Landet som ble for rikt_ISSUU

Martin Bech Holte

Landet som ble for rikt

Hvordan

Norge endte i oljefondets felle

© 2025 Kagge Forlag AS 4. opplag 2025

Omslagsdesign: Johanne Hjorthol

Layout: akzidenz as | Dag Brekke

Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8

Boka er satt med Lyon 10,5/14

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3825-5

Med mindre annet er oppgitt, er sitater oversatt av forfatteren.

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til Lucy, Minna og resten av norsk ungdom

INNHOLD

Del 1 En kronglete vei mot et økonomisk mirakel 29

Fase 1 Grenseløst entreprenørskap og ingeniørkunst (1905–1918) 37

Fase 2 Den besnærende ideen om sentralplanlegging (1918–1973) 48

Fase 3 Rammeverket kommer på plass (1973–1991) 68

Fase 4 Attacking Vikings (1991–2013) 93

Del 2 Mirakelet glipper 121

Oljefondet – vår allmennings tragedie 140

Dag-2-lederskap og kampen om privilegier 150

Kostnadssykdommen i offentlig sektor 165

Husholdninger som tror staten sparer for dem 181

Utlendingene vi behøver, men ikke ønsker 210 Exit 227

Neste generasjon 243

Forord

Å lese en bok er en form for investering. Det er en investering i din forståelse av mennesker og av verdenen du lever i. Det er også en investering i din hjernes nettverk av assosiasjoner, som gjør at du selv kan oppdage nye sammenhenger. Slik kan du øke rikdommen i ditt fremtidige liv.

Hvorvidt det er en god investering, avhenger av kvaliteten på det som er skrevet. Den kjenner du ikke før du har lest. Særlig ikke når det er en debutant som skriver. Eller når boken er av en relativt uvanlig art – en som beskriver de økonomiske sammenhengene i samfunnet som omgir deg. Kanskje øker også tvilen din når denne beskrivelsen utfordrer den etablerte fortellingen om landet du lever i.

Når du velger å bruke tid og oppmerksomhet på nettopp denne boken, er det derfor en usikker investering. Da kan det være verdifullt om du får en viss innsikt i forfatterens bakgrunn og hvem boken er skrevet for. Slik kan usikkerheten reduseres og den forventede avkastningen øke.

På slutten av 90-tallet, da jeg var ferdig med videregående, fikk vi vitnemålet tilsendt i posten. Det var min mor som hentet det i postkassen, jeg var ikke hjemme. Hun var nysgjerrig og hevet konvolutten mot lyset for å tyde innholdet. Så la hun den uåpnede konvolutten på spisebordet, ved siden av en utrevet side fra Aftenposten med opptakskrav til universitetene. Medisin ved Universitetet i Oslo var markert med gul tusj. Det var et slags

siste forsøk på å få meg på rett spor. Men jeg var mer nysgjerrig på samfunnets enn på kroppens innfløkte logikk.

Siden da har jeg forsøkt å være en del av miljøer som har gitt meg muligheten til å lære om sammenhengene i samfunnet. Det har alltid vært min indre motivasjon. I disse miljøene har jeg hatt æren av å arbeide med mange interessante mennesker, som på hver sin måte har formet samfunnet vi lever i. I sum har de gitt meg erfaringer jeg forsøker å binde sammen her.

Den første delen av voksenlivet var jeg akademiker. Som student ved Norges Handelshøyskole i Bergen oppdaget jeg miljøet av økonomer som hadde vært med på å prege det moderne Norge. Særlig professor Agnar Sandmo var en stor inspirasjon. Han var en verdensledende forsker i offentlig økonomi og beskatning. I tillegg hadde han økonomisk idéhistorie som hobby. Som en formidler uten sidestykke inspirerte han også blant andre meg. Jeg leste alt jeg fikk tak i.

Senere tok jeg doktorgraden i samfunnsøkonomi ved Institutet för internationell ekonomi i Stockholm. Der var mine viktigste læremestre professorene som reddet Sverige fra krisen tidlig på 90-tallet. Dere skal få lære dem bedre å kjenne.

Med støtte fra svenske legater fikk jeg også anledning til å være gjesteforsker ved Harvard University utenfor Boston.

Akademia krever en høy grad av spesialisering. For meg ble spesialiseringen for stor. Til professorenes skuffelse har jeg derfor arbeidet i næringslivet resten av mitt voksne liv. I hovedsak har dette vært i konsulentselskapet McKinsey & Company, der jeg ledet den norske delen av virksomheten i fem år. For en som ønsket å få innsikt i virkemåten i ulike områder av samfunnet, er den erfaringen uten sidestykke.

I McKinsey fikk jeg arbeide med mange av organisasjonene og menneskene som i sum utgjør økonomien: selskapene til de mest vellykkede milliardærene i landet, som preges av den voldsomme

energien til sine eiere; de børsnoterte, men statlig dominerte industriselskapene, som er viktige motorer i økonomien, samtidig som de har sammensatte målfunksjoner; de helt statseide foretakene, som ofte har ansvaret for absolutte nøkkelfunksjoner i økonomiens blodsystem; de store utenlandske investorene, som vurderer investeringer i Norge fremfor i andre land i verden; og neste generasjons gründere, som med ukuelig optimisme og risikovilje forsøker å utvikle produkter og organisasjoner som vinner frem i den evige konkurransen.

Med en slik jobb er det som om du har et pulsbelte som måler hvor samfunnet er på vei. Mønstrene fra disse målingene viser det strukturelle skiftet Norges økonomi har vært gjennom, fra bedre til verre. Det var dette som inspirerte meg til å skrive denne boken.

Den har blitt til en fortelling om nyere norsk økonomisk historie og samtid, som er skrevet fra et litt uvanlig perspektiv. Den forener akademisk fundament og praktisk erfaring med hvordan virkeligheten spiller seg ut. Jeg håper dette vil gi leseren et nytt perspektiv på samfunnet vårt.

I dag arbeider jeg selvstendig og har ingen politiske tilknytninger. Denne friheten fra bindinger er et knapt gode i samfunnet. I denne boken bruker jeg den til å tegne et annerledes bilde av Norge. Ikke for å lage en god fortelling som sådan, men fordi det er den virkeligheten data og analyser åpenbarer. Det norske folk bør kjenne til et virkelighetsbilde som utfordrer den store tilliten de viser staten og det politiske lederskapet.

Jeg har forsøkt å skrive boken for et bredt publikum. Målgruppen inkluderer alle samfunnsinteresserte mennesker. Studenten som har livet foran seg. Pensjonisten som har store deler av det bak

seg. Folk i næringslivet, hvis skjebne er knyttet til det norske samfunnets utvikling. Ansatte i stat og kommune. Og den evig leseglade akademikeren.

En del lesere kan nok oppleve at boken gir dem et lite slag i mellomgulvet. Minnet om en økonomi i rask utvikling kombinert med Norges statlige rikdom har gitt mange en falsk trygghet. Var vi ikke egentlig i mål med å bygge et evigvarende godt samfunn?

Dessverre var heller ikke Norge ved regnbuens ende. Velstand og velferd krever kontinuerlig klokskap og innsats. For ungdom er utfallsrommet stort: fra et samfunn de søker seg bort fra, til et samfunn de ønsker å bygge. Derfor håper jeg boken vekker særlig interesse blant, og på vegne av, ungdommen.

Boken er også skrevet for å øke interessen for samfunn og samfunnsøkonomi. Samfunnet er vanskelig å forstå. Det gjør det desto mer interessant. Den i stor grad egeninteresserte adferden til millioner av mennesker kobles sammen og tar ofte samfunnet i uventede retninger. Derfor har jeg tatt med en del beskrivelser av de grunnleggende økonomiske kreftene som gjør seg gjeldende i dag, og jeg forteller om noen av menneskene som først identifiserte disse generelle kreftene.

Det er ikke bare enkelt å formidle kompliserte sammenhenger på en tilgjengelig måte. Jeg har derfor fått god hjelp for at stoffet skal være tilgjengelig også for dem uten store forhåndskunnskaper.

Blant annet har jeg hatt flere hjelpsomme testlesere underveis for å avstemme at prosjektet i det hele tatt har vært liv laga.

Fremfor alt må en stor takk rettes til Kagge Forlag. Jorunn Sandsmark og Erling Kagge viste meg stor tillit ved å tro på prosjektet. Som min redaktør har Jorunn gitt gode innspill på bokens struktur og i stor grad bidratt til å gjøre stoffet tilgjengelig for leseren. Samtidig må leseren forberedes på at dette er en bok som er basert på fakta og analyse, så god, gammeldags konsentrasjon vil innimellom være til hjelp.

Innledning

I 2013 var Norge på toppen av verden. Etter to tiår med sterk økonomisk fremgang hadde Norges fastland, uten inntektene fra olje og gass, blitt rikere enn USA. Det var en utopi noen tiår tidligere, men nå var vi rikest, lykkeligst og sunnest i verden. Med Oslos Barcode som ny silhuett tok vi imot nysgjerrige utlendinger. Og med en sterk krone tok nordmenn flytoget den andre veien for å reise ut i verden. Der ute, i India, ble Magnus Carlsen til og med verdensmester i sjakk.

