ikke hadde ventet seg, var at navnet hennes skulle bli ropt opp sammen med fem andre bare kort tid etter at hun var ankommet, og at de alle sammen skulle bli vist inn i et konferanserom.

Hjertet hennes begynte å hamre da hun kikket rundt på de andre unge kvinnene, og hun flyttet urolig på seg. De skulle vel ikke få beskjed om at de var i slekt alle sammen, forhåpentligvis?

Georgia ble plutselig tørr i halsen og drakk en slurk av vannglasset som sto på bordet foran henne. Hun satt og så seg om i det moderne lokalet da en velkledd kvinne reiste seg og presenterte seg som Mia Jones. Det var ikke det at hun var uinteressert i det kvinnen sto og sa; hun hadde bare behov for å være et annet sted, og da mobilen vibrerte i vesken hennes, visste hun at hun umulig kunne bli der i mer enn høyst et kvarter. Georgia grep vesken og la den i fanget i håp om at det ville kamuflere lyden. Men selv om hun presset armene mot vesken, var det umulig å unngå å høre vibrasjonene.

Ville det være uhøflig å be om å få komme tilbake en annen gang?

Georgia begynte å vippe med foten da en mann som hadde introdusert seg selv som advokat, kremtet og begynte å snakke. Hun gjenkjente navnet hans som advokaten som hadde sendt henne brevet, og selv om hun var fryktelig distrahert, var hun også svært nysgjerrig på hvorfor hun var blitt innkalt. Hun lot blikket gli rundt på de andre kvinnene som var der, fortsatt like usikker på hva som utgjorde forbindelsen mellom dem. Det var den pene brunetten med fregner over nesen som hadde kikket på henne ute i venteværelset, enda en brunette og en svært tiltrekkende blondine, som begge hadde vært raskt ute med å smile til henne over bordet da de satte seg. En av de andre kvinnene hadde mørkeblondt hår og et stort smil som ble fremhevet av rikelige mengder av postkasserød

leppestift, og så var det enda en kvinne med nesten like mørkt hår som Georgia selv, men hun satt med bøyd hode og lot fingrene gli frem og tilbake langs bordkanten.

Kvinnen som hadde presentert seg som Mia, begynte å sette frem noen små treskrin, omtrent dobbelt så store som en smykkeeske til en ring, på bordet foran dem, og først da fikk Georgia en anelse om hvorfor hun var der. Øynene hennes ble trukket mot et navn som var velkjent for henne, et navn hun ikke hadde sett på mange år. Det var skrevet på en merkelapp som var festet til ett av skrinene med en hyssing. Cara Montano. Var det derfor hun var blitt bedt om å komme hit, for å få utlevert det lille skrinet? Hun så bort på de andre kvinnene og lurte på om de også hadde gjenkjent navnet, men det virket ikke som om noen av dem hadde lagt merke til det, og hvis de hadde lest det, lot det ikke til at det betydde noe for dem.

Georgia rettet seg litt opp på stolen og fulgte godt med da denne Mia, som åpenbart var ansvarlig for at de var blitt anmodet om å komme hit, fortsatte å sette frem de små skrinene på bordet mens hun snakket.

«Som dere nettopp har hørt advokaten si, var min tantes navn

Hope Berenson. I mange år drev hun en privat institusjon her i London, Hope’s House, et hjem for ugifte mødre og babyene deres. Hun var kjent for sin diskresjon, og ikke minst for sin vennlighet mot disse kvinnene, noe som var i strid med tidens syn på dem.»

Hope’s House? Georgia hadde ingen anelse om hva det hadde med henne å gjøre, men hun klarte ikke å rive blikket løs fra det lille skrinet, eller fra navnet til bestemoren hennes – Cara Montano –som lyste mot henne så klart og tydelig som dagen selv. Hun kjente at hun stivnet, og ubevisst boret hun neglene inn i håndflatene.

Hvis hun hadde visst at dette dreide seg om bestemoren, var det slett ikke sikkert hun ville ha kommet i det hele tatt.

Etter alle de årene da jeg ønsket at hun skulle komme og hente meg, ønsket at hun ville ha meg, har navnet hennes fremdeles evnen til å gjøre meg vondt.

Hun fortsatte å ignorere vibrasjonene fra mobilen og lyttet i stedet til Mia, som forklarte at hun hadde funnet de små skrinene under gulvplankene i tantens hus, og fortalte om beslutningen om å gjenforene dem med etterkommerne etter de kvinnene de hadde vært ment for. Det var fascinerende, og hvis det hadde foregått på en annen dag, ville hun gjerne ha hørt mer om det. Georgia rev blikket løs fra den lille, håndskrevne merkelappen og så bort på advokaten som nå tok ordet igjen.

