Til Christopher Wood, mitt Liverpool FC-orakel. Arbeidet med fotballbøker ville aldri vært det samme uten deg, din raushet med tid og engasjement og din ubegripelig enorme kunnskap og hukommelse om fotballklubben som vi er så glade i.
Jeg er deg evig takknemlig.
YNWA
© 2024 J.M. Stenersens forlag
Omslagsdesign og layout: Gisle Vagstein | deTuria Design Papir: Holmen Book Cream, 80 g Boka er satt med Garamond Premier Pro 12/15 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
Foto: NTB/Scanpix
ISBN: 9788272018534
J.M. Stenersens forlag
Akersgata 45 0158 Oslo
www.kagge.no
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
1 – 2015–2016
2 – 2016–2017
3 – 2017–2018
kapittel 4 – 2018–2019
kapittel 5 – 2019–2020
kapittel 6 – 2020–2021
kapittel 7 – 2021–2022
kapittel 8 – 2022–2023
9 – 2023–2024
Da jeg tok jobben som trener i Liverpool i 2015, visste jeg at jeg sa ja til mer enn bare å lede et fotballag. Det var ikke noe som skremte meg, det var noe som tiltrakk meg. For Liverpool er en klubb med en unik historie.
For meg er det å være trener for en klubb å bli en del av klubben. Derfor var det å si ja til Liverpool et enkelt valg for meg, men det var et stort valg også, fordi jeg visste at jeg med det valget tok på meg ansvaret å bli en del av en bys identitet.
Når jeg ser tilbake på nesten et tiår, er jeg enda gladere for at jeg sa ja og stolt over det vi oppnådde sammen, men først og fremst takknemlig. Takknemlig for at Liverpool tok imot meg og lot meg få være en av sine, fra første pressekonferanse til siste spark på ballen. At jeg i disse årene fikk være en del av en by som elsker fotball, en by som har satt sitt preg på fotballens historie, ikke bare i England, men i hele verden, en by ut over fotballen, bygd på kameratskap, fellesskap og stolthet.
I løpet av disse ni årene var det til sammen 120 spillere som fikk minutter i kamp for førstelaget, og enda flere som bidro på trening. Dessuten sørget trenerteamet, de ansatte på bakrommet, det medi-
sinske apparatet, fysioterapeutene, ernæring, forretningsenheten, alle på Anfield og mange andre som har gitt oss av tiden sin til alle døgnets tider for at vi presterte så godt både på og utenfor banen.
Og jeg håper at denne boka om de ni sesongene Ragnhild tar oss igjennom, gir deg som leser en følelse av hva vi gjorde sammen. Et fotballag som Liverpool kan gi en by identitet, stolthet og fellesskap. Jeg håper mine år i klubben har bidratt til det.
Jeg vet at jeg aldri kommer til å forlate det fellesskapet. Jeg vet at jeg aldri kommer til å gå alene. Det skal ingen gjøre.
God lesning.
Med kjærlighet, Jürgen Klopp
«Det er ikke så viktig hva
folk sier når du kommer. Det er mye viktigere hva de sier
når du drar.»
Jürgen Klopp
Jordan Henderson dro på seg kapteinsbindet i garderoben. Han så rundt på lagkameratene som gjorde seg klare. Noen tapet anklene, andre satt på plassen sin og drakk for å få opp væskebalansen. Noen var pratsomme, andre satt stille i egne tanker. Det var hans første seriekamp som klubbens nye kaptein. For første gang på sytten år var de uten Steven Gerrard, spilleren som hadde vært leder på og utenfor banen i flere år enn noen annen Liverpool-kaptein. Gerrard hadde vært en skikkelse som preget garderoben, han hadde en egen utstråling og tilstedeværelse. Dessuten var han umåtelig populær. Dette var den første sesongen siden 1998 uten den ikoniske kapteinen, og i den aller første kampen skulle de møte Stoke – laget som hadde ydmyket dem 6–1 i Gerrards siste kamp. Henderson visste at han ikke var det mest populære kapteinvalget. Han visste at han kom til å bli konstant sammenlignet med forgjengeren og at det kom til å bli vanskelig. Men han visste også at han måtte gjøre ting på sin måte, ikke prøve å etterligne forgjengeren. Den hardtarbeidende midtbanespilleren var umåtelig stolt over å ha blitt valgt, og hadde heldigvis hatt god tid til å venne seg til tanken. Helt siden nyttår, da Gerrard hadde annonsert at han skulle gi seg
etter sesongen, hadde han visst at han skulle overta rollen. Gerrard hadde vært raus og tatt ham til side på Hope Street Hotel en kveld før hjemmekamp og sagt at Brendan ikke kunne ha gitt kapteinjobben til en bedre person. Samtidig hadde han advart om at det ikke kom til å være noen dans på roser, for som kaptein ville du alltid bli målt på hva laget vinner. Man kan være verdens beste kaptein uten å vinne, og da vil alle tenke at du er ubrukelig.
Jordan var ikke bare bekymret for om han kom til å leve opp til forventningene. Han var også bekymret for den intenst stikkende smerten under foten. Den hadde vært der siden det pinlige tapet mot Stoke på våren. Når han løp, var det som å løpe på knust glass. Det skulle vise seg å være en ganske langvarig skade, plantar fasciitt, og etter bare to kamper måtte noe gjøres. Etter mange konsultasjoner ble det operasjon. Så kapteinen måtte slippe ansvaret på banen nesten før han var i gang. Det var ingen ideell start. Han mistet de neste ti ukene og var ikke tilbake på banen før helt i slutten av november.
Måneden før hadde Gerrard holdt opp en hvit drakt i solsteiken i Los Angeles foran et tomt StubHub Center flerbruksstadion. Anlegget har litt over halve kapasiteten til Anfield og ligger på campusen til California State University. Gerrard smilte tappert og myste lett i den skarpe og sterke sola. Den lyseblå skjorta var nystrøken, håret lå som vanlig kjemmet til siden, denne gangen med et lite løft i panneluggen. Åttetallet på ryggen var det samme, men Liverpool-supporterne måtte venne seg til at han spilte i hvitt, med Herbalife-logoen over hele brystet, på underlige tidspunkt på den andre siden av jordkloden og uten at internasjonale tv-selskaper lå i anbudskrig for å vise kampene.
På spørsmål fra pressen om hvorfor han, Liverpools kaptein og toppscorer i forrige sesong, hadde valgt å signere for LA Galaxy, svarte han at han ikke orket tanken på å måtte spille mot klubben i sitt hjerte. Selv om det var kommet tilbud fra andre klubber i Premier
League og i Europa, valgte han å fly langt unna en mulig skjebne med å innta bortegarderoben på Anfield. Han orket heller ikke tanken på å bli innbytter eller lagfyll, men framtidsutsiktene så ikke så lyse ut under Brendan Rodgers.
Mange Liverpool-supportere kunne ikke fri seg fra tanken om at dette var managerens skyld. At han ikke tålte å ha en gigantisk klubbprofil i garderoben og på treningsfeltet. De sørget med Gerrard, som uttalte til verdens medier at han alltid kom til å være en Liverpoolsupporter, at han elsker klubben og kom til å savne Anfield og spillerne – og at han skulle se hver eneste kamp på tv.
Deretter satte han seg på flyet til vestkysten i USA hvor han skulle lære seg å si «soccer» i stedet for fotball.
Bare et par dager etter at den ikoniske kapteinen til Liverpool hadde vist fram sin nye hvite drakt, og ble kjent med sin nye by og lyden av palmesus, ble Jordan Henderson utnevnt til ny kaptein før troppen reiste på pre-season til Asia.