Ikke mange samfunn har lyktes med å skape høy velstandsvekst for hele befolkningen, så vi hadde skapt et økonomisk mirakel. De fleste samfunn fanges av motsetninger mellom interessegrupper og får dermed aldri puslespillbitene på plass, men i Norge hadde vi fått det til. Som forklaring på det norske mirakelet ble en av det norske embetsverkets oppfinnelser fremhevet: Med oljefondet og handlingsregelen hadde vi knekket koden på den såkalte ressursforbannelsen, forbannelsen som har det med å skape problemer for land som er rike på naturressurser.

Vi visste ikke da at 2013 skulle bli toppen, men så begynte det å snu. Umerkelig først. Klart merkbart etter hvert. Ti år senere er kommunene i økonomiske problemer. Produktivitetsveksten er forsvunnet. Dermed har også lønningene, etter at de er justert for inflasjon, stått på stedet hvil et helt tiår. En valuta i fritt fall har redusert folkets kjøpekraft. Og den norske kapitalen som ligger til grunn for private arbeidsplasser, rømmer landet. Med andre ord: Mirakelet glipper ut av hendene på oss.

Hvordan kunne lykken snu slik? Hva skjedde egentlig med Norge?

Det er viktig å finne et svar på dette spørsmålet.

Norge har tilhørt en svært liten gruppe av økonomiske mirakelland. Interessegrupper på tvers av samfunnet samarbeidet om å utvikle en sterk økonomi der godene ble rimelig jevnt fordelt, ungdom hadde fremtiden foran seg, og velferdsstatens kollektive forsikringssystem hjalp dem som trenger det mest. Dette er verdt å bevare. Skal vi klare det, må vi forstå oppskriften som skapte suksessen, og årsakene til omslaget.

For dessverre viser historien at de aller fleste vellykkede samfunn forvitrer. Først strupes den kreative energien av økonomiske overskudd og selvtilfredshet. Når nedgangen kommer, kjemper så konkurrerende interesser om en kake som blir mindre for hvert år. Dette bare forverrer situasjonen, og samfunnet blir som de fleste andre: Motsetninger mellom interessegrupper holder samfunnet i et slags fangenskap og forhindrer både økonomisk og samfunnsmessig utvikling.

Norge er selvsagt fortsatt et svært vellykket samfunn, relativt sett. Men under overflaten er situasjonen gjennomgående mer dramatisk enn samfunnsdebatten tilsier. Til og med våre naboer i øst har nå begynt å stille seg spørsmålet: Hva skjedde med Norge?

Derfor er det også viktig å finne svar på dette spørsmålet raskt. Boken skrives i det mange opplever er en avgjørende fase for det norske samfunnet. Det som står på spill, er robustheten i det norske velferdssystemet og vår ungdoms fremtid. En sentral årsak til dette er at noen av de viktigste bidragsyterne til samfunnets velstand revurderer sin fremtid i landet. Rakettmotoren i økonomien er bygget opp av menneskets arbeidslyst og skapende energi, forent med kapital. Det er disse ingrediensene som skaper produktive og godt betalte arbeidsplasser. Norges største risiko er at denne rakettmotoren erstattes

av en motor nesten uten hestekrefter. Det er i ferd med å skje når norske kapitalister og entreprenører bruker kraften sin på og i andre samfunn enn det norske.

Svært mange unge gründere står klare til å flytte seg og sine selskaper og kolleger ut av Norge for å unngå for høy skatterisiko. De vil i så fall følge etter mange eiere av store norske private selskaper som allerede har forlatt landet. Selv om arbeidsplassene de har vært med på å skape, består på kort sikt, blir de mer utsatt på lengre sikt når deres energiske entreprenørskap retter blikket annetsteds.

Norge utenom staten er, nå som før, et kapitalfattig land. Derfor har vi levd på utlandets tillit: fra finansieringen av vannkraften via utbyggingen av oljesektoren og frem til for eksempel utbyggingen av ny fornybar energi i våre dager. Blant mange utenlandske investorer som har investert mange tusen milliarder kroner i Norge, er det oppstått en mistro til landet. Allerede har de tapt rundt 600 milliarder euro på fallet i kronekursen. Andre opplever at de rett og slett er blitt lurt av norske myndigheter.

Selv om utlendingenes skepsis har økt, forsvinner de ikke. På grunn av stor import er Norge utenom staten avhengig av en netto tilførsel på flere hundre milliarder kroner i lån og egenkapital fra utlandet hvert år.1 Det er slik nettoimporten til Norge utenom staten finansieres. Når vi ikke har nok eksportinntekter til å betale for importen, gjør vi opp for oss ved at utlandet får krav på oss i form av lån, eller i form av eierskap i bedrifter, infrastruktur eller eiendom. Disse nye kravene utlendingene får på oss, har nå en pris som hensyntar den risikoen utlandet opplever at investeringer i Norge innebærer. Prisen blir lavere både ved at den norske kronen er svak, og ved at verdsettelsen av norske aktiva er konservativ. Dermed overtar de eierskapet til landet enda raskere enn de ellers ville gjort. Norge selges på billigsalg.

En økonomi uten rakettmotor er en økonomi uten fart. Jo mer motoren svekkes, dess lengre tid vil det ta å bygge den opp igjen.

Innsatsfaktorene, nemlig arbeidskraftens energi og investorenes kapital, må ha tro på at det er riktig å bruke ressursene sine på å bygge akkurat den norske rakettmotoren.

Det norske samfunnet bør derfor ha en inngående debatt om sin egen fremtid. I denne boken forsøker jeg å etablere et faktabasert grunnlag for en slik debatt. Skulle Norges suksessoppskrift glippe for godt, vil konsekvensen for vår ungdoms livskvalitet være enorm. Derfor bør dette temaet interessere alle: de som er unge og skal forme sitt liv, de som er foreldre og vil hjelpe sine barn, og de som er besteforeldre og mest av alt finner glede i barnebarna.

Boken har tre deler som tar for seg hvert sitt hovedspørsmål, og er strukturert som følger:

Del 1: Hva var det egentlig som skapte det norske økonomiske mirakelet?

I del 1 gjennomgås Norges ferd fra selvstendigheten i 1905 til mirakelperioden mot slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Veien var kronglete før Norge oppdaget sin magiske medisin, men til slutt fant vi den.

Leseren vil få en detaljert gjennomgang av suksessoppskriften som gjorde den norske økonomien så vellykket fra begynnelsen av 1990-tallet. På 1980-tallet, etter en lengre periode med norsk økonomisk forfall, om vi sammenligner oss med andre land, fikk en ny gruppe forskere, byråkrater og politikere muligheten til å skru sammen norsk økonomi på nytt. Dette Drillo-laget av mer pragmatiske, og mindre ideologiske, bidragsytere gjorde om Norge til en markedsbasert økonomi der veksten skjøt fart. Dette bidraget har vært langt viktigere for norsk velferd enn Norges olje- og gassressurser.

Med et stadig voksende oljefond var nasjonens selvtillit høy. Som de aller første i verden mente vi å ha løst ressursforbannelsen, den som typisk ødelegger samfunn som er rike på naturressurser. 2

I den typisk norske historiefortellingen er det dette som er mirakelet: Et samfunn med høy grad av tillit blant befolkningen hadde funnet gode kollektive løsninger som fordelte ressursrikdom på en effektiv, rettferdig og langsiktig måte.

Det er riktig at Norge har vært eminent i forvaltningen av naturressursene. Men det norske mirakelet har to andre årsaker.

For det første: Det var det norske fastlandet, altså økonomien uten olje og gass, som ga de største og ikke minst varige bidragene til nordmenns velstandsvekst. Selv om vi ser bort fra landets oljeog gassinntekter, hadde Norge i 2013 høyere inntekt per innbygger enn USA. Kun Luxembourg og Sveits var over oss blant OECDland. Dette var ekte vare, drevet av en formidabel produktivitet i privat tjenesteyting. Og det var samfunnets nølende aksept av konkurranse og marked som hadde skapt suksessen, ikke kollektive løsninger.

For det andre: Selv om Norge har forvaltet naturressursene på forbilledlig vis, er ressursforbannelsen ikke løst. Den har bare tatt en annen form. Det er tema for del 2 av boken.

Del 2: Hvorfor er mirakelet i ferd med å glippe ut av hendene på oss?

Etter kommunismens fall slo Vesten seg på brystet og feiret det liberale demokratiet som historiens slutt. Så enkel skulle ikke fremtiden bli. På lignende vis feiret «verdens rikeste land», Norge, at ressursforbannelsens kode var knekket. Landet kunne seile i medvind i fortsettelsen. Men heller ikke for Norge skulle fremtiden bli så enkel.