«Da Mia fant skrinene, tok hun dem med til meg, og sammen gjennomgikk vi alle de gamle arkivene fra kontoret til tanten hennes. Hopes dokumentasjon var ryddig og ordentlig, og selv om de gamle journalene var ment å være private, valgte vi likevel å se igjennom dem på jakt etter navnene på skrinene, i håp om å kunne gjenforene dem med de rettmessige eierne. Jeg følte en forpliktelse til å gjøre alt jeg kunne.»

«Har dere åpnet noen av dem?» spurte en av kvinnene som satt overfor Georgia.

«Nei.» Mias stemme var lavere og mykere enn den hadde vært tidligere. «Det var derfor jeg ba dere alle om å komme hit i dag, så hver av dere selv kunne bestemme om dere ville åpne dem eller ikke.» Hun fikk tårer i øynene, og Georgia betraktet henne mens hun skyndte seg å tørke dem bort. «De må jo ha vært utrolig viktige for tanten min, ettersom hun har holdt dem skjult i alle disse årene, men det jeg ikke forstår, er hvorfor hun ikke sørget for at skrinene kom tilbake til sine rettmessige eiere før hun døde. Jeg følte at det var min plikt i hvert fall å gjøre et forsøk på det, og nå er det opp til hver enkelt av dere å avgjøre hvorvidt de skal forbli forseglet eller ikke.»

«Det vi ikke vet,» sa advokaten, satte begge hender mot bordplaten og reiste seg langsomt fra stolen, «er om det har eksistert andre slike skrin som er blitt utlevert i årenes løp. Vi vet ikke om Hope av en eller annen grunn selv valgte å la være å gi fra seg disse syv, eller om det ikke var noen som gjorde krav på dem.»

«Eller om hun kom frem til – av en eller annen foranledning som bare hun selv kjente til – at det ville være best at de forble skjult,» avsluttet Mia for ham. «I så fall er det jo mulig at jeg nå har avdekket noe jeg ikke burde ha rørt ved.»

Advokaten renset stemmen. I det samme begynte Georgias mobil å summe igjen. Hun sukket, og denne gangen tok hun den frem og så at det var Sam, forretningspartneren hennes. Selvsagt var det Sam. Hvis Georgia ikke svarte, kom hun bare til å fortsette å ringe – dette tegnet til å bli en av de mest spennende dagene i begges karriere, og det var på grunn av dette at Georgia egentlig ikke hadde tenkt å møte opp hos advokaten i det hele tatt. Og nå betydde det at hun faktisk var nødt til å gå. Hun lyttet til det som ble sagt og ventet på en pause så hun kunne be seg unnskyldt.

«Ja,» nikket advokaten. «Men uansett hva forhistorien måtte være, er det min plikt å utlevere skrinene til de rettmessige eierne, eller – i dette tilfellet – til arvingene etter de rettmessige eierne.»

«Og dere har ingen anelse om hva som befinner seg i noen av dem?» spurte en kvinne nederst ved bordet.

«Nei, det har vi ikke,» bekreftet Mia.

Georgia så sitt snitt til å reise seg. Hun hengte vesken over skulderen og kremtet. Uansett hvor spennende dette var, måtte hun rett og slett gå nå. «Vel, alt dette er utvilsomt interessant, men jeg er nødt til å komme meg tilbake på jobben,» sa hun og håpet at hun ikke lød like uforskammet som hun følte seg. Men da hun så rundt på de andre kvinnene som satt der, sto det klart for henne at det var akkurat slik de oppfattet henne. «Så hvis dere kunne gi meg det skrinet som er merket Cara Montano, kan jeg komme meg av sted med det samme. Jeg er lei for at jeg ikke kan bli lenger.»

«Takk for at du kom,» sa advokaten og nikket til henne. «Og nøl endelig ikke med å ta kontakt med meg hvis det skulle være noe du lurer på. Vi er mer enn villige til å fortsette samtalen med deg på et senere tidspunkt.»

Georgia nikket, signerte på et ark som Mia skjøv bort til henne og rotet i vesken etter lommeboken så hun kunne legitimere seg. Hun ble litt varm i kinnene da hun merket at alle betraktet henne, men hun så ikke opp fra det hun holdt på med.

«Takk,» mumlet hun til Mia og rørte ved armen hennes. «Jeg ser hvor mye dette betyr for deg. Jeg er bare lei for at jeg må gå så fort.»

Mia sendte henne et lite smil før hun rakte henne skrinet, og

Georgia tok det og slapp det ned i vesken før hun krysset gulvet, skjøv opp døren og dro frem telefonen.

Sam svarte i en tone som var like stakkato som lyden av Georgias hæler mot det flislagte gulvet.