I august ble rutinerte James Milner utnevnt til visekaptein, to dager før laget vant åpningskampen mot Stoke.
Men før august var omme, begynte nedturen og starten på slutten for Brendan Rodgers. For første gang på over 50 år vant West Ham på Anfield. Det gikk fra vondt til verre da Liverpool tapte 3–1 på Old Trafford mot erkerivalen Manchester United.
Så fulgte tre tamme 1–1-oppgjør mot Bordeaux i Europa League, Norwich hjemme i serien og i Ligacupen mot Carlisle United – sistnevnte kamp vant de med nød og neppe på straffespark. Det var med andre ord ikke mye som skjedde framover, og det var aldri tett bakover heller. Det var liten flyt og mye frustrasjon. Savnet av Steven Gerrard var skrikende, og Jordan Henderson var skadet. Liverpool-fansen var ganske tydelige på hva de syntes om at Gerrard var borte. Manageren fortsatte å lire av seg selvfølgeligheter. Han smilte tappert og forsøkte
å overbevise tilhørerne om at han snakket sant når han sa han syntes laget spilte bra.
4. oktober spilte Liverpool på den andre siden av Stanley Park, som ligger mellom Anfield Stadion og Goodison Park, det gamle treog murstadionet til Everton. Stadionet er så utdatert at det nesten minner om et museum. Danny Ings scoret i det 41. minuttet og slapp levenet løs på bortetribunen, men Lukaku satte spikeren i kista for Brendan Rodgers’ tid i Liverpool ett minutt på overtid før pause. Det endte 1–1, og nok et uavgjort sendte Liverpool ned på en skuffende 10. plass på tabellen.
En time etter kampen fikk Rodgers sparken.
Som alltid når en manager må gå i en av verdens mest ikoniske fotballklubber, starter spekulasjonene umiddelbart rundt hvem som overtar. Men etter flere år i en slags hengemyr stilte man seg spørsmålet: Hvem vil ta over en gammel gigant som ikke har vunnet annet enn en ligacup på årevis? Hvem gidder? Likevel kan ingen ta fra Liverpool-fansen evnen til å drømme om at de beste managerne i verden vil komme til det de føler er verdens beste fotballklubb.
En kandidat som ble hyppig nevnt, var Carlo Ancelotti. Den 56 år gamle italieneren hadde et avbrekk på grunn av en ryggoperasjon, men hadde trent lag som Juventus, AC Milan, Chelsea, Paris SaintGermain og Real Madrid. Han hadde vunnet Champions League hele tre ganger, og sikret Chelsea en dobbeltriumf med Premier Leaguetittelen og FA-cupen i 2010. Det var ingen tvil om at han skjønte seg på engelsk toppfotball.
Den langt yngre nederlenderen Frank de Boer på 45 var også med i favorittsjiktet. Ajax-treneren hadde god erfaring med å utvikle yngre
spillere, i tråd med Liverpool-eierne FSGs sportslige og økonomiske filosofi. De Boer vant ligaen i Nederland fire strake år på rad, før de havnet på andreplass. Han hadde aldri vært i noe sluttspill i Champions League, men hadde nylig uttrykt at han gjerne kunne tenke seg å jobbe i England og beskrev Liverpool som en fantastisk klubb.
Hans landsmann Ronald Koeman, 52, lå også i ønskebrønnen. Med trenerbakgrunn fra Vitesse Arnhem, Ajax, Benfica, PSV Eindhoven, Valencia, AZ Alkmaar og Feyenoord var han nå i Southampton som – til tross for andre Premier League-lags shopping av nøkkelspillere –hadde kommet på en imponerende sjuendeplass. Det var bred enighet om at det var en overprestasjon i hans første sesong. Men han hadde to år igjen av kontrakten hos de rød- og hvitstripete i Sør-England.
Tyske Jürgen Klinsmann, 51, seilte også opp som et mulig navn. Han hadde mye av æren for Tysklands VM-suksess i 2014, siden han hadde bygd fundamentet som landslagssjef årene i forveien. Nå var han landslagstrener for USA, men med unntak av et mislykket forsøk med Bayern München, manglet han trenererfaring på topp-klubbnivå.
Den Jürgen fra Tyskland som tyske bookmakere hadde mest troen på, var mannen som nå hadde tatt et friår etter sju år i Borussia Dortmund – en klubb han hadde tatt fra nedre halvdel av tabellen til å bli tyske mestere to år på rad og fått helt til finalen i Champions League i 2013. Jürgen Klopp var 48 år, hadde ord på seg for å være eksentrisk, karismatisk og hadde vist en helt egen evne til å begeistre folk rundt seg.
Hans evne til å bygge opp lag av unge talenter, spille fartsfylt angrepsfotball og ha en stor personlighet på sidelinjen og på treningsfeltet plasserte ham øverst på ønskelisten til mange Liverpool-fans da han dukket opp som en mulig kandidat. Dessuten var kandidaturet brennhett ut fra resultatene han kunne vise til, uten at han hadde kjøpt seg til suksess med et fett overgangsbudsjett. Slikt var musikk i Liverpool-eiernes ører.
Men Klopp var bare fire måneder inn i hvileåret. I sine yngre dager som fotballspiller hadde han ikke hatt råd til fine ferier, deretter spiste fjorten år i trenerjobb i Mainz 05 og Dortmund opp mesteparten av tiden. Endelig kunne han nyte kombinasjonen av både fri og penger til å nyte tiden sammen med familien. Så da det mexicanske landslaget fristet med jobb, var ikke det nok til å lokke ham ut av solsenga. Klopp var kjent for å være en trener som ga absolutt alt og gikk inn med hele seg. Det var tydelig at han trengte ferie og familietid. Ville han ofre dette for Liverpool? Hadde han ladet batteriene lenge nok?
Tidligere Liverpool-forsvarer og klubblegende Jamie Carragher hadde fått suksess som fotballekspert hos Sky. Hans engasjement, ærlighet og vennskapelig krangling med sin gamle Manchester United-rival Gary Neville hadde gitt ham en ny karriere i media. Carragher var ikke i tvil om hvem han ville velge av favorittene til å få trenerjobben.
«Hvis jeg skulle velge, ville jeg gått for Klopp foran Ancelotti. Jeg tror Klopp har mer å bevise. Ancelotti er en fantastisk manager, men han har trent klubber der man forventer at de vinner trofeer. (…) Det kommer til å bli en vanskelig jobb å få Liverpool tilbake i topp fire –for ikke å snakke om Premier League-tittelen – og jeg tror klubben trenger noen med energi og drivkraft til å få Liverpool tilbake dit klubben ønsker å være. Jeg tror Jürgen Klopp er den mannen.»
Carra fikk det som han ville. Fire dager etter at Rodgers fikk sparken, ble Jürgen Norbert Klopp utnevnt til Liverpool-manager 8. oktober 2015.
Passende nok var Hope Street adressen da tyskeren skulle signere kontrakten denne oktoberdagen i 2015. Hope Street er veien i Liverpool sentrum som binder den protestantiske og den katolske katedralen sammen. Hundrevis av fans fulle av håp sto utenfor hotellet og fikk et glimt av den kommende manageren da han svingte rundt hjørnet
og gikk inn. Liverpool Echo-journalist James Pearce, med Liverpool FC som spesialfelt, observerte den glade forsamlingen av oppmøtte og tenkte at han aldri før hadde opplevd en så universelt velkommen utnevnelse.
Den anerkjente journalisten, som hadde jobbet med stoff om klubben i nærmere to tiår, og som senere ble headhuntet til The Athletic, var den eksterne journalisten som var tettest på klubben. Alle han kjente, ønsket at Klopp skulle få jobben. Pearce gikk tilbake til redaksjonen og tenkte – hvordan kan en fyr leve opp til disse forventningene?