I tiåret som fulgte etter 2013, stagnerte økonomien i takt med at offentlig forbruk steg kraftig og produktivitetsveksten forsvant. Dermed sank også den reelle lønnsveksten mot null. Velstandsveksten forsvant. Tilfredsheten til nordmenn falt markant, særlig blant de yngre. Lykkelandet var ikke lenger så

lykkelig; ungdom i voldsherjede El Salvador så plutselig lysere på livet enn ungdom i Norge.

I del 2 forsøker jeg å forklare hvorfor dette skjer. Rotårsaken finnes i det norske embetsverkets stolteste kunstverk, oljefondet. Oljefondet i seg selv er en klok innretning, inkludert begrensningen på årlig uttak av formuen. Selve forvaltningen av formuen er det heller ikke mye å utsette på. Men strukturen lider av en stor svakhet: Det er ingen regler for hva pengene skal brukes på. Denne svakheten har skapt en rekke bivirkninger som ødelegger den magiske medisinen som lå til grunn for mirakelet på fastlandet.

Del 3: Hvordan kan vi finne tilbake til suksessoppskriften?

Den tradisjonelle fortellingen om det norske mirakelet er bygget på statens gode beslutninger og kollektive løsninger. Fortellingen fremhever statens klokskap. Den forsterker bildet av at staten sitter på løsningene. Og den gir det offentlige mandat til å bruke landets rikdom til befolkningens beste. Privat initiativ har liten eller ingen plass i denne fortellingen. Dersom det norske samfunnet lar seg trollbinde av den, vil det fanges i stagnasjon.

Skal derimot mirakelet gjenopplives, må samfunnet ta tak i rotårsaken til at det er i ferd med å forsvinne mellom fingrene våre. Da må man starte med svakheten ved oljefondet som ble beskrevet over: Politikernes frie disposisjonsrett til oljepengene må erstattes av en ordning som sikrer at pengene skal komme befolkningen direkte til gode. Dette kan blant annet gjøres gjennom innføring av svært lave, til og med negative, skatter for lave arbeidsinntekter. Da vil en sunn incentivstruktur i det norske samfunnet gjenopprettes og fundamentet være på plass for at suksessen kan gjenskapes.

Men selv om vi vet hvordan vi skal lage en ny dose av den magiske medisinen, er det ikke sikkert at vi som samfunn er klare for å ta den. Hva skal til for at vi skal være det?

I denne boken forsøker jeg å øke forståelsen for samspillet i økonomien, og dermed øke sjansen for at den norske folkesjelen og økonomiens rakettmotor kan finne tilbake til hverandre. Det var nemlig det vennskapet som utløste Norges økonomiske storhetstid på 1990- og 2000-tallet.

Selv om boken utfordrer den typiske fortellingen om Norge, er den forankret i det grunnleggende norske samfunnssynet og velferdsstatens rolle. Den kollektive forsikringsordningen som velferdsstaten representerer, er bygget i filosof John Rawls’ ånd. Den representerer et menneskesyn som mange, også jeg, slutter seg til: Samfunnet bør innrettes slik at de som har det dårligste utgangspunktet, likevel får et best mulig liv. Det er ikke her Norge trenger en ny kurs.

Den nye kursen gjelder snarere behovet for å gi næring til den økonomiske veksten på Norges fastland. Det er fastlandets vekstevne som utgjør grunnlaget for velferdsstaten på lang sikt. Det er den som skaper handlingsrommet som gjør at de som trenger hjelp, får det, samtidig som de som skal yte innsats og investere, har tilstrekkelig gode incentiver. Dette er ikke kontroversielt – det var tydelig forklart da Arbeiderpartiet i 2001 la frem stortingsmeldingen som lå til grunn for handlingsregelen for bruk av oljepenger.

I denne boken retter jeg derfor oppmerksomheten på økonomisk vekst og incentivmekanismene som driver den. Dette gjøres ikke for å underspille betydningen av å ta vare på alle i samfunnet, men for å øke sannsynligheten for at vi kan skape en økonomi med nok handlingsrom til å faktisk gjøre det.

Noe av det geniale ved velferdsstaten er at de kollektive forsikringsordningene legger til rette for at nødvendig endring kan skje uten for stor belastning på enkeltindividet. Dette er grunnen

til at de nordiske landene har evnet å tilpasse seg endringer i omgivelsene raskere og bedre enn de fleste andre land.

Men den nordiske modellen har også gått gjennom vanskelige perioder. Suksess har skapt overmot og gitt velferdsstaten rom til å gå langt utenfor sin ramme for kollektive forsikringer.

Før vi går inn i fortellingen om Norge, skal vi etablere et begrepsapparat som vil følge oss gjennom resten av boken. Historien om vårt broderfolk i øst gir oss nyttig innsikt, for Sverige har gått opp stien Norge nå følger. Rakettmotoren som skapte den store økonomiske suksessen, ble ødelagt av en overambisiøs velferdsstat, for så å bli satt sammen igjen, bit for bit. Samfunnets struktur forholdt seg på ny til de virkelige egenskapene i menneskets natur, ikke til de egenskapene man kunne ønske mennesket hadde. Det ble ryddet opp i incentivene for arbeid og kapital. Nølende ble det akseptert at markedsbasert konkurranse er velferdsstatens venn, ikke fiende. Det er den som skaper robusthet i velferdsstaten over tid.

___

I mars 1993 ventet Stockholm på vår og lysere tider. Sverige var inne i en dyp økonomisk krise, og den såkalte Lindbeckkommisjonen hadde fått i oppdrag å finne årsakene og foreslå løsninger. Nå skulle de legge frem sin rapport, Nya villkor för ekonomi och politik.

«Det kommer en tid da hver nasjon stopper opp og reflekterer over sin fremtid. Slike øyeblikk sammenfaller oftest med perioder av nedgang og krise.»3 Slik innledet kommisjonen sin rapport.

Bare noen måneder tidligere hadde det svenske folkhemmet blitt brutalt vekket av kapitalmarkedene. Dette var en tid da Sverige og mange andre land hadde faste valutakurser.

Sentralbankens oppgave var å sette renten slik at valutakursen

holdt seg på den faste kursen. Gjennom høsten 1992 var Sveriges Riksbank tvunget til å heve renten til 500 prosent for å forsvare kronekursen, uten å lykkes. Store budsjettunderskudd, høye skatter, økende statsgjeld og kapitalflukt hadde ført til total mangel på tillit til svensk økonomi. Sentralbanken forsøkte å bestikke kapitalen til å bli værende i landet, men ikke engang 500 prosent rente var nok. Kronekursen ble satt fri. På noen måneder sank verdien av svenske kroner mot amerikanske dollar med nesten 50 prosent. Boliglånsrenten hadde doblet seg fra 12 til 24 prosent. Industriproduksjonen var i fritt fall, og arbeidsledigheten det motsatte. Det var tydelig at gjennomgripende endringer var nødvendig.

Assar Lindbeck ble utnevnt som leder for kommisjonen som skulle foreslå disse endringene. Han var rett mann for jobben. Lindbeck hadde i flere tiår vært en av Sveriges ledende samfunnsøkonomer. På Stockholms universitet hadde han bygget opp et forskningsinstitutt etter amerikansk lest. Hit kom verdens fremste forskere for å presentere sine seneste arbeider. Alltid rødmusset og glødende engasjert satt Lindbeck ytterst på setet i en rød lenestol og fyrte av spørsmål. Selv arbeidet han mest med å forstå velferdsstatens dynamikk og utenforskap i arbeidslivet. Han var ikke redd for å være tydelig i sin kommunikasjon. Om klokskapen i politisk bestemte leiepriser for boliger sa han for eksempel følgende: «I mange tilfeller virker det som om fastsatte leiepriser er den mest effektive metoden vi vet om for den som vil ødelegge en by – bortsett fra bombing.»4

Som leder av kommisjonen samlet Lindbeck en gruppe av Sveriges og Skandinavias absolutt fremste samfunnsøkonomer. Denne gruppen inkluderte også Agnar Sandmo, Norges fyrtårn innen offentlig økonomi og utforming av skattesystemer. Da kommisjonen først skulle samles i Stockholm, hadde Sandmo nettopp hatt et uhell, og den norske redningsmannen ankom

Arlanda og et forventningsfullt pressekorps med to brukne armer i gips.

Dette satte ingen stopper for en hypereffektiv kommisjon. På kun tre måneder kunne kommisjonen legge frem en rekke tiltak for å få Sveriges økonomi og samfunn tilbake på fote. Skulle man få til dette, måtte hele virkemåten til det politiske systemet endres: «Den svenske økonomiens krise er […] også politikkens og institusjonenes krise. Det er ikke bare, eller engang i hovedsak, et spørsmål om spesifikke feil i den økonomiske politikken, men om svakheter i det politiske systemets allmenne virkemåte.»5

Svekkelsen av virkemåten i hele det svenske systemet hadde gjort at Nordens økonomiske mirakel på relativt kort tid hadde havnet i en akutt krise. Hvordan hadde dette skjedd?

