Tvillingene

RØNNAUG JARLSBO

TVILLINGENE

Hvorfor klarte ingen å hjelpe Mina og Mille?

© 2024 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Omslagsfoto: Privat

Papir: Holmen Book Cream 70g

Boka er satt med Plantin 11/14

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3651-0

Sangtekst s. 261: «Kommer det storm» fra albumet Sanger du skal få når du våkner (2020), Trygve Skaug.

Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Innhold

Prolog

«To tenåringsjenter funnet døde i Spydeberg.»

Klokka 09.39 søndag 8. januar 2023 ble pressemeldingen fra Øst politidistrikt gjengitt i riksmediene.

Omtrent samtidig begynte ryktene å gå i sosiale medier. Hvem var de døde jentene?

De første nettartiklene var på bare noen få linjer: Tenåringene var funnet døde i en leilighet i Spydeberg, politiet mistenkte at de hadde tatt overdose med narkotika, og helsepersonell hadde forsøkt livreddende behandling.

Ei tredje jente var sendt til sykehus.

En tidligere straffedømt mann i 20-åra ble pågrepet i leiligheten. Han ble først siktet for å ha hensatt jentene i hjelpeløs tilstand, etter noen timer ble siktelsen utvidet til uaktsomt drap. Senere ble en 18-åring siktet for narkotikasalg og for å ha hensatt jentene i hjelpeløs tilstand. Begge mennene nektet straffskyld.

Da søndagen var omme, var det publisert flere hundre artikler og tusenvis av innlegg om saken i sosiale medier. Nå visste hele landet at de døde jentene het Mina Alexandra og Mille Andrea Hjalmarsen, var 16 år gamle og tvillinger.

Sommerfugler

– Ser det bra ut?

Våren 2006 var Kirsti Skogsholm og Kim Hjalmarsen sju uker ut i sin fjerde graviditet. Restauranteieren fra Enebakk og rallykjøreren fra Finnskogen hadde vært kjærester i fem år og opplevd tre spontanaborter. Samboerparet befant seg nok en gang på et legekontor på Kongsvinger sykehus, og fra sin plass i gynekologstolen konsentrerte Kirsti seg om de digre trekronene utenfor vinduet. Det var påfallende stille i det trange, sterile rommet. Frykten for at svangerskapet enda en gang hadde gått galt, forsøkte hun å holde på avstand.

At legen brukte lang tid på å studere ultralydbildene, var i og for seg betryggende, men denne legen brukte så lang tid og var så taus at Kirsti til slutt måtte forsikre seg om at alt var greit.

– Alt ser fint ut, bekreftet legen fort. – Her er det liv, jeg må bare telle først. Én, sa han.

Det gikk noen sekunder før han fortsatte: – To.

– Hva er det du teller? spurte Kirsti.

Legen dro fingeren sakte over skjermen foran seg, fulgte konturene av to grå skygger, den ene litt større enn den andre.

– Jeg teller antall levende fostre du har i livmora, sa han.

Hvis alt gikk bra denne gangen, skulle Kim og Kirsti endelig bli foreldre. Tvillingforeldre.

Det var overveldende, nesten skremmende.

Da de fikk summet seg, var de ikke så overrasket likevel. Kirstis akupunktør hadde advart, riktignok i en spøkefull tone, om at behandlingen som skulle hjelpe henne med å bli gravid, og kroppen med å beholde fosteret, kunne bidra til at flere egg ble befruktet. Kim var dessuten arvelig «belastet»: Farmoren var tvilling, og morens søskenflokk besto av ikke mindre enn to tvillingpar.

Den første delen av graviditeten gikk som en drøm. Kirsti var verken kvalm eller trøtt, bare full av energi. Hun hadde ingen forståelse for medsøstre som klaget over hvor tungt det var å være gravid – med én baby. De to i hennes egen mage føltes som sommerfugler. Fantastisk var det.

I uke 26 eller 27 skjedde det noe. Det begynte med en murrende smerte i ryggen. I løpet av få dager ble det vanskelig å gå. Å sitte ble snart umulig.