Helt fra den første pressekonferansen satte Klopp tonen for forholdet sitt til publikum og pressen. Iført en svart skjorte under en svart dressjakke, og retrobriller med mørk innfatning kun over brilleglassene, smilte han mot et enormt pressekorps. Lyden av blitzregn og kamerautløsere var så høy at støyen til tider slukte ordene i rommet. Tyskeren var kledelig ydmyk og startet med å unnskylde engelsken sin før han fortalte mer om seg selv, hva han tenkte om Liverpool og hva han ønsket å oppnå.
«Det er den største ære jeg kan forestille meg å komme hit», sa han.
«Det gir meg sjansen til å forsøke å hjelpe i en situasjon som ikke er så vanskelig som mange i dette rommet føler at den er. Det er ikke et perfekt øyeblikk å ta over, men det er et godt øyeblikk.»
Av alt som tiltrakk ham ved Liverpool, fremhevet han den helt særegne fotball-intensiteten som finnes i klubben og byen. Hvordan folk i Liverpool, og supportere rundt om i verden, lever og puster fotball. Som han sa: «Dette er ingen vanlig fotballklubb. Den er helt spesiell.»
For eierne hadde det vært viktig å finne noen som trodde de kunne
klare å bringe suksess til klubben, noen som kunne håndtere størrelsen og ambisjonene til Liverpool. Jürgen hadde innfridd alle kriteriene. I tillegg, fortalte Ian Ayre, klubbens daglige leder, om den umiddelbare følelsen av at dette var den riktige mannen da eierne, Jürgen og ham selv satte seg ned aller første gang: Det var noe med kjemien mellom dem. Dessuten, la han til: «Han skjønner kulturen vår.»
Det var en blid og jordnær fotballtrener som hadde blitt plassert i stolen på Anfields presserom – det som i sin tid ble ombygd fra Bill Shanklys legendariske Boot Room da øverste divisjon ble omgjort til Premier League. Med nye tv-avtaler og hyppigere tv-sendte kamper ble det sprøytet mye mer penger inn i ligaen, og behovet for større plass til internasjonal presse tvang seg fram.
Gjennom flere generasjoner hadde Boot Room vært stedet hvor fotballsko ble rengjort og tørket – og gjennom hele Liverpools storhetstid, fra Bill Shanklys tid og frem til Graeme Souness, var det her managerne samlet trenerstaben og diskuterte taktikk og utfordringer. Det var også inn dit de inviterte trenerteamet til motstanderne på et glass whisky eller noen flasker Guinness og lokket dem til å gi fra seg sine beste tips, men glemte å spørre hva Liverpools hemmeligheter var for å holde seg så lenge på tronen i engelsk toppfotball og ute i Europa.
Da Graeme Souness ble manager bestemte klubben at det nye presserommet skulle avløse The Boot Room, da Premier League ga beskjed om at det gamle presserommet var for lite, og siden hadde det vært som en forbannelse: Liverpool FC hadde ikke vunnet serien siden.
Fra salen spurte en i pressekorpset hva målet var for denne sesongen og på litt lengre sikt. Hvor realistisk var det å tenke at Klopp kunne sørge for en Premier League-tittel i løpet av de neste tre eller fire årene?
«Det betyr ikke så mye hvem som vinner Premier League på slutten
av denne sesongen. Det er viktig at vi spiller vårt spill. At vi lar spillerne kjenne på selvtillit og tillit fra folk», sa han – og så gjorde han det som er helt spesielt for Jürgen Klopp: Han understreket at forandring ute på banen ville være helt avhengig av forandring oppe på tribunen. Det er ikke et «oss» på banen og et «vi» blant tilskuerne. Hvis Liverpool skal få et løft, så må alle løfte sammen.
«Spillerne trenger å tro på at de kan leve opp til forventningene til andre, til fansen og til pressen. Så om noen vil hjelpe LFC, så må du endre deg fra tvilende til troende.»
Vi, som et kollektiv, må starte på nytt og se hva som skjer dette året, sa han. Vi må komme til Anfield og ønske å se gode én-til-én-dueller, fighting spirit, mange skudd. Det var dette de skulle jobbe med først: Starte med å skape begeistring, spille mer underholdende fotball. Fotball som skaper begeistring.
En journalist sa: «Du er en veldig populær fyr. Da José Mourinho kom til England for første gang, beskrev han seg selv som den spesielle.
The Special One. Hvordan vil du beskrive deg selv?»
«Er det noen her i rommet som tror jeg kan utføre underverker?
Nei? Så la meg arbeide. Jeg er en fullstendig normal person. Jeg kommer fra Schwarzwald, de svarte skogene. Kanskje sitter moren min foran tv og ser denne pressekonferansen uten å skjønne et ord av hva som blir sagt. Men hun er veldig stolt.»
Han tok en liten pause og så utover pressekorpset.
«Jeg er den normale. The Normal One.»
Pressekorpset brøt ut i spontan latter. Herfra og ut hadde Jürgen Klopp både dem, og supporterne, på sin side.
Så der satt han, foran verdenspressen. Dagen før hadde han signert kontrakten. Denne dagen hadde han våknet opp som Liverpoolmanager. Føltes det surrealistisk?
«Jeg er klar for dette. Men det er jo helt galskap her. Da jeg forlot Dortmund, sa jeg: Det er ikke så farlig hva folk sier når du kommer.
Det er mye viktigere hva de sier når du drar.»
Han sa at om han nå fikk rom til å jobbe med saken, og om alle i klubben kunne tenke mer positivt, burde vi kunne se tilbake på denne dagen som helt spesiell: Som den første dagen i resten av livet. I så fall, hvis han fortsatt satt i Liverpools presserom og svarte på spørsmål noen år fremover i tid, så ville det garantert ha vært noen gode dager:
«Sitter jeg her om fire år», smilte han, «så er jeg sikker på at vi har vunnet en tittel.»
Liverpool-supporter Christine Brennan har dedikert store deler av livet til å følge Liverpool FC. Først i ungdommen og så med en ny oppblomstring som bestemor. Selv om hun levde tett på klubben, skjønte hun ikke før etter at amerikanske FSG hadde tatt over klubben, hvor nær Liverpool FC hadde vært konkurs. Hun var glad hun var uvitende om de kalde fakta, ellers hadde hun fått fullstendig panikk. Hun var bare glad for at noen andre kjøpte klubben fra Hicks og Gillett, og hadde vært strålende fornøyd med at de utnevnte Kenny Dalglish til midlertidig manager for å hanke inn klubbsjela igjen.
Den dagen Brendan Rodgers, som hun aldri klarte å bli glad i, fikk sparken, var Christine på ferie. Etter Klopps første pressekonferanse fikk hun en tekstmelding fra en venn som skrev: «Du kommer til å elske den nye fyren som har kommet.»
Fra første intervju var Christine sjarmert i senk.
Tenåringen Sam Milne fra Lake District, det vakre området med nasjonalpark og en rekke fjell og vann nordvest for Liverpool, var ikke i tvil om at kontrakten med Klopp sprøytet inn en umiddelbar energi i og rundt klubben.
«Brendan Rodgers hadde sine øyeblikk. Vi skal ikke glemme at vi nesten vant ligaen. Det var ikke bare Luis Suárez, Daniel Sturridge og Steven Gerrards fortjeneste, selv om vi liker å tenke det. Men mot slutten var det som om han trodde på sine egne villedelser. Det høres kanskje litt slemt ut, men fansen var ikke imponert. Vi liker at managerne våre er ærlige. Han pakket inn alt og svarte egentlig ikke på spørsmål. Så da Klopp kom og holdt sin første pressekonferanse, var det som et friskt pust for oss.»
