Omslagsillustrasjon: Gustav Fjæstad «Från Dovrefjell», Thielska
Galleriet / Per Myhrehed
Papir: Holmen Book Cream 70 g
Boka er satt med Freight Text 10,3/14
Sats: akzidenz as | Dag Brekke
Trykk og innbinding: Livonia print, Latvia
ISBN: 978-82-489-4029-6
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Innhold
Har du nådd fram dit snøen har sitt kammer, og sett lageret med hagl som jeg sparer til trengselstider, til dagen med kamp og krig?
Har regnet noen far? Hvem har avlet duggdråpene?
Hvilket morsliv kommer isen fra?
Hvem har født rimet som faller fra himmelen?
Jobs bok 38,22–23, 28–29
Snøengel
SNØENGEL.
Merk deg ordet. Se for deg bildet. En engel i snøen. En hvit skikkelse med utstrakte vinger.
Jeg legger meg på ryggen. Lukker øynene et sekund. Beveger armene opp og ned. Straks har jeg skapt en bedre versjon av meg selv.
Jeg hadde alltid tenkt at en bok om snø skulle begynne med det ordet. Alle på våre breddegrader vet hva en snøengel er. Mange har lagd en. Engler, finnes de? Snøengler finnes. Det er sikkert og visst.
Snøengelen finnes en stund. Inntil ny snø faller og dekker over den. Inntil en englehater ødelegger den. Inntil den tiner bort. Engelen av snø er et vakkert bilde på håp og forgjengelighet. På menneskelig lengsel etter en annen og bedre tilstand og drømmen om å ha den innenfor rekkevidde. Den formen for lengsel som iblant kalles barnslig nå for tiden.
Snøengelen er motstykket til den «historiens engel» som den allsidige tysk-jødiske tenkeren Walter Benjamin snakket om. Engelen med skrekkslagent oppsperrede øyne, vinger som er strakt mot himmelen, men lammet av frykt, og stiv angstridd kropp som beveger seg inn i fremtiden med ryggen først, blåst i denne retningen av en storm med utspring i paradiset. Redselen som aldri slipper grepet om historiens engel, skyldes at engelen ser for seg all den lidelse og ondskap historien har frembrakt. Alt
det fæle mennesker har gjort mot hverandre og mot skaperverket. Alt det vi andre ikke ser når vi må vende fortiden ryggen, rette blikket fremover, for å se hvor vi skal sette foten. Kanskje fylt av håp, fortrøstning og lyse tanker om at det som ligger foran oss, skal være vakrere.
Engelen ser det vi legger bak oss og ikke våger se tilbake på – i vår frykt for å gå under.
Walter Benjamin, som senere opplevde at hans egne bøker ble brent på bål av nazistene, fikk denne ideen da han i 1921 kjøpte et maleri av den sveitsiske kunstneren Paul Klee som nettopp forestilte en engel. Det aller uhyggeligste med historiens engel er at Benjamins tolkning er sann. Sånn er historien. Og sånn kommer også fremtiden til å være, i det minste delvis. Vi mennesker bærer et ansvar for at denne delen, av ondskap og lidelse, skal kunne minske.
Slik tenker jeg meg snøengelens oppgave i livet. Som menneskets måte å besverge fremtiden på og styrke oss i oppdraget med å forbedre. Med blikket mot stjernehvelvingen over meg, med morallæren i meg, og med hele jorden under meg, dekket av dette skjøre, myke hvite teppet av forgjengelighet, besverger jeg med min enkle englebevegelse ondskapens krefter og viser med klossete vingeslag at jorden kan bli et paradis. I alle fall at vi må tenke oss det, omtrent slik vi må tenke oss Sisyfos lykkelig. At det er meningen, selv om vi vet at det ikke blir helt sånn. Jeg vil at disse to vidt forskjellige englene – historiens og snøens – i det minste skal kunne snakke med hverandre, og jeg tror det er derfor jeg alltid har villet skrive denne boken.
Snø er håp. Årlig fornyet med snøen som erstatter den som falt i fjor og allerede har forsvunnet. I litteraturen ser det ut til å være sånn at snø er et symbol på forvandling. Når snøen faller i poesi og romaner, signaliserer det ofte at personene i teksten vender seg innover og reflekterer over seg selv. De blir mottakelige for
en kraft eller et budskap som kan hjelpe dem med å nå en annen og bedre tilstand.
Snø er også historie. Snø har vært en følgesvenn i menneskers liv i store deler av verden, særlig på den nordlige halvkule. Helt spesielt hos oss som lever langt oppe i nord. Det er virkelig på tide at snøengelen og historiens engel kan innlede en samtale.
Hva som skjer med snøen, er noe historiens engel i stadig større grad får øye på etter hvert som vi mennesker tar oss frem i verden. Der det før var snø og ordentlig vinter, trer barmark frem i årstider som har mistet rytmen. En snø som trekker seg tilbake og er en del av det store historiske dramaet som går under navnet klimaendringer. På ingen måte den første klimaendringen historiens altseende engel bevitner. Men den første som menneskene selv forårsaker i planetarisk skala. Den første klimaendringen som i den dypeste betydningen av ordet er historisk, altså en del av historien om menneskelige handlinger.
Den første snøen – når falt den? Falt den egentlig over jorden? Når falt den for første gang over planeten vår? Det spørsmålet har tidligere virket som en komisk fantasi. Nå finnes det et svar: for 2,5 milliarder år siden. I 2018 publiserte en gruppe geologer en artikkel i tidsskriftet Nature der de presenterte en teori om hvordan større kontinentale landmasser først trådte frem fra vannet, og hvordan jorden derfor kunne begynne å reflektere sollys tilbake ut i verdensrommet. Planetens temperatur sank og forårsaket etter hvert en galopperende nedising som til slutt skulle sette jorden i den tilstanden som siden da er blitt kalt «Snowball Earth» – snøballjorden. Ilya Bindeman ved University of Oregon, som ledet forskergruppen, konstaterte i et intervju: «Da fikk jorden sitt første snøfall.»
Verdens eldste ski er fem tusen fire hundre år gammel. Mer beskjedent, men likevel lenge før noen brukte ordet «Sverige».
Den ble funnet i 1923 i dagens Västerbotten, nær bygda Kalvträsk,
mellom Skellefteå og Lycksele. Senere ble en nesten like gammel funnet i det som nå er Hoting, på den andre siden av grensen til Ångermanland, ikke mange mil fra der jeg vokste opp.
I det glissent befolkede, ulendte Sverige ville folk på landet nødig bære byrdene sine på barmark. Vinteren var bedre. Det som var tungt og uformelig, måtte berges hjem på snø i veiløse trakter. Virke og ved fra skogen. Høyet man hadde slått og hengt på myrhesjene eller lagt i løene på enger langs elven. Ski er raskere enn truger, særlig i områder der temperaturen iblant pendler rundt null så snøen smelter og blir hard. På ski løp man etter elg og bjørn, som hadde det tungt i dypsnøen. Snø betydde frihet og proteiner.
«Sørkjørerne» – norrlandsbønder som vinterstid dro sørover med sleden full av varer hjemmefra – fraktet gods med hest og slede langs Bottenvikskysten før det fantes dampbåter og jernbane. Vårt vidstrakte land ble knyttet sammen av snø og is.
Snø var grunnbetingelsen.
Da jeg vokste opp som liten gutt i det snørike indre Västerbotten – og det sørligste Lappland – var ikke snø noe jeg forbandt det minste med historie. Historien, lærte vi på skolen, foregikk et annet sted. Nesten alltid lenger sør, der Sveriges konger kriget på kontinentet, og der paver og riksdager fattet viktige beslutninger.
Beslutningene dreide seg riktignok om oss, påvirket livet vårt. Men de påvirket ikke tilværelsens grunnbetingelser, som tross alt var årstidene og klimaet og det menneskene levde av og med.
Der hørte snøen til. Den var virkelig en grunnbetingelse. Ikke alltid verdsatt. Skogsarbeiderne hogde ned de store trærne som gikk til eksport og gjorde Sverige rikt. De utførte arbeidet sitt under mektige greiner som for det meste ble tynget av tykke lag med snø. «Opplegan», som det het på vår dialekt. Denne snøen deiste ned over dem og hadde en eiendommelig evne til å trenge innenfor skjortelinningen, avkjøle nakken, smelte og renne
nedover ryggen og fukte det tykke undertøyet med snøvann. Det var før ordet arbeidsmiljø var oppfunnet. Men snø var i bunn og grunn praktisk, og uten den ville det ikke vært mulig å bedrive mer omfattende skogbruk. Det var på snøen tømmeret ble fraktet ned til innsjøer, bekker og elver. Og det var på den skogsarbeiderne kom seg ut til hogstfeltene, først og fremst på ski. Noen av dem ble flinke idrettsutøvere i generasjonene som dominerte langrennssporten fra andre verdenskrig frem til 1970-årene.
Det var også på snø jeg vokste opp. Snøen lå mer enn halve året. Det er ikke en opplysning jeg har grepet ut av løse luften – eller hukommelsen, for den del. Jeg har studert tabeller fra Sveriges meteorologiske og hydrologiske institutt (SMHI). Antallet snødager per år i nordre Norrland, som Västerbotten og Lappland hører inn under, lå i hele min barndom og ungdom i gjennomsnitt på mellom 180 og drøyt 220. Toppåret var vinteren 1968/69, med en snøperiode som selv på steder utenfor fjellkjeden nærmet seg åtte måneder. Snø var en normaltilstand, i likhet med kulde. Snøen var så selvsagt at det ikke fantes noen grunn til å kaste bort tid på den. At den skulle ha noe med historie å gjøre, var det ingen som tenkte på. Heller ikke at den kunne høre sammen med politikk. Farfaren min var politiker, satt i Riksdagen, på landstinget og i kommunen. Men når han snakket om politikk, noe han iblant også gjorde med oss der hjemme, dreide det seg aldri om snø. Snøen var bare der, som noe evig som skulle måkes, fra allehelgensdag til valborgsmesse.