Til slutt var smertene så uutholdelige at Kim kjørte henne til legevakta. Der fant legene raskt årsaken. Kirsti hadde dobbelt sett med urinledere. Med to babyer i magen var det etter hvert blitt så trangt at verken urinlederne eller nyrene fikk tømt seg.

Hun gikk fra å være uforskammet opplagt til sengeliggende og fast gjest på sykehuset i Kongsvinger.

I uke 30 hadde Kirsti så store smerter at det ble bestemt at en urolog skulle gå inn og løfte på rumpa til den ene babyen slik at den ikke lå og presset på nyren hennes. Prosedyren var såpass komplisert at hun måtte til Rikshospitalet i Oslo.

Torsdag 10. august 2006 var en regntung dag i hovedstaden. Det spilte liten rolle for de to som satt elleve timer på et venteværelse. Kirsti ble tildelt ei seng og fikk beskjed om at anestesisykepleier og urolog var på vei. Da legen

endelig sto i døra og hun karet seg opp for å hilse, kjente Kirsti at hun ble våt nedover beina.

Riene kom umiddelbart etter at vannet var gått. Ingen rakk å gjøre noe med urinblæra og de fulle nyrene. I stedet ble hun satt på riedempende medisiner og sendt med ambulanse til Ullevål sykehus. Der forsøkte legene i det lengste å stoppe fødselen. Det klarte de ikke. Klokka 01.37 og 01.38 påfølgende natt ble Mina og Mille forløst med hastekeisersnitt.

Mina kom først, 42 cm lang og 1530 gram tung. Et minutt senere kom lillesøster Mille, hun var 41 cm lang og veide 1460 gram. Huden deres var gjennomsiktig og full av dun. Begge jentene ble lagt direkte i kuvøse og koplet til pustemaskin.

Allerede i 1987 hadde kanadiske leger klart å redde en baby som ble født 18 uker for tidlig. Da Mina og Mille ble født 11 uker for tidlig i 2006, hadde de med andre ord relativt gode prognoser. Å bli født bare et par–tre uker for tidlig innebærer likevel noe økt risiko for å dø før fylte 50.1

I tillegg kommer faren for fysiske og psykiske senskader som autisme, lærevansker, atferdsproblemer, hjerte- og lungeproblemer og diabetes. En risiko som øker proporsjonalt med antall uker mellom fødsel og termin.

Denne sensommeren var det babyer på intensivavdelingen på Ullevål som veide 400–500 gram, en tredjedel av Mina og Mille. I forhold til dem var de nyfødte tvillingene store, men foreldrene opplevde like fullt jentene sine som små og skjøre. Og selv om legene forsikret at de var friske og sterke, kjente Kirsti og Kim på en usikkerhet. Burde de være bekymret for framtida?

Mille var den første som ble koblet fra pustemaskinen og lagt over i åpen kuvøse. Mina måtte vente enda noen timer. Hun klynket og hadde en uro som legene ikke klarte å finne årsaken til. Hadde hun smerter, eller var hun

bare ikke helt klar for verden ennå? Hvor alvorlig burde signalene fra den gjennomsiktige plastboksen tas?

Av alle menneskene som svirret rundt dem i disse dagene, var det bare ett mamma Kirsti senere hadde noe minne om: Hun var voksen og barmfager, hadde hudfarga nylonstrømper og tresko. Barnepleieren dukket opp i døråpningen til avdelingen, der ble hun stående og betrakte den rådville gjengen av spesialister rundt kuvøsen til Mina. Så kremtet hun. Da hun snakket, var stemmen klar og myndig:

– Unnskyld, er ikke jenta tvilling?

Jo, bekreftet kollegene.

– Ja, men så se for svarte til å få ’a over i kuvøsa til søstera!

Milles kuvøse ble i lynfart gjort om til et dobbelt rede. Og i det øyeblikket Mina ble lagt inntil søsteren, sluttet hun å klynke. Noen timer senere kunne hun kobles fra både pustemaskinen og slangen som ga henne smertestillende medisiner intravenøst.