«G, hvor har du vært? Jeg trenger deg! Investoren –»

«Jeg er på vei,» sa Georgia, vinket på en drosje og stampet med føttene mot kulden mens den snudde og kom tilbake til henne. «Jeg er tilbake på kontoret om tyve minutter. Jeg lover å komme rett inn til deg.» Hun avsluttet samtalen, hoppet inn i baksetet straks drosjen stanset ved fortauskanten, og ga sjåføren adressen.

Hun hvilte hodet mot baksetet og trakk pusten dypt mens hun forsøkte å bearbeide det som nettopp hadde skjedd. Av og til følte hun det som om hun ikke hadde fått hvilt skikkelig ut på flere år, for hvert eneste minutt av dagen var fylt med arbeid, og kveldene gikk med til å sitte i sengen og besvare e-poster til hun sovnet over laptopen. Når morgenen kom, begynte alt forfra igjen. Det var som om hun hadde vært utkjørt så lenge hun kunne huske.

Georgia lente seg frem, åpnet vesken og tok frem det lille skrinet hun hadde fått utlevert. Hun snudde og dreide på det og blåste vekk litt støv som hadde samlet seg inn mot hyssingen, mens hun lurte på om hun i det hele tatt ønsket å få vite hva det inneholdt. Hun hadde brukt de siste ti årene på å akseptere den kjensgjerningen at hun ikke hadde noen familie, og bevise for seg selv og verden at hun kunne lykkes til tross for alt hun hadde vært igjennom – at hun kunne legge bak seg den sorgen hun hadde opplevd som tenåring. Tanken på å åpne dette skrinet virket nesten skremmende, som om

det ville rive ned alle de omhyggelig konstruerte barrierene hun så møysommelig hadde bygget opp rundt seg selv.

Bare gjør det. Ikke tenk så mye – det er bare å åpne det.

Det tok litt tid å få opp knuten, og neglene hennes satte seg fast i hyssingen da hun forsøkte å løsne den. Til slutt fikk hun det til, og både hyssingen og merkelappen druknet i dypet av den overdimensjonerte vesken hennes før hun åpnet lokket og fant en enorm smykkestein nede i skrinet. Hun gispet, for hun hadde ikke ventet å se noe så ekstravagant, spesielt ikke med tanke på de mange tiårene skrinet hadde ligget der nede under gulvplankene i et gammelt hus og samlet støv. Hun la skrinet ned i fanget og tok opp steinen, studerte den fra alle kanter og forsøkte å ta inn den utrolige skjønnheten i den. De rosa nyansene var så strålende at de nesten ble purpurrøde når de fanget lyset. Størrelsen var nesten ufattelig – den var minst dobbelt så stor i diameter som den største forlovelsesringen hun noen gang hadde sett.

Under edelsteinen lå det et avisutklipp, og motstrebende la hun steinen ned i skrinet igjen og tok opp det gulnede papiret. Det var skrevet på et språk hun ikke gjenkjente, så hun brettet det sammen igjen og tok opp steinen så hun kunne legge alt omhyggelig på plass i skrinet. Bestemoren hadde vært rik – det var nesten det eneste hun faktisk visste om henne – og hun hadde klamret seg til den rikdommen så godt hun kunne helt til sin død. Men denne steinen var kanskje noe bestemoren ikke hadde visst om; eller hvis hun hadde kjent til den, var den kanskje noe hun hadde lett etter hele livet? Hadde bestemoren i det hele tatt vært klar over at hun var adoptert?

«Dette er så nær jeg klarer å komme, miss,» sa sjåføren.

Georgia så opp. Hun hadde mistet all fornemmelse for tid mens hun inspiserte det lille skrinet, og nå gikk det opp for henne at de nesten var fremme ved kontoret. Da telefonen hennes begynte å vibrere igjen, skyndte hun seg å lukke skrinet og stikke det ned

i vesken igjen. Hun nikket en takk til sjåføren mens hun betalte ham, samtidig som hun besvarte oppkallet.

«Jeg er her nå, Sam. Jeg sa jo at –»

Hun la hånden på vesken mens tankene fremdeles kretset rundt edelsteinen hun hadde funnet. Samtidig formelig hvinte forretningspartneren hennes i telefonen, så oppglødd at det var til å ta og føle på da hun fortalte at de var blitt innkalt til et siste møte om mindre enn en time for å diskutere det foreslåtte oppkjøpet av selskapet deres. Georgia krysset gaten og skyndte seg mot kontorbygningen. Hun bestemte seg for å ta med seg en ekstra sterk kaffe til dem begge to fra kaféen i første etasje, selv om Sam hadde insistert på at hun måtte komme rett opp. Men til tross for spenningen ved det de var i ferd med å oppnå, var det for én gangs skyld ikke jobb som opptok Georgias tanker mens hun sto og ventet på espressoene. I mange år hadde hun lengtet etter å ha flere minner om familien sin, etter å få vite mer om de kjærlige foreldrene hun aldri hadde holdt opp med å sørge over, og nå så det omsider ut til at hun ville få ønsket oppfylt.