Det var bare det at jeg elsket den. Andre sukket. Jeg ble lykkelig. Det kom spontant, motstandsløst. Jeg visste ikke hvorfor. Det var bare sånn. Jeg var vel ikke alene om denne lidenskapen. Da vi var små, likte de fleste av oss snøen. Senere begynte folk å jamre seg, som voksne. Nå skjønner jeg at det jeg allerede da ante innerst inne, uten at jeg hadde ord for det, var at snøen dypest sett kan forstås som historie. Den er også fysikk, kjemi, meteorologi,
antropologi, økonomi, teknikk, geografi. Ja, poesi, kunst, musikk, dans, skulptur. Og i høyeste grad politikk.
Akkurat nå er det viktig å se at den er historie. Den trer frem i tiden. Og som et slikt element, som tiltrekker seg vår oppmerksomhet, vokser snøen. I vår bevissthet blir den stadig større. Der ute, i landskapet, blir den stadig mindre. Den holder på å forsvinne. Og det er vårt eget verk. Snøen er ikke bare en gåtefull gave fra himmelen. Den er i økende grad i ferd med å bli en erkjent del av historien. Samtidig som den mange steder allerede er historie i den betydningen at den ikke lenger finnes.
Det kjennes i meg. Det finnes en snø i meg, og det gjør vondt når den forsvinner. Fra min barndom i snø har jeg bilder jeg har båret med meg gjennom livet. Først i senere tid har jeg greid å få en slags klarhet i dem.
Snø – ett eneste ord. For en uendelig mengde egenskaper hos vann som er frosset i luft. Vi hører det iblant fra læreren bak kateteret. Men den måten læreren snakker om snø på, imponerer oss ikke noe særlig. Som gutt får jeg høre at på Grønland finnes det hundre ord for snø. Lurer på om det kan være sant. Kanskje. Snø er forunderlig. Men likevel … Er det mulig? Er det ikke bare enda en av disse overdrivelsene som verden later til å være full av? Det forstår jeg tidlig, at mye av det vi hører, er forenklinger. Nedarvede sannheter. De er ikke alltid sanne.
Langt senere leser jeg forfatteren og etnologen Yngve Ryds bok om ord for snø på lulesamisk. I den er det mer enn tre hundre ord. De er formidlet av reindriveren Johan Rassa i Jokkmokk og hans kone Ibb-Anna.
Boken er unik. Det finnes ikke noe helt tilsvarende noe sted i verden. Landsmålsarkivet i Uppsala sendte i 1940-årene ut et spørreskjema om snø. Svarene er «kortfattede og knappe», oppgir Ryd. Ut fra hans og ekteparet Rassas bok stiger en hel verden frem. Som en mektig symfoni av kunnskap og erfaring og
poesi om en verden, en kultur og et landskap befolket av dyr og mennesker og myter. Likevel er det bare begynnelsen på snøens verdensbilde. Snø er en tilstand. En indre så vel som ytre. En for både stedet og planeten.
Jeg liker snøen. Nesten uansett hvordan den er. Voksne kan nøle. Barnet, derimot, det styrter ut, griper ivrig den hvite materien og begynner straks å forme den. Som om det har fått fatt i noe som kan bli … en ny verden. Sånn er jeg. Helt selvsagt og uten å vite hvorfor. Og når jeg nå tenker tilbake på meg selv, går det opp for meg at jeg allerede da, uten å vite det, oppfattet snøen som historisk. Noe som hørte sammen med å være menneske i verden og være ansvarlig for å forme den.
Men jeg visste ikke det vi vet nå. At snøen ikke lenger er en selvfølge, slik jeg trodde den var. Den står på spill. Den utfordrer oss. Den er en samvittighet.
Snøen er på vei bort. I ujevn takt, men ubønnhørlig. Nå ønsker jeg virkelig å forstå dens egenskaper. Det føles helt nødvendig.
Ikke noe materiale som er så viktig for oss, vet vi så lite om.
Snø er et grensemateriale. Verken stabilt eller sikkert. En overgangsform. Samtidig er den vanlig vann, men i en uklar posisjon et sted mellom frie molekyler i luft og den harde, stabile isen som kan bestå i millioner av år.
Det snør. Denne først luftige materien oppstår nå og da, under helt spesielle og egentlig svært sjeldne betingelser som tilfeldigvis finnes hos oss i Norden i en utstrekning som er uvanlig. Det jeg synes er en selvfølge, er altså tvert imot ualminnelig. Og det er i ferd med å bli mer og mer ualminnelig. Og slik blir det fordi vi mennesker varmer opp planeten. Det er det som gjør at vi vender oss til snøen akkurat nå. Stiller den spørsmål, vil vite mer om den. Som hvordan den blir til, hva den er, hva den ikke lenger makter å være. Vi kan bruke den til å lære oss mer om hvor farlig
vår nåværende tilstand er. Snøen kan hjelpe oss med å få øye på vår selvforskyldte ulykke.
Det er vi i Norden og blant skogene og fjellene som har et spesielt ansvar for å gjøre det. Vi kjenner snøens egenskaper.
Dens merkverdigheter. Og vi lærer oss hele tiden nye. Som den at selv aper lager snøballer, men at de ikke fører snøballkrig. Snø har politikk. Stikk i strid med hva vi trodde: at den bare falt og falt, og alltid skulle falle og ikke brydde seg om hva mennesker gjorde. Men det er det den gjør.
Det aller merkeligste er kanskje at snøens egenskaper også finnes i oss. Jeg tror at vi som lever og har levd med snø, har gjort en del av disse egenskapene til en del av oss selv. Med eller uten sympati. Kanskje med forferdelse over kulden og de forstyrrelsene snø iblant volder. Eller, som hos meg, med den dypeste inderlighet og en varm fortrøstning til snøen som vår kloke forbundsfelle.
Denne fortrøstningen har jeg alltid hatt. Iblandet en eiendommelig lykke som jeg ved hjelp av en ukjent engels inngripen har fått beholde. Et fast punkt i mitt indre å ta meg tilbake til når det er vanskelig å få luft. Der inngår snøen, som det viktigste innslaget i årstidenes trygge hjul.
Alle årstider trengs, for de er ikke like. De har forskjellige oppdrag. Høsten er den nest beste årstiden. Den er forventning til vinteren, som er den beste. Løvet faller tidlig i indre Västerbotten. Et par timer fra Ådalens industri. Tre fra Trøndelag i Norge.
Og så, en morgen, på soverommet mitt: Jeg ser lyset der ute, allerede før jeg har trukket opp persiennene. Snø! Lysmirakelet skjer nedenfra. Bakken som i går var mørk, er denne høstmorgenen lys og strålende. Intet menneske har medvirket. Ikke engang farfaren min, som ellers bestemmer så mye.
Snøfallet er en begivenhet. Den kommer til meg. Jeg får ta del i noe, gjennom krefter jeg ikke rår over. Og tenk at nettopp jeg tilfeldigvis er på et sted i verden der det snør!
Jeg elsker det fordi det er en gave. Det er selve verdensordenen.
At vi alle er så små at vi ikke kan konkurrere med snøen eller himmelen. De er større enn oss. Og kanskje det er derfor jeg kan være så lykkelig. Og så barnslig glad i å leve.
En stille samling av snø. Det blir til slutt prosjektet mitt. Stemmer, bilder, beretninger. Jo mer jeg samler, desto mer overbevist blir jeg om at det trengs en dypere fornemmelse for snø.
Vi lever i et vinterland. Is og snø har skapt Sverige. Hvorfor bryr vi oss ikke mer? Hvorfor sørger vi ikke over at snøen smelter?
Jeg vil vekke snøengelen i oss.
Diamanter og fuglevinger
JEG HAR LÆRT MEG Å GÅ. På hodet har jeg strikkelua. Foran meg er mamma, smilende, glitrende. Jeg står på mine første ski. De er blå. Uten spenn, uten glid.
Når jeg skal sove, leser mamma høyt fra Elsa Beskows Oles skitur. Eller bøkene om Mummidalen. Snøen hører til eventyrets verden. Og fra bøkene kommer en sannhet som jeg gjør til min.
Det er mammas stemme som bærer den frem. Hun lar ikke bare ordene høres. Hun lar meg også forstå at dette er noe hun tror på og vil at jeg skal tro.
Mamma vender ansiktet mot meg. Gnir snøen mot kinnene mine. Jeg antar at jeg ler. De brune øynene og hvite tennene hennes lyser. Hun var tjueto år da jeg ble født.
Senere skal jeg forstå at hun er vakker. For meg blir stemmen hennes en verdensorden.
Først av alt er snøen selv. Snø er de fineste korn av vann, som har frosset i luft, hjulpet av luftbårne partikler.
Dernest kommer ordene. Svenskenes «snö» stammer fra det gammelsvenske sniö eller snior, som i sin tur kommer fra det norrøne snær (også et navn på islandsk). Det kommer igjen fra det
urgermanske snaiwa (hvorav også det engelske snow, det tyske Schnee, det nederlandske sneeuw). Den indoeuropeiske roten til alt sammen er (s)neig (eller snoig, snoigu-ho), og derfra stammer også det franske neige og det italienske neve. På veien oppsto det latinske ordet nix, som betyr snø, via det protoitalienske (etruskiske) sniks, med roten ɣ, som har gitt forleddet niv-. Nivkommer tilbake i ordet nival, som for eksempel gjenfinnes i uttrykket «det subnivale rommet» – luftlaget mellom bakken og snøen – eller Sierra Nevada (snøfjell).
Snø er en rik orddanner. Men man kunne kanskje like gjerne si at det er motsatt: Snøen kommer ut fra ordene. Som det står i Johannesevangeliet: «I begynnelsen var Ordet.» Uten ordene ville ikke snøen vært så rik på innhold. Uten ordene ville vi bokstavelig talt ikke sett snøen for alt det hvite. Da fysikeren Henri Bader og hans forskergruppe i Davos utgir en bok om snøens «metamorfoser» i det skjebnesvangre året 1939, innleder han boken med et kort kapittel på tre sider om selve ordet: «Der Begriff ‘Schnee’». Det går hovedsakelig ut på at når det gjelder snø, er ingenting stabilt. Snø er metamorfose, aldri stagnert forvandling. Baders grep minner om hvordan Luis Buñuel innledet sin film Den andalusiske hund i 1929: en barberkniv gjennom et kvinneøye (i virkeligheten et reinsdyrøye). Et sjokk! For å gjøre leseren mottakelig.