De neste årene skulle Klopp og Bill Shankly ofte bli sammenlignet for sine talegaver – ikke bare til fansen og pressen, men til spillerne også.
Allerede fra sin første pressekonferanse pyntet han ikke på sannheten. Han prøvde ikke å framstille ting annerledes enn de faktisk var, han kom ikke med tomme løfter. Men han var positiv, og slik blåste han liv inn i fanskaren som var nummen av dårlige år og brutte løfter om triumf og pokaler.
På denne tiden hadde George Sephton, kjent som stemmen på Anfield, vært speaker helt siden Bill Shankly. I nærmere femti år hadde han sett managere komme, love, og gå. Inntil videre var han avventende til den nye manageren. Ikke visste han hvem han var, og selv om merittlisten var god, så gjensto det å se om han ville lykkes i Premier League.
«Han dukket opp og sa alle de riktige tingene. Han hadde tydeligvis sans for humor, noe vi ikke ventet oss av en tysker. Vi hadde dårlig tid, og han virket å være i stand til å stabilisere skuta. Derfor var jeg ganske fornøyd med å lene meg tilbake for å se hva som ville skje.»
Til tross for nedgangstiden i klubben hadde scouser Mark McVeigh fått tilbake gnisten og lidenskapen som Liverpool-supporter de siste årene. Det var takket være den elleve år gamle sønnen Owen. Mark hadde fulgt laget hjemme og borte helt fra han var seks år gammel, men etter å ha vært bortskjemt med fantastiske resultater i oppveksten
og ungdommen, hadde de ikke nådd så mange store høyder etter mirakelfinalen i Istanbul. Den gangen var hans eneste barn bare ett år gammel. Men lille Owen så kampen mellom AC Milan og Liverpool i 2005 om og om igjen i opptak. Han ble aldri lei av den.
Da Owen ble stor nok til å gå på kamp, dro far og sønn både på hjemme- og bortekampene. Hånd i hånd gjennom mylderet av supportere. De reiste til og med på bortekamper ute i Europa når det lot seg gjøre. De gikk aldri tom for samtaleemner, fotballen var en utømmelig kilde til felles interesse.
Da Klopp signerte kontrakten med Liverpool, hadde Owen akkurat begynt i sjuende klasse, Secondary School, som man gjør i England når man er elleve år gammel, og tekstet faren sin fra klasserommet: «Vi har fått oss en skikkelig bra manager.»
Keepertrener John Achterberg møtte sin nye sjef for første gang på Hope Street Hotel da Klopp signerte kontrakten. Han skulle bli en av få som var med hele veien gjennom Liverpools verste bølgedal for deretter å få oppleve Jürgen Klopps forvandling av klubben på nært hold.
Før møtet var den høye og smilende hollenderen først og fremst spent på om han ville få fortsette i jobben som han elsket mer enn alt annet. Men han var vel vitende om at en ny manager står helt fritt til å velge sin egen stab.
«Jeg hadde aldri møtt ham, men han snakket til meg som om jeg hadde kjent ham i ti år. Og jeg tror alle som snakker med ham, føler det samme. Han har en enorm utstråling.»
Klopp delte hva han tenkte om lagets situasjon og muligheter, og litt om hvordan ting fungerte. Daglig leder Ian Ayre kom opp og serverte en lettelsens nyhet med ordene, «OK, du og Pep blir værende, vi
ønsker å fortsette med samme staben for å hjelpe sjefen». Achterberg pustet lettet ut.
Så da var det bare å jobbe på for å bevise for den nye sjefen, som raskt fikk navnet Boss, hvorfor han – som tenkte keeper, fulgte med på keepere over hele verden og jobbet nærmest døgnet rundt – fortjente tilliten han ble vist.
Melwood er treningsanlegget som ligger i bydelen West Derby, drøye fem kilometer øst for Anfield. Liverpool begynte å trene her på 1950tallet for å avlaste gressmatta på Anfield. Da Bill Shankly ble utnevnt som manager i 1959, var Melwood et sørgelig syn. På et av treningsområdene så det ut som to bombekratre i bakken. Shankly utbrøt, «Har tyskerne vært her?».
På grunn av sin strategiske beliggenhet som viktig havneby i Europa ble Liverpool tungt bombet under andre verdenskrig. Fra august 1940 til januar 1942 ble over 4000 mennesker på Merseyside drept i bomberegnet, og over 10 000 hjem ble ødelagt. I mange år etter krigen sto det fortsatt ruiner og bombekratre som åpne sår rundt i Liverpool.
Nå var det for første gang en tysker som var øverste sjef på Melwood. Senere skulle han sørge for at det ble bygd en padelbane der, under kontoret sitt, i tillegg til fasiliteter som allerede fantes: en rekke utendørsbaner, innendørsbaner, treningsrom og basseng. Nå regjerte Liverpools førstelag over hele anlegget, mens talentutviklingen blant barn og ungdom foregikk i Kirkby, et kvarters kjøring nord for Melwood. Før i tiden, da Robbie Fowler, Michael Owen, Jamie Carragher, Steve McManaman og Steven Gerrard var unge, hadde de gleden av å trene på Melwood sammen med førstelaget. Til gjengjeld måtte ungguttene også vaske og pusse førstelagets fotballsko og vaske toalettene deres.
Da Jürgen Klopp, eller The Boss, samlet spillerne sine på møterommet for aller første gang på treningsanlegget, var det fortsatt lands-
lagspause, så noen av spillerne manglet. Men han hadde ingen tid å miste. Det var bare en drøy uke til hans første kamp med laget. Og det var ingen enkel kamp. Det var Tottenham borte.
Det første han trengte å jobbe med, var å skape en ny kultur.
«Med kultur mener jeg en slags stemning. Man kan ikke bare gå til laget og si, ‘forresten, jeg vet at dere mangler selvtillit, men hør på meg en time, og dere vil ha masse selvtillit’. Det er jo bare tøv. Man må starte et helt annet sted.»
Så Jürgen skrev TEAM med store bokstaver på et stort ark.
«Men engelsken min var ikke så god da, så jeg forklarte dem at E står for entusiastisk, A står for ambisiøs, M for maskiner.» Men T-en sa han sto for terrible, altså forferdelig.
«Det var min feil. Jeg visste ikke hva ordet egentlig betyr. Jeg ville at vi skulle være forferdelige, entusiastiske, ambisiøse maskiner! Det er jo virkelig bra. Jeg skulle ha valgt et annet ord for T. Terrific (kjempefine) skulle ha vært ordet. Men jeg lagde det forbannede arket selv, og på et eller annet vis ble vi etter hvert innholdet på arket.»
På det andre spillermøtet var alle spillerne tilbake fra landslagssamling. I stedet for å snakke taktikk og formasjon ba han alle de ansatte på Melwood om å gå gjennom rommet. De sa ingenting. De gikk bare gjennom møterommet, foran spillerne: resepsjonistene, renholderne, kantineansatte, kokker, markedsføringsfolk, utstyrsansvarlige, vaktmestere, videoanalytikere. Da alle hadde gått forbi, spurte Jürgen:
«Vet dere navnet på alle disse menneskene?»
Han tenkte at dette var ganske pinlig for de fleste spillerne, for de kunne bare noen få navn. Fra da av begynte de å lære seg navnene på alle. Forsvarsspiller Martin Škrtel satt i møterommet sammen med lagkameratene og så på alle som gikk gjennom rommet. Verken han eller de andre skjønte hva som egentlig foregikk.