Et par dager senere fikk Mina hjerneblødning. Den ble gradert til 4, den mest alvorlige typen.2 Av premature barn som går gjennom en slik hjerneblødning, er det bare halvparten som overlever. Mellom 65 og 100 prosent av disse igjen får alvorlige senskader, som cerebral parese, epilepsi, syns- og hørselsskader ellerutviklingshemming. Mina var blant de heldige, hun overlevde, men framtida virket med ett enda mer usikker.

Seks dager etter fødselen flyttet Kirsti, Mille og Mina til Elverum sykehus. Jentene ble innlosjert på nyfødtintensiven, mor på pasienthotellet. Far pendlet mellom sykehuset og huset på Hokkåsen. Mens andre foreldre kunne trille med seg babyen ned i kantina når de skulle spise lunsj, lå Kirsti og Kims barn på intensiven og måtte stadig vekk få koffeinsprøyter for å øke pulsen.

Kirsti ble livredd hver gang nummeret til intensivavdelingen lyste opp mobilskjermen: Hva er det nå?

Heldigvis var det aldri noe annet enn beskjed om at døtrene var våkne, urolige eller trengte mat. De roet seg nesten alltid når Kirsti la en varm hånd rundt dem. Noen ganger satt hun og Kim med hver sin datter under skjorta, tett inntil brystet, helt rolig til jentenes klynking tok slutt.

Regelen på nyfødtintensiven er at ingen babyer får reise hjem før de kan ta til seg mat og har passert to kilo. Mina og Mille ble sondematet fra det øyeblikket de var ute av mammas mage. I tillegg prøvde Kirsti å amme, men jentene fikk ikke til å suge. I flere uker var Mille og Mina så små at Kim fikk plass til en datter i hver hånd.

Bortsett fra foreldrene klarte de færreste å se forskjell på de eneggede tvillingjentene. Selv blodprøvene var så like at det var vanskelig for sykehuspersonalet å kontrollere hvem som var hvem. Det eneste sikre sjekkpunktet for å skille dem fra hverandre var en liten føflekk på Minas venstre rumpeball.

I sju uker ble Kirsti og jentene boende på Elverum sykehus før de endelig kunne forlate de sterile korridorene.

Tvillingenes første hjem hadde bilverksted i kjelleren og lå i utkanten av bølgende åkre, tett inntil skogen.

Kirsti og Kim innså raskt at å bli tvillingforeldre var en større utfordring enn de hadde sett for seg.

Kokk- og servitørutdannede Kirsti drev en restaurant hvor ti ansatte ventet på at hun skulle komme tilbake på jobb.

Ved siden av jobben som platearbeider og sveiser hadde Kim – siden han tok lappen seks år tidligere – brukt all ledig tid på å bli en av Norges absolutt beste rallykjørere. Etter et par år som kartleser hadde han kjøpt seg bil og begynt å kjøre selv. Den nybakte pappaen var en av favorittene til

å vinne norgescupen 2007, noe som innebar mekking på biler og små og store løp de fleste av årets helger.

Hjemme skulle jentene ha mat hver tredje time, hele døgnet. Når nummer to var ferdig matet, hadde Kirsti knapt tid til å gå på do og dytte inn ei brødskive før nummer én igjen skulle ha mat. I midten av oktober, da termindatoen kom, fikk jentene kolikk. Mina skrek først, så stemte Mille i. I tre måneder gråt de fra tidlig formiddag til sent på kveld. Kim og Kirsti bysset, vugget og sang – ingenting hjalp. Etter tre måneder skjedde det noe med intensiteten i gråten, den ga seg ikke, lød bare mindre desperat. Særlig Mina slet med å finne ro. De nybakte foreldrene oppsøkte helsestasjonen for å høre om alt var normalt. Det var det, fikk de beskjed om, men to nærmest konstant gråtende babyer gjorde det vanskelig å slå seg til ro med svaret.