Mer presist oppstår snø fra vanndamp i de øvre luftlagene som kjøles ned når luften beveger seg oppover. Vanndampen kondenseres da til fine, flate iskrystaller med en seksarmet struktur. Under forutsetning av at denne krystalliseringen har noe materielt å gå ut fra: luftbårne partikler, støv, en håndfull molekyler.
Det er vannmolekylet, med ett oksygenatom og to hydrogenatomer, som lett danner heksagonale krystaller. Snøkrystaller og snøstjerner er ikke vanndråper som har fryst – de er bygd opp
av vannmolekyler som går direkte over fra damp til fast form. Strukturen kan se svært forskjellig ut avhengig av temperatur, luftfuktighet og andre atmosfæriske omstendigheter. Hvis det er veldig kaldt, mellom tolv og seksten kuldegrader, vokser iskrystallen lett og danner den klassiske, symmetriske snøstjernen med seks armer, eller flere, unntaksvis dobbelt så mange. Hvis det ikke er fullt så kaldt, får snøstjernen en enklere form. Er det kaldere, blir fnugget rundere.
Snøfnugg faller i forskjellig hastighet avhengig av størrelse, tetthet, temperatur og vind. Men som regel ganske sakte, omtrent fem kilometer i timen. Normal gangfart. Det gjør snøen menneskelig. Den beveger seg også som oss, krokete og slyngende, svevende og søkende, omvekslende med brå kast.
Et snøfnugg er en ansamling av mange snøstjerner, dusinvis, iblant over hundre. Veldig store snøfnugg eller -filler oppstår når temperaturen er høyere og snøstjernene blir fuktige på overflaten og fester seg til hverandre. Det skjer når snøstjernene synker.
Når det er vindstille og ikke altfor kaldt, kan det dannes snøfiller store som sommerfugler. På lulesamisk kalles de halve spurver, tsihtsebelaga. I ordet «halve» ser det ut til å ligge en tanke: Det finnes to halvdeler, som vil hverandre noe.
På svensk har vi kalt store snøfiller «lapphansker». Min mor Gudrun pleide å si, med andakt i stemmen: «Det snør lapphansker!» Da skulle vi barna komme bort til vinduet og se ut og helst også føle litt andakt, vi også. Lapphansker var altså noe fint, og det kunne jeg jo se med egne øyne når de store hvite fillene dalte stille og gåtefullt mot bakken. Som på film.
Uttrykket har eksistert lenge, i minst et par hundre år. Statsgeologen og norrbottenspatrioten Fredrik Svenonius, som også var en ivrig fotograf, tok bilde av et snødekt landskap med kameraet sitt den 20. februar 1899 og kalte det nettopp «Det snør lapphansker». Lappmarksmisjonæren Petrus Læstadius noterte i sin dagbok i begynnelsen av 1830-årene: «Ennå sier man
i Norrland at det snør lapphansker når snøen faller i store filler.»
Av det kan man slutte seg til at uttrykket ble brukt langt tidligere. Lapphansker kan være desimeterstore snøflak. Det største kjente snøflaket skal ha blitt funnet i Fort Keogh i Montana den 28. januar 1887. Under et snøfall skal en Matt Coleman ha kommet over en snøfille som var 38 centimeter bred og 20 centimeter tykk. I Sibir så flere iakttakere i 1971 snøfiller «store som A4ark». I mars 2024 ble det rapportert fra Umeå i Västerbotten om snøfiller «store som snusdåser» ved null grader og fuktig luft.
Det kan snø når det er varmegrader også. Særlig ved lav luftfuktighet. Sånn er det ofte på senvinteren og tidlig vår. Det er sju varmegrader ute, og den første ginsten kan kanskje anes. Plutselig skygger en virvlende snøbyge for sikten. Den pleier imidlertid å gå fort over. Når snø dannes i stabile skyer i lav høyde – stratus, stratocumulus – faller den som regel som små, sprø partikler. De kalles kornsnø, er flate og avlange, sjelden mer enn en millimeter, og består av is. Når det blåser, er kornsnø irriterende for øynene. Isnåler er enda mindre. De faller fra klar himmel og består av små, tynne iskrystaller som ser ut til å sveve i luften. De kalles også «diamantstøv». Belyst av sol skaper de en skimrende effekt som kan føre tankene til altertavler. Hvis det finnes et sted over skyene, leder nok veien dit gjennom slike støvskyer av lysgjennomstrålt is.
Hagl finnes av flere slag og regnes som snø. Én sort kalles sprøhagl. Et annet navn er vanlig hagl. Partiklene minner om kornsnø, men er større, opptil fem millimeter i diameter. Sprøhagl kan sprette og går ofte i stykker ved kontakt med bakken. Småhagl kommer i svære svermer og går ikke i stykker. De kan danne elver der de brer seg utover. Ishagl faller fra svære bygeskyer og får av og til følge av torden, uansett årstid. De har en hastighet på 150 til 200 kilometer i timen og kan være store som druer eller plommer eller enda større. Ishagl, himmelens tyngste artilleri, kan bulke en bil, trenge gjennom et spontak og – i hvert
fall i teorien – slå en okse i bakken. Det største haglet som er blitt målt under vitenskapelig kontrollerte forhold, falt under en storm den 23. juli 2010 i Vivian i South Dakota. Det hadde en diameter på 20,3 centimeter og veide 0,88 kilo. I litteraturen finnes det opplysninger om langt større hagl. Ett skal ha veid fire kilo og landet et sted i Kina i 1902, og Évariste Régis Huc, en av de første fra Vesten som besøkte Tibet, skal i 1840-årene ha sett hagl i disse traktene som veide fem og en halv kilo. Ett var stort som en kvernstein og brukte mer enn tre dager på å smelte i glødende sol.
Sammenpresset snø blir til slutt veldig hard og omdannes i isbreer med tiden til is, med egenskaper som minner om mineraler. Snø kan også klassifiseres som et mineral. Den oppfyller alle kriteriene: homogen, ikke-organisk, med en definert kjemisk sammensetning (H₂O) og en bestemt atomstruktur. Som andre mineraler forekommer snø naturlig, i temperaturer under null grader celsius.
Nesten all snø faller på den nordlige halvkule. Rundt 98 prosent. En vanlig vinter dekker snø på det meste omtrent en fjerdedel av den nordlige halvkules landareal. Mer enn førti millioner kvadratkilometer. Arealet varierer naturligvis fra år til år. Den langsiktige trenden er at arealet krymper. Snø finnes fortrinnsvis i Nord-Amerika, på Grønland, i Europa og Russland. Også i Andesfjellene og i Asia faller det snø, i likhet med på New Zealand, i det sørøstlige Australia, Patagonia og Antarktis. I Afrika faller det snø i fjelltraktene i de nordlige, østlige og sørlige delene av kontinentet. Asias og Stillehavets øyverden, Vest- og SentralAfrika og det sentrale og vestlige Australia er områder der det praktisk talt aldri snør. Slik er det også i visse ørkenområder i Andesfjellene og i de tørreste områdene i det østlige Antarktis, McMurdo Dry Valleys, som forskere tror har hatt det ekstreme klimaet sitt i millioner av år, og som følgelig mangler innlandsis.
I Sverige faller mesteparten av snøen i nord, mindre i sør. I Skåne kom i gjennomsnitt nærmere ti prosent av den årlige nedbøren som snø i perioden 1960–1990. I Lappland var det tilsvarende tallet førti prosent. Andelen har trolig sunket noe siden 1990 med de stadig varmere vintrene. Den aller største andelen av den årlige nedbøren kommer i fjellkjeden. I stor høyde i Sarek, Kebnekaise og andre høyfjellsområder kan andelen ligge på sytti prosent eller mer.
Også de største snødybdene i Sverige er blitt målt i fjellkjeden. Den aller største i Kopparåsen nær riksgrensen med 327 centimeter den 28. februar 1926. Omliggende stasjoner hadde på dette tidspunktet ikke på langt nær like dyp snø. Det råder altså en viss usikkerhet med hensyn til denne målingen, selv for feltpersonalet. På SMHI konstaterer man: «Dessverre var den siste dagen i februar den siste da det ble gjort observasjoner fra stasjonen, og hva som senere skjedde med snødybden eller observatøren, vet vi ingenting om.» I Ulvoberg i Västerbotten kom det en meter nysnø i juni 1932. En samtidig kilde oppgir: «Snøfallet med etterfølgende store mengder smeltevann forårsaket fôrmangel på flere hold, og nødhjelp måtte sendes til de verst rammede områdene.»
I desember 1998 drev vinder fra Bottenhavet inn et intenst snøfall som økte snødybden i Gävle med 130 centimeter på tre dager. Snøen var tung, brøytemannskapene greide ikke å få unna snøen, og innbyggerne i Gävle måtte en stund gå i gater der den hardt pakkede snøen var på høyde med biltakene. Store snøfall skjer ofte sånn: ved at kald tørr luft beveger seg over store innsjøer eller åpent hav og tar opp fukt fra det varmere vannet. Den oppvarmede luften stiger oppover og kjøles ned der fukten kondenserer og kan danne skyer. Når disse skyene kommer inn over land og presses oppover, begynner fukten i dem å avgis i form av snø. Disse «snøkanonene» danner ofte tydelige drag i vindretningen og kan avgi svært store snømengder. Noen av de
største snødybdeforandringene som har skjedd i Sverige fra den ene dagen til den neste, er et resultat av slike snøkanoner. Som i Gävle.
Oskarshamn fikk på samme måte 72 centimeter snø fra den 3. til den 4. januar i 1985. Vest for et lavtrykk fra Barentshavet strømmet mye kald luft sørover med nordøstlig kuling til storm i Østersjøen. Overflatetemperaturen var på flere varmegrader, og temperaturen i 1300 meters høyde var sytten kuldegrader. De kraftige temperaturforskjellene medførte voldsomme vertikale luftbevegelser. Inn over den smålandske kysten ble skyene presset enda høyere oppover. Effekten var ekstremt lokal. Oskarshamn hadde en snødybde på 110 centimeter, Misterhult like nord for byen 130 centimeter. Noen mil sør for Oskarshamn var det praktisk talt barmark.