Fra rundt 1900 til midt på 1970-tallet hadde Sverige hatt en gradvis økende økonomisk vekst. Velstandsutviklingen skjøt fart og akselererte jevnt og trutt i 75 år. Et betydelig antall svenske oppfinnelser ble brakt ut i verden. For å ta noen fremtredende eksempler: kjøleskapet (von Platen og Munters, 1925), melkekartongen (Rausing, 1951), ultralyd (Edler og Hertz, 1953), pacemakeren (Elmqvist og Svenning, 1958), bilbeltet (Lindblad og Bohlin, 1959) og respiratoren (Jonson og Olsson, 1971); en oppsiktsvekkende rekke som også illustrerer hvor tett teknologisk og økonomisk utvikling henger sammen med velferdsutvikling.6 I samme epoke fremhevet Sverige seg også på andre områder: Sven Hedin utforsket og kartla Sentral-Asia. Nobelprisene rettet oppmerksomheten mot vitenskapelige fremskritt. Astrid Lindgrens verker og skikkelser representerte en grenseløs livsfilosofi som nådde barn og ungdom overalt. Svensk musikk erobret verden. Og Björn Borg vant sin første Grand Slam-tittel i Paris i 1974.

I 1973 hadde Sverige nest høyeste inntekt per innbygger i verden, bak Sveits, og gikk for første gang forbi USA. Som figur 1 viser, hadde landet da hatt en akselererende økonomisk vekst

gjennom hele det tyvende århundre. I etterkrigstiden var Sverige Nordens økonomiske mirakel.

Figur 1

Rullerende 30-års vekst i BNP per innbygger, Sverige, 1900–1992, prosent

Kilde: Maddison Project Database (2020). BNP-tallene reflekterer reell BNP per innbygger målt i faste 2011-dollar.

Figur 1 viser også at det deretter kom noen større humper i veien. Den økonomiske veksten avtok raskt. Oljekrisene gjennom 70-tallet reduserte veksten internasjonalt. I Sverige virket også andre krefter som gjorde at svensk økonomi ble hardere rammet enn andre: Liten grad av konkurranse hadde bidratt til lav produktivitetsvekst. Lønnsveksten var frikoblet fra produktivitetsveksten, noe som ødela konkurransekraften til svensk eksportsektor.7 Utgiftene i offentlig sektor løp løpsk. Og for å unngå for kraftig økning i offentlig gjeld økte man marginalskatten på inntekt fra 72,6 prosent i 1973 til 89,4 prosent i 1979. Med et slikt skattetrykk forsvant en betydelig andel

svensk industrikapital ut av landet i løpet av 70- og 80-tallet. For kapitalen som var igjen, var det store skattemessige incentiver til høyt låneopptak og andre tilpasninger. Dette gjorde økonomien sårbar og vekstevnen svak.

I 1991 gjennomførte Sverige det som ble kalt «århundrets skattereform». Denne var for øvrig en inspirasjon for Norge senere samme år. Men skattereformen hadde ikke hatt tid til å virke da en ny lavkonjunktur traff Vesten senere det året. Tidlig på 90-tallet hadde Sverige et underskudd på statsbudsjettet på over ti prosent av BNP. Industriproduksjonen falt med over ti prosent på ett år. Økte renter skapte fall i boligprisene, med tilhørende tap i banksektoren. Da sa kapitalmarkedene at nok var nok.

Det hadde da gått nesten tyve år siden svensk økonomi mistet sin vekstevne. Krisen i finansmarkedene tvang Sverige til å anerkjenne at mirakelårene for lengst var forbi, og at det var på tide å se seg i speilet. Målt i kjøpekraft hadde svensker tapt 25 prosent inntekt relativt til andre OECD-land på drøyt 15 år. Selv lillebror i vest hadde seilt forbi dem.

Det var årsakene til overgangen fra økonomisk suksess til fiasko Lindbeck-kommisjonen skulle ta tak i. Virkemåten i det Sverige som leverte det økonomiske mirakelet, var fundamentalt annerledes enn virkemåten i det Sverige som forfalt. I denne boken vil jeg bruke et enkelt uttrykk for å betegne disse to samfunnstypene, altså det samfunnet som kan skape et økonomisk mirakel (Sverige frem til 1973), og det samfunnet som ødelegger det (Sverige fra 1974 til 1993). Vi skal ganske enkelt kalle dem dag-1- og dag-2-samfunn. Dag-1-samfunn kan skape økonomiske mirakler. Dag-2-samfunn vil ødelegge dem. Mens Gud skapte verden på seks dager og hvilte dag syv, vil det bare finnes dag 1 og dag 2 her. 8

Som dag-1-samfunn var Sverige fullt av energi og fremtidstro. Det var et eldorado for utvikling av ny teknologi, med tilgjengelig

kompetanse og kapital. Rammevilkårene muliggjorde storstilt oppskalering av industri. Den var også muliggjort av store samfunnsprosjekter, eksempelvis gjennom tidlig utvikling av kjernekraft for stabil, kostnadseffektiv elektrisitet. Dermed kunne svensk næringsliv gripe mulighetene verdensøkonomien bød på, og det økonomiske mirakelet kom som en konsekvens.

Men Sverige gled over fra dag 1 til dag 2. Mirakelårene hadde fjernet edrueligheten i samfunnsstyringen, og det ble til slutt et land både mennesker og kapital flyttet fra.

Lindbeck-kommisjonens oppgave var å redde Sverige fra dag2-samfunnets forfall og berede grunnen for at det på ny kunne bli et dag-1-samfunn. Da kommisjonens reformpakke ble lagt frem, ble den av SVTs nyhetssendinger kalt «et fredelig statskupp». 113 konkrete forslag til strukturelle endringer i svensk forvaltning ble foreslått. Rundt halvparten av dem ble innført.

Lindbeck-kommisjonens tiltakspakke var vidtrekkende. Blant virkemidlene som skulle bli tatt i bruk, finner vi: tiltak for å løse bankkrisen, der aksjonærene i stor grad måtte ta tap; arbeidsmarkedstiltak for en tydeligere arbeidslinje; en kraftig reduksjon i offentlige utgifter over en periode på fem år; offentlige investeringer basert på resultater fra kost-nytte-analyser; budsjettregler som ville redusere offentlig gjeld markant over tid; budsjettprosesser styrt av et samlet utgiftstak; en flytende valutakurs; en uavhengig sentralbank; konkurranseutsetting av offentlige tjenester; endret regulering i et antall sektorer; prinsipper for et nytt pensjonssystem; endringer i Riksdagens mandatperioder og rollefordeling mellom regjering og Riksdag. Man kan skjønne at journalistene ble inspirert i sine omtaler av kommisjonen og dens forslag.

Sveriges respons på den akutte krisen i 1993 er en av de mest imponerende dag-2-responsene verden har sett. For de fleste samfunn er det komplisert å komme ut av en negativ spiral.

Konkurrerende særinteresser står i veien for gode endringer. Dette kan være grupper med altfor gode pensjonsordninger, næringer som fritas for konkurranse, begrensninger på butikkers åpningstider, og så videre. Gjennom Lindbeck-kommisjonens reformer gjenvant Sverige gradvis mye av sin vekstevne. Innovasjonskraften gjenoppstod i et antall sektorer, også innen teknologi. Velstandsutviklingen har de siste tredve år vært noe bedre enn i OECD samlet. Og svensk nøkternhet er tilbake: Både offentlig sektor og husholdningene har en finansiell posisjon som er nær uovertruffen.

Som historien om Sverige illustrerer, er det ingen selvfølge at et økonomisk mirakel vedvarer. Regelen er snarere at det forsvinner. Først gradvis og nesten umerkelig. Så raskt. Ofte er dette knyttet til at dag-1-oppskriften ødelegges. Dermed forvitrer fundamentet for økonomisk suksess.

Flere krefter gjør det vanskelig å opprettholde dag-1-samfunnet over tid.

Den første gjelder grunnleggende forståelse: Hva må beskyttes og gis næring for at suksessen skal vedvare? Verken Sverige i fortid eller Norge i nåtid later til å være oppmerksomme på dette. Forstår man ikke den opprinnelige suksessoppskriften, blir heller ikke neste dose av Georgs magiske medisin den samme. Samfunnet tilpasser seg endringer i omverdenen nærmest i blinde.

For det andre gir overskuddene i et dag-1-samfunn rom for å skape dårlige vaner. Mangel på prioritering, fravær av vanskelige beslutninger og mindre oppmerksomhet på sluttresultat bidrar alle til ineffektivitet, en høy kostnadsbase og et mindre vitalt samfunn. Over tid endrer dette hele virkemåten i samfunnet, nøyaktig slik Lindbeck-kommisjonen beskrev.