Hun skulle bare ønske at det ene minnet hun hadde fått, ikke tilhørte det eneste familiemedlemmet hun ville ha foretrukket å glemme.

Ka P i TTE l 2

aTTEN MÅNEDE r SENE r E

Georgia vandret gjennom auksjonshuset og beundret alle smykkene som var utstilt der. Hun dultet til skulderen til Sam idet de passerte et halskjede av diamanter så store at det nesten var umulig å tro på at de var ekte. Hun kunne ikke forestille seg hvem som ville kjøpe slike klenodier for å gå med dem – men kanskje hun tok feil, kanskje de bare havnet i safer rundt omkring i London som investeringer som aldri var ment å skulle brukes.

«Da du sa at vi skulle spandere noe på oss selv, tenkte jeg nok på noe som var litt mer beskjedent,» hvisket Sam.

De lo begge to, med hodene tett sammen, før de beveget seg videre til en utstilling av designerhåndvesker. Etter flere år der de ikke hadde gjort stort annet enn å arbeide, hadde Georgia avgjort at det var på tide de unte seg litt luksus, og det hadde ikke vært vanskelig å overtale Sam til å bli med på det.

«Da vi etablerte oss oppe på loftet hos foreldrene mine, hadde jeg aldri trodd at vi skulle komme så langt som til dette her,» sukket Sam og gestikulerte mot en skinnende rosa Birkin-veske i slangeskinn. «Jeg er fortsatt ikke klar for å skille meg av med så

mange penger, men bare det faktum at vi er her og ser, at vi kunne kjøpe noe hvis vi ville …»

Georgia stakk armen innunder Sams og tenkte tilbake på de første årene. Hun husket gnisten som hadde brent i henne, husket beslutningen om at hun ikke ville la seg bremse av den tragedien som hadde ødelagt livet hennes. Gnisten bar hun fremdeles i seg, men nå handlet det mer om å bevise overfor seg selv at hun kunne oppnå alt hun valgte å gå inn for.

«Jeg skjønner akkurat hva du mener. Jeg føler det som om jeg har kikket i butikkvinduene i årevis, og nå kan vi plutselig gå inn i butikken. Jeg kan nesten ikke tro det.» På samme måte som hun hadde problemer med å tro at de ikke hadde noe arbeid som måtte gjøres i løpet av helgen, siden hun pleide å tilbringe hvert eneste våkne øyeblikk klistret til laptopen.

De ruslet videre uten å feste seg spesielt ved noe før Sam fikk øye på et kjærlighetsarmbånd fra Cartier som fanget oppmerksomheten hennes. «Jeg tror det var dette jeg kom hit for,» erklærte hun og vinket på en av assistentene. «Er det ikke praktfullt?»

Georgia nikket, men nå var det ikke lenger armbåndet i rosegull innsatt med diamanter hun så på. I en glassmonter noen få skritt bortenfor var det utstilt et par øreringer. Hver av dem besto av en enorm, rosa stein som hang ned fra en sirkel av diamanter og mindre, matchende rosa steiner, og Georgia kunne ikke få øynene fra dem. Den rosa nyansen gikk nesten over i purpurrødt når lyset fanget steinene. Det var en farge hun bare hadde sett én gang tidligere i en edelstein, og hun gikk rundt glassmonteren for å se nærmere på dem.

«Georgia?» sa Sam. «Hva synes du?»

Georgia flyttet oppmerksomheten tilbake til Sam igjen og gikk bort til henne for å beundre armbåndet rundt håndleddet hun strakte frem. «Det er aldeles nydelig. Jeg synes absolutt at du bør by på det.»

«Hva er det du ser på der borte?» spurte Sam mens hun gjorde tegn til assistenten om å ta av henne armbåndet. Det måtte et lite redskap til for å skru det av, og Georgia tenkte på hvor klaustrofobisk hun personlig ville oppleve det hvis hun ikke bare kunne ta av seg et smykke når hun selv ville. «Det er bare en teori jeg har, men de smykkene som befinner seg i låste glassmontre med alarmer, ligger kanskje utenfor ditt budsjett.»

Georgia lo, og Sam lo også, men så kremtet kvinnen som hjalp dem.

«Snakker dere om de rosa øreringene?» spurte hun.