Den største snødybden SMHI har registrert i Sverige ved en stasjon utenfor fjellkjeden, 190 centimeter, ble målt i Degersjö i Ångermanland den 2. januar 1967. Stasjonen ligger bare noen mil fra kysten ved Örnsköldsvik, og Kvarken i nordøst hadde stort sett åpent hav, noe som gjorde at en rekke snøkanoner i et par ukers tid strømmet inn over land fra nordøst. Værobservatøren i det nærliggende Ullånger, Göta Vedin, skrev i journalen sin den 1. januar 1967: «Et sånt katastrofevær har aldri tidligere forekommet etter at man begynte med elektrisk strøm. Ledningene ligger nede overalt på grunn av isskorpe og den våte snøen. Også telefonledningene har lidd samme skjebne. Dette kaoset har vart fra den 17/12 og pågår fremdeles den 1/1, og det ser bare ut til å bli verre.»
Denne varianten av kraftige snøfall forekommer også sør og øst for de store innsjøene i USA, der det kan falle over en meter snø i løpet av ett døgn. Snøkanoner dannes over store innsjøer i Europa som Vänern og Ladoga, samt i Japan, Korea og Storbritannia når nordlige vinder føres ned over Stillehavet og Atlanteren. Av alle kategorier snøfall forekommer de største
i Japan og langs vestkysten av Nord-Amerika, men også over Rocky Mountains, der Silver Lake i Colorado fikk 193 centimeter snø mellom den 14. og den 15. april 1951. Mellom den 13. og den 19. februar 1959 falt det 480 centimeter ved Mount Shasta Ski Bowl i California. Den største sammenlagte mengden nysnø på ett år (akkumulert nysnø), 29 meter, ble målt ved Mount Baker Lodge i delstaten Washington i USA vinteren 1998/1999. Den største snødybden i verden (akkumulert mengde snø på bakken) ble målt ved fjellet Ibuki i Japan med 11,82 meter i 1927. Den 14. februar samme år falt det i løpet av ett døgn 230 centimeter snø der – den største kjente nedbørsmengden i form av snø på ett døgn.
Men selv om snø iblant opptrer i stor overflod, med et mangfold av fremtredelsesformer, er den noe de færreste mennesker i verden noensinne har vært nær. De har aldri hatt snø under føttene, aldri holdt snø i hendene. Langt mindre stått på et par ski, gravd en snøhule, kjørt sparkstøtting – eller lagd en snøengel.
Ordene som brukes for å beskrive snø, har en viss holdbarhet, selv om den kunnskapen vi har nå, er svært annerledes enn den som fantes før. De samiske ordene for snø, ordene som Yngve Ryd, etnologen, fikk fra Johan og Ibb-Anna Rassa i Jokkmokk, har mange generasjoner på baken. De fleste har eksistert i flere hundre år. Visse ord har trolig oppstått i sammenheng med villreindriftens fremvekst fra 1500- og 1600-tallet. Reinen og flyttveiene er viktige deler i denne ordskatten. Tsievve er ordet for hard snø som reinsdyrene ikke kan grave seg gjennom. Tjievttjemuohta betyr snø til reinens bak-kne. Hvis snøen rekker opp til magen på reinsdyret, kalles det tjoajvevuolmuohta. Andre ord kan ha oppstått i løpet av den lange perioden da samene holdt reinsdyr som tambuskap, fra de første århundrene av vår
tidsregning. I likhet med andre språk fortaper samisken seg inn i tidens og den skriftløse kulturens halvmørke.
Også svenske snøord har en historie. «Skare» er dokumentert fra 1600-tallet, mens «kladdeføre» kommer i bruk når skiløping er blitt vanlig rundt år 1900. Ord som «krystaller» og «diamanter» forekommer tidlig. Slik er det også på andre språk. Det er som om snøen allerede tidlig ble plassert i en høy sfære, i kontakt med en nærmest overjordisk virkelighet. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Snøen kommer fra himmelen, i likhet med regnet, og de er naturligvis beslektet. Men likevel forskjellige. Snø er ikke regn. Et verdig svevende snøfnuggs søken er mange lysår unna den gjengse, deisende regndråpen, oppspent på loddsnoren til jordens midtpunkt. Snøen er omdannet et sted i høyden, av en kraft som menneskene ikke rådet over: kulden. Smelte snø til vann kunne mennesker gjøre. Men det omvendte, lage snø av vann, kunne de ikke. Menneskene eier varmen, ikke kulden, som den franske naturhistorikeren Georges Louis Leclerc de Buffon uttrykte det i sin fantasieggende og oppfinnsomme oversikt over jordens og verdens historie fra 1778, Les Époques de la nature –naturens epoker. Det var han som oppdaget at historien fantes i alt. Det eneste jeg har lagt til, er snø.
Snøen hadde et magisk utgangspunkt. Enda mer magisk enn isen. Hvordan is ble dannet, kunne mennesker se med det blotte øye. Tilfrysing var imponerende og kunne heller ikke utrettes av mennesker. Man kunne se den, se hvordan det foregikk, og komplettere den ved å tilføre vann.
Men snøfnuggene – hvem lagde dem? Etter hvilken tegning?
Snøangst
SNART BLIR DET SEKSTITALL. Med de lange og kalde snøvintrene.
Jeg husker: Så snart jeg kom meg opp av sengen om morgenen, pleide jeg først å løpe til termometeret ved kjøkkenvinduet. Så skynde meg inn til pappa og vekke ham og fortelle hvor kaldt det var. Omtrent trettisju grader var standard. Han bekreftet meg alltid. «Å, fortsatt like kaldt!» Kulden var vårt felles prosjekt.
SMHIs statistikk viser at jeg husker ganske godt. Det var ukevis med temperaturer på mellom tretti og førti grader. En og annen dag enda lavere.
En dag er det minus førtifem. Vi går til skolen som vanlig. Barna fra bygdene langt borte får fri. Skoleskyssen blir for usikker. Men Söråsele-barna to kilometer unna kommer inn på sparkstøttingene sine som de pleier. Med hvit rimfrost utenpå skjerfet som er blitt viklet over munn og nese. Som om de var sårede soldater fra en ukjent vinterkrig.
En sport for oss eldste barneskoleelever disse dempede, krystallisk stille dagene er å skli i korridorene med ullsokkene. Eller med skallene av reinskinn, for dem som hadde det. Da kunne man gi kameratene elektrisk støt. Kanskje særlig jentene, som det ellers ikke fantes noen verdige metoder for å berøre. Unntatt på skoledansene i den dunkle gymsalen til lyden av Hollies og Shanes.
Den virkelig store skolesporten finner sted i snøen. Jeg tumler i store snøhauger som traktorene har veltet opp. I skolegården
graver vi ganger som vi krabber i. Søker tilflukt i under snøballkrigene. Der inne i snøens chiaroscuro, der ingen kan stå oppreist, er det noe som ikke stemmer for meg. Jeg vet ikke hva det er. Bare at jeg blir kald innvendig.
*
I august 2019 ble det holdt en uvanlig minneseremoni på VestIsland. Folk hadde samlet seg i Borgarfjörður for å ta farvel med isbreen Okjökull i skråningene på den sluknede vulkanen Ok. Også isbreen kalles det nå, etter 2014, da «jökull» ble fjernet siden vulkanen var død som isbre. Erklært død av Islands svært kompetente glasiologer. Det de sørgende hadde samlet seg for å minnes, var isbreen. Den hadde ligget der så lenge det har vært mennesker på Island, siden begynnelsen av 800-tallet, og for øvrig i tusenvis av år før den tid. Lag på lag med snø, år etter år. Nå var den … kanskje ikke død, for det fantes ikke noe som hadde levd, og ikke noe lik. Men den var borte. Dens eksistens hadde opphørt.
Det kommer ikke Ok til å bli alene om. Med de nåværende utslippsnivåene vil alle Islands fire hundre isbreer ha smeltet bort i løpet av 2200-tallet. Snæfellsjökull er allerede truet, vulkanen der Hamburg-professoren Otto Lidenbrock sammen med guiden Hans og nevøen Axel steg ned for å lete etter en forsvunnet underjordisk verden i Jules Vernes En reise til jordens indre (1864), der piskende hav, forsteinede trær og vidunderlige urtidsdyr ventet, mange mil under jordskorpen. Jules Vernes beretning minner om Platons Atlantis, den mytiske øya som hadde sunket i havet. Men også om den nye, dynamiske forståelsen av jorden som var blitt stadig mer etablert ved midten av 1800-tallet. Darwins seleksjonsteori var blitt publisert bare seks år tidligere. Teorier om en istid som
hadde lammet den nordlige halvkule og utslettet mammuter og andre urtidsdyr, hadde versert i drøyt tjue år. Og kanskje aller viktigst: Nesten nøyaktig samtidig som Jules Verne arbeider med romanen sin, begynner geologene, også en ny profesjon, å vurdere om de må innføre en ny periode i jordens tidsregning. Altså et nytt øverste lag i stratigrafien (av stratos, sjikt).
Forslaget kom fra den franske geologen og paleontologen Paul Gervais i 1850. Gervais arbeidet med å kartlegge pattedyrfossiler da han ble slått av tanken om at det kunne finnes grunner til å ha en spesiell term for den geologiske tiden som omfattet menneskelig nærvær. Han publiserte en artikkel om dette i et tidsskrift som ble utgitt av vitenskapsakademiet i Montpellier. Han ble ikke bønnhørt umiddelbart. Det skal vise seg at det tar mer enn et århundre, men i 1980-årene skal den nye postglasiale tiden omsider anerkjennes – under det navnet Gervais hadde foreslått: holocen. På dette tidspunktet vet geologer og paleontologer at det har vært minst femten istider, som har kommet og gått i løpet av noen millioner år. De stadig dypere tidsaldrene bakover gjør det ikke mindre viktig å understreke at tiden etter istiden, den der vår tids mennesker lever, tross alt er en annen tid.