Så sa Jürgen: «Ser dere hvor mange som jobber for dere, slik at dere skal ha det komfortabelt og gjøre jobben på banen så bra som mulig?»
Dette var folk Škrtel hadde sett i mange år, så han visste jo hva de forskjellige gjorde. Men han kunne bare navnet på et fåtall av dem.
«Det var en effektiv måte for å få oss til å skjønne at vår eneste jobb er å spille fotball, og det må vi gjøre så godt som vi bare kan. Alt annet er tatt hånd om av disse menneskene. Dessuten var det en måte å sette et personlig avtrykk, dette var Klopps måte å fortelle oss at Jeg er en av dere, disse folkene er en del av dere og vi er alle her med samme mål. Og det målet må vi kjempe for sammen.»
Med Klopp på plass fikk treningene høyere intensitet over natta, og øktene ble lengre. Likevel var den største endringen tidspunktet treningene startet. Med Rafa, Kenny og Rodgers hadde Škrtel alltid trent om morgenen. Jürgen, derimot, roterte på treningstidene. Noen ganger trente de på morgenen, andre ganger på formiddagen eller på kvelden, alt etter når neste kampavspark var satt. På den måten fikk de trent på tilnærmet samme tidspunkt som de skulle prestere.
«Dette var noe helt nytt både for meg og de andre spillerne. Og jeg må være ærlig å si at jeg taklet endringen dårlig. Jeg liker å planlegge dagene mine og tiden min. Nå visste jeg ikke engang hva jeg skulle gjøre neste dag, for de sendte ikke ut treningstidspunkt før etter lunsj dagen før. Dette var Klopps måte å jobbe på.»
Škrtel måtte tilpasse seg det nye treningsregimet så godt han kunne.
Han måtte omorganisere familielivet og planlegge så godt det lot seg gjøre.
Klopp hadde i tillegg til å beholde staben også medbragt ekspertise i sine to assistenter, Peter Krawietz og Željko Buvač. Etter hvert skulle han også hente inn flere av sine utvalgte som lege, fysioterapeut, fitness-trener og ernæringsspesialist.
Kieran Molyneux turnerer over hele verden og synger supportersanger for både Boss Nights og Liverpool FC. Han ble født i mai 1992, to år etter at Liverpool sist vant ligaen, og vokste opp noen få hundre
meter fra Anfield. Oppveksten var ikke enkel, men mye falt på plass da han fant musikken. I ungdomstiden var det de to lidenskapene –musikk og Liverpool FC – som holdt ham oppe og på plass.
«I barndommen ble jeg konstant påminnet om hva vår generasjon hadde gått glipp av. Hele tiden fikk jeg høre at Liverpool hadde vært helt ubeskrivelig gode rett før jeg ble født. De var et lag som slo alle.
Ingen kunne slå oss. Vi vant serien hvert år, vi vant Europacupen. Alt var så bra og så lett. Jeg ble født inn i et 90-tallslag som sleit og som var langt unna å vinne ligaen.»
Kieran var en lidenskapelig Liverpool-supporter som ikke ante hvordan det føltes å vinne et trofé før 2001, trippelsesongen med franske Gérard Houllier, Liverpools første manager som ikke kom fra Storbritannia. Med Jamie Redknapp, Sami Hyypiä, Jamie Carragher, Robbie Fowler, Gary McAllister og Steven Gerrard på laget slo den gamle fotballstormakten endelig til med å vinne UEFA-cupen, Ligacupen og FA-cupen. Eldre supportere rusket Kieran i de sorte krøllene og sa: «Kompis, nå er vi tilbake. Sånn er det å være Liverpoolfan.»
«Liverpool var tilbake med et smell. Og noen år etter var det finalen i Istanbul. Det trodde jeg kom til å bli mitt livs høydepunkt. Jeg trodde aldri, aldri vi kom til å vinne Champions League igjen. Jeg var 13 år. Det var magisk å oppleve at Liverpool var tilbake som mestere i Europa.»
Kieran forgudet Benitez, men det gnagde ham skikkelig da Rafa dro til fordel for Chelsea og deretter til – av alle lag – Everton. Man forventer ikke å falle for managere, og gjør man det, blir sviket ekstra hardt å takle. Så da Rodgers ble sparket, etter at en lengre rekke managere ikke hadde levert eller stukket av, tenkte Kieran at vi trenger noe nytt, noe helt annet. For Liverpool FC var i ferd med å skli fra fansen og alle deres drømmer og håp.
«Vi hadde ikke vunnet ligaen på 25 år, vi hadde hatt problemer
utenfor banen med tidligere eiere, vi var ikke der vi burde være.» Så da Ancelotti ble nevnt som en mulig kandidat, tenkte Kieran, han er en vinner. Jeg hadde elsket at han kom til Liverpool.
Så slo nyheten ned om at Klopp var valgt. Dagene i forveien hadde alle gjort hjemmeleksen på hva han hadde fått til i Dortmund, at han hadde trent laget til Champions League, at han hadde vunnet den tyske serien to ganger.
«Vi skjønte at han var spesiell, at han var en vinnertype, men historien er full av managere som har vunnet mange trofeer i andre land, men som likevel ikke passer laget og fans i England. Se på ten Hag i Manchester United, for eksempel. Han var en av de mest anerkjente trenerne i Europa, gjorde det strålende i Ajax, og han har floppa totalt. Han har verken båndet med Manchester United-fansen eller Manchester som by. Mens Klopp skulle vise seg å være en helt annen type.»
For med Klopp skulle absolutt alt endres.
«I sitt første intervju sa han at vi måtte endre oss fra tvilere til troende. Nå høres det ut som en klisjé, for det er blitt gjentatt så mange ganger, men om man husker hvilken tilstand vi var i da han sa det: Vi var konstant underdogs. Innstillingen vår var at vi ikke er det beste laget, men vi kan slå de beste hvis vi klarer å stjele seieren helt på slutten av kampen. Klopp skulle endre selvbildet vårt fullstendig. Vi skulle bli det beste laget. Vi skulle ikke lenger spille med 90 prosent tro og 10 prosent ferdigheter på banen. Det skulle være 100 prosent innsats og kvalitet, og vi skulle slå alle. Det var den nye mentaliteten.»
Mens Klopp drillet inn sin måte å spille på i det lille vinduet som var tilgjengelig, måtte Henderson se på fra sidelinjen og heller vise at han hadde disiplinen som skulle til ved å gi alt i de gjentakende, dørgende
kjedelige opptreningsøvelsene for å komme seg tilbake i kampform etter operasjon og et påfølgende beinbrudd på trening. For det var nettopp Hendos innsatsvilje og disiplin som hadde fått ham dit han var. Helt fra han var liten trente han hardt og disiplinert, både med moren Liz, som var fitnessinstruktør, og endeløse timer med en-til-entrening i parken med faren Brian. Arbeidsmoralen som Klopp nå satte som krav til alle, hadde vært en del av Hendos oppvekst og DNA. Innstillingen hans gjorde ham til den perfekte kapteinen til Klopp, likevel lå redselen der og murret for å miste mulighetene sine da han slet med en langtidsskade mens et nytt lag og spillestil ble formet.
Jordan kunne se hvordan intensitet og nådeløshet var nøkkelen til Klopps spillestil. Og intensiteten var der helt fra starten.