Kirsti googlet ordkombinasjoner som «dårlig matlyst», «utrøstelig» og «virker utilfreds», og en dag dukket ordene «Kiss Kidd» opp. Bokstavene er en forkortelse for de tyske ordene Kopfgelenk-induzierte Symmetrie-Störung, på norsk ofte kalt «asymmetrisk nakkestilling som følge av blokkering av de øvre nakkeleddene».3 Kunne det være dette? I Kongsvinger-traktene var det én person som tok imot babyer med det omdiskuterte – og vitenskapelig udokumenterte – syndromet. Dit dro Kirsti og Kim. Om det var behandlerens hender eller noe annet som roet tvillingene deres, fikk de aldri svar på. Men jentene sluttet å gråte.

Selv om Kirsti knapt sov, ville hun ut og vise fram de små vidundrene. Straks Hokkåsens ferskeste innbyggere var installert i det grå huset med rallybil i kjelleren, var den meterbrede doningen av ei barnevogn på veien. «Hjalmarsen-snuppene» var tilgjengelige for visninger, side om side i hver sin bamsesovepose. Rett som det var tok mamma og jentene bussen til Oslo og besøkte tante Liv

i frisørsalongen på Galleri Oslo. Samme hvor travelt hun og kollegene hadde det, var det alltid tid til diskusjoner om bleier og utstyr, søvn og melkeutslett. Var Kim på jobb eller billøp, pakket Kirsti bilen, plasserte jentene i hvert sitt sete og dro til foreldrene i Enebakk. Ennå skulle det gå et par år før nynningen hennes på barnesanger ble avbrutt av «det holder nå, mamma» fra baksetet.

Elleve måneder gamle var jentene klare for barnehagelivet. Den nye hverdagen brakte med seg snørrete neser, halsbetennelser og øreverk. Straks en tvilling var frisk, ble den andre syk. Aller helst ville de hentes av mamma; ble de hentet av noen andre, endte det fort i tårer og protester. I tillegg kom det meldinger om at søstrene stadig var i tottene på hverandre. Som regel var det Mille som fikk unngjelde for storesøsters sinne. Det beste ville nok være om de gikk på ulike avdelinger, mente barnehagen. Ikke minst med tanke på hvor viktig det var at de fikk utvikle hver sin identitet. Kirsti og Kim var ikke uenig, så da tvillingene tok fatt på sitt andre barnehageår, var det på hver sin avdeling. Visst var det travelt, men barnehagelivet ga også familien en etterlengtet mulighet til å skape en hverdag som fungerte litt lenger enn fra time til time. Av og til var det mulig for mamma og pappa å ta seg en pustepause i saccosekken mens jentene kravlet rundt dem på stuegulvet.

Og omtrent samtidig som Hjalmarsen-tvillingene rundet sitt første leveår, kunne familien feire at pappa Kim var vinner av norgescupen i rally 2007.

Fargekoden

Mina kom til verden først, Mille et helt minutt senere. Sånn begynte livet deres, og sånn fortsatte det: Storesøster Mina var først ute med å rulle fra rygg til mage og gikk da hun var elleve måneder. Mille slapp taket i bordkanten og stabbet av gårde på egen hånd ei uke senere. Da Mina fikk sin første tann, måtte Mille fortsatt vente noen uker før et lite, hvitt riskorn trengte gjennom tannkjøttet.

Allerede på småbarnsavdelingen i barnehagen, før de kunne snakke så andre forsto dem, var det som om de to hadde et eget språk. Et som gjorde at den ene til enhver tid forsto hva den andre følte, ville eller hadde av planer.

Da pappa skulle lære dem å sykle på gårdsplassen foran huset på Hokkåsen, var det igjen storesøster Mina som først fant balansen på den lille rosa tohjulssykkelen og ropte at han skulle slippe taket. Lillesøster Mille måtte trene litt mer, men da kvelden kom, vinglet også hun av gårde på to hjul.