Nå har hver nye geologiske periode en stratigrafisk markør, en rund plakett av messing som er innføyd i jordskorpen på et sted der periodens kjennetegn fremtrer tydelig. Før holocen finnes det ingen slik «golden spike» ute i landskapet. De stratigrafiske ekspertene besluttet i 2008 at det mest representative for slutten av den siste istiden var det islaget i Nord-Grønlands store innlandsis som motsvares av snøen som falt nøyaktig 11 703 år før år 2000 – det er da skiftet til et varmere klima fremtrer tydeligst. Laget ligger på 1492 meter og 45 centimeters dyp i en iskjerne som er blitt boret opp fra isen. Der er den i dag mange tusen år gamle snøen bevart, et femten hundre meters løp rett nedover med en hastighet på en snau desimeter per år etter at snøfnugget landet på isbreen for nesten tolv tusen år siden.
Dette kritiske issjiktet inneholder selve grensen til holocen og «sivilisasjonen» og forvares, ikke særlig glamorøst, i et stort fryselager av borekjerner på Niels Bohr-instituttet, som tilhører universitetet i København.
Historien er verdt å se nærmere på. Etter 2,5 milliarder år vender snøen altså tilbake som dateringsmateriale i jordens historie. Den første gangen var «Snowball Earth», da snø begynte å falle over planeten. I vår egen tid, blant oss som lever akkurat nå, etter denne lange loopen på milliarder av år og mer enn hundre geologiske eoner, epoker, perioder og episoder (geologene arbeider med mange begreper for jordens tider!), er snøen tilbake i stratigrafien – i samme øyeblikk som den begynner å forsvinne. Slutten på den siste istiden er nemlig ingenting annet enn begynnelsen på en varmere periode. Holocen har vært klimatisk temmelig stabil i snart tolv tusen år. Men i løpet av det siste århundret har holocen sporet av og gått over i antropocen, menneskets tidsalder. I antropocen er det vi som skaper oppvarmingen av planeten, og det vi har sett, er bare begynnelsen av en økning som med all sikkerhet kommer til å fortsette lenge og trolig drive temperaturen opp med 2,5 eller 3 grader, kanskje enda mer. Det er det som gjør at snøen forlater oss.
Det er også det som fremkaller behovet for sørgemesser ved isbreer. Ved gravsteinen under den høytidelige seremonien sto i tillegg til Islands statsminister, Katrín Jakobsdóttir, og FNs forrige høykommissær for menneskerettigheter, Mary Robinson, rundt hundre andre mennesker som ville vise sitt engasjement for å bevare verdens kulde og dermed Islands og verdens isbreer og snø – og alle som er avhengige av disse elementene, i visse tilfeller for å overleve. På gravsteinen sto det en kort tekst: «Brev til fremtiden», av forfatteren Andri Snær Magnason. Teksten slutter med et budskap til fremtidige generasjoner:
Dette minnesmerket er en erkjennelse av at vi vet hva det er som skjer, og hva som må gjøres. Bare dere vet om vi gjorde det.
På plaketten er det også en inskripsjon: «415 ppm CO₂». Det var det gjennomsnittlige innholdet karbondioksid i atmosfæren ved tidspunktet for seremonien. Tallet er resultatet av en måling som ble utført på en forskningsstasjon på vulkanfjellet Mauna Loa på Hawaii. Men den er samtidig – uten at det nevnes – en avlesning av selve tiden. Den årlige, daglige økningen av klimagassene er bokstavelig talt en tidsregning det er mulig å oversette i en motsvarende innvirkning på levende og dynamiske materialer rundt omkring på jorden. Man kunne også si en nedtelling, både for artene som utryddes, og for sivilisasjonen, der vi har vent oss til fremskritt, men i økende grad må regne tiden vår i tap. Den franske geologen som foreslo den nye epoken etter istiden, kunne ikke i sin villeste fantasi ha forestilt seg noe lignende. Og neppe heller at man bare et par tiår etter innføringen av holocen skulle begynne å diskutere enda en ny epoke, antropocen, nettopp for å betegne menneskehetens herredømme over elementene. Deriblant snøen.
Etter Okjökulls bortgang er det blitt holdt flere lignende minnestunder. I september samme år samlet et par hundre svartkledde sørgende seg ved det som hadde vært Pizol-isbreen i Sveits, for å minnes og ta avskjed i 2700 meters høyde. Da var det bare et areal på størrelse med et par fotballbaner igjen av den sveitsiske isbreen nær grensen til Østerrike og Liechtenstein. «Vi er her for å ta farvel med Pizol», sa glasiologen Matthias Huss til tonene fra lange alpehorn. «Vi regner med at 500 isbreer har forsvunnet i Sveits siden 1850-årene», fortsatte han og la til at avsmeltingen hadde vært dramatisk rask. «Pizol har mistet 80–90 prosent av arealet sitt siden 2006.»
I august 2020 var tiden inne for å markere bortgangen til Clark Glacier i Oregon. Det skjedde utenfor delstatsparlamentet i Salem, en monumental bygning i art-deco-stil med en fasade av hvit marmor. Dit førtes en kiste med en del av isbreens siste smeltevann. Den mørke kisten sto i sterk kontrast til den hvite fasaden. Estetikken var inspirert av et fotografi av Ruth Bader Ginsburg, menneskerettighetsjuristen, som nettopp hadde ligget på lit de parade i USAs høyeste domstol i Washington D.C. Hun var ofte svartkledd med hvit blondekrage. En sørgedrakt, men også bildet av et fjell med sin isbre. Denne dømmekraftens og medfølelsens nasjonalheltinne fikk altså sette sitt preg på sørgehøytideligheten for en isbre i Oregon, på den andre siden av det store kontinentet.
Isbreen hadde fått navn etter William Clark, som sammen med Meriwether Lewis i løpet av en over to år lang ekspedisjon på oppdrag fra president Thomas Jefferson krysset kontinentet mot nordvest for å kartlegge de sentrale og nordlige delene av de nåværende forente statene. De var blitt amerikansk eiendom gjennom det såkalte Louisiana Purchase i 1803, da USA kjøpte disse enorme områdene av Frankrike. Langt senere fikk Lewis og Clark gi navn til hver sin isbre i et fjellmassiv i Oregon. På kart fra 1900-tallet og langt utpå 2000-tallet kan man se de to hvite områdene med sine underliggende blå, opptegnede høydekurver.
Satellittbilder fra 2020 viser den nye virkeligheten. Av Clarkisbreen, med en mer utsatt beliggenhet mot sørøst, gjenstår det ikke mer enn et og annet fragment. Også den tidligere sammenhengende Lewis-isbreen er nå, på tross av en gunstigere beliggenhet mot nordøst, krympet og oppbrutt. Dømt til å dø.
Alt som er tilfrosset, smelter.
I mai 2024 var det på’n igjen. Av Venezuelas siste isbre gjenstår det bare tjue mål, og nå har den mistet hele sin akkumuleringssone, det området i en isbres øvre del der det er kaldt nok til at ny snø kan pakkes og «fôre» isbreen med ny is.
I løpet av de siste tre årene har isbreen mistet halve arealet og blitt nedgradert til et «isfelt». For ikke lenge siden hadde landet et halvt dusin isbreer, men nå vil Venezuela kunne kåres til et merkelig pionerskap i verdenshistorien: å være det første landet i moderne tid som mister sin siste isbre. Det vil si: mister den som følge av menneskeskapt oppvarming.
Den venezuelanske isbreen fikk navnet sitt fra den tyske oppdagelsesreisende og geologen Alexander von Humboldt, som med omfattende vitenskapelige målinger på begynnelsen av 1800-tallet kunne fastslå den innvirkningen den europeiske koloniseringen allerede hadde hatt på det søramerikanske kontinentet. Men han kunne neppe forestille seg at hans eget navn bokstavelig talt skulle forsvinne fra kontinentets overflate på grunn av menneskelig påvirkning. Da Humboldt-isbreen var større, snodde den seg som en krans rundt Venezuelas nest høyeste fjell, nesten fem tusen meter over havet. Dens gamle navn var La Corona, Kronen. Breen kronte dette tropiske landet med snø. Det mest ironiske er selvfølgelig at Venezuela er et oljeland, med eksportinntekter som har en så høy pris. Men der medvirker også Norge, Russland, Kina, Australia og andre fossilland, og i praksis alle som bidrar til utslipp. De rike mest, men vi er mange som har vært med på dette. Vårt moderne liv har gjort oss til snøsmeltere, uansett hva vi måtte ønske. «Det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg», for å si det med ordene til Paulus. De nærmeste kandidatene som kan slutte seg til denne tragiske tetgruppen av land som har mistet sine siste isbreer, er Indonesia, Mexico og Slovenia. Den britiske glasiologen Caroline Clason ser på tapet av Humboldt-isbreen som en «påminnelse om hvorfor vi [glasiologer] gjør jobben vår, og hva som står på spill for disse miljøene og for samfunnet».
Interessen for snø som forsvinner, er et nytt fenomen, et innslag i samtidens stemningsleie som ikke har eksistert tidligere. I hvert
fall ikke for snøen som sådan. For menneskeheten har det vært et ukjent fenomen at vi overhodet har et samlet bilde av snøens utbredelse og mengde, til og med over tid. Det er først nå når vi har en slik forståelse – som har vokst frem i løpet av de siste tiårene – vi kan hevde at det trolig aldri har forekommet at snøen har forsvunnet på den nordlige halvkule i den utstrekning den har gjort siden rundt år 2000.
Det har forekommet varme perioder tidligere. NordEuropas varme vintre i 1930-årene med milde, fuktige vinder langt opp i de nordiske landene ga opphav til en del bedrøvede kommentarer. Isbreene smeltet, trekkfugler sluttet å trekke, og slapset i Nordens hovedsteder var i perioder på deprimerende nivåer. Folk syntes synd på den lille, billedskjønne Helagsbreen i Härjedalen. Hva kom til å skje med den? Fra Norge kom det «alarmerende informasjon» om at «høyfjellet er i ferd med å miste sine vakreste sommerklær, den hvite snøen og de blå isbreene». Men det overordnede perspektivet var stikk motsatt. Hvis klimaendringer, som allerede på denne tiden ble fremstilt som helt naturlige, faktisk var en årsak – selv det var omstridt –var vel ikke det noe å gråte for?