Også Norge har vært utsatt for disse kreftene, som har ført til at samfunnet har glidd over fra dag 1 til dag 2 i løpet av det siste tiåret. Fundamentet for fortsatt økonomisk fremgang har dermed sakte, men sikkert forvitret. Dette skyldes verken enkelthendelser eller enkelte politiske partier, men nettopp det at «systemets allmenne virkemåte» er forandret.

En utfordring for Norge er at det ofte kreves akutte kriser før et land stanser opp og reflekterer over fremtiden. Den norske befolkningen har ikke tid til å vente på en slik krise. Statens rikdom skaper et vern mot akutte kriser, men skjuler også strukturelle problemer som tapper husholdningene for kjøpekraft og velferd år for år. Dermed bør det norske samfunnet stoppe opp og reflektere over fremtiden lenge før en akutt krise treffer oss.

Denne boken er et forsøk på å bidra til at vi gjør akkurat det.

Referanser

Acemoglu, D. & Robinson, J. (2012). Why Nations Fail: The Origins of Power, Prosperity, and Poverty. Crown Business.

Andersson, P. & Segerlind, T. (2021). Tetra: Historien om dynastin Rausing. Norstedts.

Auty, R. (1993). Sustaining Development in Mineral Economies: The Resource Curse Thesis. Routledge.

Bakke, Egil (1992). Glimt fra Prisdirektoratets historie: statens prisdirektorat, trustkontrollkontoret, prisdirektoratet, konkurransetilsynet: 1917-1992. Oslo: Direktoratet.

Bastani, S. (2023). The Marginal Cost of Public Funds: A Brief Guide. CESIfo Working Paper No. 10322.

Baumol, W. & Bowen, W.G. (1966). Performing Arts : The Economic Dilemma. A study of problems common to theater, opera, music and dance. The Twentieth Century Fund.

Berggren, H. & Krutmeijer, E. (2023). Svenska innovationer som förändrat världen. Max Ström.

Bezos, J. (2017, 17. april). «Jeff Bezos’ 2016 Letter to Amazon Shareholders». About Amazon. Hentet 23. mai 2024, fra https:// www.aboutamazon.com/news/company-news/2016-letter-toshareholders.

Bhuller, M., Vestad, O. & Aaberge, R. (2016). Virkninger av jobbskattefradrag på innvandreres arbeidstilbud. Statistisk sentralbyrå Rapport 2016/38.

Birk, H.O., Vrangbæk, K., Rudkjøbing, A., Krasnik, A., Eriksen, A., Richardson, E. & Jervelund, S.S. (2024). Denmark: Health system review. Health Systems in Transition 26(1): i–152.

Blomseth, H.-J. (2024). Forenklingsgeneralens testament. Snøfugl forlag.

Brändle, T. & Elsener, M. (2023). Do fiscal rules matter? A survey on recent evidence. FFA Working Paper No. 26. Federal Finance Administration.

Bråten, R. & Sten-Gahmberg, S. (2022). «Unge uføre og veien til uføretrygd». Søkelys på arbeidslivet, 39:1.

Chambers, A. (2014). T.K. Whitaker: Portrait of a Patriot. Doubleday Ireland.

Chetty, R., Dobbie, W., Goldman, B., Porter, S.R. & Yang, C.S. (2024). Changing Opportunity: Sociological Mechanisms Underlying Growing Class Gaps and Shrinking Race Gaps in Economic Mobility. NBER Working Paper 32697. National Bureau of Economic Research.

Christensen, S.A. (2006). Switching Relations: The rise and fall of the Norwegian telecom industry. BI Norwegian School of Management, Series of Dissertations 2/2006.

Cordes, T. et al. (2015). Expenditure rules: Effective tools for sound fiscal policy?. IMF Working Papers, No. WP/15/29. International Monetary Fund, Washington D.C.

Dalen, H.M., Greaker, M. & Hagem, C. (2022). Ressursrenten i naturressursnæringene i Norge 1984–2022 . Statistisk sentralbyrå.

Dalio, R. (2021). The Changing World Order: Why Nations Succeed and Fail. Simon & Schuster.

Ekonomikommissionen. (1993). Nya villkor för ekonomi och politik: Ekonomikommissionens förslag. Expertrapporter. Bilagedel 1. Allmänna Förl.

Engwall, L. (2018). A Tribute to the Memory of Ruben Rausing 1895–1983 . Royal Swedish Academy of Engineering Sciences.

Eriksen, T. (2022). «Petroleumsfondet og handlingsregelen –bakgrunn og utviklingstrekk. Noen glimt fra innsiden av Finansdepartementet». Samfunnsøkonomen nr. 4 2022.

Feldt, K.-O. (1991). Alla dessa dagar: I regeringen 1982–1990. Norstedts. Finansdepartementet. (2022). Høringsnotat –grunnrenteskatt på landbasert vindkraft. Finansdepartementet.

Fjetland, T. (2011). Historien om Elkjøp: En gründers erindringer. Eget forlag.

Førde, E. & Hernes, G.(1965). Strategi for sosialisme. Pax Forlag.

Geide-Stevenson, D. & La Parra-Pérez, A. (2021). Consensus among economists 2020 – A sharpening of the picture. Weber State University Working Paper.

George, H. (1880). Progress and Poverty: An Inquiry Into the Cause of Industrial Depressions and of Increase of Want with Increase of Wealth; The Remedy. D. Appleton and Company.

Gjedrem, S. (2002). Inflasjonsmålet og samspillet i den økonomiske politikken. Norges Bank.

Greaker, M. & Lindholt, L. (2022). Ressursrenten i naturressursnæringene i Norge 1984-2021. Statistisk Sentralbyrå Rapport 2022/2023.

Gram, T. (2011). Når staten tar kontroll ­ Bankkrisen fra 1991 ­ 1993. Staff Memo No. 18, 2011. Norges Bank.

Grimnes, O.K. (2001). Sam Eyde: den grenseløse gründer. Aschehoug.

Grünfeld, L. & Johnsen, P. (2023). Privat eierskap i Norge 2021. Menon Economics.

Gryta, T. & Mann, T. (2020). Lights Out: Pride, Delusion, and the Fall of General Electric. Houghton Mifflin Harcourt.

Grytten, O.H. (2015). Norwegian Gross Domestic Product by industry 1830 ­ 1930. Norges Bank Working Paper, 2015:19.

Hanisch, T.J., Søilen, E. & Ecklund, G.J. (1999). Norsk økonomisk politikk i det 20. århundre: verdivalg i en åpen økonomi. Høyskoleforlaget.

Henrekson, M. (2017). «Taxation of Swedish Firm Owners: The Great Reversal from the 1970s to the 2010s». Nordic Tax Journal, 1: 26–46.

Hirschman, A.O. (1972). Exit, Voice, and Loyalty: Responses to Decline in Firms, Organizations, and States. Harvard University Press.

Ibsen, H. (1882). En Folkefiende. Gyldendalske Boghandels Forlag.

Johansen, L. (1961). Norge og Fellesmarkedet: En kritisk oversikt og et standpunkt. Eget forlag.

Johansson, A. & Magnusson, L. (1998). LO andra halvseklet. Bokförlaget Atlas.

Kahneman, D. (2011). Thinking, Fast and Slow. Farrar, Straus and Giroux.

Keynes, J.M. (1936). The General Theory of Employment, Interest and Money. Macmillan & Co.

Keynes, J.M. (1919). The Economic Consequences of the Peace. Macmillan & Co.

Kili, T. (1996). Aksjemarkedet i Norge 1880 ­ 1990. Norges Forskningsråd.

Kirkebøen, L. (2022). «Resultater i Oslo-skolen». Samfunnsøkonomen, 2022:2.

Kleivset. C. (2011). Inflasjon og akkomodasjon: Norsk valutakurspolitikk fra 1971 til 1986. Norges Bank, Staff memo, 2011:21.

Konkurransetilsynet. (2009). Norsk konkurransepolitikk: Noen historiske perspektiver. Konkurransetilsynet.

Krueger, A. (1974). «The Political Economy of the Rent Seeking Society». American Economic Review, 1974, vol. 64, issue 3, 291–303.

Layard, R. (2004). Happiness: Lessons from a New Science. The Penguin Press.

Leander, L. (1996). Tetra Pak. A Vision Becomes Reality: A company history with a difference. Tetra Pak International.

Libell, H.P. & Bubola, E. (2024, 25. januar). «Norwegian Official Resigns Over Plagiarism After Cracking Down On It». The New York Times. Hentet 27. mai 2024 fra https://www.nytimes. com/2024/01/25/world/europe/norway-plagiarism-ministerresigns.html.

Lindbeck, A. (1972). The Political Economy of the New Left. Harper and Row.

Lindgren, A. (1976). «Pomperipossa i Monismanien». Expressen. Hentet 27. mai 2024 fra https://www.expressen.se/noje/ pomperipossa-i-monismanien/.

Melchior, A. (1993). Helping your industry at the greatest cost: The story of Norwegian textile quotas. NUPI-rapport 171.