De var stadig på farten. Den første som rundet et hushjørne, en sving eller dukket opp foran huset til farmor og farfar eller hos noen andre de ville besøke, var alltid Mina. Uten å snu seg eller sakke farten hoiet hun ut i lufta: – Mille, er du der?

Svaret kom med én gang:

– Ja da, Mina, jeg kommer!

Storesøster ledet an og bestemte reglene. Lillesøster Mille diltet etter, lojal mot rollen hun hadde fått utdelt ved fødselen.

– Det trenger ikke jeg å passe på, for det har Mina gjort, pleide hun å si.

Søstrene gikk ingen steder uten å være iført minst ett plagg i yndlingsfargen. Minas var rosa, Milles lys blå eller lilla. For omgivelsene var «fargekoden» ofte den eneste måten å skille de to på. Noe tvillingene ganske tidlig ble klar over. Hvis de var på besøk eller hadde gjester og det var duk på bordet, kunne de krype inn under bordet og bli borte en god stund. Når de kom fram, frydet de seg over hvor lang tid det tok før noen oppdaget at de hadde byttet gensere. Det skjedde sjelden før de selv avslørte spøken.

Men selv når fargekoden stemte, kunne det være nær umulig å skille dem fra hverandre. En ettermiddag i fire–femårsalderen kom Mille hjem fra danseskolen med en prikk midt i pannen.

– Hvorfor har du tegnet en prikk i pannen? spurte pappa.

– Det er ikke meg. Det er danselæreren. Hun måtte se hvem vi var, var svaret.

Pappa Kim hadde full forståelse; innimellom så han ikke forskjell på dem selv.

Forekomsten av det som må være et av naturens aller største undre, er lik over hele verden. Antagelig er også fascinasjonen for eneggede tvillinger og deres spesielle relasjon global – og tidløs. Det vil om ikke annet kunne forklare hvorfor ukepresse og andre medier nær sagt til enhver tid har gitt og gir plass til utrolige historier om eneggede tvillingers liv, relasjon og ganske ofte også om det som blir beskrevet som en nær telepatisk kommunikasjon.

Når to individer med identisk arvestruktur vokser opp i samme miljø, blir de i tillegg ekstremt attraktive for forskere med interesse for arv og miljø.

Tvillingforsker Anne Mari Korbøl Torgersens 30 år lange forskningsprosjekt om tvillinger viser at eneggede tvillinger kan utvikle måter å forstå hverandre på allerede fra ni måneders alder. Ikke fordi de snakker et hemmelig språk eller har telepatiske evner, men fordi de opplever ting likt.

Det var interessen for spedbarn og utvikling som i midten av forrige århundre trakk Torgersen mot psykologifaget. Da hun var ferdig med studiene på 60-tallet, var det særlig to spørsmål som fascinerte henne: Hvor tidlig er det mulig å se temperamentsforskjeller hos babyer, og er temperament arvelig?

Torgersen kontaktet en fødeavdeling i en middels stor norsk by. Derfra rekrutterte hun i løpet av 18 måneder i 1969 og 1970 samtlige kvinner som gikk gravide med tvillinger. De kom fra alle lag av samfunnet og utgjorde et ufiltrert utvalg av mennesker, fra trygdede og arbeidsledige til høyt utdannede og velbeslåtte. Stedene de kalte hjem, varierte fra isolerte øyer, utilgjengelige fjordarmer og små fjellgårder til slitne bygårder, urbane sentrumsleiligheter og staselige byvillaer. Med et utvalg på 53 likekjønnede tvillingpar hadde psykologen et unikt utgangspunkt for å få et innblikk i tvillingrelasjonen.

Da Torgersen gikk av med pensjon i 2013, var hun overbevist om at genetiske temperamentsforskjeller påvirkes av miljø. Hun hadde også lært at nesten alle eneggede tvillingpar har et internt hierarki, hvor den ene, som regel den førstefødte, leder, og den andre lar seg lede. Siden eneggede tvillinger har identisk arvemateriale, er det ikke i genetikken rangordningens forklaring er å finne,

men i omgivelsene. Hvis man alltid henvender seg til den som står fremst, vil den dominante bli mer selvbevisst, mens den tilbakeholdne trekker seg enda mer tilbake. At Mina gikk foran og Mille kom diltende etter, skyldtes mest sannsynlig måten tvillingene ble møtt på, og rollene de ble tildelt fra starten av.