Ikke engang om det ble varmere i Norden, var det noen ulempe, tvert imot. Jordbruket ville gi høyere avkastning hvis varmen steg. Somrene ville bli varmere, hvem kunne klage på det? Nordboere og briter ville få litt sol på den anemisk pigmentfattige kroppen. En av datidens fremste klimaforskere, stockholmsgeografen Hans W:son Ahlmann, sammenfattet det han kalte «den aktuelle klimaforbedringen», i en artikkel i Svenska Dagbladet i 1938: «Planter blomstrer og setter frukt på nordligere og høyere beliggende steder enn før. Følgelig har bygg og også hvete modnet i vesentlig større høyde i Norge de siste årene enn noensinne tidligere i manns minne. Man kan si at den øvre grensen for såkorndyrking i Norge har steget med opptil et par hundre meter. Visse fiskeslag har […] utvidet vandringene sine
lenger mot nord enn tidligere, og trekkfugler har innstilt ferden fra arktiske områder til sørligere trakter, da de har foretrukket å bli værende hele polarnatten ved kyster som streng kulde og tilfrosset vann tidligere fordrev dem fra alt i september.»
Dette var påtagelige og for samtiden gåtefulle forandringer, og det var få som klagde over dem. Hvis det lå for lite snø i terrenget, kunne riktignok skogbruket, med hest og slede, bli berørt. Selv vårflommen kunne påvirkes og vannføringen bli for liten til den viktige tømmerfløtingen. Men dette var marginale stemmer, og de ble fremført i bransjetidsskrifter som få leste.
De bedrøvede stemmene nådde ikke ut i den offentlige debatten. Det gjorde derimot evangeliet om klimaforbedringen, som i et par tiår frem til omtrent midten av 1950-årene vendte tilbake i de skandinaviske massemediene.
Ikke engang den gjenoppvekkede teorien om menneskedrevne klimaendringer med utslipp av klimagasser kunne dempe entusiasmen. «Det er karbondioksidet som gjør det!» het det i Dagens Nyheter i 1954, da CO₂-hypotesen dukket opp igjen i debatten (ideen var blitt introdusert så tidlig som i 1896 av stockholmskjemikeren Svante Arrhenius). Siden svensk og norsk forskning på disse områdene var innflytelsesrik, nådde budskapet også ut internasjonalt. Professor Ahlmann fra Stockholm bedrev sin forskning i hele det nordatlantiske området – i Lappland, i norske Jotunheimen, på Svalbard i Nordishavet, på islandske Vatnajökull, på Grønland og etter andre verdenskrig i Antarktis med hjelp fra yngre medarbeidere. Han holdt foredragsturneer i Norge, Storbritannia og Nord-Amerika og skapte overskrifter om den nye varmeperioden. Som altså dypest sett, i det minste for de fleste eksperter, var bra. Også for Ahlmann selv: «Det som for isbreene har vært ufordelaktig, delvis katastrofalt, har følgelig blitt til fordel og gagn for mennesket og andre levende vesener.»
På et mer personlig plan sørget han imidlertid over isbreene sine. Han hadde studert dem så lenge og kommet dem så nær
at han hadde begynt å få følelser for dem. Ordene jeg siterte –«høyfjellet holder på å miste sine vakreste sommerklær, den hvite snøen og de blå isbreene» – kom fra ham. Ahlmann var ikke alene om denne ambivalensen. Det fantes både steder og miljøer, og enkeltpersoner, som hadde følelser for snø. En dunkel uro. En tidlig og vag, men likevel påtagelig nervøsitet for at snøens raske forsvinning i 1930-årene kanskje ikke bare var gunstig. For at det kunne være begynnelsen på noe verre.
Amor nivis
APRIL I RONDANE. Tidlig varme har smeltet bort snøen på fjellplatået. Inntil teltplassen vår ligger smeltevannet i svarte dammer mellom tuene. Vi er tre unge mennesker som skal gå på ski gjennom det norske massivet. Det er litt ute i 1980-årene.
Solen forsvinner bak en rullesteinsås. Snart strammer kulden i kinnene. Dammene rundt oss begynner å fryse til. De minste først. En liten iskant ved et blad, et krystalliseringspunkt. Fra dette punktet, på et øyeblikk, en skytende bølge av krystall som med et lite smell dekker neste hele dammen. Først én dam, så en til, og enda en. Deretter flere dusin dammer som fryser i den lille dalen – alle med sine knepp. Krystallskudd som danner en stillferdig geofysisk tappenstrek på platået vårt.
Aller sist de største, nesten bassenger. Det dypere vannet forsinker frysingen nedenfra. Når det uunngåelige skjer, er det med en kraft som gjør at man bedre kan forstå kriser.
Denne skumringen i Rondane berørte meg dypt og ble værende for alltid. Jeg har tenkt på den om og om igjen i hele mitt liv. Jeg hadde aldri opplevd isdannelse før. Hva var det jeg følte? Kanskje at det er noe ved å se naturens, hele solsystemets kraftspill virke på en tidsskala som gjør alt åpenbart. Omtrent som astronomen Johan Carl Wilcke må ha opplevd det da han lagde isheksagoner i Stockholm med såpe og vann for åpent vindu på 1700-tallet. Men det bildet hadde jeg ikke tilgang til da. Jeg visste ingenting om krystaller.
Kanskje aner jeg at det finnes krefter som vil kunne tilintetgjøre alt. Og skape alt. I en slags eiendommelig betydning står jeg i dette sekundet i skapelsens midte. Alle sammenhenger. Solen synker, skyggen faller, kulden tiltar, isen dannes. Alt skjer på et øyeblikk.
Kanskje det er fordi det er et bilde av tilværelsen. En rådende tilstand. En tilstand som alltid skal endres.
Kriser begynner sånn, midt i hverdagen. Tilsynelatende gåtefullt. Små tegn. Et streif av skygge, en svalhet i luften. Snart rister hele jeg i en veldig storm. Hele samfunn rykkes opp med røttene.
En krise kan forhales, men sjelden forhindres. Under visse omstendigheter dannes is, det kan ikke endres. Krisens årsaker er å finne i fortiden.
Det samme gjelder revolusjoner: Ingen tror at de er mulige før de begynner og man innser at det ikke kunne gått på noen annen måte. Omstillingen kan være en krystall. Kanskje en snøkrystall.
Disse umåtelige kreftene …
Og nå er det oss selv. Ikke lenger solen og skyggen og kulden som kommer til oss gjennom forsynet og tilfeldigheten og lovene som har ligget innebygd i skaperverket fra første stund. Jeg tenker på dette som et forvarsel. En måte å gjøre meg mottakelig på for det som er våre nye omstendigheter. At det er oss selv.
Samtidig som han kalte det for «det mest forbløffende som noen gang hadde skjedd», følte den konservative tenkeren Edmund Burke avsky og forferdelse for den franske revolusjon. Burkes forferdelse skyldes erkjennelsen av at samfunnet bærer på krefter som kan forårsake hva som helst. En samfunnsorden som man har brukt generasjoner, århundrer på å utforme, kan veltes over ende på et øyeblikk.
Spørsmålet er ikke om samfunn rommer de kreftene som kan forvandle verden. Spørsmålet er hva disse kreftene brukes til.
Nå tenker jeg om denne solnedgangen i Rondane at den gjorde det mulig for meg å forstå hva som kan skje. Når tiden er inne.
Det kan ende på hvilken som helst måte.
Den verdenen vi er i ferd med å skape, kan forvandle oss til dem Dante diktet om. De som har begått fråtseriets dødssynd og oppholder seg i helvetes tredje krets. De som står i stinkende gjørme, pisket av iskaldt evig slagregn. «Snøfiller, skittent vann og store hagl / driver nedad i den mørke luften; / jorden som det favner, lukter ille.» Det er vi som har skapt denne opphetede jorden og har sluppet løs krefter som er mektigere enn tusen soler.
Man pleier å kalle det en åpenbaring. Et besøk av en engel. Historiens engel. Snøengelen.
Amor nivis – kjærligheten til snøen. Jeg tror jeg nå kan si at en slik kjærlighet finnes. Men den har ikke alltid gjort det. Den må få en form og en mening. Man kan også si at den må bli et begrep.
Den baner seg vei, forsøker å ta plass. Alle nås ikke av denne forelskelsen. I vårt land skal den til slutt forenes med følelsen for et velferdssamfunn under snøkuppelens tak.
Denne kjærligheten oppstår nølende mot slutten av 1700-tallet i de åndelige og intellektuelle strømningene som den svenske litteraturforskeren Martin Lamm for snart hundre år siden kalte «opplysningstidens romantikk». En bølge av følelsesladd snøpatriotisme fulgte. I løpet av 1800-tallet utvides denne snødyrkingen. Den blir mer intim. Innføres i det voksende borgerskapets familiekultur. Er å se i aviser og populære tidsskrifter som ble lest rundt parafinlampen, i Sverige og Norden, men også i det puritanske New England på den andre siden av Atlanteren. Det er kanskje et luthersk stemningsleie,
med tyngdepunkt i Nord-Europas reformkristne land og deres kolonier. Områder med rikelige forekomster av snø.
Dyrkingen går over til snøpropaganda. Den blir spesielt rettet mot barna med sanger, ritualer og vinterleker som man mener hører barndommen til. «Nej, se det snöar! Nej, se det snöar …!» Felix Körlings muntre vise formidler følelsen av gledelig overraskelse. Han skrev den i 1913. Selv ikke da var vinteren noe helt sikkert. I hvert fall ikke for Felix Körling, som kom fra Kalmar-området og virket i Ystad og Halmstad. Kystbyer i sør. I visens siste strofe utbryter han: «Hurra för vintern, hurra för vintern, som äntligt är här!» Körling satte også musikk til Zacharias Topelius’ «Skolgossens vintervisa»: «Ack, nu är det vinter og skidan hon slinter.» Jeg husker den selv fra sangtimene på skolen.