Melchior, A. & Sverdrup, U. (red.) (2015). Interessekonflikter i norsk handelspolitikk. Universitetsforlaget.

Meld. St. 6. (2023–2024). Et forbedret pensjonssystem med en styrket sosial profil. Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Meld. St. 31. (2023–2024). Perspektivmeldingen 2024 . Finansdepartementet.

Moen, J. & Sivertsen, S. (red.) (2007). Et kraftmarked blir til: Et tilbakeblikk på den norske kraftmarkedsreformen. Norges vassdragsog energidirektorat.

Mundal, A. (2024). De flinkeste slutter: En diplomats beretning om systemparadokset. Kolofon Forlag.

Munger, C. (1995). «The Psychology of Human Misjudgement». Tale holdt ved Harvard University.

Munthe, P. (1992). Norske økonomer: sveip og portretter. Universitetsforlaget.

NOU 1979: 35. (1979). Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri. Industridepartementet.

NOU 1983: 27. (1983). Petroleumsvirksomhetens framtid: Det framtidige omfanget av petroleumsvirksomheten på norsk sokkel . Olje- og energidepartementet.

NOU 2003: 9. (2003). Skatteutvalget: Forslag til endringer i skattesystemet. Finansdepartementet.

NOU 2016: 3. (2016). Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi – Produktivitetskommisjonens andre rapport. Finansdepartementet.

NOU 2018: 15. (2018). Kvalifisert, forberedt og motivert: Et kunnskapsgrunnlag om struktur og innhold i videregående opplæring. Kunnskapsdepartementet.

Næs, R., Skjeltorp, J. & Ødegaard, B. (2009). Bransjesammensetningen på Oslo Børs. Praktisk økonomi og finans, 24(4), 65–73.

Ó Grada, C. (2011). Five Crises. Working Paper 11/12, University College Dublin.

Parys, W. (2020). David Ricardo, the Stock Exchange, and the Battle of Waterloo: Samuelsonian legends lack historical evidence. Working Papers 2020009, University of Antwerp, Faculty of Business and Economics.

Pellegrino, B. & Zingales, L. (2017). Diagnosing the Italian Disease. Working Paper 23964, National Bureau of Economic Research.

Price, L. (2017). Animals, Governance and Ecology: Managing the Menace of Venomous Snakes in Colonial India. Cultural and Social History, 14(2), 201–217.

Prisdirektoratet. (1992). Glimt fra Prisdirektoratets historie. Eget forlag. Proposisjon 1 LS (2023–2024). Skatter og avgifter 2024 . Finansdepartementet.

Queirós, V. (2024, 23. februar). «Who is Portugal For?» Hentet 27. mai 2024 fra https://www.palladiummag.com/2024/02/23/who-isportugal-for/

Rawls, J. (1971). A Theory of Justice. The Belknap Press of Harvard University Press.

Retzer, B.R. (2017). Jens Evensen: Mannen som gjorde Norge større. Gyldendal.

Ricardo, D. (1817). On The Principles of Political Economy and Taxation. John Murray.

Rindheim, K. (2019). Politikere på vandring. Masteroppgave, Høgskulen i Volda.

Rygg, N. (1954). Norges Banks historie. Annen del . Gyldendal.

Sachs, J. & Warner, A. (1995). Natural Resource Abundance and Economic Growth. NBER Working Paper (5398).

Sanandaji, A. (2020). Hej då till entreprenörerna: Om entreprenörsflykt då och nu . Timbro.

Sandmo. A. et al. (2004). Kapitaltilgang og økonomisk utvikling. Rapport fra ekspertgruppe som har vurdert Norges kapitalstyrke. Finansdepartementet.

Sandmo, A. (2006). Samfunnsøkonomi – en idéhistorie. Universitetsforlaget.

Schumpeter, J.A. (1942). Capitalism, Socialism and Democracy. Harper & Brothers Publishers.

Siebert, H. (2001). Der Kobra­Effekt. Wie man Irrwege der Wirtschaftspolitik vermeidet. Deutsche Verlags-Anstalt.

Skånland, H. (1967). Det norske kredittmarked siden 1900. Aschehoug.

Skånland, H. (1981). «Styring av likviditeten». Penger og Kreditt, 1981:4.

St.meld. 54 (1980–81). Industripolitiske retningslinjer for de nærmeste år fremover. Industridepartementet.

St.meld. 29 (2000–01). Retningslinjer for den økonomiske politikken. Finansdepartementet.

Storvik, K., Qvigstad, J.F. & Berg, S.A. (1994). Stabilitet og langsiktighet: Festskrift til Hermod Skånland. Aschehoug.

Thilo, M. (2024). What the NHS can and cannot learn from the Singaporean health care system. Social Market Foundation Briefing Paper.

Thomassen, E. (2022). Statoil og Equinor. 1 : Middel og mål : 1972–2001. Universitetsforlaget.

Tullock, G. (2005). The Rent­seeking Society. (C.K. Rowley, red.). Liberty Fund.

Vogt, K. (2008). «Er frafall i videregående opplæring et kjønnsproblem?» Tidsskrift for samfunnsforskning, 2018:4.

Voltaire, F. (1759). Candide, ou l’Optimisme. Cramer. Oversatt til norsk av Paul René Gaugin, i 1946, revidert i 2000 og utgitt av Gyldendal.

Whitaker, T.K. (1958). Economic Development. Stationary Office.

Sluttnoter

1 Alle investeringer og selskaper finansieres med en kombinasjon av lån og egenkapital. Egenkapital er kapitalen som eierne har skutt inn selv. Hvis investeringen går dårlig, er det denne kapitalen som først går tapt, og den er dermed mer risikabel for investorer enn lån, som skal tilbakebetales før eierne får tilbake sin investering. Hvis investeringen går godt, sitter eierne av egenkapitalen på hele gevinsten etter at lånene er betalt.

2 Begrepet «ressursforbannelsen» ble introdusert av Richard Auty (1993). Sachs og Warner (1995) stod for den første godt kjente empiriske undersøkelsen av fenomenet.

3 Se Ekonomikommissionen (1993), side 5.

4 Se Lindbeck (1972).

5 Se Ekonomikommissionen (1993), side 15.

6 En oversikt over banebrytende svenske innovasjoner finnes i Berggren og Krutmeijer (2023).

7 Når lønnsveksten er høyere enn produktivitetsveksten, betyr dette at kostnaden per enhet produsert stiger. Med fast valutakurs vil da kostnadsbasen bli høyere enn i land der lønnsveksten og produktivitetsveksten er bedre samstemt. Da faller eksportsektorens konkurranseevne.

8 Terminologien er lånt av Jeff Bezos, grunnlegger av Amazon. Bezos er nærmest manisk opptatt av å sikre at Amazon for alltid vil være det han kaller et dag-1-selskap. Et dag-1-selskap er vitalt, i stadig vekst og utvikling og evner å raskt gripe nye muligheter. I sitt brev til Amazons aksjonærer i 2016 beskriver han også dag 2: Dag 2 er stagnasjon. Etterfulgt av irrelevans. Etterfulgt av pinefullt forfall. Etterfulgt av død. Et slikt forfall vil typisk skje i ekstrem sakte film som gjerne kan ta tiår.

9 Se Ó Grada (2011).

10 Hentet fra Chambers (2014).

11 Whitaker (1958).

12 Se for eksempel Hanisch, Søilen og Ecklund (1999).

13 Se for eksempel Grimnes’ biografi om Sam Eyde (2001).

14 En obligasjon er et lån i form av et gjeldsbrev. Det er en vanlig måte for stater og foretak å låne penger på. Lånet stipulerer typisk en fast rente som skal betales til utløpsdatoen, når også lånesummen skal betales tilbake. I motsetning til et vanlig lån er en obligasjon et verdipapir som kan selges videre til andre.

15 Dette er beskrevet i Sandmo (2006).

16 Se Grimnes (2001), side 285.

17 BP het frem til 1954 The Anglo Persian Oil Company; dets opphav var oppdagelsen av et stort oljefelt i Iran i 1909.

18 Ansatte på bensinstasjonene kommer i tillegg; disse jobbet for franchisetagere.

19 Eivind Thomassens bok Statoil og Equinor fra 2022 gir ytterligere innsikt i bakgrunnen for kjøpet av Norsk Brændselolje, og særlig industriminister Ingvald Ulveseths (Ap) rolle.

20 Det offisielle navnet på denne prisen er Sveriges riksbanks pris i økonomisk vitenskap til Alfred Nobels minne.

21 Se Munthes bok om norske samfunnsøkonomer (1992), side 114.

22 Se Johansen (1961).

23 Dette er godt beskrevet i Hanisch, Søilen og Ecklund (1999).

24 Gullinnløsningsplikten innebar at Norges Bank var pliktig å veksle sedler mot gull til en fast pris. Da denne plikten ble opphevet, stod sentralbanken fritt til å trykke flere sedler. Dette ville kunne betale for offentlige utgifter, men også skape inflasjon, som ville gjøre at prisen i sedler per unse gull ville øke.