«Kere mamma»

En mandag i august 2012 gliste to tannløse seksåringer bredt mot mammas mobilkamera utenfor Finnskogen Montessoriskole på Lundersæter. Mille og Mina hadde ny skolesekk, fletter i håret og like, lilla vindjakker. Mina hadde rosa skjørt, mens Mille hadde valgt grønt i stedet for lyseblått denne dagen.

Italias første kvinnelige barnelege, Maria Montessori, hadde neppe forestilt seg at hennes navn og pedagogiske filosofi skulle spre seg fra Roma til Finnskogen. Det skjedde da Kongsvinger kommune ville legge ned Lundersæter barneskole i 2007. Innbyggerne gikk sammen, kjøpte de gamle trebygningene i skogkanten for ei krone og pusset opp på dugnad. De ville drive nærskole selv og landet på at Montessori-modellen var det beste alternativet. Fem år senere hadde bygdas ildsjeler gjort kommunens vurderinger av Lundersæters elevgrunnlag til skamme. Hjalmarsen-tvillingene var 2 av 14 heldige førsteklassinger som fikk plass. For å få inn alle som sto på venteliste, måtte skolen søke om å utvide fra 60 til 65 elevplasser.

«Learning by doing» i takt med barnets utvikling, sånn kan kjernen i Montessori-pedagogikken oppsummeres. Det overordnede målet for opplæringen er selvstendighet. Frihet innenfor tydelige rammer står sentralt, og årskullene blandes, siden utviklingstrinn er viktigere enn alder. Skolen

er leksefri, og iPaden tas sjelden fram før på sjuende trinn, når elevene skal forberedes på overgangen til tradisjonell ungdomsskole. Montesorri er kuleramme, perlekabinett, papirbøker og samarbeid i «innbydende og inspirerende» læringsmiljø. På Finnskogen inkluderte det skolehunden Dixie og akvarium med gullfisk.

Tvillingene likte både tall og bokstaver. Mina knekte lesekoden først, Mille lå ikke langt etter. Konkurransen om å lese raskest var i gang.

Verken skolen eller storfamilien så tegn til senutvikling hos Hjalmarsen-tvillingene. Tvert imot: Ifølge skolen var deres eneste konkrete utfordring en talefeil. I likhet med pappa Kim strevde tvillingene med å si r. Ingenting tydet på at talefeilen hemmet dem. Når oppgaver og roller i skolens oppsetninger til jul eller sommerferie skulle fordeles, rakte de alltid opp hånda for å sikre seg de mest sentrale rollene på scenen.

Likevel troppet de i perioder ukentlig opp på rektor Kristins kontor for å trene på r-lyden – og for å skravle, hadde rektor inntrykk av.

Da begge tvillingene rullet uproblematisk på r-ene, fortsatte de å komme innom kontoret hennes for å slå av en prat.

I andre klasse fikk jentene være med på et strikkekurs i regi av skolen og det lokale husflidslaget. Hver tirsdag etter storefri fikk de lov til å velge fritt i husflidslagets hauger med restegarn i alle tenkelige og utenkelige fargenyanser. Første prosjekt var pulsvarmere, laget av to lapper i rettstrikk på ekstra tjukke pinner, sånn at man kunne se at maskene ble riktige og prosjektet ikke tæret for mye på tålmodigheten.

Husflidsdamene la fort merke til at tvillingjentene hadde et godt lag med håndarbeidet. De lærte fort og trengte aldri å overlate strikketøyet til de voksne for å få

hjelp til å holde tritt med gruppa. Tvert imot. Etter et par pinner fram og tilbake raste omgangene av gårde. For noen av kursdeltakerne var pausen med saft og kjeks helt nødvendig for å holde motivasjonen oppe. Tvillingene var først og fremst opptatt av hvem av de to som var best og raskest.