Georgia fulgte blikket hennes tilbake til monteren. «Ja. De er virkelig vakre, ikke sant? Fargen fanget oppmerksomheten min idet jeg gikk forbi, men jeg skjønner jo at de helt avgjort er utenfor min økonomiske rekkevidde.» Og selv om hun hadde hatt råd til å kjøpe dem, var de ikke hennes stil. Ørepynten hennes – små øreringer med en enkelt diamant – hadde tilhørt moren, og armbåndsuret var en smartklokke. Hun var mer praktisk enn ekstravagant når det gjaldt slike ting.

«Steinene er rosa turmaliner, og størrelsen gjør dem helt unike,» fortalte assistenten. Hun ryddet vekk armbåndet Sam hadde prøvd og gikk bort til glassmonteren.

Georgia fulgte med og beundret øreringene på nytt. Det var tydelig at assistenten aktet å fortelle henne om dem, selv om hun hadde gjort det klart at hun ikke var interessert i å kjøpe dem.

«De tilhørte det italienske monarkiet og var i kongefamiliens eie fra slutten av 1800-tallet. De ble faktisk båret av den tidligere dronningen bare kort tid før kongen abdiserte. Ryktene forteller at da kongefamilien gikk i eksil og flyttet til London, ble noen av smykkene deres i all diskresjon solgt til de rikeste investorene i Sveits og London, med et klart forbehold om at de ikke måtte vises frem før det var gått minst femti år.»

Assistenten gikk rundt monteren og bøyde seg frem, og Georgia fulgte eksempelet.

«Mange av de menneskene som husker familiens smykker, går ut fra at dette må være rosa safirer, akkurat som steinene i den berømte italienske safirtiaraen som ikke er blitt sett siden abdikasjonen, men smykkene ble laget på forskjellige tidspunkter, og av ulike typer steiner. Men både tiaraen og disse øreringene ble regnet som høyt verdsatte deler av monarkens samling.»

«De menneskene – altså, de samlerne som kjøpte smykkene, har med andre ord vært nødt til å holde dem skjult i alle disse årene? Etter at de i utgangspunktet betalte det jeg bare kan gå ut fra var en svimlende pris for dem?» spurte Georgia. Hun forsøkte å forestille seg hvordan det måtte være å eie noe så overveldende vakkert og likevel være nødt til å gjemme det bort i lang tid.

«Akkurat,» nikket assistenten. «Disse øreringene blir nå lagt ut for salg på det åpne markedet for aller første gang under den kommende auksjonen vår, og det er mange som er spent på om andre investorer vil melde sin interesse når de ser dem avertert. Det vil kanskje omsider gi oss et svar på spørsmålet, én gang for alle, om hvor mange andre slike smykker som befinner seg hos private samlere rundt omkring i Europa. Eller kanskje den italienske kongefamilien selv vil bli imponert over den interessen vi skaper, og bestemme seg for å legge ut noen av de andre smykkene sine for salg også.»

«Jøss, ja – jeg skjønner hvorfor du ble betatt av disse. Det må ha vært fryktelig vondt for dem å måtte skille seg av med så mange av klenodiene sine,» bemerket Sam og kikket over skulderen på Georgia.

«Vi har fått forståelsen av at de faktisk beholdt størstedelen av samlingen sin, til forskjell fra de andre europeiske monarkene, som solgte alt da de gikk i eksil. Men det de valgte å selge, var nok verdt en mindre formue på den tiden også.»

Georgia smilte da assistenten ba seg unnskyldt for å hjelpe en annen kunde, og rev seg løs fra øreringene.

«Har du funnet noe du vil by på?» spurte Sam da de gikk videre. «Jeg tror ikke jeg kan leve uten det armbåndet.»

«Nei.» Georgia stakk armen innunder venninnens. «Jeg bare …» Stemmen hennes døde bort.

Sam stanset og stønnet. «Ikke si at du også har falt for det armbåndet? Har du også valgt deg ut det? Det ville vel være typisk oss …»

«Nei, det er ikke armbåndet. Det var så nydelig til deg, Sam. Det var det virkelig.»

Sam så spørrende på henne.

«De øreringene, de bare …» Georgia lurte på om hun var i ferd med å bli gal, men hvis hun skulle fortelle det til noen, måtte det bli til Sam. «Husker du den dagen da vi sto midt i forhandlingene om å selge selskapet, og jeg måtte dra i det møtet på et advokatkontor?

Du ringte meg hele tiden fordi det var så spennende, alt sammen, og de hadde ringt og bedt om et siste møte med oss mens jeg var ute? Det er vel omtrent atten måneder siden nå.»

«Var ikke det et møte som dreide seg om boet til bestemoren din eller noe sånt?» spurte Sam da de begynte å gå videre. «Jo da, jeg husker det. Det er helt sprøtt å tenke på at det tok så lang tid før vi ble ferdige med forhandlingene og fikk avsluttet salget.»