Vi lærte oss, ennå med kakkelovnen i kroken, at snøen var god. I det gode inngikk trofastheten. Også den hadde med snøen å gjøre. Akkurat som den sangen mamma sang hjemme iblant, om granen i skogen om vinteren: «O Tannenbaum, O Tannenbaum, wie treu sind deine Blätter / Du grünst nicht nur zur Sommerzeit, nein auch im Winter / Wenn es schneit.» Da jeg var liten, forsto jeg ikke ordene. Men det var noe med moral. Om årstider som kom og gikk. At det skulle snø hvert år. Og at under snøen sto granen med sine trofaste grønne greiner som det hvite skulle dale ned på.
Granen var et varmt tre. Under det kunne haren sove. Snøen var også varm. Det var viktig. En nasjon, selv en nasjon ved polarsirkelen, må være varm hvis den skal kunne utgjøre et fellesskap. Folkskolans läsebok (1868) fikk i 1907 sitt klassiske omslag av kunstneren Olle Hjortzberg. Under granens beskyttende greinverk sto det lille huset, hjemmet, med hjerter på vindusskoddene. Mottoet var: «Lyssna till den granens susning vid vars rot ditt bo er fästadt.» Det tiende opplaget fra 1919, som jeg selv eier et eksemplar av, har fremdeles det samme bildet.
Granen var beskyttelse. Dekket med snø var den også stillhet, ro. Gran og snø samarbeidet som fellesskapsdannere. Gran og snø har alltid vært der. Men dette nye nasjonale samarbeidet mellom grønt og hvitt var en oppdagelse, en visuell nyvinning.
Det visuelle ble støttet av vitenskap, på ymse vis. Da kunstnerne begynte å interessere seg for den nasjonale snøen, kom det en avhandling i fysikk ved Uppsala universitet: Martin Janssons «Om värmeledningsförmågan hos snö». Det er samme år som offisielle målinger av snødybde ble innledet i Sverige, 1904. Da slår denne undersøkelsen fast hvordan det kan ha seg at snø isolerer så godt. Like godt som sagspon … Jansson blir senere leder for den naturvitenskapelige stasjonen i Abisko. Sveriges mest nedbørfattige sted. Der kartlegger man snøens utbredelse. Snø får betydning.
Snart kobles snøen til en nordisk variant av sunnhet, formidlet av datidens stilikoner som Carl og Karin Larsson. Kunstnerparet i Dalarne som ikke bare skapte et bilde av sommeren som ideal. De formulerer i like stor grad en vinteridyll i bilder med votter, ski og sparkstøttinger. Svenskene blir et vinterfolk. Som en slange av snø snor en vinteridyll seg inn i den frodige sommerhagen.
Denne nasjonalismen slingrer seg selvsikkert eggende opp rundt midtsommerstangen og tar bokstavelig talt dens plass i den stillere hvite årstiden. Et bredere spor åpnes fra Sälen til Mora og ritualiserer snøens mytiske historiebruk gjennom dette skirennet med kongelig glans som er blitt en svensk lidenskap og har forsterket et vinterlig anstrøk i den svenske selvforståelsen.
Temaet finnes i flere land. Norge går lengst. Snøuniversalisten Fridtjof Nansen gjør alt det er mulig å gjøre med snø. Han blir skilitterær banebryter med reportasje fra Hardangervidda. Turene, iblant på flere dager, tar han sammen med kona Eva, fra den mektige kulturfamilien Sars. Fridtjof og Eva møtes stilriktig en vinterdag ved Holmenkollen. Hun har falt. Under det snøpudrede håret synes to mørke øyne. Han løfter henne opp fra
snøen. De begynner å gå på ski sammen. Etter Nansens berømte grønlandsferd og nyvunne heltestatus gifter de seg.
Eva Nansen elsker snøen og skiløpingen. Men den mannlige «nikkersadelen» synes ikke at kvinner og snø hører sammen.
I 1893 skriver Eva Nansen uvanlig nok en avisartikkel: en forsvarstale for kvinnelig skiløping, som gir sunnhet, skjønnhet og selvstendighet. Hvordan kan menn være imot det? Fridtjof Nansen bedriver forskning på snø og is og ser på friluftsliv som et livsideal, Nordens bidrag til sivilisasjonen. Iført strikkegenser poserer han i kontrapost på ski like naturlig som andre lands ledere gjorde det til hest, og ble med sin person i både bilder og ord en eggende anfører av bevegelsen som skulle føre til unionsoppløsningen.
Jeg bærer Rondane i meg som et ubesvart spørsmål, en redsel uten håndgripelig grunn. Også en begrenset atomkrig kunne senke jordens temperatur drastisk og innhylle planeten i en permanent støvsky. Carl Sagan, den amerikanske astronomen og TV-kjendisen, gjorde «atomvinteren» til et begrep. På denne tiden snakket man om «skumring midt på dagen». Formuleringen minnet om Arthur Koestlers roman fra 1940 om Stalin-tiden, Mørke midt på dagen. Her handlet det imidlertid ikke om totalitær terror, men om hvordan atomvåpenkrigen ville skape en planet i evig skumring. En tilværelse i skygge, for den som eventuelt overlever selve krigen. En tidligere artikkel var blitt publisert i tidsskriftet Ambio i 1982. «The Atmosphere after a Nuclear War: Twilight at Noon». Den var skrevet av Paul Crutzen og John Birks. Nederlenderen Crutzen skulle få nobelprisen i kjemi i 1995 for sin forskning på ozonhullet. Han hadde både utdannet seg og forsket i Stockholm.
Jeg husker spørsmålet om atomvinteren. Det var en annen form for vinter, noe helt annet enn dem jeg hadde hatt som barn.
Jeg var ikke i stand til å ta det inn over meg. Men noe berørte meg likevel, ordløst i dypet av mitt indre.
Det er da jeg oppdager snøen. Det skjer i september 1984. Bare noen måneder etter at Carl Sagan hadde vitnet i Kongressen om atomvinteren. Jeg er i Toronto. Det er min første reise over Atlanteren. Jeg skal være borte i en måned. Det er en urolig tid i livet mitt.
Jeg går til Art Gallery of Ontario. Museer og kunst får meg til å føle meg hjemme i det fremmede. Tidligere på året har de vist utstillingen The Mystic North med nordiske århundreskiftemalerier, og jeg får tak i utstillingskatalogen. Der er Harald Sohlbergs maleri «Vinternatt i Rondane». Det forhekser meg. To massive snøkledde fjell – midt i det nye, snart selvstendige Norge – fruktbart og nesevist hvelvet mot den dypblå nattehimmelen. Mellom massivene: polarstjernens diamant, et gnistrende smykke i den unge nasjonens egen utringning. I forgrunnen greiner som gir proporsjoner til de mektige fjellene. Sohlberg lagde maleriet i flere versjoner i det første tiåret av Norges selvstendighet. Det jeg så i Toronto, er fra 1901, den tidligste malte versjonen. Sohlberg kom til Rondane for første gang i påsken 1899. Han var en idrettsmann som gikk på skøyter, seilte og spilte fotball. Naturligvis gikk han også på ski. Nå ble han invitert på en tur til Rondane og takket ja. Han kunne ikke ane hva som skulle skje.
Allerede på toget hjem lager Sohlberg en tegning av fjellene på baksiden av en konvolutt. I 1900 vender han tilbake og bosetter seg i området i en lengre periode. I februar lager han en kulltegning. Han flytter mellom forskjellige observasjonssteder for å få det perspektivet han ønsker. Han vil se fjellet litt ovenfra. Sohlberg bytter til et nytt oppholdssted og arbeider videre med et maleri, det som skal bli det første, men begynner også på en større versjon.
I 1901 avbryter han imidlertid arbeidet. Øyvind Storm Bjerke, som har studert maleriets tilblivelsesprosess, knytter avbruddet til at Sohlberg gifter seg med Lilli Hennum. Vinteren 1902 flytter paret til Røros, der sønnen Harald junior blir født. Hensikten er å ferdigstille det store maleriet som han hadde med seg til deres nye hjem. Han arbeider med de berømte vintermaleriene sine av gruvebyen, detaljrike og nesten fotografisk nøyaktige. Først i 1911 vender han tilbake til Rondane, deretter nok en gang i 1913. Det er først da han er på plass i fjellet, med egne øyne på motivet, Sohlberg kan gjøre noe helt vesentlig med Rondane-maleriet sitt. Han arbeider videre med trærne i forgrunnen, svarte og sprikende mot en dunkel vintervidde. De minner om trær som Caspar David Friedrich malte hundre år tidligere. Fargene er uhørt. De spenner over hele paletten, særlig mellom grønt og fiolett. Fjellet vokser, hever seg opp fra bakken som i en geologisk fødsel, utført i snø.
Sohlberg var fornøyd med fjellmaleriene sine og så på dem som viktige. Det fremgår av bevarte uttalelser. Han var også opptatt av bildet sitt. Forlot det ikke, hadde det under sin beskyttelse i femten år. Kanskje var han besatt, med besettelsen til den som har oppdaget noe. Ble jeg så intenst opptatt av maleriet fordi jeg ante at Sohlberg ved synet av disse snøfjellene i vinternatten ble like rørt og betatt som jeg var blitt av krystalliseringen? Da han gjenopptok prosjektet i 1911 og fortsatte å male samme motiv, sto han i skjæringspunktet mellom mange krefter. For ham var ikke det han så med en slik innlevelse, bare fjellet som lå foran ham, men landet som nettopp var født og nå var i ferd med å bli formet. Det som strakte seg fra den russiske grensen ved Ishavet og hele veien ut i fjordene i sørvest. Nettopp ved dette fjellmassivet så han det på en måte som ingen hadde sett det før ham.
Sohlbergs maleri er typisk for den bevegelsen mot snø som skjer i denne vinternasjonalismens gjennombruddsperiode.