25 Se Rygg (1954), side 21.

26 Se Keynes (1919).

27 Sitert i Hanisch, Søilen og Ecklund (1999).

28 Se Bakke (1992).

29 Den såkalt nominelle renten er i dette tilfellet renten sentralbanken setter. Den såkalte realrenten er den nominelle renten fratrukket inflasjonen. Realrenten gir den sanne avkastningen på penger. Hvis du setter 100 kroner i banken til 5 prosent årlig rente og 5 prosent årlig inflasjon, vil du på papiret ha 105 kroner i banken året etter, men kjøpekraften er fortsatt bare 100 kroner på grunn av inflasjonen.

30 Se Kili (1996).

31 Se Næs et. al. (2009).

32 Produktivitet er definert som produksjon per ressursinnsats. Begrepet gjelder altså effektivitet. Det kan måles på forskjellige måter, men ofte er man interessert i arbeidsproduktiviteten, altså produksjon

per årsverk eller produksjon per time. Over tid er produktivitet den soleklart viktigste kilden til velstand.

33 Det er vanlig å dele økonomien inn i kategorier etter graden av konkurranse fra utlandet: skjermet sektor og konkurranseutsatt sektor, der sistnevnte gjerne deles inn i utekonkurrerende (eksportorienterte virksomheter) og hjemmekonkurrerende (konkurrerer hjemme mot utenlandske alternativer). Skjermet sektor er eksempelvis offentlig sektor og landbruk. Landbruk, som ellers ville vært hjemmekonkurrerende, er konvertert til skjermet sektor gjennom tollbarrierer og subsidier.

34 Se NOU 1979: 35 (1979), side 61.

35 Op.cit., side 62.

36 Op.cit., side 94.

37 Op.cit., side 62.

38 Se f.eks. Retzer (1999).

39 Ved vanninjeksjon pumpes vann ned i reservoaret. Vannet presser i sin tur oljen mot brønnen som oljen pumpes opp fra.

40 Bortsett fra når målet er å håndtere eksternaliteter; da ønsker man nettopp at skatten skal påvirke adferden.

41 En kontantstrøm er endringen i et selskaps kontantbeholdning i løpet av et år. I investeringsfasen er denne negativ; da går det penger ut for å kunne produsere i fremtiden. I driftsfasen er denne typisk positiv, så lenge prisene er gode nok. En kontantstrømskatt beskatter disse årlige endringene i kontantbeholdning. Siden eierne av selskapet eier denne kontantstrømmen (før skatt), blir dermed en kontantstrømskatt som å få en ny eier inn i foretaket. Skatten blir negativ i investeringsfasen (staten betaler altså penger til selskapet) og positiv i driftsfasen.

42 I Et kraftmarked blir til (Moen og Sivertsen, 2007) beskrives beveggrunnene for restruktureringen.

43 Se St.meld. 54 (1980–81), side 20.

44 Se Sandmo et. al. (2004), side 4.

45 Se Konkurransetilsynet (2009), side 22.

46 Provenynøytralitet innebærer at reduserte inntekter et sted akkurat kompenseres av høyere inntekter fra et annet sted, slik at nettoeffekten er null.

47 Se NOU 2003: 9 (2003).

48 Se Skånland (1981), side 274.

49 Historien fortelles av Sigbjørn Johnsen i en video som er produsert av Finanstilsynet, der sentrale personer gjenopplever bankkrisen av 1991.

50 Dette er detaljert fremstilt i Gram (2011).

51 Se Moen og Sivertsen (2007), side 13.

52 I dette kapittelet vil produktivitetsgevinstene i fastlandsøkonomien sammenlignes med verdien av oljefondet. En produktivitetsgevinst gjentar seg år etter år. Derfor er det rett å sammenligne verdien av produktivitetsgevinsten med det årlige uttaket som er tillatt fra oljefondet. Dette tallet er satt til 400 milliarder kroner, omtrent det tallet som (opprinnelig) var planlagt brukt i oljepenger for år 2024.

53 Historien om hvordan det skjedde, er grundig beskrevet i Fjetland (2011).

54 Se Fjetland (2011), side 155.

55 Se Christensen (2006).

56 Se Dalen, Greaker og Hagem (2022).

57 Se f.eks. kapittel 9 i Melchior og Sverdrup (2015).

58 Se Dalio (2021).

59 På norsk sokkel er operatøren det selskapet som har driftsansvaret. De fleste feltene har flere eierselskaper, men det er altså ett av dem som er utnevnt som driftsansvarlig. Dette selskapet bestemmer da i praksis alt av innkjøp av varer og tjenester for feltet.

60 Figuren viser det som kalles den reelle valutakursen. Dette er valutakursen justert for prisnivåene mellom land. Dette er det relevante målet for å forstå utviklingen i valutakursen over tid. Hvis land A har 10 % inflasjon, og land B har 0 % inflasjon, må valutakursen for land A svekke seg med 10 % dersom relative priser skal forbli uendret. Den reelle valutakursen tar innover seg dette. Når ordet «valutakurs» brukes i disse avsnittene, er det «den reelle valutakursen» som menes.

61 Dette er en gjennomsnittsbetraktning for privat sektor. Det vil være store variasjoner for ulike sosioøkonomiske grupper. De (få) som eier selskapene som eksporterer, vil få økt kjøpekraft, og de (mange) som ikke gjør det, vil få redusert kjøpekraft.

62 Etter skatt eier norsk privat sektor omtrent 5 prosent av oljeeksporten og ca. 50 prosent av eksporten i resten av økonomien. Olje- og gasseksporten utgjør ca. 40 prosent av Norges eksport. Norsk privat sektor eier dermed omtrent en tredjedel av norske eksportinntekter. Andelen av importregningen er derimot langt høyere. Det finnes ikke gode registre for disse tallene – vi må vite hvor mye av importen som går til offentlig sektor og til olje- og gassnæringen. Men hvis vi sier at andelen av importregningen er på minst to tredjedeler, er vi godt innenfor. Med en valuta som halveres i verdi, vil da

husholdningenes eksportinntekter anslagsvis bare øke med halvparten av importkostnadene med samme forbruk som før.

63 De fire budene er basert på Jeff Bezos’ oppskrift på et dag-1-selskap. Han beskrev disse i et brev til Amazons aksjonærer i 2016. De er her tilpasset et samfunn snarere enn et foretak.

64 Motsyklisk finanspolitikk innebærer at offentlige utgifter økes i dårlige økonomiske tider og holdes noe tilbake i gode økonomiske tider. På den måten kan offentlige utgifter bidra til å stabilisere den økonomiske utviklingen.

65 Se NOU 1983: 27 (1983), side 90.

66 Dette arbeidet er beskrevet av tidligere finansråd Tore Eriksen (2022)

67 Se intervju med Arne Skauge i forbindelse med markeringen av oljefondets 25-årsjubileum. Intervjuet finnes på regjeringen.no.

68 Denne tematikken blir berørt i detalj i del 3 av boken.

69 Se NOU 2016: 3 (2016).

70 Se Libell & Bubola (2024).

71 Gordon Tullock og Anne Krueger var to av pionerene i studiet av «rent seeking», et begrep Krueger lanserte i 1974. Gordon Tullocks The Rent Seeking Society (2005) gir en helhetlig fremstilling av temaet.

72 Se Krueger (1974).

73 Se Rindheim (2019).

74 Se Baumol & Bowen (1966).

75 Se Schumpeter (1942), side 83.

76 Se Birk et al. (2024) for en oversikt over reformer i det danske helsevesenet.

77 Se Country Health Profiles for Norge og Danmark fra EUkommisjonen.

78 Med 4 prosent diskonteringsrente, eller kapitalkostnad, vil dagens verdi av 1,2 milliarder hvert år fremover være den samme som 28 milliarder i dag.

79 Se Thilo (2024).

80 Se Parys (2020).

81 Denne hypotesen er beskrevet i Ricardos mesterverk, On the Principles of Political Economy and Taxation (1817).

82 I samme periode har skatter, avgifter og trygdepremier vært stabile på rundt 43–44 prosent av fastlands-BNP.

83 Se Kleivset (2011).

84 Se Storvik, Qvigstad & Berg (1994).

85 Et «tynt» marked er et marked med liten omsetning og få handler. Da skal det lite til før kursbevegelsene blir store. Avstanden mellom hva kjøper og selger er villig til å betale, øker, slik at transaksjonskostnadene av å kjøpe og selge verdipapiret øker.

86 Se Gjedrem (2002).

87 Realrenten er her definert som styringsrenten minus kjerneinflasjon. Realrenten for «andre land» er definert som gjennomsnittlig realrente for Canada, Danmark, euro-området, Storbritannia, Sveits, Sverige og USA.