«Det var så hektisk den gangen – det var så vidt vi hadde tid til å dra en snartur hjemom for å sove litt, så jeg glemte rett og slett alt sammen. Og etterpå har det skjedd så mye, så jeg har ærlig talt ikke tenkt på det siden heller, ikke før jeg så de øreringene akkurat nå.»

Sam klemte armen hennes. Hun var det eneste mennesket som kjente sannheten om Georgias familie, så det var ikke nødvendig å forklare henne hvorfor alt som hadde med bestemoren å gjøre, var så traumatisk for Georgia. Sam hadde vært der da Georgia fikk vite at bestemoren ikke ville komme og hente henne, da advokaten hadde snakket med henne om den situasjonen hun befant seg i som en mindreårig som ikke hadde noen nær familie som kunne gå inn som verge for henne. Georgia kom aldri til å glemme hvordan Sam

hadde stilt opp for henne og forsikret henne om at hun aldri kom til å stå alene, for hun kunne komme og bo hos dem.

«Jeg tror ikke helt jeg forstår forbindelsen der,» bemerket Sam da Georgia ikke sa mer. «Hva har det møtet med øreringene i monteren å gjøre?»

«Den dagen fikk jeg et lite skrin av advokaten – et skrin som egentlig hadde vært ment for bestemoren min. Det inneholdt en edelstein, og den hadde nøyaktig samme farge som de turmalinene.»

«Den samme fargen som de øreringene, altså?»

«Nøyaktig samme farge som øreringene, ja. Altså – jeg la skrinet ned i en skuff i nattbordet mitt, og jeg har ikke sett på det siden, så jeg kan jo ta feil, men …»

«Hvorfor fortalte du meg ikke om alt dette den gangen?» spurte Sam. «Var det noe mer i skrinet?»

«Et avisutklipp, men jeg kunne ikke lese det. Jeg tror det var på italiensk, eller kanskje på fransk.»

Sam stanset på nytt og stilte seg foran Georgia. «La meg forsikre meg om at jeg forstår dette riktig. Du mottok et mystisk skrin som inneholdt en rosa stein og et avisutklipp, og du har ikke sagt et ord om det til meg før nå? Mener du oppriktig at du ikke har tenkt på det siden?»

Georgia trakk på skuldrene. «Nei, jeg har virkelig ikke det. Jeg har rett og slett glemt det helt. Men når du sier det på den måten, så …»

«Kom igjen. Jeg skal gå og registrere meg som budgiver, og etterpå går vi og tar oss noe å drikke, og så kan du fortelle meg hva som egentlig hendte under det møtet. Jeg kan ikke fatte at du virkelig har holdt dette for deg selv i all denne tiden.»

Georgia visste bedre enn å krangle med Sam. De hadde vært som søstre siden hun flyttet inn hos Sams familie da hun var femten år gammel, etter at hele hennes verden var blitt snudd på hodet, og hun selv sto igjen som foreldreløs. Når Sam ville ha noe, ga hun

seg ikke før hun hadde fått det. Selv ikke når det innebar å overtale Georgia til å fortelle henne alle hemmelighetene sine.

«Men før vi går, kan du ikke være så snill å finne noe du liker? Jeg kan ikke være den eneste som byr på noe.»

Georgia nikket og dro med seg Sam tilbake til håndveskene. Hun hadde ikke lyst på noe smykke, men hun ville i det minste forsøke å finne en vintage designerhåndveske som kanskje til og med ville stige i verdi med årene.

Samme kveld sto Georgia foran speilet på badet, smurte seg inn med nattkrem og studerte ansiktet sitt. Hver gang hun snakket om familien sin, selv om det var med Sam, hentet det frem så mange minner som hun hadde brukt en evighet på å forsøke å glemme.

Men når hun betraktet seg selv i speilet nå, kunne hun se morens øyne stirre tilbake på henne, og hun gjenkjente smilehullet i venstre kinn som farens. Georgia lot fingrene gli over kinnet mens hun tenkte på ham og lurte på om det var et minne eller bare avtrykket av et fotografi i bevisstheten hennes når hun forsøkte å huske hvordan han så ut. Vanligvis holdt hun seg travelt beskjeftiget, hele tiden på farten og fordypet i arbeid, for å unngå å tenke på fortiden sin og de følelsene hun hadde rundt det som skjedde den gangen, men nå når hun faktisk hadde tid til å trekke pusten, var det som om alt kom opp til overflaten igjen.

Hun gikk inn på soverommet, åpnet skuffen i nattbordet og rotet helt bakerst i den, der hun hadde stuet vekk skrinet den gangen hun kom hjem med det. Fingrene hennes famlet seg frem til det, og hun tok det frem, lukket skuffen igjen og satte seg på sengen. Hun stakk bena innunder dynen og lente seg bakover mot putene mens hun åpnet skrinet, og hun måtte snappe etter luft da hun så den rosa edelsteinen som lå oppå avisutklippet.