Akkurat som danselæreren slet husflidskvinnene med å skille de to søstrene fra hverandre. Da kursansvarlig

Leikny tok imot elevene til strikketirsdag nummer to, strakk jentene selv ut en hjelpende hånd:

– Jeg er alltid kledd i rosa klær og Mille i lilla. Hvis dere bare husker det, klarer dere å se forskjell på oss, sa Mina.

En eller annen gang denne høsten dukket skolens helsesykepleier opp hos den yngste elevgruppa for å presentere seg og fortelle om jobben sin. Hvis noen trengte en voksen å snakke med, var hennes dør alltid åpen.

Før hun var ferdig med å snakke, hadde Mina rakt opp hånda:

– Kan Mille og jeg komme til deg?

Kim og Kirsti hadde gått fra hverandre det året jentene fylte tre. Mina og Mille skulle bo annenhver uke hos pappa og mamma, men det ble ikke alltid sånn. De kunne godt være hos pappa, men de likte ikke å være borte fra mamma.

Særlig ikke om natta. Selv de dagene de bodde hos pappa, var de mye hjemme hos mamma.

Når bestemor fra Askim var barnevakt og hentet dem på skolen, ba de om å få ringe mamma før de var ute av skoleporten. Det var tydelig at redselen for at noe skulle skje henne, vaket like under overflaten. Var Kirsti forsinket hjem fra jobb og de ikke fikk tak i henne på telefonen, dukket de gråtende opp på døra til naboen. Kunne mamma være død? Drept?

På skolen fortalte tvillingene at de var bekymret for at mamma var ensom og lei seg når de ikke var hos henne.

Dessuten forsto ikke pappa hvor viktig det var for dem å sove på samme rom om natta. De var også redde for å bli smittet av pappas banning. Det hendte nemlig at han sa ulovlige ord. Tenk om de også plutselig begynte å gjøre det? I tillegg håpet de at helsesykepleieren kunne hjelpe dem å gjøre det lettere å leke med de andre jentene.

«X var slem mot meg på skolen hun sa du er irriterende (...) og styg jeg sa ikke ifra til en voksen.» (Minas dagbok 2014)

I de rosa dagbøkene med hest og kanin på omslaget og hengelås rundt permen lagde tvillingene lister over gutter de kjente, tegnet hjerter rundt navn som de senere klussa over. De skrev om vennskap og forelskelser – «Justin Biber er du forelska i Mina eller Mille?» og om bursdager og familiebesøk de gledet seg til: «Det blir gøy (...) eller gøy+!»

Men de skrev også at de kunne bli så sinte på hverandre at de slo, at de ble lei seg når de fikk kjeft av foreldrene, og at de var glad i pappa, men gruet seg til å sove hos ham fordi de savnet mamma.

Av og til skrev de i jeg-form, andre ganger i vi-form:

«Nå har vi ordnet opp i det med pappa.» (Milles dagbok 2014)

Opplevde tvillingene hverdagen som strevsom og vanskelig, eller var de løsningsorienterte og handlekraftige?

Storesøster Mina var rettferdigheten i egen person. Hun hatet juks – intendert eller ei – og kunne ikke la være å si ifra hvis noen tråkket på en strek eller var i nærheten av å gjøre det. Paradishopping, ballspill og andre leker kunne få en brå slutt. Og protesterte noen på Minas regler eller jukset, la de seg ikke ut med bare én person. Trengte Mina støtte, sendte hun et blikk i retning av Mille. Lillesøster hevet sjelden stemmen, men var alltid raskt på pletten for å støtte storesøster.

De to var ett. Å bli uenig med en av dem innebar å bli uenig med begge. Den som sa eller gjorde noe den ene –som regel Mille – ble lei seg for, fikk raskt med den andre – Mina – å gjøre. I de fleste tilfeller holdt det at hun sa fra, men måtte Mina slåss, så gjorde hun det.