«Han sa alltid at han ikke ville være treneren til verdens beste lag, han ville være treneren til det laget som kunne slå verdens beste lag. Det betydde at vi skulle være det laget ingen ønsket å møte. Når motstandere så Liverpool, ville han at de skulle si: ‘Faen også, ikke dem!’ Han ville at de skulle se på oss og tenke, dette blir som å spille mot 13 spillere; de stopper ikke, de stopper aldri, uansett stillingen. De er oppi oss, men når de får tak i ballen, kan de virkelig spille, de kan spille gjennom linjer. De kan score fra kantene, de kan score på kontringer, eller gjennom oppbyggende spill.»
100 prosent innsats på banen var litt av en kraftanstrengelse. For allerede ni dager etter at Klopp ble sjef, ventet Spurs i London. Fra fløyta gikk var det klart at fra nå av skulle det serveres fotball på et mye høyere intensitetsnivå enn tidligere. Både med og uten ball.
Det var tidlig avspark på White Hart Lane. Det betydde at den australske supporteren Geoff Morgan og sønnen Jason måtte holde seg våken utover natta for å se kampen. De var ved de nydelige, langstrakte, gylne strendene på Gullkysten i Australia for å feire 90-årsdagen til Geoffs mamma.
I flere tiår hadde Geoff vært vant til å stå opp, eller holde seg våken,
på de underligste tidspunkt for å se favorittlaget spille. Selv hadde han aldri vært på Anfield. Det var en gammel drøm helt fra barndommen. Men om veien til Liverpool ble for lang, kunne han i hvert fall trøste seg med en anselig samling Liverpool-klær: Hjemme hadde han hundrevis av drakter, treningsklær, gensere og jakker. Når Liverpool spilte, hadde han selvsagt på seg en av sine mange drakter med klubbemblemet på brystet.
Nå var det heldigvis frihelg, men han hadde mistet tellingen på hvor mange ganger han bare hadde sovet noen få timer før jobb på grunn av en Liverpool-kamp. Heldigvis var kollegaene forståelsesfulle og ekstra snille om han stilte med svart T-skjorte på jobb. Det betydde at Liverpool hadde tapt.
Under Klopp skulle han komme til å lufte sørgetrøya adskillig sjeldnere enn før.
Denne første kampen endte i poengdeling og ingen mål til noen av lagene. Men fra den andre siden av kloden kunne Geoff se et lag som løp synlig mer enn før.
På pressetribunen, rett bak Klopp, satt Liverpool Echo-journalist
James Pearce og så på de utvalgte røde i den første kampen til den nye manageren: Simon Mignolet i mål – foran ham utgjorde Martin Škrtel og Mamadou Sakho midtstopperparet. På forsvarsflankene hadde de Alberto Moreno og Nathaniel Clyne. I defensivt midtforsvar jobbet Lucas Leiva på seg et gult kort, og til venstre for ham, Klopps landsmann Emre Can. Offensiv midtbane var Adam Lallana, og på vingene Philippe Coutinho og James Milner – mens Divock Origi ble den utvalgte spissen i Jürgens første laguttak.
Fra pressetribunen så Pearce konturene av gegenpress i aksjon. Altså spillestilen der du jobber med å vinne tilbake ballen så snart du mister den. Ofte er gjenvinningen høyt i banen, nær motstandernes mål. Selv om kampen var rufsete, så han også en helt annen intensitet og innsats fra spillerne:
«Det mest ikoniske bildet på forandringen var da Adam Lallana ble byttet ut, og bokstavelig talt falt i armene til Klopp fordi han var helt pumpa», minnes han.
For Pearce var denne innsatsviljen det aller første tegnet på endring. Taktikk, finesser og ikke minst endring av mannskap både på og utenfor banen skulle bli nye viktige faktorer mot toppen. Klopp la planer for hvem som skulle bli med videre og ikke minst ut fra innsats og engasjement.
«Det som måtte være der fra starten, var det 100 prosent urokkelige engasjementet og lysten og lidenskapen. Under en av de første treningsøktene Klopp var ansvarlig for, kastet en av de unge spillerne, João Carlos Teixeira, faktisk opp på siden av banen, fordi det var så intenst og så krevende. Og spillerne løp mye lenger enn de hadde gjort tidligere.»
Martin Škrtel kjente raskt på kroppen at intensiteten i spillet hadde økt.
«Jeg vil ikke si at vi ikke spilte med intensitet før Jürgen kom, men dette var på et helt nytt nivå. Som midtstopper vil man som regel ikke kjenne like mye på endringer i spillet som de som er vingbacker, midtbanespillere eller angrepsspillere. Hver manager har jo sin plan for midtforsvaret også, men rollen er ganske lik uansett, du skal dekke et visst område av banen og gå på headinger. For meg var den største endringen, og der jeg kjente mest på den økte intensiteten, selve treningene.»
Rafa og Rodgers kjørte gjerne 55 minutters treningsøkter, med Jürgen var øktene 90 minutter og noen ganger lengre.
«Vi løp mer, vi spurtet mer, vi hadde mer skuddtrening. Vi gjorde mer av alt.»
Alle snakket om Klopps høye press. Hans heavy metal football.
Men den første kampen endte altså målløst og uavgjort.
«Jeg spilte drittdårlig. Jeg prøvde å imponere den nye manageren. Jeg forsøkte å presse, forflytte meg, men plutselig fant jeg meg selv ute av posisjon, fordi jeg prøvde å gjøre mer enn jeg skulle. Det var ingen god start for meg. Men både jeg, de andre spillerne og Jürgen visste at det kom til å ta tid å bli vant til hans måte å spille på. Og når alt kommer til alt, er ikke 0–0 borte mot Spurs det verste resultatet. Så vi visste at dette var starten på noe nytt som kom til å gi oss seire.»
Škrtel forteller at Jürgen var veldig åpen med spillerne i den første sesongen. Manageren la ikke skjul på at når du kommer til en ny klubb, vil det være spillere der han liker og noen han ikke liker, og han ser seg ut en gruppe spillere som kan passe til hans spillestil. Man må jobbe med de spillerne man har. Og derfor, selv om de åpenbart ville vinne, var ikke resultatet det viktigste i starten av hans tid.
«Han ønsket at vi skulle forstå måten han ville at vi skulle spille på. Og hver eneste dag på trening jobbet vi hardt for å få til den nye spillestilen. Deretter forsøkte han å innføre prinsippene i kampene, og noen ganger ble resultatene bedre – andre ganger verre.»
Selv om Klopp var ærlig med spillerne, kommuniserte han til omverdenen og til laget at han virkelig likte spillergruppa han hadde arvet. Det ga selvtillit. Når en ny manager kommer, er det nettopp dette du vil høre som spiller, forklarer Škrtel:
«Du vil høre at manageren liker deg, at han stoler på deg, at han tenker på deg som en del av sine framtidsplaner. Klopp visste at han måtte jobbe med de spillerne han hadde, og han visste at han måtte gi oss selvtillit. Det gjorde han ved å ta oss til side og gi oss bekreftelse på at vi var gode, og du kunne se hvordan han bygde selvtillit i spillergruppa, steg for steg.»
Uka etter var det klart for Klopps første Anfield-opplevelse da Liverpool skulle ta imot det russiske laget Rubin Kazan i gruppe-
spillet i Europaligaen. Škrtel hadde ingen problemer med å skjønne alle de russiske glosene og kommunikasjonen på banen, og han var tent på å vise den nye sjefen at han kunne spille bedre enn det han hadde prestert mot Tottenham. I innsatsen pådro han seg et gult kort, og det var gjestene som scoret først i Klopps Anfield-debut. Verre gikk det med Oleg Kuzmin, som ble sendt av banen med rødt kort.
Bare minuttet etter, mens russerne forsøkte å omorganisere seg som timannslag, var det en landsmann av Klopp som åpnet den nye sjefens scoringskonto. Emre Can fant nettet etter 37 minutter.