Den var utsøkt, minst like overveldende som steinene i øreringene hun hadde sett tidligere på dagen, og hun lurte på hva slags stein det var – en turmalin, en safir eller kanskje til og med

en rosa diamant. Det var ikke på grunn av manglende skjønnhet at hun hadde gjemt vekk den rosa steinen og det lille skrinet. Innerst inne visste hun at hun hadde gjort det på grunn av alle de følelsene de fremkalte, ikke fordi hun ikke hadde vært interessert, eller fordi den lille skattkisten ikke hadde imponert henne i første omgang. Når det gjaldt påminnelser om familien hennes, var det av og til enklere å begrave følelsene enn å konfrontere dem.

Georgia plasserte skrinet ved siden av seg, bøyde seg ned og strakte armen inn under sengen for å hente frem den Harry Potterbagen som alltid sto der – en bag hun hadde tatt vare på etter at hun hadde besøkt filmstudioet sammen med foreldrene året før de døde. Da hun delte rom med Sam som tenåring, hadde hun oppbevart den under sengen sin, og det hendte ofte at hun tok den frem i løpet av natten fordi hun følte behov for å bli minnet om den tryggheten hun hadde følt i fortiden. Nå var hun en kvinne på tredve år, med egen leilighet, og hun gjemte den fortsatt samme sted.

Selv etter alle disse årene var Georgia overbevist om at farens genser ennå luktet av ham, og nå tok hun den frem, holdt den under nesen og presset den inn mot brystet, som om hun kunne forestille seg at han var der bare ved å holde i plagget. Hun tok alltid frem tingene i en bestemt rekkefølge, og det beste var et mykt kasjmirskjerf som moren hadde hatt på seg hver eneste dag vinteren igjennom. Så fulgte fotografiene og den gamle teddybjørnen hennes, og til slutt et brev. Brevet lå alltid nederst, og hver gang hun leste det, følte hun trang til å rive det i småbiter. Men av en eller annen grunn endte det alltid med at hun la det ned i bagen igjen sammen med alt det andre.

Det var nemlig dette brevet, skrevet den gangen for lenge siden, som hadde tent en flamme i hjertet hennes. Det hadde gitt henne den besluttsomheten som skulle til for å utvikle det selskapet hun hadde etablert sammen med Sam da hun bare så vidt hadde fylt tyve år, og det hadde nørt opp under et ønske om å gjenreise det hun hadde mistet, og skape seg et hjem og et liv som ingen noensinne

kunne ta fra henne. Selv om hun ikke hadde vært ønsket av det ene familiemedlemmet som kunne ha tatt henne inn, hadde hun likevel klart å skape seg et fullverdig liv.

Hun leste brevet på nytt igjen nå. Øynene gled langsomt over ordene, selv om hun kunne ha gjengitt innholdet uten å se på arket etter å ha studert det så mange ganger.

Til den det måtte angå

Jeg føler ikke at det ville være i Georgias beste interesse å bo hos meg, selv om jeg er den biologiske bestemoren hennes, og jeg vil også gjøre det klart at jeg ikke kommer til å påta meg ansvaret som hennes verge. Georgias far og jeg hadde ikke lenger kontakt med hverandre, og da han valgte å gifte seg, gjorde jeg det svært klart for ham at jeg ikke godkjente valget hans. Som følge av det fikk jeg slettet ham fra mitt testament, slik jeg hadde opplyst ham om at jeg ville gjøre, og jeg har ikke til hensikt å ombestemme meg, heller ikke under disse omstendigheter. Dette innebærer at hans datter ikke vil motta noe som helst fra familiegodset, hverken nå eller etter min død, og barnet må derfor plasseres under det offentliges omsorg, dersom man ikke kan finne en familie som er villig til å ta imot henne. Jeg er imidlertid innstilt på å finansiere utdannelsen hennes dersom det skulle bli nødvendig, og en eventuell ansøkning om slik støtte må rettes til min advokat. Jeg er overbevist om at utdannelse er nøkkelen til suksess for ethvert ungt menneske, og jeg kan bare håpe at hun velger å gjøre det beste ut av livet sitt, til tross for de vanskelighetene hun nå står overfor.

Jeg ønsker Georgia alt godt, selv om jeg anmoder om at det heretter ikke tas direkte kontakt med meg.