Kunstnerne går i spissen. Ja visst finnes det snøpoesi og
snøromaner, også i Norden. Ordet snø sprer seg sammen med idretten og friluftslivet. Nansens På ski over fjellene (1897) og På ski over Grønland (1890), der Karasjok-samene Ole Nilsen Ravna og Samuel Balto var med som vante skiløpere, inngår i den lange retoriske forberedelsen av det norske folk før det etterlengtede oppbruddet fra unionen med Sverige. Det var på ski Norge hadde beseiret svenskene militært i slaget ved Trangen i Hedmark i april 1808. Senere kom den ulykkelige «innendørsepoken» under unionen med Sverige. «[L]andets friskeste og bedste ungdom blir slappe, de ræddes for anstrengelser», skriver oberst Henrik August Angell. En annen militær, Oscar Wergeland –nasjonalskalden Henrik Wergelands yngre bror – utgir i 1865 Skiløbningen, dens historie og krigsanvendelse, der han klager over at omgangen med snø har sunket til nullpunktet. Det må lovgivning til for at norske gårder, selv «i de egentlige Snebygder» – altså snøbygdene – garantert skal bli utrustet med ski.
I Sverige var det neppe bedre, selv om det ble klagd mindre. Idrettsentusiasten Viktor Balck, født i 1844, noterer i sine Minnen fra 1929 at «skiløping var fullstendig ukjent» i hans ungdom, ikke minst i det snøfattige Blekinge. Memoar-litteraturen bekrefter stort sett dette bildet. Carl Hasselberg skriver om Jämtland i 1860-årene at en klassekamerat som kunne gå på ski i terrenget, ble betraktet som et unikum. Det er mot denne bakgrunnen man skal se at de to nasjonale skiforeningene, den norske fra 1883 og den svenske fra 1892, vokste frem for skiidrettens «fremme». Skiløping av og for folket fantes så å si ikke i det hele tatt. Den måtte innføres, og styrkes der den fantes. Ikke engang snøland erkjente seg som det før mye senere.
Så snur det raskt. Nasjonalismen i det nye Norge bygges av snø. Snødybden får betydning på samme tid som snøens nasjonallandskap tar form. Norge er typisk nok tidligere ute enn Sverige med målestasjoner for snø fra 1890-årene. Ti år før svenskene. Om målingene gir utbredelse og dybde, skaper
kunsten vinterens nasjonale bildeverden. Med sine pensler av det fineste ekornhår kjærtegner malerne frem de bildene som skal bli nasjonens altertavler. Det skjer også i andre deler av verden som har snø. Men i de nordiske landene mer enn på de fleste andre områder, kanskje fordi det var så vanlig med snø over hele territoriet. Bortsett fra i Danmark, som imidlertid hadde Island og Grønland og derfor likevel hjemstavnsrett i snøens verdener.
I det tidligere atelier- og portrettmaleriet hadde det ikke vært så mye snø å se. Nå stiger den frem, uttrykksfull, nyanserik. Snøen bugner på Gustaf Fjæstads värmlandske vintergraner. Den rekker sine myke fnugg ned over elvens mørke vann. Fjæstads snø er ikke hvit og glatt, men prikkete, blå, rosa. Iblant går han over i ren pointillisme. Rimfrostkuler på havis er en tilbakevendende spesialitet. Fjæstad flyttet til snøen, etablerte en kunstnerkoloni ved innsjøen Racken i nærheten av Arvika, ikke langt fra grensen til Norge. Inntrykk kom fra Bruno Liljefors og Carl Larsson – i 1890-årene arbeidet han som assistent for dem begge. Japansk naturmaleri inspirerte. Fjæstad fremtrer som tidstypisk mangesyslende vintersvenske. Han konkurrerer på høyt nivå på skøyter og setter i 1891 verdensrekord på en engelsk mil i løp på Hamar. Syklist. Dyrker friluftsliv til langt opp i årene. Atletisk.
Som hos Sohlberg kommer Fjæstads mektigste snømaleri etter århundreskiftet. Som ingen annen lar han snøen omslutte alt under den i en eventyrverden av former. Nøyaktig slik han hadde gjort i det maleriet som er blitt omslagsbildet til den boken du sitter med i hånden akkurat nå. Snøens omfavnelse, den dype innhyllingen, den nasjonale snøromantikkens dumpe høyklang toner ut rundt første verdenskrig. Der overtar ångermanlendingen Helmer Osslund og beveger seg nordover, inn i Lappland. Da er den mest vinterdyrkende perioden i det nasjonale maleriet over. Snøen har forlatt forgrunnen, men ikke helt. Den gjenstår som hvite fnugg på Osslunds høstbrune
fjellsider eller mellom de mektige ångermanlandske kystfjellene. Snøflekkene inngår i et svimlende fargepanorama som vitner om skjønnhet og rikdom i det Norrland som Osslund både kom fra og hyllet. I Lofoten maler Anna Boberg fjorder og fiskeleier omkranset av de høye fjellenes tykke snø som reflekterer det lave arktiske lyset i en luft som ser ut til å dirre av mikroskopisk diamantstøv. Kritikeren Johnny Roosval beskriver Bobergs snø som «kandisert». Vi får snøkunst, et maleri med snøtematikk, som ennå ikke er blitt undersøkt med hensyn til sin betydning. Mesteren er finnen Pekka Halonen. Hans knudrete finske urgraner ligger innpakket i tykk gråhvit snø, like svulmende kremete som siciliansk gelato, og beviser dermed at det karrige Finland ikke er det minste karrig. Halonen var en utpreget nasjonalist. Hans tidlige karriere i 1890-årene fulgte et typisk mønster for nordiske kunstnere, med tallrike stipendbesøk i Paris som vekslet med naturmaleri i hjemlandet. Han ble påvirket av Jean Sibelius’ fedrelandskomposisjoner og malte scener fra Kalevala-eposet. Snømotivene vokste i betydning, og noen av de mest legendariske verkene blir til i 1910- og 1920-årene. Halonen skildret også lokale tradisjoner: isråkvask, gaupejakt. Snøen er først bakgrunn, men trer snart i forgrunnen og danner motiver i en stadig strammere, avskallet stil med japansk inspirasjon. En annen finsk snømaler er Akseli Gallen-Kallela, som er berømt for sine malerier av Imatrafossen, 1800-tallets store severdighet og en yndet attraksjon for sosieteten i både Finland og Sankt Petersburg. Gallen-Kallela malte på stedet i januar 1893, legendariske vintermalerier som ytterligere forsterket stedets renommé og glans. Så designet han også turistmateriale for Imatra-selskapet.
Snøen rundt år 1900 ble et slags vendepunkt. Nordens kunstnere hadde lenge reist til Frankrike og Italia. Et kort øyeblikk kunne Norden nå lokke kunstnere til nord, med snøens tussmørke som tiltrekningskraft. Impresjonisten Claude Monet,
lysets mester, reiser til Bærum utenfor Oslo og maler i noen vinteruker i 1895 Kolsåstoppen dag etter dag under stadig nye lysforhold. Han lager til sammen tjueåtte malerier. Der lærer han noe viktig og tar det med seg hjem til sin berømte vannliljedam i hagen i Giverny, som han begynner å male et par år senere. Snø blir en ressurs. Og Norden blir noe å se opp til.
Snøen er overalt, men jeg har ikke sett den. Jeg har brukt den, uten å forstå den. Den kommer til meg. Dukker opp. Først i Rondane, deretter i Toronto. Jeg må befinne meg et annet sted for å kunne se den verdenen jeg har vokst opp i. Det nye blikket er ikke mitt verk. Det er kunstnerne som gjør arbeidet for meg. Jeg innser at det de nordiske malerne gjorde, var at de nok en gang – som gamle tiders snøpatrioter, men helt annerledes –oppdaget hva det velkjente egentlig var: noe forundringsverdig og oppsiktsvekkende. Verdt å stille seg ved og formulere på nytt.
Jeg forstår også på en litt famlende måte at min egen oppvekst, som tidligere har virket så hverdagslig, var en del av det samme mysteriet som utstillingen i Toronto maner frem. Det er jeg selv som er mystikken. Det er vi i Norden som er saga og myte. Det begynner å gå opp for meg at snøen har en stemme som kan snakke til oss, med mange viktige ord som vi har glemt.
Art Gallery of Ontario er en omvendelse, og jeg er ennå ikke klar over hva det innebærer. Jeg tror at jeg kommer fra fornuftens og dermed kjedsommelighetens hjemsted. Men egentlig er alt sammen magi. Vi hviler på hverandres liv.
På en viss bølgelengde forstår et menneske alltid et annet, hennes anerkjennelse, hennes lidelse. Hva gjør da snøen? At vi legger merke til henne. Et menneske som er alene i snøen, unngår ingens blikk.
I Norden er snø viktig, men vi er verken først eller alene. Snøens oppdrag med å forvandle sprer seg helt bort til Hollywood. Det nye filmmediet lar snøen dempe, trøste, tilgi, forelske. Sammen med musikken bærer den frem følelsene i den romantiske komedien, som i økende grad blir produsert for å få folk til kinosalene i den stressende og publikumssvake desembermåneden. Snart strømlinjeformes dens dramaturgi. Det vakreste snøfallet kommer når tiltrekningens kjemi har brutt seg gjennom alle hindre og misforståelser og det blir klart at de forelskede får hverandre. Frem til da pleier det å sludde. Filmen zoomer ut mens hovedpersonene zoomer inn på hverandre.
Det er også noe med snøens evne til å drive gjøn med tyngdeloven. Å kunne falle oppover. Og likevel nå jorden før eller senere. De samme egenskapene som en tynn vårkappe kan ha. Eller den tunge glasskulen med en gran eller en nisse i, og snøfnugg i bunnen. Når jeg snur den opp ned på barnerommet, begynner det å snø – oppover. Jeg må vri den riktig vei igjen før snøen faller som den skal. Manien er karnevalistisk, snur verden opp ned, gjør keiseren til gjøgler og den fattige til konge. Sånn er snøen hver dag, en invitasjon til dans og til å fortape seg i følelser.
I Tomas Tranströmers dikt «C-dur» fra 1962 virvler snøen. Den blir tegnet for lykke. «Natten lyste vit / Förbipasserande leende – alla log bakom uppfällda kragar.» Mannen i diktet går fortere, selv om det er midt på natten. «Hela staden sluttade.»
Snø kan ramme inn livet. Førtito år senere skriver Tranströmer i «Snö faller»: Begravningarna kommer tätare och tätare som vägskyltarna när man närmar sig en stad.
Tusentals människor blickar i de långa skuggornas land.