Etter kveldskampen, som endte 1–1, hang stemmen fra Anfield, George Sephton, i resepsjonen på Anfield, slik han pleide å gjøre for å la trafikkorken løse seg litt opp ut fra stadion. Anfield er omkranset av arbeiderklasseboliger, og har verken flerfeltsveier eller tog- eller trikkeskinner som kan avlaste trafikken når over 45 000 mennesker skulle forlate stadion etter kamp. På slike Europa-kamper er det ofte på sitt verste. Da er det flere lokale, bilkjørende kampgjengere enn ellers, og alle vil hjem samtidig, fordi en ny skole- og jobbdag venter. En pit stop på puben for å vente til trafikken roer seg er ikke et alternativ på samme måte som i helgen.
På gamle Main Stand kunne man komme fra presserommet og ut til resepsjonen på bakkeplan. Derfra ledet en bred trapp opp til troférom, møterom og lounger. Mens George sto og slo av en prat med gamle kjente, kom plutselig Jürgen forbi og tok fatt på den røde teppebelagte trappa opp. George, som var midt i samtalen, unnskyldte seg kjapt med at han ville presentere seg for den nye manageren. Han tok ham igjen halvveis oppe i trappa og rakte ut hånden med ordene, «Unnskyld meg, herr Klopp. Jeg heter George».
Jürgen så på ham og smilte, «Å ja, du er den berømte stemmen fra Anfield!».
George falt nesten ned trappa: «Jeg ble helt stum. Tenk at denne fyren visste hvem jeg var!»
Men George fikk hanket seg inn og slo av en liten prat hvor han fikk ønsket den nye manageren velkommen til Anfield. Nederst i trappa hadde en av vaktene fått med seg møtet oppe i trappa. Han kunne fortelle George at han til vanlig jobbet på Melwood: «Den fyren har bare vært her i noen få dager, og han vet navnet på alle! Ikke bare spillernes navn, men ungdomstroppen, te-dama, kontoristene og sikkerhetsvaktene. Det er sånn han er.»
Han la til at Brendan Rodgers hadde vært der i tre år uten å lære seg navnet til vaktmesteren. Og George Sephton tror ikke at Brendan noen gang lærte seg hans navn heller.
I Klopps tredje kamp tok Liverpool imot Southampton. I bortegarderoben gjorde Sammy Lee motstanderne klare. Liverpoollegenden, som selv hadde opplevd å vinne den engelske toppserien med Liverpool hele fire ganger og Europacupen, den tidens Champions League, to ganger, var assistenttrener for Southampton. Dermed måtte han nøye seg med den langt dårligere utstyrte bortelagsgarderoben. Det var en taktisk tradisjon som Bill Shankly i sin tid innførte: Hjemmegarderoben var lydisolert og hadde det beste antiskli-gulvet, bortegarderoben var langt fra lydisolert. Der måtte man sitte og høre Liverpool-supporterne synge – slik at de kunne grue seg ekstra.
Som assistent for Ronald Koeman satte Sammy seg på trenerbenken og kikket bort på Klopp som sto i den oppmalte ruta foran innbytterbenken til Liverpool. Klopp var kledt i treningsklær, joggesko og caps, og satt knapt stille i løpet av kampens to omganger.
Jürgen fulgte ekstra interessert med på bevegelsene til Sadio Mané, senegaleseren som hadde spilt seg ut av fattigdom og inn i et liv som profesjonell fotballspiller som tenåring helt alene i Europa. Han som
hadde stått igjen og trent ekstra, uansett hvilken klubb han kom til, hadde raskt utmerket seg som en av Southamptons store profiler med sin målteft og hurtighet. I mai samme år hadde nemlig Mané frarøvet selveste guden i Liverpool, Robbie Fowler, rekorden for tidenes raskeste hattrick i Premier League da han scoret tre mål mot Aston Villa på bare to minutter og 56 sekunder.
Dette var en spiller som passet perfekt inn i Klopps planer om å bygge et lag med hurtige angrepsspillere, med spillere som var topptrente og motiverte til å klare kravene hans om høy intensitet. Liverpools stab kunne se Mané utligne til 1–1 på tampen av kampen – bare ni minutter etter at Christian Benteke sørget for 1–0. De fikk også se det koke over for ham. Fire minutter på overtid måtte Mané rett i garderoben med rødt kort.
Klopps tredje kamp som manager endte også uavgjort, men selv om Sammy Lee observerte at det tok litt tid før de overbevisende seirene kom, var han allerede imponert.
«De beste tingene skjer ikke over natten. Klubben hadde vært i uro, det hadde vært utskiftninger av flere managere, og det hadde vært en rekke problemer med eierskapet. Endelig begynte det å bli arbeidsro. Det virket som en match made in heaven med Klopp.»
Tre dager senere tok Klopp sin første seier i Premier League, en sterk 1–3-seier borte på Stamford Bridge. Man må helt tilbake til 1951 sist Liverpool hadde klart å snu en kamp på Chelseas hjemmebane, fra å ligge under til å vinne.
Klubbstatistikerne skulle få det travelt. Mange rekorder, både i klubben og i engelsk fotball, skulle tangeres og slås. Eksempelvis ble Jürgen den første Liverpool-manageren som forble ubeseiret i sine seks første kamper i alle konkurranser siden Bob Paisley i 1974.
Men alt var langt fra bare BOOM BOOM og heavy metal-rosenrødt. Jürgen Klopp var vant til den gule veggen i Dortmund, en vegg av støtte fra kjernesupporterne i all slags vær. Anfield var mer avventende. Og mange hjemmefans var mer opptatt av å komme seg hjem før trafikken gikk i stå, enn å se de siste ti minuttene av kampen. 8. november så Klopp nærmest med avsky på hvordan den ene hjemmesupporteren etter den andre forlot sitt røde klappsete og snudde ryggen til kampen for å ta fatt på trappene ut av tribunen. Det var knappe ti minutter igjen, og Crystal Palace hadde akkurat gått opp i en 1–2-ledelse.
Da Klopps første Liverpool-tap var et faktum, sa han på pressekonferansen at han følte seg ganske alene i det øyeblikket Palace scoret. Han minnet Liverpool-fansen på at de er en del av dette.
«Skal vi oppnå noe, trenger jeg at dere alle tror på dette.»
For Liverpool kunne ha rukket å score både ett og to mål på tiden som gjensto da folk hadde gått. Stemningen på Anfield var ikke det den var kjent for. År med motgang hadde gjort Liverpools hjemmebane, som hadde oppnådd legendestatus i fotballverdenen for sin eventyrlige atmosfære, til en arena som var temmelig lik alle andres.
James Pearce er overbevist om at Klopp valgte Liverpool framfor Manchester United fordi han er en fotballromantiker. Det ga ikke gjenklang hos Klopp da Uniteds daglige leder Ed Woodward omtalte klubben sin som fotballens versjon av Disney. Klopp likte mye bedre tanken på arbeiderklasserøttene og den gamle fotballgiganten som hadde gått gjennom vanskelige tider, men som – sammen med den lidenskapelige fanskaren – kunne gjenoppstå og få nytt liv. Det fristet mer enn å dra til en klubb med ubegrensede midler å lokke med.
«Jeg tror Klopp var ganske lite imponert over Anfield til å begynne med. Han hadde jo vært her med Dortmund noen år tidligere og følt på atmosfæren», sier journalisten. Mye tyder på at han har rett. For
rett etter jul tok Klopp grep om supporterne på Anfield.