Kirsti syntes jentene hennes ofte havnet i konflikter med andre barn. Hadde den altfor tidlige fødselen likevel gitt senskader?

Hun lurte på om det var normalt at de var så avhengig av henne, at det ble så mye drama hver gang de ikke skulle være hos henne. Og hvorfor oppsøkte de stadig rektor og helsesykepleier på skolen for å prate: Hadde samlivsbruddet vært tøffere for dem enn hun og Kim hadde fanget opp?

Da døtrene gikk i fjerde klasse, var Kirsti så bekymret at hun kontaktet familievernkontoret i Kongsvinger. Hun forklarte situasjonen, sa at hun ønsket råd og hjelp. Familievernkontoret hjalp henne med å forfatte en bekymringsmelding til barnevernet. Etter noen måneder fikk hun beskjed om at hun ikke hadde krav på hjelp etter barnevernloven. Saken var henlagt.

Hvordan sto det egentlig til inne i tvillingenes tosomhet?

Alle rundt dem hadde et klart inntrykk av at det var storesøster Mina som var sjefen. Mille diltet etter og virket egentlig fornøyd med det. Så, en dag utpå vårparten i fjerde klasse, dukket Mille gråtende opp hos skolens helsesykepleier. Hun fortalte at hun var redd storesøsteren. Mina var større og sterkere enn henne, og når de var alene, kunne hun både slå, sparke og klype henne. Mille sa at hun hadde blitt truet til ikke å sladre, men nå var hun så fortvilet at hun gjorde det likevel. Storesøster bestemte også hvilke skoleoppgaver de skulle gjøre, og noen ganger gjorde hun oppgavene for dem begge. Mille var redd hun ikke lærte det hun skulle når Mina alltid bestemte. Hadde

søstrene mer på hjertet enn de klarte å si i møtene med rektor og helsesykepleier?

«Kere mamma så bra at du er frisk», skrev ti år gamle Mina i dagboka si vinteren 2016. Året i forveien hadde Kirsti fått påvist alvorlige celleforandringer og gjennomgått to store operasjoner. Av frykt for hvordan døtrene kom til å reagere, turte hun ikke fortelle dem hva som var årsaken til at hun ved et par anledninger måtte reise bort. Da hun mange måneder senere fortalte dem at hun hadde vært syk, men nå var frisk, ble de sinte fordi hun hadde holdt sykdommen skjult for dem.

Det hendte at rektor og helsesykepleieren satte seg ned med jentegruppa for å snakke om hensiktsmessige måter å løse vanskelige situasjoner på, men tvillingene ble først og fremst oppfattet som selvstendige og oppfinnsomme, helt i Montessori-pedagogikkens ånd. De var sosiale og morsomme, ble ofte observert syklende rundt i bygda og hadde stadig nye prosjekter på gang: Sang- og dansenumre skulle øves inn til deres egne, eksklusive Melodi Grand Prix Junior- og Idol-show, farmor og farfars gamle jakthund, Bork, skulle trenes i nye triks og kunster, gjerne ikledd kostyme. Besteforeldrene fikk klar beskjed om å notere i testamentet at når de døde, skulle Mille og Mina arve Bork. Da ei eldre nabojente som hadde hester i garasjen, tilbød seg å gi dem ridetimer, lot de seg ikke be to ganger. Fra sju–åtteårsalderen møtte de opp flere ganger i uka i den ombygde garasjen for å hjelpe til med stell, ta hestene med ut på tur eller bare være sammen med dem. Sal, tøyler, dekken, hodelag, grime, bitt … Mina og Mille pugget navn på utstyr og lærte seg hva som måtte til for at de digre dyra skulle ha det godt. De opparbeidet seg raskt både hestenes og eierens tillit, og det tok ikke lang tid før Mina og Mille mestret Villvin og Sweetie så godt at

de både hoppet over hindre og galopperte i langline. Snart hadde radarparet i lilla vindjakke byttet ut sykkelhjelmen med rosa ridehjelm og blitt et vanlig syn på skogsveiene rundt Lundersæter.