Vennlig hilsen

Cara Montano

Da Georgia var liten, hadde hun hvert år mottatt en liten gave fra den ukjente bestemoren sin, og hun hadde alltid innbilt seg at det var faren som nektet moren sin å være en del av livet deres. Det var aldri den typen gave hun hadde håpet på, for bestemoren hadde valgt å sende henne femogtyve pund i aksjer hver gang, men det var da tross alt noe. Gjennom hele oppveksten hadde hun skapt seg et bilde av en koselig, hvithåret kvinne som ville ha spandert iskrem på henne og tatt henne med ut på kino etter skoletid eller i helgene, og som ønsket å høre alt om det eneste barnebarnet sitt, så sant Georgias far hadde gitt henne lov til det.

Men denne illusjonen var blitt grundig knust da foreldrene omkom i en bilulykke like etter at Georgia fylte femten år, og hun sto igjen som foreldreløs med bare en ukjent bestemor å ty til. Da brevet kom, hadde hun innsett at den bestemoren hun hadde diktet opp, ikke kunne ha vært fjernere fra virkeligheten. Faren hadde aldri sagt et vondt ord om moren sin, men Georgia hadde alltid visst at bestemoren ikke hadde godtatt moren hennes. Faren hadde fortalt at familien hans hadde ønsket at han skulle gifte seg med en kvinne fra en mer prominent familie. De hadde vært rystet over at moren hennes hadde droppet studiene fordi hun ble gravid, og enda mer rystet da faren hadde gjort det klart for dem at han kom til å gifte seg med henne. Og ut fra det Georgia hadde funnet ut da hun gikk gjennom morens eiendeler etter tragedien, hadde det vært hun som hindret Georgias bestemor i å treffe henne. Moren hadde skrevet til henne at hun enten måtte akseptere dem som en familie og delta i livet deres på normalt vis, eller holde seg helt vekk, og det lot til at bestemoren hadde valgt det siste alternativet.

Georgia blunket vekk tårene, tårer som kom hver gang hun leste brevet, uansett hvor hardt hun anstrengte seg for å holde dem borte. Hun brettet brevet sammen igjen til den lille firkanten hun hadde funnet det i, trakk pusten dypt og skulle til å legge det ned i bagen igjen, men så ombestemte hun seg.

Hun hadde beholdt det for å bevise at bestemoren hadde tatt feil, for å vise henne at hun kunne lykkes uten henne, uten hennes kjærlighet, uten hennes medfølelse, og så avgjort uten hennes penger. Hun hadde grunnlagt en virksomhet som var blitt kjøpt opp av et av verdens største kosmetikkselskaper, men selv det var liksom ikke tilstrekkelig. Nå skjønner jeg hvordan du hadde det, pappa. Uansett hva du gjorde, kunne du ikke leve opp til forventningene hennes, eller til de forventningene du hadde til deg selv. Bestemoren var gått bort noen år tidligere, noe Georgia ikke fikk vite om før hun fikk en e-post fra advokaten med en underretning om dødsfallet, men på et eller annet vis hadde hun fortsatt makt til å såre henne.

Georgia krøllet arket sammen i hånden og kastet det på gulvet. Hun visste ikke selv om hun ville plukke det opp igjen neste morgen og ta vare på det, eller slenge det ut sammen med søppelet. Hun holdt skjerfet, teddybjørnen og genseren inntil seg en siste gang før hun omhyggelig la alt sammen på plass i bagen igjen, og rettet oppmerksomheten mot edelsteinen.

Neste dag ville hun ta den med seg til auksjonshuset og spørre om de kunne taksere den og legge den ut for salg. Bestemoren hadde ikke villet ha henne, og hun ville ikke ha edelsteinen – så enkelt var det. Og så fort hun hadde fått steinen vurdert, ville hun finne noen som kunne oversette avisutklippet, bare i tilfelle det inneholdt viktig informasjon om familien med en forbindelse til faren. Når det var gjort, kunne hun glemme alt om møtet med advokaten, og om bestemorens eventuelle fortid som uekte barn.

Georgia la alt ned i skrinet igjen og satte det på nattbordet før hun slukket lyset og la seg godt til rette under dynen.

Det var den riktige beslutningen å kvitte seg med steinen, akkurat som det var helt riktig å kvitte seg med brevet etter alle disse årene. Hun hadde følt seg trist hele dagen ved tanken på den bestemoren hun aldri hadde truffet, og det beste for henne nå var å kvitte seg med alt som gjorde henne nedstemt eller ga henne en

følelse av å være uverdig. Hun hadde arbeidet altfor hardt med å legge fortiden bak seg til å la den innhente henne nå.

Georgia smilte for seg selv da hun lukket øynene. Steinen var antagelig bare en verdiløs imitasjon uansett, slett ikke noe som kunne måle seg med de turmalinene hun ikke hadde klart å rive seg løs fra i auksjonshuset. Etter at bestemoren hadde sittet så tungt på pengesekken gjennom hele livet, var det ingen grunn til å tro at hun skulle ha etterlatt henne en verdifull juvel. Var det vel?