De reisende supporterne, de som setter seg i biler og busser og kjører til Liverpools bortekamper, var det fremdeles trøkk i. Da Liverpool dro den snaue timen langs motorveien til Manchester, fikk de sin belønning for å synge sammenhengende og så kraftfullt at man knapt hørte lyden av en eneste City-supporter gjennom hele kampen. Martin Škrtel satte Liverpools fjerde mål for dagen, 1–4målet, i kampens 81. minutt. Tapet var det største Manchester City hadde lidd i hele Etihads historie. For de reisende supporterne kjentes det som en erklæring om at Liverpool kunne slå hvem som helst, bare samholdet var sterkt nok.
Adventstiden var knapt i gang da Southampton tok imot Liverpool til kvartfinale i Ligacupen. Mens lagene måtte dele poengene sist de møttes, var det tysk heavy metal-fotball som ljomet over St. Mary’s Stadium. Riktignok scoret Sadio Mané et hurtig mål for Southampton, bare ett minutt etter kampstart, men etter det var Liverpool ustoppelige. De lånte knapt bort ballen til hjemmelaget, og kjørte en maktdemonstrasjon i gegenpress. Det ble 1–6 til bortelaget og Liverpools største seier i Ligacupen noen gang mot en topp-motstander.
For Mark McVeigh skulle adventstiden bli et levende mareritt.
Han hadde blitt vant til å pakke skolesekken til Owen, for så å kjøre ham til den nye ungdomsskolen. Det var hans jobb å passe på at sønnen hadde med seg svømmetøy eller gymbagen, og deretter kjøre på ham på trening. Det var dager som gikk i ett, fylt med foreldrelogistikk og små samtaler med Owen i bilen eller rundt kjøkkenbordet, før leggetid. Ofte ble det kvelden før han hadde tid til å sette seg ned etter dagens jobb og pappatjeneste.
Plutselig, over natta, fikk han all tid i verden.
«Det var tidlig i desember. Owen hadde ikke vært syk, men nå var det noe som ikke stemte. Han ble lagt inn på sykehuset på en fredag. Vi fikk vite at han hadde leukemi. På mandag var han død.»
Det var mindre enn ni uker etter at Jürgen hadde kommet til Liverpool. Rundt dem hadde alt handlet om den tyske manageren. For far og sønn hadde klubben vært en altoppslukende del av livet deres. Overalt rundt dem var det pyntet til jul, julebordsesongen var i full gang, og det ble spilt muntre julesanger overalt. Etter noen dager tenkte Mark at han måtte foreta seg noe. Mens kona Joanne dro tilbake på jobb – hun jobbet i laboratoriet på Alder Hey, barnesykehuset der Owen døde – bestemte Mark seg for å si opp jobben for å gjøre noe for andre. Sammen bestemte ekteparet seg for å skape magi for andre kreftsyke barn, i sønnens navn.
Det ble starten på Owen McVeigh Foundation, en stiftelse som lager minner for livet for kreftsyke barn.
For Mark er kampen mot West Bromwich Albions et svart hull. Han husker ikke om han så kampen, hvor han var eller hvem han i så fall så den sammen med. Det eneste han vet med smertefull sikkerhet, er at det var en kamp uten sønnen.
For resten av den delen av verden som følger utviklingen på Anfield, blir kampen snarere husket for det som skjer etter kampen, enn underveis: I en slitekamp for Liverpool, hvor hjemmelaget hadde ballen 70 prosent av tiden, sendte den hurtig mellom seg og hadde nærmere 30 skuddforsøk mot motstanderens fire skudd, ledet gjestene da ordinær spilletid var over, 1–2. Mange av hjemmefansen hadde for lengst forlatt setet sitt. Fra trenerbenken kunne Jürgen se ryggtavlene som forsvant inn i utgangshullene som sender dem under tribunene og ut fra Anfield.
Liverpool-legenden og tidligere kaptein Phil Thompson var på
jobb for Sky TV og satte ord på det som skjedde: «Jeg tror Jürgen så på alle som gikk før kampen var over og tenkte, jeg trenger dere her. Vi trenger å stå sammen om vi skal lykkes.»
Så, seks minutter på overtid, scoret Divock Origi, som kom innpå som innbytter og reddet et poeng. Mange av de som fortsatt var igjen på stadion, feiret som om det var en seier. Da Klopp hadde tatt West
Brom-sjefen Tony Pulis i hånden, takket dommerne og laget sitt, samt ristet labbene til motstanderne, ispedd en og annen klem, beordret han spillerne til å stille seg opp på rekke, hånd i hånd foran The Kop for å takke for støtten. Aldri før i Liverpools 124 års lange historie hadde hjemmelaget stilt seg opp slik for å takke etter et uavgjort hjemme. Hva var det som skjedde? Škrtel var forbanna:
«Jeg skjønte ikke hvorfor vi skulle stille oss opp. Flere av spillerne spurte hverandre, ‘hva er det som foregår?’»
I Skys studio gjorde de narr av det hele: «Hvor dypt har Liverpool sunket, som feirer et uavgjort?» forteller Phil Thompson. «En utligning i siste minutt mot West Brom! Og nå står alle ved 16-meteren og applauderer Kop-tribunen!»
«Nei, nei», protesterte Liverpools gamle kaptein. «Han gjør dette for å få folk til å bli til kampslutt!»
Handlingen fikk mye oppmerksomhet, dermed fikk Klopp ut budskapet til supporterne: Hvor er dere? Hvorfor blir dere ikke til kampen er ferdig? Da skjønte folk hvorfor han hadde gjort det. Det var hans måte å si at dere må bli ut kampen. Ikke gå fra oss. Det var gjennomtenkt fra hans side og, som Martin Škrtel sier, en av Klopps beste ideer – selv om spillerne selv ikke hadde lyst og følte seg dumme der de sto og takket etter å ha spilt uavgjort mot et temmelig dårlig lag.
«Det var for å bygge et sterkere bånd mellom spillerne og supporterne», sier han og forteller at det var vanlig å se engelske supportere gå tidlig fra stadion om de ledet 2–0 for å slippe trafikkork, og han
kunne se hvor forundret Klopp alltid var når de gikk.
«Han fortalte oss at målet var å få folk på stadion til å bli til kampslutt. Han ville ikke se folk forlate oss før dommeren blåste i fløyta.»
James Pearce fra The Liverpool Echo er helt overbevist om at denne hendelsen var grunnen til at færre folk dro tidlig fra Anfield etter dette:
«Dette var Klopp som sa at vi kjempet oss tilbake og fikk uavgjort på grunn av deg. Du ble til slutt og stilte deg bak oss. Dette er rollen du kan spille. Og slik må det være fra nå av.»
Det satte tonen for et nytt samhold mellom supporterne og laget.
20. desember, i siste innspurt mot jul, fikk Martin Škrtel en ubehagelig overraskelse. Den økte intensiteten både på trening og i kamp bød på problemer.
Laget hadde reist til Watford. Škrtel var som vanlig den foretrukne i midtforsvaret, da det røsket til bak i låret. Det er den skarpe smerten fotballspillere ikke vil kjenne, for det betyr at du gjerne er ute av spill i minst seks uker med hamstring.
Spesielt i de tidlige stadiene av Klopps regjeringstid oppsto det mange muskelskader, fordi det var mye tøffere for kroppen enn det spillerne var vant til. Vanligvis brukte Jürgen pre-season til knallhard trening, slik at spillerne skulle tåle belastningen gjennom sesongen. Det hadde han ikke hatt muligheten til nå. Likevel var den høye intensiteten en forutsetning. Han sa: «Det er slik det kommer til å bli. Det kommer til å bli hardt. Men, hvis du blir med på dette løpet, vil det også bli veldig givende.»