88 Inflasjonsdata er representert med fem-måneders sentrert glidende gjennomsnitt.

89 –0,4 % er for perioden fra 2013 og utover da perioden med negative realrenter begynte, og etter at de høye realrentene Olsen arvet fra Gjedrem, var blitt eliminert.

90 Se Finansdepartementet (2022) side 34.

91 Utlendinger har både mennesker og investeringer i Norge. Og Norge har det samme i utlandet. Lønn og avkastning som er opptjent i utlandet og sendes tilbake til hjemlandet, er en såkalt faktorbetaling i utenriksregnskapet. Nettoen av dette, altså det som sendes til Norge minus det som sendes ut, kalles netto faktorbetalinger. For land med store investeringer som er eid av utlendinger, som Norge og Irland, utgjør dette store tall i forhold til den samlede økonomien.

92 Figuren viser at det var en kraftig økning i utlandets netto fordringer på Norge i årene 2006–2008. Dette var drevet av kortsiktige lån til bankene som ble markant redusert i bakkant av finanskrisen, samt av svært høye råvarepriser som økte aksjekursene på utlandets investeringer i Norge.

93 Se Leander (1996).

94 Se Engwall (2018).

95 Se Andersson & Segerlind (2021).

96 Se Henrekson (2017).

97 Johansson & Magnusson (1998).

98 Se LO-Tidningen nr. 6 1978.

99 Se Feldt (1991).

100 Se Henrekson (2017).

101 Lindgren (1976).

102 Se Henrekson (2017).

103 Se Sanandaji (2020).

104 Se Henrekson (2017).

105 Dette er beregnet utifra Greaker & Linholdts (2022) oversikt over ressursrenten i ulike norske sektorer. Tallet som er referert her, ekskluderer den negative grunnrenten fra landbruket, men inkluderer grunnrenten for petroleum, fiske og oppdrett, kraftproduksjon, bergverk og skogbruk.

106 Rådataene er hentet fra Finansavisens oversikt over Norges 500 største bedrifter.

107 Tallene er hentet fra Nasjonalmuseets årsrapporter.

108 Se Førde & Hernes (1965).

109 Førde & Hernes (1965), ss. 20–23.

110 Se NOU 2018: 15 (2018) for en gjennomgang av Reform 94 og andre reformer i norsk undervisning.

111 I tillegg ble handel og kontor slått sammen med allmennfaglig studieretning som en tredje større endring.

112 Se NOU 2018: 15 (2018), side 39.

113 Se Vogt (2008).

114 Se Bråten & Sten-Gahmberg (2022).

115 Det ultimate eksempelet på dette er General Electric, det amerikanske konglomeratet, som i betydelig grad ble ødelagt av et ensidig fokus på kortsiktig måloppnåelse. Se Gryta & Mann (2020).

116 Diskonteringsrente er renten som brukes til å omgjøre fremtidige verdier til dagens verdi. 4 % diskonteringsrente betyr at en krone om ett år er verdt ca. 4 % mindre (1-1/1.04) i dag.

117 NOU 2018: 15 (2018), side 36.

118 Tallene er hentet fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (2023). Studiene med flest studieplasser er helsefag, økonomi og administrasjon, og lærerstudiene.

119 Det kan også legges til at for høyere utdannelse er informasjonsteknologi og ingeniørfag de to faggruppene der mannlige studenter er i stor overvekt, og som begge har et stort antall søkere i forhold til studieplasser.

120 Hentet fra episoden Drømmen om å fly i NRKs TV-serie Best i verden

121 Basert på Integrated Values Surveys (2022). Tillit mellom mennesker er en av de mest pålitelige indikatorene for at et samfunn skal utvikle seg godt, både økonomisk og bredere sett.

122 Voltaire (1759), side 167. Oversatt av Gaugin (1946/2000).

123 Patrik Kronqvist: «Sverige får inte smittas av den norske sjukan», Expressen 17. august 2024.

124 Ola Storeng: «Lobbyistenes festuke», Aftenposten 18. august 2016.

125 Tallet er basert på en intern undersøkelse blant norske oppstartsselskaper som ble gjennomført av NAST, Norwegian Alliance for Startups & Tech.

126 For Norge var tallene i World Happiness Report fra 2012 basert på undersøkelser som ble gjennomført i 2008. Derfor starter tidsserien i 2008 selv om første rapport kom i 2012.

127 Figuren viser tall per aldersgruppe med to års glidende gjennomsnitt for å redusere støy i dataene fra år til år.

128 Denne gjennomføres annethvert år av Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ).

129 Se Meld. St. 6 (2023–2024).

130 Se SSB tabell 05375.

131 NRK-reportasje med tittelen Pensjon: Belager seg på over 50 år som elektriker fra 14. mars 2024.

132 Se for eksempel intervju med Martin Kværnes i Dagens Næringsliv 16. august 2024.

133 Tallene er hentet fra et antall ulike kilder. Tallet for døde i 1869 er hentet fra en debatt i det britiske parlamentet 22. mai 1873. Antall skuddpremier i 1881 er hentet fra Gaillard’s Medical Journal vol. 59 (1894), side 594. Tidspunkt for innføring og avslutning av skuddpremier er hentet fra Price (2017). Tall for dødstall for senere år er hentet fra magasinet Godey’s Lady’s Book, vol. 136 (1897) og Curtis’ Modern India (1905).

134 Dette uttrykket ble lansert av den tyske økonomen Horst Siebert (2001).

135 Se Munger (1995).

136 Dette er tydelig fra for eksempel tilfredshetsdata i Innbyggerundersøkelsen.

137 Se Chetty et. al (2024).

138 Se Stortingsmelding 29 (2000–2001), sidene 10 og 11.

139 Disse tallene dekker statens inntekter, ikke kommunenes. Se lenger ned i kapittelet for flere detaljer.

140 Se diskusjonen om finanspolitiske regler senere i dette kapittelet.

141 Se Bastani (2023).

142 Se Geide-Stevenson & La Parra-Pérez (2016).

143 Se Bhuller, Vestad & Aaberge (2016).

144 Tallene er hentet fra OECDs oversikt over yrkesdeltagelse på tvers av land.

145 Sverige har også introdusert andre tiltak for å få mennesker over fra den uformelle til den formelle økonomien, eksempelvis for håndverkstjenester. Disse tiltakene vil også ha bidratt til forbedringen.

146 Det samlede skattesystemet må også innrettes slik at det ikke finnes arbitrasjemuligheter mellom lønns- og kapitalinntekt så arbeidsinntekt kan omgjøres til kapitalinntekt, eller vice versa.

147 Se Prop. 1 LS (2023–2024), side 42. Disse tallene fortjener å forklares litt grundigere. Figuren nedenfor viser skatteinntektene for staten og kommunene for år 2023. Hvis vi følger diagrammet fra venstre til høyre, ser vi følgende: Samlede skatteinntekter var på 1665 milliarder kroner. 500 av disse kommer fra skatt på forbruk, altså fra merverdiavgift og særavgifter som skatt på alkohol, tobakk og biler. 437 milliarder kroner er skatt for å sikre velferdsstatens kollektive forsikringssystem; det er med andre ord trygdeavgifter og arbeidsgiveravgifter. Skatt på foretakenes overskudd utgjorde 136 milliarder kroner.

Skatteinntekter for stat og kommune i 2023 (ekskludert petroleumssektoren),

Kilde: Skatter og avgifter 2024, figur 2.1 og tabell 1.9

De fire neste boksene er personlige skatteyteres skatt på lønn og inntekt. Samlet utgjorde dette 530 milliarder kroner. Av dette er 105 milliarder det som tidligere ble kalt toppskatt, som primært betales av dem med høyere inntekter. Eiendomsskatten, som er en skatt på immobile eiendeler, utgjorde 17 milliarder kroner. Det betyr

at personlige skatteyteres alminnelige skatt på arbeid, pensjon, kapitalinntekt og formue utgjorde ca. 410 milliarder kroner.

148 Se Brändle & Elsener (2023) for en oversikt over bruken av fiskale regler på tvers av land.

149 Se Cordes et al. (2015).

150 Se også Blomseth (2024) for muligheter for å redusere offentlige utgifter.

151 For en innføring i hvordan samfunn holdes nede av særinteresser, se for eksempel Acemoglu & Robinson (2012).

152 Se for eksempel Pellegrino & Zingales (2017).

153 For Irland er tallene justert fra BNP- til BNI-tall for å hensynta at en betydelig andel av verdiskapingen i landet eies av utenlandske foretak.

154 Se Queiros (2024).

155 Anslagsvis 280 000 mennesker arbeider med å levere tjenester til offentlig sektor, som kjøper varer, tjenester og kapitalvarer for 720 milliarder kroner i 2023. Dette er estimert basert på det offentliges andel av samlet omsetning for relevante næringer og sysselsettingen i disse næringene.

156 Dette er sykemeldte utenfor offentlig forvaltning og foretak, for å unngå dobbelttelling.

157 Se St. Meld. 31 (2024), f.eks. side 12.